Tag Archive for: synd

Synd og nåde i åkeren

KOMMENTAR Var Alv Magnus «på kollisjonskurs med tradisjonell vekkelsesforkynnelse»?

Det er religionsredaktør Alf Gjøsund i Vårt Land som hevder dette i en kommentarartikkel i egen avis 22. august. Debattspaltene i kristne aviser i siste halvdel av august var preget av Borg-biskop Atle Sommerfeldts bannbulle mot Alv Magnus etter en tale Magnus holdt i Tomb kirke i februar. Generalsekretær Erik Furnes i ImF og undertegnede var blant dem som deltok i debatten. Furnes uttalte også til Dagen 14. august (lenke krever innlogging) at han «står inne for hele talen, og at han selv kunne holdt den».

God tro?

Det blir da interessant å se nærmere på påstanden fra Alf Gjøsund. Som kjent handlet den aktuelle talen om lignelsen om ugresset i hveten (Matt 13,24–30 og v.34–43). Magnus sa blant annet at ugresset er mennesker som «ikke anerkjenner Guds rett til å bestemme kjørereglene i livet». Han eksemplifiserte med mennesker som oppfordrer til brudd med Bibelens lære om samliv og kjønn. Om hveten sa Magnus at det er mennesker som «har akseptert Jesus som herre og redningsmann og bøyd seg under hans vilje».

Redaktøren mener Magnus da samtidig har sagt at de som uttrykker meningene taleren viste til (om samboerskap, kjønn og likekjønnet ekteskap), ikke har bøyd seg under Guds vilje. Gjøsund spør: «Hva med kristne som oppriktig og ærlig tror at de har bøyd seg under Guds vilje, men likevel ser annerledes på spørsmålene (…) enn Magnus? De vet jo ikke (…) at de gjør noe galt. Er det ikke tilgivelse for dem?»

Frelsens inntreden

Det spørsmålet finner ikke Gjøsund noe svar på hos Magnus, og redaktøren påstår videre at dette «mener faktisk ikke konservative kristne.» Gjøsund viser til et tilfelle der et likekjønnet par hadde begynt å tro på Jesus. Etter en tid som troende ble de overbevist, ifølge seg selv av Gud, om at forholdet deres var feil. Da sluttet de å leve sammen. Under henvisning til dette hadde Gjøsund spurt forkynnere i Misjonssambandet om paret ble frelst da de begynte å tro på Jesus eller da de sluttet å leve sammen. Svaret han fikk, var at de også var frelst i den perioden de levde sammen som troende.

Ergo, mener Gjøsund, er også de frelst som fremmer de oppfatningene som Magnus karakteriserte som synd, rett og slett fordi de ikke vet at dette er synd.

Den hellige ånd

For å bruke Gjøsunds uttrykk: «I og for seg helt rett.» Men Vårt Land-redaktørens problem er at han ikke ser betydningen av det som paret han viste til, sa: Det var Gud som hadde overbevist dem om at det å leve sammen som likekjønnet, ikke var forenlig med et liv i troen på Jesus.

Da de to menneskene som utgjorde dette paret, tok imot Jesus i tro, fikk de Den hellige ånd. Dette er Paulus klar på, om enn i en noe kronglete setning, i Efes 1,13: «I ham har også dere, da dere fikk høre sannhetens ord, evangeliet om deres frelse, ja, i ham har også dere, da dere kom til troen, fått til innsegl Den Hellige Ånd, som var lovt». Og hva er en av oppgavene til Den hellige Ånd? Jo, han skal «overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom», sier Jesus i Joh 16,8.

Nådens virkning

Vi kan komme til Jesus «Just som jeg er», for å sitere vekkelsessangen til Charlotte Elliott. Gud krever ikke syndfrihet av et menneske som søker hans frelse. «Jeg uforskyldt må nåde få og kommer, o Guds lam, til deg». Når vi kommer, «i synd og skam, i mørke tett», vil «blodet rense bort hver plett».

I samme sekund som vi kommer til troen, får vi Den hellige ånd. Han vil tale inn i våre liv og vise oss ugresset

Og i samme sekund som vi kommer til troen, får vi Den hellige ånd. Han vil tale inn i våre liv og vise oss ugresset, for å holde oss i såmannsbildet. «Vis oss synden så vi ser den er vår!», synger Sigurd Lunde. Det var dette som skjedde med det likekjønnede paret Gjøsund viser til. Fordi de var blitt frelst av nåde ved troen, mottok de Den hellige ånd. Dermed begynte nåden å gjøre sin virkning. Som Paulus skriver til Titus (Tit 2,12–13): Nåden «opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lystene, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp …».

Ingen motsetning

Derfor er det ingen motsetning, verken hos Alv Magnus eller de NLM-forkynnerne Gjøsund viser til. Men så er det altså nødvendig å si: Dersom man oppfatter seg selv som kristen og ikke merker en indre motstand mot det Bibelen kaller for synd, må man be slik David også gjorde (Sal 139,23–24): «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!».

Det var dette Alv Magnus ville vekke til. Og det var og er «tradisjonell vekkelsesforkynnelse» og noe konservative kristne mener. Og ja, det er en brodd i det, for oss alle. 

Også publisertverdidebatt.no 12.09.19. Her kan du lese en meningsutveksling mellom undertegnede og Alf Gjøsund om innlegget.

Les også: Når ordet får dømme (sambåndet.no 18.08.19). Også publisert i Vårt Land og Dagen: Biskopens bannbulle – et svar (verdidebatt.no 18.08.19). Litt lengre versjon på dagen.no 21.08.19.

Etter mye debatt om biskopens utspill svarte Atle Sommerfeldt slik 30.09.19. (dagen.no)

Guds åpenbaring

Paulus skriver at han "står i gjeld" når det gjelder å forkynne evangeliet om Guds sannhet og rettferdighet. I dette ligger også Indremisjonsforbundets store og fortsatt kall, skriver Sambåndet på lederplass.

Som kristne tror vi på en Gud som har åpenbart seg for sin skapning. Paulus utlegger i Romerbrevet at det har Gud gjort gjennom en allmenn og en spesiell åpenbaring. Den allmenne skjer gjennom skaperverket (Rom 1,20) og samvittigheten (Rom 2,14–15). Den spesielle er gjennom Jesus og Bibelen (Rom 1,16 –17).

Gud lar oss her også få vite at den allmenne åpenbaringen av Ham er universell – gitt til alle. Den har vært «synlig fra verdens skapelse av». Mennesket er skapt i hans bilde – Gud avbilder seg i oss – til samfunn med Ham. Mennesket ble gitt to store oppdrag – å forvalte og tjene skaperverket (1. Mos 1,26–28) og å bringe Guds budskap ut til alle folkeslag (Matt 28,19–20).

Så vet vi hvordan det gikk med vår stamfar. «(…) vi vendte oss hver til sin vei», som Jesaja uttrykker det (53,6). Det overrasket ikke Gud, og det forandret ikke Hans allmenne åpenbaring. Den ble gitt «for at de skal være uten unnskyldning», forklarer Paulus (Rom 1,20b). Dette stiller mennesket på valg. Vi må velge mellom Guds vrede, som blir «åpenbart fra himmelen over (…) mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet» (Rom 1,18), og Guds rettferdighet i og med evangeliet om Jesus.

Vi må velge mellom Guds vrede og Guds rettferdighet

For mennesker som gjennom historien har valgt og velger Guds frede, skjer altså ikke det fordi de ikke har sannheten om Gud – den er åpenbart for dem på minst én av de to måtene vi har nevnt. Følgen av å holde sannheten nede for seg selv, er synd, først og fremst gjennom avgudsdyrkelse av ulik slag og karakter (Rom 1,23), men også gjennom en rekke andre synder som vi også ser rundt oss i dag. Historisk sett «overgav også Gud dem i deres hjerters lyster» (Rom 1,24 ff) – ikke for at de skulle og måtte synde, men for at Gud skulle vise at en fravendt menneskeslekt ikke blir god eller gjør godt i seg selv.

Det er talende at Paulus, i forkant av denne mektige undervisningen, skriver at han «står i gjeld både til grekere og barbarer, både til vise og uvise» (Rom 1,14–15). Gjelden besto i å forkynne evangeliet, det som tilbyr Guds rettferdighet i stedet for Hans vrede. I dette ligger også Indremisjonsforbundets store og fortsatte kall – å forkynne til tro om Ham som «vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse» (1. Tim 2,4).