Tag Archive for: palestinaarabere

MØTE OM GAZA: Norges utenriksminister Espen Barth Eide (t.h.) hilser på sin kollega fra de palestinske selvstyremyndighetene, Riad al-Maliki. FOTO: Killian Munch/Utenriksdepartementet

Samme gamle lekse mens palestina-arabere dør

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Meningsløs politisk prestisje framstår viktigere for verdenssamfunnet enn å tenke nytt for å redusere lidelsene for sivilbefolkningen på Gazastripen.

«Hvor blir det av det internasjonale samfunnet? Og araberne?» Wael al-Mamlouk roper ut i fortvilelse i en reportasje på Dagsrevyen 7. januar. Palestina-araberen har dessverre liten grunn til å håpe på hjelp fra noen av dem.

Et møte i Oslo 15. desember i fjor er ett eksempel på dette. Den norske utenriksministeren, Espen Barth Eide (Ap), møtte arabiske kolleger samt utsendinger fra en rekke nord-europeiske land.  Ifølge NTB var «et viktig tema hvordan man skal komme videre på veien til en tostatsløsning».

Mer av det samme som man har snakket om i tiår etter tiår, altså.

Mer av det samme som man har snakket om i tiår etter tiår, altså, selv om det burde være innlysende for enhver at ikke engang det splittede palestina-arabiske lederskapet i realiteten ønsker seg en «tostatsløsning» slik det internasjonale samfunnet ser den for seg. Det eneste akseptable for PLO/Fatah (Judea og Samaria – «Vestbredden») og Hamas (Gazastripen) er én stat, en palestina-arabisk en, «fra elven til havet». Hvordan skal Israel kunne gå med på det?

Mens verdens ledere repeterer gamle synspunkter i det som framstår som et spill for galleriet, utkjemper Israel en forsvarskrig mot Hamas etter terrororganisasjonens bestialske angrep på Sør-Israel 7. oktober i fjor. Skal vi tro Hamas-kontrollerte helsemyndigheter, er over 20.000 drept på Gazastripen (tallene skiller ikke mellom stridende og sivilbefolkning) og ytterligere tusener skadet eller savnet. Det smerter å se bildene dag etter dag, også for oss som er venner av Israel.

Det smerter å se bildene dag etter dag, også for oss som er venner av Israel.

Forslag

13. oktober, bare seks dager etter at forsvarskrigen startet, la Etterretningsdepartementet i Israel fram et dokument der man konstaterte at det er «et behov for å evakuere den ikke-stridende delen av befolkningen fra krigsområdene» på Gazastripen, og at «Israel bør agere» med tanke på dette. Jeg har lest dokumentet i en uoffisiell engelsk oversettelse, utført av den venstreorienterte israelske nettpublikasjonen +972 Magazine.

Dokumentet inneholder tre forslag til hvordan Israel kan forholde seg til sivilbefolkningen. Det som har vakt mest oppmerksomhet, er forslag C, som beskriver en evakuering av sivilbefolkningen fra Gazastripen til Sinai-ørkenen i Egypt. I første fase ser departementet for seg at det etableres teltbyer, deretter en humanitær sone og konstruksjon av byer i nordre Sinai.

Motstand

Da forslaget ble kjent, møtte det sterk motstand fra verdenssamfunnet. Nordmannen Tor Wennesland har siden 2020 vært FNs spesialkoordinator «for fredsprosessen i Midtøsten». Han uttalte til Minerva 18. oktober at den israelske regjeringen tok kontakt med ham for å be FN hjelpe til med evakueringen. Ifølge Minerva skulle forflytningen bare vare så lenge krigen holdt på (det kan riktignok settes spørsmålstegn ved om Israel ser for seg at befolkningen vender tilbake etter en evakuering).

– Vi ville aldri legge til rette for en slik plan, er Wennesland sitert på. Årsaken til avvisningen er frykt for en ny «Nakba» – katastrofen – i 1948. 700.000 palestinaarabere flyktet eller reiste da frivillig fra det som ble den gjenopprettede staten Israel.

Press

Israel ble utsatt for sterkt press, fra blant andre USAs president, til å si at forslaget om forflytning ikke var deres offisielle politikk. I stedet for å hjelpe sivilbefolkningen på Gazastripen, avviser verdenssamfunnet forslaget ved bruk av retorikk om «etnisk rensing». I mellomtiden dør stadig flere.

I stedet for å hjelpe sivilbefolkningen på Gazastripen, avviser verdenssamfunnet forslaget ved bruk av retorikk om «etnisk rensing».

På det nevnte møtet i Oslo er utenriksministeren til de palestinske selvstyremyndighetene (PA), Riyad al-Maliki, sitert slik av NRK: «Vi må unngå fordriving av palestinere fra øst til sør og fra sør til Sinai. Vi må også beskytte de uskyldige sivile i Gaza.» Men hvordan vil han «beskytte»?

Norges utenriksminister mente, ifølge NTB, at «Israel gjør det veldig vanskelig nå. Det er en så total ødeleggelse i det nordlige Gaza at det er vanskelig å se for seg hva man skal flytte tilbake til.» Espen Barth Eide la til: «Det er klart at livsbetingelsene blir så vanskelige at etter hvert kan folk begynne å flytte på egen hånd, og da er det jo ikke lenger nødvendigvis et palestinsk område.»

Viktigere enn å berge palestina-arabiske liv synes det altså å være at Gazastripen forblir ‘et palestinsk område’.

Verken al-Maliki eller Barth Eide kommer sivilbefolkningen på Gazastripen til hjelp med slike uttalelser. Viktigere enn å berge palestina-arabiske liv synes det å være at Gazastripen forblir «et palestinsk område». Den erfarne norske utenrikspolitikeren liker også dårlig at innbyggerne på Gazastripen kan komme til å flytte fra krigsområdet på egen hånd. Jeg spør meg om det er til den håpløse politiske saken eller til den lidende sivilbefolkningen utenriksministrene al-Maliki og Barth Eide har sin lojalitet.

Én ting er at terroristene i Hamas har forsøkt å hindre sin egen sivilbefolkning i å forflytte seg. Men at også Norges utenriksminister Espen Barth Eide snakker som om det er et overordnet mål å holde folket tilbake i en krigssone, er en ganske annen. Ser han ikke det tragikomiske i en slik uttalelse?

Utenriksminister Espen Barth Eide snakker som om det er et overordnet mål å holde folket tilbake i en krigssone.

Ikke uhørt

De to andre forslagene fra det israelske Etterretningsdepartementet innebærer begge at sivilbefolkningen blir værende, slik verdenssamfunnet – arabiske land inkludert – altså ønsker. – Vår vurdering er at evakuering sannsynligvis vil føre til færre skader blant sivilbefolkningen sammenlignet med forventet skadeomfang dersom befolkningen blir værende, skriver departementet.

Ville så en slik evakuering fra en krigssone være uhørt? Nei. Etterretningsdepartementet viser til at noe tilsvarende har skjedd både i Syria, Afghanistan og nå senest i Ukraina. Departementet mener også at USA tenkte på samme måte i Irak i 2003.

Ville så en slik evakuering fra en krigssone være uhørt? Nei.

Egypt

Egypt regjerte på Gazastripen fra 1948 til 1967. Sammen med Israel håndhever landet en blokade som skal hindre at våpen og materialer som kan brukes til krigføring og produksjon av våpen, føres inn til Gazastripen.

Det israelske kulturmagasinet Mekomit lenker til en artikkel i Israels fremste finansavis, Globes. Der framgår det at den egyptiske presidenten Abdel Fattah el-Sisi i 2014 foreslo å femdoble størrelsen på Gazastripen ved nettopp å utvide til Sinai-halvøya og etablere en uavhengig palestinsk stat der.

Motstanden fra alle parter nå om å gjennomføre en evakuering til egyptiske Sinai, framstår etter dette enda hulere.

Ifølge avisen var forslaget støttet av USA, og statsminister Benjamin Netanyahu i Israel skal ha vært holdt orientert. Motstanden fra alle parter nå om å gjennomføre en evakuering til egyptiske Sinai, framstår etter dette enda hulere.

Planen til Egypts president i 2014 gikk videre ut på at de palestinske flyktningene (fra 1948) skulle returnere til denne staten i Sinai, som ville være demilitarisert. I tillegg ville de palestinske selvstyremyndighetene få autonomi i palestinske byer i territoriene. Til gjengjeld skulle palestina-arabernes president, Mahmoud Abbas, gi opp sitt krav om å gå tilbake til ’67-grensene.

At verdenssamfunnet ikke er villig til å sørge for at palestina-araberne får en framtid ut fra en annen tenkning, er for meg uforståelig.

Det er ikke veldig overraskende at Abbas nektet å gå med på dette. For det viktigste for det palestina-arabiske lederskapet synes å være å opprettholde sine egne privilegier. De bryr seg ikke om at de holder egen befolkning som gisler for sin umulige kamp for det som i realiteten er en énstatsløsning i Midtøsten der Israel ikke skal ha noen plass. At verdenssamfunnet ikke snart er villig til å skjære gjennom dette og sørge for at det palestina-arabiske folket får en framtid ut fra en annen tenkning, er for meg uforståelig.

Angrepet 7. oktober viste at Israel – som for øvrig heller ikke er uten tap av menneskeliv- ikke kan stanse forsvarskrigen før Hamas’ militære evne og terrororganisasjonens muligheter til å styre Gazastripen, er eliminert. Det kan dessverre ennå ta lang tid. I mellomtiden lider sivilbefolkningen fordi verdens politikere er mer opptatt av å tviholde på sin foretrukne «løsning» enn å handle ut fra kjente alternativer.

I mellomtiden lider sivilbefolkningen fordi verdens politikere er mer opptatt av å tviholde på sin foretrukne «løsning» enn å handle ut fra kjente alternativer.

Det innebærer at verken det internasjonale samfunnet eller araberne kommer dere til hjelp, Wael al Mamlouk. Og det er stor synd.

Tidligere kommentarer etter krigsutbruddet 7. oktober:

Nå må israelerne samle seg (07. oktober)

Hamas’ dager er talte (10. oktober)

To stater er ingen løsning (18. november)

Kommende kommentar: Begår Israel krigsforbrytelser på Gazastripen?

At de må bli frelst

/0 Kommentarer/i , , /av

Jesus er den eneste veien til den ene, sanne Gud. Det gjelder for kristne så vel som muslimer og – for den del – jøder, framholder Sambåndet på lederplass.

Møtet mellom kristendom og islam, kristne og muslimer, er tema for mai-nummeret av Sambåndet. Publiseringstidspunktet er ikke tilfeldig valgt ettersom den muslimske fastemåneden ramadan i år startet 17. mai, få dager etter at bladet kom ut.

Vi har valgt «Ismaels barn» som stikkord for temaseksjonen. Bibelen (1. Mos 16) opplyser oss om at Abraham, på oppfordring fra sin da barnløse kone, fikk en sønn med den egyptiske trellkvinnen Hagar. Denne sønnen fikk navnet Ismael. I kapittelet etter leser vi at Gud imidlertid knytter sine løfter til Abrahams påfølgende sønn, med hustruen Sara, Isak.

Slik gikk det til at Isak ble utgangspunktet for Guds utvalgte jordiske folk, jødefolket, mens Ismael – sønn av en egypterinne – regnes som stamfar for araberne. Vi er selvsagt klar over at det finnes muslimer som ikke er arabere, men vi finner likevel at betegnelsen «Ismaels barn» er beskrivende.

Det at Abraham har fostret både det jødiske og det arabiske folk blir av mange brukt i et forsøk på å viske ut skillelinjer mellom jødisk og kristen tro og islamsk tro. Det er forfeilet. Det er uoverstigelige forskjeller på kristendom og islam. Allah er ikke ensbetydende med den Gud som jøder og kristne tror på.

Det er uoverstigelige forskjeller på kristendom og islam. Allah er ikke ensbetydende med den Gud som jøder og kristne tror på

Dette betyr ikke at Gud ikke har omsorg for Ismaels barn. Ifølge 1. Mos 17 får Abraham høre dette fra Gud: «Og Ismael – også om ham har jeg hørt deg: Se, jeg vil velsigne ham, jeg vil gjøre ham fruktbar og gi ham en overmåte tallrik ætt. Han skal bli far til tolv høvdinger, og jeg vil gjøre ham til et stort folk.» Men Gud etablerer altså to folk, som blant annet tildeles adskilte bosteder i det vi kaller Midtøsten.

Guds omsorg for arabere som er muslimer, innbefatter selvsagt også misjonsbefalingen. Jesus er den eneste veien til den ene, sanne Gud. Det gjelder for kristne så vel som for muslimer og – for den del – jøder. Det gir oss en grunn til å komme i kontakt med også de muslimer som kommer til vårt land, slik vi i mai-nummeret kan lese om at Edgar Ebbesvik gjør. Relasjoner kan skape grobunn for samtale om religion der vi klargjør eget utgangspunkt.

«Mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst», understreker Paulus i Rom 10,1. «Dem» innbefatter også Ismaels barn.

Er du ikke abonnent, kan du kjøpe digitalversjonen av mainummeret her.

JERUSALEM: Et jødisk bolighus i Gamlebyen i Jerusalem bærer preg av palestinaarabernes konflikt med Israel. Bildet er fra januar 2015. FOTO: PETTER OLSEN

Den historiske kong David og palestinaarabernes land

/0 Kommentarer/i , , /av

Er det slik at vi ikke kan betrakte Bibelen også som historieskriving, og har ikke palestinaaraberne faktisk fått et land?

En stund før jul hadde jeg gleden av å snakke med en lærd og erfaren yrkesbror. Utgangspunktet var president Donald Trumps nylige anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad. I en nettleder på sambåndet.no samme dag (06.12.17) viste jeg til opplysningene i 1. Krøn 21,18-30 om at David kjøpte jebusitten Ornans treskeplass etter at David og hans menn inntok Jerusalem i år 1004 f.Kr.

– Det nytter ikke å vise til David. Han står det jo bare om i Bibelen, lød motargumentet fra den tidligere redaktøren.

For det første ble det i 1993 gjort arkeologiske funn som underbygger Bibelens opplysninger om David og hans kongeslekt.

Men – og for det andre – er det noe galt med Bibelen som kilde? I sin utmerkede bok «Skeptikerens guide til Jesus 1» (Luther Forlag, 2014) siterer Stefan Gustavsson fra en artikkel av Charles J. Chaput i magasinet First Things: «Å være kristen er å tro på historien». Chaput påpeker at Bibelens utgangspunkt er annerledes enn alle andre skrifter som gjør krav på hellighet: De første ordene i Bibelen er «I begynnelsen». Bibelen forteller med andre ord en historie, og den handler om historiske personer.

I 1993 ble det gjort arkeologiske funn som underbygger Bibelens opplysninger om David og hans kongeslekt

Gustavsson viser til hvordan vi har forholdt oss til andre personer i historien. Den verdensberømte generalen Hannibal levde fra ca. 247 til 183 f.Kr. og angrep Roma fra nord i 218 f.Kr. Opplysningene om Hannibal tas på alvor, påpeker Gustavsson, selv om det ikke finnes samtidige skriftlige kilder. De to nærest i tid som finnes, er fra henholdsvis 70 år (Polybios) og 200 år (Livius) etter hendelsen.

Alexander den store levde fra 356 til 323 f.Kr . Alle samtidige kilder har ifølge Gustavsson gått tapt, og de fem viktigste kildene historikerne har tilgang til, er skrevet mellom tre hundre og fire hundre år etter hærførerens død. Likevel mener vi å ha god kunnskap om Alexander den store.

Julius Caesar (100–44 f.Kr.) er en av Romerrikets fremste skikkelser, men omtales likevel bare i fem kilder i løpet av de første 150 årene etter sin død. Historikerne aksepterer rett og slett at kildematerialet er begrenset.

– Vi må legge de samme kriterier til grunn når det gjelder Bibelen, og det går ikke an å avvise en opplysning kun fordi «den står i Bibelen», framholder Gustavsson i boken, og jeg slutter meg til. Legger vi en slik tanke til grunn, kan ikke kong David avvises som historisk person.

Men samtalen min denne førjulskvelden hadde et tankekors til:

– Donald Trump sa ingenting i talen sin om palestinernes stilling og hvor de skal gjøre av seg. Det sier heller ikke norske konservative kristne noe om, framholdt min yrkesbror.
– Jordan fikk jo over 70 prosent av det som var det britiske mandatområdet, begynte jeg, men ble avbrutt av min samtalepartner:
– Man kan jo ikke bare si at palestinerne i dag skal bli en del av et annet land!

De som omtales som palestinere, er arabere (derfor bruker jeg uttrykket palestinaarabere). Palestinaaraberne har aldri regjert over et eget land. Jeg mener faktisk derfor det kan sies at da Jordan ble opprettet på store deler av det britiske mandatområdet fra 1923, fikk også palestinaaraberne et land (i 1947 takket de nei til FNs tilbud om en tostatsløsning med Israel). Jordan annekterte Judea og Samaria i 1950, og navnet «Vestbredden» oppsto.

Da Jordan ble opprettet på store deler av det britiske mandatområdet fra 1923, fikk også palestinaaraberne et land

Palestinaarabere som flyktet eller frivillig dro fra Israel, Judea og Samaria inkludert, mellom 1947 og -49, fikk jordansk statsborgerskap. Sammen med sine etterkommere utgjør de om lag halvparten av den jordanske befolkningen. Ifølge Landinfo finnes det i dag to grupper palestinaarabere som ikke er jordanske statsborgere, men som likevel har jordansk pass. Det er ca. 150.000 fra Gaza som er bosatt i Jordan, og de palestinaaraberne som i dag er bosatt på «Vestbredden» og i Øst-Jerusalem. Denne situasjonen oppsto så sent som i 1988 etter at Jordan da frasa seg administrative og juridiske rettigheter på «Vestbredden».

I 1. Mos leser vi at Gud gir Abrahams ætt, gjennom Isak, «hele Kanáans land» til en «evig eiendom» (kap. 17, v. 8,19,21). Også Ismael velsignes (kap. 17, v. 20), men hans slekt er ikke en del av landpakten og skal bo «østenfor sine brødre» (1. Mos 16,12 (1930-overs.)). 1. Mos 25,18 angir at Ismaels etterkommere bodde i Sinai og på den nordvestlige delen av den arabiske halvøy (deriblant Jordan).

En løsning for palestinaaraberne i Judea og Samaria må søkes med Jordan eller andre araberstater

Etter mitt syn taler dette for at en løsning for palestinaaraberne i Judea og Samaria må søkes med Jordan eller andre araberstater. Palestinaarabiske ledere har flere ganger vedgått at de er ett med araberverdenen for øvrig, og at de opprettholder kravet om en egen palestinsk stat på «Vestbredden» som en motstand til den israelske staten. Spørsmålet er hvor lenge det internasjonale samfunn skal bidra til å holde liv i tanken om to stater i det bibelske Israel – og dermed også konflikten. Er det faktisk slik at det ikke blir fred i området fordi to stater her ikke er en del av Guds plan?