(SERIE: 5/5) John Solsvik fra Øygarden har jobbet drøyt fire år som journalist i Israel og mener det finnes håp for et bedre forhold mellom jøder og arabere.
Sambåndets sommermagasin kommer i postkassen eller innboksen 14.-17. juli, i år fullstappet med reportasjer fra Israel. I dagene før publiserer vi fem saker vi ikke fikk plass til i bladet. Dette er 5 av 5.
JERUSALEM: Sambåndet møtte avisen Dagens daværende korrespondent i Israel 24. januar, ved trappen ned til handlegata Mamilla i sentrum av Jerusalem. Vi spør den erfarne journalisten om han mener noe kan gjøres for å bedre forholdet mellom jøder og palestinaarabere.
– Situasjonen og konflikten ser på mange måter håpløs ut, fordi partene står så steilt mot hverandre. Israel har kommet for å bli og kommer aldri til å flytte på seg, palestinerne liker det ikke og vil ha dem vekk. Før eller senere må også den palestinske parten innse at de ikke kan bli kvitt israelerne, og at de er nødt til å finne en måte å leve i sammen på, sier Solsvik.
Ønske om å leve i fred
Han mener det finnes et håp.
– Det ligger kanskje i at flertallet av den palestinske befolkningen – palestinere og arabere flest – ønsker å leve i fred og ro med Israel. Det er de palestinske lederne og de ekstreme gruppene – og det er som regel dem som er kommet til politiske makt – som står så steilt mot israelerne og israelske myndigheter, egger til strid hele tiden og legger opp til konflikt, framholder Solsvik.
Han viser til at i alle meningsmålinger som er gjort, svarer 70-80 prosent av alle arabere at de ønsker å leve i fred med Israel, uten noe ønske om å fjerne jødene.
– De innser at de er nødt til å leve i lag, og de er glad for jobbene. For mange av palestinerne får jobb på arbeidsplasser i Israel, i fabrikker og butikker rundt om i Israel, og får dermed penger til mat på bordet og klær og utdanning til barna sine. Det er de de trenger, og det de ønsker, og noe mer ønsker de ikke. Så hvis disse moderate, og dette flertallet av araberne, kunne fått mer å si, så hadde det gått an å leve i lag, resonnerer Solsvik.
Sameksistens
Og han har eksempler på det han kaller «slike lommer» i Israel der det hersker fredelig sameksistens.
– Her i Jerusalem finnes det en skole der det er 50 prosent jøder og 50 prosent arabere. Jeg har vært der og laget reportasje, og det er en fantastisk atmosfære på skolen. Det finnes også en kibbutz vest for Jerusalem som heter Neve Shalom, der de har nesten like mange arabere som jøder, som arbeider sammen. I tillegg finnes det mange fabrikker der jøder og arabere samarbeider, der de viser at det går an, dersom bare de ekstreme blir holdt utenfor. For de ekstreme egger til krig og strid mot jøder uansett, sier Solsvik.
Når han snakker om «ekstreme», er det ikke Gaza han tenker på.
– Gaza kan vi holde utenfor. Vi snakker om Israel, og i Israel bor det 1,6 millioner arabere, og på Vestbredden bor det 2,6 millioner. Hvis jøder og arabere bare kunne levde i fredelig sameksistens i Israel, og de moderate ønsker det, var det håp. Men de ekstreme – for også her i Israel er det ekstreme – ønsker Israel og jødene dit pepperen gror.
Demokrati
Vi kommer inn på det da forestående valget i Israel (les mer om valget her).
– Det fantastiske med Israel er jo at dette er et demokratisk samfunn, og også de ekstreme har lov til å stille politiske lister til valg til Knesset. Og i Knesset er det flere slike ekstreme allerede i dag, som er valgt inn på lovlig vis, men som har som mål å fjerne hele Israel. De er innvalgt i Israels egen nasjonalforsamling. De mest ytterliggående ekstreme høyreorienterte jøder i Knesset vil helst sette dem i fengsel, for de ønsker jo å ødelegge og fjerne hele staten Israel. Men at de er representert i nasjonalforsamlingen er jo en demonstrasjon av at Israel er et demokrati med ytringsfrihet og politisk frihet. Det er garanti for alle menneskeretter i dette landet, og det går an når en har litt respekt for menneskeretter, påpeker Solsvik.
Vestbredden
Vi kommer inn på spørsmålet om bosettinger (les mer om dette i lenken overnfor).
– Når vi europeere hører om Vestbredden (bildet til høyre), ser vi for oss en tett befolket by. Men nå har vi kjørt mil etter mil på Vestbredden og ser hvor mye plass det er – at Vestbredden består mye av ørken.
– Ja, store fjell, lange fjellkjeder og store daler som er tomme for folk. Det er veldig god plass til mange flere millioner mennesker, bekrefter Solsvik.
Innovasjon
Hva er framtiden for Israel? Hva bør staten bruke pengene på? Hva skal en leve av?
– Israel bruker allerede i dag veldig mye penger på utdanning og forskning og ligger i fremste rekke i verden når det gjelder utvikling av nye ting innen medisin og forskning. Det er et av de mest avanserte land i verden, og de klarer å produsere ting som er nye her og som kommer på markedet i resten av verden. Det er én måte Israel kan overleve på framover. Særlig innen high tech og medisin kommer de med nye ting som resten av verden har bruk for. Vi klarer jo oss ikke uten de israelske komponentene til datamaskinene våre, for eksempel, svarer Solsvik.
Bil på luft og vann
Han har også en aldri så liten nyhet å by på.
– Det neste nye som kommer fra Israel, er trolig en bil som går på luft og vann. De må altså ha et stort batteri som kan hente oksygen ut av lufta, men det blir en skikkelig konkurrent til dagens brennstoff som bensin og diesel. Israel ligger i første rekke for å utvikle en slik bil, og jeg har hørt at planen er å sette den i serieproduksjon i 2017.
– Trygg by
Da han kom, bosatte Solsvik seg inne i Jerusalem, men i den siste tiden har den erfarne journalisten bodd vest for byen. Han har reist i hele området, også i de palestinske byene.
– Jeg er helt trygg, har aldri opplevde noe farlig, forteller Solsvik.
Han viser til en statistikk fra 2011 til 2014. Da var det i Jerusalem 0,5 drap per 100.000 innbyggere, mens det i New York var 800 ganger flere.
– Ordføreren tolker tallene som at Jerusalem er den tryggeste byen i verden, sier Solsvik.
Sambåndet minner om at en palestiner fra byen Tulkarm på Vestbredden knivstakk 17 personer på en buss i Tel Aviv bare fire dager før vårt møte i Jerusalem.
– Ja, det finnes slike enslige gjerningsmenn, sier Solsvik, men mener altså at det ikke rokker ved hovedinntrykket av Israel.
– Aksept for ulike syn
– Er det noen forskjell på å leve i Israel nå og da du kom for fire og et halvt år siden?
Da jeg kom for fire år siden, kjente jeg ikke dette samfunnet på den måten jeg kjenner det i dag. I dag er jeg innenfor samfunnet. Jeg er nødt til å forholde meg til det både når det gjelder kommunale skatter og ordninger og i det hele tatt. Når du bor her og kommer i kontakt med folk, lærer du hvordan folk tenker og oppfører seg, og hvorfor de gjør det de gjør, på en helt annen måte enn når du bare kommer som turist og reiser hjem igjen etter en uke, sier Solsvik og fortsetter:
– Jeg synes det har vært en fantastisk opplevelse å bli kjent med den israelske måten å tenke på. Det er ikke én måte å tenke på, det er et bredt spekter av et demokrati, med alle avskygningene, som et vestlig demokrati også har, og motsetninger. Men det er en veldig stor sans for aksept for de som er uenig med deg. De kan være rasende uenige og diskutere høylytt, men når de opplever at diskusjonen er over, tar de gjerne hverandre om halsen og går sin vei som beste venner. Det ser vi lite av i Vesten, synes jeg, men den evnen har de i Israel.
Og da tenker du på tvers av folkegrupper?
– Ja, internt her i Israel i alle fall. Mellom politiske motstandere og ellers i samfunnet, og i familier også. Det kan jo være store motsetninger internt i en familie. De har en evne til å legge uenigheten bak seg og gå videre sammen. Det hadde jeg ikke sett før jeg kom, men det ser jeg veldig mye av nå. Og det er en fin egenskap å ha respekt for hverandre og respekt for menneskerettighetene.
Sier John Solsvik. Før vi skilles ved enden av handlegaten Mamilla.
Vil du bli digital abonnent på Sambåndet? Les mer og registrer deg her
