Innlegg

Hundrevis markerte sin støtte til Israel

Støttemarkeringen for Israel og solidaritetsmarkeringen for palestinerne gikk stort sett fredelig for seg i Oslo søndag.

I 2009 brøt det ut aggressiv stemning og gatekamper mellom politiet og demonstranter under en tilsvarende markering for Israel. I dag stilte et stort politioppbud opp for å passe på at marsjene ikke krysset hverandre.

Hundrevis møtte opp
Mange hundre mennesker fylte Eidsvolls plass foran Stortinget til randen. De samlet seg med israelske flagg for å markere sin støtte til Israel og jødene.

– Det er fantastisk å se at så mange har møtt opp for å markere sin støtte, sa Sten Sørensen, leder for Israel-markeringen.

Truet politiet
Fra Stortinget marsjerte støttemarkeringen ned til Rådhusplassen mens det ble vaiet med flagg, ropt israelvennlige slagord og sunget «hevenu shalom alechem». Da toget beveget seg videre ned mot Rådhusplassen, måtte politiet legge en mann i håndjern etter at han hadde oppført seg truende i umiddelbar nærhet til markeringen. Rett før marsjen ankom Rådhusplassen, der det skulle holdes appeller og sang – ble det også ropt «barnemordene», «er dette alle fra hele Norge?» og «boikott Israel» fra en parkert bil der toget passerte.

Les også: Blogg om krigen i Gaza

Anti-sionistisk markering
På Jernbanetorget var det samlet rundt 100 mennesker med palestinaskjerf, «Boikott Israel»-skilt og en frontrekke fylt av ortodokse jøder. Blant dem Rabbi Weiss, en kjent talsmann for den anti-sionistiske bevegelsen Neturei Karta. «Israel er terrorister» og «Fri Palestina» ble ropt fra en ropert.

Initiativtakerne hadde håpet å se flere fremmøtte, men Trond Ali Linstad påpeker at det er budskapet som er viktig for dem og ikke antall oppmøtte.

Paraden gikk oppover Karl Johans gate i Oslo, forbi Stortinget, Nasjonalteateret og ut til Nobels Fredssenter. Ved trikkeskinnene rigget ansamlingen seg til for å høre på appeller.

– Den eneste realistiske vei fremover i Midtøsten er selvfølgelig å bygge solidaritet mellom jøder og palestinere og alle som denne saken angår. Vi støtter et undertrykt folk, palestinerne, og vi protesterer mot urett representert ved staten Israel, sier Trond Ali Linstad.

– Dette er en historisk markering. Det er første gang i Norge at jøder, muslimer, kristne og ateister er samlet for fred i Midtøsten, ropes det fra høyttalerne når Saqib Ibrahim starter sin appell. Han er initiativtaker til markeringen.

Hedret Steinmann
Bare noen steinkast lengre borte var en noe større ansamling mennesker samlet i sin støtte til Israel, med israelske og norske flagg.

Siv Jensen var første appell-holder i Israelleiren og benyttet anledningen til å hedre nylig avdøde Samuel Steinmanns minne.

– Jeg blir både glad og berørt av å se så mange møter og står opp i kampen mot antisemittisme, sa partilederen og fortsatte:

– For 73 år siden stod 532 norske jøder på Rådhuskaia. De ble tvunget om bord i skipet «Donau» og deportert til nazistiske konsentrasjonsleirer. Det er et vondt minne i norsk historie.

– Kampen mot jødehat er ikke over. Å drive både rasistiske og diskriminerende holdninger ut av mørket og kjempe mot dem er et ansvar som påhviler hver og en av oss, sa Frp-leder Siv Jensen i sin appell.

Også KrFs stortingsrepresentant Hans Fredrik Grøvan og Israels ambassadør til Norge, Raphael Schutz, holdt appeller.

Kontrastfylt ettermiddag

Tilbake på andre siden av Rådhusplassen står de som mener at sionisme gir grunnlaget for antisemittisme. De er i det minste enige om at antisemittisme ikke er greit. Ut over dette var det en kontrastfylt søndags ettermiddag i hovedstaden.

Sørensen har tidligere uttalt at de ikke mener markeringen til å være politisk. Det er Trond Ali Linstad som er initiativtaker til støttemarkeringen for palestinere og jøder uenig i. Han mener at det helt klart er politisk og en del av den sionistiske ideologien. KPK

– Høyre om for Netanyahu

Korrespondent John Solsvik tror Benjamin Netanyahu vil legge seg mer til høyre dersom han får fortsette som statsminister etter dagens valg til den israelske nasjonaforsamlingen Knesset.

JERUSALEM: Sambåndet møter avisen Dagens journalist i Israel ved trappen ned til handlegata Mamilla i sentrum av Jerusalem 24. januar. Vi snakker om muligheten for en fredelig sameksistens mellom jødere og arabere. John Solsvik påpeker at det bor 1,6 millioner arabere i Israel, og at de moderate blant araberne – som utgjør flertallet, ønsker nettopp fredelig sameksistens.

– Men de ekstreme blant araberne – og også her i Israel er det ekstreme – ønsker ikke dette. De ønsker Israel og jødene dit pepperen gror. Det fantastiske med Israel er imidlertid at dette er et demokratisk samfunn, og til valget i mars stiller også araberne – de ekstreme inkludert – politiske lister til valg til Knesset, sier Solsvik.

Han viser til at det er flere slike ekstreme arabiske partier i Knesset allerede i dag.

– De er valgt inn på lovlig vis og har som mål å fjerne hele Israel. De mest ytterliggående ekstreme høyreorienterte jøder i Knesset ønsker jo å få satt dem i fengsel. Men at de er representert i nasjonalforsamlingen er jo en demonstrasjon av at Israel er et demokrati med ytringsfrihet, politisk frihet. Det er et garanti for alle menneskeretter i dette landet, og det går an når en har litt respekt for menneskeretter.

Vil Benjamin Netanyahu overleve som statsminister?

Ja, personlig tror jeg faktisk det. Han kommer til å fortsette – uten støtten fra sentrumspartiet som sprengte Netanyahus koalisjon, sier Solsvik.

Dagen-korrespondenten sikter til det som var årsaken til at statsministeren skrev ut nyvalg. Det sekulære sentrumspartiet Yesh Atid var en del av regjeringen, men ble kastet ut på grunn av intern uenighet. Også sentrumspartiet Hatnua forlot regjeringen.

Les mer: Slik gikk det ved valget i 2013

– Dermed vender Netanyahu seg mot flere sterkere høyrepartier og ortodokse partier. Og det gjør nok at han kommer til å klare å få et flertall i Knesset, tror jeg, da. For venstresiden og sentrum er ikke sterke nok og enige nok til å forme en annen regjering. Men det betyr en mer høyreorientert politikk når Netanyahu går til høyre for å hente sin støtte, og det betyr mer satsing på sikkerhet, militæret og ja til bosettinger. Han kommer til å hisse på seg hele verden. Vi kan regne med sterkere reaksjoner fra EU og USA fordi de går enda mer til høyre når det gjelder bosettinger og det å bygge på Vestbredden, sier John Solsvik.

Dette er et utdrag fra intervjuet med John Solsvik 24. januar i år.

 Her kan du lese John Solsviks valganalyse i Dagen etter at stemmene er talt opp

 

 

 

 

 

Tror ikke på Hizbollah-angrep

En av tankkommandatene i 7. brigade på Golanhøyden tror ikke den israelske hæren vil være i krig med Hizbollah i nærmeste framtid.

GOLANHØYDENE: – De slåss mot IS (Islamsk stat), og jeg tror de har nok med det, sier han på spørsmål fra sambåndet.no.

Sambåndet er i Israel sammen med en gruppe fra Si-Reiser, og tirsdag besøkte vi Israel-kontrollerte Golanhøyden på grensen mot Syria. Det var da bare to dager etter at blant andre en iransk general og en Hizbollah-kommandant ble drept i et luftangrep. Det er antatt at Israel sto bak angrepet.

Høynet beredskapsnivå

Onsdag besøkte Sambåndet leiren til 7. brigade på Golanhøyden. Den 21-årige tankkommandanten bekrefter at beredskapsnivået for brigaden ble høynet etter at blant andre den Israel-fiendtlige sjiamuslimske gruppen forsikret at de ville hevne angrepet som fant sted søndag.

– Det høynede beredskapsnivået består blant annet i at stridsvognene skal være klar til å rykke ut om morgenen, sier han.

Pansring hemmelig

7. brigade ble etablert 16. mai 1948, bare to dager etter at staten Israel ble proklamert. Vognkommandaten som viser oss rundt i leiren, forteller om slag brigaden har deltatt i, og svarer på spørsmål om stridsvognene.

– Pansringen av stridsvognene våre er helt spesiell, og hva den består av, er en de største hemmelighetene i den israelske hæren, sier han.

Hovedkanonen er på 105 mm og kan effektivt fyres av på 5 kilometers hold. I tillegg er stridsvognen utstyrt med maskinpistoler. Det er fire soldater på hver vogn. Maksimal hastighet er 80 kilometer i timen, men vognene beveger seg sjelden raskere enn 50 km/t. De veier 63 tonn og har 1100 hestekrefter. Utvekslingen gjør at dette kan økes til 12000 HK.

 

Her ble Israel født

En fire år gammel gutt skulle komme til å avgjøre stedet hvor staten Israel ble til 39 år senere.

TEL AVIV, ISRAEL: – Dette vil det være ulike meninger om, men nå skal vi uansett lytte til denne historien slik som den blir fortalt.

Lederen for en gruppe ungdommer fra Maryland, USA fraskriver seg litt av ansvaret for det som nå skal komme. Sambåndet har blandet seg med gruppen i Independence Hall, i nr. 16 Rothschild Blvd., Tel Aviv, og får nyte godt av guidens kunnskaper.

66 familier

Det er 11. april, 1909. 66 familier er samlet på stedet der Independence Hall nå ligger. På det som da bare er sand, skal de trekke lodd om hvilket område hver familie skal ha av den tomtegrunnen de har kjøpt nord for havnebyen Jaffa. De ønsker å bygge en ny jødisk by, og navnet skal være Ahuzat Bayit. Ved hjelp av 66 grå og like mange hvite skjell skal fordelingen foretas. En fire år gammel gutt står for loddtrekningen.

Meir og Zina Dizengoff trekker tomt nummer 48 og bygger hjemmet sitt der. Meir blir leder av naborådet. I 1910 endrer byen navn til Tel Aviv. Innbyggerne spiller på en boktittel av Theodorr Herzl – Altneuland (gammelt nytt land), og Meir Dizengoff (1861-1936) blir den første ordføreren. Kona, Zina, blir lærer på skolen som byen bygger, der undervisningen foregår bare på hebraisk.

Zina dør i 1930, og Meir bestemmer seg for å donere huset til byen. Det blir renovert og utvidet, og fra 1936 ble det et kunstgalleri etter Meir Dizengoffs ønske.

Mai, 1948

Vi skrur tiden fram til 14. mai 1948. 36 timer tidligere starter dramaet som, ifølge guiden, endret verden.

– Dette er et av de viktigste stedene i landet, erklærer guiden når vi har tatt plass i en delvis underjordisk sal. Veggene er tykke og vinduene små og plassert langt oppe på veggen. Ikke et tilfeldig valg av lokale for det som nå skulle skje, ifølge guiden.

– Møblene i rommet ble lånt for anledningen og levert tilbake igjen etterpå, sier guiden og fortsetter på historien:

I FN denne maidagen i 1948 blir delingsplanen for det britiske palestinamandatet lagt fram. Jødene aksepterer, araberne sier nei. Planen om å erklære en jødisk stat tar form, til tross for advarsler. Det må skje i Tel Aviv, for Jerusalem er allerede beleiret av arabere.

32 minutter

I Tel Aviv blir invitasjoner til 350 personer sendt ut. De blir bedt om å møte, i hemmelighet, i det som altså da er et kunstgalleri, kl. 15.30 om ettermiddag 14. mai. Kl. 16 skal seremonien starte. En stat skal fødes. En million overlevende fra Holocaust skal få et land. Ordlyden i erklæringen som leder for den provisoriske regjeringen, David Ben-Gurion, skal lese opp, er klar først en time før.

Det blir likevel ikke hemmeligholdt. Radiokanalen Voice of Israel dekker begivenheten. Det er varmt inne i salen, og folk er i finklærne. Like før den småvokste David Ben-Gurion skal reise seg og starte opplesingen, stemmer noen i salen i “Hatikvah” (Håpet), som blir statens nasjonalsang. Så kommer erklæringen (originalopptak her) og signeringen av den.

Det hele må være over før sabbaten begynner, og seremonien varer bare i 32 minutter. Det er da knappe sju og en halv time igjen av det britiske styret. Mandatområdet skal overlates til FN.

Krig

Om natten, i det britene trekker seg ut, angriper fem araberstater den nye jødiske staten. 600.000 jøder mot 1,3 millioner arabere. Ifølge historiebøkene, som guiden sier, varer krigen i ett år, tre måneder og ti dager før det blir våpenhvile i 1949.

– Men krigen har aldri sluttet. Vi lever ikke i en bok. Det er ikke fred her. Men dere skal vite hvor mye vi ønsker fred. Vi har ikke blitt vant til situasjonen. Vi føler, og vi bryr oss. Vi ønsker å leve i fred, men vi ønsker å leve, å eksistere, å overleve. Og det vil vi fortsette med, sier hun og fortsetter:

– Det vil være ting som trenger å korrigeres, vi er ikke perfekte, men vi vil aldri be om unnskyldning for retten vår til å leve.

Men livet er ikke lett. Hun har tre barn, forteller hun, på 20, 24 og 27 år. For gutter er det tre års militærtjeneste, for jenter to år.

– Det er ikke så lett for meg som mor å sende barna i hæren, men uten den vil vi ikke overleve.

Tonene fra nasjonalsangen lyder fra høyttaleranlegget. Folk reiser seg – i salen der Israel ble født.

 

“Israel er en av oss”

Mange israelvenner mener europeere behandler Israel annerledes enn andre land og folk i Midtøsten. Den danske ambassadøren til Israel mener det er slik det må være, "for Israel er en av oss". Hvordan skal vi tolke det?

Nettleder_PetterAmbassadørens vakte betydelig oppmerksomhet på en diplomatkonferanse arrangert av avisen Jerusalem Post i Jerusalem i går. I avisens egen dekning av konferansen blir Jesper Vahr sitert slik fra en   paneldiskusjon om forholdet mellom Israel og Europa:

– Europa bør vurdere Israels handlinger utfra en dobbel standard sammenlignet med andre land i Midtøsten. Og Israel bør selv insistere på å bli diskriminert, fordi dere er en av oss.

Ambassadøren viste til at israelere av og til spør hvorfor Europa bruker en annen standard når de vurderer handlingene til Israels naboland, så som Syria: – Det er ikke standarden som dere vurderes etter, og det er heller ikke standarden dere bør ønske å bli vurdert etter. Israel bør ønske å bli holdt ansvarlig på basis av europeiske standarder, ikke de som gjelder i Midtøsten. Jeg mener dere har en rett til å insistere på å bli vurdert etter den samme standarden som alle de andre landene i den europeiske konteksten, sa ambassadør Jesper Vahr ifølge Jerusalem Post.

– Det er naturlig å forholde seg annerledes overfor Israel – et land som Europa, Danmark inkludert, har omfattende handels- og kulturelle forbindelser til, enn andre land, utdypet Vahr.

Uproporsjonal dekning

Spørsmålet om en dobbel standard – altså at man vurderer sammenlignbare handlinger ulikt alt etter hvem som har utført dem – blir ofte stilt av forsvarere av den israelske staten. Med Israel for fred (Miff) påpekte eksempelvis i forbindelse med krigen i Gaza og Israel i sommer at Vesten også sto bak bombing som rammet sivilbefolkning, og Miff nevnte kampen mot Gaddafi i Libya i 2011 som eksempel. Miff har også påvist at konflikten mellom Israel og palestinerne får større mediedekning rent kvantitativt enn krigshandlinger i Irak og Pakistan, for eksempel, selv om antall drepte er større i sistnevnte konflikter.

Lavere standard?

Bemerkningene fra den danske ambassadøren til Israel kan tolkes på flere måter. Den enkleste måten å forstå dem på, er at han vedgår at det finnes en dobbel standard i europeernes syn på Midtøsten, og at han søker å rettferdiggjøre den ved å smigre israelerne. Det lyktes han på ingen måte med, skal vi dømme etter artikkelen i Jerusalem Post.

Dernest kan det tolkes som at han mener det han sier, at staten Israel er kvalitativt annerledes enn naboene, for eksempel de selvstyrte palestinske områdene. Da sier han altså samtidig at andre folk og land i Midtøsten har en lavere standard enn de europeiske “oss”, hvori opptatt Israel. Den sistnevnte tolkningen er åpenbart den mest interessante. Tv-serien “1864”, som går på TV2 for tiden, setter søkelyset på at at danske statsledere på 1860-tallet så på Danmark som “Guds utvalgte folk”, en betegnelse som det er mer vanlig å bruke om jødene, for å si det slik.

“Nedlatende”

Ifølge omtalen av konferansen i Jerusalem Post var den denne kvalitative tolkningen som ble oppfattet på konferansen, og ambassadøren gjorde tydeligvis ingen god figur. Avisens korrespondent for diplomatiske saker, Herb Keinon, som ledet panelsamtalen, spurte om ikke palestinerne kunne oppfatte dette som nedlatende:

– Jeg er ikke sikker på at det er nedlatende, særlig når man tar hensyn til at Israel er den sterkeste parten i konflikten og palestinerne den svakeste, svarte Vahr – og gikk altså der inn i en tradisjonell europeisk argumentasjon.

– Europeisk besettelse

En av avisens redaktører, Caroline B. Glick, tolket den danske ambassadørens bemerkninger som “et uttrykk for forakt for vår intelligens”. Glick er opprinnelig amerikansk, men har emigret til Israel.

Se video av innlegget

– Jeg anser at Europas store interesse for Midtøsten generelt og Israel spesielt for å være en besettelse, en besettelse som jøder har fått merke siden Jesu tid, sa Glick.

Glick avviste både at det fantes noen felles kultur mellom Israel og Europa, og at det var mulig å snakke om en dobbel standard i positiv forstand. Tvertimot hevdet hun at europeerne var “besatt av et behov for konstant å pirke på den jødiske staten”.

– Jeg kan ikke være stolt av at du ser på oss utfra en annen standard enn du ser på våre naboer, for du ser ikke på dem som mennesker. Det du sier, innebærer at du ser på dem som objekter, sa Caroline B. Glick.

Det blir spennende å se om den danske ambassadørens bemerkninger får noe etterspill.

 

Kristen storbysatsing i Tel Aviv

Den Norske Israelsmisjon planlegger sammen med samarbeidspartnere en ny satsing på storbymisjon i Tel Aviv fra nyttår.

I første omgang innebærer det at Israelsmisjonen knytter til seg nye samarbeidspartnere og at det arbeidet de ulike organisasjonene driver, koordineres bedre.

I alt er seks organisasjoner med i det nye samarbeidet. Utenom Den Norske Israelsmisjon er misjonsorganisasjoner fra Danmark, Finland, Færøyene og Tyskland med i tillegg til organisasjonen Jews for Jesus.

Assisterende generalsekretær i Den Norske Israelsmisjon, Jorunn Andestad Langmoen, sier at man er kommet langt i arbeidet med å utarbeide rammevilkår og retningslinjer for samarbeidet.

– I løpet av to-tre uker tror jeg dette skal være avklart slik at vi kan starte storbysatsingen fra januar av, sier hun.

Vil nå mange
– Hvorfor satses det nå spesielt på storbymisjon?

– Der har vi mulighet til å komme i kontakt med et stort antall mennesker. I storbyene er det mange ensomme som er på leting. Vi vil møte folk med kjærlighet og respekt. Vi er ikke ute etter å lure noen inn i noe, men vi ønsker å dele det beste vi har. Noen jøder oppfatter det slik at vi vil ta fra dem deres jødiske identitet. Men det vil vi ikke: Jesus og disiplene var jo jøder, sier hun.

Immanuelkirken
Israelsmisjonen har i en årrekke drevet arbeid ut fra Immanuelkirken i Tel Aviv. Det er trolig ingen andre steder i Israel så mange sekulære jøder får høre om den kristne tro.

Likevel når man ut til bare en brøkdel av befolkningen. Med den nye satsingen og samarbeidet er målet å få presentert det kristne budskapet for langt flere, og Immanuelkirken vil være et tilholdssted for de som blir invitert inn i det kristne fellesskapet.

Mange ideer
Det foreligger en rekke ideer til nye og utvidede aktiviteter og prosjekter. Langmoen Andestad nevner som eksempel at man ønsker å starte en kafé hvor folk kan inviteres inn. En annen idé er å være til stede på ulike byarrangementer hvor det samles mange mennesker.

På Israelsmisjonens nettside er også nevnt mulige satsingsområder som å utruste lokale troende, studentarbeid, arbeid blant barn, etablere husgrupper flere steder i byen, pro-life arbeid, krisehjelp og veiledning, musikk og kunst, og kamp mot menneskehandel. KPK

Ledende rabbinere advarer mot bønnedag

Ledende rabbinere i Israel ber jøder om ikke å delta på den internasjonale Bønnedagen for fred for Jerusalem 5. oktober. Også mange nordmenn har vært med på arrangementet.

Initiativtaker til bønnedagen er det internasjonale menighetsfellesskapet Eagles’ Wings, og også Den internasjonale kristne ambassade Jerusalem (ICEJ) har arrangementet på sin liste over egne aktiviteter i 2014. I Jerusalem er bønnedagen lokalisert til Hulda Gate i sørveggen ved tempelhøyden, men folk oppfordres til delta hvor de er verden over. I 2011 ble det anslått at over 300 millioner kristne i 100.000 kirker i 175 land deltok. Første gang var i 2002.

I dag skriver den israelske avisen Haaretz på sin nettside at sjefrabbinerne Ashkenazi David Lau og Sephardi Chief Yitzhak Yosef mandag advarte mot arrangementet og også har bedt myndightene om å hindre at det går av stabelen. Avisen ser dette som et ledd i en kampanje fra rabbinernes side mot at jøder skal samarbeide med evangelikale grupper. Ifølge Haaretz er det ICEJ som er arrangør, og avisen skriver at denne organisasjonen “bringer sammen evangeliske kristne  fra Nord-Amerika som er entusiastiske støttespillere for Israel”.

Uttalelse

I en uttalelse fra de ledende rabbinere står det følgende:

– Til våre jødiske brødre vil vi si: Slutt dere ikke til denne forsamlingen, hvis hensikt det er å hindre Israels sanne utløsning. I henhold til vår hellige Tora (de fem Mosebøkene, red.anm.) må vi holde oss borte fra dette arrangementet, og det er forbudt å slutte seg til dem på noen måte”.

– Ubalansert

Haaretz tolker uttalelsen slik at rabbinerne har akseptert argumentasjonen til organisasjonen Rabbanei Derekh Emunah (“Rabbinerne som støtter trosveien”), som består av flere rabbinere fra Gamlebyen i Jerusalem og religiøse sionistledere. Denne organisasjonen mener at at bønnedagen er å forstå som et misjonsframstøt. Gruppen har hengt opp plakater i Jerusalem der budskapet er at forsøk på å si at bønnedagen ikke er skadelig, er bevisst lureri fra misjonærer som forsøker å trekke til seg jøder og styrke Kirkens forhold til hellige steder i Gamlebyen. Plakatene er signert av prominente rabbinere som  Shlomo Aviner, Avigdor Nebenzahl og Simcha Hakohen Kook.

– Seremonien har til hensikt å skade jøder. Den innbyrdes respekten mellom religionene må opprettholdes på en måte som ikke er til skade for noen, og i dette tilfellet er ikke den balansen til stede, heter det i uttalelsen fra de ledende rabbinerne Ashkenazi David Lau og Sephardi Chief Yitzhak Yosef.

Norsk tur

Den norske avdelingen av ICEJ arrangerer tur til Israel i perioden 4.-15. oktober, i forbindelse med Løvhyttefesten, men Bønnedagen 5. oktober står ikke på programmet (det gjør det heller ikke for Si-Reiser, som setter opp tur i samme tidsrom). Direktør Dag Øyvind Juliussen i den norske avdelingen av ICEJ, forkortet IKAJ, sier til sambåndet.no at dette er mest av praktiske årsaker:

– 5. oktober er før vårt arrangement begynner, sier Juliussen.

Uten spesifikt å kommentere den aktuelle uttalelsen fra de ledende rabbinerne, viser IKAJ-direktøren til at den kristne kirke har vært preget av avvisning og fiendskap overfor jødene.

– 2000 år med forfølgelse av jøder fra kristne viskes ikke lett bort. Det er lang prosess for jøder og kristne å finne hverandre, sier Juliussen.

Direktøren mener imidlertid at uviklingen har vært positiv siden ICEJ hadde sitt første Løvhytte-arrangement i 1980. Da var det flere jøder i Jerusalem som reagerte negativt, men nå hilses de kristne velkommen av mange. I 2006 ble ICEJ invitert til å åpne et kristent kontor i institusjonen Yad Vashem, som blant annet rommer Holocaust-museet.

– Vi som er kristne, må se på den historiske konteksten. Rent umiddelbart tenker jeg at rabbinerne ser på bønnedagen som et kristent arrangment som vi får ta hånd om selv, sier Juliussen.

Dag Øyvind Juliussen legger til at arrangementet som ICEJ står bak i forbindelse med Løvhyttefesten, er anslått å tilføre den israelske økonomien 100 millioner kroner. I år reiser over 100 nordmenn på den norske avdelingens tur, om lag 40 flere enn i fjor.

 

 

Si-Reiser jubilerer

Det største reiseselskapet med kristen profil i Norge er 35 år i år. Misjonseide Si-Reiser markerer i dag med over 200 gjester.

Lørdag 13. september feirer Si-Reiser 35-årsjubileum på Highland Hotel på Geilo med vel 200 gjester fra hele landet.

Les også: Nye tur-opplegg

Historien

Selskapets spede start var sommeren 1979 da Sunnmøre Indremisjon arrangerte en busstur til Tønder i Danmark med daværende kretssekretær som reiseleder. I åtte år var det bussturer i Norden og etter hvert på kontinentet, som sto på programmet.

I 1986 ble det dannet eget aksjeselskap, og reiseprogrammet ble utvidet med turer til Middelhavet, kalt Bibelferie i Syden.

Israel ble også et reisemål, og utpå 90-tallet kom opplevelsesreiser som et nytt tilbud. Selskapet har en avdeling for spesialtilpasning av reiser for skoler og enkeltpersoner, og fra 2014 blir Ravinalas misjons- og bistandsreiser en ny avdeling i Si-Reiser.

2010 ble et rekordår for Si-Resier med en omsetning på 77 millioner kroner, opp 40 prosent fra året før.

På festen i kveld blir det et visuelt tilbakeblikk på 35 års virksomhet som reiseoperatør. Lise Karlsen skal være festtaler, og kveldens jubileumskollekt går til Evangeliesenteret. Den svenske konsert- og kirkesangeren Lage Wedin skal ha minikonsert, og Knut Inge Røen vil fremføre kjente sanger fra repertoaret til den amerikanske countrysangeren Jim Reeves.

I 2004 markerte Si-Reiser 25-årsjubileum i Loen.

En spenningsfull sommer i Israel

Det er fort gjort å bli likt eller mislikt når en våger seg utpå med uttalelser rundt temaet Israel og situasjonen i Midtøsten. Det har vi sett og hørt rikelig av denne sommeren.

Her har undertegnede også blitt «forstått og misforstått» etter å ha blitt sitert i avisen Dagen 14. juli. Overskriften var ganske direkte og utfordrende: «Kritiserer kristent hat mot araberne». Diskusjonen om dette var en glup overskrift eller ikke, kan vi gjerne ta, men ingen bør unndra seg det faktum at det er lett til å få et negativt fokus på araberne som folkegruppe under de forhold som råder i Midtøsten om dagen. Ingen må fortelle meg at det ikke er lett å bli noe hatsk i sin holdning og omtale av mennesker og folkegrupper som står opp imot Israel.

ISRAELS VENN

Etter sommerens skriverier har noen lurt på om jeg er på vikende front som Israels venn. Her kan jeg berolige kraftig. Min kjærlighet til Israel og jødene spesielt, har Gud lagt ned i hjertet mitt. Det har særlig blitt levende og sterkt for meg etter at jeg ble meg bevisst «AT FRELSEN KOMMER FRA JØDENE». Jesus Messias var og er jøde – men også verdens frelser. Er han verdens frelser, er han også folkeslagenes frelser, også de som hater og kriger mot Israel og jødene. Ihuga Israelsvenner (meg selv innbefattet) har lett for å miste det fokuset i vårt til tider ensidige og nidkjære engasjement for jødene og Israel.

MINE BØNNER

Det kan virke noe fromt å kommentere eget bønneliv, men jeg gjør det i dag for å forklare litt om sammenhengen for mine uttalelser som ble referert i Dagen 14. juli. Jeg ber mye for situasjonen i Israel og Midtøsten. Det oppfordres vi sterkt til i Guds ord. Be om fred for Jerusalem! Men når vi ber om fred for Jerusalem, innbefatter det også bønn for den islamske og arabiske verden. Jeg tror at konflikten i Israel og Midtøsten i hovedsak er en åndelig konflikt mellom Gud og Satan. Jeg tror da at ånd må møtes med Ånd, og her er bønnevåpenet viktigere enn  vi er oss bevisste. Derfor er den største tjenesten vi kan bidra med om dagen, BØNN og FORBØNNER for ALLE MENNESKER, uansett folkegruppe eller religion/ismer.

JERNTEPPET OG BAMUSTEPPET

Jeg vet at jeg ikke er alene om å mene at mye av årsaken til at jernteppet og bambusteppet falt var den kristne menighets bønner i og utenfor landene (Sovjet og Kina, og vi tar med Øst-Tyskland også). Derfor hører noen meg be om følgende fra talerstolene rundt i Norge: «Gud, vi ber i dag om at islams åk må brytes i den arabiske og muslimske verden, og at evangeliet må gå sin seiersgang, slik at løgnene i islam må byttes med sannheten i Jesus, som er veien, sannheten og livet!»

Etter en slik bønn fra talerstolen for noen år siden fikk jeg følgende kommentar: «Tror du på det du nå ba om?» Svaret mitt var, og er, et ubetinget JA. Jeg tror vi kan bli så opphengt i all den vondskap som har, er, og kommer til å bli utført som resultat av islams idé og tenkning at vi glemmer at Gud kan gripe inn for en kortere eller lengre periode med vekkelse og omvendelse for de folkegrupper som er under islams svøpe og tyranni.  Forbønn for Israel og de kristnes motstandere kan være utfordrende,  men det er etter Jesu ord og evangeliet å gjøre det. «Be for dem som forfølger dere»- «ikke forbann men velsign».

DET VIKTIGSTE

Det skjer så mye fint i Israel om dagen på tross av krig og fiendtlige holdninger mot landet og folket Israel. Det skjer store ting innen forskning inn mot teknologi og jordbruk for eksempel. Det siste som rapporteres fra Israel, er at Negevørkenen utvikles som aldri før, ja, den blir mindre og mindre pga nydyrkning. Vann har og er en stor utfordring i Israel – og da spesielt i ørkenen. Det rapporteres i disse dager om at nå vannes flere vekster med saltvann, og kvaliteten på det som dyrkes, blir bedre enn vekster som vannes med ferskvann. Druene, tomatene og granateplene blir søtere og av bedre kvalitet. Fantastisk er det også å høre at det er oppdaget et enormt underjordisk vann reservoar midt i Negev med enorme mengder vann. Er det noen som tvilte på Guds løfter?

Men det viktigste og største som skjer i Israel i dag, er allikevel dette at flere og flere jøder kommer til tro på Jesus som Messias! For 20 år siden var det ca. 20 messianske menigheter i Israel. I dag rapporteres det om mellom 200 og 250. Takk til Gud! Det viktigste og største er at jøder vender om til Jesus og blir frelst i denne vanskelige tid for folket og landet Israel. De siste 20 årene er det vokst frem en evangelisk bibelskole i Netanya der en tredjedel av elevene er kristne arabere og to tredjedeler er messianske jøder. Ungdommene som utdannes der, kan være det redskapet Gud bruker i denne tid for å oppfylle dine og mine bønner : «at de jøder/arabere må bli frelst».

Les også leder om kristensionisme

Fordummende svart-hvitt tenkning

Å plassere folk i båser er en enkel måte å marginalisere og umyndiggjøre disse på. Det har vi sett når kristne med et konservativt bibelsyn omtales som «fundamentalister» i samme åndedrag som en snakker om muslimer som vil innføre Sharia-lovgivning.

Ut fra den opprinnelige mening – å vende tilbake til troens fundament eller grunnlag – vil mange av oss anse det som en ære å være fundamentalist, men ikke når det brukes synonymt med fanatisme og ekstremisme.

Vil jeg kalle meg «kristensionist»? Ja, ut fra en klassisk forståelse vil jeg det. Bibelen er Guds evige og autorative ord, og den beskriver drømmen hos et bortført jødefolk om å vende tilbake til Sion (Salme 137). Både bibelhistorien og den øvrige og senere verdenshistorie gir jødene den historiske og moralske rett til å bosette seg og leve trygt i Israel, og vi ser det som naturlig at vi hjelper de jøder som ønsker å realisere den drømmen. Ikke på bekostning av, men i fredelig sameksistens med, andre folkegrupper.

I filmprodusent og forfatter Dag Hoels kronikk «Jødene ga oss Jesu død, halleluja!» får vi gjennom Dagbladet (8.8.14) en utvidet definisjon av samme begrep. Ved siden av noen bibelske sannheter om landet, jødene og endetiden (som de fleste av oss vil kunne slutte oss til), nevnes bl.a. dette som kristensionismens synspunkt: «Vi må gjennom krigen mot islam, djevelens verk, for å nå målet. Å arbeide for forhandlinger og fred mellom israelere og palestinere, er å motsette seg Guds plan for verden». Vi kjenner ingen kristne som mener det er galt å arbeide for fred mellom israelere (som består av jøder, arabere og andre grupper) og deres fiender, men slik blir det når noen påtar seg definisjonsmakten ved å vise til ekstreme uttalelser.

Vi mener det er kristnes plikt å kjempe for fred, forsoning, rettferdighet og sannhet. Nettopp derfor reagerer vi på fordømmelsen av Israel når de bekjemper terror mot egen befolkning. Derfor reagerer vi på at det settes en annen standard for Israel enn den som gjelder for andre nasjoner i samme situasjon. Ut over det skal vi unnlate å forenkle debatten ved å omtale israelere som en homogen gruppe, og som tar kloke beslutninger uansett hva de gjør. Israel er mer enn dets intolerante nasjonalister, Norge er mer enn Mads Gilbert, palestina-arabere er mer enn Hamas, muslimer er mer enn Isil, kristensionister er mer enn folk som mener en skal krige mot islam.

Det er mildt sagt skremmende å se hvor nyansene glimrer med sitt fravær i debatter på sosiale medier. La oss slippe fordummende svart-hvitt tenkning, og selv være veldig forsiktige med å marginalisere andre ved å plassere dem i båser som er definert ut fra ekstreme synspunkter.

Jøder og palestinere – ett i Kristus

Palestinske, jødiske og norske kristne satte hverandre stevne i Rogaland, ikke uten personlig risiko.

– Jeg kan komme til å bli kalt for forræder hjemme, fortalte Haya, presentert som arabisk israeler, i Bryne kyrkje søndag kveld.

Ti messianske jøder, ti kristne palestinere og ti kristne norske ungdommer var samlet på leierstedet Vaulali i Ryfylke fra 9. til 16. august. Det som samlet dem rent praktisk, var konferanse om konflikt og forsoningsarbeid i regi av prosjektet Bridge Builders (se faktaboks). Kvelden før avreisen besøkte de en fullsatt Bryne kyrkje på Jæren.

Ulik bakgrunn

To av ungdommene fra Midtøsten fortalte om sin bakgrunn for å delta i prosjektet.

– Før jeg kom til Bridge Builders, hadde jeg ikke forutsetning for å se konflikten hjemme med Jesu øyne. Nå har jeg lært å bli en ekte “patriot”. Jeg har lært å tilgi og å være et Guds barn. Vi har bygd en sterk grunnvoll på Jesus. Til tross for ulik bakgrunn, er vi ett i Kristus, ett legeme i Kristus, sa Haya. Hun slo dermed an gjennomgangstonen for kvelden, om enheten i Kristus.

Dana er 24 år gammel jøde fra Haifa. I likeht med Haya opplevde også hun at reaksjoner hjemme var en risiko med å delta.

– Men det var verdt risikoen. Vi har lært å være søsken i Jesus, og Bridge Builders er et levende bevis på forsoningen i Jesus, sa Dana.

– Hvordan påvirket krigshandlingene som har vært, samlingen deres, spurte sambåndet.no henne:

– Det gjorde det faktisk lettere å prate, for det ble så virkelig, svarte 24-åringen.

– Praktisert enhet

Angelica fra Jerusalem var med som deltaker på Bridge Builders i 2009, mens hun fremdeles var soldat i den israelske hæren. I år var hun en av lederne på Vaulali.

– Folk har ulik bakgrunn og kommer fra ulike kirkesamfunn. I dag har vi besøkt lutherske kirker, og mye kan være annerledes fra det vi er vant til. Vi ser av og til etter forskjeller, men Gud kaller oss til forsoning, til å være ett i Kristus. Denne uka har vi sett hvordan folk har praktisert denne enheten, sa hun.

Hun siterte en av deltakerne på konferansen: – Det var en som sa at “jeg er glad for å ha lært andre å kjenne, å ta del i deres smerte, slik at jeg kan be for dem”.

– Nå det begynner

Håvard Maurstad er prosjektleder for Bridge Builders. Han viste til at det er nå det begynner for ungdommene fra Midtøsten.

– Når de nå reiser tilbake, skal de fortsette å ha en relasjon til hverandre, og det er nå de bratte oppoverbakkene kommer. Men de har lært å lytte til hverandre og ha et åpent hjerte. Jeg tror de reiser hjem met et håp, sa Maurstad.

Andre del av Bridge Builders består av en studietur til Israel og det palestinske området, og et ørkentreff i Wadi Rum i Jordan påsken 2015.