KRITISERER: Lærebokforfattar Tommy Moum meiner Bjørn Are Davidsen med rette kritiserer lærebøkene for å innehalde lausrivne sitat og ikkje sjå dei i ein større samanheng, men meiner Davidsen sjølv til dels gjer seg skuld i det same. Foto: Stein Gudvangen, KPK.

Lærebokforfattar kritiserer kritikar

/0 Kommentarer/i /av

Lærebokforfatter Tommy Moum meiner Bjørn Are Davidsen står i fare for å gå i den same grøfta han anklagar andre for.

Moum er medforfattar av nokre av lærebøkene som får juling i Davidsen si ferske bok Lurt av læreboken? Davidsen seier til Kristelig Pressekontor (KPK) at Moum sine bøker vert kritisert litt på eit par punkt, men at dei elles vert framheva som svært gode og omtrent er dei einaste lærebøkene som får ros.

Moum fekk lese nokre kapittel av førsteutkastet til Davidsen si bok og erkjenner at ein del lærebøker er for dårlege, sjølv om han óg har innvendingar til noko av kritikken.

Moum sine kommentarar står å lese lengst bak i boka. Her seier han mellom anna (retta til Davidsen, red.anm.):

– Pinlege blemmer

– Du har utvilsomt funne mange pinlege blemmer og misvisande påstandar. At slikt blir påpeika og synleggjort, er både legitimt og viktig. For oss som skriv lærebøker, er det berre å ta det til etterretning og så korrigera dei tabbane vi måtte ha begått. Samtidig meiner eg kritikken din nokre gonger blir urimeleg og på kanten til uetterrettelig. Enkelte stader kryssklipper du urelaterte sitat frå heilt ulike bøker slik at dei kan passa inn i det som er ditt narrativ (det ein vil fortelja, red.anm.). I iveren etter å avsløra tendensiøse og feilaktige lærebøker står du i fare for å gå i same grøfta sjølv. Du kritiserer med rette lærebokforfattarar for nokre gonger å plukka ut lausrivne sitat og ikkje sjå dei i ein større samanheng. Enkelte stader synest eg du delvis gjer deg skuldig i det same, seier Moum.

Davidsens respons var å endra sluttproduktet på ein del punkt.

– Ikkje bevisst negative

Moum svarer vidare:

– Eg fann sjølvsagt enkelte formuleringar som er klart negativt lada [når det gjeld kyrkja og dei kristne]. Men eg er nok ikkje heilt samd i at lærebøkene generelt sett har ein bevisst negativ tendens. At du finn enkelte setningar og avsnitt som stiller det religiøse i eit lite flatterande lys (smigrande, red.anm.), kan jo òg komma av det faktumet at kyrkja faktisk har bidratt til mykje død og fordervelse. Fortenesta di er å vise til mykje av det positive kyrkja har drive med, og sjølvsagt burde dette òg koma fram i bøkene. Men det ville bli like feil om bildet av kyrkja og kristendommen si historie ikkje òg gjenspeilte dei mørke sidene.

Moum erkjenner at ein lenge har kunna finne feil i lærebøker – slik som når det gjeld synet kyrkja har hatt på jorda kva form har. Davidsen skriv om dette som «Den mest typiske og langtlevende feilen» i lærebøkene. Den eldste referansen han har funne, er frå Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet utgitt av J.W. Cappelen forlag i 1863. Der blir det hevda at kyrkja i mellomalderen trudde jorda var flat, noko Davidsen viser at det ikkje finst belegg for i kjeldene.

Moum meiner framstillingane nokre gonger har vorte «meir svartkvite enn dei burde vera» og innrømmer at vekta ofte kan bli lagt på dei brota som oppstår i historia, og at lærebokforfattarar kan ha falle for freistinga til å kontrastera for sterkt mellom ulike epokar slik at nyansane vert vekk.

– Prisen å betala for ei slik kontrastering er naturlegvis ei kraftig forenkling. Ein del av dei misvisande framstillingane du peikar på, trur eg kan tilskrivast dette grepet meir enn noko ønske om til dømes å svartmåla den kristne mellomalderen og lovprisa den humanistiske renessansen, seier Tommy Moum. KPK

ØKNING: Studenttallet ved Bildøy bibelskole til høsten er tilbake til de gode årene i 2009 og 2010. ARKIVFOTO: PETTER OLSEN

Studentoppsving for Bildøy bibelskole

/0 Kommentarer/i , /av

Noen uker før skolestart har 96 studenter takket ja til studieplass. Det er nesten 50 prosent vekst fra i fjor, og skolen er tilbake til student-tallene de hadde for ti år siden.

– Vi kan glede oss over veldig gode studenttall for kommende skoleår, og vi har så godt som fullt belegg, sier rektor Gunnar Ferstad i en pressemelding sendt til sambåndet.no

De 96 studentene som ved utgangen av juli har «takket ja» til plass, fordeler seg med 70 studenter på førsteåret og 26 på andreåret. Med det er studenttallene tilbake til de gode årene i 2009 og 2010 da skolen hadde henholdsvis 96 og 98 studenter.

Tilsvarende tall i 2018 var 66 studenter totalt, et av de laveste tallene de siste tiårene. Fordelingen da var 55 og 15. Årets tall er dermed et markert oppsving.

Den totale søkermassen har naturlig nok også økt. Årets tall viser 222 søkere mot 201 i fjor. Det tilsvarer en vekst på 10 prosent. Ja-prosenten er også økt betydelig, fra 43 prosent mot 33 prosent i 2018.

SAMMENSATT ÅRSAK
– Jeg tror kombinasjonen av bønn og arbeid er mye av svaret på hvorfor vi nå har så gode søkertall. Det er bedt mye gjennom året, og spesielt utover våren, om at skolen måtte fylles opp. Samtidig har vi satset tyngre på PR-siden den siste tiden, sier Ferstad og utdyper:

– Vi har hatt en egen stilling på markedsføring i 50 prosent. Fra 1. august øker vi den til 100. Bildøyteamet vårt har gjort en viktig jobb med å legge igjen spor som fører til Bildøy. Vi er synlige og til stede på de ulike kristne festivalene, sier rektor Gunnar Ferstad.

RELASJONER
Den jobben handler ikke bare om rekruttering, men også om å etablere relasjoner.

– Gjennom regelmessige møtepunkt knyttes og styrkes også kontakten med søkere som allerede har takket ja til plass. Møtepunkt med markedsansvarlig, team og andre som representerer skolen på stand, knytter relasjoner og er med på å skape nærhet og forventning til skoleåret.

PR-satsingen omfatter også ny nettside og økt bevissthet, igjen, på oppfølging av søkere. Deltakelse i den nye felles markedsføringen av bibelskoler gjennom bibelskolene.no som startet før jul i fjor, kan også være noe av forklaringen.

– Vi vet ikke nøyaktig hva som har gitt utslaget på årets gode søkning, men summen av flere elementer har gitt oss gode tall for kommende skoleår. Så tror vi også at Bildøy er en god merkevare. studenter trives på skolen, noe som kommende 2. årskull bekrefter ved at vi har 26 studenter her 2019/20, sier Ferstad.

ØNSKER Å BEHOLDE ALLE
Nå håper skolen de skal få beholde alle ja-studentene helt fram til studiestart. Høsten 2013 falt hele syv studenter av lasset på oppløpet i august. Det håper ikke rektor Gunnar Ferstad skal skje dette året.

– Det er ikke uvanlig at det detter av noen søkere i løpet av sommeren, og særlig i forbindelse med samordnet opptak ved høyskolene, men i år har vi ikke mistet noen etter at samordnet opptak ble kjent. Av erfaring vet vi at det fortsatt kan falle av noen i løpet av august, og de fleste år er det studenter som ikke dukker opp til studiestart. Den usikkerheten må vi leve med, men uansett kan vi nå ønske velkommen et stort kull til åpningen lørdag 17. august, sier rektor Gunnar Ferstad.

SENTRUM: Fergus Falls er som henta ut av ein moderne amerikansk westernfilm. Det er fort gjort å tråla byen som har vore midlertidig heimby for nærare 800 norske elevar. FOTO:HANS VILHELM VIKSØY

Utdanningsbrua mot vest

/0 Kommentarer/i /av

Gullsmeden heiter Danielsen, den lokale kafeen ber namnet Vikingen, og mang ein innbyggar har ei oldemor i Norge. Den «norske» småbyen Fergus Falls er senter for eit skuleeventyr som starta med ein sofaprat på eit lærarrom i Bergen.

I jubileumsboka Våg å stå skildrar Asbjørn Ystebø historia bak Danielsen sitt USA-eventyr

FERGUS FALLS: Kva med å starta ei undervisningsbru til USA? Ideen var lansert og flittig debattert i «sofakroken» på Danielsen vidaregåande skule i Bergen seint på 80-talet.

Bakgrunnen for ideen var fleire tiår med politisk interesse for venskap over landegrensene. Verdskrigen og «den kalde krigen» i tiåra etter hadde sett eit slikt internasjonalt arbeid på timeplanen. Handelssamband, diplomati og sameksistens var blant gromorda som vart brukt både i Norge og resten av verda. Det handla om fred og brubygging.

Også i skulen var slikt arbeid viktig. På 70-talet var vidaregåande utdanning etter kvart vorte vanleg, og internasjonalisering hadde meldt seg. Dette handla sjølvsagt om språkkunnskap, men også om å etablera internasjonale kontaktnett.

– Medan konjunkturane på denne tida svinga ned i fleire andre europeiske land, opplevde landet vårt sterk økonomisk vekst med m.a. oljeindustri, arbeidsinnvandring og auka status for Norge i verdssamfunnet, skriv Asbjørn Ystebø i Våg å stå, jubileumsboka i samband med 75-årsjubileet til Danielsen-skulane i 2007.

FRÅ IDE TIL STRATEGI
Det var i denne konteksten ideen om ei utdanningsbru vart lansert. Det hadde i fleire tiår allereie eksistert utveksling av elevar mellom ulike land. Dette skjedde på ideelt grunnlag, og elevane måtte «ta igjen» året dei var ute, når dei kom heim. Tanken nå var ei bru, ei slags filial-ordning der elevane kunne få eit fullverdig undervisningsår i amerikansk regi, men tilpassa norske fagplanar.

– I motsetnad til mang ein «flyge-idé» var denne ideen ikledd ein strategi om korleis eit varig utvekslingsopplegg kunne verkeleggjerast i USA. Vi måtte då ta omsyn til det skolepolitiske landskapet i Norge, Danielsen skole sin ideologiske ståstad og kva vilkår som låg til rette i USA. Dertil måtte vi vurdere kva utdanningsgevinst elevane kunne få, skriv Ystebø, som fortel at problemstillinga ein dag vart formulert slik: «Det høres fantastisk ut, men jeg spør: Er det realistisk?»

ALLTID FULLT HUS: Mang ein elev ved Hillcrest har inntatt eit smakfullt måltid på Cafe Viking, ein liten gåtur frå skulen. Maten som vert servert, overgår interiøret med glans. På veggane heng bilete frå norsk konge- og vikinghistorie.

UT PÅ LEITE-REIS

Våren 1988 fekk skulen positive signal frå Kyrkje- og utdanningsdepartementet dersom norske fagkrav kunne oppfyllast. Dermed var det tid for å ta ideen eit steg bort frå sofaen og nærare realismen. Etter skuleslutt same våren reiste studieinspektør Arne Mikal Landro og Asbjørn Ystebø til USA med mandat om «å sondera landskapet». Styret vedtok å satse dei naudsynte reise- og opphaldspengane, vel vitande om at dette kunne vere eit bomskot.

Med seg i bagasjen hadde dei denne bestillinga:

* Skolen (skolar) må tilby fagkrets og oppfylle fagkrava som ved vår eigen skole
* Skolen (skolar) må ha og fremje same livssynsfundament som vår eigen skole
* Skolen (skolar) kan fortrinnsvis vere knytt(e) til det norske innvandringsmiljøet i USA.

Fyrste stopp vart Minneapolis og Danielson High Schools of Minneapolis, ein fagleg og sosialt velrenommert «Senior High»-skole med internattilbod.

– Skole- og opphaldspengar var noko høge ved denne skolen, og han hadde heller ikkje eit aktivt livssynsfremjande føremål i tråd med statuttane for vår skole. Eit slikt føremål hadde derimot Bethany School i same byen. Skolen her la sterk vekt på bibel og misjon, men stetta ikkje heilt fagplankrava som låg til grunn for allmennfagleg studieretning i Norge, fortel Ystebø.

BØNNESVAR
Ferda bar etter eit par dagar vidare til Fergus Falls, tre timars moderne biltur nordover frå Minneapolis. Der låg internatskulen Hillcrest Lutheran Academy (HLA), driven av kyrkjesamfunnet Lutheran Brethren, eit samfunn knytt til norsk utvandrarmiljø og haugianismen. Mykje låg til rette, og spenninga var difor stor då dei mest uanmeldt banka på døra til rektor.

Ystebø skildrar møtet på dramatisk vis:
«Vi la fram ærendet vårt. Bill Colbeck lytta interessert og nikka av og til med hovudet. Litt seinare sat vi med Colbeck åleine på kontoret hans.
Vi spurde: «Kan de (Hillcrest) ta inntil fem elevar frå oss i eit slikt opplegg?»
«Yes, we can (Ja, det kan vi)», svara han.
Vi gjekk vidare: «Kan de ta inntil ti?»
Roleg kom svaret: «]a.»
Det same gjentok seg då vi spurde om dei kunne ta inntil 15 elevar på årsbasis.
Deretter spurde vi: «Kan de ta ein heil klasse, 30 elevar?»
Svaret kom akkurat likt: «Yes, we can (Ja, det kan vi)». …

Seinare skulle det vise seg at den morgonen tospannet frå Norge banka på, hadde Colbeck «vore på kne for Gud i bøn om at Gud måtte sende skolen fleire elevar. Det kneip litt for å oppretthalde fullt undervisningstilbod. I hans augo kom bønesvaret ved at vi steig innom og spurde om samarbeid.»

POLITISK KAMMER-SPEL
– Vel heime att innstilte vi overfor rektor og styret ved Danielsen skole på at vi i alle fall kunne starte opp samarbeid med Hillcrest Lutheran Academy, og at første elevgruppa kunne sendast frå skolestart 1989, skriv Ystebø.

Skulen var funnen, puslespelet med fagplanar vart lagt, og snart var stempelet frå Kyrkje- og utdanningsdepartementet (KUD) på plass. Alt var klart, men dei fyrste åra gjorda høge krav på innsats frå eiga lommebok. Opplegget kvalifiserte nemleg ikkje for støtteordningar i Lånekassen. Dei trong direktiv frå KUD som igjen trong eit stortingsvedtak for å endre forskriftene.

Som så mange gonger var det Jon Lilletun som vart redninga. På den tida var han leiar for Stortingets undervisningskomité.

– I salderingsdebatten våren 1996 vart saka vår lagt i vektskåla frå opposisjonen, og med overvekt på ei røyst, vart endringa vedteken. Skolen si utdanningsbru til USA, som handfast og overtydande verkeleggjorde ideen om internasjonalisering, hadde fatt gjennomslag også for rett til økonomiske tilskots- og lånemidlar i Lånekassen, skriv Ystebø.

– At elevane våre såleis fekk stipend- og lånerettar, vart eit nytt og, for mange, avgjerande vendepunkt. Hittil hadde økonomiske omsyn sperra ute ein del elevar frå å søkje seg inn i USA-klassen.

VELKOMNE: Big Al, som elevane kallar han, er ungdomspastor i Bethel Lutheran Brethren som ligg like ved skulen. Han set stor pris på det norske innslaget.  – Dei er til vesigning for oss og bidreg med stor entusiasme. Fergus Falls er kjent for sine mange kyrkjer, og meir enn 50 kyrkjesamfunn skal vera representert i den lille byen. FOTO: Vilhelm Viksøy

SUKSESS I 30 ÅR
Danielsen vidaregåande skule har også hatt og har framleis samarbeid med andre skular i USA, men i langt mindre omfang. Då er det heller ikkje snakk om ein heil klasse og internatliv. Hillcrestprogrammet er difor eit eige kapittel som no har vart i 30 år. Det er ingen planar om at dette skal bli siste kapittel.

– Utvekslingstilbodet er populært blant elevane og meiningsfullt for tilsette å arbeida med. Det betyr difor mykje for skulen vår, seier Birger Danielsen, dagens rektor ved Danielsen vidaregåande skule.

Han peikar på at året ved Hillcrest betyr mykje, også for den einskilde elev.

 – Elevar som tek del, får oppleva ein anna kultur enn sin eigen, i ein viktig fase i livet. Dette gir moglegheit for inngåande kjennskap, og det gir dermed også moglegheit for ein vidare forståing av eigen kultur. I etterkant kan ein samanlikna dei to kulturane med integritet fordi ein har opplevd noko anna over tid. Dette er verdifullt for den einskilde elev si utvikling, i tillegg til at det er ein verdifull kompetanse i eit samfunnsperspektiv. Elevane reiser langt vekk, får moglegheit til å læra eit nytt språk, samstundes som dei har trygge rammer rundt seg.

SAMHALD: I 30 år har venskapsband vorte knytt mellom elevar frå Danielsen og resten av verda. Her er det årets elevar som tek avskil før heimreis til Norge. FOTO: HLA

 

 

 

 

 

 

 

 

NEDGANG: – Det er en trist trend at volumet av kristen litteratur minker, sier forlagssjef Tom Teien i Lunde forlag. Foto: Stein Gudvangen, KPK.

Selger en halv million kristne bøker årlig

/0 Kommentarer/i , /av

Salget av kristne bøker går merkbart ned, men kristne forlag selger fortsatt godt over en halv million bøker årlig.

Kristelig Pressekontor har hentet inn tall fra forlagene i den kristne sammenslutningen Norsk Forleggersamband, samt ett forlag som ikke med der. Dette er de største kristne forlagene i Norge. Tallene for 2016, 2017 og 2018 viser ingen dramatisk nedgang, men både antallet titler og solgte bøker daler.

Nedgang

Det ble gitt ut 197 titler i 2016 og 181 i fjor, en nedgang på over 8 prosent. Noe tilsvarende har skjedd med antallet solgte bøker: De seks forlagene solgt omkring 531.000 bøker i 2016, mens salget økte til 541.000 i 2017. I fjor gikk tallet ned til 513.500 eksemplarer, en nedgang fra året før på nesten 5 prosent. Tallene gjelder både nye titler og tidligere utgivelser.

Bildet er delvis det samme som for forlagsbransjen ellers. Fra 2016 til -17 økte antallet titler blant Den norske Forleggerforenings medlemmer med 2 prosent. Samtidig falt antallet solgte bøker med 14 prosent, viser tall fra Statistisk Sentralbyrå, gjengitt av NTB.

Stabilt i Lunde

Lunde forlag, med Luther forlag som imprint (merkenavn, red.anm), har hatt et jevnt antall titler de siste tre åra. I 2016 utga de 31 nye titler, i 2017 kom det 37, mens tallet i fjor var 34. Salgstallene har imidlertid gått betraktelig ned. I 2016 ble det solgt nesten 78.000 bøker, i 2017 såvidt over 75.000 og i 2018 hårfint over 70.000. Nedgangen er på over ti prosent siden 2016, og forlagssjef Tom Teien jubler ikke.

– Når det går såpass mye ned, er du bekymret?

– Det er en negativ utvikling. Om jeg skal velge å bli bekymret, vet jeg ikke, men en trist trend er det jo at volumet av kristen litteratur minker, sier Teien.

15. juli hadde Teien og hans kollega Katrine Masvie et debattinnlegg i Dagen der de påpekte at å være «på vandring i en kristen bok … har stor verdi».

Generell utvikling

Lunde er med i Forleggerforeningen og får jevnlige oppdateringer om hele bokbransjen.

– Jeg ser jo at det er samme utvikling for papirbøker i forlagene generelt som for de kristne forlagene, sier Teien som registrerer at salget av digitale bøker går opp.

LANSERING: Tarald Ueland, t.v., intervjues av leirsjef Torgeir Lauvås om sin nye bok. Forlagssjef Tom Teien i Lunde Forlag AS og avtroppende forlagssjef Petter Olsen i Sambåndet Forlag deltok også under lanseringen. FOTO: BRIT RØNINGEN

Sambåndet Forlag er i ferd med å fusjonere med Lunde Forlag og blir da, i likhet med Luther Forlag, en merkevare innen Lunde Forlag AS. Indremisjonsforbundet (ImF) får en eierandel i Lunde Forlag AS på 15 prosent.

På kveldsmøtet på Lyngdal Bibelcamp 3. juli ble den første boken i denne nye ordningen lansert – «Til hvilens vann» av Tarald Ueland.   

Hermon holder stand

Hermon Forlag – med Genesis som imprint – har økt antallet utgivelser siden 2016, mens salgstallene har dalt litt. Det samme har omsetningen regnet i kroner, men hovedbildet er at det nest største av de kristne bokforlagene holder stand.

Hermon ga ut 60 titler i 2016, 55 i 2017 og 64 i 2018. Salgstallene var henholdsvis 179.000, 182.000 0g 175.000 disse årene, og omsetningen på henholdsvis 19,2 millioner, 18,5 millioner og 18,8 millioner kroner, oppgir forlagssjef Svein Andersen.

Sterk nedgang

Norsk Bokforlag, som eies av Adventistkirken, har også hatt betydelig nedgang. Antallet nye titler har vært stabilt, henholdsvis 12, 13 og 15 i 2016, 2017 og 2018, men salget sank som en stein i fjor. Forlaget solgte 39.000 bøker i 2016, nærmere 36.000 i 2017 og 27.500 i fjor.

Nedgangen er på nesten 30 prosent, og forlagssjef Terje Wollan Dahl forklarer den med «en ekstraordinær situasjon og ikke en trend i markedet».

Hemmelige tall

Tord Langmoen, midlertidig forlagssjef i Bibelselskapet og deres imprint Verbum, vil ikke ut med salgstall for de tre siste årene.

– Solgte bøker for hvert år oppgir vi ikke, dessverre. Det er forlagets policy, sier han.

Driftsinntektene ligger imidlertid omkring 70 millioner kroner både i 2016 og 2017, ifølge proff.no. Bibelselskapet/Verbum utga 40 nye titler i 2016, 20 i 2017 og 14 i 2018.

– Titteltallene forteller ikke hele sannheten, sier Langmoen. Han forklarer at tallet i 2016 var uvanlig høyt grunnet flere mindre hefter på bokmål og nynorsk, mens det var lavere enn normalt i fjor grunnet store utgivelser som Studiebibelen og prosjektet «Bibelen til Alle i Østfold» som var en av Bibelselskapets største leveranser gjennom tidene.

Tilbakegang i IKO-Forlaget

Forlagssjef Heidi J. Andersen i IKO-Forlaget melder om synkende omsetning siden 2016, men den er ikke dramatisk. Forlaget har årlig solgt noe over 200.000 bøker de siste åra, men solgte mindre i fjor. Nedgangen i 2018 er på omkring 5 prosent.

– Det har gått merkbart ned, sier Andersen og forklarer det blant annet med at mye av salget skjer gjennom Dåpsklubben Tripp Trapp som dels selger produkter som ikke er bøker.

– Den norske kirkes statistikker, som dåpstallene, peker nedover. Slår det ut hos dere?

– Vi har en reell nedgang, og solgte mindre til menighetene i fjor, så det er ganske åpenbart en sammenheng her, sier hun og peker på at bevilgninger som før var øremerket trosopplæring i Den norske kirke, ikke er det lenger.

– Det er en ganske sterk hypotese at en del penger går til lønn i stedet for materiell, og det merkes hos oss, sier Andersen.

Oppgang i Stange

Ungdom i Oppdrags forlag Proklamedia kan vise til markant framgang de siste tre åra. I 2016 solgte de omkring 30.000 bøker fordelt på 13 nye titler. I 2017 økte antallet titler til 21, mens 39.000 eksemplarer ble solgt. I fjor gikk tallet på utgivelser noe ned, til 18 nye titler. Omkring 40.000 bøker ble solgt, opplyser forlagssjef Alexandru Dragoman.

Forlagssjef Eivind Sætrang i Ventura forlag oppgir at de hadde tolv titler i 2016, samme år som de startet. Det året solgt Ventura 5.189 bøker.

Sætrang var tidligere leder for Proklamedia, og Ventura holder til et par steinkast unna sin «storebror» på Grimerud gård i Stange. I 2017 økte Ventura antallet titler til 14, mens salget nesten ble doblet. 9.576 eksemplarer ble solgt. I 2018 gikk antallet titler ned til 12, mens salgstallene økte noe, til 10.419 eksemplarer.

Omsetningen har også steget betraktelig for det lille forlaget, fra 1,24 millioner i 2016 til 1,58 millioner i 2017 og 2,32 millioner i fjor. KPK

NMS: – Dette flagget er det eldste ein veit om som har tilhøyrt NMS. Det er truleg frå 1890-talet, fortel Svein Helge B. Torsteinsbø. ALLE FOTO: PETTER OLSEN

Flaggar med bedehusutstilling

/0 Kommentarer/i , /av

Mellom takbjelkane og kledninga på Haugesund bedehus fann Svein Helge B. Torsteinsbø ein bylt som skulle visa seg å vera særs interessant.

KARMØY: Me er på Fosen, aust for Kopervik i Karmøy kommune. Her står Fosen bedehus frå 1904, som Torsteinsbø og Vest-Karmøy yngre lokalhistoriske foreining har gjort om til bedehusmuseum. Sambåndet fortalde denne historia i novembernummeret i fjor, men kom då ikkje inn på sjølve utstillinga. 

Svein Helge B. Torsteinsbø leiar opp trappa. På veggen heng det bilder av gamle høvdingar frå bedehusland: Lars Dahle og Einar Amdahl frå NMS (Det norske misjonsselskap), Ludvig Hope frå NLM (Norsk luthersk misjonssamband) og Ole Hallesby og Johan Martin Wisløff frå Indremisjonsselskapet (nå Normisjon). 

Omreisande

I 1948 vart kinamisjonærane frå NMS forvist av kommunistregimet. Dei heimvendte misjonærane tok då til å reisa rundt i Norge med ei misjonsutstilling. Dette heldt dei på med i nesten 20 år, fram til 1966. 

– Då vart gjenstandane pakka ned i esker og trekassar og stua inn på ventilasjonsrommet på Misjonshøgskulen i Stavanger med hengelås for døra, fortel Torsteinsbø.  

Ventilasjonssystemet gjekk ut på dato, og alt vart ståande fram til NMS i 2017 klipte av hengelåsen.  

– Då fann dei desse gjenstandaene, men hadde ikkje bruk for dei sjølv, og me blei spurt om me ville koma og henta dei. Her er det gjenstandar frå om lag 1870 til 1966, seier Torsteinsbø.  

Utstillinga var innom nabokommunen Haugesund ein gong. I ein omtale i Haugesunds Avis står det at det som forskrekka folk mest, var den «utstoppa negeren» som NMS hadde med seg.  

– Det var ein afrikanar som dei hadde fått lånt frå Britisk museum. Britane hadde stoppa han ut under zulukrigen i Sør-Afrika i 1879, og denne tok NMS med seg rundt. Eigentleg ei bestialsk historie, reflekterer Torsteinsbø.  

Slangar 

KONSERVERT: Slange på sprit.

I eit stort glas kan han visa fram ein slange som ligg på sprit og som vart henta heim frå Sør-Afrika i 1930. Ein annen slange møtte sin død for misjonærhand då slangen tok seg inn på ein misjonsstasjon i Kamerun i 1962. 

– Ein misjonær stakk eit spyd i hovudet på slangen og tok skinnet med seg heim, kan Svein Helge B. Torsteinsbø fortelja. 

I 1930 henta ein misjonær i Tanzania heim ein gjenstand som skulle forestille Jesu tornekrone.  

– Bakgrunnen var at misjonæren såg at dei straffa folk med slike tornekroner, og dette ville han illustrera. Tornekrona hang på veggen på Sørbø bedehus på Rennesøy fram til 2017. Då skulle huset tømast, og me fekk henta ut det me ville ha, seier Torsteinsbø.  

Flagget 

Så er turen komen til å avsløra bylten me starta med. Det var eit flagg Torsteinsbø fann på loftet på Haugesund bedehus. 

Flagget er det eldste ein veit om som har tilhøyrt NMS. Det er truleg frå 1890-talet, og Misjonsmuseet på Vid (tidlegare Misjonshøgskulen) har det ikkje i si samling. Etter det Sambåndet forstår, gjorde førstearkivar Gustav Steensland ved Vid vitenskapelige høgskole store auge då han såg at bedehusmuseet på Fosen hadde dette flagget. 

– 9. april 1940 gjekk det rykte om at tyskarane ville okkupera Haugesund bedehus. Formannen låste seg inn og gøymte flagget på loftet fordi dei norske nasjonalfargane var ein del av motivet på det. Etter fem år med krig hadde formannen gløymt flagget som var gøymt. Då eg var oppe på loftet der i 2017, oppdaga eg denne bylten og begynte å dra i den. Då kom flagget til syne, fortel Torsteinsbø.  

I utstillinga finn ein forresten òg eit flagg fra Den indre sjømannsmisjon som det berre er tre kjente eksemplar av.  

Frå Indonesia

Nokre figurar frå Indonesia har òg ein spanande bakgrunn. Frelsesarméoffiser Walgjerd Midteide var frå Kopervik på Karmøy. I 1916 reiste ho ut som misjonær til Java på Indonesia. Landet kom under japansk okkupasjon under andre verdskrig, og Midteide blir internert i ein japansk fangeleir. 

– Ho greier å smugla med seg ein bibel og desse figurane. Det er alt ho har att frå livet sitt på Java, fortel Torsteinsbø.  

Når krigen er slutt, kjem Walgjerd Midteide heim til Norge. Misjonæren er innom Haugesund før ho skal reisa til Oslo og avleggja rapport hos Frelsesarmeen.  I Haugesund er det ein gut som får lov til å leika med desse figurane. Sidan blir dei overlatt til Frelsesarmeeen.  

– Då eg i 2017 skulle på eit seminar i Oslo, fekk eg ein telefon frå Frelsesarmeen med spørsmål om eg kunne tenkja meg desse figurane, og dei enda opp her. Dagen etter skulle me ha ei gruppe på omvising her inne. Det viser seg at han som ein gong leika med figurane, er med i denne gruppa, og når han ser dei, renn tårene på han, seier Torsteinsbø. 

Konkurranse

VÅRE JENTER: Gutane på Fosen likte ikkje konkurranse frå andre sida av fjorden.

Utstillinga inneheld meir. Mykje meir. Ein prestekjole med kvit pipekrage og svart samarie som var i bruk fram til 1990-talet. Frå Norsk samemisjon ein bibel på samisk frå 1860-talet. Ei stemmeurne frå NMS frå 1920–30-åra. Den eldste lysbildeframvisaren som har tilhøyrt Norsk sundagsskuleforbund avdeling Stavanger. Lysbilda er glasplater fargelagt for hand. Den eldste symaskinen til Vea kvinneforeining har òg fått plass.  

– Kvinneforeiningane var viktige for drifta av bedehusa, forklarer Torsteinsbø.  

Gjenstandar frå ei rekkje bedehus er representert. Gismarvik bedehus i Tysvær kommune er eitt av dei. Også her kan Torsteinsbø knyta til ei historie: 

– Gismarvik bedehus var «konkurrenten» til Fosen bedehus og til sjølve bygda. Det er sagt at når det var juletrefest på Fosen, kom gutane roande frå Gismarvik fordi det var så mange fine jenter på Fosen. Gutane på Fosen likte ikkje konkurransen, og det blei slagsmål midt ute på fjorden. Det står i bedehusprotokollen at bedehusstyret har ansvar for alt som foregår inne i bygget, utanfor og like til halvvegs ut på fjorden, fortel Torsteinsbø med smil om munnen.  

Karmøy

I tillegg er det gjenstandar frå svært mange bedehus på Karmøy: Nordbø bedehus, Kopervik IM, Eide bedehus, Ljosheim på Sevland, Berøa og Betania på Langåker. Vidare frå Fosen bedehus, Dale bedehus i Skudenes, Håvik bedehus, Åkra bedehus («dei har vore flinke til å hiva på Åkra!»), Vea bedehus, bedehuset Zion på Norheim og Feøy bedehus. Elles Røvær bedehus og Haugesund IM i Haugesund, Sveio bedehus i kommunen med same namn og Skartveit bedehus i Ryfylke.  

Kvifor to bedehus i bygda Langåker? Svein Helge B. Torsteinsbø har tatt mastergrad i historie med oppgåva «Spenningar i norsk kirkeliv i perioden 1890–1940» og har denne forklaringa i kortform: – Det var ein mann som heitte Angus MacKinnon som kom over frå Skottland som representant for Brødremenigheten der, Plymouthbrørne. Han var ikkje så glad i lutheranarar, og difor endte det med to bedehus på Langåker, seier Torsteinsbø – som har meir å seia om «Den hellige ø»: 

 – Karmøy er bedehusøya nummer ein. Uansett kva veg ein kjem til Karmøy, møter du eit bedehus: Når du køyrer over Karmsundbrua, møter du Nordbø bedehus. Opp av tunnellen møter du Håvik bedehus. Med skudenesferja møtte du Skudenes bedehus. Det er ikkje mogleg å koma seg til Karmøy utan å møta eit bedehus, konstaterer Torsteinsbø, som sjølv er karmøybu. 

Plassproblem

At ein òg kan finna gjenstandar frå NKS (Norske kvinners sanitetsforening), Norsk Folkehjelp og IOGT har ein naturleg årsak. 

– Bedehuset var ikkje berre plassen der Guds ord ble forkynt, det var òg plassen heile bygda samla seg når det skjedde store ting. Dermed var det mange organisasjonar som hadde tilknytning til bedehuset, seier museumsstyraren.  

Og den som no trur at me har vore innom alt, har mykje godt i vente. For då Sambåndet var innom, stod det framleis ei rekkje 80-liters kassar som ikkje var pakka ut.  

– Vi har eit lite plassproblem, konstaterer Svein Helge B. Torsteinsbø – som likevel ønskjer seg endå fleire ting. Då særleg frå DVI/ImF, NLM og Santalmisjonen, som er dei organisasjonane det er færrast gjenstandar frå i utstillinga. 

SKINN: – Me har lett for å tenkja at slangar er ekle og slimete, men dei er faktisk ganske glatte, konstaterer Svein Helge B. Torsteinbø.    

Tidlegare publisert denne veka:

 

  

PRESENTASJON: Misjonsrådet hadde en første gjennomgang av innspillene. Her er det kretsleder Ole Christian Martinsen i Nordmøre og Romsdal Indremisjon som orienterer om svarene fra hans område. FOTO: PETTER OLSEN

42 innspill om framtiden

/0 Kommentarer/i , /av

Hjelp til å skaffe forkynnere er det som går igjen når foreninger, lag og forsamlinger blir spurt om hva de trenger krets og forbund til.

Fram til midten av mai hadde 42 lokale enheter svart på spørreundersøkelsen kretsene sendte ut ved nyttår om hvordan indremisjonsstrukturen bør se ut i framtiden.

Undersøkelsen hadde fire deler: 1. Hva trengs krets og forbund til i dag? 2. Hvordan bør krets og forbund organiseres? 3. Hvordan skal krets og forbund finansieres i framtiden? 4. Er man fornøyd med strategien?

Behov

På spørsmål 1 nevner 32 av 42 at de fortsatt trenger hjelp til å skaffe talere til det lokale arbeidet. Som en nyetablert forsamling skriver: «Vi treng godt kvalifiserte talarar som både er grunnfesta i Bibelen og har teologisk kunnskap slik at dei kan driva meir bibelundervisning. Samstundes må dei tala slik at det opplevest relevant og forståeleg for dagens menneske.»

Andre ting som trekkes fram, er: veiledning for liv og lære i forsamlingen, felles lover og retningslinjer, ressurspersoner og kursing i forbindelse med dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser, opplæring av nye ledere og hjelp til planting og forsamlingsbygging. I tillegg ønskes hjelp til administrative oppgaver som ansettelser, fast givertjeneste, varslinger, konflikthåndtering, lønn, momskompensasjon, Frifond og informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT).

Noen etterlyser også hjelp med barne- og ungdomsarbeid og evangelisering. Felles-/inspirasjonssamlinger regionalt og sentralt trekkes fram som positivt. Det samme gjør leir- og skolearbeid. Noen ser behov for tilsynsordninger og utfordrer ImF til økt deltakelse i samfunnsdebatt.

En enhet ser forbundet som stedet der de kan ha sin identitet og nasjonale tilhørighet, men understreker at «det må ta utgangspunkt i nå-situasjon og ønsket framtid foran tradisjon».

Organisasjon

På spørsmål om hvordan krets og forbund fungerer som organisasjonsledd, er det generelle inntrykket ganske positivt. Men særlig én enhet opplever at bedehusorganisasjonene er en bremsekloss. «Mange her ønskjer å vera eitt fellesskap» og at «ImF og NLM etter kvart arbeider seg saman til ein organisasjon», skriver de.

En annen enhet foreslår at ImF og NLM eksempelvis slår sammen trossamfunnene sine og arrangerer felles lederkonferanse. Flere andre er imot sammenslåing av de to organisasjonene. Flere enheter ser at deres behov for kretsleddet er i endring, og noen mener at enkelte kretser bør slås sammen.

Økonomi

På spørsmål om hvordan krets og forbund skal finansieres i framtiden, er det særlig ett svar som peker seg ut. «Vår mening er at alle enheter, enten det er sentraladministrasjon, leirsted, kretsledd, bibelcamp, bibelskole, Sambåndet, lokale enheter etc., i prinsippet må være selvfinansiert. (…) Dersom det er en enhet i organisasjonsbildet som tjener andre enheter, slik at de er villig til å betale for å opprettholde denne tjenesten, da har enheten livets rett», skriver denne enheten.

Det er delte meninger om den modellen generalsekretær Erik Furnes har lansert, om at misjonsfolket gir sine gaver til lokalenheten, særlig der det er etablert forsamling, mot at forsamlingen fordeler noe til andre ledd i organisasjonen.

Strategi

Når det gjelder strategi, med blant annet vekt på disippelgjøring og revitalisering, tyder tilbakemeldingene på ganske bred tilslutning til den. En av enhetene skiller seg markant ut ved et ønske om endringer i den teologiske profilen: «Tjenestedelingsprinsippet bør skrinlegges», skriver de. Denne enheten oppfordrer ImF til også å gjennomgå andre «aktuelle stridsspørsmål for å gi en vurdering av hvilke som er absolutter og hvilke spørsmål vi kan ‘være enige om å være uenige om’ og samtidig ha et oppbyggende fellesskap». De nevner legning, dåp, alkohol og ekteskap.

En annen lokal enhet skriver at organisasjonen i større grad bør knyttes sammen av nettverk og relasjoner enn av formelle strukturer, med andre ord mer som en dynamisk bevegelse enn som en strukturert organisasjon.

«Vi erkjenner at det er nødvendig å gjere (smertefulle) endringar for å møte framtida», svarer en annen av de 42 lokalene enhetene.

Misjonsrådet 13.–14. mai vedtok å sette ned en komité som skal arbeide videre med saken fram mot Rådsmøtet 21. september.

Tidligere publisert denne uka:

Helge-lesing: Flaggar med bedehusutstilling (publiseres lørdag morgen)

REISE: Øystein Lid ser verdien i en uforanderlig liturgi som man får lov til å vokse inn i. ALLE FOTO: BRIT RØNNINGEN

En ortodoks karismatiker

/0 Kommentarer/i , /av

MØTE MED I Den ortodokse kirke har Øystein Lid (37) funnet en sunn karismatisk tradisjon. På veien dit har han vært innom både Indremisjonsforbundet og Levende Ord.

BERGEN: Øystein Lid var en bibellærd gutt. Bibelundervisning fikk han både hjemme og på bedehuset.

‒ Jeg er til dels oppvokst på bedehuset. På Lofthus drev Indremisjonsforbundet (ImF) arbeid og hadde blant annet teltmøter. Der var det ikke mye karismatikk, sier Lid til Sambåndet, som møter ham på hans kontor i Dagen hvor han er leder for nettredaksjonen.

Men Lid skulle møte karismatikken som ung gutt på Ungdom i Oppdrags familieleirer på Geilo. Der hadde han sin første bevisste erfaring med Den hellige ånd. Og da den karismatiske menigheten Levende Ord kom til Bergen, var det mange som flyttet fra Lofthus til Bergen for å være med der. Som konsekvens ble det vedtatt at Misjonskirken i Lofthus hvor Lids far og onkel var ledere, skulle legges ned.

‒ Mine to eldre søsken flyttet til Bergen og gikk på bibelskole på Levende Ord, og de påvirket meg. Jeg var 12 år da jeg reiste til Bergen på møter i Levende Ord. Jeg hadde et stort behov for, og lyst på, åndsdåp.

‒ Og åndsdåp var det samme som tungetale?

‒ Tungetale var i alle fall regnet som det fremste tegnet på å være åndsdøpt.

Tungetale
Behovet for åndsdåp ble møtt på en nyttårskonferanse i Levende Ord. På scenen sa predikanten at nå kunne de komme frem, de som ville motta åndsdåpen. Men tolvåringen Øystein var en sjenert kar.

‒ Jeg var ikke den som gjorde mest ut av seg. Det var cirka tusen mennesker på møtet, og jeg turte ikke gå frem, ville heller gjemme meg i mengden. Så sa predikanten at «det er en som skal få åndsdåpen, og vi fortsetter ikke møtet før vedkommende gir seg til kjenne.»

‒ En som sto ved siden av meg, sa: «Jeg tror kanskje dette gjelder deg.» Det samme gjentok seg med enda en fremmed i salen, men fortsatt turte jeg ikke å gå frem. Så sa predikanten at «det gjelder en i salen som går i en svart og blå genser», og det gjorde jeg. Omsider gikk jeg frem. Jeg begynte å tale i tunger, og det vekket positive følelser. Jeg opplevde det som noe ekte, forteller Lid.

‒ Slik som du forteller om det, kan kanskje noen oppleve noe slikt som manipulasjon, men du opplevde at dette var fra Gud?

‒ Jeg hadde bedt om å bli åndsdøpt i flere måneder før dette, så jeg opplevde det som et bønnesvar mer enn at jeg ble manipulert til å gjøre noe.

Fra da av begynte Lid å regne Levende Ord som sitt åndelige hjem, og han gikk senere på Bibelskolen Levende Ord og var med i menigheten til han var 25 år.

Usunne ting
‒ Da så jeg at der var usunne ting i bevegelsen. Det vil si; i de årene jeg gikk der, så jeg ting jeg undret meg over – som f.eks. påstander om «overnaturlig helse» og en overdreven vektlegging av penger, men det var først i 2005 at det hele tilspisset seg.

‒ Hva skjedde?

‒ Levende Ord hadde en visjonær leder som ikke stod under tilsyn og som var for enerådig, og etter hvert begynte hans personlige problemer å påvirke menigheten. Det ble sagt at han ikke tålte å bli kritisert, og resten av lederskapet sa ham nesten aldri imot. Konflikten tilspisset seg og ble åndeliggjort av begge parter. Man sa at den andre parten var forført, de hindret Guds arbeid, og de hadde kritikkens ånd. Splittelsen ble etter hvert mer synlig, og lederne trakk seg, og mange meldte seg ut, et kjennetegn på at noe er usunt.

Kirkehistorie

PÅ NETT: Øystein Lid er til daglig leder for nettredaksjonen i mediehuset Dagen.

Denne konflikten i menigheten førte til at Lid stilte seg spørsmål om splittelse blant kristne. Han visste at Jesus hadde bedt om at hans etterfølgere skulle være ett. Han begynte å se at det protestantiske kirkelandskapet ikke var preget av denne enheten. Lid begynte å lese kirkehistorie for å finne ut hva han skulle gjøre videre. I kirkehistorien fant han den ortodokse kirke som han i dag kaller den opprinnelige kirken.

En periode besøkte han forskjellige menigheter, for å se om de kunne bli hans nye åndelige hjem. Til slutt var det i Den ortodokse kirke karismatikeren Lid fant det han søkte.

‒ Den ortodokse kirke har en fromhetstradisjon som er 2000 år gammel hvor det skapes rom for Den hellige ånd i vårt hjerte. Det er en velprøvd tradisjon for karismatikk som er nøktern. Man møter karismatiske gaver som helbredelse, under og tegn, men den ukritiske jakten på åndelige opplevelser som man kan finne i karismatiske sammenhenger, er fraværende. I stedet er de karismatiske gavene noe som gis av Gud etter årelange kamper mot egen selviskhet, og gjennom asketisk praksis som bønn, faste, gavmildhet, våkenetter og andre åndelige øvelser.

Skape rom

Her nevner Lid den russiskortodokse munken Serafim av Sarov (1759-1833), en av mange åndelige forbilder i Den ortodokse kirken.

‒ Han sa at kristendommens sanne mål består i å tilegne seg Den hellige ånd. Da kan tusen sjeler rundt deg bli frelst. Våkenettene og fasten er ikke mål i seg selv, men middel for å oppnå det sanne målet.

Munken Serafim praktiserte dette selv og ble skjenket en rekke åndelige gaver. Da han ble gammel, var det lange køer av mennesker utenfor klosteret hans som kom for å få hjelp. Han helbredet dem og visste på forhånd hvilket problem den enkelte trengte hjelp med.

Dette er ifølge Lid en annen karismatisk tradisjon enn den man finner i karismatiske menigheter som Levende Ord.

‒ I den karismatiske bevegelsen åpner man døren på vidt gap for alt mulig blant annet fordi man har en ukritisk holdning til åndelige opplevelser. Ofte er det heller ikke rom for å stille kritiske spørsmål. Når følelser og sterke åndelige opplevelser og det å erfare Gud blir mål i seg selv, er det et problem. Poenget var å være på møte. Det var mye bruk av moderne musikk for å sette folk i den rette stemningen. Virkeligheten ble delt i to. Det som skjer på møte, og det som skjer utenfor i hverdagslivet og verden.

Sunn skepsis
I den ortodokse kirke fant Lid en sunn skepsis til åndelige fenomen.

‒ I vår ortodokse tradisjon heter det at hvis du ser et lys eller har en spesiell åndelig opplevelse, skal du avvise det til å begynne med. Du skal tenke at du er ikke verdig å motta visjoner fra Gud. Det er en ydmyk respons. Dersom det kommer fra den onde eller bare er innbilning, vil din ydmyke respons jage falskneriet på dør. Hvis det er fra Gud, vil det uansett ikke forsvinne. I karismatiske sammenhenger kan stolthet blende deg. Man ønsker sterkt de åndelige opplevelsene og tenker at man er verdig å motta dem selv om man måtte være nyfrelst og uerfaren. Det er en form for åndelig blindhet. Man glemmer at Gud står den stolte imot. Medisinen mot dette er ydmykhet.

Sakramenter
Lid tror det ikke er tilfeldig at den karismatiske bevegelsen oppsto i Vesten. Han har en teori om at det blant annet har å gjøre med at Martin Luther fjernet sakrament, unntatt dåp og nattverd.

‒ Konfirmasjonen er et av sakramentene som forsvant med reformasjonen. Det Luther da fjernet, var den kirkelige handlingen der de unge blir meddelt Den hellige ånd. Da konfirmasjonen etter hvert ble gjeninnført, var den byttet med en form for skoleaktig eksamen.

Et annet poeng Lid trekker frem, er at gudstjenesten etter reformasjonen ble veldig teoretisk med en lang preken som det sentrale i gudstjenesten.

‒ Den protestantiske gudstjenesten bar preg av lange avhandlinger fra de lutherske prestene. I kirken jeg kommer fra, Ullensvang kirke, har man bevart et timeglass fra denne tiden som skal skulle passe på at presten ikke talte for lenge. Jeg ser den karismatiske bevegelsen som en reaksjon på den svært teoretiske formen for kristendom som oppstod med reformasjonen. Når den karismatiske bevegelsen kom til Norge på 70-tallet med slagord som «Gud har mer å gi!», var det forlokkende for mange som hadde vokst opp med en kristendom der hodekunnskap ble sterkt vektlagt, sier Lid.

Han synes rommet for Den hellige ånd i Den norske kirke er for lite.

Ordets folk

BIBELEN: – ImF holder Bibelen i hevd. Det er det sannelig ikke alle som gjør i vår tid, sier Øystein Lid.

‒ Og hva med ImF, som har som motto «Med Guds ord til folket» og gjerne kalles «Ordets folk»?

‒ Det er bra å være «Ordets folk», og «Med Guds ord» er et veldig bra motto. De holder Bibelen i hevd. Det er det sannelig ikke alle som gjør i vår tid, sier Lid.

I 2008-2009 var han ansatt i Sambåndet og fikk derfor med seg utviklingen i ImF på den tiden. I Sambåndet nr. 02 i 2008 var temaet karismatikk, og man bruker som case det som da skjedde i tenåringsarbeidet YA i forsamlingen Betlehem i Bergen, der ungdommer forteller om helbredelser og sterke opplevelser.

Og Lids opplevelse var at der var forsamlinger i ImF med karismatisk påvirkning og hvor man blant annet byttet ut Sangboken med lovsanger.

‒ Jeg fikk inntrykk av at det var spenninger i organisasjonen på grunn av nye impulser som kom inn som sto i kontrast til det gamle, husker Lid.

Liturgi
For Lid sin del står en slik utvikling i motsetning til den mer tradisjonelle retningen han selv har beveget seg mot. Det var ikke bare den karismatiske tradisjonen, men også liturgien, som gjorde at Lid kjente seg hjemme i den ortodokse kirke.

‒ Jeg ser verdien i en uforanderlig liturgi som vi får lov å vokse inn i.

At han fått øynene opp for den verdien, har også ført til at han er blitt kritisk til en møtestil der uttrykket blir, som han beskriver det, et speilbilde på populærkulturen, og at dette blir importert inn i menigheten.

‒ Det er ikke en bærekraftig måte å tenke kirke på. Det blir for omskiftelig. Gud har gitt oss en gudstjeneste. Det blir ikke tatt alvorlig nok at liturgien og gudstjenesten er noe som Gud ga Israels folk for 3000 år siden og som er blitt gitt videre.

‒ Hva har erfaringen fra Levende Ord gjort med deg?

‒ Det var i Levende Ord jeg for alvor ble klar over den karismatiske dimensjonen. Det var et steg på min åndelige reise, og det er ikke sikkert jeg hadde vært ortodoks i dag om det ikke hadde vært for denne tiden. Jeg tenker at vi har en så kjærlig Gud at han vil prøve å nå mennesker uansett hvor de måtte befinne seg i kirkelandskapet, om det er Levende Ord, ImF, Den norske kirke eller andre sammenhenger, oppsummerer Øystein Lid.

BØN: – Sjølv konservative muslimar vil veldig gjerne bli bedt for av kristne, så lenge vi ikkje les bibelvers over dei, seier misjonærane «Anders» og «Anne». Foto: Stein Gudvangen, KPK.

Dei døyper muslimar heime i badekaret

/0 Kommentarer/i , /av

Det vert sagt at fleire muslimar er blitt kristne dei siste 15 åra enn dei tusen før det. «Anne» og «Anders» er utsendingar for Frikirken og har døypt nokre av dei.

Etter fleire år i misjonsteneste for Frikirken i eit land i Midtausten, ser dei stadig fleire muslimar kome til tru på den Jesus som Bibelen fortel om. Mange lèt seg også døype.

Dette er noko av det dei innvier misjonsvener i under Den Evangelisk Lutherske Frikirke sitt sommarstemne, Visjon, som vart avslutta i helga. Seinare i sommar skal dei reise rundt til forsamlingar i Noreg og fortelje om arbeidet sitt.

«Anne» og «Anders»

«Anne» og «Anders» kan ikkje oppgi dei verkelege namna sine, fortelje kva for eit land dei jobbar i eller stå fram på bilete med andletet synleg. Dette er berre nokre av tryggingstiltaka knytta til arbeidet dei driv i eit land der det ikkje er lov å skifte religion.

Ekteparet har mindreårige barn og er ikkje redde for familien sin tryggleik, men dei kan ikkje risikere å bli attkjend. Det kan setja både arbeidet og fleire av dei som bur i landet og som dei samarbeider med, i fare. Når sommarferien er over, skal dei tilbake til Midtausten, der dei har planlagt å jobba vidare i fleire år framover.

Til saman har dei vore misjonærar i rundt ti år og vorte ganske erfarne. Først var dei eit par år i afrikanske land, men det opna seg inga dør for dei. No er dei i eit anna land, og målet er å hjelpe Jesus-truande så dei kan greie seg sjølv. Imens jobbar Anne og Anders «sivilt» og samarbeider med nasjonale kristne.

Misjon som brudepris

Ekteparet hadde litt ulikt utgangspunkt før dei trefte kvarandre. Ho hadde tenkt på misjon frå ho var barn. Då dei vart eit par, gjekk han med på å prøve eit år ute, men trong tid på å bli overtydd om at dette var vegen dei skulle gå.

– Eg fekk ikkje akkurat skrifta på veggen, men ganske langt tilbake i barndommen tenkte eg at eg skulle reise ut som misjonær, fortel Anne som var så sikker i si sak at ho tok misjonærutdanning og orienterte seg mot muslimmisjon.

– Eg valde å gå inn ekteskapet med Anders, og han lova å bli med vekk frå heimbygda i eit år, seier Anne.

– Det var brudeprisen, men det var det verdt, seier Anders og ler.

Etter det første året ute, tenkte han i grunnen at han hadde oppfylt løftet sitt, og at dei ikkje skulle dra ut igjen, men noko hende.

Bøksle og Børretzen

I slutten av 2011 høyrde Anders ein song på TV framført av Helene Bøksle og med Odd Børretzens tekst: «Skulle hatt en mur rundt hjertet mitt, skulle hatt en mur rundt alt som er mitt, så jeg kunne sitte i fred i hagen min og vite at verden ikke kom inn hit, men jeg har ingen mur, jeg ser, jeg hører, jeg vet.»

– Dette forandra meg. Gud kalla på meg, og det var ei sterk oppleving for meg. Eg hadde allereie vore i eit misjonsland og sett korleis det var der. Eg var ein av dei som hadde sett og høyrt menneske som trong både evangeliet, reint vatn, skular og ei lang liste med andre ting. Og då eg høyrde denne songen, opna døra seg for meg, seier han.

Ber for muslimar

– Kvifor muslimmisjon?

– Det var berre akkurat som muslimar vart lagt litt på hjartet mitt. Det kjendest for meg som om dei levde i eit mørke, og eg ville gjerne bringe lys inn i dette mørket, fortel Anne.

– Eg var nok mest oppteken av såkalla unådde folkeslag, seier Anders. For han var det underordna om det var muslimar.

I landet der dei arbeider, nyttar det ikkje å stille seg opp på torget og dele ut traktatar til forbipasserande eller springe rundt og snakke med folk med Jesus-button på jakkeslaget.

– Men vi treff mykje folk, og dei kjenner oss så godt at dei veit at vi er andelege menneske, og mange vil at vi skal be for dei. Sjølv konservative muslimar vil veldig gjerne bli bedt for av kristne så lenge vi ikkje les bibelvers over dei. Men vi kan velsigna dei og be for dei viss dei har ein sjukdom. Det er i alle fall ikkje ofte vi får nei når vi spør om vi skal be, seier Anne.

Dåp i badekaret

Mange muslimar fortel om draumar dei har hatt, der Jesus syner seg for dei. Andre fortel om ulike hendingar som har ført dei fram til tru på Jesus.

– Då vi kom til den staden der vi bur, hadde eg stor tru på at Gud ville gjere noko gjennom oss. Vi traff mykje folk, men det skjedde lite. Etter eit par år var nok noko av forventninga mi borte, sjølv om eg ikkje hadde mista trua på at noko skulle hende, seier Anders.

Men våren etter vart annleis. I staden for at Anne og Anders sjølv fann folk som ville høyre om Jesus, kom det menneske til dei som ville høyre om trua deira. Då hadde dei brukt mykje tid i bøn, og dei visste godt at det var andre som hadde bedt og arbeidd før dei.

– Det er fint å oppleve at Gud jobbar i menneske. I år har vi høyrt fleire historier om den lange vandringa mange har hatt. Nokre har gått på vegen frå dei var små, og så får vi vere med når dei skal døypast, seier Anders og fortel at fleire er døypte i badekaret heime hjå dei.

Nokre har ei trusreise som startar på nettet og held fram med ein samtale og møte med ulike menneske før dei etter ei tid finn trua. Undersøkingar syner at det trengst kring 20 slike hendingar før dei er klare. I snitt tar prosessen fem år.

Trosskifte forbode

I landet der Anne og Anders bur, er det forbode å skifte tru. Religionen du har i passet ditt, er den du vert ståande med livet ut. Men motstand frå styresmakter, familie eller vener stoggar ikkje dei som leitar. Truleg er fleire muslimar i Midtausten vorte kristne dei siste 15 åra enn i heile det årtusenet før. Kvinner og menn i alle aldrar vender om til Jesus.

– Det er vanskeleg å vite akkurat kor mange i Midtausten som kjem til tru, men vi veit det er mange fleire enn før, seier Anders.

Han og Anne har lært at tolmod er naudsynt, og at dei ofte haustar der andre har sådd.

– Ting tar tid, men Gud er den som rører hjarta. Vi har så lett for å legge ting på eigne skuldrer, men det som skjer, er ikkje så avhengig av oss som vi ofte tenker, seier Anders. KPK

Mormor og Knerten i Anne-Cath Vestlys familiepark. Illustrasjon: Anne-Cath. Vestly familiepark

KVS-Lyngdal får Knerten til nabo

/0 Kommentarer/i , /av

KVS-Lyngdal og Lyngdal Bibelcamp ser positivt på at Lyngdal får Anne-Cath Vestlys familiepark.

Audnedal, Kvinesdal, Farsund og Lyngdal har gått sammen om et regionalt samarbeid for å realisere Anne-Cath Vestlys familiepark og museum. I tillegg har prosjektet fått støtte fra Vest-Agder fylkeskommune og en toårig nasjonal støtte på statsbudsjettet. Den vil ligge noen 100 meter fra KVS-Lyngdal, som er eid av Indremisjonsforbundet.

Selger
Rektor Ståle Andersen ved KVS-Lyngdal opplyser til sambåndet.no at de har avtalt å selge 50 dekar til parken. På arealet de selger, er det i dag ei hinderløype og 800 meter med vei. Som kompensasjon skal Familieparken lage tilsvarende lengde ny vei på KVS-Lyngdals andre arealer, og hinderløypa skal flyttes til skolens arealer.

– Aktiviteter i parken kan være fint for våre elever, og kanskje kan de også bli engasjert i arbeidet i parken, sier rektor Ståle Andersen ved KVS-Lyngdal.

Naboer
– Hva tenker du om å få en slik familiepark som nabo?

– Jeg ser positivt på det og håper på positive ringvirkninger. Det skal bli spennende å følge prosjektet.

Noe av det samme sier prosjektleder Kiersten Kauffman.

‒ Vi kommer til å ha mye glede av å samarbeide med KVS-Lyngdal, sier hun.

Nasjonalt
Til Lister24.no har hun uttalt at: «det vi har klart, har nasjonal betydning. I Sverige har de Astrid Lindgren. Det er en tydelig skatt som de har løftet frem. Det samme har danskene gjort med H.C. Andersen. Nå skal vi sette på plass det som mangler her i Norge.»

‒ Det er et spennende prosjekt, og det er unikt at det har støtte fra staten og fylkeskommunen. Mange lokale aktører blir involvert, for det finnes mye gode ressurser her i regionen, sier Kauffman til sambåndet.no.

Økonomi
‒ Hvor langt er dere kommet i prosessen?

‒ Neste steg nå er at reguleringsplanen blir godkjent.

Det er ifølge Kauffman for tidlig å si veldig mye konkret om kostnadene rundt prosjektet, men det jobbes med detaljeringsplaner – både på bygg og attraksjoner.

Slik tenker man seg at parken skal se ut. FOTO: Anne-Cath. Vestly familiepark

Barnefamilier
Det er brødrene Stig og Gaute Ubostad som først lanserte ideen om en temapark for syv år siden. De driver Sørlandsbadet i regionen​. ​Til Lister24.no sier Gaute Ubostad: «Vi skal nå være med og bygge en region som skal være best på barnefamilier.»

Deler av parken skal etter planen åpnes i løpet av 2020, samme år som den folkekjære forfatteren ville fylt 100 år, mens resten av parken planlegges åpnet året etter. «Knerten», Mormor og de åtte ungene, Ole Aleksander Fillibom-bom-bom og mange flere av figurene til Anne-Cath Vestly vil bli å finne i parken, og den vil være fylt av opplevelser ute og inne som skal engasjere på tvers av generasjoner.

Positivt
Driftsleder på Lyngdal Bibelcamp, Thomas Knutsen, er positiv til prosjektet.

–​ Vi er spente på hvordan det vil bli, men jeg tror det blir positivt for hele Lyngdal. Det kan bidra til å tiltrekke seg flere campingturister og flere til Lyngdal Bibelcamp. På campen fokuserer vi på barnefamilier, og nå kommer denne parken i tillegg, som gjør det samme, sier han. 

Prosjektleder Kauffman ser også positivt på at Anne-Cath Vestlys familiepark får Lyngdal Bibelcamp som nabo.

‒ De som vil ha glede av Lyngdal Bibelcamp, håper vi også vil få glede av Familieparken, sier Kiersten Kauffman.

INGEN FARE: Mamma Grace Synnøve Torsøe Johansen (41) og pappa Trond-Vegar Johansen (49) stortrives på Liv & Vekst sammen med Tobias (12), Henrik (7) og Ida Mathilde (10). Foto: Stein Gudvangen, KPK.

Kjenner seg trygge på stemne

/0 Kommentarer/i , /av

Nabokjerringar og -gubbar er med på å gjera det trygt å vera småbarnsfamilie på sommarstemne.

Misjonskirken Norge samler 1500 deltakarar på sitt store sommarstemne, som i år bar namnet Liv & Vekst 2019, og leiinga er budde på det verste. Torsdag 11. juli var rundt 50 foreldre samla i peisestova på Fredtun folkehøgskule i Stavern for å få informasjon frå stevneleiinga om alt det praktiske og det som handlar om tryggleik, anten barn skulle koma bort eller om det skulle brenna. Det må til når ein slepp det kjæraste ein har, laus på eit stort stemneområde.

Under Liv & Vekst i fjor var det ein leiteaksjon etter eit barn. Den endte på beste vis, ikkje minst fordi beredskapen er på eit høgt nivå.

Då alarmen gjekk, vart apparatet straks sett i sving, og på tolv minutt var den sakna jenta funne. Etterpå visste dei fleste ikkje noko om det vesle dramaet til foreldra og innsatsen frå leitemannskapa.

Leiteaksjon

Og beredskapen er ikkje berre gjennomtenkt, men også utprøvd. Misjonskirken Norge har hatt sommarsamlinga si på Fredtun sidan 2009, og det har vore hendingar meir enn eitt år.

I fjor vart alarmen utløyst av eit foreldrepar som ikkje fann att dottera si, og dei leita straks gjennom stemneområdet. På dryge ti minutt var ho funne. Ho hadde fått ei ny venninne, slik det skal fungere på Liv & Vekst, og vorte med bort i teltet hennar. Der sat dei begge og pleidde det nye vennskapet – medan pulsen steig hos dei som sakna henne.

– På dei minutta hadde vi dekt 80 prosent av området, så dette fungerer godt, seier Øyvind Haraldseid, generalsekretær i Misjonskirken. Han var sjef for stemnet før han vart øvste leiar for heile kyrkjesamfunnet, og han kjenner opplegget i detalj.

«Lille Grimstad»

Plenar og gras på Fredtun er i stor grad fylt av telt og campingvogner. Dei fleste av dei 1500 deltakarane bur på skuleområdet den korte veka stemnet varer, og her er fellesskapen på alle måtar tett.

Ekstra nært og samansveisa er det i «Lille Grimstad», bak internata. Grace Synnøve Torsøe Johansen (41) tar Kristelig Pressekontor med på ei guida omsyning, og vi helsar på stemnenaboar langs heile ruta. I «hovudgata» bur familien Johansen i leid campingvogn. Her treff vi òg mannen Trond-Vegar Johansen (49) og barna deira Henrik (7), Ida Mathilde (10) og Tobias (12).

Dei er her saman med omkring 110 andre frå Misjonskyrkja i Grimstad. Slik har dei gjort det i fleire år no. Dette har vorte ein så sterk tradisjon at Grimstad-gjengen har fått spesialavtale med stemneleiinga: Mot at dei hjelper til med organiseringa av innrykket den første stemnedagen, får dei sjølv koma nokre timar før resten så dei rekk å etablere seg på dei faste plassane sine før det store innrykket.

– Vi tingar fast plass kvart år, og slik har det vore sidan 2010. Vi byrja med ei klynge på fire einingar. No er vi ein svær gjeng på 28, medrekna nokre telt, seier Kjell Gunnar Bøe (36) som har vore med kvar gong og har oversikta.

Her, mellom rader av vogner og romslege fortelt, vert dei beste sidene av landsbylivet praktisert. Sola skin, praten med naboane går over kaffikoppar og grillmat, og ungane spring fritt omkring, syklar til stranda eller speler ball på området.

Få foreldre veit nok heilt kvar alle ungane har teke vegen, men alle vi snakkar med, seier dei kjenner seg heilt trygge. Dei stoler på stemneopplegget, men òg på miksen av dugnadsånd og nabokjerringar og -gubbar i funksjon: Ein passar ikkje berre på eigne barn, men andres òg. Om det trengst, oppdrar ein òg naboens håpefulle. Ein av dagane har dei felles taco-kveld, og manglar ein noko til grytene, låner ein av kvarandre.

Helårsfellesskap

I Grimstad er desse familiane saman i kyrkja det meste av året, men mange er ikkje nøgde berre med det. Når Liv & Vekst er over, held fleire av dei fram med campinglivet saman i Sverige.

– De må jo like kvarandre ganske godt?

– Stort sett gjer vi det, seier Grace og ler. – Vi er mange her, og det er plass både for tilbaketrekking og å vere supersosial. Ungane gjer som dei vil, og alle passar på saman.

– Det er fint å starte ferien på kristen leir, seier Trond-Vegar. – Vi bygger faktisk forsamling også i ferien, og så klekker vi ut idéar her i fluktstolen til ting vi kan gjera i kyrkja når vi kjem heim, seier han.

Mobilfri

I tasteslaveriets tid ser vi få barn bøygd over mobilen. Ungane legg igjen telefonane i vogner og telt. Tobias (12) har sete mobilfri under heile samtalen. Det er som det brukar vere.

– Nokre gonger har vi med mobilen fordi vi nyttar han i ein leik, men ikkje elles, seier han.

– Men då får de ikkje så lett gitt beskjedar? Svekker ikkje det heller tryggleikskjensla?

– Nei, alle påmelde har eit band rundt handleddet med deltakarnummer og telefonnummer til foreldre eller pårørande, forklarer Grace.

Då går det fort å finne mor og far til eit barn som har gått seg bort.

– Vi er meir opptatt av tryggleiken til barna heime enn vi er her, rapporterer mamma Grace frå «Lille Grimstad». KPK

Redigert for sambåndet.no av Petter Olsen

BYGGER BRU: – Humor finst overalt. Religion har mykje å tilføre humoren, og humoren kan lette kommunikasjonen, særleg om den er sjølvironisk, seier professor Pål Ketil Botvar.

‘- Humor med tru og livssyn er i skotet

/0 Kommentarer/i , /av

Kan ein spøke med det heilage? Meiningane om slikt er sterke, og provoserande religiøs humor kan få alvorlege følgjer. Men kva meiner folk flest?

– Eldre er meir skeptiske til religiøs humor enn yngre. Ein kan godt spøke med religion generelt, og det er ikkje kontroversielt å spøke med kyrkjer og prestar, men det blir verre når ein gjer det med religiøse symbol, seier professor i religionssosiologi Pål Ketil Botvar.

Han er medredaktør for boka Ingen spøk – En studie av religion og humor som Cappelen Damm Akademisk har gitt ut akkurat i tide til fellesferien og som tar opp slike spørsmål.

Boka er for «alle som er opptatt av religionens rolle i humorsammenhenger, mot praktikere på mediefeltet og religionsfeltet, politikere og andre beslutningstakere, og mot studenter i samfunnsfag, religionsfag og medievitenskap.»

Karikaturstriden

At religiøs humor har alvorlege sider, kjem fram på første blad i boka. Der blir karikaturstriden i 2005 nemnd.

– Karikaturstriden har vore viktig. Vi har hatt ein kontinuerleg debatt særleg om avisteikningar sidan då, men òg om blasfemiparagrafen. Så kom angrepet på Charlie Hebdo i 2015, seier Botvar.

Han peikar på den raske reaksjonen frå norske stand up-komikarar etter angrepet på det franske vekemagasinet. Det vart til framsyninga Krenk 2015 som sette søkelys på kva som kan seiast og kva som var for drygt å vitsa om i trosfeltet.

– Charlie Hebdo skapte debatt innover i komikarmiljøet, seier Botvar.

Sjølv om religion og humor møtest ofte i samfunnet, meiner forfattarane at forskinga på feltet ikkje har halde tritt med utviklinga på området. Boka er eit forsøk på å bøta på det.

Bak prosjektet «Humor og religion – konflikt, dialog, endring» står, forutan Botvar frå Universitetet i Agder, sosiolog Ann Kristin Gresaker frå Kifo – Institutt for kyrkje-, religions- og livssynsforskning og professor Olav Hovdelien frå storbyuniversitetet Oslomet.

Dei har fått pengar frå dei respektive institusjonane sine og dessutan mellom andre frå Medietilsynet via Rådet for anvendt medieforskning og stiftinga Fritt Ord. Det har laga ei kvantitativ spørreundersøking om haldningane nordmenn har til religionshumor, og ei kvalitativ undersøking gjennom intervju med ni stand up-komikarar.

Blodig alvor

Tittelen på boka speglar at humor i høg grad og heilt bokstaveleg kan vere blodig alvor.

– Humor som har med religion å gjere, kan ha store samfunnsmessige konsekvensar. Somme kan bli så provoserte at dei drep, som vi såg med åtaket på Charlie Hebdo-redaksjonen i Paris. Dette er noko av det verste som kan skje, seier Botvar til Kristelig Pressekontor.

Samstundes meiner han at humor kan ha mange positive konsekvensar.

– Det har skjedd ei utvikling på humorfronten. Mange er lei kvardagshumor, og fleire komikarar tar no for seg seriøse tema som tru og livssyn, seier Botvar.

Professoren viser til komikaren Terje Sporsem som har reist rundt i landet med showet Religion der han fleipar med alle dei fem store verdsreligionane.

– Denne typen humor er litt i skotet, seier Botvar og tek seg i det, sidan ordbruken òg kan oppfattast bokstaveleg.

– Bygger ned skranker

UMUSIKALSK: Professor Pål Ketil Botvar har ei fortid som karikaturteiknar i Vårt Land og har plukka fram denne streken frå ein tenkt situasjon i kyrkje-Noreg med teksten: «Det var for seint då dei oppdaga at den nye organisten kom frå Hell…»

Botvar har sjølv bakgrunn som journalist og avisteiknar i Vårt Land på 1980-talet og vart sensurert då han etter redaktørane si meining gjekk over streken med ein politisk karikatur. Han hadde òg på trykk ei teikning av den religiøse leiaren i Iran, ayatollah Khomeini, som han i dag er usikker på om han ville ha publisert. Så tanken om sjølvsensur er ikkje heilt framand.

Botvar meiner humor kan spela ei rolle i dialogen mellom folk med ulike livssyn.

– Humor bygger ned skranker og svekker fordomar, meiner han og viser til framvoksteren av fleire nye og norske muslimske humoristar, stand up-artistar som viser at ei gruppe menneske som einskilde er redde for, òg har glimt i auget.

– Humor finst overalt. Religion har mykje å tilføre humoren, og humoren kan lette kommunikasjonen, særleg om den er sjølvironisk. Noko av det vi har undersøkt, er kven som lagar humor om kven, og kven det er «lov» å vitsa med, seier han.

Botvar observerer at humor basert på eigne røynsler og eigen bakgrunn lettare fell i god jord enn humor retta mot andre.

Holocaust

– Er det stor skilnad på humor mellom religionane?

– Det er ulike tabu, og jødisk humor er den vanskelegaste, seier Botvar og peiker på det dystre bakteppet som Holocaust gir.

– Derfor er det eigentleg berre jødar som kan laga humor om jødar, meiner han og utdjupar:

– Når andre gjer det, blir det fort gale og ikkje morosamt. Men om dei gjer det sjølv, er det òg morosamare for andre, og då ser ein òg kvar grensene går.

Botvar seier ein må kjenne seg trygg for at noko skal bli morosamt. Derfor kan ein heller ikkje lage humor av alt i nær norsk historie.

– Å vitse med Holocaust er litt som å laga humor om Utøya og 22. juli. Det kan ein ikkje.

Botvar og co. registrerer at muslimar framleis vert sett på som ein minoritet i Norge. Med det er dei ei svakare gruppe, medan kristne ikkje har ein slik status grunna det langvarige hegemoniet til kristendomen, og det at staten stadig hegnar om Den norske kyrkja, trur han.

Ikkje sparka nedover

– Dei yngre er mest opptatt av å stille seg solidarisk med minoritetar. Solidaritet ligg i ryggmargen i samfunnet vårt, meiner Botvar.

Han trur det er grunnen til at så få har sans for humor som «sparkar nedover». Her nemner han komikaren Otto Jespersen som fekk mange negative reaksjonar då han vitsa med at statsminister Kjell Magne Bondevik vart psykisk sjuk. Sjølv om Bondevik sat i den fremste maktposisjonen i landet, vart han i situasjonen sett på som eit sårbart einskildmenneske.

– Folk er opptatt av ikkje å ramme små og svake grupper eller individ. Å gjere det er meir tabu enn å ramme religion i seg sjølv, trur Pål Ketil Botvar.

Professoren håpar elles fleire kan få auga opp for at det finst mykje bra humor, også på stader der ein kanskje ikkje trudde at han fanst. KPK

PS

Same dagen som Kristelig Pressekontor publiserte denne artikkelen (6. juli), skreiv mangeårig emissær i Nordhordland Indremisjon, Audun Hjellvik, fylgjande på Facebook-profilen sin:

«Veldig takknemleg for religionsfridom og le-fridom i landet vårt.»

29 trykte «liker» på denne kommentaren. Hjellvik er vel kjend for sin underfundige, lune humor, som òg kjem fram når han står på talarstolen. Gudleik Himle responderte slik i kommentarfeltet: 

«Der det er fridom, der er smitt og lått. Du å du så mykje smil og lått der er i bedehusrørsla. Fire Facebook-brukarar markerte med «liker» til denne responsen.