Både Sambåndet og Marit Stokke er tilfeldigvis på Hermund Haalands seminar, Kirken ut av isolasjonen, på ImFs lederkonferanse i 2019. Kanskje det ikke er helt tilfeldig likevel. I alle fall har hun et friskt innlegg som gjør at man blir nysgjerrig.

‒ Hvor mange her er vokst opp i et kristent hjem, spør hun og ber seminardeltakerne rekke opp hånden.

Håndsopprekningen viser at nesten 100 prosent kommer fra kristne hjem.

‒ Hvor mange her har gått på søndagsskole, er hennes neste spørsmål.

Også der viser en håndsopprekning at nesten 100 prosent har gått på søndagsskolen.

Gjemmer seg

‒ Det forteller at vi når ikke ut til de som ikke vokser opp i det, slår Stokke fast og fortsetter:

‒ Jeg smilte da det fra talerstolen tidligere i dag ble sagt at mange i dag gjemmer seg på bedehuset og venter på at Jesus skal komme. Hva gjør vi kristne med at ni av ti barn ikke kommer fra kristne hjem eller går på søndagsskole?

Stort friskere kan det ikke bli. Her blir man bare nødt til å ta tak i henne og spørre om hun vil stille til intervju. Damen er ikke treig å be.

‒ Jeg ble kristen for sju år siden. Inntil da hadde jeg bodd over 30 år i Molde uten å vite om all den imponerende kristne aktiviteten som foregår. Jeg fant også ut at jeg hadde arbeidet i ulike sammenhenger sammen med kristne uten å vite at de var det. Det oppdaget jeg først da jeg traff dem i ulike menigheter etter at jeg selv ble kristen.

Det understreker hennes poeng fra innlegget på seminaret, og hun trekker frem en undersøkelse som Fredheim-pastor Runar Landro nevnte i sin bibeltime tidligere på dagen som en bekreftelse.

‒ For meg ble det til ettertanke rundt 50 prosent har respondert i en undersøkelse at de ville svart «ja» dersom de ble bedt med på et møte. Og at 70 prosent aldri har møtt en kristen som har delt evangeliet med dem. Jeg møtte heller aldri en kristen som snakket til meg om sin tro, sier Stokke.

Presentasjon

For de som ikke kjenner henne, kan det være greit med en kort presentasjon. Hun er oppvokst i Trondheim, flyttet til Molde for snart 40 år siden og har vært ansatt som adjunkt ved Romsdal videregående skole. I tillegg har Marit Stokke vært engasjert i en rekke ulike styreverv og i lokalpolitikken, så mange i Molde kjenner henne. For tiden er hun tredje vara i kretsstyret for Nordmøre og Romsdal Indremisjon, og i presentasjonen av kandidatene til kretsstyret står det blant annet: «Gift, 2 voksne sønner. Ingen erfaring fra søndagsskole, ungdomsarbeid, leirer, sommerstevner, med mer. Samarbeider ellers med Irene Krokeide Alnes og P7 sitt TV-program «Tett på». Er opptatt av å nå flest mulig med evangeliet.»

Fremmed fugl

‒ Da jeg ble kristen og begynte å gå i kristne menigheter, var det som om jeg hadde landet i et fremmed land. Det var litt som å være innvandrer. Jeg holder fortsatt på å knekke den kulturelle koden. De fleste kristne jeg treffer for første gang, spør ofte hvem mine foreldre er, men jeg har ikke noe kristent «slektstre». Jeg har heller ikke en «kristen CV». Jeg har ikke gått på søndagsskole, har ikke vært på leir, ikke gått på bibelskole, og jeg kan ikke mange bibelvers utenat. Jeg kan ikke tolke hellige tekster og forstår ikke mye kanaanspråk. Jeg kan ikke be lange, flotte bønner. Jeg taler ikke og er ikke lovsangsleder. I det hele tatt passer jeg ikke helt inn. Jeg er en villsau, sier Marit Stokke.

Irene Krokeide Alnes klarte å overtale Marit til å fortelle historien om hvordan hun ble kristen i en episode av «Tett på». Det var diktet «Den glemsomme Gud» av Josef Haugen som gjorde utslaget. Det ble lest av en gammel misjonær på en møtehelg på et kristent overnattingssted, og akkurat da besøkte Marit eierne som var noen gamle bekjente fra ungdomstiden og som hun ikke hadde sett siden den gang. På trass gikk hun gikk på møtene den helgen, for hun syntes det var for dumt å demonstrere at hun ikke var kristen, ved å ikke gå. Og det skulle altså få konsekvenser.

Kristenbussen

‒ Da jeg ble kristen, spurte jeg: «Hvorfor valgte du meg? Hvorfor ikke en annen kollega eller nabo? Hva vil du bruke meg til?» Jeg ba og leste 1. Mos 26 om Isak. Jeg tror jeg skal være kristen der jeg er blant de som kjenner meg.

For henne kjentes det mer utfordrende enn å reise ut som misjonær til et eller annet sted i Afrika, men nå er hun villig til å gå ut og være vitne der hun er.

‒ Jeg var med Plussreiser sin buss – kristenbussen som gikk fra Møre og Romsdal til Lederkonferansen. På fergen oppdaget jeg at det var noe som manglet. Det var ingen jeg kunne vitne for, forteller hun som en illustrasjon på det og ler av oppdagelsen.

For hun ønsker å gjøre noe med tanke på alle de menneskene som ikke selv finner veien til kirker og menigheter, de ni av ti barn som ikke går i søndagsskole og vel 70 prosent som svarer at ingen kristne har delt evangeliet med dem.

‒ Jeg tenker ofte på at Jesus søkte til templet for selv å være i sin Faders hus, men jeg vet ikke å ha lest noe sted at han inviterte ikke-troende til møtekampanjer i templet. Han gikk derimot ut og møtte folk der de var, og i de situasjonene de var akkurat der og da, og han bygde en relasjon. Forventer vi virkelig at de som ikke tror, skal besøke oss på vår «banehalvdel» eller vår «hjemmebane»? Er det ikke riktigere å gjøre som Jesus gjorde og møte mennesker på deres «banehalvdel» på deres «hjemmebane»?   

Apologetikk                                                                                      

I dag er Marit Stokke opptatt av å være «kirke på to bein», som hun sier.

‒ Som kirke på to bein ønsker jeg å ikke være så redd for de som ikke tror det samme som jeg. Jeg skal elske muslimer, homofile og prostituerte slik som Jesus gjorde. Jeg skal prøve å omgås dem slik Jesus gjorde, med kjærlighet og uten fordømmelse!

For at hun skal klare det, tror hun apologetikk er viktig.                                      

‒ Vi trenger å vite hvordan vi skal møte dem som ikke er kristne. Det er utrolig viktig at vi som er kristne, bruker tid på å utruste hverandre og lære av hverandre. Vi må øve oss i å forklare og forsvare troen i møte med mennesker som ennå ikke tror. I dagens kunnskapsbaserte verden kan det være nøkkelen i døra for evangeliet.

En tid tilbake hadde smågruppen hun er med i, en spennende opplevelse.

‒ Vi satt der som vanlig og sang, bad og leste Ordet, men jeg kjente på slik utålmodighet og uro: «Jesus, er det virkelig dette du vil jeg skal gjøre en kveld i uka resten av mitt liv?»

Vandring

Der og da oppsto en ny øvelse. Inspirert av sakte-TV som «Bergensbanen minutt for minutt», «Hurtigruten minutt for minutt», «Salmeboka minutt for minutt», begynte gruppen med «Min vandring med Jesus minutt for minutt». Fra de gikk hjem om kvelden til møttes neste gang, skulle de i hodet lage hvert sitt TV-program. Fra morgen til kveld skulle de tenke på sin vandring med Jesus hjemme, på jobb, i møte med venner og naboer – og forestille seg hvordan den hadde vært på film. De skulle se etter «åpne dører» og «høstspråk», og de skulle tenke på hva Jesus ville sagt eller gjort.

‒ Det begynte som en idé som bare skulle vare en uke. Vi fortsatte i nesten et halvt år. Når vi møttes, fortalte vi om programmene våre. Vi var ærlige. Noen ganger hadde vi veket unna. Vi fikk erfaring av egne opplevelser, og kanskje enda mer av å høre alle de andre i gruppa sine erfaringer og opplevelser, og på å samtale om situasjonene. Vi veiledet hverandre. Vi opplevde å bli bedre og bedre på å formidle vår tro. Vi opplevde også at vårt eget forhold til Jesus ble sterkere, og at vi ble mer opptatt av å komme nærmere Ham, følge Ham og vinne andre for Ham, og vi ble tryggere på hvordan vi kan gjøre det.

Naturlig

Marit ser hver dag etter mennesker å dele sin tro med. Inspirert av kirkevekstforskere som forteller at hver uke er hver kristen i kontakt med mellom fire og sju medmennesker som har en lengsel etter å komme i kontakt med Gud, spør hun seg hver uke hvilke fire til sju hun traff i uka som gikk og hvilke fire til sju som kommer i hennes vei i dag.

‒ Jeg ber om å komme ut av komfortsona, inn i Jesu nærhet og ut for å dele troen! Til oss alle har Han sagt «GÅ UT!»

‒ Det blir ikke litt kunstig eller påtrengende?

‒ Dersom det er en jeg ikke kjenner, må jeg først få en relasjon til personen før jeg sier noe om tro. Det må være naturlig, og det bruker ikke være noe problem, svarer Marit Stokke og legger til:

‒ Når jeg ofte i min hverdag får muligheten til å snakke med mennesker som ennå ikke har en kristen tro, lurer de ofte på hvordan i all verden jeg av alle kunne bli en troende for noen år siden. Da ber jeg dem om å se på programmet på «Tett på» hvor jeg forteller den historien, og så kan vi heller bruke tida der og da til å snakke om hvorfor de ikke greier å tro.