Israel 2 - Sambåndet

Tag Archive for: Israel

David Friedman tas i ed av visepresident Mike Pence som ambassadør til Israel. Kilde: McKenzie Clift, Q7079425/Wikimedia Commons

‘- Israel må ikke betale for ambassadeflytting

9. september 2018/0 Kommentarer/i imf.no, Nyheter /av Petter Olsen

Enda en gang må ordbruk fra Donald Trump presiseres for at brodden skal tas bort. Denne gangen gjelder det Israel.

Som mange vil huske, ble det stor oppstandelse etter toppmøtet i juli mellom presidentene Putin i Russland og Trump i USA. På pressekonferansen 16. juli ble Trump spurt om hvem han stoler mest på; amerikansk etterretning – som mener det foreligger russisk innblanding i presidentvalget i 2016, eller Putin – som avviser dette.

Would eller wouldn’t

Med Putin ved siden av seg på podiet, svarte Trump at han «ikke så noen grunn til at Russland skulle gjøre noe slikt».

Dette kom det naturlig nok kraftige reaksjoner på, også fra den vanligvis så Trump-lojale tv-stasjonen Fox News. Dagen etterpå sa Trump at det han egentlig mente å si, var at han «ikke så noen grunn til at Russland ikke skulle ha blandet seg inn». Den amerikanske presidenten forklarte at han hadde stokket om på de engelske ordene «would» (ville) og wouldn’t (ville ikke).

High eller higher

I en tale i Vest-Virginia 21. august refererte Trump til at han hadde oppfylt løftet om å flytte den amerikanske ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem. Trump sa at Israel, i etterfølgende fredsforhandlinger, «må betale en høyere pris (higher price) fordi de vant noe svært stort».

Palestinaaraberne ville til gjengjeld «få noe veldig bra, fordi det er deres tur neste gang», la Trump til – uten å gå i videre detaljer. Trump har som kjent annonsert at han snart vil legge fram en fredsplan i konflikten mellom Israel og palestinaaraberne.

Mange oppfattet det som om Trump sa «high» price, høy pris, og tolket det slik at presidenten mente Israel måtte gi noe tilbake som en gjenytelse for flyttingen av ambassaden og anerkjennelsen av Jerusalem som Israels hovedstad. Ettersom presidenten tilsynelatende satte det opp mot hva palestinaaraberne kom til å få, er da heller ikke det noen urimelig tolkning i seg selv.

Presiserer

I et intervju med avisen Israel Hayom 7. september blir den amerikanske ambassadøren til Israel, David Friedman, konfrontert med denne uttalelsen. Friedman presiserer for det første at presidenten sa «høyere pris» (higher price), slik det også framgår om man lytter nøye til videoklippet i lenken fra Virginia.

Ambassadøren sa generelt at uttrykket «høy pris» eksempelvis kan brukes til å si til en stat at «det vil ble en høy pris å betale dersom ikke angrepene tar slutt». Det Trump mente med «høyere pris», var ifølge ambassadøren noe helt annet. USA startet med en tillitserklæring («faith effort») overfor Israel ved å flytte ambassaden. USA håper derfor at Israel vil ta det i betraktning og svare med samme nivå av tillit («good faith») som landet ble tilgodesett med.

Ikke krav

Friedman fortsatte med å understreke at uttalelsen ikke betyr at det rettes noe spesifikt krav mot Israel, faktisk ikke noe krav av noe slag.

– Ambassadeflyttingen var ikke noe «quid pro quo» (latin for noe for noe, red.anm.). Det har også den nasjonale sikkerhetsrådgiveren, John Bolton, sagt, framholdt ambassadør David Friedman.

Det gjenstår ennå å se hva fredsplan fra Trump-administrasjonen vil inneholde.

MOTSETNING: Hamas og det israelske militæret ser svært ulikt på Israels respons på demonstrasjonene på Gazastripen. ILLUSTRASJON: Skjermbilde fra Dagen 17.08.18

Er steiner og branndrager fredelig?

17. august 2018/0 Kommentarer/i imf.no, Nyheter /av Petter Olsen

BAKGRUNN En talsmann for Hamas hevder at det å kaste stein mot israelere og sende branndrager fra Gaza til Israel "blir ansett som fredelige måter å demonstrere på". Hvordan skal vi forholde oss til en slik påstand?

Det er Hamas-talsmann Fawzi Barhoum som kommer med denne erklæringen i et intervju med Dagen fredag. Ser vi på den rent språklige betydningen av «fredelig», gir svaret seg selv. Som adjektiv definerer Bokmålsordboka det som «stille, rolig, fredsommelig». Som adverb betyr det «å leve i fredelig sameksistens». En annen betydning av ordet er «ukrigersk». Så langt må vi derfor kunne besvare spørsmålet med et klart «nei!».

At Hamas-talsmannen likevel kan påstå noe slikt, har med å gjøre at det ikke er språklige forhold som styrer dette. En artikkel fra BBC News publisert 17. mai gir en god innføring. Det første vi må slå fast, er at det er to regelsett å vurdere Gaza-protestene utfra, og at disse gir ulike svar.

Menneskerettigheter

Fawzi Barhoum siteres i Dagen på at «vi er interessert i å holde disse demonstrasjonene fredelige. Men uansett om det kastes stein eller sendes branndrager over til Israel, så er dette verktøy som blir brukt over hele verden og som blir ansett som fredelige måter å demonstrere på.» Utgangspunktet for Hamas – og for menneskerettighetsgrupper som har kritisert Israels respons – er at Israel har brukt for mye makt mot demonstrantene. De mener de israelske soldatene må holde seg innenfor et regelsett som gjelder for håndhevere av lov og orden, som politifolk. Internasjonale menneskerettighetslover sier da at dødelig bruk av skytevåpen bare er lovlig dersom det er uunngåelig for å berge liv.

En talsmann for FNs høykommissær for menneskerettigheter har i tråd med dette uttalt at «et forsøk på å nærme seg, krysse eller skade gjerdet mellom Gaza og Israel ikke utgjør en trussel for liv eller alvorlig skade og derfor ikke er tilstrekkelig grunn for bruk av skarp ammunisjon. Det samme er tilfelle med steiner og molotovcoctailer (flasker med brennbart stoff og lunte brukt som håndgranat, red.anm.) som blir kastet fra avstand mot godt beskyttede sikkerhetsstyrker bak forsvarsposisjoner.»

Væpnet konflikt

Den israelske regjeringen legger derimot et annet regelsett til grunn for sine vurderinger av maktbruk i forbindelse med Gaza-protestene. Israel mener at demonstrasjonene langs grensen er «del av den væpnede konflikten mellom terroristorganisasjonen Hamas og Israel». Dermed må maktbruken – inkludert bruk av skytevåpen med skarpe skudd – vurderes innenfor lov om væpnet konflikt og ikke lov om internasjonale menneskerettigheter.

I tråd med den vurderingen har internasjonal talsmann for Det israelske forsvaret (IDF), løytnant Jonathan Conricus, uttalt at soldatene har opptrådt «i tråd med standard operative prosedyrer (…). Vi tyr bare til skarpe skudd når det er absolutt nødvendig, og når det er en klar trussel mot infrastruktur eller israelske soldater. Dersom en slik trussel oppstår, bruker vi snikskyttere som avfyrer skudd under spesifikk og klar veiledning fra offiserer». Det israelske militæret har også sagt at de har drept folk som har prøvd å plante bomber ved gjerdet i den hensikt å bryte gjennom det.

Overfor Dagen påpeker Conricus at Hamas selv har uttalt at 50 av de 62 på palestinaarabisk side som døde 14. mai, tilhørte dem. Han mener det beviser at det er snakk om terrorhandlinger. Hamas-talsmann Barhoum mener derimot at alle de døde må regnes som sivile, uansett om de var medlem av Hamas eller ikke.

Bekrefter

IDF kan argumentere med at de kun gikk etter personer som tok direkte del i fiendtlighetene ved bruk av våpen eller eksplosiver

Professor i internasjonal lov ved Universitetet i Essex, Noam Lubell, bekrefter overfor BBC forskjellen på menneskerettighetslov og lov om væpnet konflikt. Sistnevnte har regler som under visse omstendigheter tillater bruk av dødelige våpen mot enkeltindivider, inkludert stridende i krig og sivilister som tar direkte del i fiendtligheter. Loven tillater ikke å åpne ild mot sivile dersom de bare demonstrerer. Lubell bekrefter at dersom IDF opererte under lov om væpnet konflikt, kan de argumentere med at de kun gikk etter personer som tok direkte del i fiendtlighetene ved bruk av våpen eller eksplosiver. Professoren legger til at det likevel vil være behov for å undersøke hvordan det å ta direkte del i fiendtligheter har blitt tolket. Dersom det ble definert som å komme nær sikkerhetsgjerdet, synes det å være en for bred definisjon til å tillate dødelige våpen.

Dersom væpnede grupper på palestinaarabisk side bruker sivile folkemengder som dekning, kan det utgjøre et brudd fra deres side på internasjonal lov. Noam Lubell legger til at det også er et spørsmål om det israelske militæret kunne ha gjort mer på forhånd for å minimere dødelig maktbruk – forutsett at demonstrasjonene ikke kom som en overraskelse.

Konklusjon

Så hvordan svarer vi på spørsmålet i starten? Dersom man velger menneskerettighetslovgivningen som styrende for Gaza-demonstrasjonene, vil man kunne svare «ja» til at stein og drager er fredelige – i alle fall i den forstand at de kan være lovlige. Dersom man – som den israelske regjeringen har gjort – tar lov om væpnet konflikt som utgangspunkt, kan vurderingen fort bli annerledes.

Gjennomgangen viser at det sentrale spørsmålet er hvilken maktbruk som er lovlig i en situasjon som den vi har sett på grensen mellom Gaza og Israel. Svaret på det er avhengig av hvilket lovmessig utgangspunkt man tar – og hvordan man forholder seg til det valgte lovverket.

Forsidebilde: Mange ville få med seg Israelsfesten på Lyngdal Bibelcamp. Bilde over: Johnny Segal (til høyre) blir intervjuet av kretsleder i Sunnmøre Indremisjon, Johan Halsne. Alle foto: Brit Rønningen

Fest for Israel

23. juli 2018/0 Kommentarer/i imf.no, Nyheter /av Brit Rønningen

Ambassadøren kom ikke, men Lyngdal Bibelcamp markerte likevel Israels 70-årsdag.

LYNGDAL: Lørdag 21. juli er en dag hvor det handler om Israel på Lyngdal Bibelcamp. Folk har fått beskjed om møte klokken 10.27 i hallen. Hvis man møter senere, går man glipp av noe.

Det de går glipp av er en video med hilsen fra Israel som viser orkester, sangere og dansere som ønsker reisende på Ben-Gurion internasjonale flyplass i Tel Aviv velkommen med Hevenu Shalom Alechem og en annen video hvor landets første statsminister, David Ben-Gurion, leser opp uavhengighetserklæringen.

Blant venner
Johnny Segal er hedersgjesten som kommer utenfra. Han er svensk jøde og han har jobbet i mange år som guide i Israel. Det er som guide på tidligere Si-Reiser (nå Plussreiser) sine turer til Israel at han er blitt kjent med Indremisjonsforbundet.

− Jeg er veldig glad for å være her. Mange i Israel tror ikke at der er mange venner i Norge. Men jeg kan fortelle dem at det er det. Her er jeg blant venner, sier Segal til forsamlingen.

Hans mor var jøde fra Romania som opplevde at hele hennes familie ble drept i Holocaust. Det var vanskelig for Segal å vokse opp med en mor som hadde en slik traumatisk bakgrunn.

− Følelseslivet hennes var blitt ødelagt i Auschwitz. Hver eneste natt hadde hun mareritt. Noen ganger var jeg redd henne, forteller Segal.

Mørke
Harry Wiig Andersen som kanskje er den nordmann som har besøkt Israel flest ganger, bidrar med en oversikt over jødefolkets og Israels historie.

− Det er flere markeringer i år. Det er ikke bare 70 år siden staten Israel ble gjenopprettet. Det er også 80 år siden Krystallnatten. Den 9. november 1938 ble 500 synagoger brent og flere tusen jøder drept, begynner Wiig Andersen og poengterer at disse 70 årene har vært et liv i sorg og et liv i lovsang.

Han går helt tilbake til GT og det som står om jødefolket som Guds folk og Guds løfter til dem.

− De var spredt i diaspora i mange år. Alle hatet dem. Ingen ville ta imot dem. De måtte gå i den mørke tunellen. Det er mange blodspor i kirkens historie. Korstogenes store blodspor var jødisk. Prester oppfordret til å brenne synagoger. Luther var en av de verste. Han kalte jødene djevelens barn. Og hvordan var det i Norge? Vi kan ikke slå oss på brystet. Grunnloven av 1814 slo fast at jøder ikke hadde adgang til riket, og den 26. november 1942 ble 532 jøder arrestert og deportert med skipet Donau og sendt til Auschwitz, forteller Wiig Andersen.

Til sammenligning nevner han hvordan Danmark under krigen sendte sine jøder i sikkerhet til Sverige.

Harry Wiig Andersen gir en oversikt over jøedenes og Israels historie.

Født på ny
− Men etter 1945 ser man lyset i tunellen. Nå skjer tingene fort. Den 29. november 1947 skulle medlemslandene i FN stemme over om Israel skulle få sitt land tilbake. Under avstemningen svarte 39 ja, 13 nei og 10 blankt. Israel skal få sitt land tilbake. Nå var vedtaket gjort.

Som en kuriositet nevner Wiig Andersen at predikanten Åge Samuelsen visst hadde en rolle i å påvirke de nordiske utsendingene til FN slik at de stemte ja.

− Folk sa: ”Herre, takk for at du i dette øyeblikk har vist at du er vår frelser.” Da de 350 delegatene satt i Independence Hall i Tel Aviv den mai 1948 og Ben Gurion hadde lest uavhengighetserklæringen, sa de: ”Vårt land er født på ny”.

Men etterpå kom det som Wiig Andersen kaller veene, da fem store araberland allerede dagen etterpå angrep Israel. Denne konflikt med nabolandene som ennå ikke løst. Samtidig påpeker Wig Andersen at Israel ligger langt fremme når det gjelder vannforvaltning, vitenskap, teknologi og jordbruk.

Eiendomsfolk
− Hvorfor vedtar FN flere resolusjoner mot Israel enn andre land? Hvorfor er norske medier så ensidig negativ i dekningen av Israel, spørs Kjell Furnes.

Kjell Furnes argumenterer ut fra Bibelen for at jødefolket er Guds eiendomsfolk.

I sitt innlegg argumenterer ut fra Bibelen at jødefolket er Guds eiendomsfolk.

− Gud har to eiendomsfolk, et åndelig eiendomsfolk, som er alle som har tatt imot Jesus som frelser, og et jordisk eiendomsfolk, som er jødefolket, sier Furnes og henviser til 5. Mos 7.

− Det står at jødene var et hardnakket folk. Men det var et redskap for Gud når han skulle gjennomføre sin frelsesplan. Han brukte folket for å gi oss sitt ord, og han brukte det for å gi oss det levende ordet. Du finner ikke et folk som har slik tillit til Gud som det jødiske. Folket har vært spredt for alle vinder. Men Gud har lovet å våke over folket i diasporaen. De skal hjem for å møte sin Messias. Det kan ikke skje i diasporaen. Gud skal ta folket i eie og gi dem landet i eie, hevder Furnes.

I Bibelen finner han 700 løfter til jødefolket og 80 prosent av dem er ifølge ham oppfylt.

Herrens finger
− Den som ikke ser Herrens finger i det som nå skjer med jødene og Israel, må be Herren om å få klarsyn. Det stemmer at jødene skal hjem. Dette folket har gitt meg Guds ord, Jesus, disiplene, Paulus og profetene. På dette grunnlaget kan jeg få bygge min tro, sier Wiig Andersen.

Segal oppfordrer kristne til å reise til Israel.

− Jeg skjønner ikke kristne som ikke har vært i Israel. Etter en tur i Israel får man et annet forhold til Bibelen, sier Segal som en avslutning på Lyngdal Bibelcamps Israelsfest.

BEREIST: Harry Wiig Andersen (forsdebilde) har vært et trresifet antall ganger i Israel og blir del av programmet for jubileumsmarkeringen. Det gjør også en av Plussreisers mest brukte guider, Jonny Segal (bildet over) Foto: Petter Olsen/Brit Rønningen

Israelsfeiring uten ambassadøren

18. juli 2018/0 Kommentarer/i imf.no, Nyheter /av Brit Rønningen

Israel som moderne stat er 70 år, og lørdag blir det bursdagsfest på Lyngdal Bibelcamp.

I mars sendte ImF-styret en hilsen til Israels ambassade i Norge, ved ambassadør Raphael Schutz, for å gratulere med at Israel som gjenopprettet stat er 70 år i 2018. ImF-styret inviterte samtidig ambassaden til en markering på Lyngdal Bibelcamp lørdag 21. juli.

Nå nærmer festen seg, og generalsekretær Erik Furnes kam opplyse om at det dessverre ikke var mulig for den israelske ambassaden å sende noen representanter. Men fest blir det likevel.

Program
‒ Det skal være innlegg ved Harry Wiig Andersen og Kjell Furnes. Johan Halsne skal intervjue en av Plussreisers meste brukte guider i Israel, Jonny Segal. Dessuten blir det israelske sanger og jubileumskake, forteller Furnes til sambåndet.no.

Det er det han kan røpe av programmet.

‒ Men det kommer mer. Noen overraskelser må det være, sier Furnes.

Vennskap
‒ Hva vil ImF med feiringen?

‒ Vi vil markere solidaritet med land og folk, samt understreke det profetiske perspektiv i det at Israel ble gjenfødt som nasjon i vår tid, svarer Furnes og henviser til ImF-styrets hilsen som også ble trykket i Samåndets aprilnummer (lenken over).

Der står det blant annet ImF-styret med hilsenen ønsker å bekrefte vennskapet med Israel og slik bidra til at ensomhetsfølelsen hos alle israelere som opplever at nasjonen har få venner, kan bli litt mindre.

Feiringen er et samarbeid mellom ImF og Plussreiser. Reiseselskapet har turer til Israel som spesialitet.

Les også: Sambåndet-redaktøren kommenterer ambassadens avslag.

Kalenderen som er publisert på den israelske ambassadens Facebook-profil, gir ikke svar på hvorfor den ikke kan være representert når misjonsfolket lørdag markerer Israels 70-årsdag som moderne stat. (Illustrasjon: Skjermbilde med utheving påført av redaksjonen)

Ambassadørens nei

18. juli 2018/0 Kommentarer/i imf.no, Nyheter /av Petter Olsen

KOMMENTAR: Det er grunn til å være skuffet over at Israels ambassade i Norge takket nei til invitasjonen om å være representert under israelsmarkeringen på Lyngdal bibelcamp lørdag.

Mens Knutsen & Ludvigsen i sin berømte sangtekst «Kanskje kommer kongen» egentlig ikke framstår så lei seg over at kongen ikke kom til middag, er det nærliggende å tenke annerledes om at Israels ambassade i Oslo fant ikke å kunne sende noen representant til misjonsfolkets markering av Israels 70 år som gjenopprettet stat.

Vi skal ikke trekke bildet fra Øystein Dolmen («Knutsen») og nå avdøde Gustav Lorentzen («Ludvigsen») for langt. Men vi kan i alle slå fast at mens det i sangteksten synes uklart hvorfor kongen egentlig skulle komme til «perrongen» – bortsett, da, fra all den gode maten – burde ambassadør Raphael Schutz ha en soleklar motivasjon for å komme til Bibelcampen.

«Ingen kommende arrangement»

AMBASSADØR: Raphael Schutz. Kilde: Wikimedia Commons. Foto: רפי שוץ

Forklaringen som formidles til leserne av sambåndet.no, er at det «dessverre ikke var mulig for den israelske ambassaden å sende noen representanter». Nei vel, da er vel ambassaden opptatt med et stort og viktig arrangement annetsteds, da? Et blikk på ambassadens Facebook-profil, der en kalender over arrangement er publisert, gir ikke noen støtte for en slik forklaring. Etter 3. mai har ambassaden «ingen kommende arrangementer», framgår det (se skjermbildet som illustrerer denne kommentaren).Ambassaden beskriver seg selv som «aktiv på Facebook» og bør vel da kunne forventes å oppdatere kalenderen.

Om ambassadøren selv likevel er travelt opptatt med andre ting i disse dager (noe som ikke kan utlegges av hans egen profil på FB), har Raphael Schutz andre han kunne ha sendt. Ambassadens egen liste over «nøkkelpersoner» inkluderer ambassaderåd, konsul, kommunikasjonssjef og kulturansvarlig.

Var det virkelig slik at ingen kunne ta turen over fjellet til Lyngdal – til et arrangement ambassaden ble invitert til i midten av mars? Riktignok er det sommerferietid. Men kan et lands representasjon til et annet holde feriestengt?

Møte med misjonsfolket

Mens kongen i sangteksten gikk glipp av «majones og gåselever med rødbeter og løk», velger Israels ambassade i Norge – uansett årsak – bort et møte med et misjonsfolk som er genuint opptatt av jødenes og Israels sak.

«Opp fra asken etter Holocausts grusomheter reiste det seg et fornyet krav om at det jødiske folk måtte få etablere en selvstendig stat. Legitimiteten til dette kravet var likevel nesten 1900 år eldre, helt fra det jødiske folk ble bortdrevet fra fedrenes land», heter det blant annet i gratulasjonsbrevet som ImF-styret sendte til Israels ambassade 19. mars.

Frimodig

Jeg vil påstå at av de største misjonsorganisasjonene i Norge er Indremisjonsforbundet den som med størst frimodighet fastholder sammenhengen mellom det profetiske ord i Bibelen og Israels gjenopprettelse som stat i 1948.

Under overskriften «Gratulerer med dagen, Israel», innleder ImF-styret på denne måten – i et brev som helthetlig sett ikke på noen måte framstår servilt: «I forbindelse med 70-årsdagen for gjenopprettelsen av staten Israel sender styret for Indremisjonsforbundet herved sine gratulasjoner til den israelske ambassaden i Norge, og vi tror at de fleste blant vårt misjonsfolk stiller seg helhjertet bak dette.»

Det er dette folket du har sagt nei til å møte på lørdag, ambassadør Raphael Schutz. Du møter kanskje ikke for mange med en slik innstilling

Omvendelse?

Det er dette folket du har sagt nei til å møte på lørdag, ambassadør Raphael Schutz. Du møter kanskje ikke for mange med en slik innstilling. I svaret ditt på gratulasjonshilsenen skrev du blant annet følgende (publisert på sambåndet.no): «Takk for invitasjonen til Lyngdal lørdag 21. juli. Vi vil komme tilbake (…) med informasjon om vår deltakelse.»

Ennå er det bare onsdag. Du har god tid til å ombesttemme deg.

For lett å omskrive Knutsen & Ludvigsen: Ka-anskje kommer ambassadøren likevel?

OM ISRAEL: Etter indre uenigheter om heising av Israels flagg under NLMs GF strømmet deltakere til seminaret om Israel i Guds plan torsdag kveld. FOTO: Anders Artmark Aanesen/NLM

Savnet klarhet om land-løftet til Israel

7. juli 2018/0 Kommentarer/i imf.no, Nyheter /av Petter Olsen

Det ble så fullt at folk måtte snu i døra da NLMs Generalforsamling og sommerfest inviterte til seminar om Israel i Guds plan.

Det er Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) sitt eget magasin, Utsyn, som melder om den store interessen for seminaret som kun hadde plass til rundt 250 personer torsdag kveld. På grunn av det store oppmøtet skulle seminaret gjentas fredag kveld.

Én grunn til det store oppmøtet kan nok være at mange reagerte da NLM bestemte at de ikke ville heise det israelske flagget under GF for å markere at Israel er 70 år i år.

Seminarholder, og generalsekretær i Den norske israelsmisjon, Rolf Gunnar Heitmann var, ifølge Utsyn, bevisst bakgrunnen for den store interessen.

– Jeg er ingen erstatningsteolog, dermed kommer jeg ikke her som erstatning for det israelske flagget, spøkte han.

Jødefolket, ikke staten

Heitmann understreket at overskriften for seminaret, «Israel i Guds plan», ikke handler om staten Israel, men om jødefolket.

– Det handler altså ikke om flagg når vi snakker om Israel. Det handler om teologi, sa han.

Heitmann er opptatt av at jødene også må få høre om Jesus som frelser.

– Hvis du elsker Israel, men ikke er villig til å dele evangeliet med jødene, er det en falsk kjærlighet, sa han.

I seminaret tok Heitmann for seg utvelgelseshistorien av Israel og Paulus´ tolkning av jødene som Guds utvalgte folk. Han viste også til hvordan løftene til Israel var knyttet til krav til folket.

Ikke konkret om landløfter

Generalsekretæren i Israelsmisjonen gikk ifølge Utsyn ikke særlig konkret inn på hvorvidt landløftene gjelder staten Israel i dag. Det var ikke alle tilhørerne like fornøyd med.

– Jeg er jo helt enig i at jødene trenger evangeliet, og jeg har heller aldri møtt den motsatte holdningen i NLM. Samtidig tror jeg landløftet er gitt til staten Israel også i dag, og at Heitmann ikke tør gå inn på det spørsmålet, sa Kristian Jørgensen fra Samnanger.

I sin prinsipperklæring fra 2004 skriver Den norske Israelsmisjon blant annet dette (fra side 19):

«Hovedlinjen i Det nye testamente er å oppfatte landløftet som et universelt løfte som skal virkeliggjøres for hele Guds menighet på den nye jord. For det andre: Det finnes ingen nytestamentlig tekst som direkte opphever landløftet til Israel. Det nye testamente utelukker altså ikke at det fortsatt kan være en frelseshistorisk forbindelse mellom Israels folk og Israels land. Profetiene taler om noe større enn opprettelsen av staten Israel Det universelle perspektivet på landløftet gjør det problematisk å se opprettelsen av en jødisk stat i 1948 som en direkte og endelig oppfyllelse av de bibelske løftene om landet.»

Viktigst

Tidligere redaktør i Utsyn, Kåre Ekroll, syntes seminaret var en fin markering av Israels jubileum.

– Jeg syntes seminaret var veldig godt og tok for seg det spørsmålet som burde vært det viktigste for oss kristne i forhold til Israel. Jeg synes også det var fint at Heitmann påpekte at vi kristne har et spesielt ansvar ovenfor det jødiske folk, sa Ekroll. KPK

Les også: Kristen Israelsmarkering. ImF-styret gratulerer Israel.

FULLT: Om lag 350 personer fylte Vigrestad misjonshus til trengsel. På bildet synges Israels nasjonalsang om håp. Alle foto: Petter Olsen

Kristen israelsmarkering

16. mai 2018/0 Kommentarer/i imf.no, Meninger, Nyheter /av Petter Olsen

Forholdet til jøden Jesus sto sentralt da Israels første 70 år som gjenopprettet stat ble markert på Jæren i går kveld.

VIGRESTAD: Selv om det hadde snurret seg rundt stangen og dermed var forhindret fra å vaie, var det Israels umiskjennelige blå og hvite nasjonalsymbol med davidsstjerne som dannet portal til Vigrestad misjonshus tirsdag kveld, side om side med det norske flagget. Et tresifret antall ekstrastoler var satt ut, og om lag 350 personer fylte misjonshuset nesten til trengsel – et oppmøte som tydelig rørte lokal møteleder Nils Terje Aarsland.

Jøden Jesus

FRA FLEKKERØY: Sveinung Kristiansen sto for kraftfull solosang. Foto: Petter Olsen

Jeg har ikke hatt anledning til å være med på de tidligere 70-årsmarkeringene i Bergen og Oslo, men kanskje skilte den på Jæren seg ut ved vektleggingen av Jesus og hans frelsesverk også ved feiring av en jordisk stat. Sanger Sveinung Kristiansen fra Flekkerøy satte tonen tidlig. Han fortalte at han egentlig ikke hadde så mange sanger med Israel som tema. – Men jeg synger om en jøde – om Jesus, sa han. Til hviskende bifall fra min sidemann la Kristiansen lett advarende til: – Det er mange israelsvenner som ikke er Jesus-venner. Det kan være tilfelle her også.

Det var naturlig nok det profetiske ord om Israel som dominerte under innslagene på jubileumsfesten, men også hovedtaler Gordon Tobiassen fra organisasjonen Ordet og Israel understreket sammenhengen mellom jøder og hedninger (ikke-jøder). Han siterte Rom 11,11: «Har de (jødefolket, min anm.) snublet for at de skulle falle? Langt derifra! Men ved deres fall er frelsen kommet til hedningene for å vekke Israel til nidkjærhet.»

Bibelen

Tobiassen påpekte også at når Paulus i Rom 3,1-2 stiller spørsmålet «hva fortrinn har da jøden?», lyder apostelens eget svar slik: «Mye på alle vis! Først og fremst at Guds ord ble betrodd dem.» Jeg tror det er viktig å være klar over dette. Paulus sier altså at selv om «barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene» (Rom 9,4) tilhører israelittene, er det gudsordet i Bibelen som er det aller viktigste fortrinnet jødefolket har. Og dette Ordet har også vi som ikke-jøder fått gjennom jødene, og det er dette Ordet som kan gjøre oss vis til frelse, enten vi er jøder eller hedninger.

– 39 av Bibelens 40 forfattere var jøder. Uten dette folket ingen profeter, ingen apostler, ingen frelser, ingen etikk og moral, ingen løfter, ikke noe håp og ikke noen framtid, sa Gordon Tobiassen.

Landet

At vår tilknytning som kristne til jødefolket går gjennom Jesus og Bibelen, leder oss ikke til noen form for erstatningsteologi, men gir oss en bakgrunn for på en spesiell måte å dra omsorg for dette folket. Som forsamlingen ble minnet om tirsdag kveld, er Bibelen fra 1. Mos 12 av full av konkrete løfter til jødefolket, løfter som vi tror gjelder for dem den dag i dag. Derfor skal vi forsvare Israels rett til å eksistere som stat. Hvordan skal vi som bibeltroende kristne kunne gjøre noe annet?

HJELPER JØDER: Øyvind Bernatek hilste fra Hjelp jødene hjem (HJH). Foto: Petter Olsen

Vi skal ikke nødvendigvis forsvare alt hva staten Israel gjør ved sine myndigheter – det har da som kjent heller ikke Gud gjort – men vi tror at staten i seg selv ble gjenopprettet i 1948 som en oppfyllelse av bibelske profetier og skal fortsette å eksistere under jødisk styre.

Styreleder i organisasjonen Hjelp Jødene Hjem, Øyvind Bernatek, understreket da også i sin hilsen at for jøder som han selv, er Israel en forsikring, og at det derfor er sentralt med fortsatt jødisk majoritet i landet. Også Bernatek så på det at jøder emigrerer til Israel som en oppfyllelse av bibelske profetier.

Som jeg har vært inne på ved en annen anledning, må en statsløsning for Ismaels slekt – palestinaaraberne – etter mitt synes finnes utenfor det bibelske Israel.

Gordon Tobiassens tale hadde stikkordene Israel i historien (Rom 9), Israel i dag (Rom 10) og Israel i morgen (Rom 11). Selv om det ikke alltid var like lett å få sammenhengen i alle de mange Power point-bildene som flimret forbi, var det – som også en av de ivrige tilhørerne bemerket etterpå – tydelig at Tobiassen vakte forsamlingens engasjement.

Fiender

TALE: Gordon Tobiassen talte om Israel før, nå og i framtiden. Foto: Petter Olsen

Taleren unnlot da heller ikke å komme inn på dagsaktuelle begivenheter. Datoen – 15. mai – som palestinaaraberne markerer som en katastrofe, åpnet USA sin ambassade i Jerusalem. Uroen på grensen mellom Gaza og Israel som har kostet mange liv de siste ukene, ga Tobiassen Hamas og Iran skylden for. Han aktualiserte Asafs ord i Sal 83,4-5: «Med svik legger de hemmelige planer mot ditt folk, og de rådslår mot dem du verner. De sier: Kom, la oss utslette dem, så de ikke mer er et folk, slik at ingen lenger minnes Israels navn!».

23. juni i fjor rapporterte The Times of Israel at det under en antiisraelsk demonstrasjon i Teheran ble avdekket en klokke som viste at det var 8411 dager igjen til Israels utslettelse. Tidligere spådommer fra samme hold har gått ut på at Israel ville slutte å eksistere innen 2040. Som Tobiassen, fester vi heller lit til profetordet i Jes 54,17: «Ingen av de våpen som blir smidd mot deg, skal ha framgang».

Jerusalem

Gordon Tobiassen kom ellers med uforbeholden ros til president Donald Trump for anerkjennelsen av at Jerusalem er Israels hovedstad – og for flyttingen av ambassaden i tråd med dette. Han opplyste at 40 ambassadører var til stede under åpningen, men tok trolig feil i påstanden om at «ingen fra Europa kom». Romania, Tsjekkia, Ungarn og Østerrike rapporteres i alle fall å ha vært representert under ambassadeåpningen, for øvrig i strid med holdningen fra EU.

Jeg har i en tidligere nettleder på sambåndet.no støttet Trumps beslutning om å anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad. Jeg vil faktisk gå enda lenger og hevde som Israel selv gjør, at byen er Israels udelelige hovedstad. Jeg tror ikke det er Guds vilje at denne byen skal deles eller styres av andre enn jødene – og fredsplaner som inkluderer noe slikt, tror jeg derfor vil mislykkes. Tobiassen hevdet at profetien i Sak 1,15 om at «de trygge hedningefolkene (…) hjalp til med ulykken» treffer Norge og øvrige land som er uenige i Trumps anerkjennelse.

Fred

Jeg ventet med en viss spenning på om taleren fra Ordet og Israel ville komme inn på palestinaarabernes sak. I den grad Gordon Tobiassen gjorde det, var han langt mindre konkret enn tidligere i talen, men knyttet på den andre side tråden tilbake til Jesus ved å vise til Ef 2,14-16 om at Jesus «brøt ned gjerdet som skilte» jøder og ikke-jøder:

– Veien til fred i Midtøsten går gjennom Jesus.

Det tror jeg han til sjuende og sist har rett i.

Les også: ImF-styret gratulerer Israel. 70 år siden Israel ble gjenopprettet.

HISTORISK: Ved bordet (frontbilde) i bygningen som nå kalles Independence Hall, ble uavhengighetserklæringen underskrevet av blant andre David Ben-Gurion. På bildet over studerer reisende fra Plussreiser erklæringen. Foto: Petter Olsen

70 år siden staten Israel ble gjenopprettet

14. mai 2018/0 Kommentarer/i imf.no, Nyheter /av Petter Olsen

Etter den gregorianske kalenderen er det i dag, 14. mai 2018, 70 år siden staten Israel ble erklært gjenopprettet.

Israel bruker selv den jødiske kalenderen, der verdens alder angis i antall år siden verdens skapelse. Det vi regner som 2018, er etter jødisk tidsregning år 5778. Mens solåret har 365 dager, har det jødiske året 354. Sju ganger i hver 19-årsperiode føyes det til en skuddårsmåned om våren. I Israel ble 70 år med uavhengighet feiret 19. april, mens vi altså markerer 70-årsdagen i dag.

År 5708

Den israelske uavhengighetserklæringen ble undertegnet den femte Iyar 5708 (14. mai 1948 etter vår kalender) før sabbaten inntrådte. Fra og med den sjette Iyar (15. mai) overtok jødiske organer (Folkerådet og Folkeadministrasjonen) styringen. Les erklæringen her – på engelsk.

Slik så FN for seg at landet skulle deles. Foto: Petter Olsen

I salen i Independence Hall i Tel Aviv kan man finne to historiske kart. Det ene viser de ulike lands stemmegivning da FNs generalforsamling 29. november 1947 vedtok en delingsplan (resolusjon 181) for området som var kjent som Palestina.

Planen delte landområdet inn i tre jødiske seksjoner og fire arabiske, henholdsvis 55 og 44 prosent av jorda. Inndelingen bygget blant annet på rapporten fra Peel-kommisjonen ti år tidligere. Tanken var å følge bosettingsmønsteret, og den jødiske staten ble tenkt opprettet på deler av kystlinjen, Øst-Galilea og Jisrell-sletten. Resten var tenkt som en arabisk stat. Kommisjonen anbefalte at britene skulle beholde kontrollen med Jerusalem og Betlehem, foruten Nasaret, Haifa, Eilat og Genesaretsjøen.

Avstemning

Planen fra 1947 ble vedtatt med 33 mot 13 stemmer. Ti land, inkludert Storbritannia, avsto fra å stemme. De seks arabiske nasjonenes representanter marsjerte ut i protest.

Disse stemte for planen (grønn farge på kartet nedenfor): Australia, Belgia, Bolivia, Brasil, Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk, Canada, Costa Rica, Tsjekkoslovakia, Danmark, Den dominikanske republikk, Ecuador, Frankrike, Guatemala, Haiti, Island, Liberia, Luxembourg, Nederland, New Zealand, Nicaragua, Norge, Panama, Paraguay, Peru, Filippinene, Polen, Sverige, Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk, Sovjetunionen, Sør-Afrika, USA, Uruguay og Venezuela.

Disse stemte imot (rød farge på kartet) Afghanistan, Cuba, Egypt, Hellas, India, Iran, Irak, Libanon, Pakistan, Saudi Arabia, Syria, Tyrkia og Jemen.

Disse avsto fra å stemme (gul farge på kartet): Argentina, Chile, Kina, Colombia, El Salvador, Etiopia, Honduras, Mexico, Storbritannia og Jugoslavia.

Les også: ImF-styret gratulerer Israel.

Les også: Her ble Israel født.

Kartet viser landenes stemmegirvning i FN 29. november 1947. Foto: Petter Olsen

MARKERING: 14. mai er det 70 år siden opprettelsen av staten Israel. Her fra Independence Hall i Tel Aviv. Foto: Petter Olsen

Respekterer NLMs nei til å heise israelsk flagg

19. februar 2018/0 Kommentarer/i imf.no, Nyheter /av Brit Rønningen

Norsk luthersk misjonssamband vil markere 70-årsjubileet for den israelske staten med seminar og bønn i stedet for flaggheising.

Deltakere på et bibelkurs på Tonstadli leirsted oppfordret hovedstyret i NLM til å heise det israelske flagget under organisasjonens generalforsamling for å markere Israels 70-årsjubileum som egen stat, men får ikke støtte fra ledelsen i NLM.

– Å heise det israelske flagget kan lett forstås som en politisk markering, skriver generalsekretær Øyvind Åsland og leder for NLM Norge, Kåre Johan Lid, i et leserinnlegg i avisen Dagen.

Seminar
Lederne presiserer at NLM tror at jødene er Guds utvalgte folk, men forklarer at organisasjonen historisk har brukt flagg fra NLMs misjonsland i ulike sammenhenger.

– Det har vært gjort for å markere vårt kall til å nå mennesker i disse landene med evangeliet. Å heise et israelsk flagg blir noe annet da NLM ikke driver arbeid i dette landet, skriver de.

Selv om NLM-ledelsen ikke ønsker å heise flagget eller sende en hilsen til den israelske ambassaden under sin generalforsamling, vil Israel likevel få en plass under arrangementet.

– Vi vil legge til rette for et teologisk seminar om Israel og vårt ansvar for det jødiske folk. Vi vil også gjennomføre bønn for Israel og Midtøsten under GF, skriver Åsland og Lid i sitt leserinnlegg.

Omsorg
– Generalsekretær Øyvind Åsland har gitt et tydelig og godt uttrykk for omsorgen og støtten til det jødiske folk, og NLMs ledelse og styre vurderer selv hvordan dette skal aktualiseres innen egen organisasjon. Det har jeg all respekt for, sier generalsekretær Erik Furnes i Indremisjonsforbundet ImF til sambåndet.no.

Ola Tulluan som er tidligere generalsekretær i NLM og var en av de som signerte og ønsket heising av det israelske flagget, har ikke endret mening, men sier til Dagen at han er fornøyd med hovedstyrets behandling av saken.
– Jeg tar uttalelsen fra hovedstyret til etterretning, sier han.

Lav profil
Forkynner Vegard Svensen skrev også under på oppfordringen. Han synes NLM har holdt en for lav profil når det gjelder støtte til Israel, men har forståelse for hovedstyrets beslutning.

– Vi kan ikke legge skjul på at dette er en politisk betent sak, og vi ønsker ikke å politisere denne samlingen verken innad eller utad. I NLM er det ulike syn på hvor sterkt man skal gå ut. Vi skal ikke bidra til splittelse. Derfor støtter jeg avgjørelsen til hovedstyret, sier Svensen til Dagen.

Samtale
På spørsmål fra sambåndet.no om ImF hvordan vil markere 70-årsjubileet for opprettelsen av staten Israel, svarer Erik Furnes:

– For ti år siden hadde ImF en 60-årsmarkering av Israels gjenopprettelse som stat ved vårt sommerstevne, og verken før eller etter registrerte jeg i egne rekker at det var noe kontroversielt – tvert imot. Jeg delte for en tid siden noen tanker i vår ledergruppe om hvordan vi kan gi 70-års milepelen oppmerksomhet, og jeg vil samtale med styret om dette når vi samles i mars. Eventuelle nysgjerrige får smøre seg med tålmodighet.

SVARER: Petter Olsen, til venstre, og Endre Fyllingsnes. FOTOMONTASJE: ImF Media Arkiv/Privat

Nettmøte om Midtøsten-konflikten

26. januar 2018/0 Kommentarer/i imf.no, Nyheter /av Petter Olsen

1. februar blir det nytt nettmøte på sambåndet.no, denne gang om konflikten mellom Israel og palestinaaraberne. Du kan sende inn spørsmål allerede nå.

De to som skal forsøke å svare, er Endre Fyllingsnes og Petter Olsen, og du kan allerede nå sende inn spørsmål ved å fylle ut skjemaet nederst.

Endre Fyllingsnes er født i Lindås kommune og oppvokst med virksomheten til Nordhordland Indremisjon. Han var blant annet svært aktiv på leirstedet Raknestunet. Fyllingsnes er i dag ansatt som kirkefagsjef i Borg bispedømme. Han har blant annet studert teologi ved MF og bodde ett år i Jerusalem i forbindelse med studiene. Fra 2000 til 2006 var han informasjonsleder i Israelsmisjonen og redaktør for daværende Misjonsblad for Israel. Fra 2006 til 2012 var han kapellan i Borge menighet i Fredrikstad, hvor han i dag bor sammen med kone og tre barn.

Petter Olsen har de siste fem årene vært medieleder i Indremisjonsforbundet og redaktør for Sambåndet. Han er oppvokst på Karmøy og i «bedehusland» og har i hovedsak studert journalistikk og engelsk. Før han begynte i ImF, jobbet han 18,5 år i sekulær dagspresse og var før det igjen lærervikar i to år. Han er gift og har tre tenåringsbarn, er bosatt på Bryne og veksler mellom hjemmekontor og pendling til hovedkontoret på Straume.

Kommentar

I januarnummeret av Sambåndet hadde Olsen en kommentar på trykk hvor han la fram det synet at da Jordan ble opprettet på størstedelen av det britiske mandatområdet i Midtøsten, fikk i realiteten også palestinerne på den såkalte Vestbredden (Judea og Samaria) et land. Hans forslag til en løsning på konflikten i det bibelske Israel er dermed at det forhandles med Jordan om en løsning der palestinaaraberne flytter over grensen med støtte fra det internasjonale samfunnet.

På bakgrunn av denne kommentaren laget avisen Vårt Land en artikkel der Olsen ble intervjuet om dette forslaget og tilhørende problemstillinger. Endre Fyllingsnes ble intervjuet som en motpol til Olsen. Han la vekt på at også palestinaaraberne har en sterk tilknytning til området. I motsetning til Olsen ga Fyllingsnes uttrykk for at han ikke vil bruke Bibelen for å finne politiske løsninger.

Mange spørsmål

Midtøsten-konflikten åpner selvsagt for en mengde spørsmål. Noen eksempler er de som er nevnt ovenfor: I hvilken grad kan Bibelen brukes i en slik strid om landområder? Er jødene Guds utvalgte folk, og hva betyr i så fall det? Griper Gud inn i historien? Påvirker Gud menneskelige bestrebelser på å oppnå fred? Har Gud en slags timeplan for hva som skjer med jødene og Israel? I hvilken grad plikter kristne å støtte det jødiske folket og/eller styringen av staten Israel? Hvor realistisk er det med en tostatsløsning i det bibelske Israel? Motarbeider Gud forsøk på fred som ikke er i tråd med hans vilje? – for bare å nevne noen få.

Send inn nå og følg med på torsdag

Du sender inn spørsmål ved å fylle ut skjemaet nedenfor, og vi oppfordrer deg til å gjøre det i god tid før nettmøtet starter kl. 21.30 torsdag 1. februar. Så bør du følge med den timen spørsmål og svar blir publisert (mellom kl. 21.30 og 22.30 1. februar), og er du ikke fornøyd med svaret, kan du komme med oppfølgingsspørsmål. Skriv gjerne hvem du ønsker svar fra, eller om du vil at begge skal svare. Velkommen til å delta på et spennende nettmøte!

Her kan du lese spørsmål og svar fra tidligere nettmøter på sambåndet.no.

[nettmote id=»37343″ template=»questions»]

JERUSALEM: Et jødisk bolighus i Gamlebyen i Jerusalem bærer preg av palestinaarabernes konflikt med Israel. Bildet er fra januar 2015. FOTO: PETTER OLSEN

Den historiske kong David og palestinaarabernes land

19. januar 2018/0 Kommentarer/i Kortnytt, Meninger, Synspunkt /av Petter Olsen

Er det slik at vi ikke kan betrakte Bibelen også som historieskriving, og har ikke palestinaaraberne faktisk fått et land?

En stund før jul hadde jeg gleden av å snakke med en lærd og erfaren yrkesbror. Utgangspunktet var president Donald Trumps nylige anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad. I en nettleder på sambåndet.no samme dag (06.12.17) viste jeg til opplysningene i 1. Krøn 21,18-30 om at David kjøpte jebusitten Ornans treskeplass etter at David og hans menn inntok Jerusalem i år 1004 f.Kr.

– Det nytter ikke å vise til David. Han står det jo bare om i Bibelen, lød motargumentet fra den tidligere redaktøren.

For det første ble det i 1993 gjort arkeologiske funn som underbygger Bibelens opplysninger om David og hans kongeslekt.

Men – og for det andre – er det noe galt med Bibelen som kilde? I sin utmerkede bok «Skeptikerens guide til Jesus 1» (Luther Forlag, 2014) siterer Stefan Gustavsson fra en artikkel av Charles J. Chaput i magasinet First Things: «Å være kristen er å tro på historien». Chaput påpeker at Bibelens utgangspunkt er annerledes enn alle andre skrifter som gjør krav på hellighet: De første ordene i Bibelen er «I begynnelsen». Bibelen forteller med andre ord en historie, og den handler om historiske personer.

I 1993 ble det gjort arkeologiske funn som underbygger Bibelens opplysninger om David og hans kongeslekt

Gustavsson viser til hvordan vi har forholdt oss til andre personer i historien. Den verdensberømte generalen Hannibal levde fra ca. 247 til 183 f.Kr. og angrep Roma fra nord i 218 f.Kr. Opplysningene om Hannibal tas på alvor, påpeker Gustavsson, selv om det ikke finnes samtidige skriftlige kilder. De to nærest i tid som finnes, er fra henholdsvis 70 år (Polybios) og 200 år (Livius) etter hendelsen.

Alexander den store levde fra 356 til 323 f.Kr . Alle samtidige kilder har ifølge Gustavsson gått tapt, og de fem viktigste kildene historikerne har tilgang til, er skrevet mellom tre hundre og fire hundre år etter hærførerens død. Likevel mener vi å ha god kunnskap om Alexander den store.

Julius Caesar (100–44 f.Kr.) er en av Romerrikets fremste skikkelser, men omtales likevel bare i fem kilder i løpet av de første 150 årene etter sin død. Historikerne aksepterer rett og slett at kildematerialet er begrenset.

– Vi må legge de samme kriterier til grunn når det gjelder Bibelen, og det går ikke an å avvise en opplysning kun fordi «den står i Bibelen», framholder Gustavsson i boken, og jeg slutter meg til. Legger vi en slik tanke til grunn, kan ikke kong David avvises som historisk person.

Men samtalen min denne førjulskvelden hadde et tankekors til:

– Donald Trump sa ingenting i talen sin om palestinernes stilling og hvor de skal gjøre av seg. Det sier heller ikke norske konservative kristne noe om, framholdt min yrkesbror.
– Jordan fikk jo over 70 prosent av det som var det britiske mandatområdet, begynte jeg, men ble avbrutt av min samtalepartner:
– Man kan jo ikke bare si at palestinerne i dag skal bli en del av et annet land!

De som omtales som palestinere, er arabere (derfor bruker jeg uttrykket palestinaarabere). Palestinaaraberne har aldri regjert over et eget land. Jeg mener faktisk derfor det kan sies at da Jordan ble opprettet på store deler av det britiske mandatområdet fra 1923, fikk også palestinaaraberne et land (i 1947 takket de nei til FNs tilbud om en tostatsløsning med Israel). Jordan annekterte Judea og Samaria i 1950, og navnet «Vestbredden» oppsto.

Da Jordan ble opprettet på store deler av det britiske mandatområdet fra 1923, fikk også palestinaaraberne et land

Palestinaarabere som flyktet eller frivillig dro fra Israel, Judea og Samaria inkludert, mellom 1947 og -49, fikk jordansk statsborgerskap. Sammen med sine etterkommere utgjør de om lag halvparten av den jordanske befolkningen. Ifølge Landinfo finnes det i dag to grupper palestinaarabere som ikke er jordanske statsborgere, men som likevel har jordansk pass. Det er ca. 150.000 fra Gaza som er bosatt i Jordan, og de palestinaaraberne som i dag er bosatt på «Vestbredden» og i Øst-Jerusalem. Denne situasjonen oppsto så sent som i 1988 etter at Jordan da frasa seg administrative og juridiske rettigheter på «Vestbredden».

I 1. Mos leser vi at Gud gir Abrahams ætt, gjennom Isak, «hele Kanáans land» til en «evig eiendom» (kap. 17, v. 8,19,21). Også Ismael velsignes (kap. 17, v. 20), men hans slekt er ikke en del av landpakten og skal bo «østenfor sine brødre» (1. Mos 16,12 (1930-overs.)). 1. Mos 25,18 angir at Ismaels etterkommere bodde i Sinai og på den nordvestlige delen av den arabiske halvøy (deriblant Jordan).

En løsning for palestinaaraberne i Judea og Samaria må søkes med Jordan eller andre araberstater

Etter mitt syn taler dette for at en løsning for palestinaaraberne i Judea og Samaria må søkes med Jordan eller andre araberstater. Palestinaarabiske ledere har flere ganger vedgått at de er ett med araberverdenen for øvrig, og at de opprettholder kravet om en egen palestinsk stat på «Vestbredden» som en motstand til den israelske staten. Spørsmålet er hvor lenge det internasjonale samfunn skal bidra til å holde liv i tanken om to stater i det bibelske Israel – og dermed også konflikten. Er det faktisk slik at det ikke blir fred i området fordi to stater her ikke er en del av Guds plan?