Tag Archive for: islam

TEOLOGISK KAMP: Martin Accad framhever den teologiske dialogen og tolkningen som et middel i kampen mot ekstremisme. Her i panelsamtale med generalsekretær i Stefanusalliansen Ed Brown (t.v) og Sheikh Mahmoud Jalloul fra Tauheed-moskeen i Oslo. Ole Thomas Talset (t.h) fra Skaperkraft ledet samtalen. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

Erkjenner samanheng mellom religion og vald

/0 Kommentarer/i , /av

Religiøse leiarar må slutta å seia at valdelege konfliktar ikkje har noko med religionen deira å gjera, meiner islam-forskar Martin Accad.

– Studiar viser at nesten ingen konfliktar i historia starta som ein religiøs konflikt. Men når ein konflikt adopterer ei religiøs grunngjeving, vert han som regel forlenga og vanskelegare å løysa, seier Martin Accad.

Han arbeider som Chief Academic Officer og Associate Professor of Islamic Studies ved Arab Baptist Theological Seminary i Beirut, Libanon. Accad forskar og foreles om islam og relasjonar mellom kristne og muslimar og er på besøk i Norge denne veka.

Han meiner religiøse leiarar må slutta å seia at valdelege konfliktar ikkje har noko med religionen deira å gjera.

– Uavhengig om religion er ei årsak til eller rettferdiggjering av ein konflikt, er det klårt at religion har noko å gjera med valden som er knytt til religiøs retorikk eller diskurs (samtale, drøfting, red.anm.). Det er uansvarleg av religiøse leiarar å stilla seg på utsida av dette, seier Accad.

Les òg: Derfor er noen kristne sinte.

Les òg: Drivkreftene i religionen.

– Det handlar om tolking

Med den ferske SN-rapporten (Sameinte nasjonar, FN på bokmål, red.anm.) «Plan Of Action For Religious Leaders And Actors To Prevent Incitement To Violence That Could Lead To Atrocity Crimes» som bakteppe arrangerte Stefanusalliansen og Skaperkraft eit frukostseminar tysdag. Her samtalte Martin Accad med generalsekretær i Stefanusalliansen Ed Brown og Sheikh Mahmoud Jalloul frå Tauheed-moskeen i Oslo om rolla til religiøse leiarar i kampen mot valdeleg ekstremisme.

Accad meiner at religiøse leiarar frå ulike religionar må samarbeida for å nedkjempa ekstremismen.

– Dette krev ei felles forståing av fenomenet religiøs vald. Man må sjå at det alltid handlar om tolking og ikkje om kjernen i religionen. Då innser du at du må gå i partnarskap for å kjempa mot eit verdssyn som definerer oss og dei som motsetnader, seier Accad til Kristeleg Pressekontor.

Den kristne islam-forskaren medgjev at det ikkje alltid er lett å samarbeida med dei som vert sett på som dei religiøse «andre».

– Du får motstand frå ditt eige fellesskap fordi dei vurderer det som om du samarbeider med fienden. Religion er i sin natur ekskluderande og innovervendt. Å erkjenna at du treng hjelp og må samarbeida med andre for å skapa eit sømeleg samfunn, kan vera vanskeleg for mange religiøse.

– Stadfestar ekstremistane

Accad meiner både kristne, muslimar og andre religiøse leiarar må vera medvite ansvaret sitt, tilby alternative tolkingar og leita etter årsaker som har ført til ideologien bak valden til ekstremistar. Å berre fordømma dei er ifølgje han ikkje nok.

– Fordømming er viktig for dei som er rundt, men mot dei som utøver valden, har den inga nytte. Dei militante gruppene vil berre få stadfesting på at dei er usamde med mainstreamen, seier Accad og viser til terrorgruppa IS som eit døme.

Baptist-teologen meiner at kristne leiarar som hevdar at grupper som IS avslørar «det sanne andletet til islam», bidreg til det same.

– Dei stadfestar synet til ekstremistane på seg sjølv som «dei rette muslimane», og stadfestar korrektheita av deira tolking av islam.

Teologisk dialog

Gjennom å stadig krevja at religiøse leiarar skal ta avstand frå og fordømma terroristane meiner Accad at leiarane samstundes vert hindra i å gjera den eigenlege jobben sin.

– Om det finst nokon positiv følgje av IS, må det vera at det har tvinga mainstream-muslimske lærde til å revidera enkelte koran-vers og finna alternative tolkingar. Leiarane må gjevast rom for å jobba med dette og ikkje måtte bruka tid på å fordømma ekstremistane heile tida, seier Accad.

Det han aller helst vil sjå, er at religiøse leiarar frå ulike religionar og trusretningar kjem saman i lukka forum over lengre tid og har dialog om teologiske skilnader og tolkingar.

– I offentlege settingar vert ein ofte defensiv og vil vinna debatten, men privat kan ein delta respektfullt i utveksling av idear som er fruktbare for alle partar.

Likar ikkje minoritetsomgrep

Som kristen arabar likar ikkje Accad å stemplast som minoritet, korkje av muslimar eller vestlege kristne.

– Eg er ein del av ein numerisk minoritet, men er òg del av den moralske majoriteten. Denne majoriteten består av truande menneske som ser trua si som ei kjelde til kjærleik, toleranse og fred og ikkje-truande som har dei same verdiane, seier Accad.

Han meiner at å bli fortald at ein er ein forfølgd minoritet som må vernast, ofte kan føra til at ein kjenner på at ein ikkje har ein plass i samfunnet, noko som igjen fører til vonlause og emigrasjon.

– Desse stempla er nedlatande og farlege fordi ein tileignar seg dei og byrjar å leva etter dei. 

Martin Accad trur at gjennom å koma saman og drøyma om eit betre samfunn, og sjå seg sjølv som ein moralsk majoritet, kan ein i staden marginalisere dei religiøse fanatikarane. KPK

YTRINGER: Hva kan være årsakene til at noen kristne framstår som sinte på sosiale medier? ILLUSTRASJONFOTO: Unsplash.com

Derfor er noen kristne sinte

/0 Kommentarer/i , /av

KOMMENTAR Én av fem nordmenn er skeptisk til personer med kristen tro, viser tall som ble kjent i sommer. Hva er det som skjer?

I lederen i Indremisjonsnytt nr. 2/18 tok daværende kretsleder Arild Ove Halås i Nordmøre og Romsdal Indremisjon et tydelig oppgjør med måten noen kristne ytrer seg på via sosiale medier. Halås’ tekst ble publisert av en rekke andre medier, og budskapet førte til debatt om sinte kristne. I refleksjon over denne debatten, og uten ønske om å svekke Halås’ budskap, «knadde» Sambåndet-redaksjonen seg fram til en temaformulering: At noen kristne er sinte er hevet over tvil. I Ludvig Holbergs ånd må da spørsmålet bli: Hvorfor er noen kristne sinte?

Språkbruk

STARTET DEBATT: Arild Ove Halås. FOTO: Privat

Halås refererte at Frp-politiker og statsråd Sylvi Listhaug var blitt omtalt som «en korsfestet Messias, en martyr, en frelser, men også en idiot, en rasist og en djevel». Videre nevnte han Knut Arild Hareide, som var blitt kalt for «judas, quisling, mannen som avkristner Norge». Noen hadde også skrevet at KrF-lederen «burde fått en løkke rundt halsen».

«Jeg lurer virkelig på hva som får mennesker (både kristne og ikke-kristne) til å ytre slike hatefulle ting», skrev Halås i lederen – og han la til: «Jeg er skremt på (bedre; skremt av, min anm.) hvilke tanker som ligger bak». Det er altså dette siste – tankene som ligger bak – Sambåndet satte seg fore å forsøke å gi et svar på – og det uten å la oss skremme. Vi har intervjuet flere relevante personer om temaet, og i denne artikkelen bringer jeg mine refleksjoner som kommentator.

Kjøp Sambåndet 8/18 digitalt her og les alle sakene. 

Bekymringer

Sylvi Listhaug er en politiker som vekker følelser langs hele det emosjonelle registeret. Da debatten om Facebook-innlegget hennes (som interesserte kan lese mer om på min private blogg, Olsen-bloggen), raste som verst, ble jeg oppringt av Stavanger Aftenblad og bedt om å si noe om at mange kristne støtter Sylvi Listhaug og Frp. Svaret mitt (19. mars) er fortsatt relevant for meg når jeg skal reflektere rundt spørsmålet om hvorfor noen kristne er sinte. Jeg vurderte det slik at mange, også blant misjonsfolket i ImF og kanskje særlig godt voksne, har sympati med deler av det Listhaug står for. «Det bunner i», begrunnet jeg, «at de frykter at innvandringen vil true kristne, norske verdier og tradisjoner og samtidig gjøre det vanskeligere å være kristen i offentligheten». Jeg la blant annet også til at jeg registrerer en økende frustrasjon over måten KrF møter disse problemstillingene på.

I redaksjonen bestemte vi oss for at vi i denne temaseksjonen ikke skulle gjøre det mange andre har gjort og gjør – nemlig å forsøke å bortforklare og relativisere slike bekymringer. I stedet – ikke minst for debattens skyld – spør vi hva det kan være som får folk til å kjenne seg urolige.

Revolusjon

PROFESSOR: Daniel von Wachter. Kilde: von-wachter.de

Jeg kunne nå eksempelvis ha vist til Terje Tvedt og debatten rundt boken «Det internasjonale gjennombrudd».  I stedet tar jeg dere med til et seminar på European Leadership Forum i Polen våren 2017. Tyske Daniel von Wachter er professor og direktør ved det internasjonale filosofiakademiet i Liechtenstein. Temaet hans var hvordan vi som kristne bør reagere overfor det han kalte «den kulturelle revolusjonen». Innledningsvis konstaterte professoren at mange kristne lar seg overrumple av samfunnstrekk han konkretiserte på følgende måte: Skoleverket skaper forvirring hos elevene om kjønn og kjønnsidentitet, kritikk av homoseksualitet og islam blir fordømt og/eller forbudt, det er i noen land tabu å kritisere åpne grenser, lovgivning mot diskriminering gir uheldige utslag, og kirker blir feministiske.

«For å kunne respondere trenger vi kristne å forstå motivene bak disse utviklingstrekkene og hvordan de er koblet sammen», sa von Wachter – og ga oss en forelesning om hvordan marxismen etter hans syn er blitt utviklet til nymarxisme.

Marxisme

Ytre sett, sa professoren, handlet marxismen og revolusjonen i Russland i 1917 om å avskaffe privat eiendom. Et dypere motiv var imidlertid en sterk motvilje, aversjon, mot den naturlige orden som kristendommen lærer, eiendomsrettigheter inkludert. Marxistene ville ikke ha noe snakk om hva som var rett eller galt, og dermed representerte de også et opprør mot Gud. Selv om moral er noe alle kjenner på, er det mulig å gjøre opprør mot den, og det var nettopp det Marx gjorde. Aversjonen ble moralisert. Marxistene trengte et Utopia – tanken om en ideell stat – i den hensikt å rettferdiggjøre virkemidlene og drapene og for å motivere folk til å utføre fryktelige handlinger. Følgen var at den virkelige moraliteten i mennesket ble ødelagt.

MOSKVA: Bolsjevik-soldater marsjerer på Den røde plass under revolusjonen. Kilde: Wikimedia Commons

Arbeiderne var, ifølge von Wachter, ikke interessert i å gjøre opprør, de ønsket seg bare en bedre jobb. Kulturell revolusjon ble alternativet utover på 1900-tallet. Marxistene ga inntrykk av å ville frigjøre en bestemt gruppe mennesker, men de hadde vikarierende motiver. De tok tak i en flik av noe som ikke var helt bra, og snudde det til en aversjon mot helheten i stedet for å se hvordan det som ikke var bra, kunne forbedres. For eksempel ble familien kalt for et undertrykkende system. De ønsket å bruke enkeltsaker til å ødelegge verdier og institusjoner.

Agenda

Professoren kom med klare – om ikke helt ukontroversielle – oppfordringer til kristne i dag:

– Vær oppmerksom på det revolusjonære tankesettet og elsk sannheten! Ikke sats på at staten skal forbedre noe, gjør det selv! Støtt private skoler og hjemmeundervisning! Ikke begynn med å skrive «hun» der du vanligvis har skrevet «han»! Ikke unnskyld deg selv når du ikke har gjort noe galt!

Staten bør ikke kunne definere hva et ekteskap er og bør i det hele tatt ikke prøve å overføre sitt syn på andre ut over det å opprettholde lov og orden, mente Daniel von Wachter.

Jeg er altså fullt klar over at dette er kontroversielt, og at noen vil være ute etter å stemple disse tankene, men jeg mener den tyske professoren har et poeng når han sier at det har utviklet seg en agenda og en maktkamp som har som mål å – slik jeg noterte fra von Wachters forelesning – «angripe den naturlige orden som kobler oss til kristendommen». Fra 1970-tallet av har det eksempelvis vært et feministisk slagord å «knuse kjernefamilien», og dette er ikke hentet ut av løse luften. I tillegg til ødeleggelse av familien mente professoren at eksempelvis dagens homoseksuelle agenda, kamp mot kjønn basert på biologi og et feministisk språk også har marxistiske røtter.  

Jeg tror at mange av de kristne som er sinte i dag, reagerer på det de oppfatter som forsøk på å omstyrte en samfunnsorden som har vært basert på kristendommen

Det finnes utvilsomt også andre modeller for å belyse og forklare samfunnsutviklingen etter siste verdenskrig, men jeg tror uansett at mange av de kristne som er sinte i dag, reagerer på det de oppfatter som forsøk på å omstyrte en samfunnsorden som har vært basert på kristendommen.

Islam

ILLUSTRASJONSFOTO: Pxhere.com

Innvandring fra muslimske land og påvirkning fra islam på det norske samfunnet – og hvordan politikere og myndigheter forholder seg til dette – tror jeg er det andre hovedområdet som gjør at noen kristne blir sinte. Med en viss reservasjon trekker jeg her inn et leserinnlegg i Dagen fra november 2016 som illustrasjon. Det er skrevet av Ole Lilleheim, forkynner og informasjonskonsulent i Åpne Dører, og reservasjonen min går på at jeg har stor respekt for både Lilleheim og hans organisasjon.

Lilleheim konstaterer innledningsvis at «på mine reiser omkring i Norge møter jeg overgitte kristne som sier følgende: ‘Om noen få år vil Norge være et muslimsk land.’». Lilleheims svar er blant annet å vise til et brev som Åpne Dører hadde mottatt fra en ikke navngitt pastor i Midtøsten. Om flyktninger fra muslimske land som kommer til Europa, skriver denne pastoren blant annet: «En varm velkomst kan forandre deres perspektiv og tro på kort tid. De flykter fra islams tyranni og kjemper med sitt forhold til islamsk tro (…). Bruk bønn, tro, del evangeliet, gi sosial hjelp og mye kjærlighet». Med egne ord skriver Lilleheim at det «kommer an på deg og meg» om frykten for at Norge kan bli et muslimsk land, går i oppfyllelse.

Advarsel

Jeg er ikke uenig i tanken om at misjonsmarken nå er kommet til Europa, og at det er mulighet for at mer eller mindre dedikerte muslimer blant migrantene kan omvendes til kristen tro. Det tror jeg heller ikke mange av de kristne som er sinte, er. Men så var det et annet avsnitt i brevet fra pastoren i Midtøsten, med et budskap av en helt annen karakter og som vanskelig kan tolkes som noe annet enn en advarsel: «Ikke undervurder den lille prosenten (av muslimer, min anm.) som kommer til Europa. De vil etter hvert bli en majoritet (min kursivering). De behøver ikke å preke for at islam skal utbre seg. De behøver ikke å slåss for islam. De fleste europeiske familier består av ett barn og en hund. De (migrantene fra muslimske land, min anm.) har familier med seks eller sju barn. Dette er en strategi. Vær våkne, fienden er lur. En av våre arabiske poeter skrev følgende: ‘Dersom du ser løvens tenner, tro da aldri at løven smiler.’».

Kilden gir næring til nettopp den frykten som Lilleheim skriver at han møter hos noen kristne

Med tanke på brevets innledning er det nesten underlig at pastoren tar dette med, og påstanden om seks–sju barn per familie kan nok diskuteres. Det framstår også litt uklart hvem den brevskrivende pastoren fra Midtøsten konkret tenker på med uttrykket «fienden» – det kan være djevelen han mener. Hvilken nasjonalitet pastoren har, sier Lilleheims innlegg ikke noe om. Men det som må kunne sies å være en sentralt plassert – og «brennende engasjert» – kilde, gir uansett – tilsynelatende med vitende og vilje – næring til nettopp den frykten som Lilleheim skriver at han møter hos noen kristne.

Umulig motsetning

FOLKESTYRE: Demokrati-indeks i henhold til The Economist, 2011. Jo lysere, desto mer demokratisk. Kilde: Wikimedia Commons

«Mange», forutser Lilleheim, «henger seg opp i advarselen pastoren gir». Selv gjør forkynneren og informasjonskonsulenten ikke det: «Er Gud så viktig og virkelig for oss at vi ønsker at alle skal få vite hvor fantastisk Han er, eller kommer Guds rike i andre rekke, satt opp mot det å bevare vår velstand og vårt demokrati på det nivået vi er komfortable med», spør han retorisk.

Med all respekt mener jeg at akkurat denne måten å tenke på står som et talende eksempel på hvorfor innvandringsspørsmålet er en grunn til at noen kristne er sinte. Jeg synes det er vanskelig å forstå Ole Lilleheim annerledes enn at han her setter Guds rike og misjon opp mot velstand – det er nå én ting – men også demokrati. Skal jeg være ærlig, mener jeg dette er på grensen til en uredelig måte å argumentere på, og jeg tror den bidrar til å skape en uro og frykt som gjør at noen blir sinte.  

Jeg mener dette er på grensen til en uredelig måte å argumentere på, og jeg tror den bidrar til å skape en uro og frykt som gjør at noen blir sinte

Grenser

Første halvår 2015 kom det 340.000 migranter til Europa. På lederplass i september det året skrev Sambåndet at «det er en kristenplikt å vise nestekjærlighet og hjelp til de som lider, ikke minst de som våre myndigheter har sluppet inn i landet» (jf. 3. Mos 19,34). Men lederskribenten siterte også fra Apg 17,26, hvor det står: «Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder.» Lederartikkelen utla dette slik: «Alle mennesker er altså likeverdig skapt av Gud med opprinnelse i ett menneske, men Gud forholder seg også til folkeslag, og her gis det uttrykk for at grenser mellom folkeslagene faktisk er av det gode. Det er reelle ulikheter i kultur, nasjonalfølelse, språk, styresett, mentalitet osv. Selv om mange ulikheter kan brytes ned, er det derfor ikke rart at mange er urolige over de langsiktige konsekvensene når en nå skal absorbere den enorme migrantstrømmen. Tross alt bor bare knapt 11 prosent av verdens befolkning i Europa».

Man kan spørre til hvilken hjelp det vil være for noen om vestlige samfunn skulle bryte sammen på grunn av en befolkningsmengde som samfunnsmodellen ikke kan bære

Jeg mener dette er en bedre tilnærming enn å sette to ting opp mot hverandre, fordi den holder to tanker i hodet på én gang. Man kan spørre til hvilken hjelp det vil være for noen om vestlige samfunn skulle bryte sammen på grunn av en befolkningsmengde som samfunnsmodellen ikke kan bære. Dette tror jeg kristne som er sinte, tenker på.

Terror

TERROR: Fra en propagandavideo fra terroristene som omtaler seg som Islamsk stat. Kilde: Alibaba2k16/Wikimedia Commons

Et annet vanskelig spørsmål det er umulig å komme utenom, er forholdet mellom islam og terror. Jeg tror mange kristne er sinte fordi man hele tiden blir fortalt at «terror ikke har noe med islam å gjøre», at det i stedet er fattigdom og utenforskap som driver terroristene, og at en eventuell tilknytning mellom terrorister og islam derfor er mer eller mindre tilfeldig.

Les også: Drivkraften i religionen.

Jeg tror ikke noen av de kristne som er sinte, vil hevde at alle terrorister er muslimer. Samtidig tror jeg at forsikringene vi møtes med av politikere og myndigheter ellers, trenger å bli vurdert. Så seint som 3. august i år publiserte avisen Vårt Land en artikkel som bekrefter dette. Professor i religionssosiologi Lorne Dawson konstaterer at de fleste terrorforskere har konsentrert seg om sosioøkonomiske årsaker til radikalisering. Betydning av ideologi eller religion har blitt oversett eller sett bort fra som en medvirkende årsak. Historier i mediene har i tillegg bidratt til å skape et bilde av fremmedkrigere som lite religiøse.

Sammen med en doktorgradsstudent intervjuet professoren fremmedkrigere som befinner seg i Syria. Fremmedkrigere som har slått seg sammen med «Islamsk stat», regnes som terrorister. Intervjuene avdekket at ingen av de aktuelle personene var karakterisert av fattigdom, arbeidsløshet, mangel på utdanning eller diskriminering. Imidlertid hadde 70 prosent av dem fått religiøs skolering. Foreldrene hadde sendt dem på koranstudier etter skoletid eller i helgene.

Religionens rolle

«Uten ideologi eller skikkelig religiøsitet ville du aldri endt opp som fremmedkriger. Ideologien lager et rammeverk rundt alle de andre årsakene. Den har en nøkkelrolle i å forklare radikalisering», siteres Dawson på.

Det kommer også fram i artikkelen at fremmedkrigernes familier var «normalt praktiserende muslimer» – altså ikke islamister. Barna deres som ble fremmedkrigere, var ifølge Dawson ikke tapere, men hadde «tatt inn verdiene fra foreldrekulturen i større grad enn andre barn». I tenårene havner de i en konflikt mellom verdiene de har akseptert, og det virkelige livet, og resultatet blir en innvendig kamp. Mens radikalisering før skjedde tidlig i 20-årene, skjer det nå allerede i tenårene.

Religion var ifølge professoren en hovedårsak for de intervjuede fremmedkrigerne for å dra til Syria

Religion var ifølge professoren en hovedårsak for de intervjuede fremmedkrigerne for å dra til Syria. Han påpeker at unge ønsker å skille seg ut og gjøre noe annerledes. Religion bidrar med en overnaturlig betydning. Målet er legitimert av en overnaturlig autoritet.

Flertallet av fremmedkrigerne fortalte at radikaliseringen begynte med en utforskning av hva det vil si å være «ekte muslimer». Da ble det ikke nok for dem å gå i moskeen. De fant ut at andre muslimer led og mente de selv hadde et kall til hellig krig.

Nyanse

Lorne Dawson er i tillegg inne på samfunnsutviklingen. Globaliseringen gjør at unge hele tiden blir eksponert for ting fra hele verden. Samtidig som verden blir mindre, «avvikles de gamle institusjonene. Alt er et valg, alt er opp til deg», konstaterer professoren, som mener de unge blir skremt av dette.  

Jeg tror kristne som er sinte, opplever det slik at debatten om årsakene til radikalisering har vært ensidig og unnvikende overfor islam

Jeg tror kristne som er sinte, opplever det slik at debatten om årsakene til radikalisering har vært ensidig og unnvikende overfor islam. Professor Lorne Dawsons funn tilfører debatten en nødvendig nyanse som kan redusere denne opplevelsen.

I Vårt Land 10. august får Dawson støtte fra professor i historie ved Universitetet i Oslo, Øystein Sørensen. Han tror flere forskere ønsker å holde islam lengst mulig unna terrorisme og terrorhandlinger.

– De fleste jihadistiske terrorister har en tydelig uttrykt selvforståelse og forfekter det de mener er den eneste korrekte tolkningen av islam, sier Sørensen.

Skepsis

ULIKE SYN: Går toleranse bare én vei? Illustrasjonsfoto: rawpixel/Unsplash

Denne kommentaren startet med et tall hentet fra Integreringsbarometeret. Dette er en undersøkelse som «kartlegger befolkningens holdninger til innvandring og integrering» og som er finansiert av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet.

Vårt Land (24. juli) ba religionssosiolog Ida Marie Høeg kommentere at 20 prosent av befolkningen altså er skeptiske til kristne – en økning på tre prosentpoeng fra 2013. Høeg tror at «mange oppfatter kirken som en institusjon som generer holdninger og verdier man oppfatter som tilbakelagt og lite i tråd med tiden vi lever i». Konkret tror hun folk mener at kristne utviser «manglende toleranse overfor homofili og likestilling». Det kan, mener sosiologen, «være vanskelig for kristne å kommunisere at dette er problemstillinger der kirken har gjennomgått store holdningsendringer de siste årene».

Hva med de blant kristenheten som fortsatt finner det ubibelsk å gi etter for presset om å endre holdning til det å leve ut homofile følelser og prinsippet om tjenestedeling?

Jeg mener Ida Marie Høegs forklaring er treffende og er med på å belyse hvorfor noen kristne er sinte. For hva med de blant kristenheten som fortsatt finner det ubibelsk å gi etter for presset om å endre holdning til det å leve ut homofile følelser og prinsippet om tjenestedeling – for å ta de sakene Høeg nevner? 

Det finnes forklaringer på at noen kristne er sinte, og Bibelen legger da heller ikke ned noe generelt forbud mot det. Overfor efeserne (kap. 4) advarer Paulus mot å «la oss kaste og drive omkring av hver lærdoms vind ved menneskers spill ved kløkt i villfarelsens listige knep» (v.14). Apostelen beskriver både her og andre steder et samfunn som ligner vårt, et samfunn der vi som kristne møtes med kunnskap som er løsrevet fra den vi får fra Gud. «Bli vred, men synd ikke!», anviser Paulus. Å være «sannheten tro i kjærlighet» gir også føringer for språkbruken.

Bare Gud er Gud

/0 Kommentarer/i , , /av

Har det noen hensikt å hevde at kristne og muslimer tror på samme gud, spør Sambåndet på lederplass.

Spørsmålet om hvorvidt kristne og muslimer tror på samme gud ble debattert på Twitter helgen før denne lederen ble skrevet. Den ene på «ja»-siden argumenterte med at det bare finnes én Gud (med stor forbokstav). Dette måtte med nødvendighet bety at kristne og muslimer tror på samme guddom, selv om kristne og muslimer forholder seg til hver sin hellige bok og troslæren er motstridende.  

En annen «ja»-mann erklærte at «jeg tror Gud er annerledes enn muslimene tror. Men det er ikke det samme som å si at jeg tror på en annen Gud enn muslimene tror på. Det sistnevnte gir inntrykk av at det er to forskjellige begreper. Det mener jeg blir helt feil». 

Det kan høres fromt ut, men Bibelen formulerer seg annerledes. «Det skal ikke være noen fremmed gud hos deg, og du skal ikke tilbe utlendingenes gud», heter det i Sal 81,10 (vår kursivering, jf. 2. Mos 20,3).  

Å svare «ja» på at kristne og muslimer tror på samme gud fordi de er enig om ideen at det finnes en guddom, blir for vår del lite mer enn ordkløveri

Å svare «ja» på spørsmålet ovenfor fordi både kristne og muslimer er enig om ideen at det finnes en guddom, blir for vår del lite mer enn ordkløveri – all den tid man innser at kristne og muslimer legger helt ulike ting inn i «gudskonseptet». Hvilken verdi har det å hevde det som for Sambåndet er åpenbart – at det bare finnes én Gud – dersom man ser bort fra hva og hvem denne guddommen gir seg ut for å være og gjøre? Vil ikke det bare bidra til å tilsløre og viske ut de fundamentale forskjellene, som for eksempel at Gud har en sønn, og at denne sønnen døde på et kors for menneskehetens synder? 

Det har den verdien, svarer «ja»-siden, at det kan bidra til forbedret dialog, sameksistens og forståelse ved at forskjellene ikke forstørres: «Vi tror begge på Gud, selv om jeg tror Gud er annerledes enn du tror».  

Spørsmålet for oss blir hvilken hensikt det har med dialog dersom det ulike trosinnholdet ikke skal ha betydning for samtalen

Spørsmålet for oss blir hvilken hensikt det har med dialog dersom det ulike trosinnholdet ikke skal ha betydning for samtalen. Det kan i alle fall ikke ha mye med misjon å gjøre. Både Den norske kirke og ImF har Den augsburgske trosbekjennelse (CA) som viktig del av sin basis. CA 1 slår fast at blant andre «muhammedanerne» farer med vranglære i og med at de bestrider treenigheten. Da kan de – utenfor skrivebordsteoriens verden – ikke tro på samme guddom som kristne gjør. Bare dersom dette legges til grunn, har dialogen en hensikt ut over seg selv. Som prestefiguren Johannes Krogh i «Herrens Veier» sier det om muslimene: «De fordømmer oss for treenigheten, men derfor kan vi vel likevel snakke sammen?»

Les også: Jeg tror på Gud (imf.no) 

– Viser at kristendommen taper terreng

/1 Comment/i /av

At et tidligere bedehus tas i bruk som moske, er ifølge bedehushistoriker et signal om at kristendommen er på vikende front i Norge.

BERGEN: – Jeg har ikke full oversikt, men så vidt jeg vet, er det første gang et tidligere bedehus blir brukt som moske, sier tidligere Sambåndet- og Dagen-redaktør Johannes Kleppa til Sambåndet.

Han snakker om gamle Hop bedehus på Hop i Bergen (se kart). Det er igjen blitt et bønnens hus, men det bes til Allah i stedet for til Gud.

Hop bedehus stod ferdig i 1914, et gult trehus i Nesttunvegen. Da var det ganske sentralt lokalisert ettersom jernbanen stoppet her. I 1973 ble det bygd et stort bedehus, snaue tre kilometer lenger sør på Nesttun. Bedehuset på Hop ble avviklet og solgt to år senere.

Moske
– På 1970-tallet var det svært få bedehus som ble lagt ned. De som ble det, ble det på grunn av at man bygde nye bedehus og aktiviteten ble flyttet dit. Etter 2000 har vi opplevd at mange bedehus blir lagt ned eller solgt av ulike grunner, blant annet fordi folk flytter og det er få igjen i bygda, og det er få kristne, forteller Kleppa.

I flere tiår har bedehuset på Hop vært brukt som næringslokale. Nå har Bergen muslimske forening kjøpt huset for 4,2 millioner kroner, skriver bt.no. Foreningen har 400 medlemmer, og majoriteten er tyrkisk. Det er også imamen Adem Gûven. Han og noen andre menn er i sving med å pusse opp huset på dugnad. De har begynt å bruke andre etasje som moské, men Gûven regner med at den formelle åpningen blir neste år en gang.

– Det er et gammelt bygg og mye å gjøre, sier Gûven.

– Det er bra at det igjen blir et gudshus. Men det blir ikke bare et bønnens hus, men også et kultur- og aktivitetshus, fortsetter han.

Knyter seg i magen
En ringerunde Sambåndet hadde til Indremisjonens (ImF) kretsledere i fjor, viste at cirka 70 bedehus er blitt solgt eller avviklet rundt om i organisasjonens kretser de siste 15 årene. Kretsleder Arild Ove Halås i Nordmøre og Romsdal Indremisjon forklarte utviklingen med sentralisering, fraflytting, nye kommunikasjonsformer og at bedehusbevegelsen ikke står like sterkt. Vårt Land viser til at man på finn.no kan finne bedehus eller ombygde bedehus til salgs flere steder i landet.

Generalsekretær Erik Furnes i ImF ønsker å ta følelsene rundt det som skjer, på alvor.

– Følelsesmessig er det en rar opplevelse. Jeg må innrømme at det knyter seg i magen å høre at et tidligere bedehus blir bygd om til et gudshus for en annen religion. Jeg ser ikke noen glede i at noe annet enn troen på Jesus skal fylle et gudshus. Men vi har et bedehus på Nesttun og er glad for det, sier han.

Liten forsamling
Hans Mikalsen har vært kretssekretær i ImF Midthordland og formann i Nesttun bedehus i mange år og er ansvarlig redaktør i Fana Radio. Han har ikke vært aktiv på Hop bedehus, men han husker da det var et bedehus.

– Jeg var med i Nesttun musikklag, og i løpet av 1960-tallet sang vi to ganger på Hop bedehus. Det var en liten forsamling og en liten flokk som gikk der, og det var ikke mye aktivitet, men det hadde vært søndagsskole der tidligere, forteller Mikalsen.

– Hva tenker du om at et tidligere bedehus igjen blir brukt til bønn, men nå av muslimer?

– Det synes jeg ikke noe om, er Mikalsens korte svar.

Ikke den samme Gud
Kleppa er klar på at det ikke er den samme Gud kristne og muslimer ber til.

– En moské er et anti-kristelig bedehus. Vi har religionsfrihet, og muslimer kan like godt samles i tidligere Hop bedehus som i et annet hus. Det er ikke huset som er poenget, men gudstroen, sier Kleppa.

Han tror det forteller om situasjonen i Norge i dag.

– Det at aktiviteten går ned og folk ikke kommer på bedehuset, og at det blir flere moskeer og folk samles i moskeene, forteller noe om den åndelige situasjonen i landet. Det forteller at kristendommen taper terreng, og at andre religioner er på vei inn. Det taler veldig sterkt når islam, den mest antikristelige religionen, overtar bedehus, utdyper Kleppa.

Utfordring til kristne
Erik Furnes ser på det som en utfordring til kristne:

– Vi kristne må innse at andre religioner overtar våre gudshus. Nå skal vi ha respekt for andres tro og samtidig lære å ta andres og vår egen tro på alvor. Når det gjelder bedehus som blir avviklet, må vi se på det som et hus og ikke noe mer. Så får vi fokusere på bedehusene vi har, sier han.

Lovet penger mot konvertering

/0 Kommentarer/i /av

Islam Net lokket med gavekort på 1000 kroner til de som konverterte til islam i løpet av fredskonferansen de arrangerte i mars. – Upassende, mener kristen misjonsansatt som deltok på konferansen.

I palmehelga i år arrangerte Islam Net en stor fredskonferanse i Oslo kalt Peace Conference Scandinavia.

I et nyhetsbrev for en kristen misjonsorganisasjon skriver en ansatt som deltok på konferansen, følgende:

På et tidspunkt ble det opplyst at den som konverterte til islam i løpet av konferansen, ville få et gavekort på 1000 kr på butikken. For meg framsto dette som svært upassende.

KPK velger å ikke navngi personen eller organisasjonen da de frykter det vil kunne ødelegge deres mulighet til å komme i kontakt med muslimer i Norge.

Videre i nyhetsbrevet, som nå er slettet fra organisasjonens nettsider, oppfordrer den ansatte lesere til å ta avstand fra denne typen evangelisering.

– Som kristne må vi også vokte oss for å dele ut verdslige goder i forbindelse med omvendelse og tro på Jesus Kristus.

Gratis for ikke-muslimer

Islam Net er en norsk sunni-muslimsk ungdomsbevegelse som har fått oppmerksomhet i mediene for å invitere omstridte foredragsholdere med radikale synspunkter på blant annet dødsstraff og homofili.

Organisasjonen tilbyr også hjelp til folk som ønsker å konvertere til Islam og holder blant annet kurs for nye muslimer. Også på fredskonferansen var det søkelys på å nå ikke-muslimer.

– De muslimske ungdommene som kommer på konferansen. må betale inngangspenger, men for ikke-muslimer er det gratis, skriver den ansatte.

Spesielt rettet mot kristne

Islam Net har arbeid rettet mot både muslimer og ikke-muslimer, både forkynnende og informerende. Blant annet driver de nettstedet finnallah.no og finnislam.no hvor ikke-muslimer kan finne enkel informasjon om islam og informasjon om hvordan en blir muslim. Islam Net eier også, ifølge Norid, domenet finnjesus.no.

– På konferansen fortalte de at de nå skal opprette en spesiell nettside kalt «Finn Jesus». Den skal være spesielt rettet mot kristne for å nå dem med Islams budskap, forteller den ansatte i nyhetsbrevet, og han anmoder leserne om å støtte opp om kristne vitner og misjonærer overfor muslimer:

De satser tungt i Oslo og Norge, og de fortjener å bli møtt av kristne som er minst like overgitt til evangeliet og Jesus som de er til Koranen, Allah og profeten.

Islam Net har ikke svart på KPKs gjentatte henvendelser. KPK

Den smertefulle friheten

/0 Kommentarer/i , /av

Ytringer i Vesten kan føre til at kristne i den sørlige verden blir drept. Hva betyr det for praktiseringen av ytringsfriheten?

Nettleder_PetterFredag formiddag kunne vi lytte til sjefredaktør Gerard Biard i det franske satiremagasinet Charlie Hebdo på arrangementet Arendalsuka. Temaet var satt til «Ytringens pris», og talen kan i sin helhet leses her (lenke til Aftenposten åpnes i eget vindu). Få kan med større legitimitet snakke om dette enn ham. Biard mistet flere kolleger da islamister 7. januar i år gikk til angrep på redaksjonslokalet og drepte 12 mennesker. (Biard var på et møte i London da det skjedde.)

Som redaktør for Sambåndet er eg enig i mye av det Biard sa. Men ett punkt skulle jeg gjerne ha fått ham til å utdype. Vi tar med et sitat fra talen: «Det er sant at i vår tid med internett, Facebook og Twitter, ja, globaliseringen av informasjon, kan det som sies i Arendal, høres i Mazâr-e Charîf. Må man som journalist eller karikaturtegner alltid tenke på at våre tekster og tegninger kan sjokkere noen et eller annet sted i verden? I så fall blir det veldig vanskelig med meningsjournalistikk. Da må man ikke skrive at dødsstraff er en barbarisk handling uverdig i et demokrati, for det sjokkerer millioner av amerikanere, japanere og indere som er for dødsstraff i sine land. Man må heller ikke skrive at multinasjonale selskaper suger blodet ut av fattige mennesker, for det krenker styremedlemmene. Eller skrive at finansverdenens svindlere ruinerer hele land, for det er et angrep på tusen av traderes verdighet. Og for all del ikke skrive at Putin er en kaldblodig drapsmann, for det vil få hans mor til å gråte. Hvis man skulle ta hensyn til alle mennesker på planeten før man tok frem blyant eller penn, blir det ikke mye igjen i avisene – bortsett fra værmeldingen… Det er det som er målet.» (Mine uthevelser.) Sitat slutt.

Gerard BiardSpørsmålet sjefredaktøren (skjermbilde til høyre) her stiller – om de mulige konsekvensene av at vi i Vesten benytter oss av det som for oss er en selvsagt rettighet til å ytre oss – er det som volder meg mest hodebry når det gjelder ytringsfriheten. Det er lett å forsvare ytringsfrihetens ulike uttrykk i argumentasjon med mennesker som tross alt handler innenfor rammen av demokrati og rettsstat. Noe helt annet er det når mennesker som synes å ha kvittet seg med menneskelige trekk, så som eksempelvis terroristene i IS og andre islamistgrupper – og som ikke er begrenset av demokratiske og rettsstatlige prinsipper – bruker vår utøvelse av ytringsfriheten til å hevne seg på kristne som lever som minoriteter i muslimske land.

20. januar i år refererte Vårt Land eksempelvis byråmeldinger om at 10 mennesker var drept og 173 såret i det vestafrikanske landet Niger som reaksjon på karikaturtegninger av profeten Muhammed i Charlie Hebdo. Den lokale regiondirektøren for Strømmestifelsen, Zakariya Abdou, kunne opplyse om brenning av kirker og kristnes boliger. Ifølge ham er kristne i Niger og i Vesten i manges øyne  det samme, selv om kirken i Niger verken støtter religiøse krenkelser eller har angrepepet muslimer.

Øyvind Aadland er generalsekretær i Strømmestiftelsen. I samme avisartikkel bekrefter han at mange i sør, og særlig muslimer, betrakter Vesten som kollektivt kristne. Generalsekretæren mener karikaturer i norske medier må vurderes opp mot Vær varsom-plakaten. I pkt. 4.3 heter det at mediene skal vise respekt for «menneskers egenart og identitet, privatliv, etnisitet, nasjonalitet og livssyn». Aadland, som tidligere har vært lærer ved Mediehøgskolen Gimlekollen, mener det er et dilemma når det oppstår en konflikt mellom den legale retten til ytringsfrihet og den etiske vurdering om å vise respekt. Han mener vi i Vesten må være klar over at krenkende ytringer i Vesten kan føre til at kristne blir krenket i andre land.

– Vi skal ikke underslå religionskritikk, men det er ikke ensbetydende med krenkende, blasfemiske ytringer, sier Aadland.

Så langt artikkelen i Vårt Land. Det er her jeg mener Gerard Biard ikke fører resonnementet sitt langt nok. Det vil alltid være feigt, umenneskelig og totalt forkastelig å møte tunge, penn og tegneblokk med skarpladde våpen, og det må bekjempes med alle lovlige midler. Forstå meg rett; utfra islamisters og andre ekstemes forstokkede tankegang kan det oppstilles en slags logikk i at de som ytrer seg, rammes av feige og totalt uakseptable angrep. Men en annen ting er når ytringene rammer minoriteter i andre land som – utfra den samme ekstreme, forstokkede og uakseptable tankegang – identifiseres med ytringene og kan miste sitt liv på grunn av dem. Det er stilt overfor slike realiteter det blir vanskelig for meg, og jeg registrerer at heller ikke Biard har noen løsning.

Gerard Biard har helt rett i oppsummeringen sin i sitatet ovenfor – at de ekstreme har som mål å få bort alt som kan provosere dem, fra offentligheten. Et slik tankegang må menneskeheten som sådan aldri akseptere. Men det er altså ikke motstand fra styremedlemmer i multinasjonale selskaper eller finansmeglere kristne minoriteter i den sørlige verden står ovenfor.

Som jeg skrev i Synspunkt-artikkelen min i januar, vil jeg gå langt i å forsvare retten til å ytre – også ting jeg er uenig i og som smerter meg og den sammenhengen jeg står i. Men det ligger i navnet at ansvarlige redaktører nettopp bærer ansvaret for hva som kommer til uttrykk i våre egne publikasjoner. Da mener jeg at en krenkelse ikke ukritisk skal publiseres for krenkelsens egen skyld; en krenkelse har med andre ikke nødvendigvis egenverdi nok i seg selv til å forsvares utfra ytringsfriheten. Dermed er jeg kanskje ikke en «ytringsfrihetsfundamentalist». Finnes det en aktverdig grunn for å publisere ytringen, for eksempel at det noen vil oppfatte som en krenkelse, faktisk er berettiget kritikk, stiller det seg annerledes. Men det er altså langt mer skremmende mottakere av ytringene enn «Putins mor» som kan stå klar til å reagere, og det på en helt annen måte enn bare å bli «sjokkert», for igjen å vise til sitatet fra Biard.

Vi skal ikke gi etter for de ekstreme ved å slutte med å ytre oss. Da har vi tapt og de vunnet. Men verden er i økende grad slik at redaktører også må ta ytringens egenverdi og hvordan den kan bli mottatt og reagert på, med i vurderingen. Og presseetikken (4.3) forplikter oss til det.

Les også: Synspunkt: Er jeg Charlie?

 

En stund siden korstogene

/6 Kommentarer/i /av

Mens muslimer flest har tatt klar avstand fra ugjerningene i København i helgen, er det en gruppe som i stedet ber dem om å "stå fast". Det er av sine egne man skal ha det.

Nettleder_PetterSøndag 15. februar sendte Hizb ut-Tahrir Skandinavien ut en pressemelding i forbindelse med drapene i København. Dette er, ifølge Store norske leksikon, en islamsk bevegelse, stiftet i Jerusalem i 1953, som arbeider for en verdensomspennende islamsk stat (kalifat). Bevegelsen maner til kamp mot «verdslige» og «u-islamske» regimer, men hevder selv å føre kampen med fredelige midler og benekter kontakt med andre islamske grupperinger. Ifølge den flerkulturelle avisen Utrop er gruppas danske fløy sterkt omstridt, og en av lederne deres er blant annet dømt for trusler mot tidligere statsminister Anders Fogh Rasmussen.

Les også blogg (åpnes i eget vindu): En meningsmakers bekjennelser

– Ingen rett

Medierepresentant Junes Kock forutser i pressemeldingen at politikere vil kreve at muslimer skal ta avstand fra det som skjedde, og at noen – «mere snedigt» – «vil hevde at ikke alle muslimer er ekstreme, men derimod er de en del af det danske fællesskab, så længe de går ind for sekularismen og ytringsfriheden. Begge reaktioner har i bund og grund samme formål. Muslimerne skal tvangssekulariseres, og enhver muslim, der nægter, og i stedet insisterer på de islamiske værdier og love, vil blive betragtet som en potentiel sikkerhedstrussel», skriver Kock.

Ifølge pressemeldingen prøver man i Danmark, gjennom avradikaliseringstiltak, å «tvangsfodre muslimer med sine vestlige værdier». Dette har man ingen rett til, ifølge pressemeldingen, fordi man «i nyere tid ikke har set mere død og ødelæggelse end den, der er forårsaget af vestlige tropper i demokratiets og liberalismens navn.» Det er Danmark og det øvrige Europas «blodige udenrigspolitik» og «hård kurs mod muslimerne internt i Danmark og Europa» som har ført til en «større samfundssplittelse og flere verbale og fysiske overfald på muslimer».

«Det lykkedes dem at tage alt fra muslimerne, undtagen deres islam. Derfor insisterede man, under påskud af værdikamp, på at krænke det allerhelligste i Islam for at tvangssekularisere muslimerne. Man gentager så disse krænkelser gang på gang for at dræbe muslimernes stærke følelser for islam. Set i lyset af alt dette, er det vitalt, at vi som muslimer ikke tager afstand, men tværtimod sætter tingene i den rette kontekst. Det er de danske politikere og medier, der burde tage afstand fra den politik, som har skabt omstændigheder, der fører til had, trusler, voldelige overfald og i yderste konsekvens drab, uanset hvem ofrene måtte være. Vi, som muslimsk fællesskab, må under ingen omstændigheder bukke under for presset og acceptere præmissen om, at Islam er på anklagebænken», framholder medierepresentant Junes Kock.

Og det blir verre:

«De vestlige værdier er blandt årsagerne til problemet, og politikerne er udmærket klar over, at deres værdier er under pres. Ikke grundet en voldelig aktion i Indre By, da kugler ikke kan rokke det mindste ved værdier og overbevisninger. Nej, de vestlige værdiers selvmodsigelser og manglende evne til at skabe harmoniske samfund er efterhånden blevet tydelig for mange mennesker, ligesom det er blevet tydeligt, at de vestlige værdier og systemer har forårsaget menneskeheden enorme lidelser og katastrofer – heri ligger deres største krise. Tanker udfordres med tanker, så vi muslimer skal fortsætte med at bære de islamiske tanker og udfordre Vestens falske værdier og umenneskelige politik.»

På hodet

Å snu noe mer på hodet enn dette kan vel knapt være mulig. Det er altså de vestlige verdiene om demokrati og ytringsfrihet som er problemet, og det er lovprinsipper som har fungert i vestlige land i flere hundre år, som er utfordringen. Gode muslimer skal i stedet insistere på «de islamiske værdier og love». At disse inneholder prinsipper og tankeganger som er totalt fremmed for befolkningen i de land man har kommet til, ja, som er i strid med disse lands lover, synes uinteressant. Og de politikerne som i det lengste vil hevde at det store flertallet av muslimer er uenige med islamistene og vil respektere ytringsfriheten, får denne tanken kastet foraktfullt tilbake. Snakk om å bekrefte nesten enhver tenkelig fordom man kan ha mot muslimer!

Mot bakteppet av de bestialske handlingene til terroristene i «Islamsk stat», er det tvertimot Vestens militære tropper som er mest å klandre, ifølge pressemeldingen. Men den danske avisen Information skrev mandag at dersom terrorangrep i Europa de siste 10 årene rangeres etter antall drepte og sårede, har nesten alle de verste vært islamistiske.

Og hvilken «hård kurs» mot muslimene «i Danmark og Europa» er det Hizb ut-Tahrir har i tanken? Hvilke rettigheter er det muslimene er blitt hindret i å benytte seg av? Kanskje er det likevel en annen kurs som nå tvinger seg fram. Jyllands-Posten sammenfattet på lederplass i dag danske politikeres uttalelser til at «der er en slags krig i gang i Europa. Det er en krig på kultur og og værdier, men det er også en slags religionskrig. Det må vi indse, hvis vi skal kunne forsvare vores samfundsmodel».

– Ikke ofre

Avisens lederartikkel advarer mot å dyrke «klicheen om muslimske innvandrere som ofre» og motiser nesten ord for ord argumentasjonen i pressemeldingen fra den islamistiske bevegelsen: «Hvor ofte er den påstand ikke blevet gentaget i de seneste 10 år: Muhammed-tegningerne skulle bruges til at trampe på en forfulgt og udsat minoritet. Men de muslimske minoritetene i Vesten er ikke undertrykket eller forfulgt, framholder lederen: «Tværtimod har de – eller tager sig – flere rettigheder end så mange andre mindretal. Myten om, at Europas muslimer skulle være ”vor tids jøder”, er en simpel løgn, som ikke mindst venstrefløjen har holdt krampagtigt fast i».

Gode muslimer i Europa må, ifølge Hizb ut-Tahrir, «sætte tingene i den rette kontekst» og holde fast på «de islamiske tanker». Jyllands-Posten tar bladet fra munnen: «Trods europæisk statsborgerskab og selv om de er født og opvokset i Europa, så er de aldrig kulturelt og værdimæssigt ankommet til Europa», framholder lederskribenten. Og – ifølge pressemeldingen fra Hizb ut-Tahrir – skal muslimene heller ikke gjøre det. De skal holde fast på islam som en overveiende politisk religion, som ikke har klangbunn i Vesten.

– Israel på Europas side

Jyllands-Posten trekker også fram jødenes og Israels situasjon: «Måske var det på tide med en lidt klarere forståelse for, hvad de mange hårde kampagner mod den jødiske stat, Israel, fra brede kredse i Europa kan skabe grobund for. Ingen siger vel, at islamismens eliminatoriske antisemitisme alene kan læses ud af Koranen. Israel er faktisk entydigt på Europas side i kampen mod islamismen. Det er tid til besindelse», framholder avisen.

Vi må slutte med å unnskylde islamistisk vold i det 21. århundre ved å vise til korstogene på 1100- og 1200-tallet og at Vesten har svin på skogen i fortid og nåtid. Har ikke verden gått framover? Når argumenter møtes med automatvåpen, holder det ikke lenger å bare vente på neste gang det skjer.

Les mer: Drivkraften i religionen Lars Gule har ett poeng