Innlegg

MARKERING: 14. mai er det 70 år siden opprettelsen av staten Israel. Her fra Independence Hall i Tel Aviv. Foto: Petter Olsen

Respekterer NLMs nei til å heise israelsk flagg

Norsk luthersk misjonssamband vil markere 70-årsjubileet for den israelske staten med seminar og bønn i stedet for flaggheising.

Deltakere på et bibelkurs på Tonstadli leirsted oppfordret hovedstyret i NLM til å heise det israelske flagget under organisasjonens generalforsamling for å markere Israels 70-årsjubileum som egen stat, men får ikke støtte fra ledelsen i NLM.

– Å heise det israelske flagget kan lett forstås som en politisk markering, skriver generalsekretær Øyvind Åsland og leder for NLM Norge, Kåre Johan Lid, i et leserinnlegg i avisen Dagen.

Seminar
Lederne presiserer at NLM tror at jødene er Guds utvalgte folk, men forklarer at organisasjonen historisk har brukt flagg fra NLMs misjonsland i ulike sammenhenger.

– Det har vært gjort for å markere vårt kall til å nå mennesker i disse landene med evangeliet. Å heise et israelsk flagg blir noe annet da NLM ikke driver arbeid i dette landet, skriver de.

Selv om NLM-ledelsen ikke ønsker å heise flagget eller sende en hilsen til den israelske ambassaden under sin generalforsamling, vil Israel likevel få en plass under arrangementet.

– Vi vil legge til rette for et teologisk seminar om Israel og vårt ansvar for det jødiske folk. Vi vil også gjennomføre bønn for Israel og Midtøsten under GF, skriver Åsland og Lid i sitt leserinnlegg.

Omsorg
– Generalsekretær Øyvind Åsland har gitt et tydelig og godt uttrykk for omsorgen og støtten til det jødiske folk, og NLMs ledelse og styre vurderer selv hvordan dette skal aktualiseres innen egen organisasjon. Det har jeg all respekt for, sier generalsekretær Erik Furnes i Indremisjonsforbundet ImF til sambåndet.no.

Ola Tulluan som er tidligere generalsekretær i NLM og var en av de som signerte og ønsket heising av det israelske flagget, har ikke endret mening, men sier til Dagen at han er fornøyd med hovedstyrets behandling av saken.
– Jeg tar uttalelsen fra hovedstyret til etterretning, sier han.

Lav profil
Forkynner Vegard Svensen skrev også under på oppfordringen. Han synes NLM har holdt en for lav profil når det gjelder støtte til Israel, men har forståelse for hovedstyrets beslutning.

– Vi kan ikke legge skjul på at dette er en politisk betent sak, og vi ønsker ikke å politisere denne samlingen verken innad eller utad. I NLM er det ulike syn på hvor sterkt man skal gå ut. Vi skal ikke bidra til splittelse. Derfor støtter jeg avgjørelsen til hovedstyret, sier Svensen til Dagen.

Samtale
På spørsmål fra sambåndet.no om ImF hvordan vil markere 70-årsjubileet for opprettelsen av staten Israel, svarer Erik Furnes:

– For ti år siden hadde ImF en 60-årsmarkering av Israels gjenopprettelse som stat ved vårt sommerstevne, og verken før eller etter registrerte jeg i egne rekker at det var noe kontroversielt – tvert imot. Jeg delte for en tid siden noen tanker i vår ledergruppe om hvordan vi kan gi 70-års milepelen oppmerksomhet, og jeg vil samtale med styret om dette når vi samles i mars. Eventuelle nysgjerrige får smøre seg med tålmodighet.

SVARER: Petter Olsen, til venstre, og Endre Fyllingsnes. FOTOMONTASJE: ImF Media Arkiv/Privat

Nettmøte om Midtøsten-konflikten

1. februar blir det nytt nettmøte på sambåndet.no, denne gang om konflikten mellom Israel og palestinaaraberne. Du kan sende inn spørsmål allerede nå.

De to som skal forsøke å svare, er Endre Fyllingsnes og Petter Olsen, og du kan allerede nå sende inn spørsmål ved å fylle ut skjemaet nederst. 

Endre Fyllingsnes er født i Lindås kommune og oppvokst med virksomheten til Nordhordland Indremisjon. Han var blant annet svært aktiv på leirstedet Raknestunet. Fyllingsnes er i dag ansatt som kirkefagsjef i Borg bispedømme. Han har blant annet studert teologi ved MF og bodde ett år i Jerusalem i forbindelse med studiene. Fra 2000 til 2006 var han informasjonsleder i Israelsmisjonen og redaktør for daværende Misjonsblad for Israel. Fra 2006 til 2012 var han kapellan i Borge menighet i Fredrikstad, hvor han i dag bor sammen med kone og tre barn.

Petter Olsen har de siste fem årene vært medieleder i Indremisjonsforbundet og redaktør for Sambåndet. Han er oppvokst på Karmøy og i “bedehusland” og har i hovedsak studert journalistikk og engelsk. Før han begynte i ImF, jobbet han 18,5 år i sekulær dagspresse og var før det igjen lærervikar i to år. Han er gift og har tre tenåringsbarn, er bosatt på Bryne og veksler mellom hjemmekontor og pendling til hovedkontoret på Straume.

Kommentar

I januarnummeret av Sambåndet hadde Olsen en kommentar på trykk hvor han la fram det synet at da Jordan ble opprettet på størstedelen av det britiske mandatområdet i Midtøsten, fikk i realiteten også palestinerne på den såkalte Vestbredden (Judea og Samaria) et land. Hans forslag til en løsning på konflikten i det bibelske Israel er dermed at det forhandles med Jordan om en løsning der palestinaaraberne flytter over grensen med støtte fra det internasjonale samfunnet.

På bakgrunn av denne kommentaren laget avisen Vårt Land en artikkel der Olsen ble intervjuet om dette forslaget og tilhørende problemstillinger.  Endre Fyllingsnes ble intervjuet som en motpol til Olsen. Han la vekt på at også palestinaaraberne har en sterk tilknytning til området. I motsetning til Olsen ga Fyllingsnes uttrykk for at han ikke vil bruke Bibelen for å finne politiske løsninger.

Mange spørsmål

Midtøsten-konflikten åpner selvsagt for en mengde spørsmål. Noen eksempler er de som er nevnt ovenfor: I hvilken grad kan Bibelen brukes i en slik strid om landområder? Er jødene Guds utvalgte folk, og hva betyr i så fall det? Griper Gud inn i historien? Påvirker Gud menneskelige bestrebelser på å oppnå fred? Har Gud en slags timeplan for hva som skjer med jødene og Israel? I hvilken grad plikter kristne å støtte det jødiske folket og/eller styringen av staten Israel? Hvor realistisk er det med en tostatsløsning i det bibelske Israel? Motarbeider Gud forsøk på fred som ikke er i tråd med hans vilje? – for bare å nevne noen få.

Send inn nå og følg med på torsdag

Du sender inn spørsmål ved å fylle ut skjemaet nedenfor, og vi oppfordrer deg til å gjøre det i god tid før nettmøtet starter kl. 21.30 torsdag 1. februar. Så bør du følge med den timen spørsmål og svar blir publisert (mellom kl. 21.30 og 22.30 1. februar), og er du ikke fornøyd med svaret, kan du komme med oppfølgingsspørsmål. Skriv gjerne hvem du ønsker svar fra, eller om du vil at begge skal svare. Velkommen til å delta på et spennende nettmøte! 

Her kan du lese spørsmål og svar fra tidligere nettmøter på sambåndet.no.

 

[nettmote id=”37343″ template=”questions”]

JERUSALEM: Et jødisk bolighus i Gamlebyen i Jerusalem bærer preg av palestinaarabernes konflikt med Israel. Bildet er fra januar 2015. FOTO: PETTER OLSEN

Den historiske kong David og palestinaarabernes land

Er det slik at vi ikke kan betrakte Bibelen også som historieskriving, og har ikke palestinaaraberne faktisk fått et land?

En stund før jul hadde jeg gleden av å snakke med en lærd og erfaren yrkesbror. Utgangspunktet var president Donald Trumps nylige anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad. I en nettleder på sambåndet.no samme dag (06.12.17) viste jeg til opplysningene i 1. Krøn 21,18-30 om at David kjøpte jebusitten Ornans treskeplass etter at David og hans menn inntok Jerusalem i år 1004 f.Kr.

– Det nytter ikke å vise til David. Han står det jo bare om i Bibelen, lød motargumentet fra den tidligere redaktøren.

For det første ble det i 1993 gjort arkeologiske funn som underbygger Bibelens opplysninger om David og hans kongeslekt.

Men – og for det andre – er det noe galt med Bibelen som kilde? I sin utmerkede bok «Skeptikerens guide til Jesus 1» (Luther Forlag, 2014) siterer Stefan Gustavsson fra en artikkel av Charles J. Chaput i magasinet First Things: «Å være kristen er å tro på historien». Chaput påpeker at Bibelens utgangspunkt er annerledes enn alle andre skrifter som gjør krav på hellighet: De første ordene i Bibelen er «I begynnelsen». Bibelen forteller med andre ord en historie, og den handler om historiske personer.

I 1993 ble det gjort arkeologiske funn som underbygger Bibelens opplysninger om David og hans kongeslekt

Gustavsson viser til hvordan vi har forholdt oss til andre personer i historien. Den verdensberømte generalen Hannibal levde fra ca. 247 til 183 f.Kr. og angrep Roma fra nord i 218 f.Kr. Opplysningene om Hannibal tas på alvor, påpeker Gustavsson, selv om det ikke finnes samtidige skriftlige kilder. De to nærest i tid som finnes, er fra henholdsvis 70 år (Polybios) og 200 år (Livius) etter hendelsen.

Alexander den store levde fra 356 til 323 f.Kr . Alle samtidige kilder har ifølge Gustavsson gått tapt, og de fem viktigste kildene historikerne har tilgang til, er skrevet mellom tre hundre og fire hundre år etter hærførerens død. Likevel mener vi å ha god kunnskap om Alexander den store.

Julius Caesar (100–44 f.Kr.) er en av Romerrikets fremste skikkelser, men omtales likevel bare i fem kilder i løpet av de første 150 årene etter sin død. Historikerne aksepterer rett og slett at kildematerialet er begrenset.

– Vi må legge de samme kriterier til grunn når det gjelder Bibelen, og det går ikke an å avvise en opplysning kun fordi «den står i Bibelen», framholder Gustavsson i boken, og jeg slutter meg til. Legger vi en slik tanke til grunn, kan ikke kong David avvises som historisk person.

Men samtalen min denne førjulskvelden hadde et tankekors til:

Donald Trump sa ingenting i talen sin om palestinernes stilling og hvor de skal gjøre av seg. Det sier heller ikke norske konservative kristne noe om, framholdt min yrkesbror.
Jordan fikk jo over 70 prosent av det som var det britiske mandatområdet, begynte jeg, men ble avbrutt av min samtalepartner:
Man kan jo ikke bare si at palestinerne i dag skal bli en del av et annet land!

De som omtales som palestinere, er arabere (derfor bruker jeg uttrykket palestinaarabere). Palestinaaraberne har aldri regjert over et eget land. Jeg mener faktisk derfor det kan sies at da Jordan ble opprettet på store deler av det britiske mandatområdet fra 1923, fikk også palestinaaraberne et land (i 1947 takket de nei til FNs tilbud om en tostatsløsning med Israel). Jordan annekterte Judea og Samaria i 1950, og navnet «Vestbredden» oppsto.

Da Jordan ble opprettet på store deler av det britiske mandatområdet fra 1923, fikk også palestinaaraberne et land

Palestinaarabere som flyktet eller frivillig dro fra Israel, Judea og Samaria inkludert, mellom 1947 og -49, fikk jordansk statsborgerskap. Sammen med sine etterkommere utgjør de om lag halvparten av den jordanske befolkningen. Ifølge Landinfo finnes det i dag to grupper palestinaarabere som ikke er jordanske statsborgere, men som likevel har jordansk pass. Det er ca. 150.000 fra Gaza som er bosatt i Jordan, og de palestinaaraberne som i dag er bosatt på «Vestbredden» og i Øst-Jerusalem. Denne situasjonen oppsto så sent som i 1988 etter at Jordan da frasa seg administrative og juridiske rettigheter på «Vestbredden».

I 1. Mos leser vi at Gud gir Abrahams ætt, gjennom Isak, «hele Kanáans land» til en «evig eiendom» (kap. 17, v. 8,19,21). Også Ismael velsignes (kap. 17, v. 20), men hans slekt er ikke en del av landpakten og skal bo «østenfor sine brødre» (1. Mos 16,12 (1930-overs.)). 1. Mos 25,18 angir at Ismaels etterkommere bodde i Sinai og på den nordvestlige delen av den arabiske halvøy (deriblant Jordan).

En løsning for palestinaaraberne i Judea og Samaria må søkes med Jordan eller andre araberstater

Etter mitt syn taler dette for at en løsning for palestinaaraberne i Judea og Samaria må søkes med Jordan eller andre araberstater. Palestinaarabiske ledere har flere ganger vedgått at de er ett med araberverdenen for øvrig, og at de opprettholder kravet om en egen palestinsk stat på «Vestbredden» som en motstand til den israelske staten. Spørsmålet er hvor lenge det internasjonale samfunn skal bidra til å holde liv i tanken om to stater i det bibelske Israel – og dermed også konflikten. Er det faktisk slik at det ikke blir fred i området fordi to stater her ikke er en del av Guds plan?

Lager TV-serie om Israels betydning

Kristne organisasjoner i USA har gått sammen om å lage en dokumentarserie kalt «Why Israel matters» for å fremheve den bibelske betydningen av Det hellige land.

Det er organisasjonene Christians in Defense of Israel (Cidi), Liberty Counsel og Trinity Broadcasting Network (TBN) som har gått sammen for å produsere TV-serien på 13 episoder om Israel og det jødiske folks betydning, skriver One News Now.

Dokumentarserien skal vise hvorfor Israel er viktig for kristne, for USA og for resten av verden. Serien kan følges på nett-TV via nettstedet til TBN, og første episode er allerede tilgjengelig.

– Fra det øyeblikket TBN gikk på lufta i 1973, har vi tatt på alvor Skriftens løfte om at Gud vil velsigne dem som velsigner Israel. Nå er vi stolte av å slå oss sammen med Cidi og Liberty Counsel for et spennende nytt ukentlig show som vil gi seerne et nærmere syn på denne nasjonen og folket som er så nær Guds hjerte, sier TBN-formann Matt Crouch til CBN News.

Virtuell tur i Israel

Serien skal, ifølge One News Now, være en motvekt til det organisasjonene opplever som en «voldsom motstand ført mot den jødiske staten av den pro-palestinske politisk korrekte agenda i skoler, underholdningsbransjen og mainstream media.»

Hver uke vil programleder Mati Shoshani ta seerne med på en tur gjennom den hellige land og fortelle Israels bemerkelsesverdige historie.

Shoshani er israelsk messiansk jøde og ekspert på historien om den jødiske staten, og han vil føre seerne gjennom ulike bibelske steder i Israel. Her vil han også avdekke historien om hvordan og hvorfor Gud valgte Israels folk til å innta og kreve det Hellige Land for hans herlighet.

– Aldri vært viktigere

– Det har aldri vært viktigere for kristne og andre av god vilje over hele Amerika og rundt om i verden til å stå i solidaritet med landet og folket i Israel, sier Mat Staver, styreleder i Cidi og Liberty Counsel, til CBN News.

Staver har spilt en viktig rolle i å gjøre den nye serien om Israel mulig. Han har vært en støttespiller for Israel i flere tiår og utfordret ofte tidligere president Barack Obama på hans utenrikspolitikk.

– Hver seer vil bli inspirert og myndiggjort til å bli gjennomtenkte, overbevisende aktører i den globale samtalen om Israel, sier Staver.

Han gikk blant annet hardt ut mot Obama da den daværende amerikanske presidenten nektet å nedlegge veto mot FNs Sikkerhetsrådets resolusjon som fordømte Israel for å bygge nye bosetninger på Vestbredden og Øst-Jerusalem – også kjent som Judea og Samaria i bibelsk tid.

Staver mener showet bidrar til å gjøre det klart hvorfor amerikanere fra alle samfunnslag bør støtte Israel mens islamske terrorister fortsetter å føre jihad mot den lille, men likevel kraftige nasjonen i Midtøsten. KPK

Savner religionens rolle i Midtøsten-debatten

Forfatter og redaktør Erling Rimehaug mener det religiøse aspektet ved Midtøsten-konflikten har forsvunnet fra radaren. Han tror mer søkelys på det religiøse bakteppet kan bidra til å løse konflikten.

– Jeg mener at den religiøse biten er underkommunisert. Jeg registrerer at den er borte fra mye av debatten og mediedekningen. Det er en av grunnene til at jeg har skrevet boken min, sa Erling Rimehaug under arrangementet Et Israel å skrive hjem om på Litteraturhuset i Oslo torsdag.

Der møtte Vårt Land-redaktøren journalistene Sidsel Wold fra NRK og Fredrik Græsvik fra TV2 til samtale om Israel og situasjonen i Midtøsten, sammen med religionshistoriker og forsker Hanne Eggen Røislien, som ledet samtalen.

– Her hjemme har vi hatt Trond Bakkevig som har jobbet for å skape dialog, men han har vært veldig alene. Kanskje hadde det vært lettere for innbyggerne å høre på forslag fra sine religiøse ledere, i stedet for politikerne, fortsatte Rimehaug.

Ikke bare politikk

Han får støtte av Sidsel Wold. Begge trakk fram at mye av konflikten bunner i «kampen» om Tempelplassen.

– Her i Norge tenker vi at alt dette er realpolitikk, men det er jo ikke bare det, sa hun.

Selv har den erfarne NRK-journalisten fattet stadig større interesse for det religiøse bakteppet.

– Jeg fascineres av historiene i evangeliene og Johannes Åpenbaring og har lest mye om endetiden. Kanskje er jeg rammet av det såkalte Jerusalem-syndromet, sa hun lattermildt og fortsatte:

– I dag finnes det flere grupper som aktivt jobber for å bygge opp tempelet i Jerusalem, for da kan Jesus komme igjen. Tidligere var dette marginale grupper, men nå vokser de.

Behov for å si mer

Denne høsten har både Fredrik Græsvik, Sidsel Wold og Erling Rimehaug, i tillegg til Odd Karsten Tveit, gitt ut bøker om konflikten i Midtøsten.

De tre journalistene har alle kjent et behov for å si mer om konflikten enn det er rom for i mediehverdagen. Løsningen ble å skrive hver sin bok.

– Vanligvis skal jeg pakke historien min inn på ett minutt og førti sekunder og samtidig ha med bakgrunnen. Å løfte fram alle sider er umulig i det formatet jeg jobber med. Det har trigget meg til å skrive, for å kunne male med litt bredere pensel, sa Fredrik Græsvik.

– Mer meninger enn kunnskap

Erling Rimehaug vedgår at det knyttes visse forventninger når en Vårt Land-redaktør skal skrive en bok om konflikten i Midtøsten. Gjennom boken «Ett land, to folk» håper han å kunne utfordre leserne sine litt.

– Jeg vet at mange av leserne mine er plassert et sted i landskapet. Jeg prøver å utnytte det til å dra dem litt ut og vise at konflikten er sammensatt og har to sider, sa han.

– Tar du på deg en slags oppdragende rolle? spurte samtaleleder Hanne Eggen Røislien.

– Ja, jeg gjør egentlig det. Jeg opplever at mange har mye meninger og mindre kunnskap, sa Rimehaug.

– Jeg opplever det som et problem at folk hele tiden prøver å få bekreftet sitt synspunkt, sa Fredrik Græsvik.

Les også: Hva vil det si å være Israelsvenn? (Roald Evensen i Sambåndet)

Lite tro på fred

Journalistene tegner et dystert bilde av dagens situasjon i området. Ingen har tro på noen snarlig fredelig løsning.

– I realiteten er det nå et slags apartheidregime. Det snakkes om at to-statsløsningen vil være det beste for begge parter, men jeg tror det er noe politikerne snakker om fordi de ikke orker å forholde seg til realiteten, sa Sidsel Wold.

– Da jeg kom ned dit første gang i 1994, var det så flott. Det var like etter Oslo-avtalen, og portforbudet for palestinerne var opphevet. I dag vil voldsspiralen ingen ende ta, sa Græsvik og la til:

– De holder seg med elendige politikere som ikke evner å se eller ta mulighetene for å skape fred. Unge palestinere forteller meg at de ikke bryr seg særlig om fredsforhandlingene, men heller prøver å bygge opp et godt samfunn nedenifra. KPK

Studenter på rundreise i uropreget Israel

I den siste tiden har det vært en spent situasjon i Israel, men Bildøy bibelskole velger likevel å reise til landet.

Innholdselementene i denne artikkelen er hentet inn av en studentgruppe ved Bildøy bibelskole som del av en praktisk øvelse i medier valgfag i uke 44. Sambåndet-redaksjonen står for den endelige utformingen av artikkelen, blant annet av tidshensyn.  

Fredag ettermiddag satte en studentgruppe fra Bildøy bibelskole seg på flyet for å reise til Israel. Der skal de oppholde seg i nesten to uker.

Første gang

Lillian Havn er i Israel for første gang. Foto: Markus Osmundsen

Lillian Havn er i Israel for første gang. Foto: Markus Osmundsen

Lillian Havn er en av studentene som er med på skoleturen.

– Jeg tror det blir en kjekk tur med mye nytt og mange nye opplevelser. Jeg har ikke vært i Israel før, sier hun.

– Hvorfor valgte du å være med?

– Jeg ser på det som en viktig tur, med mye bibelsk innhold – og samhold.

– Er du urolig over spenningen i Israel akkurat nå?

– Jeg er spent på situasjonen, men føler jeg er i trygge hender. Jeg stoler på skolen, sier Lillian Havn.

Erfaren lærer

Bibellærer Per Gunnstein Nes skal være reiseleder på den nesten to uker lange turen. Han har vært i Israel 10-12 ganger før, tre ganger med Bibelskolen.

– Jeg merker ikke noen forskjell på denne turen sammenlignet med andre ganger. Det er alltid en viss usikkerthet, uansett nyhetsmeldinger. Man kan aldri ha full oversikt, sier Nes.

Den erfarne israelsfareren vil likevel berolige eventuelle bekymrede studenter, foreldre og slektninger for øvrig.

– Situasjonen er ikke for farlig til å reise. Reiseselskapet Si-Reiser har kontakt med Utenriksdepartementet (UD) som kommer med oppdateringer om situasjonen. Guiden er alltid oppdatert hver dag og kan endre dagsprogrammet og rute for å fjerne risiko, framholder Nes.

– Hvorfor stole på Si-Reiser?

– Selskapet har erfaring med reiser til Israel helt fra 1987. Det gir troverdighet.

– Hvordan ville gruppen fra Bildøy håndert det om det oppsto farlig situasjon?

– Det er to guider er med, og vi ville snakket med dem. Vi har også vakttelefoner.

– Har dere flere kontaktpersoner i Israel?

– Vi har avtale med en som arbeider for å støtte fattige studenter i Israel, Arild Frøitland, sier Per Gunnstein Nes.

– Kontakt med ambassaden

Aud Kindervåg Halsne er daglig leder i Si-Reiser. På spørsmål om hvem reiseselskapet forholder seg til med tanke på sikkerheten for blant annet skoleturen, svarer Halsne slik:

– Vi sjekker hele tiden hva landsidene til UD skriver om Israel/Palestina og hvilke landråd de til enhver tid gir. Vi snakker også direkte med ambassaden i Israel om det er noe vi lurer på.

– Dersom en farlig situasjon skulle oppstå når skolen er i Israel, hvordan ville dere håndtert dette?

– Før reisen sender vi navneliste/kontaktinformasjon og program til den norske ambassaden i Tel Aviv. Vi vet at de umiddelbart hadde tatt kontakt om situasjonen hadde blitt kritisk, og de hadde tatt hånd om skolen. I tillegg er agentene og guidene vi har der nede, hele tilden opptatt av og oppdatert på situasjonen.

– Er det steder i Israel dere advarer mot å besøke eller å reise til?

– Vi reiser ikke til Gaza eller til steder det er opptøyer og uroligheter. En dag var det urolig i Jeriko, og da avsto vi fra å reise inn med våre busser. Dagen etter var det rolig, og vi kunne dra inn. Vi følger situasjonen hele tiden, forsikrer daglig leder Aud Kindervåg Halsne i Si-Reiser.

– Flertallet ønsker fred

(SERIE: 5/5) John Solsvik fra Øygarden har jobbet drøyt fire år som journalist i Israel og mener det finnes håp for et bedre forhold mellom jøder og arabere.

Sambåndets sommermagasin kommer i postkassen eller innboksen  14.-17. juli, i år fullstappet med reportasjer fra Israel. I dagene før publiserer vi fem saker vi ikke fikk plass til i bladet. Dette er 5 av 5.

JERUSALEM: Sambåndet møtte avisen Dagens daværende korrespondent i Israel 24. januar, ved trappen ned til handlegata Mamilla i sentrum av Jerusalem. Vi spør den erfarne journalisten om han mener noe kan gjøres for å bedre forholdet mellom jøder og palestinaarabere.

– Situasjonen og konflikten ser på mange måter håpløs ut, fordi partene står så steilt mot hverandre. Israel har kommet for å bli og kommer aldri til å flytte på seg, palestinerne liker det ikke og vil ha dem vekk. Før eller senere må også den palestinske parten innse at de ikke kan bli kvitt israelerne, og at de er nødt til å finne en måte å leve i sammen på, sier Solsvik.

Ønske om å leve i fred

Han mener det finnes et håp.

– Det ligger kanskje i at flertallet av den palestinske befolkningen – palestinere og arabere flest – ønsker å leve i fred og ro med Israel. Det er de palestinske lederne og de ekstreme gruppene – og det er som regel dem som er kommet til politiske makt – som står så steilt mot israelerne og israelske myndigheter, egger til strid hele tiden og legger opp til konflikt, framholder Solsvik.

Han viser til at i alle meningsmålinger som er gjort, svarer 70-80 prosent av alle arabere at de ønsker å leve i fred med Israel, uten noe ønske om å fjerne jødene.

– De innser at de er nødt til å leve i lag, og de er glad for jobbene. For mange av palestinerne får jobb på arbeidsplasser i Israel, i fabrikker og butikker rundt om i Israel, og får dermed penger til mat på bordet og klær og utdanning til barna sine. Det er de de trenger, og det de ønsker, og noe mer ønsker de ikke. Så hvis disse moderate, og dette flertallet av araberne, kunne fått mer å si, så hadde det gått an å leve i lag, resonnerer Solsvik.

Sameksistens

Og han har eksempler på det han kaller «slike lommer» i Israel der det hersker fredelig sameksistens.

– Her i Jerusalem finnes det en skole der det er 50 prosent jøder og 50 prosent arabere. Jeg har vært der og laget reportasje, og det er en fantastisk atmosfære på skolen. Det finnes også en kibbutz vest for Jerusalem som heter Neve Shalom, der de har nesten like mange arabere som jøder, som arbeider sammen. I tillegg finnes det mange fabrikker der jøder og arabere samarbeider, der de viser at det går an, dersom bare de ekstreme blir holdt utenfor. For de ekstreme egger til krig og strid mot jøder uansett, sier Solsvik.

Når han snakker om «ekstreme», er det ikke Gaza han tenker på.

– Gaza kan vi holde utenfor. Vi snakker om Israel, og i Israel bor det 1,6 millioner arabere, og på Vestbredden bor det 2,6 millioner. Hvis jøder og arabere bare kunne levde i fredelig sameksistens i Israel, og de moderate ønsker det, var det håp. Men de ekstreme – for også her i Israel er det ekstreme – ønsker Israel og jødene dit pepperen gror.

Demokrati

Vi kommer inn på det da forestående valget i Israel (les mer om valget her).

– Det fantastiske med Israel er jo at dette er et demokratisk samfunn, og også de ekstreme har lov til å stille politiske lister til valg til Knesset. Og i Knesset er det flere slike ekstreme allerede i dag, som er valgt inn på lovlig vis, men som har som mål å fjerne hele Israel. De er innvalgt i Israels egen nasjonalforsamling. De mest ytterliggående ekstreme høyreorienterte jøder i Knesset vil helst sette dem i fengsel, for de ønsker jo å ødelegge og fjerne hele staten Israel. Men at de er representert i nasjonalforsamlingen er jo en demonstrasjon av at Israel er et demokrati med ytringsfrihet og politisk frihet. Det er garanti for alle menneskeretter i dette landet, og det går an når en har litt respekt for menneskeretter, påpeker Solsvik.

Vestbredden

Vi kommer inn på spørsmålet om bosettinger (les mer om dette i lenken overnfor).

Vestbredden 1– Når vi europeere hører om Vestbredden (bildet til høyre), ser vi for oss en tett befolket by. Men nå har vi kjørt mil etter mil på Vestbredden og ser hvor mye plass det er – at Vestbredden består mye av ørken.

– Ja, store fjell, lange fjellkjeder og store daler som er tomme for folk. Det er veldig god plass til mange flere millioner mennesker, bekrefter Solsvik.

Innovasjon

Hva er framtiden for Israel? Hva bør staten bruke pengene på? Hva skal en leve av?

– Israel bruker allerede i dag veldig mye penger på utdanning og forskning og ligger i fremste rekke i verden når det gjelder utvikling av nye ting innen medisin og forskning. Det er et av de mest avanserte land i verden, og de klarer å produsere ting som er nye her og som kommer på markedet i resten av verden. Det er én måte Israel kan overleve på framover. Særlig innen high tech og medisin kommer de med nye ting som resten av verden har bruk for. Vi klarer jo oss ikke uten de israelske komponentene til datamaskinene våre, for eksempel, svarer Solsvik.

Bil på luft og vann

Han har også en aldri så liten nyhet å by på.

– Det neste nye som kommer fra Israel, er trolig en bil som går på luft og vann. De må altså ha et stort batteri som kan hente oksygen ut av lufta, men det blir en skikkelig konkurrent til dagens brennstoff som bensin og diesel. Israel ligger i første rekke for å utvikle en slik bil, og jeg har hørt at planen er å sette den i serieproduksjon i 2017.

– Trygg by

Da han kom, bosatte Solsvik seg inne i Jerusalem, men i den siste tiden har den erfarne journalisten bodd vest for byen. Han har reist i hele området, også i de palestinske byene.

– Jeg er helt trygg, har aldri opplevde noe farlig, forteller Solsvik.

Han viser til en statistikk fra 2011 til 2014. Da var det i Jerusalem 0,5 drap per 100.000 innbyggere, mens det i New York var 800 ganger flere.

– Ordføreren tolker tallene som at Jerusalem er den tryggeste byen i verden, sier Solsvik.

Sambåndet minner om at en palestiner fra byen Tulkarm på Vestbredden knivstakk 17 personer på en buss i Tel Aviv bare fire dager før vårt møte i Jerusalem.

– Ja, det finnes slike enslige gjerningsmenn, sier Solsvik, men mener altså at det ikke rokker ved hovedinntrykket av Israel.

– Aksept for ulike syn

– Er det noen forskjell på å leve i Israel nå og da du kom for fire og et halvt år siden?

Da jeg kom for fire år siden, kjente jeg ikke dette samfunnet på den måten jeg kjenner det i dag. I dag er jeg innenfor samfunnet. Jeg er nødt til å forholde meg til det både når det gjelder kommunale skatter og ordninger og i det hele tatt. Når du bor her og kommer i kontakt med folk, lærer du hvordan folk tenker og oppfører seg, og hvorfor de gjør det de gjør, på en helt annen måte enn når du bare kommer som turist og reiser hjem igjen etter en uke, sier Solsvik og fortsetter:

– Jeg synes det har vært en fantastisk opplevelse å bli kjent med den israelske måten å tenke på. Det er ikke én måte å tenke på, det er et bredt spekter av et demokrati, med alle avskygningene, som et vestlig demokrati også har, og motsetninger. Men det er en veldig stor sans for aksept for de som er uenig med deg. De kan være rasende uenige og diskutere høylytt, men når de opplever at diskusjonen er over, tar de gjerne hverandre om halsen og går sin vei som beste venner. Det ser vi lite av i Vesten, synes jeg, men den evnen har de i Israel.

Og da tenker du på tvers av folkegrupper?

– Ja, internt her i Israel i alle fall. Mellom politiske motstandere og ellers i samfunnet, og i familier også. Det kan jo være store motsetninger internt i en familie. De har en evne til å legge uenigheten bak seg og gå videre sammen. Det hadde jeg ikke sett før jeg kom, men det ser jeg veldig mye av nå. Og det er en fin egenskap å ha respekt for hverandre og respekt for menneskerettighetene.

Sier John Solsvik. Før vi skilles ved enden av handlegaten Mamilla.

Vil du bli digital abonnent på Sambåndet? Les mer og registrer deg her

 

Her bodde Jesus

(SERIE: 4/5) Kapernaum var byen der Jesus hadde sitt hovedkvarter mens han virket i Galilea.

Sambåndets sommermagasin kommer i postkassen eller innboksen  14.-17. juli, i år fullstappet med reportasjer fra Israel. I dagene før publiserer vi fem saker vi ikke fikk plass til i bladet. Dette er 4 av 5.

KAPERNAUM: Byens navn består av to ord, Kfar Nahum, som betyr Nahums hus. Den lå langs hovedveien mellom Egypt
og Mesopotamia og var grenseby mot Dekapolislandet. Derfor var det også tollstasjon her.

“Noen dager senere kom Jesus igjen til Kapernaum, og det ble kjent at han var hjemme”, står det i Mark 2,1.

– Her hadde Jesus støtte fra myndighetene, sier guide Ronny Netzer – og sikter til historien om den romerske
høvedsmannen som hadde en syk sønn (Matt 8,5-13).

Kurt Hjemdal nevner i sin bok “På reise i Israel” også en rekke andre hendelser fra denne byen:
– Jesus driver ut en ond ånd av en mann i synagogen (Mark 1,21-28)
– Like etterpå gikk de til Simon Peters hus og Jesus helbredet Peters svigermor (Peter var altså gift) (Mark 1,29-34)
– Jesus helbredet en lam mann som ble senket ned gjennom taket (Mark 2,1-12)
– Jesus kalte tolleren Levi (Matteus) til disippel her (Mark 3,13-14)
– Senere spiser Jesus med Levi og hans venner, og får kritikk av farieseerne (Mark 3,13-17).

De to viktigste bygningene som er å se i Kapernaum i dag, er ruinene av den gamle synagogen og kirken som er bygget over
stedet som er utpekt som hjemmet til Peter.

Synagogen er ifølge Hjemdals bok fra det andre århundre og dermed ikke den som er omtalt i Markus-evangeliet. Men utgravninger
i det sørøstre hjørnet viser rester av den opprinnelige synagogen. Den var bygget av svart basaltstein, som området er rikt på.
Syngaogen vi i dag ser, er reist av marmor og har gresk preg.

I Matt 11,20-24 uttaler Jesus domsord over blant annet Kampernaum, fordi innbyggerne ikke hadde reagert mer positivt på
kraftgjeringene de hadde sett Jesus gjøre der. Kapernaum ble ødelagt av araberne i år 700 og har siden aldri vært bebodd.

Vil du bli digital abonnent på Sambåndet? Les mer og registrer deg her

 

Eld og vatn på Karmel

(SERIE: 3/5) Kva var det største underet som skjedde på Karmel?

Sambåndets sommermagasin kommer i postkassen eller innboksen  14.-17. juli, i år fullstappet med reportasjer fra Israel. I dagene før publiserer vi fem saker vi ikke fikk plass til i bladet. Dette er 3 av 5.

KARMEL, VED HAIFA: 15 kilometers køyring sør for Haifa kjem vil til Karmel, som ikkje er eit fjell men ei rekkje med åsar som er om lag 500 meter høge. Her ligg Muchraka med klosteret St. Elia. Klosteret er reist til minne om profeten Elias’ kamp mot Ba’alsprofetane (1. Kong 18).

Frå taket av klosteret ser me utover Jisre’eldalen mot Megiddo og Tabor-fjellet. Det er òg mogleg å sjå Kisjonbekken, der Elias drap Ba’alsprofetane.

Jisre’elsletta er identisk med Harmageddon, staden for det avgjerande slaget som er omtala i Openb 16,16 (ordet kjem av Megiddos fjell).

– Dette er det største jordbruksområdet i Israel og var ein «bensinstasjon» mellom Egypt og Mesopotamia, seier guide Ronny Netzer.

Ba’al vart dyrka som herren over avlinga og det fruktbare. Situasjonen i 1. Kong 18 er at det ikkje har regna på tre og et halvt år.

– Elden på Karmel var imponerande, men suset av regn (1. Kong 18,41) er meir imponerande enn elden. Regnet var det store teiknet på Karmel, meiner Netzer.

Frå løvhyttefesten om hausten til påske om våren bad ein om regn. Mellom påske og løvhyttefesten bad ein om dogg på marka (sjå 5. Mos 32,2).

Vil du bli digital abonnent på Sambåndet? Les mer og registrer deg her

 

Byen Pilatus regjerte frå

(SERIE: 2/5) Cæsarea ved havet er nemnt fleire stader i Det nye testamente.

Sambåndets sommermagasin kommer i postkassen eller innboksen  14.-17. juli, i år fullstappet med reportasjer fra Israel. I dagene før publiserer vi fem saker vi ikke fikk plass til i bladet. Dette er 2 av 5.

CÆSAREA: På vegen mellom Tel Aviv og Haifa kjem vi til ruinane av hamnebyen Cæsarea (omtalt i Apgj 10). Det var Herodes den store (73/74 f.Kr.-4 f.Kr.) som sette i gong byggearbeida i år 22. f.Kr. Han var konge av Judea, under romersk overherredøme, frå om lag 37-4 f.Kr., og namnet Cæsarea (keisar) var til ære for keisar Augustus.

Tusenar av arbeidarar og dykkarar arbeidde  på byen. To store moloar strekte seg langt ut i havet, og på den eine sto det eit fyrtårn.
I boka «På reise i Israel» fortel Kurt Hjemdal at det var her Peter døypte den første ikkje-jøde, offiseren Kornelius, og at det var her den kristne verdsmisjonen byrja.

Paulus besøkte byen då han var på veg til Jerusalem ved avslutninga av si tredje misjonsreise (Apgj 21,8). Då dei blei klårt at jødane i Jerusalem la planar for å få Paulus drepen, vart han ført frå Jerusalem til Cæsarea for å unngå dette (Apgj 23,23). Han vart sitjande fengsla i denne byen i to år og stilt fram for prokonsulane Feliks og Festus. Det var òg her han fell leggja saka si fram for kong Agrippa (Apgj 24-26). Til slutt vart han send frå Cæsarea til Rom (Apgj 27,1-2).

– Eg vonar at Paulus i desse to åra i fengsel fekk sitja slik til at han kunne sjå idrettsleikane, seier guide Ronny Netzer med eit smil.

Gjennom inngangen i sør kjem me først til det romerske amfiteatret. Lenger nord langs stranda kjem ein til restane av eit slott. Her står det ein stein på 82 x 65 centimeter med ein delvis intakt inskripsjon på:

«Pontius Pilatus, landshovding i Judea, reiste ein bygning, via til keisar Tiberius». Dette er det einaste vidt anerkjende arkeologiske funnet av ein autentisk romersk inskripsjon frå det første århundret som nemner namnet Pontius Pilatus. Det er sannsynleg at han hadde sitt administrative og militære hovudkvarter her frå år 26 til rundt 36 e.Kr., og at han reiste til Jerusalem når det var naudsynt.

Vidare ser me restane av hippodromen, den eine av to hestelaupsbanar i byen.

Kurt Hjemdal fortel i boka si at havstraumar og vind gjorde at byen sokk i grus og forsvann. På 1300-talet var det lite igjen av storverket til Herodes den store, men ruinane er altså i dag synlige.

Vil du bli digital abonnent på Sambåndet? Les mer og registrer deg her

Trend: skreddersydd reiseliv

(SERIE: 1/5) Si-Reiser følger utviklingen i reiselivsbransjen. Derfor har det kristne reiseselskapet bestillingsgrupper som en del av sitt tilbud.

Sambåndets sommermagasin kommer i postkassen eller innboksen  14.-17. juli, i år fullstappet med reportasjer fra Israel. I dagene før publiserer vi fem saker vi ikke fikk plass til i bladet. Dette er 1 av 5.

TEL AVIV: I slutten av januar arrangerte Si-Reiser en tur til Israel som ikke var noen vanlig Israelstur.

− Turen er et samarbeid med Amiel Tours og Immanuel Tours for å skape begeistring for Israel og få flere til å reise dit. Vi ønsker at lærere og ungdom kommer hit for å bli kjent med bibelen, historien og kulturen. Vi har derfor invitert lærere og potensielle reiseledere, sier daglig leder Aud Kindervåg Halsne i Si-Reiser til Sambåndet – som var med på turen.

Ny trend
− Har dere for få reiseledere?
− Vi har mange reiseledere, men vi ønsker oss flere, både med tanke på ad hoc-turer og katalogturer.

Ad-Hoc eller bestillingsturer er ifølge Halsne blitt en trend innen reiseliv som Si-Reiser har fulgt opp med å ha en egen avdeling for bestillingsturer.

− Du må kunne tilby et produkt som ikke folk klarer så godt å sy sammen selv på nettet. Noe ekstra. Og flere enn før bestiller turer på vår Ad Hoc-avdeling. Venner går sammen om dette, kor, forsamlinger, menigheter og skoler, forteller Halsne.

Stor pågang

Si-Reisers Ad-Hoc-avdeling opplever stadig større pågang. Halsne sier at Si-Reiser ønsker å møte den nye trenden med service, kvalitet, effektivitet og god pris. Hun har flere forklaringer på hvorfor vi har en ny trend innen reiseliv.

− Folk reiser mer enn før. Men de søker gjerne som tidligere påpekt noe ekstra, sier Halsne og ramser opp hva dette ekstra kan være: Innhold i reisene, kjennskap til sted og kultur. Et kristent fellesskap. Gode avtaler og priser, mer eksotisk og så videre.

− Hva slags erfaringer har dere med bestillingsturer?

− Vi får veldig gode tilbakemeldinger fra fornøyde kunder. Så er det spennende med vår nye avdeling Ravinala, som har misjons- og bistandsreiser som sitt ekspertfelt. De har mange bestillingsturer til Madagaskar og andre spennende misjonsland.

Israel er spesielt
Ifølge Halsne merker Si-Reiser den nye trenden for alle reisemål, men Israel er spesielt. Der er det flere som reiser på Ad-Hoc-turer enn på katalogturer.

− Det handler om at folk kjenner landet, de vet hva de vil, og de vet at det er trygt. Si-Reiser har over hundre flere reisende til Israel på bestillingsturer i år enn i 2014. Det viser at de som reiser jevnlig, opplever det å reise til Israel som trygt. Det er også kjekt at mange skoler velger Israel som destinasjon for sine skoleturer. Det er viktig at den oppvoksende generasjon får kjennskap og kunnskap om Bibelen, og Bibelens land. Ordet blir nært og levende når det blir lest der det skjedde, sier Aud Kindervåg Halsne.

Vil du bli digital abonnent på Sambåndet? Les mer og registrer deg her