Tag Archive for: forsoninga

UTENOM-BIBELSK: - Asle Eikrems teologi styres av et utenom-bibelsk filosofisk prinsipp. Dette prinsippet, eller denne ideen, blir i Eikrems teologi en erstatning for Jesu kors, skriver Arne Helge Teigen. ILLUSTRASJONSFOTO: UNSPLASH.COM

Teologi uten kors

Asle Eikrems avvisning av korset bør vekke oss, skriver Arne Helge Teigen.

På anmodning fra Sambåndet har Arne Helge Teigen vurdert professor Asle Eikrems bok; God as Sacrificial Love: A Systematic Exploration of a Controversial Notion (T&T Clark, 2018).

Høsten 2016 ble professor Asle Eikrem (MF) intervjuet i Sambåndet om sitt syn på Jesu frelsesgjerning. Han fortalte at han avviser læren om at Jesus har sonet våre synder ved sin død på korset. Videre hevdet han at Jesu korsdød ikke har betydning for frelsen. Gud tilgir uten at synden sones, forklarte Eikrem.

I 2018 gav Eikrem ut en bok der han utdyper sitt syn på denne tematikken. Den fikk nylig en vurdering av hans professorkollega ved MF, Harald Hegstad (Teologisk tidsskrift 1/2019). Hegstad skriver følgende om Eikrems prosjekt: «I stedet for å forsøke å gi mening til korset, hevder han at korset slett ikke var nødvendig».

Eikrem vil altså utvikle en teologi uten Jesu kors. I det følgende vil jeg gi noen glimt inn i hans tenkning om dette.

Eikrem etablerer to grunnleggende ideer som blir styrende for hans tenkning. På den ene side det han kaller en koherent (sammenhengende, red. anm.) oppfatning av Guds universelle kjærlighet. På den annen side en omfattende forklaring av begrepet «vold». Disse ideene forstås som motsetninger. Mens Guds kjærlighet defineres som ubegrenset aksept, åpenhet og «gjestfrihet», defineres «vold» som religiøs eller sosial ekskludering og fordømmelse. Vold omfatter både fysiske handlinger og oppfatninger som legitimerer slike handlinger. Med utgangspunkt i dette klassifiserer Eikrem alle oppfatninger om at Gud tilgir mennesker på grunn av Jesu soningsdød, som voldelige. På dette grunnlaget forkaster han læren om Jesu stedfortredende død.

Offer uten kors.

De to nevnte ideer blir avgjørende også for Eikrems valg og forkastelse av bibeltekster for sin teologi. Han finner både voldelige tankesystemer og inkluderende kjærlighet i Bibelen, men mener at den inkluderende kjærligheten er det sterkeste motivet i de bibelske skriftene. Den kommer særlig til uttrykk i Det nye testamentet, og Eikrem finner den fullkomment åpenbart i Jesus Kristus.

Med dette utgangspunkt går Eikrem i dialog med Skriften for å utdype sine oppfatninger. Han fristiller sine refleksjoner fra bibeltekster som forankrer Guds tilgivelse i Jesu korsdød, og tekster som ellers lærer at synd mot Gud må sones. Samtidig utdyper han sine oppfatninger i dialog med bibel-tekster som han mener presenter Gud som åpen og inkluderende. Han mener å finne slike tekster i Det gamle testamentets fortellinger om paktsmåltider og i fortellingene om den barmhjertige samaritan og den bortkomne sønns hjemkomst.

Nattverd uten kors.

Eikrems avvisning av korsets betydning fører nødvendigvis til at også andre temaer i den kristne tro må rekonstrueres. I Eikrems bok blir dette tydelig når han legger sin idé om Guds inkluderende åpenhet til grunn for sin forståelse av nattverden. Ifølge Eikrem kan selvsagt ikke nattverden forstås med utgangspunkt i at Jesus sonet menneskers synder på korset. Gjør man det, ender man opp med en voldelig og ekskluderende nattverdlære.

Eikrems avvisning av korsets betydning fører nødvendigvis til at også andre temaer i den kristne tro må rekonstrueres

Nattverden må i hans optikk være et måltid som kun viser Guds absolutte og inkluderende aksept. Nattverden er for alle, enten de tror eller ikke. De eneste som skal utelukkes fra nattverden, er de som mener at noen ikke kan delta i den, presiserer Eikrem. Her antyder Eikrem praktiske konsekvenser av sin teologi som vil gjøre situasjonen meget trang, for ikke å si umulig, for de som fortsatt tror på Bibelen og den lutherske bekjennelsens nattverdlære.

Eikrems bok i kontekst.

Eikrems kritikk av læren om stedfortredende soning har mye til felles med det som er gjort gjeldende i de siste tjue års forsoningsdebatt. Han legger ikke skjul på at han særlig er inspirert av feminist-teologene Rita Nakashima Brock, Rebecca Ann Parker og Susan Brison. De omtaler læren om Jesu stedfortredende soningsdød som sosialt farlig, fordi den angivelig legitimerer overgrep. Eikrem viser til Nakashima Brocks påstand om at Jesus ikke var frelser på grunn av korset, men på tross av korset.

Vi trenger å fornye vår forståelse av korsets betydning for alt det vi tror på og lever etter som kristne

Ellers følger Eikrem stier som er trådt opp av postmodernistiske teologer og filosofer før ham. I flere henseender viderefører han også sin eldre professorkollega Jan-Olav Henriksens kritikk av forsoningslæren. I sine teologiske alternativer går han så langt jeg kan se, noe lenger enn ham. Det kan også nevnes at Eikrem utvikler sin grunnleggende idé om åpenhet og aksept i dialog med filosofene E. Levinas og J. Derrida. Han utdyper så denne ideen i dialog med sitt utvalg av bibeltekster. De refleksjoner han gjør gjeldende i denne forbindelse, viser likevel at hans teologi styres av et utenom-bibelsk filosofisk prinsipp. Dette prinsippet, eller denne ideen, blir en erstatning for Jesu kors, i Eikrems teologi.

Avslutning.

Som kristne tror vi at Jesus åpnet Himmelen for oss nettopp ved sin stedfortredende død på korset. Jesu åpenhet består i at han tar imot alle som kommer til ham med sine synder. Jesus avviser ingen, men tar imot selv den største synder. Han tilgir og gir nåde fordi han selv har betalt og gjort opp for oss, nettopp på korset. Jesu korsdød åpenbarer både Guds frelsende kjærlighet og Guds dom over synden. Eikrems avvisning av korset bør vekke oss opp. Vi trenger å fornye vår forståelse av korsets betydning for alt det vi tror på og lever etter som kristne. Vi trenger fornyelse av korsets teologi.

Arne Helge Teigen er førsteamanuensis ved Fjellhaug internasjonale høgskole (NLM)

Vil du lese mer? 

I Sambåndet 11/16 (kjøp hele bladet for 3 euro) skrev vi om angrepet på forsoningslæren (inkludert omtale av Teigens bok «Kors og frelse» og det omtalte intervjuet med Eikrem).

I Sambåndet nr. 2/18 (kjøp hele bladet for 3 euro) skrev vi om det bibelske grunnlaget for læren om Jesu stedfortredende strafflidelse.

Rettferdig kjærlighet

En gud som vi forsto i ett og alt, ville ha befunnet seg på vårt eget nivå, Lykkeligvis er det ikke en slik Gud vi har, og dermed har vi også bruk for ham, skriver Sambåndet på lederplass.

«Det eldgamle budskapet er på vei ut av kristen forkynnelse», innleder Vårt Land en seks siders «Hovedsak» med i lørdagsavisa 6. januar. Det er Jesu død på korset som bærer av vår straff og soner av vår synd, journalistene har i tanken.

Mot slutten av fjoråret ble det tydelig at det som hadde startet i utlandet blant såkalte postmoderne teologer, har fått rom også blant norske forkynnere. Pastor i Oslo misjonskirke Betlehem, Erik Andreassen, erfarer at man i dag må lete lenger i evangelikale miljøer for å finne det han kaller «skremselsforkynnelse». Han synes det er «mye bra med at man har sluttet å fremstille Gud som sint og med behov for å straffe.»

Felles for dem som tar avstand fra Jesu stedfortredende strafflidelse, synes å være at de har problemer med å forstå en slik handlemåte fra Gud. «At Gud konfronterer mennesker med deres synd og kaller dem til oppgjør og omvendelse er ikke det minste problematisk. Men spørsmålet man bør stille seg, er om stedfortredende korsdød er en god måte å gjøre dette på», uttaler MF-teolog Asle Eikrem. Legger man til grunn det kristne har gjort siden oldkirken, setter altså Eikrem seg til doms over Gud. Adventistpastor Harald Giesebrecht har – i samme ånd – stilt seg spørsmålet «tror Gud på Jesus?» og har skrevet boken «Ærlig talt, Gud».

Sambåndet tar i februarnummeret opp tråden fra senhøsten 2016. Vi tar mål av oss til å svare på noen av de påstandene som er kommet fram det siste året, ved å påvise at Jesu lidelse og død på korset i vårt sted går som en blodrød tråd gjennom hele Bibelen. Derfor har da også store evangelikale nettverk gjort det som også kalles objektiv forsoningslære, til forutsetning for medlemskap.

Nødvendigheten av å være rettferdig, for dermed selv å kunne rettferdiggjøre andre, forklarer den treenige Guds handlemåte.

Det er nødvendigheten av å være rettferdig, for dermed selv å kunne rettferdiggjøre andre, som forklarer den treenige Guds handlemåte. At Jesus, som den andre personen i guddommen, frivillig påtok seg gjøre opp for synden i vårt sted, oppfatter vi først og fremst som uttrykk for grenseløs kjærlighet.

Også vi synes det er vanskelig å fatte hvorfor det «behaget» Gud å «knuse» Jesus, slik profeten Jesaja forutså. Men Gud har åpenbart sin vilje gjennom Jesus og Bibelen. En gud som vi forsto i ett og alt, ville ha befunnet seg på vårt eget nivå, og en slik gud kunne vi både ha diskutert med og skaltet og valtet med læren til. Men lykkeligvis er det ikke en slik Gud vi har, og dermed har vi også bruk for ham.         

En frelser

Vi skal ikke veldig mye lenger enn til julens tekster for å avvise en begrensning av frelsen til å handle om jordeliv, skriver Sambåndet på lederplass.

«I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids by», kunngjorde Herrens engel for hyrdene (Luk 2,11). «Han skal frelse sitt folk fra deres synder», fikk Josef høre (Matt 1,21).

I dag vet man tydeligvis bedre enn evangelistene: «Å bli frelst betyr å bli satt fri fra slaveri eller fangenskap, ikke å bli frelst fra våre synder», hevder eksempelvis den avdøde forfatteren Marcus J. Borg i boken «Gjenoppdag kristendommen» som nylig er oversatt til norsk. Borg er en av dem som vil «avskaffe» den objektive forsoningslæren – et angrep på kristendommens kjernepunkt som Sambåndet viet temaseksjonen i nr. 11/16 til. Borg har langt på vei norske støttespillere i professor Notto Thelle og pastorene Harald Giesebrecht og Erik Andreassen, for å nevne noen som har stått fram de siste månedene.

I dag vet man tydeligvis bedre enn evangelistene

Vi skal altså ikke veldig mye lenger enn til julens tekster for å avvise en slik begrensning av frelsen til å handle om jordeliv. Det greske substantivet som er oversatt med «frelser» i Luk 2, sótér, er det samme som er brukt om Jesus i Fil 3,20: «vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus som frelser.» I kap. 1,47 bruker Lukas samme tittel om Gud, og indirekte i 1,69 om Jesus, «frelsens horn».

Sótér kommer av verbet sózó, som betyr frelse eller redde – å frelse fra fare og til trygghet. Profeten Joel bruker dette verbet i kap. 3,5 i anledning frelse fra den framtidige «Herrens dag», den «store og forferdelige». Det er det samme verbet Matteus bruker i kap. 1.

Når foreldrene bærer Jesus inn i tempelet 40 dager etter fødselen, møtes de av blant annet disse ordene fra Simeon, «en rettferdig og gudfryktig mann»: «Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse, som du har beredt for alle folks åsyn» (Luk 2,30, vår kursivering). Adjektivet frelse, sótérios, stammer fra det samme substantivet som i v. 11, sótér, frelser. «Simeons lovsang er det første stedet i Lukasevangeliet hvor Jesus og hans frelsesgjernings universelle betydning blir spesielt vektlagt», skriver Tormod Engelsviken og Svein Granerud i kommentarserien Bibelverket.

Barnet i krybben fører oss til korset

Barnet i krybben fører oss til korset. La oss denne julen med fornyet frimodighet stemme i det femte verset i «Det lyser i stille grender» av Jakob Sande: «den songen som atter tonar/med jubel kvar julenatt/om barnet, Guds son, vår sonar/som døden for evig batt.»

Les også: Ære til Gud åleine – av Erik Furnes

Dommen og tårene

Når Bibelens autoritet vert broten ned, er det i prinsippet ingen grenser for kva ein kan så tvil om av sentrale bibelske sanningar, peikar Sambåndet på.

Det er ikkje til å undrast over at det har kome opp ein debatt i kristen dagspresse denne hausten om «livets to utgonger». Når ImF i sin uttale om kyrkjesituasjonen ikkje nemnde samlivsetikk med eitt ord, var det for å understreke eit sentralt poeng: Når Bibelens autoritet vert broten ned, er det i prinsippet ingen grenser for kva ein kan så tvil om av sentrale bibelske sanningar. Forrige nummer av Sambåndet kasta lys over dette med sitt søkelys på forsoningslæra, og vi bør ikkje verte overraska over kva nye utslag eit liberalt skriftsyn vil få.

Vi bør ikkje verte overraska over kva nye utslag eit liberalt skriftsyn vil få

Kva har hendt i spørsmålet om frelse og fortaping? Den svenske misjonsteologen Agne Norlander har sagt dette: «Først unnviker man å snakke om et teologisk lærespørsmål. Når man har gjort det tilstrekkelig lenge, begynner man å fornekte. Det er dette som har skjedd i forhold til spørsmålet om livets to utganger. Men dermed forsvinner også en vesentlig motivasjon bak all misjonsvirksomhet» (Agenda 3,16 – januar 2005). Vi trur dette er ei rett skildring. Etter ei tid der det kanskje var for einsidig søkelys på fortapinga sin realitet, har dette tema vorte lite framme i forkynninga, og dermed er ein no kome over i fornektinga.

Ved sida av at Bibelen talar tydeleg om den evige konsekvensen av å forkaste Guds veg til frelse, bør vi også peike på den «sjelesørgeriske» sida av dommen. Mange menneske lever under ufatteleg smerte, urettferd og undertrykking, og for desse har Bibelen ein bodskap om at Gud ein dag skal bringe alt fram i sin rettferdige dom: «Hemna dykk ikkje sjølve, mine kjære, men gjev rom for vreiden. For det står skrive: Hemnen høyrer meg til, eg vil gje attergjeld, seier Herren» (Rom 12:19). Vi skal kjempe for rettferd, og Ikkje noko menneske skal la seg trakke på, men samtidig vil ikkje alt verte rettferdig i denne verda. Her skal vi leve i tillit til at Gud ein dag skal døme.

Alt vil ikkje verte rettferdig i denne verda. Her skal vi leve i tillit til at Gud ein dag skal døme

Så vil vi minne om at denne sida av Bibelens bodskap må løftast fram med det same sinnelag som kjem til uttrykk hos Paulus: «For som eg ofte har sagt dykk, og no atter seier med tårer: Mange ferdast som fiendar av Kristi kross.  Dei endar i fortapinga ….» (Fil 3:18f). Dette seier noko om den nød for sjelene som er drivkrafta i hans misjonsteneste, og det er det same sinnelag som pregar Jesus Kristus når han ser ut over Jerusalem og gret over byen. Ingen harde og lettvinte ord må falle når vi talar om dommen, men samtidig må Ordet må få lyde også om dette.

Les også: Uforsonlig feil (bloggpost på imf.no)