SA NEI: ImF-Ung vil bygge kontaktflate utenfor Den norske kirke. ILLUSTRASJONSFOTO: UNSPLASH.COM

ImF-Ung sier nei til Kirkens Unge

/0 Kommentarer/i , /av

Teologiske og strategiske årsaker ligger til grunn for at ImF-Ung ikke har gått inn i en ny forpliktende samhandling om Den norske kirkes barne- og ungdomsarbeid.

10. januar i år underskrev 11 kristne barne- og ungdomsorganisasjoner (se faktaboks) «Kirkens Unge, Strategisk plattform for forpliktende samhandling om Den norske kirkes barne- og ungdomsarbeid». Det var Norges KFUK-KFUM som tok initiativ til denne plattformen. De ønsker mer avtalt samarbeid med Den norsk kirke.

Styret i ImF-Ung vedtok på styremøte i mars at organisasjonen ikke skal bli med i Kirkens Unge.

Forsamlingsbygging

‒ Det er både teologiske og strategiske grunner til at vi valgte å ikke bli med. Vi vil heller bruke våre ressurser på bygge eget barne- og ungdomsarbeid lokalt på bedehuset – og å jobbe for ImFs strategi om å satse på forsamlingsbygging og hjemmet – enn på samarbeid med Den norske kirke, sier daglig leder Andreas Evensen i ImF-Ung til Sambåndet.

Teologi

‒ Så det er mer et praktisk spørsmål om ressurser?

Jeg tenker at den tradisjonelle ellipsemodellen, med deltakelse i både kirke og bedehus, ikke lenger fungerer. Mange ønsker primært å forholde seg til ett sted, selv om det selvsagt er unntak, og vi ønsker ikke å legge å legge til rette for en modell som er gått ut på dato strategisk.

‒ Men er det teologien som har vært mest problematisk for ImF-Ung?

‒ Vi er ikke uenig i teologien som ligger bak Kirkens Unge, den er konservativ, men det problematiske er at vi må forholde oss til Den norske kirkes teologi. På lengre sikt ser jeg ikke Den norske kirke som et godt hjem for barn og unge, svarer Evensen.

‒ Hvorfor ikke?

‒ Hvis det ikke skjer noe veldig radikalt, kommer utviklingen til å fortsette, og det vil få konsekvenser for lokalmenighetene vi samarbeider med i dag. Kirken vil da ikke være et sted hvor barn og unge kan komme til tro og hvor troen kan få næring og vokse.

Samarbeid

Acta, Normisjons barne- og ungdomsorganisasjon, og NLM Ung er to av organisasjonene som har skrevet under på Kirkens Unge.  

‒ I Acta har vi en drøm om at det i et ethvert lokalsamfunn skal finnes et alderstilpasset kristent fellesskap der barn og unge kan møte, følge og ære Jesus Kristus. Da er det naturlig og viktig å samarbeide med Den norske kirke, som har den klart største kontaktflaten mot befolkningen, sier daglig leder Kristian Øgaard i Acta.

Ifølge ham må målet med Kirkens Unge være at det er helt naturlig for barn og unge å tre på og følge Jesus.

‒ Med Den norske kirkes lokalkunnskap, mennesker og tillit og Actas ressurser i form av materiell, kompetanse og ledere med tydelig Jesus-vitnesbyrd, kan dette bli veldig spennende, legger Øgaard til. 

Kontaktflate

Også for NLM Ung er Den norske kirkes kontaktflate et argument for å bli med i Kirkens Unge.

‒ Den norske kirke er fortsatt en viktig samarbeidspartner for oss mange steder i Norge, og Den norske kirke vil fortsatt være den viktigste premissleverandør for kristen tro blant unge i Norge i overskuelig fremtid. Der vi finner samarbeid naturlig, og får forkynne det vi tror på frimodig, vil vi bidra, sier daglig leder Hans Kristian Skaar i NLM Ung.

NLM Ungs arbeid er en del av mange menigheters trosopplæringsplaner, og organisasjonen bidrar mye i konfirmantarbeid. Der er også samarbeid om stillinger.

‒ Dermed blir det også naturlig å være en del av dialogen om dette mellom Den norske kirke og andre organisasjoner vi står nær. I vårt arbeid når vi bredest ut der vi samarbeider med Den norske kirke, og ikke minst i nyetableringer har dette samarbeidet båret store frukter som har betydd uendelig mye for unge menneskers tro og for rekruttering til vårt arbeid, fremholder Skaar og påpeker hvordan geografien i Norge er veldig forskjellig.

‒ Noen steder er fortsatt Den norske kirke det eneste kristne arbeidet som finnes, mens andre steder står organisasjonenes eget arbeid sterkere. Det får nok betydning for begge parter om hva man tenker om samarbeid, sier han.

Avstand

Heller ikke ImF-Ung er ukjent med samarbeid med Den norske kirke.

‒ I dag er det enkelte steder lokalt samarbeid mellom menighet og ImF-Ung, og det vil fortsette selv om ImF-Ung ikke blir med i Kirkens Unge. I fremtiden vil kanskje Den norske kirke velge vekk samarbeid med ImF-Ung, siden vi ikke er med i Kirkens Unge, sier Andreas Evensen og fortsetter:

‒ Den norske kirke har en bred kontaktflate. Det kan vi gå glipp av ved å stå utenfor Kirkens Unge. Da må vi jobbe for å få kontaktflaten på andre måter.

Hans Kristian Skaar vil ikke unnslå at samarbeidet med Den norske kirke også kan være vanskelig.

‒ Den teologiske avstanden er selvfølgelig mange steder blitt større. Det er ikke noe vi kan ta lett på, og mange steder har samarbeid blitt helt uaktuelt. For oss er det avgjørende at vi kan være tro mot det vi står for. Og så er det samtidig viktig for oss at de som vokser opp får god trosopplæring, sier NLM Ung-lederen.

Les også leder: Selvstendig og allmenn.

ØKNING: Over 17 prosent flere enn i fjor har satt NLA Høgskolen opp på førsteplass. Rektor Erik Waaler er fornøyd. FOTO: ImF MEDIA ARKIV

Studenter strømmer til kristne læresteder

/0 Kommentarer/i , /av

På tre år har søkningen til misjonseide NLA Høgskolen i Samordna opptak økt med 100 prosent.

Stadig flere vil studere ved universiteter og høgskoler, og kristne institusjoner ligger langt framme på statistikken. Ingen har større økning enn NLM-eide Fjellhaug internasjonale høgskole (FIH).

Registreringen av nye søknader under Samordna Opptak ble avsluttet 15. april, og FIH har aldri hatt så mange søkere som denne våren. Søkertallene er doblet, en vekst ingen andre i utdannings-Norge prosentvis kan skilte med.

Fleksible studier

Sammenlignet med fjoråret ser FIH en dobling både i det samlede antallet søkere og når det gjelder søkere med FIH som førstevalg. FIH har denne våren 641 søkere, og av disse har 135 satt opp studiestedet som sitt førstevalg, ifølge en pressemelding fra høgskolen. Dette inkluderer også en bachelorutdanning i teologi.

– Vi gleder oss over rekordgode søkertall og ser en klar sammenheng mellom søkertall og fleksibiliteten FIH har fått gjennom institusjonsakkrediteringen som vi fikk i januar. Det har gitt oss større mulighet til å tilpasse studietilbudet vårt etter studentenes behov. Spesielt de nye nettstudiene ser ut til å være et populært alternativ, sier FIH-rektor Frank-Ole Thoresen.

NLA øker

 Også NLA Høgskolen melder om positive søkertall. Over 17 prosent flere enn i fjor har satt skolen opp på førsteplass.

– På tre år har NLA Høgskolen økt søkningen i Samordna opptak med 100 prosent, sier rektor Erik Waaler som er svært fornøyd med utviklingen.

Det totale antallet søknader gikk opp fra 8505 i fjor til 11.047 i år. NLA Høgskolen tilbyr bachelor- og masterstudium i teologi. Også til disse studiene har det vært en økning i søkertallet. Totalt søkte 497 på disse studietilbudene i fjor, mens tallet i år er 555. 86 søkere hadde dette som førsteprioritet i fjor, mens tallet i år er 97, opplyser prorektor for utdanning, Svenning Bjørke.

Fortsatt prestekrise

Det er også en markert økning i tallet på dem som vil studere teologi. Prestemangelen i Den norske kirke førte for noen år siden til varskorop og et bredt rekrutteringssamarbeid. Dette ser nå ut til å gi resultater – men uten at krisen på noen måte er avblåst.

På Menighetsfakultetet (MF) har antallet søkere til profesjonsstudiet i teologi gått opp fra 29 i fjor til 36 i år. Antallet søkere til lektorstudiet i teologi gikk opp fra 31 til 39 denne våren.

– Utviklingen ser ut til å gå i riktig retning, konstaterer Hilde Arnesen som er kommunikasjonsrådgiver og ansvarlig for studierekruttering ved MF.

Hun gir honnør til studenter og lærere som har vært ute på rekrutteringsoppdrag, og hun tror at gode anbefalinger fra studenter er en stor årsak til de gode tallene.

Rekordøkning

Tilsvarende signaler kommer fra andre institusjoner som utdanner prester i Norge. Til teologistudiet ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo (TF) har de gått opp fra 19 søkere i fjor til 33 søkere som har satt opp dette studiet som sin førsteprioritet i år. Prosentvis er dette en rekordøkning, og det er første gang tallet overstiger 30.

Likevel finner kommunikasjonsansvarlig Mathias H. Eidberg all grunn til å dempe enhver feiring:

– De siste årene har vi i snitt hatt 23 søkere til prestestudiet, så 2018 er et toppår. Vi har økt, men det er likevel fortsatt sårbart, og vi kan på ingen måte avblåse prestekrisen, understreker Eidberg.

Han minner om at ikke alle som starter på et teologisk studium, nødvendigvis fullfører det.

– Det mest interessante tallet er derfor hvor mange som utdannes hvert år, ikke så mye hvor mange som søker, sier Eidberg til Kristelig Pressekontor.

– Vi har i flere år jobbet målrettet for å styrke rekrutteringen til profesjonsstudiet, og vi har stabilisert oss på et høyere nivå enn tidligere. Men vi har fremdeles behov for en mer robust søkning til programmet. Prestemangelen som vil tilta i årene fremover, gjør at kirken er avhengig av at flere tar presteutdanning, sier studiedekan Oddbjørn Leirvik og fortsetter:

– Vi trenger at alle institusjonene som utdanner prester, styrker sin rekruttering, både for å få nok prester, men også for å bidra til mangfoldet i kirka, sier han.

Studiedekanen er tilbakeholdende med å tolke årets søkertall som en ny trend.

– Men akkurat nå bør vi glede oss over det som kan se ut til å være en generell økning i interessen for teologistudier, mener Leirvik.

­– Ikke tilfredsstillende

Ved VID vitenskapelige høgskole i Stavanger kan de melde om en liten stigning i tallet på søkere til prestestudiet. Mens 20 stykker søkte på det teologiske studiet i fjor, er det 22 søkere i år. Av disse 22 har ti gitt til kjenne at de planlegger et studieløp som inkluderer praktikumsstudiet. Dette er en dobling fra året før. Likevel er optimismen betinget.

– Situasjonen er ikke tilfredsstillende, sier dekan Tomas Sundnes Drønen ved fakultetet for teologi, diakoni og ledelsesfag og fortsetter:

– Hvis vi er ærlige, så er det kritisk fortsatt. Hvis vi skulle komme dit at vi utdanner 40 prester i året ved MF, TF og hos oss, så er det likevel nærmere 100 prester som går av hvert år i Den norske kirke. Vi er glad for de studentene vi har, men jeg vil ikke pynte på situasjonen. Kirka står overfor en stor utfordring når vi ikke har flere prestestudenter enn dette.

Dekanen minner også om at flere av dem som utdannes, ikke går inn i prestetjeneste i Den norske kirke, men går til andre kirkesamfunn.

– Vi er på ingen måte på trygg grunn, og dette er en kjempeutfordring for utdanningsinstitusjonene og for kirka, sier Sundnes Drønen.

De teologistudentene ved NLA Høgskolen og FIH som eventuelt ønsker å bli prest, må ta den avsluttende praktikumsdelen av utdannelsen ved en annen institusjon. KPK

PROFESSOR: Njål Skrunes oppfordrer flere kristne friskoler til å styrke kristendomsundervisningen. FOTO: ImF MEDIA ARKIV

Utfordrer kristne friskoler

/0 Kommentarer/i , /av

Kristne friskoler har ubevisst bidratt til redusert kristendomskunnskap, mener professor Njål Skrunes ved NLA Høgskolen Bergen.

Professoren sikter til antall timer med kristendomsundervisning på grunnskolenivå. Mens eksempelvis Jærtun Lutherske Friskule har fått godkjenning for en ekstra uketime med kristendom, har Danielsen-skolene to timer – det samme som i den offentlige skolen.

‒ Vi har søkt om tre timer med kristendom i uken fordi vi vil styrke vår kristne identitet og vår egenart som kristen friskole, sier rektor Ole Andreas Meling ved Jærtun Lutherske Friskule til Sambåndet.

I den offentlige skolen er det to timer med KRLE (kristendom, religion, livssyn og etikk). Kristne friskoler har mulighet til å søke Kunnskapsdepartementet om utvidet timetall, og den frittstående kristne friskolen på Bryne har benyttet seg av muligheten.

Mulighet

‒ Vi synes vi må ha såpass som tre timer i kristendom, sier Meling. 

Han har inntrykk av at det er få kristne friskoler som har søkt om godkjenning for utvidet timetall i kristendom.

‒ Kanskje ikke alle vet om muligheten. Det er flere som bør benytte seg av den, synes jeg.

Professor i teologi, religion og filosofi ved NLA Høgskolen Bergen, Njål Skrunes, mener også at flere kristne friskoler burde gjøre som Jærtun. Han tegner et bilde av den historiske utviklingen til kristendomsfaget. I den offentlige skolen ble kristendom undervist i et rent kristendomsfag to ganger i uken helt frem til 1980-tallet. Det endrer seg fra 1990-tallet. I dag skal elevene også lære om andre religioner og livssyn i faget, men timetallet er det samme.

Kunnskapsnivå

‒ Det har som konsekvens at kristendomsundervisningen er halvert. Når den kristne kunnskapen synker i samfunnet og kulturen, blir elevenes forkunnskaper dårligere. Vi må begynne på et lavere nivå i kristendomsfaget, sier Skrunes.

Han merker forskjellen fra han begynte å undervise studenter på 1970-tallet og frem til i dag. Kunnskapsnivået i kristendomsfaget blant studenter er blitt lavere.

‒ I min barndom gikk de fleste på søndagsskole og fikk kristendomsundervisning der og på andre arenaer. Kristne friskoler kan ikke leve med dagens situasjon. De må ta grep.

Forsterke

‒ Hva skal de gjøre?

‒ Styrene ved de kristne friskolene må utfordre skolene til å forsterke kristendoms-undervisningen. De må øke kristendomsundervisningen fra to til tre timer slik at de kan komme tilbake på nivået på 1980-tallet. Noen skoler har gjort et valg og har tre timer i uken, men de fleste har fulgt den offentlige skolen og redusert antall timer med kristendomsundervisning. Uten å ha reflektert over det, har kristne friskoler vært med og bidratt til redusert kristendomskunnskap, svarer Skrunes

Fokuserer

En annen skole som har søkt om utvidet timetall i kristendom, er Møre barne- og ungdomsskole som er eid av Sunnmøre Indremisjon. På ungdomsskolen har de 2+3+2 timer kristendom.

‒ Vi har utvidet timetall i kristendom fordi vi som kristen skole ønsker å fokusere ekstra på det faget. Samtidig ønsker vi å bevare kompetansemålene i de andre emnene i faget, som filosofi, etikk og andre livssyn, sier rektor Arve Fiskestrand.

Profil
Danielsen skolene har derimot to timer med kristendom, slik som den offentlige skolen.

‒ Vi fokuserer på kristendomsfagene våre og jobber for å ha høy kvalitet på undervisningen. I forbindelse med strategiplan for de neste fem årene er utvidelse av timetall i kristendom ett av forslagene vi vurderer, sier daglig leder Asle Ystebø i Egill Danielsen Stiftelse.

‒ Hvorfor har dere ikke søkt om å utvide timetallet?

‒ Først og fremst jobber vi for at en kristen profil gjennomsyrer alle fag. Kristen tro er relevant for alle fag. Derfor er spørsmålet om to eller tre timer kristendomsundervisning ikke avgjørende. Når vi vurderer om vi skal søke om å utvide timetallet, handler det om hvilke tiltak som er viktigst for oss for å utvikle skolene samlet som kristne skoler, fremholder Ystebø.

Mye mer
‒ KRLE er redusert fra tre til to timer. Vi ønsker ikke å følge den utviklingen. Jeg vil oppfordre andre kristne friskoler til å undersøke muligheten til å øke timetallet i kristendom, sier Ole Andreas Meling på Jærtun.

‒ Kristen tro har stor plass i vårt fag, men elevene skal også lære om andre livssyn. Kristen skole er mye mer enn kristendomsfaget, selv om det faget er veldig viktig, understreker Asle Ystebø.
Njål Skrunes er delvis enig med Ystebø.

‒ Den kristne troen og virkelighetsforståelsen skal gjennomsyre alle fag, men hvis vi ikke vet hva kristen tro og virkelighetsforståelse er for noe, blir det vanskelig. Det er i kristendomsfaget at man lærer om Jesus og Moses. For å kunne anvende kristen kunnskap i andre fag må man først ha grunnleggende kristen kunnskap, sier Njål Skrunes.

TEL AVIV: Her, i det som nå heter Independence Hall, ble staten Israel erklært 14. mai 1948. FOTO: PETTER OLSEN

ImF-styret gratulerer Israel

/0 Kommentarer/i , /av

Styret for Indremisjonsforbundet sender sine gratulasjoner på Israels nasjonaldag, som i år også markerer 70-årsdagen for gjenopprettelsen av staten Israel.

I dag, 19. april, feirer Israel sin nasjonaldag, Yom Haatzma’ut. I år faller det sammen med markeringen av at det er 70 år siden staten Israel ble gjenopprettet. Etter norsk tidsregning er dette først 14. mai. 

19. mars sendte generalsekretær Erik Furnes i Indremisjonsforbundet (ImF) brev til Israels ambassade i Oslo, ved ambassadør Raphael Schutz. Med brevet fulgte en gratulasjonshilsen fra ImF-styret i møte 10. mars. Her er teksten i norsk språkdrakt:

«Gratulerer med dagen, Israel!

I forbindelse med 70-årsdagen for gjenopprettelsen av staten Israel sender styret for Indremisjonsforbundet herved sine gratulasjoner til den israelske ambassaden i Norge, og vi tror at de fleste blant vårt misjonsfolk stiller seg helhjertet bak dette.

Opp fra asken etter Holocausts grusomheter reiste det seg et fornyet krav om at det jødiske folk måtte få etablere en selvstendig stat. Legitimiteten til dette kravet var likevel nesten 1900 år eldre, helt fra det jødiske folk ble bortdrevet fra fedrenes land. Opp gjennom historien har folk og nasjoner gjort seg skyldig i diskriminering, forfølgelse og opptøyer mot jøder, og vi erkjenner med skam at også ledere og bevegelser som har båret kristennavnet, har sin del av skylden for dette. Vi vil oppfordre vårt folk, ikke minst våre ungdommer, til å sette seg inn i denne historien, fordi den må gjenkjennes for å bekjempe de antisemittiske holdningene som igjen er på fremmarsj i Europa.

Vår støtte til den jødiske staten er likevel ikke følelsesmessig styrt av dårlig samvittighet ut fra historien. Vi er heller ikke styrt av en romantisert holdning som dessverre preger en del Israels-vennskap i dag. På samme måte som vi forsvarer og kritiserer vårt eget lands styre, vil vi stille oss til Israel som en fri og demokratisk stat med varierende politisk farge og retning. Samtidig vil vi feire en stat som gjennom 70 år har bevist at en har lagt til rette for ytringsfrihet og religionsfrihet, og det midt i en region som er preget av det motsatte. Med tanke på at Israel er tuftet på verdier som vestlige land angivelig skal sette høyt, undrer det oss da at våre medier, ikke minst norske, er preget av en ubalansert negativ kritikk av denne staten. Derfor er vi takknemlig for at vi har et par kristne mediebedrifter i Norge som kan hjelpe oss til et mer objektivt bilde. I dette bildet hører det med at Israel har gjenoppstått i et landområde der det jødiske folk har sine historiske røtter, og har sin rett og plikt til å forsvare sine grenser og sitt folk.

Det var det jødiske folk som mottok og bevarte Toraen, Profetene og Skriftene, og bortsett fra Lukas er også resten av vår Bibel gitt oss av jøder. Av kong Davids ætt ble vår Frelser Jesus Kristus født, og det var Han som sa at «frelsen kommer fra jødene». For dette er vi evig takknemlige. Vi bygger vår tro og bevegelse på Bibelen, og den gir oss grunnlaget for å forstå historien og virkelighet. Det var til Abrahams, Isaks og Jakobs ætt at løftet om landet ble gitt. Det bakteppet hjelper oss til å forstå fiendskapet som rettes mot den gjenoppståtte nasjonen, og den mirakuløse måte den har overlevd siden 14. mai 1948. Det Nye Testamente slår fast at Herren ikke har forkastet sitt folk, men tvert imot har en hensikt med det jødiske folk i nåtid og framtid.

En reise i dagens Israel gir oss en fantastisk blanding av historie, ørken som er blitt til frodig land, og et innovativt kunnskapssamfunn. Men flere av oss som har vært i kontakt med israelere på våre turer, vet også at mange opplever at nasjonen har få venner. Det gjør oss vondt å høre. Vi håper at vi med denne hilsenen kan bidra til at ensomhetsfølelsen kan bli litt mindre, for vi vil bekrefte vårt vennskap med Israel. Vi vil oppfordre vårt misjonsfolk til å bidra ved å besøke landet (gjerne gjennom vår egen turoperatør Plussreiser). Vi vil også oppmuntre våre forsamlinger til å ta med Israel i forbønnen, der vi inkluderer bønn for alle uskyldige – jøder som arabere – som lider under følgene av en fastlåst konflikt, og ber om visdom og mot for alle ledere til å fremme fred og forsoning.

Vi gratulerer igjen med 70-årsdagen, og i samarbeid med Plussreiser inviterer til markering ved vår største samlingsplass, Lyngdal Bibelcamp, lørdag 21.juli. Der skal vi ha variert program, forhåpentligvis gjester fra Israel, og stor jubileumskake. Det vil glede oss om også den israelske ambassaden i Norge blir representert.

Straume den 10.03.2018
Styret for Indremisjonsforbundet»

AMBASSADØR: Raphael Schutz. Kilde: Wikimedia Commons. Foto: רפי שוץ

Følgende svar ble 10. april mottatt fra den israelske ambassadøren (oversatt av Sambåndets redaksjon):

«Kjære Herr Furnes,

På vegne av staten Israel ønsker jeg å uttrykke min takknemlighet for de vennlige ordene fra Indremisjonsforbundet og for det arbeidet dere utfører. I ditt brev tok du opp noen emner som vi mener er svært viktige og som vi nå arbeider iherdig med på ambassaden. Vi er stolt over å være en demokratisk og multikulturell nasjon med ytringsfrihet.

Takk for invitasjonen til Lyngdal lørdag 21. juli. Vi vil komme tilbake til deg med informasjon om vår deltakelse.

Med vennlig hilsen

Raphael Schutz

ambassadør»

PÅ GATA: Hartvig Kloster (i midten) leder Open Air Campaigners og samtalte med gjestene sine på årsmøtet om gateevangelisering, Yohannes Teffera (til venstre) og Xian Chen. Foto: Stein Gudvangen, KPK

‘- Mange muslimer er interessert i kristen tro

/0 Kommentarer/i , /av

Open Air Campaigners savner at flere går sammen med dem om gateevangelisering.

Går du langs Karl Johan en vårdag, har du selgere etter deg hele tiden, mens du knapt blir stoppet av en gatepredikant. Open Air Campaigners (OAC) vil gjerne gjøre noe med det. Den lille organisasjonen har to ansatte evangelister og en håndfull andre som er knyttet til dem. Men det vil være galt å si at det står en hel hær klar for å spre det glade bibelske budskap på gater og streder.

OAC har australske røtter og startet helt tilbake i 1892, men i Norge har de kun vært aktive siden 2005. Det var dansken Hartvig Kloster som tok turen over Skagerak for 13 år siden. Han er fortsatt en av svært få som jevnlig står på gata og evangeliserer.

OAC er ukentlig å se i Oslo. Hver fredag er de enten på Grønland, ved Nationalteateret eller på Egertorget. Ellers er de aktive i Larvik, Kristiansand og Ålgård samt i Askim der Kloster bor.

Savner menighetene

Sist helg hadde OAC årsmøte. Optimismen er intakt i en organisasjon med omkring 200 givere, brukbar økonomi og mye kontakt med folk på gata. Men de skulle gjerne hatt med seg mange flere kristne på gata. De savner at norske menigheter trår til og er utadvendte sammen med dem.

– Vi føler vi har mange muligheter, og vi kunne vært enda mer aktive hvis vi hadde flere medarbeidere. Særlig kunne vi trenge en fulltidsmedarbeider i Oslo, men det er det ikke lett å finne, sier Kloster til Kristelig Pressekontor.

– Åpne muslimer

Han forteller at de ikke minst har gode samtaler med muslimer på Grønland.

– Vi opplever at det er mange åpne dører. En god del muslimer er interessert i kristen tro, sier Hartvig Kloster.

Noen kristne er nok redde for å bli dårlig mottatt på gata, men det er ingen særlig godt begrunnet frykt, ifølge Kloster.

– Er det ingen som blir sinte?

– Nei, det er ytterst sjelden at folk som blir sinte. Til og med på Grønland, hvor mange er radikale muslimer, er det en god tone. Mange vil prate, og flere vil møtes igjen. Da gjør vi avtaler om å møtes og snakke mer over en kaffe, forteller Kloster som finner den norske likegyldigheten langt mer problematisk enn at noen få er aggressive.

– På 70-tallet var gateevangelisering en selvfølge. Hva har skjedd siden dere nå er nesten alene?

– Jeg har spurt meg selv mange ganger hvorfor det er sånn, og jeg skulle gjerne sagt at vi har mange med oss, men det er veldig få. Det er flest enkeltpersoner som driver med dette, og få menigheter gjør noe for å oppmuntre sine medlemmer til gateevangelisering. Vi har flere frivillige med evangelistgaver som savner at deres menighet gjør noe lokalt, sier Kloster og legger til at evangelisering til en viss grad foregår i andre former enn ved kontakt på gata. Godhetsfestivaler og vennskapsevangelisering er stikkord her.

Han tror også at en del av svaret er at det er lite undervisning om evangelisering i menighetene, og at mange kristne derfor har lite frimodighet og glemmer at det handler om liv eller død.

– Men i noen menigheter hvor vi slipper til med vår undervisning om dette, skjer det en skikkelig oppvåkning. Ungdommer som aldri har drevet med gateevangelisering, sier «Wow, er dette mulig?» når vi deler våre erfaringer. Men pr. i dag er det få som evangeliserer i sine nærområder. Da er det lettere å snakke om misjon i Afrika eller Asia. En utfordring for oss er at vi også får få invitasjoner til å undervise om dette. Vi hjelper gjerne menigheter med dette, men mange er veldig nølende, sier Kloster.

 Utadvendte gjester

Under årsmøtehelgen var to utenlandske menighetsledere invitert, pastor Yohannes Teffera fra Ethiopian Evangelical Church og pastor Xida Chen fra Nordic Chinese Christian Church. Begge kommer fra land der evangelisk kristendom har spredd seg nærmest eksplosivt i løpet av de siste tiårene.

De fortalte om en viss utadvendt virksomhet, men mest blant sine egne i Norge, altså blant kinesere og amharisk-talende. Chen sa det stort sett er ildsjeler som er aktive evangelister. En kvinne hos dem har gått fra dør til dør med traktater og en kristen kinesisk avis.

– Mange kinesiske kristne mener nok at menigheter i Norge ikke er så interessert i å dele evangeliet. Derfor går de ikke ut. Men mange unge voksne hos oss er interessert i å gå ut, sier pastor Chen som har et visst samarbeid med Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag rettet mot studenter.

Kinesiske menigheter besøker også Kina-restauranter, hilser på dem som driver spisestedene, og deler ut informasjon. Det skjer særlig rundt kinesisk nyttår og ved juletider, og dette gir en kontaktflate som kan åpne dører etter hvert.

Private nordmenn

– Vi trenger folk som kan snakke åpent om Jesus, sier pastor Teffera som tegner en klar kontrast mellom hjemlandet og norske forhold.

– I Norge er privatlivet veldig viktig, men i Etiopia er det ikke mye av det. Så vi må komme oss ut og treffe folk og dele ut nytestamenter, sier han. KPK

SUNNMØRE: Ålesund folkehøgskole opplever en dobling i søkertallene. Foto: ImF Media arkiv

Navneendring påvirker søkertall

/0 Kommentarer/i , /av

Ålesund folkehøgskole opplever gode søkertall. Rektor Sven Wågen Sæther er ikke i tvil om hvorfor.

‒ Det er veldig gode tall. Vi er kjempeglade for det, sier rektor Wågen Sæther til sambåndet.no som en kommentar til Ålesund folkehøgskoles hyggelige søkertall.

Borgund folkehøgskole skiftet navn til Ålesund folkehøgskole i september i fjor. Før skolestart og navneendringen i fjor høst gikk Wågen Sæther ut på sambåndet.no og fortalte om en stor nedgang i søkermassen i første opptak i mars i forhold til mars 2016. Ved første inntak i mars i fjor var det 80 søkere til skolen, som er en halvering i forhold 2016. Wågen Sæther kunne ikke se noen annen forklaring på nedgangen enn at ny priskalkulator for folkehøgskolene hadde slått uheldig ut for skolen.

Oppgang
I år opplever Ålesund folkehøgskole derimot en oppgang igjen. Skolen, som eies av Sunnmøre Indremisjon, hadde i fjor vår 211 søkere, mens den i år har 312 søkere. Skolen erfarer i tillegg en stor økning i antall søkere som takker ja til tilbudet om skoleplass. I fjor var det cirka 50 søkere som takket ja til skoleplass, mens det i år er 100 søkere som har takket ja.

Kjenningsmerke
‒ Hvordan vil du forklare denne oppgangen?

‒ Navneendring virker med til at vi har fått denne oppgangen. Så har vi endret nettsiden og logo. Vi har styrket kommunikasjonen på hva vi ønsker å være, og vi er godt anerkjent på hva vi vil være og hva som kjennetegner oss. Tidligere elever anbefaler oss til sine venner og kjente. Vårt kjenningsmerke er danningsreiser, og at vi har en fagmeny som elevene kan velge fleksibelt fra. Og vi er en skole som bygger fellesskap på tvers av forskjeller, sier Wågen Sæther.

Flere ja
I 2016 skiftet Øytun folkehøgskole navn til Alta folkehøgskole.

‒ For skoleåret 2017-18 fikk vi litt flere søkere, men det var mange flere som takket ja til tilbud om skoleplass hos oss. Vi fikk nærmere tretti flere førsteårselever enn året før. Det virker som at navnebyttet har hatt effekt. Men økningen skyldes kanskje også at vi har tatt andre grep. Vi har skiftet profil og er mer aktiv på sosiale medier for å markedsføre oss. Like viktig som skifte av navn, er å markedsføre hva vi har å tilby, sier rektor Henning Iversen.

‒ Det er ikke bare vi, men folkehøgskoler som en helhet, gjør det godt. Hos oss skjer det en viktig danning og utdanning, understreker Sven Wågen Sæther.

FORSIDEBILDE: Fornann i Randesund Indremisjon, Inge Liene, ledet innvielsesmøtet. BILDET OVER: Søndag starter Frikstad bedehus med Awana, og innvielsesmøtet ble avsluttet med en forsmak.

Innviet doblet bedehus

/0 Kommentarer/i , /av

Dugnadsinnsats tilsvarende tre og et halvt årsverk ligger bak helgens innvielse av nye Frikstad bedehus.

KRISTIANSAND: – Dette skulle Konrad ha opplevd!

En overveldet Birgit Landro ønskes, i likhet med alle andre, velkommen av ungdommer som «tar bølgen». Birgit forteller at Frikstad bedehus etter hvert ble det åndelige hjemmet til predikantekteparet.

– Etter mye reising var det veldig godt å få en fast plass å gå, sier enken etter ImF-forkynner og bokhandler Konrad Landro. 

Ferdig

Lørdag ettermiddag var det klart for innvielsesmøte for nye Frikstad bedehus, eid av Randesund Indremisjon. 390 sitteplasser betyr mer enn en dobling av de 180 stolene det var plass til før utvidelsen. 1400 kvadratmeter større er bedehuset blitt. Mellom 200 og 250 av plassene var fylt da innvielsesmøtet startet kl. 16, og enda flere møtte fram til kveldsmøtet kl. 19.30. En god del gikk dermed glipp av det bugnende koldtbordet mellom de to møtesamlingene. 

Terje Widding (t.h.) var en av den som fikk blomst for dugnadsinnsats av Arne Sodefjed fra byggekomiteen.

Arne Sodefjed fra byggekomiteen kunne fortelle at – bortsett fra noen få detaljer, er nybygget ferdig. I tillegg er det gamle bedehuset og barnehagen totalrenovert. Investeringen på selve bedehuset ser ut til å lande på 18 millioner kroner. Forsamlingen har per i dag fått inn 10 millioner kroner til finansieringen.

– Dette er en stor dag for forsamlingen. Vi har nådd målet, sa Sodefjed. 

Historien

Da lære.- og hyrderådet sto for selve innvielsen av det nye bedehuset med skriftlesing og bønn, var det med et godt grep rundt en bibel fra 1867. Denne Bibelen er dermed eldre enn det første bedehuset på Frikstad, som ble bygd i 1888. Da det ble revet i 1980, sto første byggetrinn av nytt bedehus klart. Det ble utvidet i 1990 og 2003 – og er altså blitt dobbelt så stort nå.

Arne Sodefjed kunne forrtelle at det var årsmøtet i 2015 som tok beslutning om utvidelsen som altså ble innviet  helgen. Forutsetningen for oppstart var at det kom inn minimum 5 millioner kroner, et mål som var nådd innen utgangen av 2016. I januar 2017 startet graving og sprenging, og bygget var under tak til sommeren samme år. 

Dugnad

– Ca. 6650 dugnadstimer er registrert, sa Arne Sodefjed, med antydning om at det var lagt ned enda flere timer. Sodefjed ble grøtet i målet og måtte opp med lommetørkledet da han skulle takke de som hadde vært aller ivrigst.

– Snekker- og malearbeidet er gjort på dugnad, og det har spart oss for mye penger. Mange unge har deltatt, og det lover godt, sa Sodefjed.

Forsamlingen har tatt i bruk lånte lokaler i både Kringsjå skole og kommunehuset på Frikstad i byggeperioden. Gleden var merkbar over nå å kunne samle virksomheten igjen.

Pionerer

De som møtte fram til innvielsesmøtet, ble ønsket velkommen av en ungdomsbølge.

Mange ville komme med en hilsen under innvielsesmøtet. Leder for kretsstyret i ImF Sør, Tommy Greibesland fra Byglandsfjord, knyttet an til den store dugnadsinnsatsen: – Huset er gjennom dette blitt en del av mange av dere, sa han.

Forsamlingen på Frikstad bedehus er den største forsamlingen i kretsen ImF sør som kun springer ut av indremisjonen.

– Dere er pionerer i indremisjonen, tidlig ute med både dåp, konfirmasjon og vigsel. Dette blir lagt merke til, sa Greibesland.

På vegne av Indremisjonsforbundet minnet medieleder Petter Olsen om at lekmannsforkynnelsen henter sitt utgangspunkt og berettigelse fra apostelen Peters ord om det allmenne prestedømme.

Nabomenigheter

Kanskje så mange som 250 stk. var til stede under innvielsen.

Eivind Martinsen, sokneprest i Randesund menighet et par steinkast i luftlinje fra bedehuset, ble for anledningen introdusert som «sokneprest i Randesund Indremisjon», noe som naturlig nok ble til allmenn munterhet. Martinsen, med lang erfaring fra Flekkerøy bedehus, tok det nok ikke så tungt. Han gjorde et aldri så lite poeng av at han ikke hadde med seg prestekragen i dag, verken rundt halsen eller i blomstervalget.

– Jeg er her i dag for å gratulere dere og ønske dere Guds velsignelse, sa han.

Pastor Trine Syvertsen fra Randesund frikirke understreket at selv om bygget var blitt flott, er det innholdet som teller.

– Indremisjonen har det flotte mottoet «Med Guds ord til folket». Dere er blant dem som deltar i det, og målet må være at nye skal høre Guds ord, sa Syvertsen.

Awana

Stein Bjørkholt er hovedpastor i Ytre Randesund misjonskirke. Han hentet et bilde fra byggeprosessen:

– Kanskje er det ennå noe å flikke på med nybygget, men det vi tror på, der er alt ferdig, understrøket Bjørkholt.

Innvielsesmøtet ble avsluttet med at en stor flokk barn og unge og lederne deres, kom togende inn og fylte podiet med sang.

Søndag kl. 11 starter de med Awana. Framtiden synes sikret på Frikstad bedehus.

Slik ser nye Frikstad bedehus ut fra nedsiden.

 

Forfatter med gråten i halsen

/0 Kommentarer/i , /av

Foreldrene er trosopplæringens missing link, mener Linda Andernach Johannesen. Nå har hun skrevet bok for å hjelpe både fortvilte menigheter og famlende foresatte.

Linda Andernach Johannesen gråt da hun begynte å jobbe med boka hun lanserte tirsdag i denne uka. Det gjorde hun også da hun for første gang ble mor og ikke var bråsikker på hvordan oppgaven med å ta vare på sin førstefødte skulle gripes an.

Boka hennes, Hver tid teller, handler om trosopplæring av barn og unge i ulike aldre, altså en annen, men like utfordrende side av foreldreskapet som det å ta seg av en nyfødt. Dessuten handler den om alle dem hun som barne- og familiepastor har prøvd å fostre, men som likevel ikke tok med seg troen inn i voksenlivet.

En av kildene i arbeidet med boken har vært undersøkelsen «Unges erfaringer med tro», som Rune Øystese ved NLA Høgskolen utarbeidet på oppdrag fra Indremisjonsforbundet i 2013. 

Les også: Hjemmets menighet.

Fra hjertet

Andernach Johannesen har fra første side en personlig tone i boka. Det var noe av det som fikk forlagssjef Tom Teien i Lunde til å ville gi ut Hver tid teller.

  – Hun er brennende, og vi er veldig opptatt av å formidle det som kommer fra hjertet. Lindas engasjement gjør at vi er veldig glad for å gi den ut. Den er viktig og høyaktuell, mener Teien om boka som utgis under merkenavnet Luther, en såkalt imprint i Lunde Forlag.

Mange forsvinner

Gjennom 13 år som barne- og familiepastor i Skien Misjonskirke opplevde Andernach Johannesen, slik som mange kolleger, at troende ungdommer ble borte etter noen år.

  – Kunne noe vært gjort for å holde troen deres levende og varm, spør hun.

  – Finnes det klare svar på hvorfor noen la igjen troen i kirka eller på barnerommet?

  – Vi kjenner ikke alle de eksakte årsakene. Det er mange forklaringsfaktorer. Vi vet mer om årsaken til at folk blir enn at de går, og vi finner noen fellestrekk hos dem som beholdt troen. De fikk erfare kristentroen i hverdagslivet og i hjemmene sine, sier Andernach Johannesen.

  Hun viser til undersøkelser blant 20-29-åringer som tyder på at noen opplevde det kristne fellesskapet som for trangt. De følte ikke at de passet inn eller kunne delta med hele seg. Slikt kan menigheter motvirke.

  – Vi kan skape større rom rundt unge og ikke bare servere ferdige svar. Vi må gi plass for undring og grubling uten å gjøre alt svart-hvitt. Vi må gi tid og rom til trosprosesser, sier Andernach Johannesen.

Hun påpeker at gode vennskap, både blant jevnaldrende og med eldre kristne, er viktige for dem som blir værende i troen og i menigheten.

  – Det som gjør at ungdom bytter identitet og faktisk finner sin plass i en kristen menighet, handler blant annet om vennskap. Dessuten er det viktig for ungdom å føle at de kan bidra med noe, at de får bruke seg selv.

Missing link

I løpet av et år tilbringer et barn 3000 våkne timer hjemme og bare rundt 42 timer i kirka, ifølge boka. Dette fikk Andernach Johannesen og medarbeidere rundt henne til å forstå at foreldre er vel så viktige for barns trosutvikling som alt hva hun og andre kunne utrette på kort tid i menigheten. Dette ble det tatt hensyn til da hun og fire andre utarbeidet trosopplegget Levende Tro i organisasjonen Misjonskirken Ung hvor hun nå jobber.

  Det ble også tydelig at foreldrene måtte aktiveres og gis muligheten til å videreføre gjennom uka alt det som barna fikk med seg i kirka. Foreldrene var trosopplæringens missing link, og de måtte får redskaper og bli aktivert.

  – Vi må koble hjem og kirke sammen og utruste hjemmene. Da blir både menigheten og foreldrene sterkere, sier Andernach Johannesen.

Ingen garanti

Hun har et par ord til trøst for foreldre som er skyldtynget fordi deres barn ikke har funnet fram til en avklart kristen tro.

  – Man kan gjør alt «rett», men man har ingen garanti for at ungdommen holder fast på barnetroen av den grunn. Det er heller ikke bare én grunn til at barn og unge forlater troen. Det kan være kriser og uforutsette ting, bevisste og ubevisste valg, tror hun og legger til:

  – Vi kan ikke fordele skyld når det ikke gikk som vi håpte på. Barna våre er Guds prosjekt, og han er ikke ferdig med noen av oss. Vi har ikke sett slutten av historien selv om noen barn går andre veien enn vi ville.

Flygeleder

Trebarnsmor Linda Andernach Johannesen beskriver rollen som kristen forelder som å skulle lære barna å føre et fly på egen hånd.

  – Vi må utruste dem til å tenke igjennom hvem de vil ha med i livet sitt. Hvilke verdier vil de bygge på? Hva er reisemålet deres? Hvem vil de ha som mannskap i flyet? Hva skal drivstoffet være? Hvem vil du ha som bakkemannskap? Hvem er flygelederne dine? Det handler om bevisstgjøring. Det vanskeligste for foreldre er å slippe taket, men det må vi.

  Som foreldre kan man gjøre sitt beste og likevel feile, også på trosfeltet, påpeker forfatteren.

  – Man feiler som foreldre hele tida. Jeg har selv vært både litt for streng, litt for slepphendt og litt for sur. Sånne feil gjør man, selv om man vil vel. Ikke alle får til flotte andakts- og bønnesamlinger rundt middagsbordet for barn i ulike aldre, men det er like mye andakt i å se på barnet med et vennlig blikk, som å lese i Bibelen, sier Linda Andernach Johannesen og slår et slag for hjerterelasjonen.

  – Uten den kan man glemme å ha noen innflytelse på sine barn, mener hun. KPK

JOBBER HJEMMEFRA: Kjetil Fyllingen bygger nytt tv-studio. Du kan bidra med pengene. FOTO: SKJERMDUMP

Tar hjemmekontoret til filmen

/0 Kommentarer/i /av

Og frir til misjonsfolket om å spleise på regningen.

– Jeg får ikke så veldig mange gjester, og de som kommer, kan jo få sove i telt i hagen, sier Kjetil Fyllingen og humrer. 

For et sted må de jo sove når han nå bygger om kontor og gjesterom til hjemme-studio for PreikTV. Siden starten i 2010 har de korte video-andaktene blitt spilt inn på Bildøy. Først på Bibelskolen, det siste året i ImFs nye lokaler i Straume Forum

– Vi hadde et godt studio på Bibelskolen – så lenge helikoptrene holdt seg unna. Da fikk vi noen utfordringer med lyden. Da ImF flyttet til Straume Forum, var planen å få tilgang til et nytt studio i lokalene der. Det viste seg å bli mer radio- enn tv-studio, og det var heller ikke så veldig godt egnet for tv på grunn av størrelsen. 

Dermed har drømmen om et bedre egnet studio vokst seg gradvis fram, og nylig kom altså tanken om å kaste de manglende gjestene på dør og bygge studio i eget hus.

– Jeg fant fram tommestokken og jo, det var faktisk mulig å tyne inn et lite studio på det ekstra rommet jeg hadde hjemme i huset.

Dermed ble et annet problem løst, nemlig tidsbruken. Fra hjemmet på Stord til studio på Bildøy og Straume er det 2,5 timers reise hver vei. Innspillingsdagene ble dermed lange, og mye tid forsvant i bil og ferje. Med små barn, og kone i ny jobb som daglig leder i den lokale kristne bokhandelen, ble pendlingen enda mer belastende.

Med hjemmestudio blir reisetiden kort for å komme til jobb, og Stord og Sagvåg er slett ikke avsides, ifølge Kjetil. Her er både flyplass og riksveg.

– Det blir minst like enkelt å hente folk fra andre steder av landet hit som til Sotra, sier Kjetil, som fortsatt skal snurre film i gamlestudio når det trengs.

Mye av studio-utstyret er alt på plass, mye er på vei. Nå mangler egentlig bare pengene for å betale for kjøpet. 

– Er det å handle på Jesajas oppfordring, «kom og kjøp uten penger»?

– Hehe, vi har brukt en del penger det siste året, så vi tenkte det kunne være litt moro å prøve et kronerullings-konsept for å dekke noe av utgiftene vi har hatt, sier Kjetil Fyllingen. 

For pengene skal ikke samles gjennom kollekter eller giro-kampanjer. Denne gang er det såkalt crowdfunding – eller folkefinansiering på norsk. Det vil si ta man oppretter en digital prosjektside som skal spres via «folket» i sosiale medier og på den måten nå lengst mulig. PreikTV har valgt Knif-partneren bidra.no til sin innsamling, men foreløpig har ikke innsamlingen tatt helt av.

– Tja, den kunne vært bedre. Men vi lanserte dette like før påske så mulig vi druknet litt fjellturer, kvikk-lunsj og påskeappelsiner, undrer Kjetil Fyllingen.

De fleste folkefinaninsieringer har også «premie» til giverne sine. Det har selvsagt også PreikTV. Her kan du få bildet ditt på Wall of fame, få lov å velge tema for en andakt eller prøvekjøre studio. Foreløpig har ingen kjøpt seg sendetid. 

– Nei, merkelig nok, sier Kjetil og ler. 

– Men må man ha en andakt?

– Ja, gjerne det, men det går selvsagt også an å spille inn en hilsen til bestemor. 

– Men innsamling til hjemmekontor? Er det noen som har stusset på dette?

– Det er mulig flere hadde engasjert seg hvis vi samlet inn til et studio i et annet lokale, men det er i tilfelle litt dumt tenkt. Med studio her hjemme rekker jo pengene mye lenger. Det koster ikke en krone i husleie, jeg har kort reisetid – ja, det blir mye mer penger igjen til misjon på denne måten.

LES MER om preik.tv og det nye prosjektet på preik.tv

STIFTELSESMØTE: 28. januar i år ble Inn-kyrkja stiftet på Lyefjell i Time. I denne kronikken tar Nils Ivar Brennhaug opp generelle problemstillinger som også vil være aktuelle for Inn-kyrkja å ta stilling til. ALLE FOTO: PETTER OLSEN

Derfor er tilsyn viktig

/0 Kommentarer/i , , /av

KRONIKK: Det må være rammer for friheten i en forsamling, skriver Nils Ivar Brennhaug.

På luthersk grunn utvikler det seg stadig flere forsamlinger på en grunnvoll av enkeltpersoner, lag og foreninger knyttet til ett eller flere bedehus.

Tankesmia Bedehusforsamlingar har skrevet flere artikler om dette, og jeg har flere ganger hentet frem deres artikkel fra i fjor høst om «Forsamlingsdanning i bedehusland». Deres artikkel har som hovedtema størrelsen på det menneskelige ressursgrunnlaget for å danne en forsamling. Jeg ser behovet for en utvidelse av temaet til å drøfte organiseringen av denne ressursen og plasseringen av forsamlingen i en større og mer ressursrik sammenheng.

Ressursgrunnlag

Først vil jeg se på hvem som utgjør ressursgrunnlaget for en forsamling. Som Tankesmia Bedehusforsamlingar anbefaler, er dette ofte mennesker som ønsker å utvide det engasjementet de allerede har på et bedehus eller i et lag eller en forening, til å bli en «alt-under-ett-tak-forsamling». Allerede i oppstartsfasen vil disse trolig trekke til seg mennesker fra andre lag, bedehus, forsamlinger og kirker. Det er også å håpe at forsamlingen snart vil innlemme en tredje gruppe, de som før har hatt et fjernt eller ikke-eksisterende forhold til Gud, Kirken og kristen tro.

Vi må begynne med at Gud faktisk ønsker at vi alle skal komme nærmere til han

Alle disse tre gruppene samles forhåpentlig i forsamlingen om et felles mål; at de selv og andre skal få et nærmere forhold til Jesus, vår Frelser, Gud, vår Far og Skaper og Den hellige Ånd, vår Hjelper. Hvordan de menneskelige ressursene organiseres, tror jeg har stor innflytelse på om disse menneskene etter hvert opplever at de nærmer seg målet, om de står på stedet hvil eller om de faktisk fjerner seg fra et sunt og godt forhold til vår treenige Gud. Selv om det ofte glemmes (!), må vi begynne med at Gud faktisk ønsker at vi alle skal komme nærmere til han.

Tre grupper

Hvis vi for enkelthets skyld sier at det da er tre ulike grupper i forsamlingen som hver kan oppleve tre ulike resultat med tanke på nærheten til Gud, har vi med vitenskapelig terminologi 27 mulige kombinasjoner av utfall for denne forsamlingen. Dette er en stor forenkling siden det er mange ulike varianter av bakgrunn og mange ulike varianter av nærhet til Gud – og likevel er det bare ett utfall Gud vil: at alle skal komme nærmere til han. Når det da ikke går slik, er det da etter Guds vilje? Nei, alle andre utfall skyldes oss mennesker, både de utenfor og de innenfor forsamlingen. 

Alle andre utfall skyldes oss mennesker, både de utenfor og de innenfor forsamlingen

Dessverre har vi lettest for å snakke om hindringene utenfor forsamlingen, de som hindrer utbygging, de som trekker ungdommen til andre aktiviteter, tidspresset, sekulariseringen og så videre. Noen ganger fokuserer vi så sterkt på disse at vi kaller det forfølgelse. Men Åpne Dører viser oss at i land med mye verre forfølgelse fra eksternt hold, styrkes forsamlingen, de øker i antall, og menneskene kommer nærmere Gud. Derfor er det nærliggende å anta at årsakene til de 26 (eller tusenvis) uønskede utfallene skyldes forhold internt i forsamlingen.

Organisering

Ut fra dette vil jeg se på oppbyggingen av forsamlingen organisatorisk for å motvirke dragningen mot uønskede utfall. De fleste forsamlingene har nok et medlemsårsmøte (1) som velger et styre (2). Mange velger et eldsteråd eller hyrderåd (3) som blant annet overvåker det som skjer i forsamlingen. Noen forsamlinger har lønnede ressurser (4) enten betalt direkte av forsamlingen eller gjennom tilskudd fra organisasjoner de er tilsluttet. Disse organisasjonenes tilsyn (5) med forsamlingen er av varierende karakter.  Tradisjonelt ser man nok på alle disse fem som ressurser for å få et nærmere forhold til Gud, utbre evangeliet, drive misjon eller hvordan man nå har utformet forsamlingenes formål. Hva med å snu dette på hodet?

Ressursenes funksjon er å redusere motkreftene i oss som drar oss vekk fra formålet!

Gud har gitt forsamlingen et formål. Han vil at forsamlingen skal oppfylle formålet. Ressursenes funksjon er å redusere motkreftene i oss som drar oss vekk fra formålet! Mange vil si dette bare er en annen måte å si det samme på. Rett nok, men formuleringer preger forventninger. Med denne måten å tenke på kan medlemmene i forsamlingen ta i bruk disse ressursene på en annen måte.

Årsmøtet

Årsmøtet og medlemsmøter sin funksjon er å gi alle medlemmer medbestemmelse og eierskap i forsamlingen. Så velger man ut skikkede personer blant seg til å (gjennom styreverv) representere forsamlingen fram til neste årsmøte. Man gir rammer, føringer og mandat (ofte i form av budsjetter) til de som i neste periode til daglig skal lede arbeidet i forsamlingen. Nå er forsamlingen overlatt til styret frem til neste årsmøte. Medlemmene har ofte et par muligheter til å justere styrets arbeid. Man kan uttale seg om aktuelle saker på medlemsmøter, og man kan kalle inn til ekstraordinært årsmøte. Skal medlemmene på andre måter vokte over styret, må de ha en ekstern tilsynsmyndighet de kan gå til.

Ny: Inn-kyrkja ble stiftet som forsamling 28. januar. Her observerer Eirik Pettersen fra interimstyret mens styrekollega Sigurd Idland registrerer medlemmer. Problemstillingene som tar opp i kronikken, vil også være aktuelle for Inn-kyrkja å sta stilling til framover. FOTO: PETTER OLSEN

Styret

Styret er i mange forsamlinger et arbeidende styre med konkrete praktiske oppgaver som å føre regnskap, drive informasjonsarbeid, arrangere møter og turer, skaffe talere og kaffekokere og veldig mye annet. Dette gjør da styret innenfor de rammene vedtak på årsmøtet og forsamlingsvedtekter gir. Blir forsamlingen stor nok slik at både oppgaver og økonomi tilsier det, kan man ansette andre til å utføre noen, mange eller alle disse oppgavene.  Da er det styrets jobb å føre tilsyn med disse, og de ansatte bør rapportere til styret og ikke gå ut over de instrukser og oppdrag styret har gitt dem. Etter hvert som ansatte utfører mer og mer av de praktiske oppgavene, blir styret mer besluttende, det gjør vedtak som andre skal sette ut i livet.

Eldste-/hyrderåd

Plasseringen av eldsteråd eller hyrderåd i dette bildet er varierende. Det er også varierende om medlemmene i dette velges av årsmøtet eller om de er selvsupplerende. Noen steder kan det fungere som et representantskap der det er de som velger styret. Noen steder kan de omgjøre alle styrevedtak. Ofte uttaler de seg og gir råd til styret i teologiske spørsmål. Noen steder får de saker til uttale før det styrebehandles, andre kan bruke de eldste som kontrollkomité som etterprøver at styret handler i samsvar med lover, vedtekter og årsmøtevedtak.

Bruken av den femte ressursen, ekstern tilsynsmyndighet knyttet til eierorganisasjon, sentralledd, regionalledd, synode eller annet, vil nok påvirkes av myndighetsområdet til eldsterådet. Det avhenger også av hvor selvstendig forsamlingen ønsker å være.

Tilsyn

Som en oppsummering vil jeg si at her finnes det et uendelig antall muligheter for organisering av de ulike ressursene. Hver enkelt forsamling må gjøre sine valg og hyppig diskutere om de valgene man har gjort, er hensiktsmessige videre. Uten åpenhet i viktige prosesser som angår arbeidet i forsamlingen, gir man mulighet for at noen kan ta seg til rette i forsamlingen. De medlemmene som opplever noe som ugreit i forsamlingens arbeid, må vite hvem de kan gå til med sin uro. De må også vite om det er en ekstern tilsynsmyndighet man kan gå til med sine bekymringer.

Som det er vist her, har mange av disse ressursene som oppgave å våke over andre ressurser. For å kunne bringe en sak inn for en tilsynshaver, må man ha tillit til menneskene med denne myndigheten. Tankesmia Bedehusforsamlingar mente at en forsamling burde ha minst 50 medlemmer for å starte opp. Med så få er det overveiende sannsynlig at ektefeller og nære slektninger settes til å overvåke hverandre. Hvis man benytter en ekstern tilsynsmyndighet, må denne også kunne ha så mange menneskelige ressurser at det ikke er for nære relasjoner mellom de som fører tilsyn og de som det skal føres tilsyn med.

Ulver

Det er lett å bli begeistret av en kraftig medlemsvekst og raskt starte en forsamling. Når man er i gang, virker de daglige oppgavene og utfordringene uendelige, og man har ikke tid til å bygge rammer for å forberede seg på utfordringer som kan komme. Men når man står midt i en krise, er det for sent å bygge tillitsskapende tilsynsordninger. Min oppfatning er at det er viktig å raskt bygge opp en organisasjon med gode beskrivelser av tilsynsordninger og forholdene mellom ressursene i organisasjonen.

Når man står midt i en krise, er det for sent å bygge tillitsskapende tilsynsordninger

Så vil mange si at det er nettopp for å ivareta vår lekmannsarv og komme bort fra biskoppelige tilsyn vi starter forsamlingen. Man ønsker at Ordet skal strømme ut og nådegavene flyte fritt. Mitt utgangspunkt var at Gud ønsker oss nærmere til seg, og at vi mennesker gjør alt for mye som bidrar til det motsatte. Derfor er min konklusjon at for stor frihet i forsamlingen bidrar til å legge den åpen for ulvene. Det må være rammer for friheten i form av organisering av tilsynsordninger for de ulike ressursene i menigheten.

Forsidebilde: Britt Helen Opstad (til høyre) overrekker Bergen Kristne Bokhandels nøkler til Janne Ferstad. Foto: www.facebook.com/bkbokhandel/ Bildet over: Frivillig Marit Straume Belt og daglig leder Janne Ferstad. Foto: Brit Rønningen

Fra stad til stad i Bergen Kristne Bokhandel

/0 Kommentarer/i , /av

Janne Ferstad har fått nøklene og har overtatt etter Britt Helen Opstad som daglig leder av Bergen Kristne Bokhandel.

BERGEN: ‒ Jeg fikk nøklene på en markering hjemme hos Britt Helen, forteller Janne Ferstad.

Sambåndet er innom Bergen Kristne Bokhandel på det som er Ferstads andre dag på jobben. Den første dagen gikk til opplæring.

‒ Det var veldig stille i går. Det passet greit når en skal ha opplæring, sier Ferstad.

Konfirmasjonstid
‒ Og hvordan har denne dagen vært?

‒ Dagen har gått fort. Det har ikke vært så mange kunder inne, kanskje 10-15 stykker. Men vi har hatt mottak av varer kundene vil ha. Nå er det konfirmasjonstid, og gaver til konfirmanten er populære varer. Det går en del fine andaktsbøker, som jeg håper de får glede av.

Mobilen ringer, og Ferstad blir opptatt i noen minutter.

‒ Der er en del menigheter som bestiller og tar kontakt gjennom oss. De bestiller helst trosopplæringsmateriell, forklarer Ferstad.

Ideer
‒ Har du fått noen ideer i løpet av dine første dager på jobb?

‒ Ja, jeg har noen ideer. Jeg har lyst til å gi butikken en ansiktsløfting. Kanskje løfte frem barnelitteraturen. Nå er den litt gjemt. Ellers har vi ideer til markedsføring og hvordan få ut at butikken finnes.

En kunde bryter kort inn i intervjuet. Før Ferstad kommer tilbake, blir hun ønsket alt godt og Guds velsignelse av mannen.

Markedsføring
‒ Hvordan blir det å følge etter Britt Helen Opstad og det hun har gjort når det gjelder salg og markedsføring?

‒ Britt Helen har oppøvd seg kompetanse og fått butikken opp å gå. Hun har gjort en fantastisk jobb, det er det ikke tvil om. Jeg stiller med blanke ark. Da er det godt å ha en person å rådføre seg med. Når det gjelder markedsføring, vil vi prøve å fortsette hennes utadrettede virksomhet og få med oss arrangementer.

Bergen Kristne Bokhandel har cirka atten frivillige og de gjør ifølge Ferstad en uvurderlig jobb.

‒ Det å reise ut å besøke menigheter og arrangementer kunne vi ikke klart uten de frivillige, fremholder Janne Ferstad.

Denne dagen er det Marit Straume Belt som er frivillig.

‒ Hvordan blir det å få ny daglig leder?

‒ Det er spennende med ny leder. Vi gleder oss til det, svarer Straume Belt.