Innlegg

FRELSE: «I tro døde alle disse uten at de hadde oppnådd det som var lovt. Men de hadde sett det langt borte, og hilste det» (Hebr 11,13). Illustrasjonsfoto: Greg Rosenke/Unsplash

Frelsen hører Herren til

KOMMENTAR Kan man holde fast på at Jesus er eneste vei til frelse – og samtidig tro at frelsen også kan gis til dem som aldri fikk høre evangeliet og derfor ikke kunne komme til tro?

Det er Bjørgvin-biskop Halvor Nordhaug som aktualiserer spørsmålet i boken «Men hva med de andre?», som i det siste er omtalt og debattert i Vårt Land og Dagen.

Nordhaug diskuterer ulike teorier. Han avviser pluralisme, som sier at alle religioner er like sanne, og at det er mange veier til frelse. Det andre ytterpunktet kalles eksklusivisme, som sier at man ikke kan bli frelst uten å høre og tro evangeliet om Jesus.

Overfor Vårt Land 7. mai mener biskopen å ha funnet grunnlag for en mellomposisjon – inklusivisme. Denne teorien fastholder at Kristus er eneste vei til frelse, men at Gud også kan gi denne frelsen til mennesker som aldri fikk høre evangeliet og derfor heller ikke kunne komme til tro.

Å være skråsikker her er en umulig oppgave. I 2018 fordypet jeg meg litt i historien om den amerikanske evangelisten Billy Graham (døde 21.02.18), blant annet på grunn av noen leserkommentarer på sambåndet.no. Jeg ble da oppmerksom på at Graham hadde tanker som jeg nå kjenner igjen hos Nordhaug.

En artikkel i kvinnemagasinet McCall’s i januar 1978 siterte Graham på blant annet følgende (alle sitater fra engelsk fritt oversatt): «Før trodde jeg at hedninger i land langt borte gikk fortapt om ikke evangeliet ble forkynt for dem. Det tror jeg ikke lenger. … De er i hendene på en Gud kjennetegnet av kjærlighet, barmhjertighet og nåde. Jeg tror ikke jeg kan ta Guds rolle».

Uttalelsene vakte stor oppmerksomhet, og gjennom sitt eget magasin, Christianity Today, rykket Graham ut og sa at han «uten forbehold tror at Jesus Kristus er den eneste vei til frelse». Han sa også at han «tror at ikke-kristne går fortapt». Ifølge biografen hans fortsatte Graham likevel å mene at det ikke var noen automatikk i at alle som ikke får høre evangeliet, går fortapt.

I et intervju med BBC-journalisten David Frost på 90-tallet får Graham følgende spørsmål: «Hvem kommer inn i himmelen? Når Gud er kjærlighet (…), må ikke Gud da slippe alle inn i himmelen?»

Graham svarer: «Han må ingenting dersom han er Gud. (…) Han vil slippe alle inn i himmelen dersom de kommer veien om korset. Porten er åpen for alle. De kan komme, men de må komme med anger for sine synder og med tro på Kristus. Det er i alle fall slik Det nye testamente underviser om det. Så er det noen spørsmål. Ta eksempelvis en person i Kina som aldri har hørt om Jesus. Hvordan skal han komme inn i himmelen? Jeg tror det er et svar på det som jeg også kan se selv.»

Graham forteller om to kristne lærere fra Japan som var i Kina for å undervise. De passerte en tigger på gaten som så ut som om han ikke hadde spist på lenge. De begynte å snakke med ham om Gud. Tiggeren svarte at «Jeg har tenkt på ham hele mitt liv, men jeg kjente ikke navnet hans. Jeg ber til ham, men vet ikke noe om ham». De to lærerne fortalte tiggeren om Jesus og Gud. Tiggeren begynte å gråte og sa: «Hele livet mitt har jeg lengtet etter å få vite dette, men ingen fortalte meg det.»

Billy Graham utla dette slik: «Jeg tror det er en slik hunger etter Gud, og at mennesker lever som best de kan etter det lyset de har. Jeg tror de er i en annen kategori enn folk som Hitler og folk som bare har stått Gud imot og rystet knyttneven sin mot Gud. Hvordan det skjer, vet jeg ikke. Jeg vil ikke gå ut over det Skriften lærer.»

I et fjernsynsprogram 31.05.97 snakker Billy Graham om «the Body of Christ» – Kristi legeme. Han sier at «alle som elsker Kristus, eller kjenner Kristus, enten de er bevisst på det eller ikke, er lemmer på Kristi legeme.»

Jeg tror ikke noen vil påstå at Abel, Enok og Noa ikke er frelst og en del av Kristi legeme, fordi de levde i tiden lenge før korsdøden og før Bibelen var nedskrevet

Hvordan skal vi forstå dette? Etter mitt syn sier ikke Graham her at det er en annen vei til frelse enn gjennom Jesus. Det var jo mange mennesker som ble frelst før Jesus kom til jord og døde på korset. Romerbrevet 1–2 opplyser oss at Gud har åpenbart seg på to måter, hvorav den ene er allmenn og er gjennom skaperverket og samvittigheten. Den åpenbaringen har alle fått. Den andre måten er gjennom Jesus i Bibelen.

Jeg tror ikke noen vil påstå at for eksempel Abel, Enok og Noa ikke er frelst og en del av Kristi legeme, fordi de levde i tiden lenge før korsdøden og før Bibelen var nedskrevet. I Hebr 11,13 står det slik: «I tro døde alle disse uten at de hadde oppnådd det som var lovt. Men de hadde sett det langt borte, og hilste det». De ble frelst på samme grunnlag som oss, blodets grunn, selv om de ikke kjente Jesus på den måten vi kan få lov til som lever etter hans jordeliv og korsdød.

Tilbake til programmet med Graham i 1997. Evangelisten viser til Apg 15 og apostelmøtet i Jerusalem. I v. 14 står det slik: «Simon har fortalt hvordan Gud fra først av sørget for å ta ut av hedningene et folk for sitt navn». Her refererer Graham til evangeliseringsoppdraget – det å kalle mennesker av alle religioner, både jøder og hedninger, til å søke frelse i Jesus og til å bli borgere av det framtidige gudsriket (jf. vers 16–17).

Vi må holde fast på at Jesus er den eneste vei til frelse og til Gud. Det er en evighet sammen med Gud å vinne og en evig fortapelse å unnfly. Derfor er det nødvendig og viktig med kristen misjon.

Graham sier videre i intervjuet at muslimer eller buddhister som blir kalt av Gud, «kjenner i sine hjerter at de trenger noe som de ikke har». Jeg tror at det her kan være den allmenne åpenbaringen av Gud evangelisten snakker om.

Spørsmålet om hva som skjer med mennesker som aldri får høre evangeliet forkynt for dem, har alltid vært vanskelig for evangelikale kristne. Vi må holde fast på, slik Billy Graham gjorde og Halvor Nordhaug også presiserer, at Jesus er den eneste vei til frelse og til Gud. Det er en evighet sammen med Gud å vinne og en evig fortapelse å unnfly. Derfor er det nødvendig og viktig med kristen misjon.

Pluralismen og den beslektede universalismen som enkelt sagt altså sier at det er flere veier til Gud enn gjennom Jesus, må vi avvise. Spørsmålet om Gud har en plan også for dem som i deres indre lengter etter Gud uten å ha fått høre om Jesus, er det til sjuende og sist bare Gud selv som kan svare på.

Først publisert i spalten «Til tro» i Sambåndet nr. 5/20.

En frelser

Vi skal ikke veldig mye lenger enn til julens tekster for å avvise en begrensning av frelsen til å handle om jordeliv, skriver Sambåndet på lederplass.

«I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids by», kunngjorde Herrens engel for hyrdene (Luk 2,11). «Han skal frelse sitt folk fra deres synder», fikk Josef høre (Matt 1,21).

I dag vet man tydeligvis bedre enn evangelistene: «Å bli frelst betyr å bli satt fri fra slaveri eller fangenskap, ikke å bli frelst fra våre synder», hevder eksempelvis den avdøde forfatteren Marcus J. Borg i boken «Gjenoppdag kristendommen» som nylig er oversatt til norsk. Borg er en av dem som vil «avskaffe» den objektive forsoningslæren – et angrep på kristendommens kjernepunkt som Sambåndet viet temaseksjonen i nr. 11/16 til. Borg har langt på vei norske støttespillere i professor Notto Thelle og pastorene Harald Giesebrecht og Erik Andreassen, for å nevne noen som har stått fram de siste månedene.

I dag vet man tydeligvis bedre enn evangelistene

Vi skal altså ikke veldig mye lenger enn til julens tekster for å avvise en slik begrensning av frelsen til å handle om jordeliv. Det greske substantivet som er oversatt med «frelser» i Luk 2, sótér, er det samme som er brukt om Jesus i Fil 3,20: «vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus som frelser.» I kap. 1,47 bruker Lukas samme tittel om Gud, og indirekte i 1,69 om Jesus, «frelsens horn».

Sótér kommer av verbet sózó, som betyr frelse eller redde – å frelse fra fare og til trygghet. Profeten Joel bruker dette verbet i kap. 3,5 i anledning frelse fra den framtidige «Herrens dag», den «store og forferdelige». Det er det samme verbet Matteus bruker i kap. 1.

Når foreldrene bærer Jesus inn i tempelet 40 dager etter fødselen, møtes de av blant annet disse ordene fra Simeon, «en rettferdig og gudfryktig mann»: «Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse, som du har beredt for alle folks åsyn» (Luk 2,30, vår kursivering). Adjektivet frelse, sótérios, stammer fra det samme substantivet som i v. 11, sótér, frelser. «Simeons lovsang er det første stedet i Lukasevangeliet hvor Jesus og hans frelsesgjernings universelle betydning blir spesielt vektlagt», skriver Tormod Engelsviken og Svein Granerud i kommentarserien Bibelverket.

Barnet i krybben fører oss til korset

Barnet i krybben fører oss til korset. La oss denne julen med fornyet frimodighet stemme i det femte verset i «Det lyser i stille grender» av Jakob Sande: «den songen som atter tonar/med jubel kvar julenatt/om barnet, Guds son, vår sonar/som døden for evig batt.»

Les også: Ære til Gud åleine – av Erik Furnes