Innlegg

ANBEFALT: Dette er forslaget prosjektgruppen går inn for. «mulighetsstudie - LINK arkitektur» «Illustrasjon - SVAL arkitektur»

Ønsker å bygge nytt Raknestunet til 53 mill.

Nordhordland Indremisjon står foran store investeringer når kretsens leirsted skal oppgraderes.

MELAND: Det er Raknestunkveld torsdag 21. februar. Mange har møtt frem på Nordhordland folkehøgskole for å bli informert om det som skjer når det gjelder utvikling av Nordhordland Indremisjons leirsted, Raknestunet. En av dem er Christian Skoge, som er miljøarbeider ved skolen og forkynner i Nordhordland Indremisjon.

Gymsal
‒ Det store spørsmålet blir nok om vi skal ha gymsal eller ikke. Og så er det et spørsmål hvor mye penger vi skal bruke og hvor mye vi skal låne, sier Skoge til sambåndet.no.

Han har vært mye på Raknestunet og var leirleder der for første gang i 1995.

‒ Jeg opplever at kapasiteten er OK, men det trengs oppussing. Det er 30 år siden det ble pusset opp, forteller Skoge.

Han er ikke er tvil om hva som må veie tungt når man skal bestemme seg for en plan for leirstedet.

‒ Vi må bygge for fremtiden. Det skal fungere i mange år fremover. Vedlikehold er viktig, men jeg har inntrykk av at det ikke har vært noen fast ordning på det på Raknestunet, og derfor må man kanskje bruke mer penger på vedlikehold enn det man ellers ville vært nødt til.

Mandat
Årsmøtet 2018 for Nordhordland Indremisjon ga en prosjektgruppe mandat til å legge frem grunnlag for beslutning til årsmøte 2019 eller tidligere om planarbeidet for opprusting av kretsens leirsted – og i tillegg utrede mulighet for idrettshall. Dette arbeidet startet allerede høsten 2016, da kretsstyret i Nordhordland Indremisjon ga styret og daglig leder for Raknestunet i oppdrag å utarbeide en vedlikeholds-, opprustings- og utviklingsplan for leirstedet, ved bruk av eksterne rådgivere.

Nå er prosjektgruppen kommet så langt i arbeidet at de kan legge frem alternative planer for oppgradering av Raknestunet.  Torbjørn Vedå i prosjektgruppen presenterer to forslag og viser skisseprosjekt som er gjennomført med Link arkitektur.

Slik ser gymsalen ut. «mulighetsstudie – LINK arkitektur» «Illustrasjon – SVAL arkitektur»

Alternativ 1
Det første alternativet innebærer full rehabilitering pluss en egen idrettshall utenfor bygget og inventar og er beregnet til å koste 34 millioner kroner. Dette forslaget oppfyller ifølge prosjketgruppen i mellomstor grad målsettingene for Raknestunet, som blant annet er å skape en attraktiv leirplass for barn og unge og gjøre det attraktivt for ledere og frivillige å arbeide der de neste 40 årene.

‒ Fordelen med dette alternativet er at det utgjør en mindre investering. Ulempene er at det utsetter nødvendige tiltak og kostnader på 1965-bygget og 1991-bygget, og det oppgraderer ikke internatrommene til dagens standard når det gjelder lyd, sier Vedå.

En annen ulempe han nevner, er at det kan være krevende å bygge en frittliggende idrettshall i området.

Alternativ 2
Det andre alternativet inneholder nybygg pluss gymsal og nytt inventar og er kostnadsberegnet til 53 millioner kroner. Vedå trekker frem flere fordeler med dette alternativet.

‒ Det oppfyller tekniske krav fra 2017. Her satser man tydelig på barn og unge med gymsal sentralt i bygget. Det blir mer attraktivt for intern og ekstern bruk med nye internatrom, og det er det beste alternativet dersom man ønsker å drive leir på Raknestunet i langsiktig perspektiv, argumenterer han.

Forslaget vil i stor grad oppfylle målsettingene for Raknestunet. Den eneste ulempen Vedå trekker frem med alternativ to, er at det er en større investering.

Anbefaling
Av disse to alternativene er prosjektgruppens anbefaling og forslag til vedtak på årsmøte 2019 at et nytt «Raknestunet» skal realiseres gitt at finansiering oppnås, det vil si alternativ to. Videre heter det i prosjektgruppens forslag til vedtak at finansiering for prosjektet skal oppnås før årsmøtet 2020, og at innsamlingsaksjon for prosjektet starter i august 2019.

Ansatte
Etter fremleggingen av planene sitter Willy Vedå, som var med da det første spadetaket på Raknestunet ble tatt i 1963, og fordøyer forslagene som er blitt presentert.

Willy Vedå er usikker på om man vil klare å finansiere forslaget fra prosjketgruppen. Foto: Brit Rønningen

‒ Jeg forstår at å bygge nytt er bedre, men det skal finansieres. Kretsen har ikke har nok fast ansatte til å drifte et slik bygg. Skal de gå for nybygg, må de har flere fast ansatte. Vi kan ikke basere alt på frivillige. Men vi vil få et fantastisk bygg, er hans kommentar til prosjektgruppens anbefaling.

Samtale
‒ Det var en fin samtale og god stemning. De fleste som tok ordet, gikk inn for alternativ 2. Folk ser utfordringen når det gjelder økonomi, men der er tro på at det kan realiseres, oppsummerer møteleder Helge Hellem etter møtet.

Prosjektgruppen vil som neste steg i prosessen gjennomføre en spørreundersøkelse om giverglede. Resultatet fra undersøkelsen vil bli presentert på den neste Raknestunkvelden, som er den 25. april.

MØTE: "Gjennom sine mange år som artist, også i Norge, veit ho at vi priser Gud på ulikt vis. I Indremisjonen på Vestlandet er det ikkje mest gjennom hallelujarop og oppløfta hender, som ho sa, men gjennom å lytta til ho denne kvelden fekk vi alle som var der, eit møte med Gud", skriv Astrid Blindheim Husdal frå konserten på Nordhordland folkehøgskole. FOTO: Geir Jensen

Lynda Randle song for Raknestunet

Gospelsongaren Lynda Randle fylte Nordhordland folkehøgskole i takknemlighetskonsert for leirstaden Raknestunet.

Det var Anita Solbakk som hadde skipa til konserten, og det var andre gongen Lynda Randle – kanskje mest kjent frå Gaither Homecoming – besøkte Nordhordland. Ca. 300 personar møtte fram i striregnet torsdag 16. august. Overskuddet går til leirstedet Raknestunet, som er eigd av Nordhordland Indremisjon og der det er planer om ei omfattande rehabilitering

Etter avtale med Anita Solbakk har Sambåndet fått bilder og rapportar frå konserten:

Astrid Blindheim Husdal:

Varme gospeltonar på Frekhaug

I august 2015 song Lynda Randle på 50-årsjubileumskonsert for leirstaden Raknestunet på Osterøy. Nyleg var ho tilbake på Frekhaug på Nordhordland folkehøgskule, denne gongen på «Takknemlighetskonsert» for Raknestunet, og der kom ho med lys og solskinn til alle oss om lag 300 i salen medan regnet hølja ned ute. For Lynda har sterke og gode vitnesbyrd å koma med.

Som 12-åring fekk ho møta Jesus, og dette vart vegen ut av ein vanskeleg barndom og ungdom. Lynda er i dag ein av dei mest folkekjære gospelsongarane i USA, og på konserten på Frekhaug fekk vi høyra hennar historie om Guds leiing, gjennom både tunge og gode dagar. Gjennom kjende songar som «God on the monutain», «I`m free» og «Through it all» vitna ho om at Gud alltid vil vera med oss. Han går føre oss, og Han er bak oss.

Hennar klare og djupe altstemme har gjort Lynda kjend internasjonalt, og ho opptrer mykje på store arenaer og konsertar. Ho er ein underhaldar og stor artist, men aller mest ønsker ho å formidla Guds omsorg gjennom songane sine. Det klarte ho også denne kvelden på Frekhaug. Gjennom sine mange år som artist, også i Norge, veit ho at vi priser Gud på ulikt vis. I Indremisjonen på Vestlandet er det ikkje mest gjennom hallelujarop og oppløfta hender, som ho sa, men gjennom å lytta til ho denne kvelden fekk vi alle som var der, eit møte med Gud. Han berørte gjennom musikken, songen og orda som vart sagt. I tillegg til noko playback hadde Lynda Randle fantastiske musikarar med seg på piano, gitar, trommer og bass.

Ho hadde ein bodskap med seg på turnè i Norge denne sommaren. Det var til alle dei som slit med depresjon og sjølvmordstankar. Gud rettar ut si store sterke hand og vil bæra deg . «He will carry you». 

HJARTEBARN: Det var besteforeldra til Anita Solbakk som gav tomta der Raknestunet vart bygd. FOTO: Geir Jensen

Kvelden vart opna med at Anita Solbakk fortalde om bakgrunnen for konserten og kva Raknestunet har betydd i hennar liv. Det var besteforeldra til Anita som gav eigedomen til bygging av leirstaden og som sende Anita på leir fyrste gongen då ho var lita jente.

I god misjonsånd var det salg av kaker og kaffi i pausen, alt til inntekt for Raknestunet.

Stemninga i salen under og etter konserten tyda på at publikum likte det dei høyrde, og at bodskapen nådde fram. Takk for ein fantastisk kveld!

Geir Jensen:

Anita Solbakk hadde igjen fått Lynda Randle til Frekhaug. Hun var her for tre år siden, og spenningen var stor om publikum igjen ville komme til å fylle opp salen på konserten torsdag sist uke. Ca. 300 mennesker hadde tatt turen denne kvelden. Overskuddet gikk til leirstedet Raknestunet som har vært Solbakks hjertebarn i alle år.

Lynda Randle var på en to uker lang Norges-turné med åtte konserter som begynte i Nord-Norge og fortsatte blant annet med sangfestivalen Skjærgårdssang i Langesund. Å komme til Norge denne gangen viste seg å være en utfordring. Forsinkede fly. Bagasje som ikke kom fram. Og når den kom fram, var kofferter og innhold ødelagt.

Randle er en artist som har sterke vitnesbyrd om Jesus mellom sangene, og hun fortalte ærlig og åpenhjertig om motstanden hun hadde møtt den siste tiden. Hun fortalte om utfordringer blant søsken der det handlet om narkotika, fengselsopphold og sorg etter å ha mistet familiemedlemmer.

Mellom sangene snakket hun åpenhjertig om vanskelige tema som depresjon og selvmordstanker. Men midt i det vanskelige og sorgen ville hun peke på at Jesus er der. Gud er der, midt i motgangen. Hun knyttet vitnesbyrdene sammen med sanger som «God On the Mountian», «He Will Carry You» og «Til the Storm Passes by». Dette sterke budskapet preget konserten på Frekhaug denne kvelden. Hun understreket også at hun elsket å synge om blodet og korset.

Å komme tett på Lynda Randle var en annen opplevelse enn å sitte i en sal med 3000 mennesker på Langesund. Her kunne vi føle og kjenne ektheten i sangene og vitnesbyrdene. Sanger og vitnesbyrd som virkelig traff hjertet.

Måtte vi bare få til flere konserter av dette kaliber i Bergensområdet.

Takk til Anita Solbakk som stod som arrangør, og alle de frivillige som støttet opp om denne konserten.

FREKHAUG: Om lag 300 menneske var til stades på konserten. Foto: Geir Jensen

FREKHAUG: Medlem i prosjektgruppen, Jogeir Romarheim, presenterer planarbeidet på Nordhorland Indremisjons årsmøte. Foto: Petter Olsen

Planlegger utbygging av Raknestunet

Nordhordland Indremisjons årsmøte har vedtatt at planarbeidet for opprusting av kretsens leirsted skal være ferdig innen årsmøtet i 2019.

‒ Utgangspunktet for utbyggingen er at Raknestunet trenger vedlikehold. Noe er prekært å få gjort, og noe er ønskelig å få gjort, sier leder i styret for Raknestunet, Helge Hellem, til Sambåndet.

Arbeidet begynte høsten 2016 da kretsstyret i Nordhordland Indremisjon ga styret og daglig leder for Raknestunet i oppdrag å utarbeide en vedlikeholds-, opprustings- og utviklingsplan for leirstedet, ved bruk av eksterne rådgivere. GK Norge utarbeidet en tilstandsrapport for eiendom med anbefaling. I oktober 2017 ble en rapport for eiendom med anbefalinger presentert for kretsstyret.

 Omtrentlig
Siden mars i år har en egen prosjektgruppe jobbet med å konkretisere og forberede et prosjekt som først ble presentert i kretsstyret 15.-18. mai. På årsmøtet 2. juni presenterte prosjektgruppa arbeidet på vegne av kretsstyret. Prosjektgruppa la frem fire alternativer med kostnader.

‒ Alternativene og kostnadene er veldig omtrentlige anslag. De er ikke veldig detaljerte, og det er på et veldig tidlig tidspunkt i prosessen, forteller Hellem.

Alternativene
Det første alternativet kaller prosjektgruppa «må». Det dreier seg om nødvendig renovering av kjøkkenet, og at bygget fra 1965 trenger opprusting. I tillegg trengs det ny varmepumpe. Dette alternativet er kostnadsberegnet til 4,3 millioner kroner.

Andre alternativ blir kalt «bør» og inneholder nybygg for kjøkken og matsal med økt kapasitet, nytt ventilasjonsanlegg og opprusting og oppgradering av internatrom og bolighuset. Det er estimert til 12,5 millioner kroner.

Tredje alternativ er full rehabilitering til 18,5 millioner kroner, mens det fjerde alternativet er å rive eksisterende bygninger og bygge nytt basert på eksisterende volum. Det er beregnet til å koste 40 millioner kroner.

 Vedtak
Prosjektgruppas anbefaling til årsmøtet 2018 er at det samtykker i at kretsstyret og prosjektgruppa arbeider videre med saken med sikte på å forberede endelig godkjenningsfremlegg for et senere årsmøte. I det endelige vedtaket inkluderte årsmøtet en tidsfrist som innebærer at planarbeidet må fullføres slik at det seinest kan legges fram for neste årsmøte i 2019.

Videre arbeid
‒ Like over ferien vil prosjektgruppa starte arbeidet med konkretisering av ulike delprosjekter, slik at konkrete pristilbud kan innhentes. Innspillene fra årsmøtet vil også forsøkes innarbeidet. Videre må det gjøres et arbeid knyttet til plan for finansiering. Gjennom dette arbeidet vil det være behov for et nært samarbeid mellom prosjektgruppa, styret for Raknestunet og kretsstyret, og det vil også vurderes å bruke innleid konsulent på deler av dette arbeidet, avslutter Hellem.

Se mer om årsmøtebehandlingen i Sambåndets papirutgave for juni (6/18).

Også publisert denne uka: Jødisk forstander tror ikke at Gud griper inn i historien.

Rikssynsar frå bedehusland

Som gutunge song Harald Stanghelle duett med Gunvor Fyllingsnes (då Hopland) på bedehus i Nordhordland og sat under talarstolen til Jens M. Rognsvåg.

I tenåra mista han trua, men den no 59 år gamle Aftenposten-redaktøren har framleis sans for humoren til Audun Hjellvik og mykje godt å seia om den kristne oppveksten sin.

Sambåndet møter Stanghelle i bygget som Aftenposten deler med VG i Akersgata i Oslo. Han er den einaste som har fått eige kontor i landskapet, så me kan opna ei dør inn til ei bok- og papirkledd verd. To redaktørar med ein tredje som utgangspunkt: Jens M. Rognsvåg redigerte Sambåndet med kvass penn frå 1962 (sjå faktaboks), og Stanghelle refererte til han allereie då han svara ja til intervju.

RognsvågKva betydde Rognsvåg for deg?

– Han betydde for det første veldig mykje for indremisjonsrørsla på Vestlandet. Han var jo redaktør i Sambåndet og var aktiv. Og han var den første eg trefte, som skreiv bøker, seier Stanghelle, før han går inn i den første av det som skal bli mange referansar til Raknestunet.

46 år etter hugsar han enno bibeltimane til Rognsvåg på leirstaden til Nordhordland Indremisjon:

– Han hadde ei litt anna tilnærming enn det som var vanleg. Det som gjorde veldig sterkt inntrykk på meg som 12-åring eller der omkring, var ein serie portrett han laga av dei bibelske skikkelsane. Han hadde drege ut det ein visste om dei som personar, og han reflekterte over korleis dei hadde handla som personar og som menneskje. Eg hugsar enno den bibeltimen han heldt om Pontius Pilatus, fordi Rognsvåg beskreiv han som diplomaten som freista å få til eit kompromiss med jødane om Jesus, men som mislukkast. Slik føyer jo Pilatus seg inn i ei lang rekkje i Midtausten – det er mange som har freiste på kompromiss der – men eg blei veldig fascinert av det, så pass at eg sit og hugsar det 46 år etter. Og ein av mine mange draumar var å bli diplomat, så eg var nok opptatt av det.

Ein annan av draumane til Stanghelle var å bli misjonær.

– Ein av heltane i min barndomsheim heitte Nils Helle (sjå faktaboks) og var misjonær på Madagaskar. Han kom frå ei bitte lita bygd som heiter Helle, som er endå mindre enn Stanghelle, og han var søskenbarn til far min. Dei gongene han var heime hos oss – han døydde då eg var gutunge – var det ein aura rundt han fordi han hadde vore på Madagaskar.

FOTO: EGILL J. DANIELSEN

FOTO: EGILL J. DANIELSEN

I ein periode var du veldig aktiv på Raknestunet?

– Ja, eg trur eg var der i tre somrar, og meir eller mindre budde der. Det begynte med at eg reiste på leir, og så vart eg ein slags hjelpeleiar. Så eg hadde et veldig nært forhold til mange der. Eg skal forresten tilbake i august, eg er bedt om å koma til eit jubileum dei skal ha. Første gong eg var på Raknestunet, trur eg at eg var 10-11 år, og då var leirstaden ganske ny. Eg hugsar at Raknestundagen var i august, seier Stanghelle og held fram:

– I alle fall var eg der veldig mykje og vart teken veldig godt imot og fekk oppgåver der. Eg hugsar mykje av det eg var med på, blant anna heldt eg misjonstime om David Livingstone, som var ein av dei eg var veldig fascinert av og hadde lese ganske mykje om og snakka om. Så Raknestunet var noko eg hadde eit veldig nært forhold til.

Då Harald Stanghelle vaks opp, var det ikkje bedehus i heimbygda Stanghelle.

– Dei heldt på å byggja, og eg trur det var innvia etter at eg flytta til Oslo. Eg hugsar at eg var med på å leggja taket på det bedehuset, eg trur det var i slutten av ungdomsskuletida. Det var vel mor til far min som i si tid hadde gitt tomt til dette. Han var med i byggekomité og veldig sentral i å få det opp, og det var ein av hans store draumar at det skulle koma bedehus på Stanghelle. Før det var møta i eit gammalt skulehus, som var vanleg mange plassar. Det tok lang tid å få bygd bedehuset, og det er i full verksemd enno. Det var minnesamvær for både far min og mor mi frå det bedehuset. Der har eg vore ein rekke gonger, men det har nok vore i samband med gravferder og andre tilstelningar der ein har brukt lokala.

– I eit intervju i Dagen seier du om deg sjølv at du var ein søkjande sjel. Kva legg du i det?

– Tidleg i tenåra var eg veldig søkjande, og det gjorde nok òg at eg braut ut av den organiserte indremisjonsrørsla og fann meg mindre og mindre til rette der. Eg opplevde den som veldig konvensjonell og veldig lite open for tvil og søking. Og så ser eg òg andre kvaliteter. Mange opplevde det nok som veldig trygt og sikkert, fordi du visste kor grensene gjekk, det var i alle fall slik ein likte å tenkja på seg sjølv.

– Du sa trua farvel?

– Ja, det var nok i 13-15-årsalderen. For meg var det ein periode der eg var veldig interessert i politikk. Eg var aktiv i unge Høgre og stifta eit Unge Høgre-lag i Vaksdal. Eg vart intervjua både i Dagen og her i Aftenposten i 1970, då var eg 14, så det var ein periode der eg søkte ut og sprengte ein del av dei grensene som var der.

Stanghelle fortel om ei ungdomstid der han var mykje i opposisjon.

– Eg vaks jo opp i ein indremisjonsheim der begge foreldra mine var veldig aktive i indremisjonen og anna misjonsarbeid. Begge bestefedrane hadde òg vore aktive, på kretsnivå. Far til mor mi, Johan Kvalvik, var predikant og reiste mykje i bygdene på Nordmøre, der ho kom frå, og han var veldig aktiv i samband med å etablera og driva ein kristen folkehøgskole som heiter Høgtun (bildet). Eg var der i 2013 og snakka på ein kultur- og elevkveld. Det er den einaste gongen eg har vore der, og der hadde mor mi gått. Bestefaren min på farssida, Haldor Stanghelle – som kom frå Stanghelle – var veldig aktiv rundt ungdomsskulen på Frekhaug. Han døydde så tidleg som i 1933, litt over seksti år gammal.

– Min far var 46 år då eg vart fødd, han vart fødd i 1910 og bestefar i 1870. Farfar overtok garden på Stanghelle som me kjem frå, i 1892, han gifta seg til den. Så heile min bakgrunn er frå det miljøet. Og eg hugsar far min fortalte at han fekk stemmerett første gong i 1933, det første året KrF stilte liste med Nils Lavik på topp i Hordaland. Så dette er eit miljø eg kjente ut og inn. Eg vil ikkje påstå eg kjenner det så godt no, men eg veit i alle fall korleis det var.

– Du viser til at du blei politisk aktiv, men var det noko med trua som gjorde at ho begynte å vakla, var det noko som skjedde?

– Slikt skjer ikkje frå ein dag til ein annan, det skjer i ein prosess. Men det som eg reagerte veldig sterkt på, var at alle spørsmål vart parkert. Det var ikkje rom for å stilla spørsmål eller tvila, og det var ikkje rom for å leita etter andre måtar å sjå ting på. Siste halvdel av 1960-åra var jo ei tid der det var veldig klårt kva som var synd og ikkje synd. Og viss ein les historia til dei lågkyrkjelege rørslene, har det nok alltid vore sånn at ein har sett på den stormande verda utanfor som noko farleg, noko som ville ta ungdomen frå det einaste sanne, det einaste rette. På 60-talet var det store brytningar, og eg opplevde nok at dette vart veldig konformt.

Stanghelle strekar under at han i tenåra kom i opposisjon til mange ting.

– Det var ikkje berre i høve til trua eg vaks opp med, men også til skule. Då eg var 15 år, leia eg ein streik mot normerte prøvar på Dale ungdomsskule og hadde mykje opposisjonstrong i meg. Det å stilla spørsmål, det å tvila, det var ikkje noko som var reservert trusområdet eller det religiøse området, det gjaldt det politiske området og skule, det gjaldt mange ting eigentleg.

På trusområdet fortel han om ei oppleving av at det var veldig trongt og veldig konformt.

– Alle som freista å gå andre vegar, vart møtt med ei veldig stor grad av mistru, at då måtte det vera noko gale med trua. Og eg hugsar veldig tydelig noko som høyrte til den tida, skepsisen mot Ten Sing-rørsla, for eksempel, og sjølvsagt også den tidas stridsspørsmål: langt eller kort hår, fjernsynet, det å gå på teater og kino. Alle desse tinga var utdefinert som noko som ikkje var mogleg å foreina med å vera ein sann kristen. Og viss ein likevel såg noko i det, vart det definert som at du ikkje hadde det godt med di eiga tru. Det vart sett på som eit sjukdomsteikn i truslivet ditt. Som støtte i eit komplisert liv kan jo det verka ganske godt, men det fungerer berre så lenge du er innanfor den boksen. Viss du tar nokre skritt utanfor boksen, verkar det ekskluderande.

– Korleis reagerte familien på at du braut ut?

– Det såg dei mørkt på. Begge besteforeldra mine på farssida døydde før eg blei fødd. Så hadde eg ei mormor på Nordmøre som eg ikkje hadde den type kontakt med, som døydde då eg var 10-12 år. Men foreldra mine såg mørkt på det, for vi vaks jo opp i det svimlande perspektivet at våre små liv var ein del av ei rett linje som starta med skapinga og enda med det evige livet. Og viss ein tar det perspektivet på alvor, er det klart at det å oppleva eit brot med denne rettlinja aksen, skaper sorg.

Du gjekk på søndagsskulen. Hugsar du noko frå det?

– For oss var det heilt naturleg. Far min var lærar på søndagsskulen, og hans tvillingsøster, mi tante, var lærar der, og eg hadde ein onkel som var der. Det var ein del av søndagen. Og for oss var det aldri snakk om om me ville eller ikkje ville gå der, det var noko du gjorde. Dette trur eg var då flanellografen nærmast var ein revolusjon i forkynninga for barn. Eg hugsar vel òg at eg var på ein leir – Søndagsskuleforbundet hadde ei fantastisk hytte på Kvamskogen som heitte Vallemtunet, som dei hadde arva frå ein søkkrik skipsreiar i Bergen.

– Vi reiste elles ekstremt mykje på leir. Eg var på fleire leirar som Samemisjonen hadde. Så var vi på Vallemtunet, så var vi på Kvamshaug, som var leirplassen til Det Norske Misjonselskap, og eg hugsar vi var på Frekhaug ungdomsskule på leir, så det var i det heile tatt stor aktivitet. Og det var pinseleir og påskeleir og sommarleirar. Og eg må seia at eg er veldig takknemlig for den starten på livet, for det var jo slik at du kom ut, du trefte andre, du trefte folk frå andre bygder; det var med på å utvida mine perspektiv.

– Så sjølv om indremisjonsrørsla kjentes konform, så førte det dette med seg?

– Ja, så lenge du var med i ei rørsle, kjentes jo det veldig sterkt og eigentleg veldig godt.

– De fekk heim både Venehelsing og Dagen og kanskje Sambåndet òg?

– Ja, vi hadde Sambåndet i periodar, og viss ikkje, veit eg at vi hadde ei utlånsordning med søstera til far min. Dei hadde Sambåndet, og vi budde berre nokre meter frå kvarandre. Der eg var mest aktiv, var jo i Nordhordland Indremisjon, det var der eg kjente alle dei som jobba der, og ein del til, så Venehelsing var jo det som eg kjente meg mest igjen i.

– Las du det?

– Ja, då las eg det. Og så lenge mor mi levde, og ho døydde så seint som i 2007, samla ho på Venehelsing til meg. Eg var veldig interessert i å sjå namn på gamle kjende og sjå korleis det utvika seg, så eg las Venehelsing iallfall til 2007. Vi hadde ein heim som var full av misjonsblader. Kristenfolket på Vestlandet, i alle fall slik eg kjente dei, var aktive i veldig mange organisasjonar: Blå Kors, Samemisjonen, Misjonselselskapet, NLM, Indremisjonen – og så gjekk det veldig klare grenser opp mot pinserørsla. Ein var aktiv i et cluster med organisasjonar. Og slik eg opplevde mi oppvekst, var det dei same som gjekk på møta i alle organisasjonar. Det var nokre veker kvar vinter med preikarar som kom rundt, og foreldra mine var aktive i alt. Men det gjekk ei grenseoppgang. Det var ikkje noko fiendskap overfor pinserørsla i og for seg, men det var ikkje noko nærleik heller. Og eg hugsar far min var veldig skeptisk til tungetale for eksempel, og det var eit par kvinner på Stanghelle som mest alltid skulle tala i tunger. Han syntes dette var åndsmakter som ikkje skulle utøvast på amatørbasis. Så der gjekk det ein grense, og det har det jo alltid gjort mellom ein del av det som blei den karismatiske rørsla, og indremisjonsrørsla. Dette var jordnære folk med småbrukarbakgrunn.

Aadland– Du haika ein gong med Dagen-redaktør Arthur Berg og DVI-sekretær Birger Aadland (bildet) (sjå faktaboks)?

– Det hugsar eg godt, for det var eit krinsmøte i Nordhordland indremisjon på Frekhaug, og det var eit av desse stormøta. Det er mogleg det var eit jubileum på Nordhordland folkehøgskule. Eg hugsar i alle fall at eg maste meg til å sitja på med dei i bilen attende til Bergen, og det var aldeles storveges.

Berg– Det enda jo med at eg tok kontakt med Arthur Berg då eg var 15. Så min første jobb hadde eg som utplassert i 8. klasse (9. no) på ungdomsskulen. Arthur Berg tok imot meg, og det var via han eg fekk jobb der. Eg hadde sendt ein del nyhende, små notisar, frå Vaksdal heradsstyre til Dagen og fått dei på trykk, og eg hadde skrive fleire debattinnlegg på trykk i Dagen. Det var der mitt journalistliv begynte. Eg var to veker hos Arthur Berg, og då var det veldig lite folk i redaksjonen – det var det sikkert alltid – så eg vart sett til å jobba med ein gong som journalist. Dette var i april/mai, og så maste eg meg til eit vikariat same sommaren og var der i halvannan månads tid. Der lærte eg dei journalistiske grunntrinna. Eg hugsar at ein av dei første jobbane var å dekka kommunestyret i Meland, der dei mellom anna diskuterte om dei skulle spørja Vegvesenet om nedsett fartsgrense på ein av skulevegane. Og den sommaren var eg også på Raknestunet og laga reportasje, så eg fekk i det heile tatt gjera mykje.

Stanghelle-komprimert

Harald Stanghelle på «heimekontoret» som ung journalist. Foto: Privat – og utlånt av Aftenposten

–  Som 16-åring såg du rockeoperaen «Jesus Christ Superstar» og reagerte kraftig, sjølv om du då hadde brote med barnetrua?

–  Eg opplevde musikalen som blasfemisk, uavhengig av om eg trudde eller ikkje. Det er ikkje slik at du kuttar ei truslinje frå ein dag til ein annan. Det er mykje sjelekvalar og mange kjensler. Du lukkar ikkje eit kapittel for noko som er ein så stor del av livet ditt. Eg såg «Jesus Christ Superstar» sommaren 1972, på Palace Theatre i London, og etter det skreiv eg artikkelen «Nei til Superstar» i Dagen, for eg meinte det var galt å setja den opp på Den Nationale Scene. Og det var ein ganske stor aksjon mot å setja musikalen opp, og så vidt eg hugsar, blei den aldri sett opp heller. Men det kan jo ha andre årsaker, som at dei ikkje fekk rettighetene til det, eller at det ikkje passa inn i repertoaret.

– Korleis arta det seg då du braut med det miljøet du var vaksen opp i , til dømes i høve til Raknestunet og det som du hadde vore oppteken av?

– Tilhøvet til Raknestunet forsvann jo på ein måte. Eg flytta jo òg til Oslo då eg så vidt var fylt 17, og kom inn i heilt andre miljø. Men det ville nok ha skjedd uansett. Eg hugsar ikkje siste gong eg var på Raknestunet, men eg hadde ein periode med mykje tvil, og sakte men sikkert vart det eit tilbakelagt kapittel. Siste gong eg var på Raknestunet, må ha vore i 1995 eller -96, for då vart det laga ein serie på NRK som heitte «I bedehusland», og der spurte dei nokon av oss som var aktive på den nasjonale scena, og som hadde misjonsbakgrunn, om å gå tilbake igjen. Og då var vi på Raknestundet og filma, og eg trefte igjen tre-fire av dei som eg hadde hatt mykje kontakt med.

Stanghelle nemner Kåre Hellem og Gunvor Hopland (sjå faktaboks), nå Fyllingsnes. Det var sistnemnde han song duett saman med.

– Henne hadde eg veldig mykje kontakt med. Og så var det Bjarne Skjold, som reiste som predikant i mange år, og Torstein Raknes.

Me går over til notida. Harald Stanghelle sa i eit intervju med avisa Dagen at den lågkyrkjelege rørsla er undervurdert. Kva legg han i det?

Jordal Amfi i 1952. Foto: Widerøes Flyveselskap/Vilhelm Skappel/Oslo byarkiv

Jordal Amfi i 1952. Foto: Widerøes Flyveselskap/Vilhelm Skappel/Oslo byarkiv

– Den har betydd mykje meir enn det som viser igjen i historiebøkene, i beskrivinga av landet vårt, i sosiologien. Krafta som den lågkyrkjelege rørsla har hatt, er undervurdert. Ein snakkar veldig tydelig om arbeidarrørsla og målrørsla, og ein nemner kanskje dei lågkyrkjelege rørslene i ei undersetning, men det har ikkje noko stor plass hos dei som vurderer kva som har skapt samfunnet vårt og vore aktive i brytningane. Eg merka det veldig tydeleg då eg skreiv i heilside her i Aftenposten om John Olav Larssen (sjå faktaboks) – og det var medan avisa var i fullformat – og fekk ufatteleg mykje kommentarar på det. Det var like etter at John Olav var død. Det var ikkje noko nekrolog i vanleg forstand, det var meir eit forsøk på å teikna eit portrett av han og det lågkyrkjelege Norge som han representerte, og då fekk eg veldig mange reaksjonar av typen «kvifor har vi ikkje høyrt om han?!». Sjølv om han i si tid var ein stor nasjonal kjendis; han leigde Jordal Amfi og vart kalla Norges Billy Graham. Eg hugsar eg nemnde i den artikkelen at professor Rune Slagstad, ein av dei fremste kronikørane over dei som har skapt Norge, skreiv boka «Dei nasjonale strategene» om dei som forma Norge. Så skreiv han ei bok om danningsagentar, altså dei som har forma vår måte å tenkja på, men der finn du ingen John Olav Larsen, for eksempel, mens det finnes folk der som er mykje mindre viktige enn han. Det er det eg meiner med at rørslene har vore undervurdert, den krafta og dei bidraga dei har vore, til å forma vårt samfunn, men òg til å forma brytningane.

– Kva meiner du med «å forma brytningane»?

– Dei har vore på ei slags åndeleg slagmark heile tida, delvis også på ei politisk og kulturell slagmark. Men dei fleste av sakene er nok tapte, til dømes dei lange kampane mot diktarlønn til forfattarar som ikkje passa inn i biletet, motstand mot å etablera Riksteateret, motstand mot kino og skepsisen til fjernsynet. Så det er klart at dette har vore ei mest samanhengande rad med tapte saker. Og det har vore tapte saker om ein tenkjer på liberalisering av seksualmoralen og kampen mot ekteskapslova.
Og så har det vore ein del vinnarsaker der misjonsfolket har vore veldig viktige. Det går ei rett linje frå misjonsfolket til solidaritetstanken med den tredje verda, til dømes, der tankegangen går an å følgja.

– Les du kristne blader?

– Ja, det gjer eg når eg får fatt i dei. Eg abonnerer ikkje, men eg er ein hund etter det, og det er to grunnar: For det første synest eg det er eventyrleg spanande og viktig å følgja me på den delen av Norge og verda, og for det andre gir det meg alltid eit gløtt inn i mi eiga fortid, det er alltid noko du blir minna på. Det er ein del lange linjer du treffer, og det synest eg er fascinerande.

– Du seier at du ikkje veit om det hjelper så mykje om nokon vil be for deg. Kva legg du i det?

– Eg legg vel i det både at et ikkje trur bøna når fram, og at det uansett ikkje hjelper meg. Det er nokså fjernt for meg, eller det er både nært og fjernt. Eg fekk brev seinast i dag, som eg svarte på, av ei kvinne frå Hamar som gjerne ville seie at ho var vaksen opp på Vestlandet og at ho ba for meg.

– I pressemiljø eller når du bevegar deg i høge sirklar, blir folk overraska over bakgrunnen din, eller føler du at alle veit om den?

– For det første er det slik at vi lever i eit land der alle har sin bakgrunn og der svært mange dei siste 30–50 åra har gjennomgått ein ganske stor klassereise. Og det er relativt ofte eg opplever at når det har stått noko om min bakgrunn, så møter eg folk som spelar viktige roller på den norske samfunnsscena, som seier at «dette kjente eg meg igjen i. slik har eg det også». Og slik er Norge. Viss ein ser på den politiske eliten og deler av den økonomiske, intellektuelle, kulturelle og mediaeliten, ser du svært, svært mange som kjem frå såkalla vanlege heimar. Dei er kanskje den første generasjonen som har fått utdanning eller fått utfolda seg, den første generasjonen som har flytta ut av bygdene der familien har budd i generasjonar. Det seier litt om det samfunnet som har vakse fram gjennom dei siste 50 åra. Min bakgrunn er nå min bakgrunn, men det er mange som kan relatera seg til det. Om ikkje det er ein blåkopi, er det likevel ein del av det som ein kjenner igjen. Og så har eg jo etter kvart eit ganske forsonande syn på dette. Og eg meiner jo òg at dette er eit miljø som både var viktig og er viktig, og som fortener respekt for det det står for.

– Korleis vil du beskriva livssynet ditt i dag?

– Som liberalt og agnostisk. Eg har inga tru på tanken om den styrande gud som står bakom det som hender, og som har makt over eller i dei hendingane, verken når det gjeld einskildmenneske eller dei store og små samfunnsting. Eg vert meir og meir overtydd om at den styrande handa – den får andre sjå, eg ser den ikkje.

– Og det lever du godt med?

– Ja, det lever eg godt med. Og det er ikkje slik som mange i ditt miljø då trur, at eg innerst inne skulle ønskja noko anna. Det er ikkje slik det fungerer.

– Og så er eg ein person som prøver å dyrka veldig få absoluttar. Eg er over dei fasane der noko er absolutt for meg. Så korleis ting ser ut om ein dag eller ti år eller 20 år, det veit eg ingenting om. Framtida ligg jo alltid i det mørke.

Seier Harald Stanghelle.

Me vandrar mot heisen, der me tek farvel. Ein time er over.

Harald Stanghelle i Aftenposten-resepsjonen. Foto: Petter Olsen

Harald Stanghelle i Aftenposten-respepsjonen. Foto: Petter Olsen

 

God leirsommer i ImF-land

Det har vært god oppslutning og stemning på ImF kretsenes sommerleirer, og mange av deltakerne kommer fra ikke-kristne hjem.

Både på Nordhordland Indremisjons leirsted Raknestunet, ImF Sørs leirsted Audnastrand, Indremisjonssamskipnadens leirsted Brandøy og ImF Rogalands leirsted Ognatun har det vært fullt på leirene i sommer.

− Vi har aldri hatt en så flott sesong, ikke bare når det gjelder været, men også i antall deltakere. Leirarbeidet er ikke på vei ut. Det er nesten så det er bærebjelken i arbeidet, sier ungdomssekretær i ImF Sør, Åge Nygård.

Han har i sommer opplevd at grensen som de har satt ved maks 75 deltakere på leirene på Audnastrand, ble utfordret da det har vært et økt trykk med barn som vil på leir. Det har vært fire barneleirer med 80-85 deltakere. To familieleirer har det også vært med 70-80 deltakere. I tillegg var det tenåringsleir fra 4. -6. august. I skrivende stund hadde 40 deltakere meldt seg på, noe som er en liten nedgang fra i fjor.

Fulle barneleirer
Daglig leder Ottar Dalseid på Raknestunet opplever at leirene er fulle en halvtime eller time etter at det er mulig å melde seg på via nettet.

− Det er alle kategorier barn som kommer, ikke bare barn fra kristne hjem. Det er veldig god oppslutning, og foreldre opplever at det er et godt tilbud for barn. For noen er det dette som er ferien. Det er åpent for alle. Det har vært 50-60 deltakere på sommerens leire, og det har vært veldig god stemning, forteller han.

Barnesekretær Ingfrid Byrkje Hystad i Indremisjonssamskipnaden (IMS) kan fortelle om fulle barneleirer på kretsens leirsted Brandøy. Det har vært to barneleirer hvor det var henholdsvis cirka 60 og 50 deltakere.

− Det var en god opplevelse. Vi var veldig heldig med været, og det var flotte unger. Det er en god blanding med folk. Noen reiser på leir fordi de har venner som drar.

Gode samtaler
Styrer på Helgatun, IMS’ andre leirsted, Solveig Norheim, har også opplevd god oppslutning om leirene på Helgatun.

− Vi hadde en super helg for barn fra 0-9 år. Der var 100 stykker med stort og smått. Så har vi hatt to barneleirer med flere enn 60 barn på hver. Vi har også hatt en familieleir med fulle hus, 80 stykker med stort og smått. Det er i alle fall ikke noen nedgang. Det er heller et oppsving, sier hun og ser et generasjonsskifte på familieleirene.

− Noen av de som har vært med som barn, kommer nå med egen familie, sier Norheim.

På Ognatun har det vært tre barneleirer. På to av leirene har det vært fullt, cirka 60 deltakere, mens det på den tredje var 28 deltakere.

− Bading var det store høydepunktet. Og vi hadde gode samtaler. Ungene spør om ting, alt fra hvem Gud er til spørsmål om Bibelen og om Jesus, sier Karen Helen Garheim, leder for ungdomsarbeidet. Hun registrerer at det ikke bare er barn fra bedehusbakgrunn som kommer på leir.

− Det er gjerne lavere terskel for å være med på leir enn å gå på et møte i bedehuset. Noen unger kommer ikke fra bedehusbakgrunn, men blir med på leir fordi de har venner som skal dit. Vi har også respons fra foreldre som ikke er med i kristen sammenheng, at de synes det er fint at ungene vil på leir, forteller Garheim.

Berørt av Jesus
Lyngmo Ungdomssenter, Sogn og Fjordane Indremisjons leirsted, har ifølge styrer Kjetil Stautland hatt en god og stabil oppslutning om sommerens leirer. Lyngmo har hatt to leirer i sommer, hvor det var cirka 60 deltakere på den ene og cirka 30 på den andre. I august vil det være en leir for 11-13 åringer i samarbeid med kirken. Det har også vært bibelcamp med 200 deltakere.

− Jeg har fått positiv tilbakemelding fra ungene og lederne. Det har ikke bare gått på aktivitetene som har vært, som kano- og kajakkpadling, bading og frisbeegolf. De har også hatt et åndelig utbytte. Jeg har fått tilbakemelding fra unger som blir berørt av Jesus. Det er det aller viktigste, sier Stautland.

Også på leirene på Lyngmo kommer det barn fra ulik bakgrunn.

− Det er en fin blanding. Halvparten kommer fra familier som ikke er aktive i bedehus og kirke. Vi når bredere enn det tradisjonelle miljøet, forteller Stautland.

Privilegert med ledere
Kvinatun, ImF Sørs leirsted, var det to barneleirer i juni.

− På den første leiren var det fullt. På den andre var det ikke så veldig mange, en 20 stykker, men de hadde det godt. Det var fint vær, de badet og koste seg. Så var det god forkynnelse, sier barnesekretær Tina Haddeland.

Sambåndet.no har også fått respons fra flere om at det ikke har vært problem å få tak i ledere til leirene.

− Vi har vært veldig privilegert med ledere og har hatt mange frivillige ledere. Det har vært en fryd å ha ansvar for dem, sier Nygård.

− Vi har bra med ledere. Der er vi mer enn nok velsignet. Og lederne koser seg like mye som deltakerne, forteller Garheim.

Finnmark Indremisjon, Midthordland Indremisjon og Bergens Indremisjon har ikke hatt leirer i sommer. Det har heller ikke Nordmøre og Romsdal Indremisjons (NRI) leirsted Frænabu og Sunnmøre Indremisjons (SIM) leirsted Orreneset. SIMs leirsted Brusdalsheimen og NRIs leirsted Visthus har leir om sommeren, men det har ikke lyktes sambåndet.no å få kontakt med disse leirstedene.

Les også: God sesong for Lyngdal Bibelcamp