Tag Archive for: synd

SÅRBART: Sår krever at en trør varsom. Gunnar Ferstad tar av seg skoene når han skal snakke om sår. FOTO: Brit Rønningen

Kveldsmøter om synd, sår og bindinger

/0 Kommentarer/i , /av

På anbefaling leste Gunnar Ferstad boken «Veivisere» av Magnus Malm. På kveldsmøtene på årets Bibelcamp deler han hva boken har betydd for ham.

LYNGDAL: Sambåndet.no får med seg to kveldsmøter den første uken på Lyngdal bibelcamp. Det er pastor Gunnar Ferstad i ImF Straume som er taler.

Han begynner med å fortelle at han på tre kveldsmøter vil snakke om synd, sår og bindinger. På de to første handler det først om synd og så sår.

– Dette er utfordrende, vedgår Ferstad.

Tråder

I 1996 fikk pastoren anbefalt boken «Veivisere» av Magnus Malm. – Vedkommende sa at «denne må du lese!». Det gjorde jeg, og boken gjorde noe med meg. Jeg ble møtt av Guds blikk, og Gud møtte meg på dypet.

Det er bakgrunnen for at han har valgt å snakke om akkurat synd, sår og bindinger.

– Det hindrer oss i å følge og tjene Jesus. Syndens tråder må bekjennes. Sårenes tråder må erkjennes. Bindingenes tråder må slites.

Synd

Den første kvelden er det synden som er tema. Ferstad henviser til Hebr 12, 1: «Da vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge bort alt som tynger, og synden som så lett henger seg på oss, og holde ut i det løp som er lagt opp for oss.»

– Synden henger lett fast i oss og fanger oss og binder oss med tråder som vi må ha hjelp utenfra for å komme fri fra. Jeg kan bli fanget av syndens tilbøyelighet, av en dragning som våkner i meg, sier Ferstad.

Bekjennelse
Han understreker at synd må bekjennes.

– Jesus vil vi skal være konkret i syndsbekjennelsen. I 1 Joh 1,9 står det om syndsbekjennelse i fellesskap. Bekjent synd er tilgitt synd. Det ligger kraft i bekjennelse.

Skriftemål

En annen form for syndsbekjennelse Ferstad nevner, er det personlige skriftemålet.

– Det er frigjørende, men vi vegrer oss imot skriftemålet, for det rammer synden stolthet. Det gjør vondt, og det er ydmykende.

Gudsbilde
Poenget med skriftemålet, fremholder Ferstad, er at vi skal bli helbredet og tilgitt. Til de som mener at det viktigste er å bekjenne sine synder til Gud, refererer han til noe som den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer skal ha sagt.

– Om det er lettere å gå til Gud og bekjenne synd, enn til en annen synder, hva slags bilde er det da du har av Gud? Gud som er hellig og som ikke tåler synd, sier Ferstad.

Avstand

Pastoren spør de som er på kveldsmøtet, hvorfor det er så viktig med syndsbekjennelse.

– Når det uteblir, skaper det avstand både til Gud og mennesker. Vi mennesker skader og sårer hverandre, svarer han selv.

Tilgivelse
To andre spørsmål han stiller, er: Hvor ofte skal jeg tilgi? Hva hvis jeg ikke tilgir?

– Da blir vi bundet i en felles relasjon som er som et fengsel. Satan vil isolere oss i vår egen synd og isolere oss fra fellesskapet og gleden. Det går en vei fra bekjennelse til tilgivelse og inn i friheten og nåden, svarer Ferstad.

UTEN SKO: Å snakke om sår er sårbart, erkjenner Gunnar Ferstad. FOTO: BRIT RØNNINGEN

Sår
Neste kveld er det sår som er tema på kveldsmøtet.

– Vi går inn i ting i livet som er ganske krevende, innleder Ferstad.

Pastoren tar av seg skoene for å få frem at dette er sårbart, og at vi derfor må trø varsomt. Han bruker lignelsen om den barmhjertige samaritan for å illustrere hva sår er, hva det gjør med oss, og hva vi kan gjøre med sårene.

Speilbilde

– Sår er noe annet enn synd. Sår er et speilbilde av synd. Vi er ikke bare syndere. Vi er utsatt for andres synder, forklarer Ferstad og utdyper.

– Vi kan ha sår på innsiden, sår på sjelen, som hindrer oss i å følge Jesus, sier han og minner om at ingen kan unngå sår.

Røvere
Som eksempel på sår, nevner han det å ikke bli elsket som barn, at en i stedet for å bli sett, blir oversett, at en opplever omsorgssvikt, og at en har foreldre som mangler evne eller/og vilje til omsorg og til å elske. Et annet eksempel er ordene som sårer.

– En sa til meg en gang: «Jeg skulle heller ha vokst opp på barnehjem enn hjemme. Vi må erkjenne at vi har falt i hendene på røvere.»

Hull i sjelen
Når det gjelder virkningene av å bli såret, trekker Ferstad en parallell til den som falt i hendene på røvere: En blir, akkurat som den mannen, liggende såret.

– Sår som ikke blir renset og ikke forbundet og det å bære på ubehandlede sår, skaper hull i sjelen. Sår hindrer fellesskap. Det er ikke lett å være med noen og be med noen som har såret deg, sier Ferstad.

Behandling

Lignelsen om den barmhjertige samaritan ser han som et eksempel på at sårene krever mange for å bli ivaretatt.

– En såret person krever oppmerksomhet. Det måtte en samaritan, olje, et esel, et herberge, en vert til for å lege sårene. Sår setter grenser for hvor veien kan gå. Med sårene blir vi lettere fristet til å synde, gjøre ting som ikke er så lure. Sår gjør at en senker listen. Mange ekteskap ryker på grunn av sår.

Behandling
Til slutt spør han om hva vi skal gjøre med sårene, og hvor vi skal behandle dem.

– Mine sår er mitt ansvar. Tiden leger ikke sårene. Vi kan benekte dem eller ta dem frem i lyset. Helbredelse starter på vandring til herberget. Samaritanen overlot den sårede til verten. Kanskje må vi også overlate den sårede til noen andre?

Guds kraft

Pastoren sammenligner fellesskapet med et hospital der vi kan få pleie og omsorg, som den sårede som fikk behandling på herberget.

– Der er ingen sår som ligger utenfor Guds kraft til helbredelse. Samaritanen visste hva sår var og hva smerte var. Dypest sett er den barmhjertige samaritan Jesus selv, avslutter Gunnar Ferstad.

Publisert 12. juli: Karen Graaten opplevde seg bunden i synd og skuld, utanforskap og sjølvhat.

Flere reportasjer fra Lyngdal Bibelcamp 2024 får du i Sambåndet nr. 6/24, som kommer ut i august. Er du ikke abonnent, sier du? Da går du glipp av mye! Mesteparten av det vi skriver, er forbeholdt betalende abonnenter. Du kan få din (abonnements)sak i orden her🙂

Ingen annen vei

/0 Kommentarer/i , , /av

LEDER: En kristen kirke kan ikke tilby «et alternativ til budskapet om synd».

En trend i vår tid er at man mener man kan sette sammen sin egen versjon av kristendommen og så holde denne versjonen for sann og tro på den. Det oppleves som et utslag av dette når en journalist i Vårt Land stiller følgende spørsmål i et intervju 20. april: «Kan det ikke være fordeler med en kirke som tilbyr et alternativ til budskapet om synd?» 

I et debattinnlegg i avisen samme dag hadde intervjuobjektet, Victoria Paulsen, påpekt det hun mener er «usunn kristendom og usunt lederskap» fra tiden hun var med i menigheten Hillsong Kristiansand. «Den viktigste grunnen til at jeg forlot kirka, var at det ble preket lite om synd, omvendelse og helliggjørelse. Prekenene gav meg ikke åndelig rettledning og veiledning, slik de burde gjøre. Istedenfor minnet de mer om «feel-good» selvhjelpsforedag, der budskapet var ‘Jesus elsker deg slik du er’, og ikke ‘Jesus elsker deg på tross av den du er’», skriver Paulsen i innlegget. Det er dette som utløser spørsmålet fra journalisten som er referert ovenfor. 

Denne lederartikkelen tar ikke for seg situasjonen i Hillsong. Men Victoria Paulsens beskrivelse oppleves dessverre som relevant for en norsk «folkekirkekristendom» der poenget synes å være å få flest mulig til å føle seg velbehagelig inkludert, mer enn å forkynne et fulltonende bibelsk budskap som utfordrer mennesker til oppgjør. 

Nei, en kristen kirke har ikke noe alternativ til å snakke om synd

For kan en kristen kirke virkelig tilby «et alternativ til budskapet om synd»? Substantivet «alternativ» kan forklares med «ting som en kan velge mellom». Implisitt i journalistens spørsmål ligger det dermed en tanke om at man kan velge bort å snakke om synd og heller holde, for å bruke Paulsens ord, «selvhjelpsforedrag» som er egnet til å skape gode følelser.  

Nei, en kristen kirke har ikke noe alternativ til å snakke om synd. Én ting er at man ikke trenger å starte der – budskapet om at vi alle er skapt av Gud og i Guds bilde, med samme verdi – må ligge i bunn. Men synden skiller mennesker og Gud allerede i tredje kapittel i Bibelens første bok, og den er frelseshistoriens utgangspunkt. Kristendommen lærer oss at det er noe vi må frelses fra, og dette «noe» er synden, den som «trengte gjennom til alle mennesker», som Paulus uttrykker det. Guds gjenopprettende frelse ved Jesu stedfortredende død og oppstandelse tilbys oss av nåde, og som frelste syndere «opptukter» nåden oss til et endret liv (Titus 2,12).  

Det finnes ikke noe kristent alternativ til dette evangeliet.      

Synd og nåde i åkeren

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Var Alv Magnus «på kollisjonskurs med tradisjonell vekkelsesforkynnelse»?

Det er religionsredaktør Alf Gjøsund i Vårt Land som hevder dette i en kommentarartikkel i egen avis 22. august. Debattspaltene i kristne aviser i siste halvdel av august var preget av Borg-biskop Atle Sommerfeldts bannbulle mot Alv Magnus etter en tale Magnus holdt i Tomb kirke i februar. Generalsekretær Erik Furnes i ImF og undertegnede var blant dem som deltok i debatten. Furnes uttalte også til Dagen 14. august (lenke krever innlogging) at han «står inne for hele talen, og at han selv kunne holdt den».

God tro?

Det blir da interessant å se nærmere på påstanden fra Alf Gjøsund. Som kjent handlet den aktuelle talen om lignelsen om ugresset i hveten (Matt 13,24–30 og v.34–43). Magnus sa blant annet at ugresset er mennesker som «ikke anerkjenner Guds rett til å bestemme kjørereglene i livet». Han eksemplifiserte med mennesker som oppfordrer til brudd med Bibelens lære om samliv og kjønn. Om hveten sa Magnus at det er mennesker som «har akseptert Jesus som herre og redningsmann og bøyd seg under hans vilje».

Redaktøren mener Magnus da samtidig har sagt at de som uttrykker meningene taleren viste til (om samboerskap, kjønn og likekjønnet ekteskap), ikke har bøyd seg under Guds vilje. Gjøsund spør: «Hva med kristne som oppriktig og ærlig tror at de har bøyd seg under Guds vilje, men likevel ser annerledes på spørsmålene (…) enn Magnus? De vet jo ikke (…) at de gjør noe galt. Er det ikke tilgivelse for dem?»

Frelsens inntreden

Det spørsmålet finner ikke Gjøsund noe svar på hos Magnus, og redaktøren påstår videre at dette «mener faktisk ikke konservative kristne.» Gjøsund viser til et tilfelle der et likekjønnet par hadde begynt å tro på Jesus. Etter en tid som troende ble de overbevist, ifølge seg selv av Gud, om at forholdet deres var feil. Da sluttet de å leve sammen. Under henvisning til dette hadde Gjøsund spurt forkynnere i Misjonssambandet om paret ble frelst da de begynte å tro på Jesus eller da de sluttet å leve sammen. Svaret han fikk, var at de også var frelst i den perioden de levde sammen som troende.

Ergo, mener Gjøsund, er også de frelst som fremmer de oppfatningene som Magnus karakteriserte som synd, rett og slett fordi de ikke vet at dette er synd.

Den hellige ånd

For å bruke Gjøsunds uttrykk: «I og for seg helt rett.» Men Vårt Land-redaktørens problem er at han ikke ser betydningen av det som paret han viste til, sa: Det var Gud som hadde overbevist dem om at det å leve sammen som likekjønnet, ikke var forenlig med et liv i troen på Jesus.

Da de to menneskene som utgjorde dette paret, tok imot Jesus i tro, fikk de Den hellige ånd. Dette er Paulus klar på, om enn i en noe kronglete setning, i Efes 1,13: «I ham har også dere, da dere fikk høre sannhetens ord, evangeliet om deres frelse, ja, i ham har også dere, da dere kom til troen, fått til innsegl Den Hellige Ånd, som var lovt». Og hva er en av oppgavene til Den hellige Ånd? Jo, han skal «overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom», sier Jesus i Joh 16,8.

Nådens virkning

Vi kan komme til Jesus «Just som jeg er», for å sitere vekkelsessangen til Charlotte Elliott. Gud krever ikke syndfrihet av et menneske som søker hans frelse. «Jeg uforskyldt må nåde få og kommer, o Guds lam, til deg». Når vi kommer, «i synd og skam, i mørke tett», vil «blodet rense bort hver plett».

I samme sekund som vi kommer til troen, får vi Den hellige ånd. Han vil tale inn i våre liv og vise oss ugresset

Og i samme sekund som vi kommer til troen, får vi Den hellige ånd. Han vil tale inn i våre liv og vise oss ugresset, for å holde oss i såmannsbildet. «Vis oss synden så vi ser den er vår!», synger Sigurd Lunde. Det var dette som skjedde med det likekjønnede paret Gjøsund viser til. Fordi de var blitt frelst av nåde ved troen, mottok de Den hellige ånd. Dermed begynte nåden å gjøre sin virkning. Som Paulus skriver til Titus (Tit 2,12–13): Nåden «opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lystene, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp …».

Ingen motsetning

Derfor er det ingen motsetning, verken hos Alv Magnus eller de NLM-forkynnerne Gjøsund viser til. Men så er det altså nødvendig å si: Dersom man oppfatter seg selv som kristen og ikke merker en indre motstand mot det Bibelen kaller for synd, må man be slik David også gjorde (Sal 139,23–24): «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!».

Det var dette Alv Magnus ville vekke til. Og det var og er «tradisjonell vekkelsesforkynnelse» og noe konservative kristne mener. Og ja, det er en brodd i det, for oss alle. 

Også publisert på verdidebatt.no 12.09.19. Her kan du lese en meningsutveksling mellom undertegnede og Alf Gjøsund om innlegget.

Les også: Når ordet får dømme (sambåndet.no 18.08.19). Også publisert i Vårt Land og Dagen: Biskopens bannbulle – et svar (verdidebatt.no 18.08.19). Litt lengre versjon på dagen.no 21.08.19.

Etter mye debatt om biskopens utspill svarte Atle Sommerfeldt slik 30.09.19. (dagen.no)

Guds åpenbaring

/0 Kommentarer/i , , /av

Paulus skriver at han "står i gjeld" når det gjelder å forkynne evangeliet om Guds sannhet og rettferdighet. I dette ligger også Indremisjonsforbundets store og fortsatt kall, skriver Sambåndet på lederplass.

Som kristne tror vi på en Gud som har åpenbart seg for sin skapning. Paulus utlegger i Romerbrevet at det har Gud gjort gjennom en allmenn og en spesiell åpenbaring. Den allmenne skjer gjennom skaperverket (Rom 1,20) og samvittigheten (Rom 2,14–15). Den spesielle er gjennom Jesus og Bibelen (Rom 1,16 –17).

Gud lar oss her også få vite at den allmenne åpenbaringen av Ham er universell – gitt til alle. Den har vært «synlig fra verdens skapelse av». Mennesket er skapt i hans bilde – Gud avbilder seg i oss – til samfunn med Ham. Mennesket ble gitt to store oppdrag – å forvalte og tjene skaperverket (1. Mos 1,26–28) og å bringe Guds budskap ut til alle folkeslag (Matt 28,19–20).

Så vet vi hvordan det gikk med vår stamfar. «(…) vi vendte oss hver til sin vei», som Jesaja uttrykker det (53,6). Det overrasket ikke Gud, og det forandret ikke Hans allmenne åpenbaring. Den ble gitt «for at de skal være uten unnskyldning», forklarer Paulus (Rom 1,20b). Dette stiller mennesket på valg. Vi må velge mellom Guds vrede, som blir «åpenbart fra himmelen over (…) mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet» (Rom 1,18), og Guds rettferdighet i og med evangeliet om Jesus.

Vi må velge mellom Guds vrede og Guds rettferdighet

For mennesker som gjennom historien har valgt og velger Guds frede, skjer altså ikke det fordi de ikke har sannheten om Gud – den er åpenbart for dem på minst én av de to måtene vi har nevnt. Følgen av å holde sannheten nede for seg selv, er synd, først og fremst gjennom avgudsdyrkelse av ulik slag og karakter (Rom 1,23), men også gjennom en rekke andre synder som vi også ser rundt oss i dag. Historisk sett «overgav også Gud dem i deres hjerters lyster» (Rom 1,24 ff) – ikke for at de skulle og måtte synde, men for at Gud skulle vise at en fravendt menneskeslekt ikke blir god eller gjør godt i seg selv.

Det er talende at Paulus, i forkant av denne mektige undervisningen, skriver at han «står i gjeld både til grekere og barbarer, både til vise og uvise» (Rom 1,14–15). Gjelden besto i å forkynne evangeliet, det som tilbyr Guds rettferdighet i stedet for Hans vrede. I dette ligger også Indremisjonsforbundets store og fortsatte kall – å forkynne til tro om Ham som «vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse» (1. Tim 2,4).