Tag Archive for: vekkelse

BOKKLAR: Tor-Bjørn Nordgaard (til venstre) har skrive bok om vekkinga på Vigeland. Her er han utanfor bedehuset der det starta saman med styreleiar Geir Norum (i midten) og sangevangelisten Arthur Robertsen som det heile starta med. Foto: Verdinytt.

Fortel om vekkinga på Vigeland i bokform

/0 Kommentarer/i , /av

Det er halvtanna år sidan vekkinga på Vigeland braut ut. Predikanten det heile starta med, må klype seg sjølv i armen når han les om det han sto midt oppi.

Som om det ikkje var nok å starte ei ny kristen avis, har redaktør Tor-Bjørn Nordgaard i Verdinytt, parallelt med nettavisprosjektet sitt, jobba med å skrive bok.

Han skal vere den første journalisten som kom til Vigeland vest i Agder då det i fjor braut ut vekking på bedehuset i bygda. Om kort tid ligg produktet føre i bokhandlane, utgitt av Hermon Forlag.

Nordgaard har skrive historia på oppmoding frå dei som sto med begge føtene midt i det som hende då bedehuset på kort tid vart sprengfullt.

Til vanleg kom det 10-15 personar på møta, så det var godt om plassen i benkeradene. Då vekkinga braut laus, måtte bedehusstyret leige idrettshallen for å få plass til alle som ville ha med seg forkynninga.

– Fersk kyrkjehistorie

– Dette er eit stykke rykande fersk norsk kyrkjehistorie. Mitt mål er at boka skal vere ei lettlest inspirasjonsbok om korleis Gud kan gjere noko heilt uvanleg gjennom heilt vanlege menneske på ein heilt vanleg stad, seier forfattaren i ei pressemelding.

Historia startar eigentleg i november 2022. Arthur Robertsen er invitert til å tale og synge på eit møte, og forkynnaren har ei etterlysing: «Kvar er det vorte av gnisten?»

Når bedehuset arrangerer møtehelg i februar 2023, er det tydeleg at den etterlyste gnisten er tent. Folk strøymer til, og predikanten kan ikkje dra frå staden. Lokalet er fylt med folk, og i lange ettermøte søkjer mange forbøn, frelse og lækjedom.

Møta held fram utover våren og sommaren, og kapasiteten på bedehuset vert for liten. Derfor må dei leige idrettshallen. Også den vert full etter kvart.

Påvirka mange

Vekkinga har virka inn på mange, og boka fortel fleire enkeltmenneske sine historier.

– Eg er takksam for at så mange i miljøet rundt Vigeland bedehus har synt meg tillit og lete seg intervjue, seier redaktør Tor-Bjørn Nordgaard.

Vekkinga kom heilt uventa, og sjølv dei sentrale personane i ho meinte at det som hende, knapt var til å tru.

– Stort

Predikanten det starta med, Arthur Robertsen, talte og leia sangteamet i møta.

– Det er så ein må klype seg i armen, seier han etter å ha lese Nordgaard si bok om det han sjølv var så sentral i.

Geir Norum, styreleiar for bedehuset, seier seg einig.

– Det er stort å ha fått vere med på dette. Det er Jesus som har vore med oss heile vegen, og eg vert audmjuk når eg les om det. Det er veldig flott å ha fått historia oppsummert i ei bok, seier han. KPK

Artikkelen er skriven av Stein Gudvangen, Kristelig Pressekontor.

Les meir om vekkinga: Hvor to eller tre er samlet (12. juni 2023), Tror at Gud har en plan på Vigeland (11. mai 2023)

Evangelister trengs

/0 Kommentarer/i , , /av

LEDER ImF må bryte opp fra en tanke om at evangelistens tjenestegave skal ivaretas av alle, mener Sambåndet.

I Ef 4,11 nevner Paulus fem embeter eller tjenestegaver som Jesus har satt inn i den kristne menighet. På Misjonsrådet 2024 ble det konstatert at særlig den ene av disse, evangelisten, er i ferd med å bli mangelvare i ImF.

Det ble antydet at dette også har vært bevisst. På en ledersamling i tiden 2010–13 skal det ha blitt sagt at evangelistenes tid var forbi og skulle avløses av tanken om at vi alle er evangelister. 

Ordet «evangelist» signaliserer en evangelieforkynner eller misjonær. Ifølge Bibelverket var evangelistene i den første kristne tid ikke knyttet til en enkeltmenighet, men reiste omkring. Dette stemmer godt med det bildet vi gjerne har av evangelisten, som en som har teltmøter og aksjoner på ulike steder, og som først og fremst forkynner til frelse.  

Samtidig understreker Paulus at alle de fem embetene er til «for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning» (v.12). Evangelisten har altså også en funksjon i utrustningen av den kristne forsamling. På Sendt-konferansen i april 2014 hevdet Arne G. Skagen endog at utrustning av menigheten er evangelistens viktigste oppgave.  

Å være evangelist handler ifølge Skagen ikke først og fremst om å være ute på gater eller stå på talerstolen under vekkelsesmøter, men om å «leve sitt kristenliv i hverdagen – der man er, som den man er». Det er nok en slik tenkning som har ført til postulatet om at alle kristne er evangelister. «Alle har vi evangeliet her inne», for igjen å sitere Arne G. Skagen, og det er vanskelig å være uenig i det. 

Men like fullt nevner Paulus evangelist som en egen tjenestegave, noe heller ikke Skagen avviser. En misjonær har oppmerksomheten rettet mot å nå ut, til de som ikke har tatt imot de gode nyhetene, samtidig som de kristne også kan bli vakt av hans eller hennes forkynnelse.  

Risikoen er til stede for at ImF sitter igjen med kun hyrder og lærere.

Risikoen er til stede for at ImF sitter igjen med kun hyrder og lærere, ble det sagt på Misjonsrådet. I så fall vil utrustningen av forsamlingen ha mangler, og vekkelsestonen i forkynnelsen blir svekket. Det er ikke alle gitt å være våken for når Den hellige ånd på en særlig måte vil gripe inn et sted. 

Derfor tror vi ImF må bryte opp fra en tanke om at evangelistens tjenestegave skal ivaretas av alle. «Guds ord til folket» må ikke stoppe ved bedehusveggen. Skal det å tilhøre en «vekkelsesbevegelse» være mer enn forgangne ord, må det rekrutteres og utrustes deretter. 

Først publisert i Sambåndet nr. 5/24, som kom ut 19. juni.

VIGELAND: 20. mai var om lag 1400 mennesker samlet til vekkelsesmøte i Lindesneshallen. FOTO: PETTER OLSEN

Hvor to eller tre er samlet

/0 Kommentarer/i , , /av

Det som skjer på Vigeland i Lindesnes kommune, er gledelig og gir grunn for refleksjon.

Fra et utgangspunkt på mellom ti og 15 personer på ett søndagsmøte i måneden, er normisjonsbedehuset på Vigeland blitt for lite til å romme alle som nå søker til møtehelgene. Da nettavisen Verdinytt var til stede fredag 14. april, hadde godt over 200 funnet veien. Fra og med 15. april ble møtene flyttet til Betania, tilhørende De frie evangeliske forsamlinger og med en kapasitet på 500. Som Verdinytt skriver, tilsvarer det nesten en tredel av innbyggertallet i sørlandsbygda. Helgen 19.-21. mai ble møtene flyttet enda en gang, nå til Lindesneshallen, med 1400 frammøtte.

Les også: Tror Gud har en plan på Vigeland.

Det som begynte med ett møte i november i fjor, har blitt til jevnlige møtehelger fra februar av. I lange ettermøter søker mennesker frelse og fornyelse, og folk forteller om helbredelser. Geir Norum fra bedehusstyret sier han ikke kan huske lignende tilstander på huset de siste 30 årene. 

Da jeg leste om utgangspunktet for vekkelsen på Vigeland, kunne jeg ikke unngå å sammenligne med en møteuke jeg selv fikk ha på fem bedehus i Sogn og Fjordane uken før Den stille uke. Min eldste sønn og jeg la jeg ut i bobilen fra Bryne i et overraskende snøvær.  Ut fra det vi kunne anta på forhånd, var møteflokkene små – akkurat slik som på Vigeland – og slik ble det da også. Vi kom til bedehus der det hadde gått måneder siden sist det var møte. I sørlandsbygda var de noe bedre stilt, men de hadde de ikke hatt møtehelg siden før koronaperioden. 

Vi fikk ha «tradisjonelle» møter på Brekke, Løland, Kalvåg, Bremanger og Holmedal. Det skjedde tilsynelatende ikke «noe spesielt» på møtene, men Guds ord ble forkynt i evangeliske sanger, tale og enkle vitnesbyrd, og vi samlet oss rundt bordet til kvelds- eller kaffemat etterpå. Et privilegium å få være Ordet nær og mennesket nær! 

LØLAND: Ordet vender ikke tomt tilbake, heller ikke når det forkynnes på små bedehus i dype fjordarmer på Vestlandet, skriver Sambåndet-redaktøren. FOTO: JOHN INGVE OLSEN

«Møtestilen» på Vigeland beskrives på samme måte å være enkel. I en bloggpost Dagen refererer til, skriver Terje Høyland fra normisjonsbaserte Imi-kirken blant annet: «Det er nydelig å være i et sterkt nærvær av Gud, men det er også krevende for noen av oss. Musikkstilen er annerledes og var mye utbredt for 40–50 år siden (…) Men Gud smiler og ler. Det er som han har gjort det med vilje slik at nettopp vi som tenker at vi forstår oss på Gud og kirkevekst, må lære det helt enkle rop som Gud kaller oss med gjennom et bedehus på Sørlandet: ‘Gi meg rom! Gi meg rom i ditt liv, gi meg rom i deres gudstjenester, gi meg rom til å være Gud.’ Og veldig fort om du er på møte på Vigeland bedehus, blir du klar over at Gud mener alvor når han sier Han vil bruke alt og alle!» 

Det er ikke nødvendigvis det velregisserte opplegget det kommer an på

Jeg fryder meg over dette, for det sier oss noe forskrekkelig viktig. Det er ikke nødvendigvis det velregisserte opplegget det kommer an på. Gud kan gjøre noe på et landsens bedehus med begrensede menneskelige og økonomiske ressurser. Det vi så ofte siterer som en trøst når mange stolrekker står tomme – Jesu ord om at «hvor to eller tre er samlet i midt navn, der er jeg midt iblant dem (Matt 18,29) – beskriver en virkelighet.  

For hvordan er det næringslivsleder og sangevangelist Arthur Robertsen forklarer det som skjer på Vigeland? «Vi merket med en gang at alle var samlet og ville oppleve mer av Jesus. Og det som skjer når du vil oppleve mer av Jesus, er at da kommer Han», sier Robertsen til Verdinytt.  

Jeg tror det blant annet handler om holdningen vi går til møter og gudstjenester med

Jeg tror det blant annet handler om holdningen vi går til møter og gudstjenester med. Tenker vi over at vi dypest sett går til et møte med Jesus? Lar vi det synke ned i oss at den treenige, allmektige Gud som har skapt oss, ønsker fortrolig samfunn med oss og har bruk for den som har bruk for Ham? Vår Gud er en Gud som har åpenbart seg, gjennom Jesus og gjennom Ordet. Ved Den hellige ånd er han til stede når vi låser opp bedehusdøra og slår på mikrofonen.  

Oppfordringen fra Jesaja (55,6–11) ringer i ørene: «Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær! (…) Ja, likesom regnet og snøen faller ned fra himmelen og ikke vender tilbake dit, men vanner jorden og får den til å bære og gro, så den gir såkorn til såmannen og brød til den som eter, slik skal mitt ord være, det som går ut av min munn. Det skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil, og ha fremgang med alt som jeg sender det til.»

I et av verdens mest sekulariserte land kan det fremdeles skje der hvor ryktet om Jesus holdes levende

Det er dette som nå skjer – synlig – på Vigeland, hvor de inntil nylig strevde med å opprettholde virksomheten. Og i et av verdens mest sekulariserte land kan det fremdeles skje der hvor ryktet om Jesus holdes levende. Midt i misjonsstrategiske beslutninger om hva som er riktig å videreføre av bedehus og virksomhet – for eksempel i dype fjordarmer på Vestlandet – er det altoverskyggende viktig å være oppmerksom på det.  

Dette er en oppdatert versjon av Synspunkt-artikkelen som først ble publisert i Sambåndet nr. 4/23.

Podkast: Hva er vekkelse, og hva gjør det med oss? (Lydbåndet)

          

LENGSEL: – Jeg tror folk har en lengsel etter å oppleve Gud i sitt liv, og folk vil ha mer av Jesus. Det sier Marianne Timenes Norum, som er med i arbeidet på Vigeland bedehus. FOTO: PRIVAT

Tror at Gud har en plan på Vigeland

/0 Kommentarer/i , /av

- Vi merker at vi blir vekket opp. Både kristne og ikke-kristne blir forandret, sier Marianne Timenes Norum fra Vigeland bedehus.

Marianne Timenes Norum er til daglig lærer på KVS Lyngdal og er med i arbeidet på Vigeland bedehus, som tilhører Normisjon. Til sambåndet.no forteller hun den etter hvert ganske kjente historien om det som startet med et vanlig søndagsmøte i november i fjor.

– Sangevangelist Arthur Robertsen talte om å få gnisten igjen, forteller Norum.

Møtet i november førte til at de begynte å snakke om å ha flere møter.

– Vi opplevde oppmuntring, og at dette er noe vi vil, å få gnisten tilbake. Forkynnelsen handlet om hva Gud kan gjøre gjennom hver enkelt av oss, og den var personlig, fortsetter Norum.

Det ble bestemt å ha en møtehelg februar, fra fredag til søndag, med Robertsen som taler. Bedehuset var nesten fullt den helgen.

Respons

– Det var mer enn dere hadde forventet?

– Vi hadde forventinger, men ikke at det kom så mange. Det var fine møter. Mange ble berørt av Gud, noen ble helbredet, og mange søkte forbønn.

Siden de fikk god respons og det kom henvendelser til ledelsen for møtehelgen, ble det bestemt å ha flere møter. Det ble nye møter i mars.

– Da var det enda mer respons. Vi måtte ta inn ekstra stoler for å få plass til alle. Vi hadde også video-overføring på Teams, og på en kafé kunne 60 personer følge møtene, sier Norum.

Måtte flytte

Den første helgen etter påske var det fullt en time før møtet. Møtet på lørdagskvelden ble flyttet til Betania Vigeland for å få plass til flere. Det kom bortimot 500 personer på møtene.

– Det hadde aldri vært plass på bedehuset, men nå var det plass.

De hadde en møtehelg til i Betania Vigeland, og da kom det enda flere, over 800 personer.

– Folk kom to og en halv time før møtet for å få plass, og de satt på gulvet og sto i gangen. Det var fantastisk. Det sprer seg blant folk. De som har vært på møtene, forteller om hva de har opplevd der, det sprer seg på sosiale medier, og aviser har skrevet om det.

FOR LITE: Vigeland bedehus er blitt for lite, og forsamlingen inviterer derfor til møtehelg i Lindesneshallen for å få plass til alle. FOTO: Marianne Timenes Norum

Hall

– Har dere jobbet mye med markedsføring av møtene?

– Vi har ikke det. Det trenger vi ikke, slår Norum fast.

Nå har de hatt møter med kommunen om å ha møtehelg i Lindesneshallen, og det skjer 19.–21. mai.

– Vi gleder oss veldig til dette. Kommunen har vært veldig positiv og møtt oss med velvilje. Vi er ydmyke og tror at Gud har en plan.

Lengsel

– Hvorfor tror du så mange kommer på møtene?

– Jeg tror folk har en lengsel etter å oppleve Gud i sitt liv, og folk vil ha mer av Jesus. Det prates mye om dette. Da sprer det seg, og folk blir nysgjerrige. Det er en enkel møtestil og ikke noe fancy. Det er bedehussanger, og Arthur Robertsen leder an sangen. Det er god og konkret forkynnelse som alle kan forstå. Han bruker hverdagslige eksempler. Guds nærvær er sterkt på møtene. Folk lengter etter det.

– Hvem er det som kommer på møtene?

– Det er aller flest voksne, men det kommer også mange ungdommer, og det er folk fra alle samfunnslag som har tatt imot Jesus. Det er både kristne som blir fornyet og satt i brann på nytt, og folk som tar imot Jesus.

På møtene har det ifølge Norum vært folk fra hele Sørlandet og til og med folk helt fra Bømlo og Østlandet, og hun har også fått telefon fra en dame fra Bergen som hadde lyst til å komme.

– Vi ønsker at det skal spre seg, og at kristne blir tent i brann og går inn i ferdiglagte gjerninger der de bor.

Oppfølging

– Hva med oppfølging av de som blir kristne?

– Vi har at forbeder-team. Der noterer de navn og telefonnummer hvis folk vil, for å kunne følge opp. Mange kommer sammen med kristne som har invitert dem, og det er naturlig at de blir med i deres fellesskap og følges opp der. De som er blitt frelst, er blitt tatt med av noen, men vi må følge med hvis det er noen som ikke har noen som kan følge dem opp.

Forandret

– Hva vil du kalle det som skjer, er det vekkelse?

– Det er ikke godt å si, og det er ikke så viktig hva vi kaller det. Vi merker at vi blir vekket opp. Både kristne og ikke-kristne blir forandret. Vi reklamerer ikke med vekkelsesmøter, men vi inviterer til møte, og så kommer folk, sier Marianne Timenes Norum.

Lytt: Hva ligger i begrepet «vekkelse», og hva gjør det med oss? Det er temaet for nyeste episode av ImF-podkasten Lydbåndet.

VEKKELSE: Forsamlingsleder Tor André Haddeland på Frikstad bedehus ønsker og ber om sunn vekkelse. FOTO: Privat

Vil ha vekkelse, men ikke hvilken som helst

/0 Kommentarer/i , /av

Frikstad bedehus setter søkelys på sann og falsk kristendom. Forsamlingsleder Tor André Haddeland opplever at usunn karismatikk er et økende problem i bedehusland.

For ca. et halvt år siden traff forsamlingslederen Geir Otto Holmås, som er praksisleder i praktisk teologi og ledelse (PTL) ved NLA Høgskolen.

– Utfra samtalen vi hadde, kom jeg frem til at jeg ville invitere ham for å sette søkelys på falsk og usunn lære i menigheten, sier Haddeland til sambåndet.no.

Lørdag 4. mars kommer Holmås til Frikstad bedehus i Kristiansand for ha seminar om «Sann eller falsk vekkelse». På bedehusets Facebook-side står det at seminardagen vil belyse tema som åndelig dømmekraft, fenomenet New Apostolic Reformation (Nar), ny-åndelighet og hvilken vekkelse vi trenger. Sambåndet hadde for øvrig temaseksjon om usunn karismatikk, med hovedvekt på Nar, i nr. 06/19.

Aktuelt
– Hvorfor har dere seminardag om dette temaet akkurat nå?

– Det er aktuelt nå, med vekkelsen som skjer i Asbury i USA. Men det er tilfeldig at vi har seminaret akkurat nå, og det har ingen sammenheng med det som skjer rundt universitetet i Kentucky.

– Oppfatter du at dette er et aktuelt tema for ImF?

– Jeg opplever at usunn karismatikk er et økende problem i bedehusland. Det er en hovedgrunn til at vi har denne seminardagen, og vi ønsker å hjelpe hverandre til å utvikle åndelig dømmekraft til å skjelne mellom det som er sunt og usunt, svarer forsamlingslederen.

Haddeland forklarer hvorfor en i et seminar om vekkelse kommer inn på karismatikk, med at ønsket om vekkelse står sentralt i den karismatiske bevegelsen.

Forkynnelsen
– For å kunne vurdere om noe er sunt eller falskt, må vi først og fremst se på forkynnelsens innhold, framholder Haddeland.

Forsamlingslederen understreker at han ønsker og ber om vekkelse og om åndskraft og åndsfylde i bedehusland.

– Vi trenger både vekkelse og fornyelse i bedehusland i dag, men jeg er samtidig redd for forførelse og villfarelse. Hvordan når vi det målet å få en sunn vekkelse med åndskraft og åndsfylde, spør Haddeland.

Han viser til at det er mange advarsler i Bibelen om falsk lære og falske profeter, og at også Jesus advarer mot falske profeter.

– Vi kan tro at så lenge Jesus blir forkynt, er alt bra. Men det er ikke så enkelt. Hvilken Jesus, hvilken ånd og hvilket evangelium blir forkynt? Er det Bibelens Jesus, eller en annen Jesus?

Kjennetegn
At det skjer helbredelser, tegn og under er ifølge Haddeland ikke nødvendigvis kjennetegn på at dette er sunn lære og karismatikk, men det kan være det.

– Det viktigste er å kjenne sin Bibel for å kjenne den sunne lære, slår Haddeland fast.

– Noen vil kanskje reagerer på at vi fokuserer på usunn karismatikk og vekkelse, og at vi heller bør konsentrere oss om den sunne og sanne lære. Til dem vil jeg si at det er det som står i sentrum det meste av tiden på Frikstad bedehus. Men av og til er det også riktig å se nærmere på hva som kjennetegner den usunne lære, for lettere å kunne avsløre det falske, understreker Tor André Haddeland.

− Vil vi ha vekkelse?

/0 Kommentarer/i /av

Slik spør kretsleder Arild Ove Halås i Nordmøre og Romsdal Indremisjon i lederen i forrige nummer av kretsbladet Indremisjonsnytt.

− Det var et spissformulert innlegg, det håper jeg folk forstår. Jeg er opptatt av og er bekymret for at mange bedehusfolk ønsker og ber om vekkelse, men de snakker ikke om troen til andre. Med naboen blir det heller til at man snakker om været enn om troen, sier Halås til Sambåndet.

Kretslederen har fått reaksjoner på innlegget.

− Jeg har fått mange positive reaksjoner og noen som er helt uenig med meg. I alle fall har jeg fått folk til å tenke over temaet. Hensikten med innlegget er å få folk til å tenke.

Ikke for pågående
− Det at bedehusfolk ikke snakker så mye om troen til andre, er det fordi man er redd for å bli for pågående og skremme folk vekk?

− Jeg tenker at vi ikke har så stort problem med at bedehusfolk er for pågående. Det store problemet er heller at vi ikke snakker med andre om troen. Jeg tror ikke at problemet er at folk blir overfalt av overivrige bedehusfolk.

En terskel
− Hva er ditt inntrykk – ønsker vi vekkelse?

− Når vi skal ha en møteaksjon, for eksempel, er det ikke noe problem å få folk til å være med som bønnevakt. Men spør du noen om de kan stå på stand i forbindelse med samme møteaksjon, er det verre å få tak i folk. Det kan selvfølgelig ha forskjellige årsaker, svarer Halås og skynder seg å legge til:

− Jeg har ikke sagt at det ikke nytter å be. Vi skal be om vekkelse. Det er ikke lett å få folk til å stå på stand eller å samtale om tro med andre. Det er en terskel, og den terskelen vil jeg at vi skal utfordre.

Ønsker vekkelse
Halås tror indremisjonsfolk ønsker vekkelse og at folk skal komme på bedehuset.

− Men det enkleste er å få folk inn på bedehuset som er ferdig frelste. Skal vi få nye med i våre bedehus og forsamlinger, må vi våge å snakke med folk om det vi tror på. Vi må invitere folk. Og det er ikke nok å invitere på et møte på bedehuset. Vi må heller spørre folk om vi skal gå sammen på bedehuset og hjem til oss på en kopp kaffe etterpå. Det koster litt mer og krever mer arbeid av oss.

Ta imot nye
Med innlegget ønsker Halås også å få folk til å tenke over hvordan man tar imot de nye som kommer som følge av vekkelse.

− Da må vi ta imot de nye og åpne opp slik at de kan finne en plass i fellesskapet. Det er en utfordring til for eksempel bibelgrupper. Mange bibelgrupper inviterer ikke inn nye, for de har det greit som de har det. Det er mindre kostnader med å be for folk enn å bruke tid sammen med dem. Vi må være villige til å investere tid og krefter for å få nye med.

Dele troen
− Hva mer krever vekkelse av oss?

− Det er veldig viktig at dersom det kommer inn nye, må fellesskapet være villig til å ta dem inn. Jeg har tro på bedehusets fremtid, men vi kan ikke bare sitte på bedehuset. Vi må ut for å treffe folk og dele troen der det er naturlig. Jeg mener ikke at alle skal stå på stand, men det er en høy terskel for utenforstående å komme inn på bedehuset. Derfor må vi invitere ved at vi er sammen med dem, sier Arild Ove Halås.

Hva slags vekkelse vil vi ha?

/0 Kommentarer/i /av

Når kristne ledere i en videre sammenheng i dag snakker om behovet og ønsket om vekkelse, vekker det gjenklang og støtte i vårt misjonsfolk, men snakker vi alltid om det samme?

Som kristne tror vi at Bibelen er Guds åpenbaringsord til oss mennesker. Her presenterer Gud seg som kjærlighet, hellighet og rettferdighet. Vi møter sannheten om oss mennesker, om syndefall, om vårt behov for frelse, og vårt eneste håp er at vi blir ikledd Kristi rettferdighet. Vi lærer også nødvendigheten av at mennesker kommer inn under Ordets forkynnelse, for det er ved Ordets og Åndens gjerning at Gud drar syndige mennesker til seg. Ved forkynnelsen kommer troen, og sann gjenfødelse kan skje.

Da Peter forkynte budskapet om Jesus og hans død og oppstandelse, står det: “Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre, brødre?”. Dermed kunne Peter gi dem invitasjonen til omvendelse og dåp. Dette var den første store vekkelse i menighetens tid, og vekkelse oppstår som følge av at mennesket innser sin fortapte stilling og behov for frelse og tilgivelse.

Norge har vært velsignet med mye vekkelse, og denne historien utgjør en viktig del av indremisjonen og Bedehusets identitet. Når kristne ledere i en videre sammenheng i dag snakker om behovet og ønsket om vekkelse, vekker det derfor gjenklang og støtte i vårt misjonsfolk, men snakker vi alltid om det samme?

Jeg har tenkt mye på dette siden jeg så de TV-overførte stormøtene med den amerikanske forkynneren Guillermo Maldonado i Vestfold i slutten av april. Det ble annonsert både gjennom ulike medier og fra scenen at hensikten er at vekkelsen skal komme over landet, og hvem av oss vil vel ikke at det skal skje? Spørsmålet er hva begrepet fylles med.

Tro var det sentrale ordet i budskapet, og jeg spisset ørene da Maldonado kom med sin definisjon: «Tro er et åpent vindu inn i det overnaturlige der du kan hente ut det som er ditt». Troen er nå, og dette betyr at det er i dag du kan få ditt mirakel, enten det er snakk om helbredelse, dine finanser, eller andre behov.

En må spørre seg selv hva som er agendaen med å lage sin egen definisjon av tro når Bibelen har sin egen. Den lyder slik: “Tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser” (Heb 11:1). Når vi leser videre i kapittelet, ser vi hva dette betyr, og da er jo hovedpoenget at troen strekker seg ut over “her og nå”. Vers 39 oppsummerer kapittelet slik: “Og enda alle disse fikk vitnesbyrd for sin tro, oppnådde de ikke det som var lovt”. Jo da, beretningene i Det gamle testamente forteller oss at noen opplevde tegn og under (særlig under ørkenvandringen og Elias og Elisa), men det gjaldt de færreste. Likevel gav Gud dem her vitnesbyrd om deres tro!

Lever vi ikke så i den nye pakts tid? Jo visst, men innholdet i bibelsk tro er like fullt det samme. Og jeg kan ikke med min beste vilje se at budskapet til Guds menighet i NT sine brev har det fokus som vi ser i amerikanske/vestlige mirakelmøter. Vi hører sjelden at Paulus’ enkle levesett bør være et alternativ: “Har vi mat og klær, skal vi la oss nøye med det” (1.Tim 6:8). I stedet blir det hovedvekt på helse og velstand, noe som passer godt inn vår vestlige kultur der forbruk og bekymringsløshet er idealet.

La oss understreke for hverandre at når vi bekjenner oss til Bibelens Gud, så tror vi på en Gud som gjør under. Bibelen sier at Han kan gjøre mer enn alt, langt ut over det vi ber og forstår. Uansett hvilke tanker vi har om Gud, så er han bare større. Til denne Gud inviteres vi til å komme med alle våre bønneemner i påkallelse og bønn med takk. Gud er den rette far for alt som kalles barn i Himmelen og på jorden, og skulle ikke den rette far gi sine barn det som er til barnets beste? Det er jo derfor Jesus har lært oss å be “Vår Far – skje din vilje”.

En gang hørte jeg en erfaren forkynner tale om bønn, og jeg visste at vedkommende hadde fått stå i en rik tjeneste, ikke minst når det gjaldt å be for syke. Jeg spurte han om det går an å kommandere Gud. Han svarte: “Å ja, det har jeg vært vitne til mange ganger, og det har uten unntak båret dårlige frukter”. Jeg tenker ofte på dette når det tillyses mirakelmøter og en kommanderer i Jesu navn, for jeg kjenner et direkte ubehag når jeg hører og ser slikt. Vet en alltid hva som er Guds vilje midt i alt dette? Jeg kan ikke fri meg fra at det ligger noe infantilt – noe barnslig – i en slik måte å nærme seg Faderen på. I stedet for å akseptere at en kan være i Guds vilje selv om han tier i sin kjærlighet (Sef 3:17), roper og skriker barnet om å få gaven/svaret – her og nå.

Er det denne type tro vi ønsker skal prege Guds folk? Er det denne vekkelsen vi ber om skal komme? Vi vil gjerne stå sammen med andre kristne i arbeidet med å utbre Guds rike i vårt folk, men vekkelsen må ha et bibelsk innhold, ellers er det bare menneskers verk. Jeg avslutter med Martin De Haans kloke ord: ”Måtte vi ikke være en generasjon som får et tegn og ikke tror det, eller en generasjon som ønsker et tegn og ikke trenger det.”

Les også: Leder: Vrang eller usunn lære?

Erik Furnes er generalsekretær i Indremisjonsforbundet

 

Storsamling for å danne nye menigheter

/0 Kommentarer/i /av

Nærmere 800 personer fra hele landet samles torsdag til lørdag i Oslo kongressenter til en nasjonal konferanse der temaet er menighetsplanting og evangelisering. ImF er representert med over 100.

Konferansen Sendt for noe større, i regi av nettverket Dawn Norge, er en del av en større mobiliseringsplan for planting av nye menigheter og fellesskap i Norge.

Kontaktperson for Dawn Norge, Øivind Augland, forteller at det legges opp til mange oppfølgingsaktiviteter i etterkant av konferansen. Det kan skje både innad og på tvers av kirkesamfunn, organisasjoner og nettverk, samt på regionalt nivå.

– MANGFOLD VITALISERER

– Noen vil kanskje spørre om det ikke er nok menigheter i Norge allerede?

– Realiteten er at det er mange steder og bydeler som ikke har noe levende menighetsliv. Også en del steder i Midt-Norge og i industribygder på Vestlandet er levende menighetsfellesskap i ferd med å dø ut, sier Augland.

Han viser også til undersøkelser gjort av professor Pål Repstad ved Universitetet i Agder som klart tyder på at religiøst mangfold virker religiøst vitaliserende. Det vil si at hvis det etableres en ny menighet i et område der det allerede er en eller flere menigheter, vil antallet aktive kristne øke.

Augland sier at de ulike kirkesamfunn og organisasjoner som deltar skal ha egne samlinger underveis i konferansen, der det er meningen at hver enkelt organisasjon skal spørre seg selv om hva det som kommer fram på konferansen bør få av konsekvenser for arbeidet i deres organisasjon.

VIKTIGE MÅL
Augland peker på tre viktige mål for konferansen.

  • Det ene er å gi større momentum for de ulike kirkesamfunn, organisasjoner og nettverk til å nå ut til nye mennesker og plante nye fellesskap.
  • Det andre er å gi hjelp til å forstå de ulike kulturer man møter i planting av nye fellesskap i Norge.
  • Endelig ønsker man å overføre erfaring fra de som arbeider med menighetsplanting til en ung generasjon som er representert på konferansen.

Arrangørene har hatt som mål at halvparten av deltakerne på konferansen skulle være under 35 år. Det målet har de nesten nådd. I skrivende stund er cirka 45 prosent av de påmeldte under 35 år.

OPPROP
Ved avslutningen av konferansen er det planen at alle deltakerne skal undertegne et opprop.

– Oppropet sier noe om hvor vi står som kirke nå, og noe om veien videre, og jeg tror det vil bli symbolsk viktig for det som skal skje framover, sier Øivind Augland.

KPK

 

Marit og Irene

Klart for uke 4 i Uskedalen

/0 Kommentarer/i /av

Møteaksjonen med Marit og Irene forlenget igjen.

– Songevangelistane Marit og Irene avslutta i kveld møteveke nummer 3 i Uskedalen, men dei stoppar ikkje no. Dei vil ha minst ei veke til fordi
oppslutnaden er så stor. Med eit snittbesøk på minst 70 også den siste veka er det grunn til å tru at samla besøk har passert 1400. Ikveld var
det meir enn 90 i kyrkja, skriver nettstedet uskedalen.no

Møteaksjonen var i utganspunktet planlagt til to uker. Nå starter de altså på uke 4. Da Sambåndet pratet med sangevangelistene i forrige uke, var det svært positive i sin omtale av aksjonen.

– Det har vært veldig bra med folk og vi opplever en god og positiv åndsatmosfære, forteller Marit Stokken.

Den to uker lange møteaksjonen i Uskedalen med henne og Irene Krokeide Alnæs var i utgangspunktet ferdig søndag. Da ble det bestemt å fortsette i alle fall en uke til.

Sikkert på fortsettelse.
Det er alltid mange moment som må vurderes før en slik beslutning blir tatt, særlig forholdet til andre steder som venter møtebesøk. Denne gang var det liten tvil om at fortsettelse var rett – og responsen på oppstartsmøtet onsdag kveld, bekreftet dette.

– Vi hadde en veldig god start. Det var mye folk og et flott løft i møtet i går kveld, sier Marit.

Slik har det vært siden starten. Det er drag i folket og de søker til Uskedalen fra hele Kvinnherad. Forbønnsnøden er stor, mange opplever fornyelse og det har vært ufrelste innom på alle møtene – også i går.

Bønneringen.
Både Marit og Irene tror noen av årsaken til de gode møteukene skyldes bønnearbeidet som er gjort. I lang tid har bygden vært dekket av en bønnering.

– Dagen deles opp i halvtimer, og så kan folk melde seg på til å be i en tid som passer dem. Da ber en konkret for bygdefolket, for møtene og talere, pluss egne bønneemner, forteller Irene.

Nærmere to hundre og femti mennesker har deltatt i bønneringen for Uskedalen. Marit og Irene er ikke i tvil om at det har gjort noe både med bygdefolket, men også med kristenfolket.

– Vi har opplevd møtet med folket her som veldig positivt og vi møter en sterkt sammensveiset komité som samarbeider godt. Misjonsfolket drar lasset i fellesskap på en svært positiv måte, sier Marit.

Forventinger.
Foreløpig er møtene forlenget fram til søndag. Leder i lokalkomiteen, Tormod Myklebust, håper det kan bli enda lenger.

– Vi har forventninger og håper det kan virkelig kan bryte igjennom. Vi må ikke bare slå oss til ro med at Guds ord blir sådd. Det gjelder også å høste og redde inn avlingen, sier han.

Så langt har det vært spennende uker også for ham. Mye folk på møtene, også ufrelste, gir grunn til optimisme.

– Det er en sterk åndsmakt i møtene. Vi opplever en hunger etter Guds ord og det kommer folk fra alle bygder, sier han, og oppfordrer folk til fortsatt å be for bygda.

Den oppfordringen deler han med Marit og Irene.

– Vi er veldig optimistiske med tanke på uken som venter. Det er godt å være her, men vi her helt avhengig av forbønn og svært glade for alle som ber for oss.

Det spirer i bedehusland

/0 Kommentarer/i /av

– Det gjør godt å se at mange fortsatt har troen på bedehusarbeidet, sier Erik Furnes.

Søndag 26. august var han festtaler da det nye Moster bedehus ble åpnet. Et bygg på 1000 kvadratmeter til over tjue millioner.

– Det var veldig flott å se et fullsatt bedehus der folk måtte sitte langt uti gangen for å få plass. Ikke minst gjorde det godt å se tilslutningen fra andre frimenigheter i området som hadde møtt opp og snakket godt om arbeidet på bedehuset, sier Erik Furnes.

Det nye bedehuset på Bømlo er eid av Moster indremisjon, men er i praksis et fellesbedehus for alle lag og foreninger i bygda. Slik også det gamle huset var.

Vekst
To årsaker ligger til grunn for at det nå ble nybygg. Det gamle bedehuset på Moster lå dårlig til rent trafikkmessig. I tillegg hadde behovene for restaurering og renovering meldt seg med en kostnad beregnet til flere millioner.

– Da vi fikk prislappen på dette, kom tanken: kanskje skal vi skal sette strek og like godt bygge nytt på en annen tomt, sier styreleder i Moster Indremisjon, Toralf Steinsland.

Den andre og viktigste årsaken er vekst i arbeidet.

– Vi opplever en voksende forsamling, særlig fra mange unge barnefamilier. Det talte også for å bygge nytt, sier han.

Lite protester
Planene om nybygg ble godt mottatt fra første stund og møtte få motforestillinger i forsamlingen. Mulighetene som ble presentert for det nye arbeidet, overskygget følelsene ved å forlate det gamle huset. Arbeidet med bygget har også gått raskt. Fra de første tak med gravemaskin ble tatt og fram til åpning nå i høst, har det gått 1,5 år.

Totalverdien av nybygget er beregnet til 22 millioner. Dugnadsarbeid og egeninnsats er verdsatt til ca 5 millioner, innsamlede midler er på 7 millioner og kommunen og kraftlaget har også gitt store beløp. Tilbake står et lån på ca 7,5 millioner, men det er før gamlehuset er solgt.

Fullt hus
Styreleder Steinsland er svært optimistisk med tanke på framtiden for det nye huset.

– Vi hadde en åpningsuke med et allsidig og bredt program og opplevde fullt hus hver eneste dag. Det var en festuke, sier han.

Særlig onsdagen der det nye barnearbeidet samlet fullt hus med 120 unger pluss foreldre, vekker stor begeistring.

– Gledelig trend
Trenden med barnefamilier som søker til bedehuset gleder også Erik Furnes.

– Både på Moster og andre steder der arbeidet blomstrer opp, ser vi 30-40åringer som vil noe. Det vokser fram noe nedenfra. Det gir en basis og et grunnlag for å satse, sier han. Flere steder og da særlig i befolkningstette områder, registrerer han også en tendens til sentralisering av arbeidet.

– Jeg er av den oppfatning at mest mulig av barnearbeidet bør foregå lokalt, men når det gjelder ungdomsarbeidet og det fellesskapsbyggende forsamlingsarbeidet, kan det være strategisk å tenke større og mer sentralisering. Vi har en helt annen infrastruktur og kommunikasjon i landet vårt enn da mange av dagens bedehus ble bygget for 50-100 år siden, sier Erik Furnes.

Uten mål – men full av mening

/1 Comment/i /av

– Det var som å sette en tiger i bur, sier Marit Stokken og ler godt. For det er ikke spøk når en sangevangelist mister stemmen.

Det begynte på nyåret som en vanlig influensa. Av den sorten med verk i kroppen, feber og hosting og harking både dag og natt. Så røk stemmen og eneste medisin var å bli helt taus.

– Og det er jo ikke særlig lett for en emissær, sier Marit.

For andre gang på sine 37 år som sangevangelist var hun satt på sidelinjen på denne måten. For da hun startet sin «karriere» sammen med Irene 1. oktober 1974, fem måneder etter debuten som forkynner, så var også stemmen på vent. Den gang var det pga operasjon i mandlene.
– Jeg fikk ikke lov til å synge, så Irene måtte synge alene den uken. Men si litt om Jesus, kunne jeg.

Lengtet tilbake
Men i vinter fikk hun verken tale eller synge. Det var rett og slett ingen lyd å hente ut, og selv etter at lyden var tilbake, måtte hun ta pause. Med stemmen som hovedverktøy i jobben, så trengte hun noe ekstra tid på å samle krefter, mente legen.

Men det var krevende å bli satt på sidelinjen. Det gikk ikke mange dagene før lengten etter å reise meldte seg.
– Jeg trives jo best ute i felten. Jeg lengtet til møtene, til folket, til forsamlingene og fellesskapet, sier Marit, som kjenner drivet etter å forkynne Guds ord like sterkt som i starten. Ordet «lei» er et fremmedord.

– Det har blitt kallet og livet mitt. Jeg kjenner det like sterkt som da jeg startet. Så lenge Gud vil og åpner stadig nye veger, vil jeg reise for Ham.

Bønnearbeid
Men hun har brukt dagene fornuftig mens hun har vært sykt. For store deler av tiden har hun sittet med hendene i fanget – foldet i bønn.
– Bønnen er et fantastisk redskap og privilegium. Det har vært veldig sterkt å kunne bruke så mye tid denne vinteren i bønn, sier hun og minner om at mange av de mest trofaste forbederne er mennesker som av ulike årsaker er satt på sidelinjen slik hun selv ble.

– Man blir ikke arbeidsledig som kristen. Det er uendelig mye å be for og takke for. Det er godt å få gladmeldinger fra felten om at ting skjer. Det er stort å følge med der Gud arbeider. For man kan reise ganske langt i bønnens verden, sier Marit.

Bønnetakk
Men i midten av april kunne hun endelig gi lyd fra seg og ble med på andre del av møteuken på Fræna.
– Vi mistet den første uken på grunn av forlengelsen av møtene i Bergen, men hadde en fantastisk andreuke på Fræna. Det var en positiv uke og det var gjort et kjempefint forarbeid i bønn, sier Marit, som nå er tilbake bak mikrofonen.

– Jeg har lyst å takke alle som ber for oss og som har bedt for meg denne vinteren. Dere er gull verdt for oss i tjenesten. Vi løfter ofte behovet for forbønn fram både i samtaler og fra talerstolen og vi får mye respons tilbake. Vi er avhengig av alle de som ber for oss og er veldig takknemlige for den innsatsen de gjør. Det har jeg kjent konkret mange ganger, også denne vinteren på sidelinjen.