Nyheter 201 - Sambåndet

Var kong Harald i fare?

9. november 2014/2 Kommentarer/i Nyheter /av Petter Olsen

Utgjorde 78 år gamle Per Kørner en fare for kong Harald i Tromsø domkirke søndag?

Det må vi anta at polititjenestemennene fra Den kongelige politieskorte (DKP) har ment – ettersom to av dem grep inn da abortmotstander Per Kørner forsøkte å knele ned ved alterringen under nattverden i Tromsø domkirke søndag, på gudstjenesten der Olav Øygard ble vigslet til biskop. Ifølge Aftenposten var det ingenting som tydet på at 78-årige Kørner forsøkte å få kontakt med kongen, som satt like ved alteret. Det er derfor naturlig å spørre hvilke vurderinger DKP gjorde da de fant det nødvendig å hinde Kørner i å be og geleide ham ut av kirken.

DKP er underlagt Oslo politidistrikt (altså ikke Det kongelige hoff) og utfører sin tjeneste i nært samarbeid med Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Politimesteren i Oslo i henhold til gjeldende trusselvurdering. Er 78 år gamle geistlige abortmotstandere tatt inn i PSTs trusselvurderinger?

Det kan høres formalistisk ut, men i et rettssamfunn må lovens håndhevere ha hjemmel for å gripe inn med tvangstiltak overfor innbyggerne. Jeg tror alle er enige om at det bør være slik. Derfor mener jeg det ikke er irrelevant å stille dette spørsmålet.

Ifølge samme artikkel i Aftenposten (se lenken over) skjedde det samme for fem år siden da Halvor Nordhaug skulle innsettes som ny biskop i Bjørgvin. Man skulle tro at DKP hadde evaluert sin inngipen den gangen, og det stiller enda strengere krav til vurderingen deres nå.

– Jeg ønsker å utfordre kirken til å kjempe for de mest hjelpeløse i samfunnet, sa Per Kørner til Aftenposten etter utkastelsen fra domkirken. Var det denne «trusselen» DKP fant det nødvendig å reagere mot, trusselen mot samfunnets samvittighet?

Men hvor var i tilfelle hjemmelen for det?

De medierapportene jeg har lest, stiller ikke dette spørsmålet, snarere tvertimot. Det brukes uttrykk som at DKP «måtte» gripe inn, men at DKP likevel var så nådige at de «unnlot å varsle det lokale politiet».

– Det var ingen som ønsket å gjøre noe mer med saken, så da lar vi det bli med det, sa operasjonsleder Runar Fagerlund i Troms politidistrikt til Aftenposten. Ja, han kan kanskje være glad for det, Fagerlund. For hvilken straffverdig og straffbar handling er det å ville be stille i en kirke, selv om man er ikledd gul refleksvest?

Per Kørner ble fradømt sitt embete som sogneprest i Strandebarm i Hordaland på slutten av 80-tallet. Det fratar ham ikke retten til å søke alterringen.

Et Scanpix-fotografi viser at den nye biskopen så det som skjedde (se nederst i denne lenken). I sin preken advarte Øygard mot et menneskesyn som fører til at barn med Downs syndrom ikke blir født.

Men få måneder etter Børre Knudsens død er tydeligvis ingenting endret: Ut med abortmotstanderne. De truer samvittigheten vår. Og så kan vi jo alltids gjemme oss bak at kongen måtte beskyttes mot en jevnaldrende.

Saken ble også, etter avtale, publisert på dagen.no 10. november (og i papirutgaven dagen etter). Der ble det også en del debatt rundt innlegget.

Pusterom med divisi

7. november 2014/0 Kommentarer/i Nyheter /av Vilhelm Viksøy

– Vi ønsker å tilby mennesker en konsertopplevelse der hjerte og sjel kan få ro.

I god divisi-ånd er helgas konsertturné vanskelig å sette i bås. Koret skal fremføre Steve Dobrogosz’ messe, som er en jazz-inspirert messe skrevet for piano, strykekvintett og kor.

– Ved å ramme inn messeleddene med sine egne sanger ønsker vi å gjøre innholdet i messen mer tilgjengelig for publikum. Vi håper på den måten å gjøre folk mer bevisst på hva disse messeleddene som mange erfarer hver søndag, egentlig betyr, forteller divisi i sin egen omtale av konserten.

Men konserten er mer enn klassisk jazz-messe.

– Det er kun de fem-seks messesatsene som legger seg mer mot det klassiske. Det øvrige repertoaret har både gospeluttrykk, lovsang og viser – så her skulle være noe for alle. Og alt er rammet inn av en strykekvintett og pianist, sier dirigent Anders Berglund og fortsetter:

– Vi bringer inn ulike sjangere og musikkinntrykk i god divisi-ånd, men vi har jobbet med å få en rød tråd i konserten så den ikke skal bli alt for schizofren, sier dirigent med et smil.

Bakgrunnen for navnet Pusterom, forklarer dirigent Anders Berglund på denne måten:

– Verden der ute trekker oss i alle retninger med mas om alt vi bør gjøre og ikke gjøre. Vi ønsker å røre ved hjertene, og la folk få et pusterom og fred ifra det som opptar oss i hverdagen av sorger og bekymringer.

Turneen som går fra 7.– 9. november, besøker Vår Frelses Kirke i Haugesund, Bergen Domkirke og Os Kirke. På hvert sted har de med seg egne strykekvintetter med anerkjente musikere.

Overrasket av misjonsbrev

7. november 2014/0 Kommentarer/i Nyheter /av Vilhelm Viksøy

– For meg er brevet fra misjonsorganisasjonene et bevis på at jeg har lykkes med mitt samfunnskritiske prosjekt, sier forfatter Trude Teige.

Sambåndet meldte tidligere at de fire misjonsorganisasjonene ImF, NLM, NMS og Normisjon har sendt et brev til Trude Teige i forbindelse med en krimbok den tidligere TV2-reporteren har skrevet om seksuelle overgrep i kristne miljøer.

– Jeg ble veldig positivt overrasket og veldig berørt – og også glad – for at disse organisasjonene har mottatt boken min med så stort alvor, sier Teige til Sambåndet.

Tre opplag
Kriminalromanen «Jenta som sluttet å snakke» er nå trykt i tre opplag, det vil si drøyt 10.000 eksemplarer, etter å ha vært i salg siden august. Også Vivo-kjeden selger boka, og forfatteren selv får for tiden mange invitiasjoner til å holde foredrag om bakgrunnen.

– Jeg når en del nye lesere, og jeg tror dette temaet treffer veldig sterkt, sier Teige.

Forbilledlig
Forfatteren sier organisasjonene i brevet anerkjenner at hun har gjort grundige forundersøkelser og vært i kontakt med flere ofre.

– I brevet skriver de at de ønsker kontakt med meg dersom jeg skulle få kjennskap til nye overgrepssaker. Det synes jeg er en forbilledlig holdning, sier Teige.

Hun viser til at det ofte har vært slik i overgrepssaker at det blir påstand mot påstand, og at kvinner ikke blir trodd. Dermed har kvinnene vegret seg mot å fortelle om hva de har opplevd.

– Det er viktig at de som har makt og posisjon, låner øre til disse kvinnene, sier Teige.

Ifølge forfatteren er det ikke noe saker akkurat nå der det er aktuelt for henne å sette kvinner i kontakt med misjonsorganisasjonene: – Men jeg ville ha gjort det om det var slik, sier Teige.

Tydelig signal
Trude Teige sier hun ble glad for brevet fra de fire organisasjonene fordi det tydelig signaliserer en annen holdning enn det som var tilfellet i samfunnet for noen år siden.

– Man må aldri slutte å tro at det foregår seksuelle overgrep og aldri slutte å ta varsler om det med det aller største alvor, påpeker hun.

Forfatteren sier hun var klar over at organisasjonene bak brevet har utarbeidet retningslinjer for forebygging og håndtering av seksuelle overgrep.

– Det er veldig bra, samtidig som vi også kan si at det skulle bare mangle, framholder Teige.

Samfunnskritikk
Hun var spent på hvordan reaksjonene blant venner i bedehusmiljøet ville være på at hun laget krim av et slikt tema.

– Jeg ser på krim som en genre som er godt egnet for samfunnskritikk og som noe mer enn underholdning, sier Trude Teige.

Vil vera opne om overgrep

6. november 2014/0 Kommentarer/i Nyheter /av Vilhelm Viksøy

– Openheit kan skapa eit klima der seksuelle overgrep ikkje kan halda fram, seier personalleiar Aud Karin Kjølvik Ringvoll i ImF.

Tidlegare TV2-journalist Trude Teige har skrive kriminalromanen «Jenta som sluttet å snakke», der temaet er seksuelle overgrep i kristne miljø. Teige vaks opp i bedehusmiljøet i Fosnavåg på Sunnmøre og vart sjølv, som 17-18-åring, utsett for ei utuktig handling av ein nokre få år eldre kristenleiar.

Ho kom i kontakt med ei kvinne som hadde vorte utsett for fleire overgrep.

– Slike saker har blitt dyssa ned gjennom tidene, seier Teige til Dagen (04.09.).

Har skrive brev
Dei fire organisasjonane ImF, NLM, NMS og Normisjon har skrive eit brev til Trude Teige i samband med boka:

– Me seier her at det er veldig viktig at det blir sett søkelys på slike problem. Me trur at det kan virka preventivt, og at fleire som har vorte utsette for seksuelle overgrep i våre samanhengar, vågar å ta kontakt med oss. Me ynskjer ikkje å skubba dette under teppet, men å ta tak i det, understrekar Aud Karin Kjølvik Ringvoll overfor Sambåndet.

Retningsliner
Personalleiaren i ImF seier at det fram til slutten av 80-talet var ei taus haldning til seksuelle overgrep, og handsaminga av sakene vart ofte dårleg. Så vart det sett eit offentleg søkelys på problemstillinga, og på slutten av 1990-talet kom dei første sakene i ImF. Dei nemnde fire organisasjonane gjekk etter kvart saman om å henta erfaring og laga felles retningsliner for korleis ein skulle handsama slike saker.

– ImF, Normisjon, NLM og NMS har òg eit forum som møtest ein gong i halvåret der me held kvarandre orientert og gjev kvarandre råd og vegleiing, seier Kjølvik Ringvoll.

Ord mot ord
Trude Teige erkjenner overfor Dagen at kristenleiarar og kristne miljø tek slike ting langt meir på alvor no enn før.

– Men problemet er at det ofte er ord mot ord, og der unge jenter ofte blir sett på som ustabile. Det er ofte dei sårbare som treng merksemd, som vert utsett, seier Teige.

Personalleiaren i ImF vil kommentera dette:

– I over 90 prosent av dei tilfella vi har jobba med, vert handlingane i vesentleg grad erkjente. Men det vert ofte forklart av den som har krenka, som eit forhold, og ikkje som overgrep. Krenka kvinner vi møter, har det vanskeleg, men vi opplever dei ikkje som ustabile.

Openheit
Aud Karin Kjølvik Ringvoll seier at organisasjonane ikkje er redde for det søkelyset Teige set på kristne miljø:

– Me tenkjer tvert imot at det er berre openheit som på ulike måtar kan vera med på å skapa eit klima som gjer at slike ting ikkje kan fortsetja. Me tar avstand frå utnytting og misbruk av makt og treng hjelp til å gripa tak i dette, seier Kjølvik Ringvoll og får støtte av generalsekretær Erik Furnes i ImF:

– Berre openheit kan belysa det vonde som me snakkar om her, seier han.

– Ta kontakt
Personalleiaren ser heilt klart at det kan vera vanskeleg for den som er offer, å stå fram.

– Ein del av krenkinga er ofte å kjenna seg lamma og oppleva seg som den skuldige, og det er viktig for oss at den som er blitt krenka, skal våga å bryta tausheten, seier Kjølvik Ringvoll.

I Dagen-intervjuet kjem det fram at fleire har kontakta Trude Teige etter å ha lese den siste boka.

– Skulle det vera nokon i kristne miljø som ikkje har fortalt om overgrep, vil eg oppmoda dei om å kontakta leiinga i den aktuelle organisasjonen og å søkja hjelp og vegleiing, seier Aud Karin Kjølvik Ringvoll.

I morgon kan du lesa kommentaren frå Trude Teige til brevet frå misjonsorganisasjonane.

Jarle Skullerud ny synodeleder i Frikirken

3. november 2014/0 Kommentarer/i Nyheter /av Vilhelm Viksøy

Jarle Skullerud (44) ble lørdag valgt til ny synodeleder i Frikirken på Frikirkens synodemøte i Stavern.

Skullerud ble valgt med 113 stemmer, mens det ble avgitt 40 stemmer for motkandidaten Gunnar Johnsen. Skullerud, som opprinnelig kommer fra Gjøvik, er pastor i Bamble frikirke, mens Johnsen er pastor i Oslo storbymenighet. Skullerud overtar vervet etter Arnfinn Løyning, som har vært synodeformann i 16 år.

Lokalt initiativ
Skullerud sier han er opptatt av å legge til rette for lokale initiativ i menighetene.

– Lokalmenigheten er verdens håp, sier den nye synodelederen.

Han har tidligere vært ansatt i Norsk Luthersk Misjonssamband, Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag (Laget) og Willow Creek. Han sier han tar med seg mange nyttige erfaringer fra de organisasjonene han har arbeidet i tidligere. Han er for øvrig styreleder i Laget nå.

10 år i Frikirken
Skullerud og familien meldte seg inn i Frikirken i 2004.

– Det var ikke som protest mot utviklingen i Den norske kirke, sier han.

Skullerud var for å inngå en samarbeidsavtale med Den norske kirke på synodemøtet i 2008, men mener nå, i likhet med et klart flertall på synodemøtet, at tiden ikke er inne for å samtale videre om et tett samarbeid.

Fra 2004-2010 var Skullerud leder for FriBU, Frikirkens barne- og ungdomsarbeid. Siden 2011 har han vært pastor i Bamble frikirke.

Midt i frikirkestrømmen
Selv mener han at han befinner seg midt i frikirkestrømmen, midt mellom det lavkirkelige og det kirkelige.

– Mitt engasjement ligger først og fremst i å nå lenger ut med evangeliet. Jeg ønsker å videreutvikle Frikirkens organisering og arbeidsmetoder framover. Jeg ønsker også å arbeide aktivt for å rekruttere unge inn i ledende posisjoner i Frikirken, og har som mål at generasjonene skal jobbe sammen, sier Skullerud som sier han liker å jobbe gjennom andre og ser på seg selv som en teambygger.

Arvid Hunemo, Vennesla ble gjenvalgt som nestleder i synodestyret. Han fikk 89 stemmer, mens Gunnar Johnsen fikk 64. KPK

Bildøy: – Mye «styr» med Marit og Irene

2. november 2014/0 Kommentarer/i Nyheter /av Brit Rønningen

Tidligere hadde Inge Ree ansvaret for reiseruten til Marit Stokken og Irene Krokeide Alnes. Det hendte mer enn en gang at ruten måtte legges om.

Første gang Marit og Irene hadde møte på Brattholmen bedehus på Sotra, hadde Inge Ree ansvar for aksjonen.

− Det var veldig mange folk som kom. Folk som vanligvis ikke gikk på bedehuset. Det var en to ukers aksjon. Vi kunne godt fortsatt og forlenget aksjonen. Men vi valgte da ikke å bryte reiseruten, minnes Ree.

Ekstraarbeid
Akkurat det med å bryte reiseruten har Ree erfart at Marit og Irene har gjort mer enn en gang. Da de to begynte som sangevangelister i det som da het Det Vestlandske Indremisjonsforbund (DVI), var Ree ansatt i DVI og hadde ansvar for reiseopplegget deres og hvordan reiseruten kunne legges best mulig til rette for dem.

− Det skjedd ganske ofte at reiseruten ble brutt. De ble stående lenger et sted enn det som ble satt opp. Det ga oss ekstraarbeid. Vi måtte finne en løsning på de plassene de egentlig skulle vært. Møtene med dem ble utsatt der, og vi måtte finne andre forkynnere. Samtidig ba vi jo om vekkelse, så vi bare gledet oss over det.

Les om vekkelse i Øygarden

Vekkelsens konsekvenser
Vekkelse kan altså også få praktiske konsekvenser. Det kan hende det planlagte møtet med sangevangelistene et sted blir utsatt, og at møtene der ikke kan skje før til neste år, fordi det skjer så mye på stedet som ligger foran ditt sted på reiseruten.

− De var veldig trofaste og gledet seg til å møte misjonsfolket der de var satt opp. Samtidig, når de ble lenger på et sted, fikk det praktiske følger for andre steder, sier Ree.

Godt forberedt
− Hva er det med Marit og Irene som gjør at de samler så mye folk?

− Slike møteaksjoner blir ekstra godt forberedt. Marit og Irene er blitt godt kjent i mediene og med mange folk. Mange ønsker å høre dem. Aksjonene blir grundig forberedt i bønn, og de blir gjort ekstra godt kjent slik at flere får vite om dem.

Marit og Irene har hatt flere aksjoner både på Brattholmen og Fjell-ly, og Inge Ree har opplevd at de har samlet fulle hus. Han fortsetter å forklare hvordan og hvorfor:

− Det er en kombinasjon av sang og forkynnelse som når inn til folk. De har en glede å bringe videre. Samtidig har de et klart og alvorlig budskap. Det er vekkelsesforkynnelse, og de er sangevangelister. Så har de også mange andre sider. De gir av seg selv og har god humor.

—– —– —– —- —- —-

Marit Stokken og Irene Krokeide Alnes runder i år 40 år som sangevangelister. Dette blir markert med en jubileumsturné 24. oktober til 2. november med tema ”gi til framtiden” der inntektene går til bibelskolen på Bildøy. sambåndet.no har fulgt turneen med en ny artikkel for hvert sted (se lenker i faktaboksen), og når turneen i kveld avsluttes med konsert på Bildøy, avsluttes også reportasjeserien.

Takk for følget!

Fitjar: Med Marit og Irene i hundre

1. november 2014/0 Kommentarer/i Nyheter /av Brit Rønningen

– Når Marit Stokken og Irene Krokeide Alnes har møteaksjon, er de helt til stede - ikke bare på møtene, men også mellom møtene, sier Ingebrigt S. Sørfonn.

På 1990-tallet var Ingebrigt S. Sørfonn mye sammen med Marit Stokken og Irene Krokeide Alnes. De hadde evangeliske aksjoner på Fitjar i 1993-94 og i 1996. Sørfonn var leder av Fitjar Indremisjon og leder for komiteen som jobbet med aksjonen.

− Det var to helt utrolige perioder. Det samlet masse folk. Veldig sterk vekkelsesånd. Folk ble kalt til møte med Gud. Det sterkeste var i 1993. Det var veldig mange nye som kom med og ble frelst, sier Sørfonn.

Ungdomsvekkelse
Han husker at det var mange ungdommer blant de som fikk møte Jesus til frelse.

− På den neste aksjonen kom det også veldig mange, men det var mer preget av fornyelse i flokken. Det satte dype spor i bygda. At nye kommer inn, er oppmuntrende for forsamlingen. For ungdomsarbeidet ble det en oppblomstring. Veldig mange ungdommer som søkte bedehuset, forteller han, før han blir mer konkret på hva dette har betydd for bygda:

− Resultatet av vekkelsen er unge som tar ansvar. Vi ser dem nå som voksne samfunnsborgere som tar ansvar i lagsarbeid og politikken. De fikk en ballast med videre i livet.

Les mer om vekkelse og fornyelse på Fitjar og Stord

Fantastisk opplevelse
− Hvordan var det å samarbeide med Marit og Irene?

− Samarbeidet med Marit og Irene var en fantastisk opplevelse. De går så hundre prosent opp i oppgaven. De lever med og er til stede på møtene. Mellom møtene tar de ansvar for enkeltmennesker. Ikke slik at de hviler og drar seg mellom møtene. De er hundre prosent på jobb.

Når Sørfonn går nærmer inn på hvordan Marit og Irene var hundre prosent på jobb også mellom møtene, kan det gjerne ta pusten fra noen hver.

− Det var bønnemøte klokken 19.00 om kvelden, hvor det kunne være opptil 40 mennesker. Så var det møte 19.30. I helgene var det helt fullt. Når møtene var slutt, var det innbydelse til forbønn og sjelesorg. I uken varte det kanskje til klokken 22.00 og vel så det. På lørdagskveldene var det mange ungdommer, og da kunne det vare til midnatt eller til klokken ett. Tidlig på dagen etter møtene var det mange som ville snakke med dem. De var i aktivitet hele dagen. Mens de holdt på med noe, kunne telefonen plutselig ringe og de hadde sjelesorg på telefonen.

Stort arbeidspress
De hadde et sånt arbeidspress at Sørfonn lurte på hvordan de fikk tid til å forberede møtene.

− Noen ganger sa jeg til dem: «Nå må dere passe på og ta vare på dere selv». Etter ti uker med møter må de være utladet.

Men Ingebrigt S. Sørfonn opplevde at rundt et måltid slappet Marit og Irene av og senket skuldrene.

− Da kunne latterkulene komme. De har masse humor, avslører han.

—– —– —– —- —- —-

Marit Stokken og Irene Krokeide Alnes runder i år 40 år som sangevangelister. Dette blir markert med en jubileumsturné 24. oktober til 2. november med tema ”gi til framtiden” der inntektene går til bibelskolen på Bildøy.
sambåndet.no følger turneen med en ny artikkel for hvert sted.
Sakene blir publisert kl. 06 den aktuelle dagen. Følg med!

Åkrehamn: Samspill med Marit og Irene

31. oktober 2014/0 Kommentarer/i Nyheter /av Brit Rønningen

Signe Ferkingstad fra Åkrehamn er en av dem som har spilt sammen med Marit og Irene. Da passer det fint at hun liker musikken deres og har nesten alle innspillingene.

Signe Ferkingstad har vært på møter med Marit og Irene mange forskjellige steder og i mange forskjellige bedehus. Og hun har ikke bare vært en vanlig møtedeltaker.

− Jeg spiller piano og har spilt sammen med dem. En sjelden gang har jeg sunget med på noen kor mens jeg har spilt piano. Det har vært kjekt å spille sammen med dem. Jeg har nesten alle innspillingene deres. Jeg er programleder i Kristen nærradio Haugalandet. Der laget vi et program i anledning 40-årsjubileet til Marit og Irene hvor vi spilte musikken deres. Vi fikk kontakt med dem direkte og fikk intervjuet dem, forteller Ferkingstad.

Når gjennom radio
− Hvordan var det å intervjue dem?

− Det var veldig greit. De hadde masse på hjertet.

Et spesielt minne Ferkingstad har om Marit og Irene, var for 11 år siden.

− Det var fellesmøte med dem for alle menighetene på Åkra. Møtene ble sendt direkte på nærradio. Vi nådde mange gjennom radio, og vi hadde et omsorgsprogram etter møtene. Jeg tror Marit og Irene når mange gjennom musikken sin via lokalradio. Nå går det også mye på nettet.

Flotte sanger
Og musikken til Marit og Irene har Ferkingstad et spesielt forhold til.

− De har så mange flotte sanger, men sangen ”I Herrens hender” betyr noe spesielt. Første gang jeg hørte den, var det de som sang den. Den har satt seg i meg. Det er en sterk sang, og den gjorde noe med meg. Det har vært godt å komme tilbake til. Den har fulgt meg senere i livet, forteller hun.

Sist hun traff Marit og Irene, var i sommer på et bibelkurs på Birkeland. Marit og Irene var der som tilhørere, men de ble intervjuet og vitnet og sang.

Humor og alvor
− De får kontakt med folk med en gang. Marit og Irene har masse humor, og de er brennende. Bare du ser dem, blir du i godt humør. De har en god blanding av humor og alvor. Jeg har aldri vært på et møte med dem og ikke fått en god latter. De har noe godt å dele, slår Ferkingstad fast.

Nå gleder hun seg til Marit og Irene skal komme til Åkrehamn. Før det var hun reiseleder på bussen fra Haugalandet/Stord til Marit og Irenes jubileumskonsert i Oslo.

—– —– —– —- —- —-

Marit Stokken og Irene Krokeide Alnes runder i år 40 år som sangevangelister. Dette blir markert med en jubileumsturné 24. oktober til 2. november med tema ”gi til framtiden” der inntektene går til bibelskolen på Bildøy.
sambåndet.no følger turneen med en ny artikkel for hvert sted.
Sakene blir publisert kl. 06 den aktuelle dagen. Følg med!

Kvarme: – Vi må bruke friheten vår

30. oktober 2014/0 Kommentarer/i Nyheter /av Vilhelm Viksøy

Oslo-biskop Ole Christian Kvarme er tilbake på jobb etter en hjerteoperasjon, og gikk onsdag fakkeltog for de forfulgte.

For åttende år på rad arrangerer Stefanusalliansen og Åpne Dører fakkeltog for de forfulgte. I år er søkelyset rettet mot religiøse minoriteter i Eritrea, Somalia og Nigeria, og blir markert elleve steder i Norge.

Denne uken gikk det fakkeltog i flere byer i landet. I hovedstaden gikk fakkeltoget fra Oslo Domkirke til Utenriksdepartementet, hvor statssekretær Bård Glad Pedersen (H) tok imot et opprop og holdt en appell.

Arrangementet startet i en fullsatt domkirke og ble innledet av Ed Brown, leder for menneskerettighetsarbeidet i Stefanusalliansen.

– Vi må stå opp for kristne over hele verden som forfølges og drepes for sin kristne tro. De lever i frykt og i håp og glede over at Jesus lever, sa Brown før faklene ble tent.

Tilbake på jobb
Fremst i toget gikk Oslo-biskop Ole Christian Kvarme. Han er tilbake på jobb etter å ha vært sykemeldt i nesten åtte måneder på grunn av en hjerteoperasjon.

65-åringen holdt også en appell utenfor Utenriksdepartementet og overleverte oppropet til statssekretæren.

– Kjære lysbærere for alle forfulgte. De risikerer livet for å heve stemmen, vi risikerer lite. De kan havne i metallkontainere i ørkenen, vi har våre varme hjem.
– De sniker seg over grensen uten papirer, vi reiser med norske pass til eksotiske feriemål. Det er også helt usannsynlig at myndighetene skulle bryte opp denne samlingen og arrestere oss», sa Kvarme innledningsvis i sin appell.

– Livssynsfrihet helt sentralt
Før han overleverte oppropet til statssekretær Bård Glad Pedersen, ønsket han UD god lesning og lykke til med departementets og regjeringens arbeid for å fremme trosfrihet for alle.

– Det er fantastisk å se så mange mennesker engasjert i solidaritet fordi minoriteter forfølges. Deres fakkeltog gir håp også for mennesker som kanskje er i ferd med å gi opp håpet selv, sa statssekretæren da han fikk overrakt oppropet.

Han sendte også en hilsen fra utenriksminister Børge Brende, som for tiden er på Nordisk rådsmøte i Stockholm.

– Tros- og livssynsfrihet er helt sentralt i vårt og regjeringens arbeid for menneskerettigheter. Vi står opp for religiøse minoriteter i FN, og støtter menneskerettighetsforsvarere på flere kontinenter.

– Forholdene for religiøse minoriteter har ikke blitt bedre i året som har gått. Mitt håp når vi møtes her neste år er at vi kan vi se tilbake på et år som har brakt lys og håp til religiøse minoriteter, sa statssekretæren i sin appell.

Savner flere engasjerte
Til tross for at det var en fullsatt domkirke som deltok i onsdagens fakkeltog, legger ikke Oslo-biskop Ole Christian Kvarme skjul på at han gjerne skulle sett enda flere engasjerte kristne møte opp.

– Det er noe som må ligge i hjertet vårt som kristne i den situasjonen som våre kristne søsken lever under mange steder i verden, sier biskopen.

Han har vært med å markere denne dagen helt siden oppstarten mens han enda var biskop i Borg bispedømme.

– Dette er et godt felleskristent samarbeid med god oppslutning. Men jeg skulle ønske at enda flere stilte opp. Vi som har tros- og ytringsfriheten bør bruke den, sier han.

Også avtroppende synodeformann i Frikirken, Arnfinn Løyning, gikk i fakkeltoget i Oslo onsdag. Han er enig med biskopen og skulle helst sett flere kristne markere tros- og livssynsfrihet for de forfulgte.

– Dette fakkeltoget er så meningsfylt at det skulle bare mangle at jeg som privilegert kristen tilkjennegir at vi står sammen med de som må lide for sin tro, sier han. KPK

Løp inn 760.000 på 90 minutter

30. oktober 2014/0 Kommentarer/i Nyheter /av Vilhelm Viksøy

– Dette er helt uvirkelig, sier aksjonsleder.

Elevene ved Framnes kristne videregående skole i Norheimsund sprang inn ny rekord da de lørdag arrangerte misjonsløp for Normisjon.

Pengene går til prosjektet «Like mye verdt» som støtter jenter i India, Nepal og Bangladesh. Elevene har selv valgt prosjektet som årets satsning.

– Det er helt vanvittig at folk har stått på så masse. Nå er vi veldig glade. Vi vet hvor mye dette betyr der nede, sier aksjonslederne Jan-Håkon Reinemo (18) og Lena Bognøy Kleivdal (18) til normisjon.no.

De har selv nettopp vært i Bangladesh og sett noen av prosjektene skolen støtter.

Beløpet på 759 732 kroner er rekordhøyt på skolen som hvert år driver innsamling til internasjonale prosjekt.

Framnes Kristne Videregående Skole er en internatskole med ca. 260 elever. Skolen drives av Indremisjonsforbundet og Indremisjonssamskipnaden. KPK

LES OGSÅ: Framnes samler inn 1.000.000

Tau: Spesielle uker på Halsnøy

30. oktober 2014/0 Kommentarer/i Nyheter /av Brit Rønningen

I 1999 skjedde det store ting på den lille øya Halsnøy i Ryfylke. – Vi planla to uker, men det varte i ni, sier Olav Halsne.

I begynnelsen av januar 1999 kom Marit Stokken til Halsnøy for å starte en møteaksjon. Med seg hadde hun en ungdom som het Helene Haugland, og som i dag er gift og heter Helene Romarheim. Møtet ble holdt i det nye bedehuset som ble innvidd 1. mai 1998.

− Det betydde at det var god plass. Der var store forventninger til møtet. Vi planla 14 dagers møteaksjon på Halsnøy. Det som skjedde, var at møteaksjonen varte i ni uker, forteller Olav Halsne som opplevde disse ukene.

Sang og bønn.
− Marit hadde en egen evne til å bli kjent med folk. Etter bare få møter var hun på fornavn med de fleste som kom. Helene var ung og hadde veldig godt lag med ungdom, minnes Halsne.

Møtene var preget av var mye sang og musikk.

− Marit og Helene sang mye sammen. I tillegg deltok Halsnøy-musikklag mange kvelder med sang. På hvert møte var det også mye fellessang og sang med barna. Sangen hadde en stor plass, forteller han.

Møtene var også preget av bønn.

− Det var fast bønnestund på loftet på bedehuset før hvert møte. Ingen møter ble avsluttet uten at det ble gitt anledning til å komme med bønneemner og ønske om forbønn. Mange, både unge og eldre, ba om forbønn på møtene, husker Halsne.

Alle aldersgrupper og generasjoner var samlet møtene.

− Møtene appellerte like mye til barn og ungdom som voksne og eldre mennesker. Skoleungdommen som reiste på skole i ukene, kom hjem i helgene for å gå på møtene. Søndagskveld tok de siste ferga tilbake, for å få med seg søndagsmøtet.

Gud samler skatter på jorden.
Halsnøy er et lite sted med cirka 140 innbyggere. Etter hvert kom det tilreisende fra naboøyene Ombo, Sjernarøy, Finnøy, Randøy og Helgøy, ja, fra store deler av Ryfylke. Jon Arne Helgøy, som har skyssbåtfirma, og selv er en ivrig «møtemann», tok en runde med båten på øyene for å frakte folk til møtene. Det ble mange turer i løpet av møteserien. En som deltok på mange av møtene, var Arne Nordbø på Finnøy.

− I løpet av møteserien skrev han sangen «Gud samler skatter på jorda». Han ringte til Aud Kindervåg Halsne en kveld og formidlet tekst og tone gjennom telefonen. Helene og Marit sang denne sangen på et møte, og det ble et fast innslag resten av møteaksjonen. Sangen er senere innspilt på en plate av Marit og Irene, forteller Halsne. (Du kan også lese den i denne lenken)

Ungdomsvekkelse
Han er klar på at de ni møteukene med Marit og Helene har hatt stor betydning for Halsnøy og bygdene rundt.

− Dette utviklet seg til en stor ungdomsvekkelse. Det kom veldig mye ungdom fra hele Ryfylke. Der var lørdagskvelder med ungdomstreff med opp mot 200 ungdommer til stede. Da hadde de sang og vitnesbyrdl til langt på natt. Ellers var det flere voksne som ble frelst i løpet av de ni ukene. Det førte også til fornyelse for mange av de som deltok.

Olav Halsne er veldig takknemlig for disse ni ukene med vekkelse i 1999.

− Det gir meg håp om at vekkelsens tid ikke er forbi. Ennå leter Gud etter skatter på jorda, sier han.

—– —– —– —- —- —-

Marit Stokken og Irene Krokeide Alnes runder i år 40 år som sangevangelister. Dette blir markert med en jubileumsturné 24. oktober til 2. november med tema ”gi til framtiden” der inntektene går til bibelskolen på Bildøy.
sambåndet.no følger turneen med en ny artikkel for hvert sted.
Sakene blir publisert kl. 06 den aktuelle dagen. Følg med!