TILBYR SAMTALER: På NLA Høgskolen i Bergen står blant andre terapeut May-Bente Matre og studentprest Petter A. Ekerhovd-Ottersen klar til å ta imot studenter som trenger noen å snakke med. FOTO: NLA Høgskolen

Vil motverka einsemd

/0 Kommentarer/i , /av

Gratis felleslunsjar og tilbod om samtalar er to av strategiane misjonseigde NLA Høgskolen vil møta einsame studentar med.

Ifølgje Studentanes helse- og trivselsundersøking (Shot 2018), som vert offentleggjort i september, opplever nesten ein av tre norske studentar ofte eller svært ofte einsemd i form av å sakna nokon å vera saman med, eller kjenna  seg utanfor eller isolert.

– Når vi veit at ein av tre studentar ofte er einsame, er det viktig å ta dette på alvor, seier studentprest Petter A. Ekerhovd-Ottersen ved NLA Høgskulen i Bergen.

Han trur undersøkinga speglar røyndomen, og studentpresten jobbar aktivt for å skapa eit godt og inkluderande miljø for studentane ved NLA.

– Vi er opptekne av å sjå alle og gjera oss så tilgjengelege som vi klarer. Det handlar i botn og grunn om nestekjærleik, seier Ekerhovd-Ottersen til KPK.

– Kan gje psykiske plager

Lege Kari Jussie Lønning, som er leiar for styringsgruppa til SHoT, meiner mengda einsame i studentundersøkinga er bekymringsfull.

– Mange flyttar heimefrå for første gong, skal skaffa seg nytt nettverk og klara seg sjølv, samstundes som dei skal prestera i studia. Dette kan føra til at dei kjenner på einsemd og sårbarheit, og det kan gje utslag i psykiske plager. Difor må vi ta dette på alvor, seier ho i ei pressemelding.

Jussie Lønning oppfordrar dei nye studentane til å delta på både sosiale og faglege aktivitetar heilt frå semesterstart.

– Og eg vil oppfordra utdanningsinstitusjonar og studentsamskipnader til å leggja til rette for gode, sosiale møteplassar for studentane, seier ho.

Nærleik, fellesarrangement og samtaletilbod

Studentpresten fortel at dei på NLA Høgskulen har fleire strategiar for å fanga opp og hjelpa studentar som slit med einsemd.

– Vi ynskjer å ha ein nærleik til studentane og møta heile mennesket. Dette er noko vi tilsette snakkar mykje om. I tillegg brukar vi tid på å leggja til rette for fellesskap i det sosiale miljøet og byggja klassedynamikken, fortel han.

NLA arrangerer blant anna gratis felleslunsjar og tilbyr samtale- og rettleiingsteneste for alle studentar. Her kan studentane møta ein rettleiar, studentpresten eller ein terapeut.

– Å få hjelp med bearbeiding og sortering kan vera god hjelp til å klara å konsentrera seg om studiesituasjonen og etablering av nye relasjonar, fortel høgskulelektor og terapeut May-Bente Matre, som har lang røynsle med terapi, rettleiing og sjelesorg.

– Tema knytte til sjølvkjensle og utryggleik på eigen verdi er òg viktige for å oppleva seg som ein del av eit fellesskap. Dei som tilbyr samtalar, har ulik bakgrunn og kompetanse, og dei har sjølvsagd teieplikt, held ho fram.

– Ideell storleik

Òg på MF vitskapleg høgskule for teologi, religion og samfunn er dei oppteken av å leggja til rette for sosiale arenaer og samtalerom for studentane.

– MF er ein relativt liten institusjon. Samstundes synest vi at storleiken er ideell. Vi har eit miljø som er stort nok til å fungera godt, og lite nok for at tilsette og studentar kan verta godt kjent. Her kan kvar enkelt sjåast, seier rektor Vidar L. Haanes på heimesidene til skulen.

Òg NLA framhevar at dei som ein mindre høgskule kan vera tett på studentane.

– Å gi stønad til den enkelte studenten gjennom eit studieløp handlar om meir enn å få gode karakterar. Det handlar òg om å utvikla ein god personleg karakter. NLA Høgskulen vektlegg difor på alle nivå i organisasjonen å sjå og leggja til rette for den enkelte studenten så langt det lèt seg gjera, fortel studiesjef Marit Offerdal. KPK

SØRGETOG: Fra en demonstrasjon i Oslo i juni mot abort. Foto: Ingunn Marie Ruud, Kristelig Pressekontor.

Rimelig abort?

/0 Kommentarer/i , /av

ANALYSE Det er ikke rimelig å sette grensen for selvbestemt abort i Sverige til samme nivå som i Norge, mener svensk riksdagspolitiker.

Det er riksdagsmedlem for Liberalerna, Nina Lundström, som hevder dette på Twitter, som et svar på en utfordring fra undertegnede. Liberalerna motsvarer partiet Venstre i Norge.

I Sverige har kvinner selvbestemt abort til og med uke 18. I Norge og mange andre europeiske land går grensen ved utgangen av 12. svangerskapsuke (11 uker og seks dager). Vårt Land skrev 16. juli at Sverigedemokraterna (SD) har foreslått å senke grensen i Sverige til 12 uker. Ifølge tidsskriftet ETC vil SD også at jordmødre skal kunne nekte å medvirke til abort, en rett de har i Norge. 

«Nasjonalistisk»

Professor Ann Towns ved Göteborgs Universitet hevder overfor Vårt Land at en slik politikk ikke er kristen, men nasjonalistisk. Towns mener SD har «en forestilling om kvinnen som kulturbærer og mannens forsvarer mot ytre fiender. Skal nasjonen fungere, må noen formidle svensk kultur til neste generasjon.» Riksdagspolitiker Nina Lündstrøm støtter Ann Towns tolkning. Til Vårt Land sier hun at SD «maner fram et Sverige med et konservativt familiesyn. Et Sverige vi har lagt bak oss, der kvinnen som mor har en spesifikk rolle i kjernefamilien.»

En slik kritikk, skrev jeg på Twitter, bærer preg av et forsøk på å stemple og delegitimere en abortdiskusjon. Nina Lündstrøm svarte meg ganske raskt (oversatt til norsk): «Kvinnens rett til å bestemme er viktig å verne og er et likestillingsspørsmål. Nasjonalisme innskrenker friheten.»

Jeg påpekte at SD ikke utfordrer prinsippet om selvbestemt abort, men vil senke grensen til et tidspunkt flere andre land, blant annet Norge, har. Det var da riksdagspolitikeren svarte med at dette ville være urimelig i Sverige. Begrunnelsen overlot hun meg til å finne hos lege og professor Agnes Wold ved samme universitet som Ann Towns.

– Ikke «barn»

I en lang Twitter-tråd 8. juli gjør Wold rede for den svenske abortlovgivningen, som hun beskriver som (oversatt til norsk) «holdbar og human. Noe vi har anledning til å verne og glede oss over. Kanskje til og med være stolt av.» Hun kaller det «generøst» at kvinner som tar abort innen utgangen av 18. uke, ikke trenger å oppgi noen grunn eller å ha samtale med kurator eller psykolog.

Slik legen og professoren ser det, blir ingen «barn» abortert i Sverige

Ikke på et eneste punkt i de 39 tweet-ene er Agnes Wold opptatt av retten eller menneskeverdet til barnet i mors mage. «Barn» og «individ» er man uansett ikke før man kan leve utenfor livmoren, hevder legen og professoren. Det kan man per i dag ikke før man er 21 uker og seks dager, for det har Statens medisinsketiske råd bestemt. Og denne grensen flyttes «suksessivt i takt med den medisinske utviklingen» uten at abortloven trenger å endres, noe Wold finner «genialt». Før barnet i mors mage er 21 uker og seks dager er det å regne som et foster. Slik legen og professoren ser det, blir altså ingen «barn» abortert i Sverige.

Noen kan tenke, vedgår Wold, at «fri abort» til 18. uke ligger «nært tidspunktet når et foster kan overleve utenfor livmoren». Men Wold trøster seg med at det er fire uker mellom uke 18 og uke 22, «som er utrolig lang tid hva angår fosterutvikling».

Fem prosent

POLITIKER: Nina Lundström fotografert i 2007. FOTO: Mattias Lönnqvist/Wikimedia Commons

Hva er så grunnen til at man mener det vil være urimelig i Sverige å senke grensen for selvbestemt abort? Både riksdagspolitiker Nina Lündstrøm og Wold synes å legge avgjørende vekt på statistikk: «Bare fem prosent av abortene skjer etter uke 12», påpeker Lündstrøm overfor Vårt Land. I en av sine tweets utfyller lege og professor Wold med at 55 prosent av dagens svenske aborter gjøres før graviditetsuke sju og 84 prosent før uke ni. 95 prosent av abortene utføres innen utløpet av 12. uke. Og av de abortene som gjøres senest i 12 uke, skjer flertallet av dem tidligere og tidligere for hvert år.

At aborter gjøres så tidlig, forklarer Wold med at det i dag finnes tester som kan påvise graviditet allerede i uke fire, forutsatt at man har regelmessig menstruasjon.

Aborter mellom uke 12 og 18 utgjør fire prosent av svenske aborter, mens de sene – mellom uke 18 og uke 21 pluss seks dager – utgjør én prosent. Aborter etter uke 18 er «ikke frie», påpeker Wold, men trenger tillatelse fra Statens medisinsketiske råd. De fem prosent av svenske aborter som skjer mellom uke 12 og 18, utgjør ca. 2000 per år, og dette antallet går ikke nedover, ifølge legen og professoren.

Disse 2000 årlige abortene kjemper altså nå flertallet blant svenske politikere for å kunne beholde som «frie». På den ene siden bagatelliseres altså dette antallet, men så bringer Agnes Wold fosterdiagnostikken inn i bildet. Dette kommer til å bli enda mer etterspurt, spår Wold, og derfor tror hun antall aborter etter uke 12 vil øke snarere enn å gå nedover.

– Respektløst

Det vakte stor forargelse i Sverige da Sverigedemokraternas leder, Jimmie Åkesson, i en debatt sa at det var i «fallerte familier» abort var mest aktuelt. «Respektløst», tordnet sosialminister Annika Strandhäll (Sosialdemokraterna), som også mente at det var å «svartmale» familiene til kvinnene som tar abort.

Lege og professor Agnes Wold, som altså aborttilhengerne henviser til, bruker det imidlertid som et argument for fri abort mellom uke 12 og 18 at «ikke alle har et perfekt liv med perfekt ordnede forhold». Hun viser til at det finnes kvinner som misbruker rusmidler, har psykiske problem og/eller har en partner som kontrollerer dem eller er voldsom.

Fraværende

At den gravide kvinnen selv skulle komme i berøring med samvittigheten sin synes Agnes Wold å være helt fremmed for 

Wold oppsummerer med at «å tvinge kvinner til å gjøre greie for sine grunner om de vil ta abort mellom uke 12 og 18, er å umyndiggjøre svenske kvinner». Det vil føre til en utsettelse av aborten på opptil to uker, noe som er en påkjenning for kvinnen. I tillegg vil det føre til fem ganger flere møter i det medisinsketiske rådet og en hær av psykologer og kuratorer.

To forhold er altså fraværende i begrunnelsen fra lege og professor Agnes Wold på hvorfor forslaget fra Sverigedemokraterna må avvises: Hensynet til barnet i mors liv, noe legen og professoren rydder av veien ved ikke å anerkjenne det som et barn eller individ. At den gravide kvinnen selv i det hele tatt skulle komme i berøring med samvittigheten sin og kanskje behøve noen å samtale med, synes Agnes Wold å være helt fremmed for. Man kan spørre seg hvor rimelig det er.

BYGLAND: Rektor Steffen Røykens (t.h.) kan glede seg over oppgang i antall elever på KVS-Bygland. På dette bildet fra 2017 er han sammen med inspektør Jon Gunnar Kjetså. FOTO: ImF MEDIA ARKIV

Oppgang for Bygland, nedgang for Bildøy

/0 Kommentarer/i , /av

Ved skolestart i år har den ene av de to ImF-skolene som det knyttes størst spenning til, nedgang i antall elever, mens den andre har etterlengtet oppgang.

Totalt 66 studenter er fasit for Bildøy Bibelskole ved skolestart lørdag 18. august. Budsjettet for 2018 er lagt opp med 75 studenter totalt på året. Ettersom antallet våren 2018, altså forrige skoleår, var 83, er ikke gjennomsnittet på 74,5 så aller verst i forhold til budsjettet, påpeker rektor Gunnar Ferstad overfor sambåndet.no.

– Selv om vi ikke er helt fornøyd med tallene, vil jeg understreke at vi er 100 prosent fornøyd med de studentene vi har fått. Det er en kjempeflott gjeng som møtte fram forrige helg, og vi skal konsentrere oss om å gi dem et godt tilbud, sier Ferstad.

Budsjettkutt

Fordelingen skoleåret 2018/19 er 51 studenter på 1. året og 15 på 2. året (T2). Bibelskolerektoren lukker ikke øynene for at en nedgang fra totalt 83 studenter forrige skoleår til det som per i dag er 66, har økonomiske konsekvenser. Skolen får statsstøtte per student.   

– Det betyr at vi også vil få et relativt lavt antall for våren 2019, og vi justerer nå årsbudsjettet for 2018, sier Ferstad.

Det innebærer at noen rehabiliteringsoppgaver knyttet til personalboliger settes på vent, og noen utstyrsinvesteringer utsettes. 

– Vi regner nå med et underskudd på budsjettet for 2018 på ca. 500.000 kroner, opplyser Gunnar Ferstad.

Variasjoner

Rektoren sier han ikke har noen god forklaring på nedgangen fra forrige skoleår til årets. Nedgangen er spredt over alle linjer. Bibelskolen har også satset ekstra på PR, ikke minst på ulike sosiale plattformer. Høsten 2017 møtte alle som hadde tatt imot plass, opp til skolestart, mens det i høst var én som ikke møtte fram.

– Forrige høst fikk vi også tre nye studenter etter skolestart, påpeker Ferstad.

Ser man antall studenter ved Bibelskolen over en femårsperiode, er ikke 66 det laveste.

– For fem år siden var vi på 63 studenter totalt. Det har variert mellom dette og 83, opplyser Gunnar Ferstad.

Glede på Bygland

Fra den videregående skolen KVS-Bygland i Setesdal kan rektor Steffen Røykenes glede seg over en betydelig oppgang sammenlignet med forrige skoleår.

– Vi har per i dag 61 elever, opp fra 44 forrige skoleår, sier Røykenes.

Veksten viser særlig igjen på VG3 naturbruk, som er startet opp med ti elever, VG2 hest og VG1 naturbruk. Mindre positivt er det på byggfag, selv om totalantallet på 26 er én høyere enn i fjor.

– Seks elever på VG2 bygg er historisk lavt, men 20 på VG1 bygg lover likevel godt for neste år, resonnerer Røykenes.

KVS-Bygland har budsjettert med 60 elever dette skoleåret. Da sambåndet.no før sommerferien sjekket hvor mange som hadde tatt imot plass, var tallet 65.

– Vi hadde 65 helt fram til skolestart 12. august, men så var det altså 60 som møtte fram. Så fikk vi én elev til etter skolestart, sier Røykenes.

Håp

Skolen har gjennomgått en vanskelig periode økonomisk siden 2012. Det kom så langt at egenkapitalem var tapt og bankkontoen tom.

– Om ikke eieren, Indremisjonsforbundet, hadde stilt opp som de gjorde i fjor, er det ikke sikkert det hadde vært drift i dag. Vi kom ut av 2017 med et lavere underskudd enn budsjettert, og vi håper å komme i mål med budsjettet for i år, sier Røykenes.  

Rektoren tror økt synlighet totalt sett, inkludert på digitale og sosiale medier, er en medvirkende årsak til oppgangen.

– Så hadde vi en flott elevgruppe i fjor som gjorde mye bra. Tidligere elever som snakker vel om oss, har vist seg å være svært viktig, sier Røykenes.

Den tørre sommeren har for øvrig også skapt utfordringer for KVS-Bygland.

– Vi har 26 hester vi skal ha fôr til, og dette året har vi måttet kjøpe alt. Det er litt ugunstig med tanke på regnskap og budsjett, men nå kan vi likevel se framover, understreker rektor Steffen Røykenes.

NY BOK: – Mitt inderlige ønske er det samme som Johannes’ ønske; at mennesker skal komme til tro, at de skal se hvem Jesus er, at de skal bli glad i å lese Bibelen og være vitner om Jesus, sier Vegard Soltveit. FOTO: BRIT RØNNINGEN

Fra bibelgruppe til bok

/0 Kommentarer/i , /av

Vegard Soltveit har skrevet en bok som han håper kan hjelpe folk til tro.

– Da jeg jobbet i ImF Sør og var ungdomsarbeider i Finsland og Frikstad bedehus, opplevde jeg et behov for et bibelgruppeopplegg. De som fantes, var mest temarettet. Det manglet et opplegg som går inn i bibeltekstene. Jeg kontaktet daglig leder Andreas Evensen i ImF-Ung og nevnte at jeg ønsket å lage en bok av opplegg jeg brukte da jeg jobbet i ImF Sør. Andreas syntes det var en god idé, sier assisterende generalsekretær Vegard Soltveit i Den norske israelsmisjon (DNI) til Sambåndet.

Boken som heter «For at dere skal tro», er nå gitt ut på Sambåndet Forlag i samarbeid med DNI og ImF-Ung. «For at dere skal tro» er et bibelgruppeopplegg over Johannesevangeliet 1–12.

Til tro

– Hva vil du med boken?

 – Mitt inderlige ønske er det samme som Johannes’ ønske; at mennesker skal komme til tro, at de skal se hvem Jesus er, at de skal bli glad i å lese Bibelen og være vitner om Jesus. Jeg håper boken kan hjelpe folk inn i bibeltekstene og til å trekke linjer og se sammenhenger.

– Hvorfor et bibelgruppeopplegg om akkurat Johannesevangeliet?

– Jeg har alltid likt Johannesevangeliet. Det er en sentral bok, det er et av evangeliene, og det er annerledes enn de andre tre evangeliene. I kapitlene 1–12 vandrer Jesus ute blant folk.

Perspektiv

Soltveit fremholder at boken fokuserer på flere ting.

– Det ene er Det gamle testamente (GT) som perspektiv for å forstå Johannesevangeliet. Johannes vil vise hvem Jesus var. Han snakker om tegn, mens de andre evangelistene snakker om under. Johannes bruker GT for å vise at det Jesus gjør, er tegn på at han er den som GT snakker om.

Det andre forfatteren fokuserer på, er trospersektivet.

– Johannes skriver på slutten av evangeliet at han har skrevet for at folk skal komme til tro.

Til slutt nevner han misjonsperspektivet med indremisjon, ytremisjon og jødemisjon.

– Disse perspektivene hører sammen og må gå sammen, forklarer Soltveit.

Daglig leder Petter Olsen i Sambåndet Forlag framhever at boken kaster lys over den kristne tros jødiske røtter og dermed også at de to testamentene i Bibelen henger sammen. 

Videoer

Det er også lagt ut videoer på preik.tv for hvert kapittel. Noen ligger åpne, og andre må man ha kode for å se. Hvert kapittel har spørsmål til samtale og refleksjon.

– Hvem er boken for?

– Dette bibelgruppeopplegget passer for folk i 20-årene, men også tenåringer kan bruke det, sier Vegard Soltveit.

MØTE: "Gjennom sine mange år som artist, også i Norge, veit ho at vi priser Gud på ulikt vis. I Indremisjonen på Vestlandet er det ikkje mest gjennom hallelujarop og oppløfta hender, som ho sa, men gjennom å lytta til ho denne kvelden fekk vi alle som var der, eit møte med Gud", skriv Astrid Blindheim Husdal frå konserten på Nordhordland folkehøgskole. FOTO: Geir Jensen

Lynda Randle song for Raknestunet

/0 Kommentarer/i , /av

Gospelsongaren Lynda Randle fylte Nordhordland folkehøgskole i takknemlighetskonsert for leirstaden Raknestunet.

Det var Anita Solbakk som hadde skipa til konserten, og det var andre gongen Lynda Randle – kanskje mest kjent frå Gaither Homecoming – besøkte Nordhordland. Ca. 300 personar møtte fram i striregnet torsdag 16. august. Overskuddet går til leirstedet Raknestunet, som er eigd av Nordhordland Indremisjon og der det er planer om ei omfattande rehabilitering. 

Etter avtale med Anita Solbakk har Sambåndet fått bilder og rapportar frå konserten:

Astrid Blindheim Husdal:

Varme gospeltonar på Frekhaug

I august 2015 song Lynda Randle på 50-årsjubileumskonsert for leirstaden Raknestunet på Osterøy. Nyleg var ho tilbake på Frekhaug på Nordhordland folkehøgskule, denne gongen på «Takknemlighetskonsert» for Raknestunet, og der kom ho med lys og solskinn til alle oss om lag 300 i salen medan regnet hølja ned ute. For Lynda har sterke og gode vitnesbyrd å koma med.

Som 12-åring fekk ho møta Jesus, og dette vart vegen ut av ein vanskeleg barndom og ungdom. Lynda er i dag ein av dei mest folkekjære gospelsongarane i USA, og på konserten på Frekhaug fekk vi høyra hennar historie om Guds leiing, gjennom både tunge og gode dagar. Gjennom kjende songar som «God on the monutain», «I`m free» og «Through it all» vitna ho om at Gud alltid vil vera med oss. Han går føre oss, og Han er bak oss.

Hennar klare og djupe altstemme har gjort Lynda kjend internasjonalt, og ho opptrer mykje på store arenaer og konsertar. Ho er ein underhaldar og stor artist, men aller mest ønsker ho å formidla Guds omsorg gjennom songane sine. Det klarte ho også denne kvelden på Frekhaug. Gjennom sine mange år som artist, også i Norge, veit ho at vi priser Gud på ulikt vis. I Indremisjonen på Vestlandet er det ikkje mest gjennom hallelujarop og oppløfta hender, som ho sa, men gjennom å lytta til ho denne kvelden fekk vi alle som var der, eit møte med Gud. Han berørte gjennom musikken, songen og orda som vart sagt. I tillegg til noko playback hadde Lynda Randle fantastiske musikarar med seg på piano, gitar, trommer og bass.

Ho hadde ein bodskap med seg på turnè i Norge denne sommaren. Det var til alle dei som slit med depresjon og sjølvmordstankar. Gud rettar ut si store sterke hand og vil bæra deg . «He will carry you». 

HJARTEBARN: Det var besteforeldra til Anita Solbakk som gav tomta der Raknestunet vart bygd. FOTO: Geir Jensen

Kvelden vart opna med at Anita Solbakk fortalde om bakgrunnen for konserten og kva Raknestunet har betydd i hennar liv. Det var besteforeldra til Anita som gav eigedomen til bygging av leirstaden og som sende Anita på leir fyrste gongen då ho var lita jente.

I god misjonsånd var det salg av kaker og kaffi i pausen, alt til inntekt for Raknestunet.

Stemninga i salen under og etter konserten tyda på at publikum likte det dei høyrde, og at bodskapen nådde fram. Takk for ein fantastisk kveld!

Geir Jensen:

Anita Solbakk hadde igjen fått Lynda Randle til Frekhaug. Hun var her for tre år siden, og spenningen var stor om publikum igjen ville komme til å fylle opp salen på konserten torsdag sist uke. Ca. 300 mennesker hadde tatt turen denne kvelden. Overskuddet gikk til leirstedet Raknestunet som har vært Solbakks hjertebarn i alle år.

Lynda Randle var på en to uker lang Norges-turné med åtte konserter som begynte i Nord-Norge og fortsatte blant annet med sangfestivalen Skjærgårdssang i Langesund. Å komme til Norge denne gangen viste seg å være en utfordring. Forsinkede fly. Bagasje som ikke kom fram. Og når den kom fram, var kofferter og innhold ødelagt.

Randle er en artist som har sterke vitnesbyrd om Jesus mellom sangene, og hun fortalte ærlig og åpenhjertig om motstanden hun hadde møtt den siste tiden. Hun fortalte om utfordringer blant søsken der det handlet om narkotika, fengselsopphold og sorg etter å ha mistet familiemedlemmer.

Mellom sangene snakket hun åpenhjertig om vanskelige tema som depresjon og selvmordstanker. Men midt i det vanskelige og sorgen ville hun peke på at Jesus er der. Gud er der, midt i motgangen. Hun knyttet vitnesbyrdene sammen med sanger som «God On the Mountian», «He Will Carry You» og «Til the Storm Passes by». Dette sterke budskapet preget konserten på Frekhaug denne kvelden. Hun understreket også at hun elsket å synge om blodet og korset.

Å komme tett på Lynda Randle var en annen opplevelse enn å sitte i en sal med 3000 mennesker på Langesund. Her kunne vi føle og kjenne ektheten i sangene og vitnesbyrdene. Sanger og vitnesbyrd som virkelig traff hjertet.

Måtte vi bare få til flere konserter av dette kaliber i Bergensområdet.

Takk til Anita Solbakk som stod som arrangør, og alle de frivillige som støttet opp om denne konserten.

FREKHAUG: Om lag 300 menneske var til stades på konserten. Foto: Geir Jensen

PEKER PÅ JESUS: Selv om hun også er glad i fortellingene fra Det gamle testamentet, er Kari Berg mest opptatt av at barna skal få lære å kjenne Jesus og bli glad i ham. 70-åringen har forkynt for barn siden hun selv var tenåring. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

Har fortalt barn om Jesus i snart 60 år

/0 Kommentarer/i , /av

Kari Berg (70) synest det er skremmande å sjå at barnearbeidet forsvinn i mange kyrkjelydar. – Det er det viktigaste arbeidet ein kyrkjelyd gjer, seier ho.

Då Kari Berg var 8 år gammal, forstod ho kvifor Jesus døydde på krossen. Då bestemte ho seg for å følgja Jesus. 62 år seinare brenn Kari framleis for at barn skal få oppleva det same som henne, og at ein ikkje må tru borna er for små til å forstå.

– Dei fleste som vel Jesus, gjer det før dei er 18 år, og blant dei er dei fleste under 12. Slagordet mitt er at det er betre å byggja barn enn å reparera vaksne. Det levande gudsordet vi legg i hjartet på borna, vert aldri borte, seier 70-åringen.
Berg, som saman med mannen Jan er pastor i Pinseforsamlinga Betania i Rakkestad, voks opp i Filadelfia-forsamlinga i Oslo. Då ho var 13 år, vart ho spurt om å leia sundagsskulen for dei minste der.

– Det var skummelt. Det var jo ikkje berre borna som høyrde på forkynninga mi, men òg mødrene deira. Men dei vaksne i Filadelfia såg meg, og det er viktig.

Sidan den gongen har engasjementet for barn vore sterkt og brennande hos Kari. Allereie som 16-åring var ho med eit team og reiste rundt i Noreg og forkynte i forsamlingar. Den unge jenta passa alltid på å òg få til eit opplegg for borna dei åra ho var ute og evangeliserte.

– Eg trur eg har fått eit spesielt kall for borna. Den gongen var det meir ubevisst, men det har alltid vore der. Det er ikkje noko som er så flott som å få lov å halda ei andakt for ungar, seier Kari.

Stort ansvar
I barneklubben på fredagar i Betania i Østfold-bygda Rakkestad kjem det vanlegvis over 50 barn, og over 90 barn er registrerte.

– Det er eit stort ansvar. Borna sluker jo alt du seier. Eg er veldig medvite på kva eg seier og korleis eg gjer ting for borna, seier Kari.

Ho vel til dømes å aldri ha «ettermøter» der borna kan velja å koma fram viss dei vil bli frelste.

– Viss eg trykte på dei rette knappane, er eg er sikker på at eg kunne kome heim og sagt at alle borna kom fram og vart frelst . Men eg vil heller byggja eit trygt kristenliv, slik at borna lærer Jesus å kjenna og får ei tryggheit i trua si.

Kari er oppteken av at borna skal få oppleva det å følgja Jesus som eit eige val som ikkje vert treknt ned over hovudet på dei.

– Ein må leggja fram dette med Gud og Jesus på ein måte som gjer at det vert positivt og ikkje tvinga.

– Skremmande endringar
Kari synest det er trist og skremmande å sjå at barnearbeidet forsvinn i mange kyrkjelydar.

– Før kunne vi ha opplegg for barn gjerne tre gonger i veka. No har mange berre sundagsskule for borna til dei som går i gudstenesta. På ein kvardagsaktivitet, som barneklubben vår, kjem nesten alle borna frå heimar der foreldra ikkje går i kyrkje eller på bedehus, seier pastoren.

Ho meiner kyrkjelydane har eit endå større ansvar når borna ikkje lenger lærer like mykje om kristendomen på skulen.

– Kyrkjelydane og bedehusa har større ansvar no for å gje evangeliet til borna enn dei nokon gong har hatt før. Di verre seier mange at dei ikkje har kapasitet til å driva barnearbeid. Det er ei sorg, seier Kari.

Krev eldsjeler

KAPASITET: – Det må vera nokon som brenn for dette. Røynsla mi er at arbeid som vert starta utan eldsjeler, ikkje varer så lenge. Foto: Ingunn Marie Ruud

Kari Berg reiser ofte rundt til andre pinseforsamlingar landet over for å hjelpa dei å setja i gang barneaktivitetar.

– Det første ein må gjera, er å sjå kva for behov som finst i vår bygd og kva for barn vi kan nå, seier ho.

Pastoren seier at ein òg må vita kva slags kapasitet ein har i forsamlingane.

– Det må vera nokon som brenn for dette. Røynsla mi er at arbeid som vert starta utan eldsjeler, ikkje varer så lenge.

Ho ser mange kyrkjelydar som slit fordi dei ikkje har nokon yngre som kan driva barnearbeidet.

– Feilen ligg ofte fleire år tilbake – at ein ikkje har bygd opp eit arbeid over tid. Plutseleg er heile gjengen over 70 år og ser at forsamlinga er i ferd med å gå til grunne.

Sjølv om ho no har fylt 70, er ikkje Kari Berg klår for å gje seg med det første.

– Det klarer eg ikkje. Det driv sånn i hjarta mitt. Men eg prioriterer vekk andre ting og passar på at eg òg har med meg yngre folk som kan ta over oppgåver etter kvart, seier ho. KPK

STUDENTER TIL MENIGHETENE: På "Velkommen til Oslo" får nye kristne studenter innblikk i ulike menigheter i byen, og kan finne sin plass i fellesskapet. Nå har konseptet spredt seg til flere norske byer. Bildet er fra arrangementet i 2017. FOTO: Velkommen til Oslo

Set inn tiltak for å halda på studentar

/0 Kommentarer/i , /av

'- Det er ei stor utfordring at vi mistar studentar frå fellesskapet, seier Karl Johan Kjøde i Laget.

– Ifølgje internasjonale statistikkar sluttar dei fleste evangeliske kyrkjegåande studentar å gå i kyrkja. Å ha eit arrangement som heilt i starten introduserer dei for det kristne fellesskapet, tyder mykje, seier Kjøde.

Sidan 2012 har fleire kyrkjelydar i Oslo gått saman om arrangementet «Velkommen til Oslo», ein rusfri parkfest der nye kristne studentar kan få innblikk i dei ulike kyrkjelydane og forsamlingane i byen og bli kjende med andre kristne. I år har konseptet spreidd seg til fleire studentbyar i landet.

– 22. august vert det òg arrangert Velkommen til Bergen og Velkommen til Trondheim. Alle arrangementa føregår på same dag, og med same hensikt. Dette er stort for oss, og vi håpar vi kan starta i fleire byar i 2019, fortel Elisabeth Bjørsvik som er eventansvarleg for Velkommen til Oslo (VTO).

Òg i Tromsø vart det arrangert eit liknande opplegg den 17. august.

Strategisk

Ein av organisasjonane som har samarbeidd med VTO om å spreia konseptet til nye byar, er altså Noregs Kristelege Student- og Skuleungdomslag (Laget). Generalsekretær Karl-Johan Kjøde meiner VTO har ein strategisk verdi for kyrkjelydane for å tiltrekkja seg studentar.

– Vi ynskjer òg at arrangementet skal hjelpa kyrkjelydane å tenkja studiestadar og trur det er bra å spreia dette til fleire byar.

Utfordrande fadderveker

Faddervekene som vert arrangert ved studiestadane, kan, ifølgje Bjørsvik, òg ofte vera utfordrande for kristne studentar då vekene vert prega av mykje fyll. Ho fortel kva ein mannleg student opplevde då faddergruppa hans valde å dra heim til ein av fadrane for å drikka før opplegget.

– Der var det både alkohol og hasj, og aktivitetane handla om å senda rundt eit pornoblad og snakka om kven i gruppa kvar enkel skulle ha med seg heim i løpet av kvelden.

Då det vart tydeleg at studenten var ein kristen, fekk han kommentarar og vitsar slengt etter seg.

– Sjølv om det gjekk bra, var det sårt å sjå korleis studiestart skulle markerast og korleis miljøet såg ut til å vera. Han hadde heldigvis kristne vener som han fekk snakka med, men det er trist å vita at ikkje alle har ein slik venekrins, seier Bjørsvik.

Auka pågang

På arrangementa er det gjerne ein appell eller andakt, konsertar og stands der kyrkjelydane får presentera seg sjølv.

I Oslo vert arrangert VTO i parken på St.Hanshaugen, og talet på deltakande kyrkjelydar har vore stabilt på rundt 15. I fjor og i år har òg fem organisasjonar vore med.

– Nytt frå i år er at vi i større grad har merkt pågang frå fleire kyrkjelydar og har måtta takka til nei fleire. Vi har per no ikkje søkt om fleire standplassar, men vil vurdera dette til neste år, seier Elisabeth Bjørsvik. KPK

Redigert for sambåndet.no av Petter Olsen

MOTSETNING: Hamas og det israelske militæret ser svært ulikt på Israels respons på demonstrasjonene på Gazastripen. ILLUSTRASJON: Skjermbilde fra Dagen 17.08.18

Er steiner og branndrager fredelig?

/0 Kommentarer/i , /av

BAKGRUNN En talsmann for Hamas hevder at det å kaste stein mot israelere og sende branndrager fra Gaza til Israel "blir ansett som fredelige måter å demonstrere på". Hvordan skal vi forholde oss til en slik påstand?

Det er Hamas-talsmann Fawzi Barhoum som kommer med denne erklæringen i et intervju med Dagen fredag. Ser vi på den rent språklige betydningen av «fredelig», gir svaret seg selv. Som adjektiv definerer Bokmålsordboka det som «stille, rolig, fredsommelig». Som adverb betyr det «å leve i fredelig sameksistens». En annen betydning av ordet er «ukrigersk». Så langt må vi derfor kunne besvare spørsmålet med et klart «nei!».

At Hamas-talsmannen likevel kan påstå noe slikt, har med å gjøre at det ikke er språklige forhold som styrer dette. En artikkel fra BBC News publisert 17. mai gir en god innføring. Det første vi må slå fast, er at det er to regelsett å vurdere Gaza-protestene utfra, og at disse gir ulike svar.

Menneskerettigheter

Fawzi Barhoum siteres i Dagen på at «vi er interessert i å holde disse demonstrasjonene fredelige. Men uansett om det kastes stein eller sendes branndrager over til Israel, så er dette verktøy som blir brukt over hele verden og som blir ansett som fredelige måter å demonstrere på.» Utgangspunktet for Hamas – og for menneskerettighetsgrupper som har kritisert Israels respons – er at Israel har brukt for mye makt mot demonstrantene. De mener de israelske soldatene må holde seg innenfor et regelsett som gjelder for håndhevere av lov og orden, som politifolk. Internasjonale menneskerettighetslover sier da at dødelig bruk av skytevåpen bare er lovlig dersom det er uunngåelig for å berge liv.

En talsmann for FNs høykommissær for menneskerettigheter har i tråd med dette uttalt at «et forsøk på å nærme seg, krysse eller skade gjerdet mellom Gaza og Israel ikke utgjør en trussel for liv eller alvorlig skade og derfor ikke er tilstrekkelig grunn for bruk av skarp ammunisjon. Det samme er tilfelle med steiner og molotovcoctailer (flasker med brennbart stoff og lunte brukt som håndgranat, red.anm.) som blir kastet fra avstand mot godt beskyttede sikkerhetsstyrker bak forsvarsposisjoner.»

Væpnet konflikt

Den israelske regjeringen legger derimot et annet regelsett til grunn for sine vurderinger av maktbruk i forbindelse med Gaza-protestene. Israel mener at demonstrasjonene langs grensen er «del av den væpnede konflikten mellom terroristorganisasjonen Hamas og Israel». Dermed må maktbruken – inkludert bruk av skytevåpen med skarpe skudd – vurderes innenfor lov om væpnet konflikt og ikke lov om internasjonale menneskerettigheter.

I tråd med den vurderingen har internasjonal talsmann for Det israelske forsvaret (IDF), løytnant Jonathan Conricus, uttalt at soldatene har opptrådt «i tråd med standard operative prosedyrer (…). Vi tyr bare til skarpe skudd når det er absolutt nødvendig, og når det er en klar trussel mot infrastruktur eller israelske soldater. Dersom en slik trussel oppstår, bruker vi snikskyttere som avfyrer skudd under spesifikk og klar veiledning fra offiserer». Det israelske militæret har også sagt at de har drept folk som har prøvd å plante bomber ved gjerdet i den hensikt å bryte gjennom det.

Overfor Dagen påpeker Conricus at Hamas selv har uttalt at 50 av de 62 på palestinaarabisk side som døde 14. mai, tilhørte dem. Han mener det beviser at det er snakk om terrorhandlinger. Hamas-talsmann Barhoum mener derimot at alle de døde må regnes som sivile, uansett om de var medlem av Hamas eller ikke.

Bekrefter

IDF kan argumentere med at de kun gikk etter personer som tok direkte del i fiendtlighetene ved bruk av våpen eller eksplosiver

Professor i internasjonal lov ved Universitetet i Essex, Noam Lubell, bekrefter overfor BBC forskjellen på menneskerettighetslov og lov om væpnet konflikt. Sistnevnte har regler som under visse omstendigheter tillater bruk av dødelige våpen mot enkeltindivider, inkludert stridende i krig og sivilister som tar direkte del i fiendtligheter. Loven tillater ikke å åpne ild mot sivile dersom de bare demonstrerer. Lubell bekrefter at dersom IDF opererte under lov om væpnet konflikt, kan de argumentere med at de kun gikk etter personer som tok direkte del i fiendtlighetene ved bruk av våpen eller eksplosiver. Professoren legger til at det likevel vil være behov for å undersøke hvordan det å ta direkte del i fiendtligheter har blitt tolket. Dersom det ble definert som å komme nær sikkerhetsgjerdet, synes det å være en for bred definisjon til å tillate dødelige våpen.

Dersom væpnede grupper på palestinaarabisk side bruker sivile folkemengder som dekning, kan det utgjøre et brudd fra deres side på internasjonal lov. Noam Lubell legger til at det også er et spørsmål om det israelske militæret kunne ha gjort mer på forhånd for å minimere dødelig maktbruk – forutsett at demonstrasjonene ikke kom som en overraskelse.

Konklusjon

Så hvordan svarer vi på spørsmålet i starten? Dersom man velger menneskerettighetslovgivningen som styrende for Gaza-demonstrasjonene, vil man kunne svare «ja» til at stein og drager er fredelige – i alle fall i den forstand at de kan være lovlige. Dersom man – som den israelske regjeringen har gjort – tar lov om væpnet konflikt som utgangspunkt, kan vurderingen fort bli annerledes.

Gjennomgangen viser at det sentrale spørsmålet er hvilken maktbruk som er lovlig i en situasjon som den vi har sett på grensen mellom Gaza og Israel. Svaret på det er avhengig av hvilket lovmessig utgangspunkt man tar – og hvordan man forholder seg til det valgte lovverket. 

VIL VISE FRAM TROEN: Arrangørene bak Jærgårds håper festivalen kan bidra til å vise fram hva de tror på til flere enn de kristne. Deler av arrangørkomiteen (f.v) Oddvin Linjord, Ole Martin Selle Ulvang, Festivalsjef Jan-Gunnar Haraldseid , Nils-Ove Støbakk, Linn Rettedal Haraldseid og Ole Andreas Gilje Rossavik ved Kleppeloen der Jærgårds arrangeres på lørdag. FOTO: Jærgårds

Kommune støttar kristen festival

/0 Kommentarer/i , /av

Både festivalsjefen og kultursjefen i kommunen trur ein ny kristen festival òg kan trekkja folk som vanlegvis ikkje er aktive i kristne samanhengar.

Familie- og ungdomsfestivalen Jærgårds, som er eit tverrkyrkjeleg prosjekt i samarbeid med Skjærgårds Live, Klepp kommune, lokalt næringsliv og kyrkjelydar i området, går av stabelen for første gong laurdag 18. august i Kleppeloen på Jæren.

Festivalsjef Jan-Gunnar Haraldseid er overraska over kor mange som har kjøpt billett på førehand.

– Vi har selt rundt 300 billettar og er veldig nøgd med pågangen. Det har vore gøy å sjå så stor mobilisering og oppslutning i dei lokale kyrkjelydane, seier han.

Haraldseid fortel at det kjem folk frå heile Rogaland til festivalen, men han er mest spent på kor stor deltakinga vert blant dei lokale innbyggjarane, særleg blant dei som ikkje er aktive i kristne samanhengar til vanleg.

– Vi er spent på kor mange, både kristne og ikkje-kristne, som dukkar opp fordi det er noko som skjer. Det er fint å ha eit tilbod i lokalmiljøet der vi på ein god måte kan visa fram kva vi trur på, seier han.

Positive lokalfolk

Jærgårdssjefen fortel at dei har fått mange positive tilbakemeldingar både frå einskildpersonar og lokale samskipnader utanfor kristenlivet.

– Tilbakemeldingane og oppslutninga rundt Jærgårds har vist at det er mange som har ei røynsle med kristen tru og er positive til det arbeidet som skjer utan at dei sjølv er aktive til vanleg, seier festivalsjefen, som håpar nokon av desse kan motiverast til å ta steget vidare inn i aktivt kristenliv.

– Vi er spent på kor mange av desse som kjem og synest det er gøy å sjå at fleire av dei allereie har bestilt billettar, seier han.

Klepp kommune har òg vore positive til satsinga. Dei har gjeve økonomisk tilskott og har hjelpt til med å gjera Kleppeloen tilgjengeleg for arrangementet.

–  Vi synest det er viktig å stø opp om initiativ frå lokale innbyggjarar som vil skapa noko positivt for mange i kommunen, seier kultursjef Ulf Ludvigsen i Klepp kommune.

Han fortel at å ha ein slik festival tyder mykje for dei mange kristne innbyggjarane i kommunen, men òg andre.

– Kjernepublikummet her er sjølvsagt dei som har ei tilknyting til kyrkjer eller bedehus, men eg trur eit slikt arrangement òg kan ha ein appell for andre, seier Ludvigsen.

Har tru på å samla

Haraldseid fortel at prosessen med å få i gang Jærgårds har vore lang.

– Det er ei lita gruppe menneske og eg som har drege dette i gang og står sjølv i stor grad med den økonomiske risikoen. Vi har vore usikre og bede mykje, fortel han.

Arrangementet har mobilisert kristenfolket på Klepp på tvers av kyrkjesamfunn og tilhøyrsle.

– Vi har trua på å samla kristenfolket på tvers av forsamlingsformar. Det kan vera godt å sjå at vi er ein del folk, særleg for dei frå mindre forsamlingar, seier Haraldseid.

I tillegg til eit stort felleskor som samlar alle Soul Children kor i Rogaland, har eindagsfestivalen fått med seg lovsongsartistar som Jarle Waldemar, Impuls Stavanger, rapparane Sowdiak og GinoBless, David André Østby og det engelske bandet LZ7 .

– Vi er veldig glade for at LZ7 kjem til Jærgårds. Dei er etter mi meining det beste kristne bandet i Europa for tida. Dei spelar på dei aller største festivalane og her hos oss, seier festivalsjefen nøgd. KPK

ENDRING: Metodisk og sangforfatter John Wesley ville ikke ha likt dette.

Er det greit å endre på sanger?

/0 Kommentarer/i , /av

Forkynneren John Piper skrev to nye vers til den kjente sangen "Stor er din trofasthet" for å være komfortabel med at den skulle synges etter hans tale.

Det er det amerikanske evangelikale magasinet Christianity Today (CT) som melder dette på sitt nettsted 10. august. Bakgrunnen er at lovsangsteamet på en nylig avholdt kvinnekonferanse i regi av The Gospel Coalition (TGC), hadde valgt ut «Stor er din trofasthet» (Great is Thy Faithfulness) til å bli sunget etter talen til John Piper om 5. Mos 29-30. TGC er et nettverk av reformerte evangelikale kirker, og «reformert» er også er en merkelapp som er brukt på Piper. Forfatteren av «Stor er din trofasthet» var metodist.

Piper ble orientert om sangvalget på forhånd. Til TGCs nettsted sier Piper selv at «det er en god sang. Jeg elsker den. Men den treffer ikke spikeren på hodet med tanke på det budskapet jeg skulle formidle. En av mine kjepphester er samsvar mellom tale og musikk.»

Gleden i Gud

Det Piper særlig ville understreke i talen, var at «Guds hensikt i alle ting er å herliggjøre en brud for seg selv, en brud hvis glede i Gud også vil være Guds glede». På ettermiddagen dagen før han skulle tale, skrev han derfor følgende to vers og sendte dem til lovsangslederen (fritt oversatt av undertegnede uten hensyn til enderim):

Jeg kunne ikke elske Deg, så blind og ufølsom som jeg var;

Paktens løfter var ikke noe for meg.

Da uten advarsel, ønske eller fortjeneste

fant jeg min skatt, mitt behag i Deg.

 

Jeg har ingen bragd å glede Deg med,

jeg har ingen visdom eller evner å sette inn;

men i Din nåde finner du behag i meg,

Din glede er ar Du er min glede.

På engelsk:

I could not love Thee, so blind and unfeeling;
Covenant promises fell not to me.
Then without warning, desire, or deserving,
I found my Treasure, my pleasure, in Thee.

I have no merit to woo or delight Thee,
I have no wisdom or pow’rs to employ;
Yet in thy mercy, how pleasing thou find’st me,
This is Thy pleasure: that Thou art my joy.

Godkjent sangtekst

Det evangelikale magasinet peker på at John Piper er kjent for å legge vekt på kristen hedonisme, og at dette er reflektert i de to versene han la til. Pipers egen forklaring i kortform på kristen hedonisme lyder slik (oversatt fra engelsk av undertegnede): Gud blir aller mest helliggjort i oss når vi er mest tilfredsstilt av Ham.

Forfatteren av originalteksten, Thomas O. Chisholm, var som nevnt metodist, og magasinet legger til grunn at han mest sannsynlig hadde et syn på linje med metodismens grunnleggere, John og Charles Wesley. Det hører likevel med til historien at en tredje grunnlegger, George Whitefield, ledet en kalvinistisk minoritet innen metodistbevegelsen. John Piper er en selverklært kalvinist.

Så sent som i år ble «Great is Thy Faithfulness» godkjent av en komité innen United Methodist Church – det største metodistiske kirkesamfunnet i verden – basert på kriteriet at teksten var i tråd med «Wesleyansk» teologi, god språkføring både med hensyn til Gud og mennesker og at den lot seg synge på en god måte rent teknisk.  

«Alle kristnes sang»

Til sin tredje bok utgitt på Sambåndet Forlag om sangteksters historrie, valgte radio- og TV-pastor Johnn Hardang i P7 nettopp «Stor er din trofasthet» fra 1923 som tittelsang. Hardang skriver at han tror Billy Grahams møtekampanjer medvirket til å gjøre sangen kjent i Europa.

«I dag er sangen brukt over hele Norge og i alle slags kristne forsamlinger. (…) «Stor er din trofasthet er blitt alle kristnes sang i Norge», skriver Hardang i boken.

Artikkelen i Christianity Today stiller følgende spørsmål: Bør sangtekster få beholde det teologiske innholdet som er gitt dem av vedkommende som skrev teksten? Eller kan de ses på som teologisk nøytrale i den forstand at de er en gave til den kristne forsamling som kan endres på?

Endret teksten

Mine egne tanker gikk flere tiår tilbake i tid, til da jeg var styremedlem i Ungdomsforeningen på Åkra bedehus og dermed også møteleder. Vi hadde noen sangark som vi brukte på ungdomsmøtene. En kveld var det en taler som jeg hadde stor respekt for, som mente at det var en linje i en av sangene (jeg husker verken sangen eller den aktuelle strofen). Jeg tok alle sangarkene med meg hjem og skrev inn en endring i tråd med det taleren hadde sagt. 

Et annet eksempel fra egen erfaring er av langt nyere dato. Andre vers på nr. 77 i Sangboken – «Han er oppstanden, Halleluja!» – starter slik i andre vers: «Tre dager dødens fange han var». En annen lekmannsforkynner, som nå også er død, hevdet med styrke at dette var ubibelsk. Under henvisning til Luk 23, v. 43 og 46 hevdet poengterte vedkommende at Jesus aldri var dødens «fange». Taleren foreslo å endre setningen til «I jordens skjød han tre dager var». Også her var jeg enig, og som bildet ovenfor viser, skrev jeg det inn i min egen utgave av Sangboken. Hva opphavsmannen til teksten måtte ha tenkt om dette, må jeg tilstå at jeg ikke var så opptatt.   

Disse to eksemplene innebærer jo faktisk å gå enda lengre enn John Piper. Etter det jeg forstår endret Piper «Stor er din trofasthet» ved å legge til to vers på den, mens jeg altså fant det rimelig å endre selve teksten.

John Wesley

John Wesley – som i tillegg til å være grunnlegger av metodismen også skrev sanger – ville nok ha protestert heftig. Som CT gjør oppmerksom på, skrev han følgende i forordet til en sangbok fra 1870 til bruk for metodister: «Mange har gjort min bror og meg selv den ære å trykke opp igjen våre sanger (dog uten å kreditere oss). Det må de gjerne gjøre, under forutsetning av at de trykker dem akkurat slik de er. Det er mitt ønske at de ikke forsøker å forbedre dem, for det er de ikke i stand til. Ingen av dem er i stand til å forbedre verken tolkningen eller strukturen. Derfor må jeg be dem om å gjøre meg en av to tjenester: Enten å la sangen stå akkurat som de er – på godt og vondt – eller å ta med den riktige tolkningen i margen eller på bunnen av siden, slik at vi ikke lenger står ansvarlig for andres tøv eller mislykkede forsøk.»

Der fikk vi den, både John Piper og jeg!

HAMAR: Leverer man inn en Lotto-kupong på hundre kroner, går sju av disse kronene til en grasrotpartner. FOTO: ATLE JENSEN, NORSK TIPPING

Når det regner på presten …

/0 Kommentarer/i /av

Kristne foreninger mottar hvert år 1,7 millioner kroner fra Grasrotandelen til Norsk Tipping. Hadde pengene vært gitt direkte i kollekten, ville summen vært 35 millioner kroner.

Lottomillionærer er ikke som andre millionærer, sier reklamen fra Norsk Tipping. Selv er de heller ikke som andre spill-selskap. For der andre selskap kan hente ut profitt, blir overskuddet fra Norsk Tipping pløyet tilbake til frivilligheten i Norge. En av de mest kjente måtene det skjer på, er gjennom Frifond-ordningen der blant annet ImF-ung fordeler over to millioner til sine mange lag og foreninger hvert år.

Øremerking
En annen ordning er Grasrotandelen. Her kan tipperen selv avgjøre hva deler av tippeinnsatsen skal øremerkes til. Prosenten han styrer, er fra 2018 steget fra fem til sju for de fleste spill. Det vil si at leverer du en lotto-kupong på hundre kroner på lørdag, vil sju kroner gå direkte til den grasrotpartner du har valgt.

Litt over halvparten av alle norske tippere, nærmere bestemt 1.082.616 tippere, hadde i 2017 valgt å fordele en grasrotandel til en av de 33.131 lag og foreninger som er registrert som mulige mottakere. I 2017 ble 455 millioner kroner av spill-innsatsen fordelt på denne måten. Summen som er brukt i lykke-jakten, er dermed på over ni milliarder kroner. Hver spiller har da tippet for 8400 kroner i løpet av året i snitt – og gitt 420 kroner direkte til «sitt lag».

Bedehus-fangst 
I kategorien «Tro & livssynsorganisasjoner» finnes det per i dag 607 godkjente mottakere. Nesten 80 prosent av disse har en form for kristen tilknytning. I tillegg finnes det også mottakere i andre kategorier, for eksempel «barne- og ungdomsorganisasjoner», så den reelle «kristen-andelen» er enda høyere.

Antall spillere som har valgt å knytte sin grasrotandel til en mottaker i kategorien Tro & livssyn, er om lag 4300. Deres innsats har gitt 1,7 millioner kroner i «ekstra-kollekt» til disse lagene. Det tilsvarer en «gave» fra hver av dem på 403 kroner per år. For å nå denne summen må hver enkelt tippe for ca. 8000 kroner i året, 660 kr i måneden eller 155 kroner per uke. Samlet tippesum fra kristen-tipperne er på 35 millioner.

Som høstmessen
Et av bedehusene med grasrot-givere er Moster indremisjon. Med 48 registrerte givere er de på 18. plass av alle 607 registrerte mottakere i gruppen av Tro og livssynsorganisasjoner. De mottok 10.433 grasrot-kroner i 2017.

– Vi har ikke hatt noen kampanje eller offensiv rundt dette, så vidt jeg kjenner til, men jeg registrerer at det tikker inn noen tusen hvert år, sier Frank Schmidt, kasserer i Moster indremisjon.

Det har det gjort siden ordningen startet i 2009, den gang med 11 spillere i grasrot-potten. De siste årene har tallet vært stabilt på 48 spillere. Summen som er mottatt, har variert mellom 8. 000 og 14.000 kroner.

Den totale summen som er brukt hos kommisjonæren siste året, er da ca. 200.000 kroner. Til sammenligning har forsamlingen 630.000 kroner i fast givertjeneste per år, i tillegg til 200.000 i kollekter og omtrent samme beløp innsamlet på høstmessen.

Krets-gevinst
Også flere av kretsene til ImF er registrert som grasrot-mottakere. Den største mottakeren er Nordhordland indremisjon som i 2017 mottok 6138 kroner fra sine 39 tippere. Det tilsvarer en tippeinnsats på drøye 120.000 kroner – eller 3100 per tipper. Kretsen med høyest tippe-iver er ImF Midthordland, der hver misjons-tipper la igjen 5300 kroner hos kommisjonæren, altså hundre kroner per uke.

En tredje krets som har grasrot-tippere, er Nordmøre og Romsdal indremisjon. Avtroppende kretsleder Arild Ove Halås kan ikke huske det har vært noen stor offensiv for å få dette på plass.

– Jeg tror det stammer fra et kretsledermøte vi hadde for noen år siden. Da ble dette nevnt som en mulig inntektskilde – «når folk tipper likevel», sier Halås.

– Greit drypp
28 spillere sørget i 2017 for 2836 kroner til kretsen. Ikke det store beløpet, men heller ikke et beløp som ødelegger nattesøvnen for Halås.

– For noen år siden fikk vi tilbud om å få inntektene fra en lokal spilleautomat i kretsen. Da var det snakk om betydelig større summer, men vi valgte å takke nei av prinsipielle grunner.

Tipperne fra Nordmøre og Romsdal er ikke noen stortippere. Med drøye 2000 kroner i snitt per år, eller 40 koner per uke, er de godt bak landssnittet. Den totale summen det tippes for, er på drøye 50.000 kroner.

– Det hadde jo vært bedre for oss om de gav det direkte i kollekten, men det gjelder jo mange områder i livet. Det er mye vi bruker penger på som konkurrerer med kollektene. Men når det først tippes, er det jo kjekt at vi får en liten andel, sier Arild Ove Halås.