Konsert og forkynnelse i ett

LYNGDAL: ‒ Musikk er følelsenes språk og vi prøver å gjøre alt for å manipulere dere. Vær i det øyeblikket som er tiltenkt deg, sier dirigent Jostein Myklebust i divisi til de cirka 100 tilhørerne som er kommet for å få med seg den første konserten på Lyngdal Bibelcamp den første fredagen i juli.

Det er lovet at dette skal være en gospelkonsert, men den begynner med jazz, med Heaven av Duke Ellington. Divisi synger med en klang som gir en lengsel etter himmelen. Kan man kalle det gospeljazz? I all fall har både jazz og gospel sine røtter fra negro spirituals.

Frihet
Den neste sangen Freedom, også av Duke Ellington, blir et av konsertens høydepunkter. Koret og musikerne begynner drømmende, lyder som en tørst, som så blir til et rop om frihet. Til slutt høres det ut som de griper friheten, tar den som sin, ja, friheten er også din og min.

Med This the Lord’s Doing av Tore Aas kommer divisi med påstander om Gud. Han er hyrden, lyset, den himmelske fredsfyrsten og den første og den siste og derfor jeg ikke å frykte. Koret ikke bare synger dette, de proklamerer det, som for å slå fast at det er sant, og tilhørerne blir utfordret til å tro at det de synger er sant. Dette blir understreket sterkt av trommis Andreas Skorpe Sjøen i avslutningen.

Dansefoten
‒ Vi ønsker å beskrive Gud ikke med ord, men med musikk. Kor blir gjerne sett på som sosialiseringstiltak. Vi ser på det som verktøy for forkynnelse, og vi er korforkynnere, sier Myklebust.

Neste sang ut, Reign av Kurt Carr, får det til å rykke i dansefoten, men tilhørerne som eventuelt kjenner det rykker, gir ikke etter, men blir sittende rolig på stolen sin. Og det er jo i grunnen synd, for divisis fremføring og energi formelig ber om at folk rører på seg, selv det ikke blir gjort eksplisitt.

Greater
‒ Tenk for et kor det vil være i himmelen. Jeg tror der er mye uforløst lovsang i våre sammenhenger, kommenterer Myklebust etterpå.

Et nytt høydepunkt kommer med Samuel Ljungblahds Greater. Soliststemmen er fyldig og behersker et drivende tempo og koret jubler ut at det finnes ingen som er større enn Gud. Det er vanskelig å sitte i ro, for med sitt spill jubler også musikerne.

Provoserende
Som avslutning på konserten kommer divisi med en anmodning om å smile og takke. Smile av Kirk Franklin er en munter og provoserende sang. Koret synger med letthet og det passer til budskapets letthet. Rådet er å smile selv om solen ikke skinner, det er mørkt inni deg og du er såret. Kan jeg likevel få et smil fra deg? Vel kan man tro og oppleve at Gud er der også på dårlige og triste dager, men kan man ikke få lov til å se trist ut, når det er det man er? Skal man presses til å smile, når man gråter inni seg? En teologisk diskusjon trenger seg på.

Takk
Til slutt er det In everything give thanks av Geron Davis. Med forførende lyd og forrykende tempo vil divisi og musikerne at folk skal takke Gud under alle forhold, selv når alt går galt. En mektig og fresende finale på en konsert med variert repertoar og musikere og et divisi og som holder god kvalitet og har stor energi. Og man må slå fast at dirigenten har sine ord i behold; divisi er korforkynnere.