Tag Archive for: Israel

Savner religionens rolle i Midtøsten-debatten

Forfatter og redaktør Erling Rimehaug mener det religiøse aspektet ved Midtøsten-konflikten har forsvunnet fra radaren. Han tror mer søkelys på det religiøse bakteppet kan bidra til å løse konflikten.

– Jeg mener at den religiøse biten er underkommunisert. Jeg registrerer at den er borte fra mye av debatten og mediedekningen. Det er en av grunnene til at jeg har skrevet boken min, sa Erling Rimehaug under arrangementet Et Israel å skrive hjem om på Litteraturhuset i Oslo torsdag.

Der møtte Vårt Land-redaktøren journalistene Sidsel Wold fra NRK og Fredrik Græsvik fra TV2 til samtale om Israel og situasjonen i Midtøsten, sammen med religionshistoriker og forsker Hanne Eggen Røislien, som ledet samtalen.

– Her hjemme har vi hatt Trond Bakkevig som har jobbet for å skape dialog, men han har vært veldig alene. Kanskje hadde det vært lettere for innbyggerne å høre på forslag fra sine religiøse ledere, i stedet for politikerne, fortsatte Rimehaug.

Ikke bare politikk

Han får støtte av Sidsel Wold. Begge trakk fram at mye av konflikten bunner i «kampen» om Tempelplassen.

– Her i Norge tenker vi at alt dette er realpolitikk, men det er jo ikke bare det, sa hun.

Selv har den erfarne NRK-journalisten fattet stadig større interesse for det religiøse bakteppet.

– Jeg fascineres av historiene i evangeliene og Johannes Åpenbaring og har lest mye om endetiden. Kanskje er jeg rammet av det såkalte Jerusalem-syndromet, sa hun lattermildt og fortsatte:

– I dag finnes det flere grupper som aktivt jobber for å bygge opp tempelet i Jerusalem, for da kan Jesus komme igjen. Tidligere var dette marginale grupper, men nå vokser de.

Behov for å si mer

Denne høsten har både Fredrik Græsvik, Sidsel Wold og Erling Rimehaug, i tillegg til Odd Karsten Tveit, gitt ut bøker om konflikten i Midtøsten.

De tre journalistene har alle kjent et behov for å si mer om konflikten enn det er rom for i mediehverdagen. Løsningen ble å skrive hver sin bok.

– Vanligvis skal jeg pakke historien min inn på ett minutt og førti sekunder og samtidig ha med bakgrunnen. Å løfte fram alle sider er umulig i det formatet jeg jobber med. Det har trigget meg til å skrive, for å kunne male med litt bredere pensel, sa Fredrik Græsvik.

– Mer meninger enn kunnskap

Erling Rimehaug vedgår at det knyttes visse forventninger når en Vårt Land-redaktør skal skrive en bok om konflikten i Midtøsten. Gjennom boken «Ett land, to folk» håper han å kunne utfordre leserne sine litt.

– Jeg vet at mange av leserne mine er plassert et sted i landskapet. Jeg prøver å utnytte det til å dra dem litt ut og vise at konflikten er sammensatt og har to sider, sa han.

– Tar du på deg en slags oppdragende rolle? spurte samtaleleder Hanne Eggen Røislien.

– Ja, jeg gjør egentlig det. Jeg opplever at mange har mye meninger og mindre kunnskap, sa Rimehaug.

– Jeg opplever det som et problem at folk hele tiden prøver å få bekreftet sitt synspunkt, sa Fredrik Græsvik.

Les også: Hva vil det si å være Israelsvenn? (Roald Evensen i Sambåndet)

Lite tro på fred

Journalistene tegner et dystert bilde av dagens situasjon i området. Ingen har tro på noen snarlig fredelig løsning.

– I realiteten er det nå et slags apartheidregime. Det snakkes om at to-statsløsningen vil være det beste for begge parter, men jeg tror det er noe politikerne snakker om fordi de ikke orker å forholde seg til realiteten, sa Sidsel Wold.

– Da jeg kom ned dit første gang i 1994, var det så flott. Det var like etter Oslo-avtalen, og portforbudet for palestinerne var opphevet. I dag vil voldsspiralen ingen ende ta, sa Græsvik og la til:

– De holder seg med elendige politikere som ikke evner å se eller ta mulighetene for å skape fred. Unge palestinere forteller meg at de ikke bryr seg særlig om fredsforhandlingene, men heller prøver å bygge opp et godt samfunn nedenifra. KPK

Studenter på rundreise i uropreget Israel

I den siste tiden har det vært en spent situasjon i Israel, men Bildøy bibelskole velger likevel å reise til landet.

Innholdselementene i denne artikkelen er hentet inn av en studentgruppe ved Bildøy bibelskole som del av en praktisk øvelse i medier valgfag i uke 44. Sambåndet-redaksjonen står for den endelige utformingen av artikkelen, blant annet av tidshensyn.  

Fredag ettermiddag satte en studentgruppe fra Bildøy bibelskole seg på flyet for å reise til Israel. Der skal de oppholde seg i nesten to uker.

Første gang

Lillian Havn er i Israel for første gang. Foto: Markus Osmundsen

Lillian Havn er i Israel for første gang. Foto: Markus Osmundsen

Lillian Havn er en av studentene som er med på skoleturen.

– Jeg tror det blir en kjekk tur med mye nytt og mange nye opplevelser. Jeg har ikke vært i Israel før, sier hun.

– Hvorfor valgte du å være med?

– Jeg ser på det som en viktig tur, med mye bibelsk innhold – og samhold.

– Er du urolig over spenningen i Israel akkurat nå?

– Jeg er spent på situasjonen, men føler jeg er i trygge hender. Jeg stoler på skolen, sier Lillian Havn.

Erfaren lærer

Bibellærer Per Gunnstein Nes skal være reiseleder på den nesten to uker lange turen. Han har vært i Israel 10-12 ganger før, tre ganger med Bibelskolen.

– Jeg merker ikke noen forskjell på denne turen sammenlignet med andre ganger. Det er alltid en viss usikkerthet, uansett nyhetsmeldinger. Man kan aldri ha full oversikt, sier Nes.

Den erfarne israelsfareren vil likevel berolige eventuelle bekymrede studenter, foreldre og slektninger for øvrig.

– Situasjonen er ikke for farlig til å reise. Reiseselskapet Si-Reiser har kontakt med Utenriksdepartementet (UD) som kommer med oppdateringer om situasjonen. Guiden er alltid oppdatert hver dag og kan endre dagsprogrammet og rute for å fjerne risiko, framholder Nes.

– Hvorfor stole på Si-Reiser?

– Selskapet har erfaring med reiser til Israel helt fra 1987. Det gir troverdighet.

– Hvordan ville gruppen fra Bildøy håndert det om det oppsto farlig situasjon?

– Det er to guider er med, og vi ville snakket med dem. Vi har også vakttelefoner.

– Har dere flere kontaktpersoner i Israel?

– Vi har avtale med en som arbeider for å støtte fattige studenter i Israel, Arild Frøitland, sier Per Gunnstein Nes.

– Kontakt med ambassaden

Aud Kindervåg Halsne er daglig leder i Si-Reiser. På spørsmål om hvem reiseselskapet forholder seg til med tanke på sikkerheten for blant annet skoleturen, svarer Halsne slik:

– Vi sjekker hele tiden hva landsidene til UD skriver om Israel/Palestina og hvilke landråd de til enhver tid gir. Vi snakker også direkte med ambassaden i Israel om det er noe vi lurer på.

– Dersom en farlig situasjon skulle oppstå når skolen er i Israel, hvordan ville dere håndtert dette?

– Før reisen sender vi navneliste/kontaktinformasjon og program til den norske ambassaden i Tel Aviv. Vi vet at de umiddelbart hadde tatt kontakt om situasjonen hadde blitt kritisk, og de hadde tatt hånd om skolen. I tillegg er agentene og guidene vi har der nede, hele tilden opptatt av og oppdatert på situasjonen.

– Er det steder i Israel dere advarer mot å besøke eller å reise til?

– Vi reiser ikke til Gaza eller til steder det er opptøyer og uroligheter. En dag var det urolig i Jeriko, og da avsto vi fra å reise inn med våre busser. Dagen etter var det rolig, og vi kunne dra inn. Vi følger situasjonen hele tiden, forsikrer daglig leder Aud Kindervåg Halsne i Si-Reiser.

– Flertallet ønsker fred

(SERIE: 5/5) John Solsvik fra Øygarden har jobbet drøyt fire år som journalist i Israel og mener det finnes håp for et bedre forhold mellom jøder og arabere.

Sambåndets sommermagasin kommer i postkassen eller innboksen  14.-17. juli, i år fullstappet med reportasjer fra Israel. I dagene før publiserer vi fem saker vi ikke fikk plass til i bladet. Dette er 5 av 5.

JERUSALEM: Sambåndet møtte avisen Dagens daværende korrespondent i Israel 24. januar, ved trappen ned til handlegata Mamilla i sentrum av Jerusalem. Vi spør den erfarne journalisten om han mener noe kan gjøres for å bedre forholdet mellom jøder og palestinaarabere.

– Situasjonen og konflikten ser på mange måter håpløs ut, fordi partene står så steilt mot hverandre. Israel har kommet for å bli og kommer aldri til å flytte på seg, palestinerne liker det ikke og vil ha dem vekk. Før eller senere må også den palestinske parten innse at de ikke kan bli kvitt israelerne, og at de er nødt til å finne en måte å leve i sammen på, sier Solsvik.

Ønske om å leve i fred

Han mener det finnes et håp.

– Det ligger kanskje i at flertallet av den palestinske befolkningen – palestinere og arabere flest – ønsker å leve i fred og ro med Israel. Det er de palestinske lederne og de ekstreme gruppene – og det er som regel dem som er kommet til politiske makt – som står så steilt mot israelerne og israelske myndigheter, egger til strid hele tiden og legger opp til konflikt, framholder Solsvik.

Han viser til at i alle meningsmålinger som er gjort, svarer 70-80 prosent av alle arabere at de ønsker å leve i fred med Israel, uten noe ønske om å fjerne jødene.

– De innser at de er nødt til å leve i lag, og de er glad for jobbene. For mange av palestinerne får jobb på arbeidsplasser i Israel, i fabrikker og butikker rundt om i Israel, og får dermed penger til mat på bordet og klær og utdanning til barna sine. Det er de de trenger, og det de ønsker, og noe mer ønsker de ikke. Så hvis disse moderate, og dette flertallet av araberne, kunne fått mer å si, så hadde det gått an å leve i lag, resonnerer Solsvik.

Sameksistens

Og han har eksempler på det han kaller «slike lommer» i Israel der det hersker fredelig sameksistens.

– Her i Jerusalem finnes det en skole der det er 50 prosent jøder og 50 prosent arabere. Jeg har vært der og laget reportasje, og det er en fantastisk atmosfære på skolen. Det finnes også en kibbutz vest for Jerusalem som heter Neve Shalom, der de har nesten like mange arabere som jøder, som arbeider sammen. I tillegg finnes det mange fabrikker der jøder og arabere samarbeider, der de viser at det går an, dersom bare de ekstreme blir holdt utenfor. For de ekstreme egger til krig og strid mot jøder uansett, sier Solsvik.

Når han snakker om «ekstreme», er det ikke Gaza han tenker på.

– Gaza kan vi holde utenfor. Vi snakker om Israel, og i Israel bor det 1,6 millioner arabere, og på Vestbredden bor det 2,6 millioner. Hvis jøder og arabere bare kunne levde i fredelig sameksistens i Israel, og de moderate ønsker det, var det håp. Men de ekstreme – for også her i Israel er det ekstreme – ønsker Israel og jødene dit pepperen gror.

Demokrati

Vi kommer inn på det da forestående valget i Israel (les mer om valget her).

– Det fantastiske med Israel er jo at dette er et demokratisk samfunn, og også de ekstreme har lov til å stille politiske lister til valg til Knesset. Og i Knesset er det flere slike ekstreme allerede i dag, som er valgt inn på lovlig vis, men som har som mål å fjerne hele Israel. De er innvalgt i Israels egen nasjonalforsamling. De mest ytterliggående ekstreme høyreorienterte jøder i Knesset vil helst sette dem i fengsel, for de ønsker jo å ødelegge og fjerne hele staten Israel. Men at de er representert i nasjonalforsamlingen er jo en demonstrasjon av at Israel er et demokrati med ytringsfrihet og politisk frihet. Det er garanti for alle menneskeretter i dette landet, og det går an når en har litt respekt for menneskeretter, påpeker Solsvik.

Vestbredden

Vi kommer inn på spørsmålet om bosettinger (les mer om dette i lenken overnfor).

Vestbredden 1– Når vi europeere hører om Vestbredden (bildet til høyre), ser vi for oss en tett befolket by. Men nå har vi kjørt mil etter mil på Vestbredden og ser hvor mye plass det er – at Vestbredden består mye av ørken.

– Ja, store fjell, lange fjellkjeder og store daler som er tomme for folk. Det er veldig god plass til mange flere millioner mennesker, bekrefter Solsvik.

Innovasjon

Hva er framtiden for Israel? Hva bør staten bruke pengene på? Hva skal en leve av?

– Israel bruker allerede i dag veldig mye penger på utdanning og forskning og ligger i fremste rekke i verden når det gjelder utvikling av nye ting innen medisin og forskning. Det er et av de mest avanserte land i verden, og de klarer å produsere ting som er nye her og som kommer på markedet i resten av verden. Det er én måte Israel kan overleve på framover. Særlig innen high tech og medisin kommer de med nye ting som resten av verden har bruk for. Vi klarer jo oss ikke uten de israelske komponentene til datamaskinene våre, for eksempel, svarer Solsvik.

Bil på luft og vann

Han har også en aldri så liten nyhet å by på.

– Det neste nye som kommer fra Israel, er trolig en bil som går på luft og vann. De må altså ha et stort batteri som kan hente oksygen ut av lufta, men det blir en skikkelig konkurrent til dagens brennstoff som bensin og diesel. Israel ligger i første rekke for å utvikle en slik bil, og jeg har hørt at planen er å sette den i serieproduksjon i 2017.

– Trygg by

Da han kom, bosatte Solsvik seg inne i Jerusalem, men i den siste tiden har den erfarne journalisten bodd vest for byen. Han har reist i hele området, også i de palestinske byene.

– Jeg er helt trygg, har aldri opplevde noe farlig, forteller Solsvik.

Han viser til en statistikk fra 2011 til 2014. Da var det i Jerusalem 0,5 drap per 100.000 innbyggere, mens det i New York var 800 ganger flere.

– Ordføreren tolker tallene som at Jerusalem er den tryggeste byen i verden, sier Solsvik.

Sambåndet minner om at en palestiner fra byen Tulkarm på Vestbredden knivstakk 17 personer på en buss i Tel Aviv bare fire dager før vårt møte i Jerusalem.

– Ja, det finnes slike enslige gjerningsmenn, sier Solsvik, men mener altså at det ikke rokker ved hovedinntrykket av Israel.

– Aksept for ulike syn

– Er det noen forskjell på å leve i Israel nå og da du kom for fire og et halvt år siden?

Da jeg kom for fire år siden, kjente jeg ikke dette samfunnet på den måten jeg kjenner det i dag. I dag er jeg innenfor samfunnet. Jeg er nødt til å forholde meg til det både når det gjelder kommunale skatter og ordninger og i det hele tatt. Når du bor her og kommer i kontakt med folk, lærer du hvordan folk tenker og oppfører seg, og hvorfor de gjør det de gjør, på en helt annen måte enn når du bare kommer som turist og reiser hjem igjen etter en uke, sier Solsvik og fortsetter:

– Jeg synes det har vært en fantastisk opplevelse å bli kjent med den israelske måten å tenke på. Det er ikke én måte å tenke på, det er et bredt spekter av et demokrati, med alle avskygningene, som et vestlig demokrati også har, og motsetninger. Men det er en veldig stor sans for aksept for de som er uenig med deg. De kan være rasende uenige og diskutere høylytt, men når de opplever at diskusjonen er over, tar de gjerne hverandre om halsen og går sin vei som beste venner. Det ser vi lite av i Vesten, synes jeg, men den evnen har de i Israel.

Og da tenker du på tvers av folkegrupper?

– Ja, internt her i Israel i alle fall. Mellom politiske motstandere og ellers i samfunnet, og i familier også. Det kan jo være store motsetninger internt i en familie. De har en evne til å legge uenigheten bak seg og gå videre sammen. Det hadde jeg ikke sett før jeg kom, men det ser jeg veldig mye av nå. Og det er en fin egenskap å ha respekt for hverandre og respekt for menneskerettighetene.

Sier John Solsvik. Før vi skilles ved enden av handlegaten Mamilla.

Vil du bli digital abonnent på Sambåndet? Les mer og registrer deg her

 

Her bodde Jesus

(SERIE: 4/5) Kapernaum var byen der Jesus hadde sitt hovedkvarter mens han virket i Galilea.

Sambåndets sommermagasin kommer i postkassen eller innboksen  14.-17. juli, i år fullstappet med reportasjer fra Israel. I dagene før publiserer vi fem saker vi ikke fikk plass til i bladet. Dette er 4 av 5.

KAPERNAUM: Byens navn består av to ord, Kfar Nahum, som betyr Nahums hus. Den lå langs hovedveien mellom Egypt
og Mesopotamia og var grenseby mot Dekapolislandet. Derfor var det også tollstasjon her.

«Noen dager senere kom Jesus igjen til Kapernaum, og det ble kjent at han var hjemme», står det i Mark 2,1.

– Her hadde Jesus støtte fra myndighetene, sier guide Ronny Netzer – og sikter til historien om den romerske
høvedsmannen som hadde en syk sønn (Matt 8,5-13).

Kurt Hjemdal nevner i sin bok «På reise i Israel» også en rekke andre hendelser fra denne byen:
– Jesus driver ut en ond ånd av en mann i synagogen (Mark 1,21-28)
– Like etterpå gikk de til Simon Peters hus og Jesus helbredet Peters svigermor (Peter var altså gift) (Mark 1,29-34)
– Jesus helbredet en lam mann som ble senket ned gjennom taket (Mark 2,1-12)
– Jesus kalte tolleren Levi (Matteus) til disippel her (Mark 3,13-14)
– Senere spiser Jesus med Levi og hans venner, og får kritikk av farieseerne (Mark 3,13-17).

De to viktigste bygningene som er å se i Kapernaum i dag, er ruinene av den gamle synagogen og kirken som er bygget over
stedet som er utpekt som hjemmet til Peter.

Synagogen er ifølge Hjemdals bok fra det andre århundre og dermed ikke den som er omtalt i Markus-evangeliet. Men utgravninger
i det sørøstre hjørnet viser rester av den opprinnelige synagogen. Den var bygget av svart basaltstein, som området er rikt på.
Syngaogen vi i dag ser, er reist av marmor og har gresk preg.

I Matt 11,20-24 uttaler Jesus domsord over blant annet Kampernaum, fordi innbyggerne ikke hadde reagert mer positivt på
kraftgjeringene de hadde sett Jesus gjøre der. Kapernaum ble ødelagt av araberne i år 700 og har siden aldri vært bebodd.

Vil du bli digital abonnent på Sambåndet? Les mer og registrer deg her

 

Eld og vatn på Karmel

(SERIE: 3/5) Kva var det største underet som skjedde på Karmel?

Sambåndets sommermagasin kommer i postkassen eller innboksen  14.-17. juli, i år fullstappet med reportasjer fra Israel. I dagene før publiserer vi fem saker vi ikke fikk plass til i bladet. Dette er 3 av 5.

KARMEL, VED HAIFA: 15 kilometers køyring sør for Haifa kjem vil til Karmel, som ikkje er eit fjell men ei rekkje med åsar som er om lag 500 meter høge. Her ligg Muchraka med klosteret St. Elia. Klosteret er reist til minne om profeten Elias’ kamp mot Ba’alsprofetane (1. Kong 18).

Frå taket av klosteret ser me utover Jisre’eldalen mot Megiddo og Tabor-fjellet. Det er òg mogleg å sjå Kisjonbekken, der Elias drap Ba’alsprofetane.

Jisre’elsletta er identisk med Harmageddon, staden for det avgjerande slaget som er omtala i Openb 16,16 (ordet kjem av Megiddos fjell).

– Dette er det største jordbruksområdet i Israel og var ein «bensinstasjon» mellom Egypt og Mesopotamia, seier guide Ronny Netzer.

Ba’al vart dyrka som herren over avlinga og det fruktbare. Situasjonen i 1. Kong 18 er at det ikkje har regna på tre og et halvt år.

– Elden på Karmel var imponerande, men suset av regn (1. Kong 18,41) er meir imponerande enn elden. Regnet var det store teiknet på Karmel, meiner Netzer.

Frå løvhyttefesten om hausten til påske om våren bad ein om regn. Mellom påske og løvhyttefesten bad ein om dogg på marka (sjå 5. Mos 32,2).

Vil du bli digital abonnent på Sambåndet? Les mer og registrer deg her

 

Byen Pilatus regjerte frå

(SERIE: 2/5) Cæsarea ved havet er nemnt fleire stader i Det nye testamente.

Sambåndets sommermagasin kommer i postkassen eller innboksen  14.-17. juli, i år fullstappet med reportasjer fra Israel. I dagene før publiserer vi fem saker vi ikke fikk plass til i bladet. Dette er 2 av 5.

CÆSAREA: På vegen mellom Tel Aviv og Haifa kjem vi til ruinane av hamnebyen Cæsarea (omtalt i Apgj 10). Det var Herodes den store (73/74 f.Kr.-4 f.Kr.) som sette i gong byggearbeida i år 22. f.Kr. Han var konge av Judea, under romersk overherredøme, frå om lag 37-4 f.Kr., og namnet Cæsarea (keisar) var til ære for keisar Augustus.

Tusenar av arbeidarar og dykkarar arbeidde  på byen. To store moloar strekte seg langt ut i havet, og på den eine sto det eit fyrtårn.
I boka «På reise i Israel» fortel Kurt Hjemdal at det var her Peter døypte den første ikkje-jøde, offiseren Kornelius, og at det var her den kristne verdsmisjonen byrja.

Paulus besøkte byen då han var på veg til Jerusalem ved avslutninga av si tredje misjonsreise (Apgj 21,8). Då dei blei klårt at jødane i Jerusalem la planar for å få Paulus drepen, vart han ført frå Jerusalem til Cæsarea for å unngå dette (Apgj 23,23). Han vart sitjande fengsla i denne byen i to år og stilt fram for prokonsulane Feliks og Festus. Det var òg her han fell leggja saka si fram for kong Agrippa (Apgj 24-26). Til slutt vart han send frå Cæsarea til Rom (Apgj 27,1-2).

– Eg vonar at Paulus i desse to åra i fengsel fekk sitja slik til at han kunne sjå idrettsleikane, seier guide Ronny Netzer med eit smil.

Gjennom inngangen i sør kjem me først til det romerske amfiteatret. Lenger nord langs stranda kjem ein til restane av eit slott. Her står det ein stein på 82 x 65 centimeter med ein delvis intakt inskripsjon på:

«Pontius Pilatus, landshovding i Judea, reiste ein bygning, via til keisar Tiberius». Dette er det einaste vidt anerkjende arkeologiske funnet av ein autentisk romersk inskripsjon frå det første århundret som nemner namnet Pontius Pilatus. Det er sannsynleg at han hadde sitt administrative og militære hovudkvarter her frå år 26 til rundt 36 e.Kr., og at han reiste til Jerusalem når det var naudsynt.

Vidare ser me restane av hippodromen, den eine av to hestelaupsbanar i byen.

Kurt Hjemdal fortel i boka si at havstraumar og vind gjorde at byen sokk i grus og forsvann. På 1300-talet var det lite igjen av storverket til Herodes den store, men ruinane er altså i dag synlige.

Vil du bli digital abonnent på Sambåndet? Les mer og registrer deg her

Trend: skreddersydd reiseliv

(SERIE: 1/5) Si-Reiser følger utviklingen i reiselivsbransjen. Derfor har det kristne reiseselskapet bestillingsgrupper som en del av sitt tilbud.

Sambåndets sommermagasin kommer i postkassen eller innboksen  14.-17. juli, i år fullstappet med reportasjer fra Israel. I dagene før publiserer vi fem saker vi ikke fikk plass til i bladet. Dette er 1 av 5.

TEL AVIV: I slutten av januar arrangerte Si-Reiser en tur til Israel som ikke var noen vanlig Israelstur.

− Turen er et samarbeid med Amiel Tours og Immanuel Tours for å skape begeistring for Israel og få flere til å reise dit. Vi ønsker at lærere og ungdom kommer hit for å bli kjent med bibelen, historien og kulturen. Vi har derfor invitert lærere og potensielle reiseledere, sier daglig leder Aud Kindervåg Halsne i Si-Reiser til Sambåndet – som var med på turen.

Ny trend
− Har dere for få reiseledere?
− Vi har mange reiseledere, men vi ønsker oss flere, både med tanke på ad hoc-turer og katalogturer.

Ad-Hoc eller bestillingsturer er ifølge Halsne blitt en trend innen reiseliv som Si-Reiser har fulgt opp med å ha en egen avdeling for bestillingsturer.

− Du må kunne tilby et produkt som ikke folk klarer så godt å sy sammen selv på nettet. Noe ekstra. Og flere enn før bestiller turer på vår Ad Hoc-avdeling. Venner går sammen om dette, kor, forsamlinger, menigheter og skoler, forteller Halsne.

Stor pågang

Si-Reisers Ad-Hoc-avdeling opplever stadig større pågang. Halsne sier at Si-Reiser ønsker å møte den nye trenden med service, kvalitet, effektivitet og god pris. Hun har flere forklaringer på hvorfor vi har en ny trend innen reiseliv.

− Folk reiser mer enn før. Men de søker gjerne som tidligere påpekt noe ekstra, sier Halsne og ramser opp hva dette ekstra kan være: Innhold i reisene, kjennskap til sted og kultur. Et kristent fellesskap. Gode avtaler og priser, mer eksotisk og så videre.

− Hva slags erfaringer har dere med bestillingsturer?

− Vi får veldig gode tilbakemeldinger fra fornøyde kunder. Så er det spennende med vår nye avdeling Ravinala, som har misjons- og bistandsreiser som sitt ekspertfelt. De har mange bestillingsturer til Madagaskar og andre spennende misjonsland.

Israel er spesielt
Ifølge Halsne merker Si-Reiser den nye trenden for alle reisemål, men Israel er spesielt. Der er det flere som reiser på Ad-Hoc-turer enn på katalogturer.

− Det handler om at folk kjenner landet, de vet hva de vil, og de vet at det er trygt. Si-Reiser har over hundre flere reisende til Israel på bestillingsturer i år enn i 2014. Det viser at de som reiser jevnlig, opplever det å reise til Israel som trygt. Det er også kjekt at mange skoler velger Israel som destinasjon for sine skoleturer. Det er viktig at den oppvoksende generasjon får kjennskap og kunnskap om Bibelen, og Bibelens land. Ordet blir nært og levende når det blir lest der det skjedde, sier Aud Kindervåg Halsne.

Vil du bli digital abonnent på Sambåndet? Les mer og registrer deg her

Hundrevis markerte sin støtte til Israel

Støttemarkeringen for Israel og solidaritetsmarkeringen for palestinerne gikk stort sett fredelig for seg i Oslo søndag.

I 2009 brøt det ut aggressiv stemning og gatekamper mellom politiet og demonstranter under en tilsvarende markering for Israel. I dag stilte et stort politioppbud opp for å passe på at marsjene ikke krysset hverandre.

Hundrevis møtte opp
Mange hundre mennesker fylte Eidsvolls plass foran Stortinget til randen. De samlet seg med israelske flagg for å markere sin støtte til Israel og jødene.

– Det er fantastisk å se at så mange har møtt opp for å markere sin støtte, sa Sten Sørensen, leder for Israel-markeringen.

Truet politiet
Fra Stortinget marsjerte støttemarkeringen ned til Rådhusplassen mens det ble vaiet med flagg, ropt israelvennlige slagord og sunget «hevenu shalom alechem». Da toget beveget seg videre ned mot Rådhusplassen, måtte politiet legge en mann i håndjern etter at han hadde oppført seg truende i umiddelbar nærhet til markeringen. Rett før marsjen ankom Rådhusplassen, der det skulle holdes appeller og sang – ble det også ropt «barnemordene», «er dette alle fra hele Norge?» og «boikott Israel» fra en parkert bil der toget passerte.

Les også: Blogg om krigen i Gaza

Anti-sionistisk markering
På Jernbanetorget var det samlet rundt 100 mennesker med palestinaskjerf, «Boikott Israel»-skilt og en frontrekke fylt av ortodokse jøder. Blant dem Rabbi Weiss, en kjent talsmann for den anti-sionistiske bevegelsen Neturei Karta. «Israel er terrorister» og «Fri Palestina» ble ropt fra en ropert.

Initiativtakerne hadde håpet å se flere fremmøtte, men Trond Ali Linstad påpeker at det er budskapet som er viktig for dem og ikke antall oppmøtte.

Paraden gikk oppover Karl Johans gate i Oslo, forbi Stortinget, Nasjonalteateret og ut til Nobels Fredssenter. Ved trikkeskinnene rigget ansamlingen seg til for å høre på appeller.

– Den eneste realistiske vei fremover i Midtøsten er selvfølgelig å bygge solidaritet mellom jøder og palestinere og alle som denne saken angår. Vi støtter et undertrykt folk, palestinerne, og vi protesterer mot urett representert ved staten Israel, sier Trond Ali Linstad.

– Dette er en historisk markering. Det er første gang i Norge at jøder, muslimer, kristne og ateister er samlet for fred i Midtøsten, ropes det fra høyttalerne når Saqib Ibrahim starter sin appell. Han er initiativtaker til markeringen.

Hedret Steinmann
Bare noen steinkast lengre borte var en noe større ansamling mennesker samlet i sin støtte til Israel, med israelske og norske flagg.

Siv Jensen var første appell-holder i Israelleiren og benyttet anledningen til å hedre nylig avdøde Samuel Steinmanns minne.

– Jeg blir både glad og berørt av å se så mange møter og står opp i kampen mot antisemittisme, sa partilederen og fortsatte:

– For 73 år siden stod 532 norske jøder på Rådhuskaia. De ble tvunget om bord i skipet «Donau» og deportert til nazistiske konsentrasjonsleirer. Det er et vondt minne i norsk historie.

– Kampen mot jødehat er ikke over. Å drive både rasistiske og diskriminerende holdninger ut av mørket og kjempe mot dem er et ansvar som påhviler hver og en av oss, sa Frp-leder Siv Jensen i sin appell.

Også KrFs stortingsrepresentant Hans Fredrik Grøvan og Israels ambassadør til Norge, Raphael Schutz, holdt appeller.

Kontrastfylt ettermiddag

Tilbake på andre siden av Rådhusplassen står de som mener at sionisme gir grunnlaget for antisemittisme. De er i det minste enige om at antisemittisme ikke er greit. Ut over dette var det en kontrastfylt søndags ettermiddag i hovedstaden.

Sørensen har tidligere uttalt at de ikke mener markeringen til å være politisk. Det er Trond Ali Linstad som er initiativtaker til støttemarkeringen for palestinere og jøder uenig i. Han mener at det helt klart er politisk og en del av den sionistiske ideologien. KPK

– Høyre om for Netanyahu

Korrespondent John Solsvik tror Benjamin Netanyahu vil legge seg mer til høyre dersom han får fortsette som statsminister etter dagens valg til den israelske nasjonaforsamlingen Knesset.

JERUSALEM: Sambåndet møter avisen Dagens journalist i Israel ved trappen ned til handlegata Mamilla i sentrum av Jerusalem 24. januar. Vi snakker om muligheten for en fredelig sameksistens mellom jødere og arabere. John Solsvik påpeker at det bor 1,6 millioner arabere i Israel, og at de moderate blant araberne – som utgjør flertallet, ønsker nettopp fredelig sameksistens.

– Men de ekstreme blant araberne – og også her i Israel er det ekstreme – ønsker ikke dette. De ønsker Israel og jødene dit pepperen gror. Det fantastiske med Israel er imidlertid at dette er et demokratisk samfunn, og til valget i mars stiller også araberne – de ekstreme inkludert – politiske lister til valg til Knesset, sier Solsvik.

Han viser til at det er flere slike ekstreme arabiske partier i Knesset allerede i dag.

– De er valgt inn på lovlig vis og har som mål å fjerne hele Israel. De mest ytterliggående ekstreme høyreorienterte jøder i Knesset ønsker jo å få satt dem i fengsel. Men at de er representert i nasjonalforsamlingen er jo en demonstrasjon av at Israel er et demokrati med ytringsfrihet, politisk frihet. Det er et garanti for alle menneskeretter i dette landet, og det går an når en har litt respekt for menneskeretter.

Vil Benjamin Netanyahu overleve som statsminister?

Ja, personlig tror jeg faktisk det. Han kommer til å fortsette – uten støtten fra sentrumspartiet som sprengte Netanyahus koalisjon, sier Solsvik.

Dagen-korrespondenten sikter til det som var årsaken til at statsministeren skrev ut nyvalg. Det sekulære sentrumspartiet Yesh Atid var en del av regjeringen, men ble kastet ut på grunn av intern uenighet. Også sentrumspartiet Hatnua forlot regjeringen.

Les mer: Slik gikk det ved valget i 2013

– Dermed vender Netanyahu seg mot flere sterkere høyrepartier og ortodokse partier. Og det gjør nok at han kommer til å klare å få et flertall i Knesset, tror jeg, da. For venstresiden og sentrum er ikke sterke nok og enige nok til å forme en annen regjering. Men det betyr en mer høyreorientert politikk når Netanyahu går til høyre for å hente sin støtte, og det betyr mer satsing på sikkerhet, militæret og ja til bosettinger. Han kommer til å hisse på seg hele verden. Vi kan regne med sterkere reaksjoner fra EU og USA fordi de går enda mer til høyre når det gjelder bosettinger og det å bygge på Vestbredden, sier John Solsvik.

Dette er et utdrag fra intervjuet med John Solsvik 24. januar i år.

 Her kan du lese John Solsviks valganalyse i Dagen etter at stemmene er talt opp

 

 

 

 

 

Tror ikke på Hizbollah-angrep

En av tankkommandatene i 7. brigade på Golanhøyden tror ikke den israelske hæren vil være i krig med Hizbollah i nærmeste framtid.

GOLANHØYDENE: – De slåss mot IS (Islamsk stat), og jeg tror de har nok med det, sier han på spørsmål fra sambåndet.no.

Sambåndet er i Israel sammen med en gruppe fra Si-Reiser, og tirsdag besøkte vi Israel-kontrollerte Golanhøyden på grensen mot Syria. Det var da bare to dager etter at blant andre en iransk general og en Hizbollah-kommandant ble drept i et luftangrep. Det er antatt at Israel sto bak angrepet.

Høynet beredskapsnivå

Onsdag besøkte Sambåndet leiren til 7. brigade på Golanhøyden. Den 21-årige tankkommandanten bekrefter at beredskapsnivået for brigaden ble høynet etter at blant andre den Israel-fiendtlige sjiamuslimske gruppen forsikret at de ville hevne angrepet som fant sted søndag.

– Det høynede beredskapsnivået består blant annet i at stridsvognene skal være klar til å rykke ut om morgenen, sier han.

Pansring hemmelig

7. brigade ble etablert 16. mai 1948, bare to dager etter at staten Israel ble proklamert. Vognkommandaten som viser oss rundt i leiren, forteller om slag brigaden har deltatt i, og svarer på spørsmål om stridsvognene.

– Pansringen av stridsvognene våre er helt spesiell, og hva den består av, er en de største hemmelighetene i den israelske hæren, sier han.

Hovedkanonen er på 105 mm og kan effektivt fyres av på 5 kilometers hold. I tillegg er stridsvognen utstyrt med maskinpistoler. Det er fire soldater på hver vogn. Maksimal hastighet er 80 kilometer i timen, men vognene beveger seg sjelden raskere enn 50 km/t. De veier 63 tonn og har 1100 hestekrefter. Utvekslingen gjør at dette kan økes til 12000 HK.

 

Her ble Israel født

En fire år gammel gutt skulle komme til å avgjøre stedet hvor staten Israel ble til 39 år senere.

TEL AVIV, ISRAEL: – Dette vil det være ulike meninger om, men nå skal vi uansett lytte til denne historien slik som den blir fortalt.

Lederen for en gruppe ungdommer fra Maryland, USA fraskriver seg litt av ansvaret for det som nå skal komme. Sambåndet har blandet seg med gruppen i Independence Hall, i nr. 16 Rothschild Blvd., Tel Aviv, og får nyte godt av guidens kunnskaper.

66 familier

Det er 11. april, 1909. 66 familier er samlet på stedet der Independence Hall nå ligger. På det som da bare er sand, skal de trekke lodd om hvilket område hver familie skal ha av den tomtegrunnen de har kjøpt nord for havnebyen Jaffa. De ønsker å bygge en ny jødisk by, og navnet skal være Ahuzat Bayit. Ved hjelp av 66 grå og like mange hvite skjell skal fordelingen foretas. En fire år gammel gutt står for loddtrekningen.

Meir og Zina Dizengoff trekker tomt nummer 48 og bygger hjemmet sitt der. Meir blir leder av naborådet. I 1910 endrer byen navn til Tel Aviv. Innbyggerne spiller på en boktittel av Theodorr Herzl – Altneuland (gammelt nytt land), og Meir Dizengoff (1861-1936) blir den første ordføreren. Kona, Zina, blir lærer på skolen som byen bygger, der undervisningen foregår bare på hebraisk.

Zina dør i 1930, og Meir bestemmer seg for å donere huset til byen. Det blir renovert og utvidet, og fra 1936 ble det et kunstgalleri etter Meir Dizengoffs ønske.

Mai, 1948

Vi skrur tiden fram til 14. mai 1948. 36 timer tidligere starter dramaet som, ifølge guiden, endret verden.

– Dette er et av de viktigste stedene i landet, erklærer guiden når vi har tatt plass i en delvis underjordisk sal. Veggene er tykke og vinduene små og plassert langt oppe på veggen. Ikke et tilfeldig valg av lokale for det som nå skulle skje, ifølge guiden.

– Møblene i rommet ble lånt for anledningen og levert tilbake igjen etterpå, sier guiden og fortsetter på historien:

I FN denne maidagen i 1948 blir delingsplanen for det britiske palestinamandatet lagt fram. Jødene aksepterer, araberne sier nei. Planen om å erklære en jødisk stat tar form, til tross for advarsler. Det må skje i Tel Aviv, for Jerusalem er allerede beleiret av arabere.

32 minutter

I Tel Aviv blir invitasjoner til 350 personer sendt ut. De blir bedt om å møte, i hemmelighet, i det som altså da er et kunstgalleri, kl. 15.30 om ettermiddag 14. mai. Kl. 16 skal seremonien starte. En stat skal fødes. En million overlevende fra Holocaust skal få et land. Ordlyden i erklæringen som leder for den provisoriske regjeringen, David Ben-Gurion, skal lese opp, er klar først en time før.

Det blir likevel ikke hemmeligholdt. Radiokanalen Voice of Israel dekker begivenheten. Det er varmt inne i salen, og folk er i finklærne. Like før den småvokste David Ben-Gurion skal reise seg og starte opplesingen, stemmer noen i salen i «Hatikvah» (Håpet), som blir statens nasjonalsang. Så kommer erklæringen (originalopptak her) og signeringen av den.

Det hele må være over før sabbaten begynner, og seremonien varer bare i 32 minutter. Det er da knappe sju og en halv time igjen av det britiske styret. Mandatområdet skal overlates til FN.

Krig

Om natten, i det britene trekker seg ut, angriper fem araberstater den nye jødiske staten. 600.000 jøder mot 1,3 millioner arabere. Ifølge historiebøkene, som guiden sier, varer krigen i ett år, tre måneder og ti dager før det blir våpenhvile i 1949.

– Men krigen har aldri sluttet. Vi lever ikke i en bok. Det er ikke fred her. Men dere skal vite hvor mye vi ønsker fred. Vi har ikke blitt vant til situasjonen. Vi føler, og vi bryr oss. Vi ønsker å leve i fred, men vi ønsker å leve, å eksistere, å overleve. Og det vil vi fortsette med, sier hun og fortsetter:

– Det vil være ting som trenger å korrigeres, vi er ikke perfekte, men vi vil aldri be om unnskyldning for retten vår til å leve.

Men livet er ikke lett. Hun har tre barn, forteller hun, på 20, 24 og 27 år. For gutter er det tre års militærtjeneste, for jenter to år.

– Det er ikke så lett for meg som mor å sende barna i hæren, men uten den vil vi ikke overleve.

Tonene fra nasjonalsangen lyder fra høyttaleranlegget. Folk reiser seg – i salen der Israel ble født.