Forsidebilde: Det er nesten fullt på seminaret "Hva skal jeg bli?". Bilde over: Silje Wiig Andersen i aksjon. Mathias Pettersen hører på. Alle foto: Brit Rønningen

På UL for å få påfyll

/0 Kommentarer/i , /av

Venner, aktiviteter, seminarer og møter med taler og lovsang trekker ungdom til en av landets største kristne ungdomsfestivaler.

GJESDAL: ‒ Ditt kall er først og fremst å holde deg nær til Jesus, sier Silje Wiig Andersen.

Hun er på UL 2018 på Ålgård rett ved Kongeparken og holder seminar om «Hva skal jeg bli?» i Natt-teltet. Teltet er fullt av ungdommer. Og Wiig Andersen bruker altså anledningen til å utfordre ungdommene til å tenke om kall som noe mer enn hva man skal bli.

Oppbyggelig
Elen Nilsen er på UL for andre gang.

‒ Jeg er her for å være sammen med venner og få påfyll med Jesus og få nye venner. Talene og lovsangen er veldig bra. Jeg er veldig glad i å synge. Det er min måte å være i kontakt med
Gud, sier Elen.

Omtrent det samme sier vennene Laura Kleven og Ole Johan Bredvei Hvarnes.

‒ Jeg møter gamle venner og får nye. Så er jeg her for å gå på møter. Det er veldig gode taler. Men lovsangen er best, sier Laura.

‒ Det er min første gang på UL. Jeg er her for å møte andre. Det er veldig god stemning og lett å bli kjent med folk, sier Ole Johan. Han synes talene er det beste med UL:

‒ Det er oppbyggelig, slår han fast.

Påfyll, bli oppbygget eller holde seg nær til Jesus, som Wiig Andersen uttrykker det viktigste kallet for kristne. Men her dreier seg om hva man skal bli, yrke, arbeidsliv.

Verdi
‒ Jeg ville bli musikalsanger når jeg ble stor. Men jeg var sikker på at jeg kom til å bli lærer, forteller Wiig Andersen.

Hun ble hverken musikalsanger eller lærer. I stedet har hun studert på BI og jobbet for det palestinske bibelselskapet i Jerusalem og vært personalleder i Laget. I dag bor hun i London hvor hun har vært med og starte firmaet Nordic Navigation som hjelper hjelpeorganisasjoner med lederutvikling, undersøkelser og evaluering.

‒ På BI og andre studier er gode karakterer viktig, men min verdi ligger i at jeg er elsket av Gud, understreker Wiig Andersen.

Lys
Den andre seminarholderen, Mathias Pettersen, som har bakgrunn som misjonærbarn, begynner sitt innlegg med å be folk om å hilse på hverandre.

Deltakerne på seminaret «Hva skal jeg bli?» hilser på hverandre.

‒ Hvorfor begynner jeg med å hilse? Vi er kalt til å være lys. Til å elske også de som ikke elsker oss. Vi trengs over alt. Det er godt å bli sett. Jeg håper at vi er mennesker som kan se andre mennesker. Jesus er mitt forbilde med tanke på hvordan han møtte mennesker. Jeg håper at vi som følger Jesus, kan gjøre en brøkdel av det Jesus gjorde, sier Pettersen.

Utdannelse
Han har ikke hatt en drøm om hva han skal bli, men etter videregående skulle han på folkehøgskole, et skoleslag han slår et slag for.

‒ Det er godt med et år hvor du kan bare være, få være barn, bli kjent med deg selv og leve livet med Jesus og la han få vokse, argumenterer Pettersen.

Etter en bachelor i idrett, religion og samfunnsfag fikk han tilbud om jobb på Hurdal Verk Folkehøgskole, en jobb han likte veldig godt. Så ble han utfordret av henne som i dag er hans kone. Hun hadde kall til å reise ut som misjonær. Hvis ikke han ville reise ut sammen med henne, ville det ikke bli noe mellom dem. I dag er de to utsendinger i Indonesia. Pettersen fremholder at misjon ikke bare er for de som er sendt ut som misjonærer.

‒ Vi er kalt til å være misjonærer og prester uansett hvor vi er. Jeg håper vi er brennende lys, sier Pettersen og fortsetter:

‒ Utdannelse er viktig, men ikke alt. Tar jeg utdannelse på grunn av statusen og pengene, eller for å nå andre mennesker? Vi kan ikke tjene både Gud og mammon. Hvis penger, status og karriere er så viktig, må vi spørre hvorfor.

Utenfor boksen
Både Pettersen og Wiig Andersen oppfordrer tilhørerne til å tenke utenfor boksen når de skal prøve å finne ut hva de skal bli.

‒ Vær åpen. Det finnes muligheter du ikke har tenkt på ennå. Forventes det at du gjør noe kristent? Det finnes ingen jobber som er mer kristne enn andre, sier Wiig Andersen.

‒ Noen ganger må man kanskje hoppe i det, selv om vi ikke vet konsekvensen av det man velger å gjøre, sier Pettersen.

Ingrid Kvalvik Vasshus (til venstre) og Marit Veen Høien koser seg med å spiller bordtennis.

Til de som ikke vet hva de skal bli og som i hvert fall ikke vet hva som er Guds vilje, har Wiig Andersen følgende råd:

‒ Begynn med det Gud allerede har gitt deg. Hva er du interessert i? Hva liker du?

‒ Ta med Gud i det. Be over det, føyer Pettersen til.

Bra seminar
Etter seminaret slapper Ingrid Kvalvik Vasshus og Marit Veen Høien av med å spille bordtennis. De er blitt kjent med hverandre på årets UL.

‒ Det var et bra seminar. Arbeidslivet er veldig viktig for samfunnsutviklingen. Det er veldig mye oppmerksomhet på å vite hva du skal bli. Derfor var det godt å høre at det er greit hvis man ikke vet hva man vil bli, sier Ingrid.

‒ Det er bra møter og mange aktiviteter vi kan være med på. Det er også fint at vi får inkludert fri adgang til Kongeparken i prisen, sier Marit.

Andreas Evensen er personlig på seminaret om følelser. Alle foto: Brit Rønningen

Om å ikke føle noen ting

/0 Kommentarer/i , /av

Følelsene er verdifulle, men det er ikke de som bestemmer hvem og hvordan Gud er, er hovedbudskapet på et seminar om følelser på Ung Landsmøte (UL).

GJESDAL: Det handler om følelser når daglig leder i ImF-Ung, Andreas Evensen, skal ha seminar med tittel «Hjelp, jeg føler ingen ting!?» på årets UL, ungdomsfestivalen til NLM Ung og ImF-Ung. Stedet er sirkusteltet i Kongeparken på Ålgård. Mange ungdommer er interessert i seminaret og har samlet seg i teltet.

Forbeder
Før seminaret begynner, blir det opplyst om at det etterpå er mulighet for forbønn. En av forbederne er Janet Seierstad som er flerkulturell konsulent i NLM.

‒ Vi opplever at mange kommer til forbønn. Jeg er også med som smågruppeleder. Da får vi bli kjent med flere og gi en mulighet til å slippe maskene, sier Seierstad.

Personlig
Evensen begynner seminaret med å være personlig. Han forteller om alt det gode som skjedde i livet frem mot sommeren 2006. Han var glad for å være kristen og kjente Guds nærvær. Så brakk han foten og ble mye alene før UL det året, og han kan fortelle at det var en tung tid etterpå.

‒ Himmelen var lukket. Bibelen og bønnen var lukket. Jeg var på jakt etter å få tilbake følelsen fra UL 2006 på Askøy. Hva skulle jeg gjøre for å få tilbake følelsen av tro og følelsen fra opplevelser, sang og møter, skildrer Evensen.

Følelser
Han fremholder at det er viktig å reflektere over hvordan man uttrykker sine følelser og hva man har lært som barn av foreldre og andre voksne.

‒ Hva slags følelser var det lov til å uttrykke? Var det noen som ikke var lov å uttrykke? Eller var det ingen begrensning, spør Evensen og fortsetter:

‒ Vi har det med å sammenligne oss med hverandre. Jeg er sånn, de er sånn. Noe er galt med meg fordi jeg ikke er som de andre, og noe er galt med meg siden jeg ikke føler sånn og sånn. Det kan gi følelser av skyld og skam. Og jeg tror at jeg er alene og at ingen andre har det som jeg. Men hvis jeg forteller det til andre, vil jeg oppdage at det ikke bare er jeg som har det slik. Vi går med masker og dekker oss til. Vi prøver å være som de andre.

Guds prosjekt
Evensen henviser til 1 Tess 5,23: «Må han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og legeme bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme!»

‒ Vi er legeme, sjel og ånd. De påvirker hverandre. Om jeg tar vare på kroppen eller ikke, påvirker sjelen og ånden. Hvordan du tenker om det åndelige livet, påvirker kroppen. Tingene henger sammen. Anerkjenn at vi er forskjellige. Følelsene kommer og går, og de påvirker oss. Se på følelsene som verdifulle. Hva gjør vi når de gode følelsene er borte? Vi prøver gjerne å komme opp til Gud. Men sannheten er at han kommer ned til oss, og det er hans prosjekt å frelse oss. Det viktigste er det som Gud tenker om oss. Det er ikke noe jeg avgjør, sier Evensen.

Kan vite
Igjen henviser han til bibelvers, denne gangen fra 1. Joh 5,10-13 hvor det står at de som tror på Guds Sønn, har evig liv.

‒ Jeg kan vite det uansett hva jeg føler. Følelsene kan ikke bestemme hvem Gud er og hvordan han er. Guds ord slår fast at den som har Sønnen, har livet. Tro er tillit. Det betyr å stole på Gud. Det er nok at jeg går til Gud med alt.

Har trekker Evensen en parallell til det å leve i mørket eller lyset som det står om i 1. Joh 1,6-7.

‒ De som lever i mørket, går ikke til Gud med alt, mens de som lever i lyset, kommer til Gud med sine synder. Jesu oppgave i dag er å tale vår sak for Gud.

Til slutt vil den daglige lederen i ImF-Ung advare mot å sette følelsene på en standard.

‒ De andre kan vise veldig glede, og så tror du kanskje at det er slik man uttrykker glede. Men det er flere måter å vise glede på. Gled deg på din måte, oppfordrer Andreas Evensen.

OMTANKE: Mange på Lyngdal Bibelcamp har snakket om ulykken natt til fredag. Ulykken skjedde i fjorden like utenfor campområdet (bildet over, fra 2017). Foto: Brit Rønningen

Dødsulykke preger Lyngdal Bibelcamp

/0 Kommentarer/i , /av

En 16 år gammel gutt fa Rogaland omkom i ulykke med båt og vannscooter på Rosfjorden i Lyngdal natt til fredag. Det har blitt lagt merke til på Bibelcampen.

− Det er blitt lagt merke til av mange, og spesielt blant de som bodde nede på campen som var nærmere det som skjedde. Selv fikk jeg dette med meg i kiosken kl. 8 morgenen etter, sier Marit Hårklau Ådnanes til sambåndet.no. Hun er leirsjef den siste uka på Lyngdal Bibelcamp.

Sambåndet vet at i alle fall to av camperne på Bibelcampen var direkte involvert i redningsarbeidet. 

Sammenstøt
Ifølge NRK skjedde det et sammenstøt mellom en båt og en vannscooter utenfor feriesenteret i Rosfjorden like før klokken 01 natt til fredag. Politiet opplyser til NRK at en 16 år gammel gutt døde og at ytterligere to gutter på 17 og 15 år var involvert i ulykken. Den ene er sendt til Sørlandet sykehus med lettere skader, mens 17-åringen ble fraktet til Ullevål sykehus fredag formiddag. Politiet melder også at de har rutinemessig tatt blodprøver av de involverte, men det er ikke mistanke om ruspåvirkning.

Politiet har frigitt navnet på 16-åringen. Det var Henrik Auestad Skjørshammer fra Bryne som omkom i ulykken. 

Trist
− Mange har snakket om det som har skjedd, og synes det er veldig trist. Vi ber for familie og nære venner til gutten, og informerte også om hendelsen under bibeltimen i går. Det er ikke mitt inntrykk at han var nær innpå folk på campen, sier Ådnanes.

− Så han var ikke med på Bibelcampen?

Jeg har snakket med lederne på ungdomscampen. De er ganske sikker på at han ikke har vært med denne uka. Det er mindre folk siste uka på campen, og lederne har bra oversikt over hvem som er her. Men noen sier at han har vært innom tidligere, svarer Ådnanes.

Forsidebilde: Jarle Waldemar får foreldre og barn er med på sang med bevegelser. Bilde over: Jarle Waldemar holder høyt tempo på scenen. Alle foto: Brit Rønningen

Party for barn i alle aldre

/0 Kommentarer/i , /av

Jarle Waldemar vil at dagens barn og unge skal trives i Guds hus. Da må bibelundervisningen også være morsom.

I møtehallen på Lygdal Bibelcamp denne fredagen, 20. juli, er foreldre og barn samlet til Kidzparty, Det er Jarle Waldemar som inviterer, Han begynner friskt og får forsamlingen med på noen fengende sanger med spreke bevegelser til. Waldemar er høyt og lavt på scenen og har høyt tempo.

– Jeg tror på Bibelen. Den er Guds ord. Den forteller om Gud. Den forteller meg hva som er rett, sier Waldemar og får voksne og barn til å gjenta det etter seg.

Lignelser
– Denne sommeren har jeg fokusert på Jesu lignelser og da særlig hans mest kjente lignelser, og mine tanker rundt det og hvordan barn og unge kan oppdage flere sider ved dem, forteller Waldemar til sambåndet.no. Han hadde familiekonsert på Bibelcampen på torsdag 19. juli.

Dagens lignelse er den barmhjertige samaritan.

– En mann gikk alene. Noen røvere så ham og tenkte: «Han kan vi ta.» Så overfalt de mannen og slo ham og lot ham ligge igjen nede. Det kom en skriftlærd og en prest forbi. De hjalp ikke. Så kom det en samaritan forbi. Han stoppet opp og hjalp mannen. Samaritanerne var man ikke venner med, sier Waldemar.

Team Rogaland i aksjon.

Lagspill
Han trekker paralleller til det som skjedde med mannen og det å mobbe og plage andre.

– Det er galt, slår Waldemar fast.

– Men det er like mye et ord ti voksne som til barn om å vise vennlighet og godhet.
Så viser han et bilde hvor noen gutter spiller fotball. Den ene gutten på bildet har ballen og det virker ikke som han har lyst til å spille den videre til de andre på laget.

– Han spiller alene. Han sier jeg, jeg. Men fotball er et langspill. Det handler om at vi skal vinne sammen. Det handler om vi, vi. Noen av dere har ingen venner, eller kjenner ingen her. Inviter med noen. Ikke la noen være ensomme. Vi kan inkludere, og vi kan være hjelpsomme og vennlige. Men vi trenger også alenetid, sier Waldemar.

Håndballjenta får mange baller i kurven.

Konkurranse
Etter et slikt alvorlig tema er det konkurransetid.

– Jeg trenger frivillige. Noen barn sammen med en mamma eller pappa. Har vi noen fra Rogaland? Og har vi noen fra Hordaland? Og noen fra Agder?

Foreldre og barn kommer opp på scenen. Fylkesveier skal de konkurrere om følgende: Mamma eller pappa skal ta imot flest baller som sønn eller datter kaster til dem. Rogaland vinner.

– Er det pappa som har lært deg å kaste, spør Waldemar jenta fra Rogaland.

– Nei, svarer jenta.

– Hun har lært det selv, konstaterer Waldemar.

Så er det klassetrinene som konkurrerer om å kaste flest baller i nettet som den ene lagdeltakeren holder. Ei jente som får mange baller i nettet, får spørsmål fra Waldemar om hun spiller håndball. Jenta svarer bekreftende.

Gøy
Partyet er over og går kidza går videre ut i dagen og Waldemar signerer bøker.

– Hva vil du med Kidzparty?

– På et møte for barn i alle aldre prøver jeg å gjøre det slik at bibelundervisningen blir givende og inspirerende og morsom. Det skal være gøy. Hvis det bare er bibelundervisning, blir det kjedelig. Vi må ha en blanding av forkynnelse og konkurranser. Jeg vil at dagens barn og unge skal trives i Guds hus. Da blir det mer interessant. Men det betyr ikke at budskapet pakkes inn og blir utydelig. Jeg ønsker å være tydelig i min forkynnelse, sier Jarle Waldemar.

Odd Asbjørn Nybø (til venstre) intervjuer rektor ved KVS Lyngdal, Ståle Andersen. Alle foto: Brit Rønningen

Møte med rektoren

/0 Kommentarer/i , /av

Det handler om KVS-Lyngdal på Kveldsåpent, Lyngdal Bibelcamps tilbud til de som er godt voksne.

Det er lørdag 21. juli klokken 21.00. I matsalen på KVS-Lyngdal er det tid for Kveldsåpent for 55+. Denne uken på Bibelcampen er det Marit og Odd Asbjørn Nybø som har ansvar for Kveldsåpent, og 30-40 har møtt frem denne kvelden.

Deltakerne får utdelt et lodd når de kommer. Marit og Odd Asbjørn vil vite hvor folk kommer fra fylkesvis. Marit plasserer en rosa lapp for hver deltaker på et norgeskart på veggen. Det er flest deltakere fra Sunnmøre og Hordaland.

− Vi begynner med kaffe og kake, sier Odd Asbjørn.

Folk forsyner seg, og praten går livlig rundt bordene før Odd Asbjørn får frem KVS-Lyngdals rektor, Ståle Andersen.

KVS Lyngdal
− Kan du fortelle om skolen, spør Odd Asbjørn.

− Vi har cirka 300 elever, har fire linjer – studiespesialisering, IKT, idrett og naturbruk – hvor elevene kan velge mellom landbruk skogbruk og friluftsliv og hest. Det er gode fritidstilbud for elevene. Vi har kristne møter på torsdagene og opplever at cirka 100 elever kommer på disse kveldsmøtene. Det er et stort engasjement for vårt misjonsprosjekt, som i år er Gunnar Hamnøy og North-South Partnership Aids arbeid i Kenya. Det er viktig med et engasjement for andre, forteller Andersen.

Praten går livlig rundt bordet.

Utfordringer
En i salen vil vite mer om dyrene som skolen har på landbrukslinjen, og hvor de holder til.

− Vi har melkekyr, sauer og høner. Kyrne har vi ute på engen, sauene beiter på utmarken, og hønene er på gården, svarer Andersen.

− Hva er de største utfordringene med å drive kristen friskole, er Odd Asbjørns neste spørsmål.

− Å drive kristen friskole har sine utfordringer, men jeg tenker mest på mulighetene. Det er pedagogiske utfordringer. Vi har også økonomiske utfordringer, og for økonomien er det viktig å få nok elevtilgang, sier Andersen.

Program
Etter intervjuet er det loddtrekning. Gevinsten er en liten julekrybbe fra Israel.

Som avslutning på Kveldsåpent leser Marit en historie fra Alf Kjetil Walgermos bok ”Mestermøter”, som handler om bibelske personers møte med Jesus. I kveld handler det om ”Sønnene som gikk”, Sebedeus sine sønner.

− Dette er første gang vi har ansvar for Kveldsåpent. Det er en del jobb å planlegge programmet, men det er veldig kjekt, sier Marit til sambåndet.no.

Av programmet tidligere i uken nevner hun at de har vist film fra egen fiskefangst – laksefiske med not – og av blomster og frukt fra egen hage, og de har hatt besøk av Haldis Reigstad og Kjell Furnes. Det er med andre ord variert program på Kveldsåpent.

Forsidebilde: Slik ser det nye servicebygget ut. Bilde over: Jonatan Hetland til venstre og Petter Nordvik i den nye butikken. Alle foto: Brit Rønningen

Fornøyd med nytt servicebygg

/0 Kommentarer/i , /av

Lyngdal Bibelcamp har fått ny butikk og bedre sanitærforhold.

− Det gamle bygget var for dårlig og utslitt. Det var to bygg, en butikk og et sanitærbygg. Vi tok det opp i styret for Lyngdal Bibelcamp og i ImF-styret. Det ble vedtatt at vi skulle bygge nytt servicebygg. Vi begynte å bygge i fjor og var ferdig i slutten av mai i år, forteller rektor Ståle Andersen ved KVS-Lyngdal til sambåndet.no.

Det nye servicebygget har kostet cirka ni millioner kroner. Et lokalt firma har stått for byggingen, og driftsleder for Lyngdal Bibelcamp og ansatte på KVS-Lyngdal har ledet byggeprosessen.

Større og bedre
− Det har gått bra med byggingen, men det har vært utfordringer med grunnforholdene knyttet til vanntilførsel til Lyngdal Bibelcamp, forteller Andersen.

Årets gjester på Lyngdal Bibelcamp kan nå glede seg over et nytt servicebygg med et større butikklokale og bedre sanitærforhold med flere toaletter og dusjer. Til sammen er det fjorten toaletter, og der er rom hvor det er både toalett og dusj.

Fornøyd
Jonatan Hetland har jobbet en gang før på Lyngdal Bibelcamp og jobber i butikken.

Jarle Stokkeland er fornøyd med det nye servicebygget.

− Det er flere nye rutiner, men jeg er veldig fornøyd med det nye bygget. Vi har bedre tilbud når det gjelder varm mat, og så går det mye kuleis når det er så varmt.

Tor Ivar Stølen er også fornøyd med det nye bygget. Han har jobbet på drift på Bibelcampen i 4-5 år.

− Vi trengte et nytt bygg. Det er veldig bra. Alt fungerer, men det er alltid noen småting som dukker opp når det er nytt.

− Det er et veldig bra nytt bygg. Det er mer utvalg i kiosken. Sanitærbygget er fint. Det er flere toaletter og dusjer, sier Jarle Stokkeland som bruker å dra fast på Lyngdal Bibelcamp.

Vaskeforhold
Trine Sande var på Lyngdal Bibelcamp da hun var liten. I er første gang hun er her som voksen. Hun synes også at det nye servicebygget er flott.

− Men vaskeforholdene kan bli bedre. Det er såpe på toalettene, men ikke der det er både dusj og toalett. Så er det mye kø på morgenen siden det er rengjøring samtidig som folk skal vaske seg. Men ellers går det greit, sier hun.

Lasse Amberg synes det er greit tilrettelagt for bobil på Lyngdal Bibelcamp.

Utenfor bobilen sin sitter Svein Folde og slapper av. Han har også registrert at det er kø om morgenen siden det renhold av sanitærbygget mellom klokken åtte og ni.

− Det er et veldig fint servicebygg. Selv om vi har vårt eget sanitæranlegg i bobilen, bruker vi anlegget her. Det er kanskje ikke så lurt å ha renhold mellom klokken 8 og 9 når alle skal vaske seg, sier Folde.

Bobil
− Hvordan synes du det er tilrettelagt for bobil?

− Det går greit å bli kvitt gråvann, svarer Folde.

Bobileier Lasse Hamberg synes også det er greit tilrettelagt for bobiler på Lyngdal Bibelcamp.

− Vi fyller på med en hagekanne. Der får vi inn vann. For å tømme har vi en kanne under bilen. Men jeg tror de kommer til å legge enda bedre til rette for bobiler siden det blir enda flere av dem, sier Hamberg.

Rektor Ståle Andersen opplyser at det ikke har blitt gjort noe mer for å legge til rette for campingvogn eller bobil.

− Men vi vurderer om vi må utvide for bobiler og campingvogner, sier Andersen.

Forsidebilde: Mange ville få med seg Israelsfesten på Lyngdal Bibelcamp. Bilde over: Johnny Segal (til høyre) blir intervjuet av kretsleder i Sunnmøre Indremisjon, Johan Halsne. Alle foto: Brit Rønningen

Fest for Israel

/0 Kommentarer/i , /av

Ambassadøren kom ikke, men Lyngdal Bibelcamp markerte likevel Israels 70-årsdag.

LYNGDAL: Lørdag 21. juli er en dag hvor det handler om Israel på Lyngdal Bibelcamp. Folk har fått beskjed om møte klokken 10.27 i hallen. Hvis man møter senere, går man glipp av noe.

Det de går glipp av er en video med hilsen fra Israel som viser orkester, sangere og dansere som ønsker reisende på Ben-Gurion internasjonale flyplass i Tel Aviv velkommen med Hevenu Shalom Alechem og en annen video hvor landets første statsminister, David Ben-Gurion, leser opp uavhengighetserklæringen.

Blant venner
Johnny Segal er hedersgjesten som kommer utenfra. Han er svensk jøde og han har jobbet i mange år som guide i Israel. Det er som guide på tidligere Si-Reiser (nå Plussreiser) sine turer til Israel at han er blitt kjent med Indremisjonsforbundet.

− Jeg er veldig glad for å være her. Mange i Israel tror ikke at der er mange venner i Norge. Men jeg kan fortelle dem at det er det. Her er jeg blant venner, sier Segal til forsamlingen.

Hans mor var jøde fra Romania som opplevde at hele hennes familie ble drept i Holocaust. Det var vanskelig for Segal å vokse opp med en mor som hadde en slik traumatisk bakgrunn.

− Følelseslivet hennes var blitt ødelagt i Auschwitz. Hver eneste natt hadde hun mareritt. Noen ganger var jeg redd henne, forteller Segal.

Mørke
Harry Wiig Andersen som kanskje er den nordmann som har besøkt Israel flest ganger, bidrar med en oversikt over jødefolkets og Israels historie.

− Det er flere markeringer i år. Det er ikke bare 70 år siden staten Israel ble gjenopprettet. Det er også 80 år siden Krystallnatten. Den 9. november 1938 ble 500 synagoger brent og flere tusen jøder drept, begynner Wiig Andersen og poengterer at disse 70 årene har vært et liv i sorg og et liv i lovsang.

Han går helt tilbake til GT og det som står om jødefolket som Guds folk og Guds løfter til dem.

− De var spredt i diaspora i mange år. Alle hatet dem. Ingen ville ta imot dem. De måtte gå i den mørke tunellen. Det er mange blodspor i kirkens historie. Korstogenes store blodspor var jødisk. Prester oppfordret til å brenne synagoger. Luther var en av de verste. Han kalte jødene djevelens barn. Og hvordan var det i Norge? Vi kan ikke slå oss på brystet. Grunnloven av 1814 slo fast at jøder ikke hadde adgang til riket, og den 26. november 1942 ble 532 jøder arrestert og deportert med skipet Donau og sendt til Auschwitz, forteller Wiig Andersen.

Til sammenligning nevner han hvordan Danmark under krigen sendte sine jøder i sikkerhet til Sverige.

Harry Wiig Andersen gir en oversikt over jøedenes og Israels historie.

Født på ny
− Men etter 1945 ser man lyset i tunellen. Nå skjer tingene fort. Den 29. november 1947 skulle medlemslandene i FN stemme over om Israel skulle få sitt land tilbake. Under avstemningen svarte 39 ja, 13 nei og 10 blankt. Israel skal få sitt land tilbake. Nå var vedtaket gjort.

Som en kuriositet nevner Wiig Andersen at predikanten Åge Samuelsen visst hadde en rolle i å påvirke de nordiske utsendingene til FN slik at de stemte ja.

− Folk sa: ”Herre, takk for at du i dette øyeblikk har vist at du er vår frelser.” Da de 350 delegatene satt i Independence Hall i Tel Aviv den mai 1948 og Ben Gurion hadde lest uavhengighetserklæringen, sa de: ”Vårt land er født på ny”.

Men etterpå kom det som Wiig Andersen kaller veene, da fem store araberland allerede dagen etterpå angrep Israel. Denne konflikt med nabolandene som ennå ikke løst. Samtidig påpeker Wig Andersen at Israel ligger langt fremme når det gjelder vannforvaltning, vitenskap, teknologi og jordbruk.

Eiendomsfolk
− Hvorfor vedtar FN flere resolusjoner mot Israel enn andre land? Hvorfor er norske medier så ensidig negativ i dekningen av Israel, spørs Kjell Furnes.

Kjell Furnes argumenterer ut fra Bibelen for at jødefolket er Guds eiendomsfolk.

I sitt innlegg argumenterer ut fra Bibelen at jødefolket er Guds eiendomsfolk.

− Gud har to eiendomsfolk, et åndelig eiendomsfolk, som er alle som har tatt imot Jesus som frelser, og et jordisk eiendomsfolk, som er jødefolket, sier Furnes og henviser til 5. Mos 7.

− Det står at jødene var et hardnakket folk. Men det var et redskap for Gud når han skulle gjennomføre sin frelsesplan. Han brukte folket for å gi oss sitt ord, og han brukte det for å gi oss det levende ordet. Du finner ikke et folk som har slik tillit til Gud som det jødiske. Folket har vært spredt for alle vinder. Men Gud har lovet å våke over folket i diasporaen. De skal hjem for å møte sin Messias. Det kan ikke skje i diasporaen. Gud skal ta folket i eie og gi dem landet i eie, hevder Furnes.

I Bibelen finner han 700 løfter til jødefolket og 80 prosent av dem er ifølge ham oppfylt.

Herrens finger
− Den som ikke ser Herrens finger i det som nå skjer med jødene og Israel, må be Herren om å få klarsyn. Det stemmer at jødene skal hjem. Dette folket har gitt meg Guds ord, Jesus, disiplene, Paulus og profetene. På dette grunnlaget kan jeg få bygge min tro, sier Wiig Andersen.

Segal oppfordrer kristne til å reise til Israel.

− Jeg skjønner ikke kristne som ikke har vært i Israel. Etter en tur i Israel får man et annet forhold til Bibelen, sier Segal som en avslutning på Lyngdal Bibelcamps Israelsfest.

 

Hjørdis Almelid Vikenes (til v.), Eva Stene og regionleder i IOGT Midt-Norge, Per-Arne Lillebø, på IOGT-stand i Namsos. Foto: Privat

Problematiserer ferier med «alt inkludert»

/0 Kommentarer/i , /av

Det er ingen selvfølge at det er alkoholfritt i kristne sammenhenger, påpeker IOGT.

IOGT, som driver med rusforebyggende tiltak, har en sommerkampanje som heter ”Fyll ferien”. Som en del av kampanjen har IOGT Region Midt-Norge hatt stand 11.–14. juli i Rørvik, Namsos og Melhus der organisasjonen delte ut vel 1 000 enheter med alkoholfri drikke og fikk flere nye medlemmer.

‒ Jeg har stått på stand i mange år, men så mye folk som var innom oss og slo av en prat som i Rørvik, har jeg ikke opplevd tidligere, sier regionleder Per-Arne Lillebø i en pressemelding fra IOGT Region Midt-Norge.

Tilbakemelding
En tilbakemelding som gikk igjen fra de som kom innom IOGT-standene, var spørsmålet om hva IOGT kan gjøre med at foreldre nyter for mye alkohol i Syden, slik at barna blir gående alene der, og spørsmålet om IOGT kan få til et samarbeid med reiseselskap når det gjelder det å ikke ha bestillinger med “alt inkludert” når det gjelder drikkevarer på såkalte familieturer og familiehotell.

‒ Det er fint at folk kommer med innspill. Vi vil ta det opp med IOGT sentralt og ta det med i det videre arbeidet, sier regionleder Per-Arne Lillebø til sambåndet.no.

Alkoholfri
‒ Hva kan IOGT gjøre konkret?

‒ IOGT jobber i Norge og ikke i Syden. Det vi kan gjøre, er å få foreldre til å reflektere over sitt alkoholforbruk når de er på ferie enten det er i Norge og utlandet. Vi ser verdien av en god ferie som er et avbrekk fra hverdagen og som gir gode minner for resten av livet, og vi er veldig opptatt av at barn trenger alkoholfrie soner. Barn trives best med edru voksne. Det er ingen selvfølge med alkoholfrie kristne sammenhenger, sier Lillebø.

Problemstilling
Reiseselskapet Plussreiser som er Norges største turoperatør i kristen regi, har familieturer til Israel og Syden. Når daglig leder Aud Kindervåg Halsne blir utfordret av sambåndet.no på problemstillingen med foreldre som drikker for mye på ferie i utlandet, har hun følgende kommentar:

‒ Vi serverer ikke alkohol på våre turer. Så det er ikke noe problem for oss. Men vi ser at foreldre som drikker for mye, er en problemstilling. Jeg tror det er viktig å tenke gjennom hvordan man forholder seg til alkohol når man er på ferie med barn.

Steve Cohoon forteller om Murai fra Papua Ny-Guinea. Alle foto: Vilhelm Viksøy

Jorden rundt med Awana

/0 Kommentarer/i , /av

TILBAKEBLIKK - DNA-KONFERANSEN «Ta oss til ethvert sted der det er barn». Slik lyder Awanas bønn til Gud. Og de blir bønnhørt.

SANDNES: – Vi velger ikke hvor barna er. De er der de er, og Gud vil at vi skal nå dem med evangeliet. Vi er opprømt over at Gud bruker Awana over hele verden. Vi er opprømt over hva Han gjør.

Det er 3. februar 2018, og Steve Cohoon står på talerstolen under den andre DNA-konferansen i Fredheim Arena om trosopplæringsopplegget fra amerikanske Awana.  Han er visepresident for internasjonale feltoperasjoner i Awana. Det neste kvarteret skal komme til å ta tilhørerne med på en verdensomspennende reise.

Flere barn
– Jeg vil snakke til dere om hva Gud gjør over hele verden gjennom dette underfulle arbeidet kalt Awana. Jeg er takknemlig til Gud for at han lar meg være en del av det.

Cohoon forteller at Awanas grunnlegger, norskættede – og nå avdøde – Art Rorheim, på sine eldre dager en gang ble spurt om hva han ville ha holdt fram om han kunne få sagt én ting til: «Flere barn», lød svaret. Flere barn til Jesu kongerike.

– Vår visjon i Awana er å utruste kristne ledere over hele verden til å lære barn og unge å kjenne, elske og tjene Jesus. Siden 2007 har vi fått lansert Awana i flere enn 65 utviklingsland, forteller Cohoon.

Strategi
Strategien for å oppnå dette har vært lederbasert. Awana har brukt tid og krefter på å lære lokale kristenledere hvordan de kan undervise barn i bibelhistorier og å lære bibelvers utenat, og hvordan man kan ha det gøy sammen og oppnå gode relasjoner til barna. Aller først på agendaen står likevel det å samle en gruppe med pastorer og utlegge Awanas visjon for dem og snakke om hva Bibelen sier om barn.

– Barna er ikke morgendagens kirke, de er dagens. Vi må investere vår tid, energi og ressurser inn i det å nå barn i dag, fordi de kommer til å bli morgendagens ledere. Vi må nå dem i dag, sier Cohoon inntrengende.

Mottakelige
Aldersspennet 4 til 14 år er ifølge Awana den perioden der barn er mest mottakelig for å ta imot evangeliet.

– Vi ønsker altså å nå dem når muligheten er størst, sier Cohoon.

I utviklingslandene der organisasjonen har arbeid, leder den erkjennelsen til en undervisningsøkt på tre til fem dager der lederne får lære hvordan de skal gjennomføre Awana-opplegget. Så er det oppfølgingsmøter for å avdekke det som måtte oppleves vanskelig.

Fire millioner
– Siden vi lanserte denne lederbaserte modellen i 2007, har Gud gjort det mulig for oss å nå flere enn 3,5 millioner barn over hele verden med evangeliet. I fjor fikk vi oppleve at nye 400.000 barn ble nådd for Jesus, noe som brakte oss over fire millioner til sammen, sier Steve Cohoon, som likevel skynder seg å understreke:

– Det handler om ett barn av gangen. Hvert eneste barn har betydning for Gud. Vi arbeider i svært mange kirker over hele verden og trener deres ledere, men det er mange igjen å nå.

El Salvador, Mongolia og Norge er land der Awana nylig har startet arbeid.

Cohoon er begeistret over hva Gud gjør i Norge.

Norge
– Vi er veldig begeistret over hva Gud gjør i Norge. Når vi snakker med lederskapet her og hører om deres innlevelse og den visjonen Gud har gitt dem – og når vi ser den måten de har tatt eierskap til Awana på – blir vi opprømt. Gud gjør store ting i dette landet, og vi ser med spenning på framtiden og hva Gud vil gjøre i hver enkelt av dere som tar del i dette, sier Cohoon.

Visepresidenten for Awanas internasjonale arbeid ser utover de om lag 300 konferansedeltakerne:

– Dere er alle spesielle for Gud, dere er alle kalt av Ham, og dere har alle en hensikt for Ham. Denne konferansen er en viktig dag, og jeg tror alle vil se tilbake på den som begynnelsen på noe stort som Gud gjør. Dersom Gud er i det, vil det utvilsomt bli større enn vi så for oss.

India
Cohoon starter på reisen. Han forteller om fire gutter fra India som opplevde seg uønsket og hadde startet sin egen lille gjeng. Foreldrene deres hadde ikke råd til å sende dem på skolen, så de endte på gaten, hvor de plukket opp dårlig språk og lærte seg kunsten å stjele.

– En Awana-leder så dem mens han var på vei til en lokal kirke og Awana-opplegget der. Nå sier guttene at avgjørelsen de tok om å bli med til denne kirken, var den beste de noen gang har tatt, forteller Cohoon.

Afrika
Liberia i Afrika er neste stopp. Salomon er 14 år gammel. Han har tre brødre og en søster. Moren forlot familien etter at søsteren ble født. Salomon var eldst, og han hjalp faren med å forsørge familien. Men det gikk ikke lenge før Salomon kom i dårlig selskap. Han begynte å stjele fra det han solgte, og han brukte pengene til å gamble for.

– Det gikk ikke lenge før han hadde tapt alle pengene, og i frykt for å bli straffet holdt han seg borte fra hjemmet i to år, forteller Cohoon.

I disse to årene oppholdt Salomon seg på gata. En dag han vandret formålsløst rundt i byen der han holdt til, møtte han barn som lekte utendørs i en Awana-sirkel. En av lederne så ham og spurte om han hadde lyst til å være med. Salomon takket ja, og etter at leketiden var over, gikk de alle inn til smågrupper. Lederen delte fra Jakob 4,8: «Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere.» Awana-lederen la til: «Ulydighet har ført noen av dere bort fra hjemmet og foreldrene deres. Men dersom dere holder dere nær til Gud i dag, kan Gud hjelpe dere med å vende hjem igjen.»

– Salomon ba en av Awana-lederne om hjelp til å holde seg nær til Gud, og den dagen fattet gutten lit til Kristus som sin herre og frelser. Salomon vendte hjem igjen og startet med skolearbeid. Han er nå til stor hjelp for faren med å forsørge familien, forteller Cohoon.

Oseania
Den siste historien handler om Murai, som bor i Papua Ny-Guinea. Han er 11 år gammel og den yngste av 18 barn. Murais far har fire koner. Murai, moren og søstrene går i kirken, og de deltar på Awana.

– Murai er glad i Awana, glad i å lære om Jesus og å lære bibelvers utenat. Han vokser i troen. I løpet av fjoråret inviterte Murai 30 andre barn til å være med ham på Awana, så han er en evangelist også, sier Cohoon.

Murais far er landsbyhøvding. Han er også dommer, så folk respekterer ham virkelig. Det er fordi han er landsbyhøvding at han har fire koner. Han har også to magikere som livvakter og som følger ham hvor han enn går. Murai er den yngste i denne familien, og det er grunnen til at hans far er særlig glad i ham.

Omvendt
En dag kom det et evangelisk korstog til landsbyen. Murai så plakaten og tryglet faren om å ta ham med seg dit. Faren gikk med på det for å tilfredsstille gutten.

Mens de er på møtet, lytter faren til budskapet fra Bibelen. Murai ber hele tiden: «Gud, vær så snill å dømme min far ved ditt ord mens han lytter. La din Hellige ånd vise ham alle dine hemmeligheter ved å kjenne hvem Jesus er. Takk, Gud! Amen.»

Da de kom hjem fra møtet, fikk faren en søvnløs natt på grunn av denne bønnen. Søndagen samme uke holdt faren Murai i hånden og gikk til gudstjenesten. Hele landsbyen fikk høre at høvdingen deres ble omvendt og ba Kristus om å bli hans personlig frelser. Landsbyboerne tror nå at alle i denne landsbyen en dag vil ta imot Jesus.

– Gud bruker barn på så mange måter. Han bruker troende til å lede barn til Kristus hele tiden, og han er opprømt over muligheten til å bruke deg, sier Cohoon, før han fortsetter reisen.

Bordeller
Konferansedeltakerne får være med til slummen i Bangladesh, der Awana driver menighetsarbeid blant barn av prostituerte. Også i slummen i Kenya har en rekke Awana-klubber vokst fram, og det drives menighetsarbeid for barn som lever i dyp fattigdom.

– Disse barna har ikke noe rent materielt, men dersom de får lære Kristus å kjenne, har de alt – alt de trenger for å leve evig med sin himmelske far, understreker Stev Cohoon.

Tilbake i India er det Awana-klubb blant bordellene i Mumbai som driver arbeid for barna av de prostituerte der.

Åpner dører
– Vi har bedt Gud om dette: «Ta oss ethvert sted der det er barn.» Vi velger ikke hvor disse barna er. De er der de er, og Gud vil at vi skal nå dem med evangeliet. Vi er opprømt over at Gud bruker Awana over hele verden. Vi er opprømt over hva Han gjør, sier visepresidenten i Awana, som ikke er ferdig:

– I midtre del av Afrika finnes det over 300 Awana-klubber. Det er forbløffende hvordan Gud bruker vår leder der til å spre evangeliet gjennom Awana-opplegget i land der vi aldri hadde drømt om å ha et arbeid. Gud åpner den ene døren etter den andre. I Irak, i Syria, i Marokko og i Mauritania åpner Gud dører i det stille. Vi ber om deres bønner i en situasjon der Gud begynner å bruke dette menighetsarbeidet i hvert verdenshjørne, sier Steve Cohoon.

Europa
Hva Europa angår, får deltakerne vite at Awana-ansatte i lengre tid har bedt om at Gud må åpne en sterk mulighet til å se evangeliet spre seg i denne delen av verden gjennom Awana.

– Gjennom arbeidet til Matt Markins (president for Awana, red.anm.) og gjennom Runar (Landro, red.anm.), Erik (Furnes, red.anm.) Anne Lene (Otterøen, red.anm.) og andre ser vi hva Gud gjør gjennom Awana i Europa. Vi er overveldet og takknemlig til Gud for velsignelsen ved å ha Awana i Norge. Og vi tror at dette bare er begynnelsen på å kunne nå mange med evangeliet om Kristus i denne delen av verden, sier Cohoon.

Endre verden
Awanas visepresident for internasjonale feltoperasjoner går inn for landing på Fredheim.

– Awana handler om å nå barn og utruste ledere, og vi ønsker å endre verden for Jesus Kristus. Vi ønsker at Gud skal bruke mennesker, vanlige mennesker akkurat som dere, til å nå barna som så desperat trenger å få høre evangeliet om Jesus Kristus. Disse barna trenger å få vite at det er noen som elsker dem, og du kan være den som forteller dem det. Du kan være den spesielle personen til en gutt eller en jente et eller annet sted der Gud har plassert deg. Vi er takknemlig for dere, for hva dere gjør, og vi er takknemlig for å være en partner for dere. Takk for at dere har tatt eierskap til dette arbeidet, konkluderer Steve Cohoon.

BEREIST: Harry Wiig Andersen (forsdebilde) har vært et trresifet antall ganger i Israel og blir del av programmet for jubileumsmarkeringen. Det gjør også en av Plussreisers mest brukte guider, Jonny Segal (bildet over) Foto: Petter Olsen/Brit Rønningen

Israelsfeiring uten ambassadøren

/0 Kommentarer/i , /av

Israel som moderne stat er 70 år, og lørdag blir det bursdagsfest på Lyngdal Bibelcamp.

I mars sendte ImF-styret en hilsen til Israels ambassade i Norge, ved ambassadør Raphael Schutz, for å gratulere med at Israel som gjenopprettet stat er 70 år i 2018. ImF-styret inviterte samtidig ambassaden til en markering på Lyngdal Bibelcamp lørdag 21. juli.

Nå nærmer festen seg, og generalsekretær Erik Furnes kam opplyse om at det dessverre ikke var mulig for den israelske ambassaden å sende noen representanter. Men fest blir det likevel.

Program
‒ Det skal være innlegg ved Harry Wiig Andersen og Kjell Furnes. Johan Halsne skal intervjue en av Plussreisers meste brukte guider i Israel, Jonny Segal. Dessuten blir det israelske sanger og jubileumskake, forteller Furnes til sambåndet.no.

Det er det han kan røpe av programmet.

‒ Men det kommer mer. Noen overraskelser må det være, sier Furnes.

Vennskap
‒ Hva vil ImF med feiringen?

‒ Vi vil markere solidaritet med land og folk, samt understreke det profetiske perspektiv i det at Israel ble gjenfødt som nasjon i vår tid, svarer Furnes og henviser til ImF-styrets hilsen som også ble trykket i Samåndets aprilnummer (lenken over).

Der står det blant annet ImF-styret med hilsenen ønsker å bekrefte vennskapet med Israel og slik bidra til at ensomhetsfølelsen hos alle israelere som opplever at nasjonen har få venner, kan bli litt mindre.

Feiringen er et samarbeid mellom ImF og Plussreiser. Reiseselskapet har turer til Israel som spesialitet.

Les også: Sambåndet-redaktøren kommenterer ambassadens avslag.

Kalenderen som er publisert på den israelske ambassadens Facebook-profil, gir ikke svar på hvorfor den ikke kan være representert når misjonsfolket lørdag markerer Israels 70-årsdag som moderne stat. (Illustrasjon: Skjermbilde med utheving påført av redaksjonen)

Ambassadørens nei

/0 Kommentarer/i , /av

KOMMENTAR: Det er grunn til å være skuffet over at Israels ambassade i Norge takket nei til invitasjonen om å være representert under israelsmarkeringen på Lyngdal bibelcamp lørdag.

Mens Knutsen & Ludvigsen i sin berømte sangtekst «Kanskje kommer kongen» egentlig ikke framstår så lei seg over at kongen ikke kom til middag, er det nærliggende å tenke annerledes om at Israels ambassade i Oslo fant ikke å kunne sende noen representant til misjonsfolkets markering av Israels 70 år som gjenopprettet stat.

Vi skal ikke trekke bildet fra Øystein Dolmen («Knutsen») og nå avdøde Gustav Lorentzen («Ludvigsen») for langt. Men vi kan i alle slå fast at mens det i sangteksten synes uklart hvorfor kongen egentlig skulle komme til «perrongen» – bortsett, da, fra all den gode maten – burde ambassadør Raphael Schutz ha en soleklar motivasjon for å komme til Bibelcampen. 

«Ingen kommende arrangement»

AMBASSADØR: Raphael Schutz. Kilde: Wikimedia Commons. Foto: רפי שוץ

Forklaringen som formidles til leserne av sambåndet.no, er at det «dessverre ikke var mulig for den israelske ambassaden å sende noen representanter». Nei vel, da er vel ambassaden opptatt med et stort og viktig arrangement annetsteds, da? Et blikk på ambassadens Facebook-profil, der en kalender over arrangement er publisert, gir ikke noen støtte for en slik forklaring. Etter 3. mai har ambassaden «ingen kommende arrangementer», framgår det (se skjermbildet som illustrerer denne kommentaren).Ambassaden beskriver seg selv som «aktiv på Facebook» og bør vel da kunne forventes å oppdatere kalenderen. 

Om ambassadøren selv likevel er travelt opptatt med andre ting i disse dager (noe som ikke kan utlegges av hans egen profil på FB), har Raphael Schutz andre han kunne ha sendt. Ambassadens egen liste over «nøkkelpersoner» inkluderer ambassaderåd, konsul, kommunikasjonssjef og kulturansvarlig.

Var det virkelig slik at ingen kunne ta turen over fjellet til Lyngdal – til et arrangement ambassaden ble invitert til i midten av mars? Riktignok er det sommerferietid. Men kan et lands representasjon til et annet holde feriestengt?

Møte med misjonsfolket

Mens kongen i sangteksten gikk glipp av «majones og gåselever med rødbeter og løk», velger Israels ambassade i Norge – uansett årsak – bort et møte med et misjonsfolk som er genuint opptatt av jødenes og Israels sak.  

«Opp fra asken etter Holocausts grusomheter reiste det seg et fornyet krav om at det jødiske folk måtte få etablere en selvstendig stat. Legitimiteten til dette kravet var likevel nesten 1900 år eldre, helt fra det jødiske folk ble bortdrevet fra fedrenes land», heter det blant annet i gratulasjonsbrevet som ImF-styret sendte til Israels ambassade 19. mars.

Frimodig

Jeg vil påstå at av de største misjonsorganisasjonene i Norge er Indremisjonsforbundet den som med størst frimodighet fastholder sammenhengen mellom det profetiske ord i Bibelen og Israels gjenopprettelse som stat i 1948.

Under overskriften «Gratulerer med dagen, Israel», innleder ImF-styret på denne måten – i et brev som helthetlig sett ikke på noen måte framstår servilt: «I forbindelse med 70-årsdagen for gjenopprettelsen av staten Israel sender styret for Indremisjonsforbundet herved sine gratulasjoner til den israelske ambassaden i Norge, og vi tror at de fleste blant vårt misjonsfolk stiller seg helhjertet bak dette.»

Det er dette folket du har sagt nei til å møte på lørdag, ambassadør Raphael Schutz. Du møter kanskje ikke for mange med en slik innstilling

Omvendelse?

Det er dette folket du har sagt nei til å møte på lørdag, ambassadør Raphael Schutz. Du møter kanskje ikke for mange med en slik innstilling. I svaret ditt på gratulasjonshilsenen skrev du blant annet følgende (publisert på sambåndet.no): «Takk for invitasjonen til Lyngdal lørdag 21. juli. Vi vil komme tilbake (…) med informasjon om vår deltakelse.» 

Ennå er det bare onsdag. Du har god tid til å ombesttemme deg.

For lett å omskrive Knutsen & Ludvigsen: Ka-anskje kommer ambassadøren likevel?