ÅPNING: ImF Straume tok i bruk Straume forum i septebmer 2016. Her fra åpningsmøtet. I forgrunnen til venstre sitter daværende styreleder, Kenneth Foss. Foto: Petter Olsen

Kamilla Furnes Hauge skal lede ImF Straume

/0 Kommentarer/i , /av

ImF Straumes nye formann ønsker å jobbe for å ansette forsamlingsleder.

NY STYRELEDER: Kamilla Furnes Hauge. Foto: Privat

Kamilla Furnes Hauge er datter av Indremisjonsforbundets generalsekretær, Erik Furnes. Hun er gift og har to døtre.

‒ Jeg tar en bachelor i spesialpedagogikk. Ellers er jeg hjemmeværende, sier hun om seg selv. Men nå skal hun som nyvalgt formann i styret i ImF Straume også bruke tid der.

Til årsmøtet den 11. februar hadde valgkomiteen ikke klart å finne kandidater til formannsvervet i styret for ImF Straume. Forsamlingen vokste som kjent ut av Brattholmen bedehus og er en av de største innen ImF. 

Arbeidskrevende
‒ Det var vanskelig å få folk til å stille som formannskandidat. Folk var villige til å sitte i styret, men de ville ikke ta på seg oppgaven å være formann. Vi snakket med over ti stykker som vi tenkte kunne gjøre en OK jobb. Så på årsmøtet hadde vi en samtale om hva det innebærer å være formann, og om hva vi kan gjøre for at det skal bli mindre arbeidskrevende, sier medlem i valgkomiteen, Kristin Brennhaug, til sambåndet.no.

I løpet av årsmøtet sa Furnes Hauge seg villig til å stille som formann. På forhånd var hun blitt spurt om å være med i styret, men ikke om å stille som formannskandidat. Det siste året har hun vært andre vara i styret.

ImF Straume har et eget hyrderåd. Dette skal fortsatt bestå av menn, utfra det lære- og tilsynsansvaret Bibelen pålegger egnede menn. 

Styre sammen
‒ Det kan bli bra med unge som kommer litt mer utenifra, og som kanskje har lettere for å delegere og å tørre å be om hjelp, sier Brennhaug.

‒ Det ble lagt frem at stillingen som formann er utfordrende. Jeg tok opp om det er mulig å se nærmere på hvordan styret er organisert, og om det kan gjøres annerledes slik at det ikke behøver å bli så mye på formannen. Vi skal styre sammen. Jeg tror ikke det trenger å bli så utfordrende, sier Furnes Hauge.

Forventninger
‒ Hvordan ser du på det å være formann i forsamlingens styre?

‒ Vi har et spennende år fremover. Jeg har store forventninger til hva Gud vil gjøre i forsamlingen. Så har jeg gode folk i styret å arbeide sammen med. Det er hele forsamlingen som skal gjøre arbeidet, ikke bare styret. Alle må være med og bidra.

Forsamlingsleder
‒ Hva vil du prioritere som formann i styret?

‒ Jeg vil jobbe for å ansette en forsamlingsleder. Forsamlingen har uttrykt et ønske om ansette noen. Så er det diskusjon om det skal være en administrativ eller åndelig stilling. Personlig foretrekker jeg en åndelig stilling. Styret har det administrative ansvaret. Det vil vise seg hvor mye arbeid det er. Mange ønsker seg en åndelig leder som kan vise vei. Men det administrative må selvfølgelig være på plass.

 Nå ut
Furnes Hauge ønsker også å prioritere barne- og ungdomsarbeidet.

‒ Særlig ønsker jeg at vi skal fokusere mer på ungdomsarbeidet. Vi har satset på Awana, og jeg vil at vi skal satse enda mer på det, sier Kamilla Furnes Hauge og legger til:

‒ Jeg drømmer om åndelig fornyelse og vekkelse i forsamlingen og utover, og at ImF Straume kan være med på å nå ut. Det er jo det det handler om. Jeg tror på en Gud som kan gjøre store ting.

TAR ANSVAR: Folkehøgskolen Sørlandet vil utruste elevene med bevissthet om bærekraft. Her rydder elever opp på dugnad etter storflommen i fjor høst. FOTO: Folkehøgskolen Sørlandet

Folkehøgskoler vil bli klimakloke

/0 Kommentarer/i , /av

Flere av Indremisjonsforbundets folkehøgskoler er med på et prosjekt sammen med andre folkehøgskoler for å lære både seg selv og elever samfunnsansvar.

Framtiden i våre hender (FIVH) har de siste tre årene fått flere folkehøgskoler med på et samarbeid om prosjektet «Aksjonsforskning og bærekraft – folkehøgskolen for framtiden» for å øke engasjementet for bærekraftig utvikling. Over 40 folkehøgskoler har vært med på prosjektet. Rundt halvparten av folkehøgskolene som har deltatt i bærekraftprosjektet, er kristne.

Bærekraft
– I korte trekk går prosjektet ut på å få bærekraftstanken på dagsorden slik at elevenes erfaring setter seg på en bevisstgjørende måte. Aksjonslæring forsøker å finne ut hva som er det aller beste handlingsvalget til enhver tid, sier professor ved Universitetet i Tromsø, Tom Tiller, til KPK. Han har vært vitenskapelig leder for prosjektet.

En av skolene som har vært med på prosjektet de siste tre årene, er Folkehøgskolen Sørlandet, som eies av Normisjon, Indremisjonsforbundet og KFUK/KFUM. Rektor Gunnar Birkeland forteller til KPK at den populære folkehøgskolen ikke var særlig grønn i utgangspunktet, men at de likevel sa ja til å bli med.

– Elevene som kommer nå, har kunnskap om at måten vi lever på i vår del av verden, ikke er bærekraftig. Da kan vi, det året de er hos oss, være med på det laget som faktisk ønsker å gjøre noe, sier han og betegner prosjektet som en gylden mulighet.

Fra høsten 2017 er Folkehøgskolen Sørlandet sammen med 17 andre folkehøgskoler med på prosjektet Klimaklok folkehøgskole i samarbeid med FIVH.

Viktig tema
Ålesund folkehøgskole som eies av Sunnmøre Indremisjon, var med på prosjektet «Aksjonsforskning og bærekraft – folkehøgskolen for framtiden», men har sagt nei til prosjektet Klimaklok folkehøgskole.

− Vi ønsker ikke å spre oss på for mange prosjekter. Men det er et veldig viktig tema de jobber med. Under prosjektet «Aksjonsforskning og bærekraft – folkehøgskolen for framtiden» hadde vi opplæring om det fysiske miljøet og hva vi kan gjøre for å bidra til mindre klimaavtrykk, sier rektor Sven Wågen Sæther.

Høgtun folkehøgskole ligger i Torvikbukt i Møre og Romsdal.

Prioritering
Høgtun folkehøgskole eies av Normisjon, Misjonssambandet, Indremisjonsforbundet. Skolen var, som Ålesund folkehøgskole, med på prosjektet «Aksjonsforskning og bærekraft – folkehøgskolen for framtiden» og har også valgt å takke nei til å bli med på prosjektet Klimaklok skole.

− Det går på ressurser og prioriteringer, men vi prøver å være en klimaklok skole, sier rektor Bjarte Grøteide og legger til:
− Vi prøver å være flinke på søppelsortering. Og vi vet at et kosthold med veldig mye kjøtt ikke er bra for klimaet. Blant annet derfor har vi minst to middager i uka med fisk og et måltid uten kjøtt eller fisk. Hvert år lager vi en evalueringsrapport. Vi prøver å implementere konkrete tiltak. Det handler om bevisstgjøring om at vi har et ansvar og å prøve å tenke bærekraftig. Så har vi har et veldig bra nærmiljø. På Høgtun trenger vi ikke reise langt for å komme oss ut på flotte turer i fjellet eller på sjøen.

Friluftsskole
En annen folkehøgskole som derimot er med på prosjektet Klimaklok folkehøgskole, er Alta folkehøgskole som eies av Normisjon, Indremisjonsforbundet og Samemisjonen.

− Vi er en friluftsskole, og alle her er opptatt av bærekraft, natur og miljø. Derfor ønsker vi blant annet å tone ned reiseaktiviteten mange folkehøgskoler har til fjerne kontinent og heller fokusere på mulighetene vi har her i nord. Ett av flere prosjekt i høst var da cirka 40 elever og noen av lærerne var på Sørøya og surfet, men også plukket 13 tonn med boss. Dette fikk stor oppmerksomhet lokalt i Finnmark, sier rektor Henning Iversen.

Lærer Anved Kvammen forteller mer om hva skolen gjør konkret som en del av prosjektet:

− Vi har fellesfag og seminarer som tar opp miljøsaker som er relevant og miljønært. Det er et stort utstyrspress, så vi har en bruktbutikk hvor elevene kan selge og kjøpe friluftsutstyr og klær. Og vi prøver å lage og reparere ting. En klasse driver med sykling, og vi har kjøpt inn sykler som de kan leie. Vi legger også vekt på ikke å kaste mat, og har bl.a. en kjøttfri dag i uka.

Fremtiden
Også Nordhordland folkehøgskole som eies av Nordhordland Indremisjon, er Klimaklok folkehøgskole.

− Når vi driver folkehøgskole, er det viktig å fokusere på bærekraft, for det har å gjøre med fremtiden som de unge skal vokse opp i og skal overta, og videre at vi viser vei og at hver enkelt kan gjøre en forskjell, sier rektor Jan Inge Wiig Andersen.

− Hva gjøre dere?

− Vi ser på deler av driften, og det gjelder for både personalet og elever. Det dreier seg blant annet om å unngå å kaste mat. På linjer og felles temadager har vi blant annet om fysisk miljø, sparing av strøm, søppelsortering. Vi oppfordrer også til sykling og har et eget sykkelverksted. Vi prøver å kaste minst mulig. Vi oppfordrer folk til å ikke kjøpe så mye.

Reising
− Dere og mange andre folkehøgskoler har miljøskadelige flyreiser til utlandet som en del av opplegget. Hvordan går det sammen med å være klimaklok?

− Det er blitt mer og mer reisevirksomhet fordi ungdommene ønsker å reise. Hos oss har alle klassene en utenlandstur. I tillegg har vi en fellestur til Israel. Det er veldig mye positivt å hente i å reise. Det er viktig å fylle turene med positivt innhold, slik at det blir et møte med andre kulturer og at elevene får se at der er mennesker som lever på en annen måte. Vi er opptatt av å skape solidaritet og engasjement for andre. Derfor støtter vi et prosjekt for Strømme Stiftelsen. Vi ønsker å øke forståelsen for andre som lever annerledes og kulturutveksling, sier Wiig Andersen.

Noe av det samme sier Sven Wågen Sæther på Ålesund folkehøgskole:

− Vi mener våre reiser er god miljøpolitikk, for det er reiser som har danning, læring og kulturutveksling som mål. Det handler om å være i en annen kultur over litt tid, hente så mye læring som mulig og bli kjent med lokale folk og forhold og få relasjoner. De reisene som er verst, er de som ikke har noe særlig mål, som for eksempel korte shoppingturer til europeiske storbyer. Samtidig kan vi nok godt være kritiske til omfanget av reisingen, er hans kommentar til reisevirksomheten.

CO2-avtrykk

ALTA: Med sitt nye navn ønsker folkehøgskolen i Alta å kommunisere bedre hvor de ligger i tillegg til å synliggjøre det arktiske villmarksprogrammet sitt. Foto: Alta folkehøgskole.

Henning Iversen på Alta folkehøgskole påpeker at de reiser mindre enn andre folkehøgskoler.

− Vi har et halvt års kurs til Alaska og en fotolinje som reiser til USA. Samtidig er det noe med å være attraktiv for de unge. De liker å reise. Vi har noen lange turer som varer lenge. Andre har flere lengre turer som varer kortere. Ifølge Framtiden i våre hender er det ikke reisen som er problemet, men det daglige forbruket.

− Når det gjelder reiser, kan elevene hos oss velge bare en utenlandstur. Andre skoler velger å tilby to utenlandsturer. Vi mener at å tilby en utenlandsreise i tillegg til alle kortere turer er med på å gi et godt folkehøgskoletilbud. Vi ønsker å bevisstgjøre ungdommene på at når vi reiser, setter vi CO2-avtrykk – jo lengre vi reiser og jo flere reiser vi har – jo større CO2-avtrykk, sier Bjarte Grøteide ved Høgtun folkehøgskole.

‘- Med evigheten som målestokk

/0 Kommentarer/i , /av

Helge Kleven går fra å være vikar til fast ansatt i Indremisjonsforbundet (ImF).

Anja Ulveseth Heggen har som kjent sagt opp stillingen som administrasjonsleder i ImF. Helge Kleven som siden 1. april 2017 har vikariert for Ulveseth Heggen, er blitt fast ansatt som ny administrasjonsleder.

− Jeg har kjent en stund på at jeg har behov for nye arbeidsoppgaver, selv om det i mitt tidligere arbeid i Barnevernet har vært meningsfylt å jobbe for sårbare barn og familier, svarer Kleven på spørsmål om hvorfor han vil fortsette som administrasjonsleder i ImF.

Sosionom
Han er utdannet sosionom og har jobbet 19 år i barneverntjenesten i ulike roller. Han er oppvokst i Molde og med ImF på Molde Bedehus, og han har gått på Bildøy bibelskole. I tillegg har Kleven også jobbet i indremisjonen, som barne- og ungdomsarbeider på Flekkefjord Bedehus, ungdomssekretær i ImF Rogaland og forsamlingsarbeider på Nesttun Bedehus. For åtte år siden flyttet han til Brattholmen på Sotra, og han har vært aktiv i Brattholmen Indremisjon. I dag sitter han i styret for ImF Straume.

Betenkeligheter
− Betenkeligheten med å skifte jobb fra Barnevernet til ImF har vært at det å jobbe i ImF kan bli en boble, og at jeg får mindre kontakt med personer utenfor sammenhengen. Det er viktig at vi som kristne har en bred kontaktflate med ikke-kristne. Men vikarperioden har hjulpet meg til å se tjenesten som administrasjonsleder i en større sammenheng, fortsetter Kleven.

Krevende fase
− Hvordan har det vært å vikariere som administrasjonsleder?

− Det har vært kjekt og inspirerende å komme inn i ImF. Ikke minst Lederkonferansen har hjulpet meg til å se jobben i en større sammenheng. Ellers har det vært en spennende og krevende fase å komme inn i. Blant annet har ImF fått en ekstern leverandør til å utføre regnskapstjenester. Jeg har vært et bindeledd mellom organisasjonen og Knif Regnskap. Det har vært en fase hvor organisasjonen må lage nye rutiner. Samtidig har vi hatt en omlegging av IT.

Kleven konkluderer med at det har vært mye nytt å sette seg inn i.

− Det har vært en ekstra utfordring, men jeg synes det har gått greit, sier han.

Nedbemanning
− Hva vil være viktig for deg som administrasjonsleder?

− Organisasjonen er i en nedbemanningsprosess. Det gjør meg ydmyk og skjerpet, og det er viktig at ressursene blir brukt mest mulig i tråd med organisasjonens visjoner og mål. Jeg vil gjøre mitt for at administrasjonen jobber effektivt for å fremme visjoner og mål. En konkret utfordring er at vi ikke lenger skal ha IT-leder. Det gir oss noen nye utfordringer på IT-området, men jeg tror vi skal finne gode løsninger på dette, sier Helge Kleven og legger til:

− Jeg er takknemlig for å jobbe i ImF, en sammenheng som har evigheten som målestokk. Jeg har jobbet med sårbare mennesker i Barnevernet. Nå jobber jeg i en sammenheng som både tar på alvor at vi alle er hjelpetrengende og som samtidig peker på den fullkomne hjelperen.

Skjermbilde fra saron.no.

DEBATT: Makt med ansvar

/0 Kommentarer/i , /av

KOMMENTAR Bedehuset Saron på Bryne skal det neste året driftes av et styre som kun består av medlemmer fra det største laget på huset. Med en slik makt følger det et betydelig ansvar.

På årsmøtet for Saron torsdag kveld skulle det velges hele fem styremedlemmer og to varamedlemmer til Saronsstyret. Dette styret er først og fremst et driftsstyre som skal «ta vare på huset og syta for økonomien», som det heter i lovene. Den åndelige virksomheten er det i all hovedsak organisasjonenes lokallag som står for, i første rekke Bedehuskirken (tidligere ImF Bryne og fortsatt tilknyttet ImF), Norsk luthersk misjonssamband (NLM) og Normisjon. 

Rent bord

Bortsett fra ett av styremedlemmene var hele styret på valg i år. Dermed var det behov for fem kandidater til faste plasser og to kandidater til varamannsplassene. Det som skjedde, var at laget med størst virksomhet og flest medlemmer, Bedehuskirken, stilte med fem kandidater. Ettersom stemmegivningen nødvendigvis måtte legges opp slik at alle måtte skrive fem navn på stemmeseddelen, hadde Bedehuskirken nærmest på forhånd sikret seg solid flertall i styret.

Resultatet ble ikke bare flertall, men «rent bord». Styremedlemmet som ikke var på valg, er tilknyttet Bedehuskirken, og det ble klargjort på forhånd at alle de fem nye kandidatene tilhørte Bedehuskirken. To av medlemmene fra det avgående styret stilte som kandidater for to nye år, men stemmetallene viste at en massiv mobilisering hadde vært nødvendig for at de skulle hatt en sjanse til fast styreplass. 

Mange stemte bare på sine egne

66 stemmesedler ble avgitt, og to sedler ble forkastet fordi de bare inneholdt fire navn. Bedehuskirkens kandidater fikk mellom 61 og 47 stemmer, mens kandidatene fra det avgående styret som stilte til gjenvalg, fikk henholdsvis 32 og 30 stemmer. Mange av de stemmeberettigede fra Bedehuskirken som stilte på årsmøtet, stemte dermed bare på «sine egne». At Bedehuskirken stilte med fem kandidater, gjorde det da også overflødig for dem å stemme på de to andre. Stemmeberettigede fra øvrige lag på huset var derimot nødt til å føre opp minst tre kandidater fra Bedehuskirken på sin stemmeseddel – i alle fall dersom de ønsket å få stemmen godkjent.

Delt flokk

Hva gjør det så verdt å gjøre et poeng ut av dette? For det første kan det settes spørsmålstegn ved klokskapen. Når man, som i tilfellet med Bedehuskirken, går fra i liten grad å stille med kandidater til husstyret, til å rigge seg for å kunne ta hver ledige styreplass, vil tanken om et kupp uunngåelig melde seg. «Bevisbyrden» for at dette eventuelt ikke måtte være tilfelle, ligger på Bedehuskirken. 

Bevisbyrden ligger på Bedehuskirken

For det andre er det ingen hemmelighet at det for 15-20 år siden oppsto en deling på Saron. Bakgrunnen var at daværende ImF Bryne la om virksomheten sin fra tradisjonell forenings- og møteukebasert til søndagsgudstjenester og huskirker. Man gikk også til ansettelse av et pastorteam og organiserte seg som en selvgående forsamling som også tilbød dåp. Navnet ble etter hvert endret til dagens Bedehuskirken, og all nyrekruttering av unge på Saron har i ettertid skjedd i dette laget. Med andre ord var man tidlig ute med den utviklingen som har skutt fart i bedehusland i senere år. Det teologiske forfallet i Den norske kirke har da også ført til at ImF sentralt anbefaler en slik organisering, men på Saron var altså ImF-laget tidlig ute og gjennomførte endringene i raskt tempo.

For det tredje har Saronsstyret i alle disse årene hatt en hovedvekt av personer med bakgrunn fra tiden før disse endringene skjedde, og som har oppfattet seg som å representerte hele virksomheten på huset. Styremedlemmenes bakgrunn, også de med medlemskap i Bedehuskirken, har med andre ord vært fra en virksomhet fysisk knyttet til huset, basert på foreningsmodellen og med vekt på misjonsmøter, møtehelger og -uker og barne- og tenåringsarbeid. 

Det nye nå er at Bedehuskirken har lagt ned en innsats for å stille med styrekandidater som i sterkere grad enn de tidligere fra samme lag, har identifisert seg med den omtalte endringen av virksomheten. Disse har altså fram til nå vist liten interesse for å stille til valg i Saronsstyret. 

Ansvar

Det er selvsagt ikke noe formelt galt i dette. Man kan også argumentere med at det bare var for «de andre» å stille med like mange kandidater og mobilisere stemmeberettigede. Man kan også si at det er positivt at Bedehuskirken nå i større grad tar ansvar ut over sitt eget arbeid. Bedehuskirken vil også med rette kunne si at laget utgjør ryggraden i økonomien på huset.

Faren er stor for at delingen sementeres, og at frontene hardner til

Men – som nevnt innledningsvis – må det etter mitt syn uansett følge et betydelig ansvar med den makten som Bedehuskirken nå har fått. Man kan velge å overkjøre dem som på årsmøtet i går kveld utgjorde mindretallet, men da er faren stor for at delingen sementeres, og at frontene hardner til. «Dette er bare begynnelsen», lød en av de megetsigende kommentarene fra en som nok tilhørte mindretallet, da årsmøtet var slutt i går kveld.

Det avgående styret understreket i forbindelse med årsmeldingen at man det siste året opplever å ha hatt et godt samarbeid med Bedehuskirken om ulike praktiske ting, og jeg mener det må være viktig å bygge videre på dette. Det er heller ikke slik at alle dem som torsdag kveld tok kandidatene fra det avgåtte styret med på sin stemmeseddel, har knyttet seg like sterkt opp til en av «sidene». Noen går både på Bedehuskirkens søndagsgudstjenester og på «vanlige» møter i regi av andre med arbeid på huset. Blå Kors samler eksempelvis bredt på Saron. Også disse bør fortsatt oppleve at de har en stemme i styringen av bedehuset, og det bør det nye Saronsstyret se seg tjent med. Oppgaven som lovene pålegger styret, er uendret: «ta vare på huset og syta for økonomien». Det er på disse premissene styret har latt seg velge.

Selvsagt må man regne med at det nye styret vil noe – ellers leder de jo ikke

Når det nettopp gjelder økonomien, er det behov for endringer. For et par år siden ble en framtidsstudie kalt Saron 2040 fra det daværende Saronsstyret lagt på is fordi organisasjonene vurderte behovet for endringer ulikt. Her så styret blant annet på modeller for større eieransvar og nye inntektsmuligheter, og Bedehuskirken støttet dette. Økonomien er ikke kritisk per i dag, men også det avgående styret antydet på årsmøtet behov for å se på alternativer til loddsalg og basar. Det blir spennende å se om det nye styret henter fram Saron 2040 igjen og hvordan dette i så fall nå blir mottatt av eierorganisasjonene. Selvsagt må man regne med at det nye styret vil noe – ellers leder de jo ikke. Spørsmålet er hvordan de går fram for å oppnå det. Om ett år er to av styreplassene på valg igjen. 

For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at jeg er menig medlem av Bedehuskirken og var medlem av Saronsstyret i 13 år fram til årsmøtet i februar 2017.  

TILBAKE TIL RØTTENE: Nestleder i Frikirken, Anne Mari Schiager Topland og Areopagosprest Tore Laugerud mener den nye misjonsforståelsen griper tilbake til røttene og Jesu opprinnelige befaling. De to deltok en panelsamtale sammen med Anne-May Grasaas (fra venstre på bildet over) og Knut Hallen. Samtalen var arrangert av Storsalen, Kraftverket og Areopagos. BEGGE FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

‘- Misjon er hverdagsliv

/0 Kommentarer/i , /av

Misjon forstås nå slik det var for de første kristne, da man møttes på tempelplassen og i hjemmene.

– Misjon handler nå først og fremst om et integrert liv, om å dele tro og gjøre godt i nærmiljøet. Jeg tror vi er inne i en ny tid for misjon og for samtalene om misjon, sier nestleder i Frikirken, Anne Mari Schiager Topland. Hun mener det ligger i den kristne kirkens vesen å dele det man har fått lagt på hjertet.

Ingen av deltakerne i Storsalens panelsamtale kalt «Har misjon gått ut på dato?» tirsdag kveld ville svare ja på tittelens spørsmål.

– Vi har fått et oppdrag som er utvetydig. Misjonsbefalingen har ikke gått ut på dato. Uansett hva vi tenker om andre religioner og utgangen på livet, står det fast at når noe er umistelig og frigjørende for mitt liv, blir det maktpåliggende å dele dette, sier domprost i Oslo, Anne-May Grasaas.

Sammen med Areopagos-prest Tore Laugerud og daglig leder for Samarbeid menighet og misjon (SMM) i Mellomkirkelig råd, Knut Hallen, samtalte Grasaas og Schiager Topland om misjon i vår tid i Storsalens samtaleserie «På liv og død».

Paneldeltakerne mener at vår forståelse av misjon og hva det innebærer er i et skifte.

– Jeg tror tiden vi er inne i nå vil kunne gi en ny retning på misjon. Vi har en ny forståelse av kirkens egenart og hva misjon er. Vi snakker mer om å være misjonale menigheter og om tro på hjemmebane, sier Frikirke-nestlederen.

Forandret verdensbilde

Schiager Topland mener man før kunne tenke at misjon var noe man betalte seg ut av ved å sende og støtte andre misjonærer.

– Nå er vi blitt mer bevisst på at misjon er en del av hverdagen. Det gjør at misjonsforståelsen har endret seg tilbake til røttene, da de møttes på tempelplassen og i hjemmene, sier hun.

SMM-leder Knut Hallen ser også en ny misjonsforståelse som går tilbake til opprinnelsen.

– Den nye misjonsforståelsen er egentlig å gripe tilbake til det som var Jesu oppdrag til oss fra begynnelsen av. Det handler om å dele evangeliet i både ord og handling, sier han.

Hallen tror også at virkeligheten har forandret seg ved at vi har fått en global kirke, noe som påvirker vår forståelse av misjon.

– Vi må tenke ganske nytt om misjon nå fordi verdensbildet er helt forandret. Dagens kirke og misjon handler om at det går fra alle til alle, på kryss og tvers og ikke fra Vesten til resten, sier han.  

– Først og fremst misjon i Norge

Areopagosprest Tore Laugerud tror det hos mange sitter igjen en forestilling om at misjon er noe som skjer «der ute».

– Vi må venne oss til tanken at når vi snakker om norsk misjon, handler det først og fremst om misjon i Norge. Vårt misjonsoppdrag er primært det sekulariserte norske samfunnet, som inkluderer en nyåndelig søken og folk fra andre kulturer, sier han.

Dette betyr likevel ikke at han utelukker misjon i andre land og verdensdeler.

– Fordi kirken er verdensvid og ikke kjenner noen grenser, deltar vi også i et kall om å være partnere, sier Laugerud.

Han mener det er etablert dype relasjoner gjennom norsk misjon i 150 år.

– Det er ikke noe en bare kutter av. Vi skal ta vare på disse relasjonene og være gode samarbeidspartnere, sier han.

De andre i panelet er enige.

– Vi må tenke begge deler. Å dele tro her i Norge og bruke de ressursene vi har som tusenårig kirke til det beste for våre lokale partnere i andre deler av verden, sier Hallen.

– Vi kan bidra med teologisk hjelp på ting vi har spisskompetanse på, men det er kirkene der ute som må få definere hva de trenger oss til, legger Grasaas til.

– Dra dit færrest har hørt

Schiager Topland mener at når man først sender misjonærer ut, må man våge å være litt spesifikke og dra til de områdene der få har hørt om Jesus.

– Vi må ikke bruke så mye av misjonsinnsatsen vår på steder som allerede har utbredte kirker. Jeg er stolt av Frikirken hvor vi har valgt at vår internasjonale innsats skal gå til å støtte kirker i områder der færrest har hørt, sier hun.

Samtidig ønsker Frikirke-nestlederen at vi tenker stort om nabolagene våre.

– Vi er så heldige å ha de samme folkegruppene i vårt nærmiljø der vi kan være med å både gjøre godt og dele evangeliet. Verden er kommet til oss. KPK

En reklamefilm for Fjell-ly skal gjøre leirstedet mer kjent. Foto: ImF Media arkiv

Fjell-ly skal bli mer kjent

/0 Kommentarer/i , /av

ImF-Midthordlands leirsted Fjell-ly skal lage reklamefilm og søker statister til å være med.

‒ Vi har fått tilbakemeldinger fra folk vi kjenner, at de ikke visste hva vi driver med, og fra folk vi ikke kjenner, at de ikke visste at vi eksisterer, sier daglig leder Solveig Holth på Fjell-ly for å forklare bakgrunnen til at skal spilles inn en reklamefilm for leirstedet.

Statister
På Fjell-lys Facebook-sider spørres det derfor etter statister til filmen, og da «Gjerne barn som liksom er på leir og har det gøy. Gjerne også med foreldre.» De som melder seg, får gratis lunch. Barn under 18 år må ha skriftlig tillatelse fra foreldre hvis foreldrene ikke er med selv.

Det er reklamebyrået call2action som skal produsere filmen.

‒ Det er et ledd i medierådgivningen vi har med dette firmaet. Vi begynte å samarbeide med dem etter nyttår, forteller Holth.

Nå ut
‒ Hva vil dere med filmen?

‒ Målet er å nå lengre ut med det vi har å tilby. Poenget er å gjøre det mer kjent. Vi vil presentere alt vi driver med, som utleie, kurs, konferanser, selskaper, catering og leirarbeid.

Filmen kommer til å være noen minutter lang og den skal brukes på sosiale media som Facebook og YouTube. Fristen for å melde seg på som statist er 4. februar.

‒ Det blir spennende å se hvor mange som melder seg på. Vi ønsker oss 10-20 statister, sier Solveig Holth.

FULL SAL: Fra den første Awana DNA-konferansen, i februar 2017, også den i Fredheim Arena. Foto: ImF Media arkiv

President kommer til Awana-konferansen

/0 Kommentarer/i , /av

Årets utgave av DNA-konferansen tar hensyn til at noen er startet med Awana, mens andre er i startgropa.

I formiddag starter den andre Awana DNA-konferansen i Fredheim Arena i Sandnes. Det vil si – som meldt i januarnummeret, var det i år også en «mini-DNA» som gikk av stabelen fredag kveld.

Fredagskvelden var beregnet på de lagene som er medlem av Awana Norge og som er startet med opplegget. I løpet av tre kveldstimer fikk disse tilbud om ledertrening og hjelp til å bruke Awana-materiellet, forteller daglig leder i Awana Norge, Anne Lene Otterøen, til Sambåndet.

I dag kan nye lag få innføring i Awana, men Otterøen lover at dagen også vil være matnyttig for de som var på den første konferansen, ved at de kan velge mellom ulike seminarer.

– Vi har også lagt opp til andre forelesere enn i fjor som har ulike temaer, slik at dette blir nytt for alle, sier Otterøen.

Fra USA kommer Matt Markins, president for Awana, som skal snakke om strategisk lederskap, og Steve Cohoon, som har emne hvor og hvordan Awana arbeider. Fellessamlingene inkluderer også erfaringsutveksling og tema om relasjon og disippelgjøring. Det blir seminarer om familiegrupper (Håvard Haugland), forsamlingsvekst (Runar Landro), lederrekruttering (Ingrid H. Heskje) og Awana-materiell.

Du kan lese «alt» om fjorårets konferanse i nummer 3/17 av Sambåndet. Årets konferanse kan du lese mer om i februarnummeret av Sambåndet, som går i trykken på onsdag. 

STUDENTFORUM: Eventansvarlig Silje Nordal Sylta og generalsekretær Karl-Johan Kjøde i Laget håper deres nasjonale undersøkelse blant kristne studenter kan hjelpe dem til å se hva studentene trenger og hjelpe dem å utvide sitt perspektiv. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

‘- Å jobbe hardt er del av det kristne kallet

/0 Kommentarer/i , /av

Det har store ringvirkninger dersom kristne går inn i yrkeslivet med en bevissthet om at kristenkallet også gjelder der, mener Laget.

– Jeg tror veldig mange kristne studenter har en svak kobling mellom hva det betyr å være kristen og det yrket de skal inn i, sier lagsgeneral Karl-Johan Kjøde.

I helgen arrangerer Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag (Laget) sin årlige studentsamling, Studentforum. Her skal de starte en kartlegging de skal gjennomføre blant kristne studenter det kommende året.

– Vi ønsker å kartlegge hva studentene tenker om at de skal ut i et vanlig yrkesliv og være kristne der. Det handler om kallsbevissthet, sier generalsekretær i laget, Karl-Johan Kjøde.

Han tror ikke at bevisstheten om at kristenkallet gjelder alle deler av livet, er like høy blant alle de kristne studentene.

– Vi har en hypotese at veldig mange kirkeaktive kristne studenter har en kallsforståelse som er litt snever. Det har nok også noe med hvordan vi har omtalt det å være kalt, hvor vi har knyttet det til spesifikke kristelige utøvende yrker, sier Kjøde.

Nå lanserer Laget en stor nasjonal undersøkelse, i samarbeid med Nordic Navigation, der de blant annet ønsker å finne ut om hypotesen stemmer.

– Enorme ringvirkninger

Kjøde forteller at undersøkelsen vil henvende seg til et bredt publikum innenfor de store studentmiljøene.

– Her vil vi kartlegge både deres forhold til tro, til tro og studielivet samt til tro og yrkesvalg. For oss som studentbevegelse er dette kjempeviktig å vite slik at vi kan tiltale det som er folks liv, sier generalsekretæren.

Organisasjonen håper å bli opplyst og få vite mer om forholdene til de kristne studentene de jobber med, slik at de så kan tiltale det de finner.

– Det har enorme ringvirkninger når folk går inn med en tanke om at troen også gjelder i yrkeslivet deres for eksempel, sier Kjøde.

Ifølge ham handler ikke dette kun om å dele evangeliet med dem man møter på jobb.

– Det kan være en del av det, men også hvordan du opptrer og hvilke verdier du speiler. Det kan for eksempel være en verdi å jobbe hardt og gjøre en fremragende innsats, sier han.

Utvide perspektivet

Laget har, ifølge Kjøde, ambisjoner om å utvide studentenes perspektiv og tenkning om hva det betyr å være kristne der de er.

– Det er også en del av det kristne kallet å gi tilbake av det en har fått og jobbe knallhardt. Vi må tenke stort omkring det å være med å bygge Guds rike og ikke tenke et snevert Guds rike som bare skjer på søndager.

Han tror også undersøkelsen kan være nyttig for pastorer i menigheter med mange studenter.

– Som lagsbevegelse ønsker vi å oppnå en tettere kontakt med menighetene på de store studentstedene og kunne tjene dem med informasjon som er nyttig for dem.

Kjøde ser også på det som en oppgave for Laget å dytte menighetenes virkelighet fra møter og arrangementer og inn på studiestedenes campus.

Tro som noe privat

Kjøde tror sterke stemmer i den norske kulturen, som sier at tro kun er noe privat, bidrar til studentenes forvirring når det kommer til kallsforståelsen

– Guds kall gjelder for hele livet. Denne forståelsen av tro og kall står i rak motsetning til de som sier tro bør holdes hjemme, sier han.

Dette er noe av bakgrunnen for hypotesen Laget har dannet seg om studentenes forståelse av kallet.

– Det er så innarbeidet i vår kulturelle tenkning at du skal holde troen for deg selv og det er mye av grunnen til at vi tror mange sliter med dette, for studentene står i det krysspresset hele tiden.

Fra leir til konferanse

I år har Studentforum gått fra å være et leirbasert arrangement til å bli en rendyrket konferanse der de samarbeider med konferansen Hellig Hverdag.

– Dette gjør at flere eldre studenter også ønsker å bli med. Leir er man gjerne ferdig med når man er 25, men dette favner breiere, sier Silje Nordal Sylta som er arrangementsansvarlig i Laget.

Inkludert deltakerne på Hellig Hverdag samles rundt 300 mennesker i Storsalen og Filadelfia i Oslo i helgen. Rundt 100 av disse er studenter fra Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø.

Nordal Sylta tror undersøkelsen kan være nyttig for Studentforum framover.

– Vi har egentlig veldig lite informasjon om hvem de kristne studentene i Norge er og hvilken forståelse de har av sin kallsopplevelse, sier hun.

Som ansvarlig for Studentforum tror hun det kan være viktig å få et større overblikk over Norge.

– Det gjør at vi kan møte de utfordringene studentene sitter med i dag og svare på et faktisk behov fremfor noe vi bare tror er et behov, sier Silje Nordal Sylta. KPK

Redigert for sambåndet.no av Petter Olsen

Les svarene fra nettmøtet

/0 Kommentarer/i , /av

Nettmøtet om Midøsten er nå avsluttet.

Har du spørsmål du ønsker å stille, finner du skjema på denne siden  (følg lenken)

[nettmote id=»37343″ template=»answers»]

Ida Husveg med to av sine bilder. Foto: ImF Media arkiv

Maleri-auksjon for ImF

/0 Kommentarer/i , /av

Kunstner Ida Husveg auksjonerer bort et maleri til inntekt for ImF.

‒ Jeg var på et møte med Roald Evensen, og der ble vi enige om at jeg gir et bilde og han ordner med salget. Bildet var hans valg, sier Husveg til sambåndet.no.

Forkynner Roald Evensen i Indremisjonsforbundet (ImF) vil selge bildet på auksjon. En maleri-auksjon er hans idé for å få inn penger til ImF i en tid hvor organisasjonen sliter økonomisk og har vært nødt til å gå til nedbemanning.

Her er bildet som auksjoneres.

Anerkjent kunstner
‒ Det er fantastisk at en anerkjent kunstner vil gi et bilde til misjonen. Det å gi et bilde får inn mer penger til misjonen enn en basar, sier Evensen.

Husveg bor på Vikeså i Bjerkreim kommune i Rogaland. Der underviser hun i oljemaling i Bjerkreim kulturskole og leder Kristne Kunstneres Forening. Hennes atelier har også et utstillingslokale som er åpent for publikum. Hun har også hatt salgsutstilling på Lyngdal Bibelcamp.

Blått bilde
Når sambåndet.no ber Husveg beskrive bildet, gjør hun det på følgende måte:

‒ Det er et bilde i blått. Jeg er glad i fargen blå. Det er et bilde av høye fjell og land med noen hus nede i bildet. Jeg tenker på Guds storhet på jorden. Bildet kan få deg til å føle deg alene og liten i Guds skaperrom.

Så langt er det Evensen og Marit og Odd Asbjørn Nybø som har gitt bud på henholdsvis 3400 og 4000 kroner.

‒ Jeg synes det er veldig kjekt hvis jeg får bildet, for jeg liker det. Det er veldig fint. Men jeg håper at det blir en budrunde på bildet, og at det på den måten gir ekstra penger til misjonen, sier han.

 Giverglede
‒ Hvorfor gir du bildet til ImF?

‒ Det er en organisasjon jeg støtter, og jeg så at den trengte penger. Det er en av mine måter å gi på. Jeg håper at givergleden økes, og at folk blir mer bevisst på hvordan de bruker ressursene sine, sier Husveg.

Maleriet er 63 cm høyt og 23 cm bredt og er prissatt til 3400 kroner. Budrunden starter der, og bildet vil bli solgt til høyeste bud. De som er interessert, kan legge inn bud ved å sende e-post til imf@imf.no. Siste frist for budgivning er satt til fredag 2. februar kl. 23.59.

LANG ERFARING: Elisabeth og Knut Osland har over 35 års erfaring med menighetsplanting i Europa og Asia. – Vi har gjort mange feil og vil at den neste generasjonen skal få slippe å gjøre de samme feilene, sier de. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

‘- «Møtemenighet» har lite å bidra med

/0 Kommentarer/i , /av

Om en "absolutt skal ha møter", trengs det andre fellesskap i tillegg, mener menighetsgrunnlegger og forfatter Knut Osland.

Ekteparet Elisabeth og Knut Osland grunnla husmenigheten DNA i Oslo for rundt ti år siden. De bor i et stort hus i Skien der flere familier har fellesskap og deler livet som en husmenighet.

– De første kristne møttes i hjemmene og hadde fellesskap der. Jeg tenker at Gud beskriver menigheten som en familie. Husmenighet er en familie med et oppdrag, sier Knut Osland.

Han mener at relasjonene er noe av det viktigste i menigheten.

– Det må handle mer om relasjoner med Gud og hverandre enn møter og programmer. Menigheten skal være mer en familie enn en institusjon, sier Osland.

Kona, Elisabeth Osland, skyter inn at det ikke trenger å være en motsetning til en vanlig menighet med cellegrupper eller husfellesskap og at folk også kan oppleve Gud der.

– Vi er for alle menighetsutrykk. Det viktigste er ikke formen men naturen i menigheten, sier de.

Undervise i hverdagen

Osland mener at det viktigste hvis en vil starte husmenighet, er å legge vekt på Jesus og oppdraget han ga oss i misjonsbefalingen. Han forteller at dersom man allerede er noen venner som ønsker å ha fellesskap, så kan man bare begynne å møtes.

– Det er viktig å ta med den dimensjonen som går på relasjonen til Gud og hvordan det er å leve med Jesus i sin hverdag. Man kan hjelpe hverandre i relasjonen til Gud og å leve med Jesus som Herre i sin hverdag, sier Osland.

Den erfarne menighetsplanteren sier at selv om det ikke er noe galt med kristne møter i seg selv, er det viktigere å undervise og lære opp de nye kristne i hverdagen.

– Det er det som er disippelgjøring. Disippelgjøring skjer ikke fra en talerstol. Disippelgjøring skjer ikke i en anonym setting. Disippelgjøring skjer når vi lærer folk helt praktisk å gjøre.

Savner ingenting

Selv om Osland tenker at metodene husmenighetene bruker, også kan brukes i hjem som samtidig er del av en større menighet, savner han selv ingenting fra en slik setting.

– Livet er mangfoldig, men jeg savner absolutt ikke «nakkefellesskapet» (et uttrykk der en ser for seg mennesker som sitter bak hverandre i stolrekker, red.anm.). Jeg tror den tradisjonelle møtemenigheten har veldig lite å bidra med, sier han.

Han har liten tro på at menighetsmedlemmer har forandret Europa til det bedre.

– Hvis folk absolutt skal ha møter, trenger vi å få inn en annen dimensjon i tillegg hvor det blir ekte, åpent, ærlig, transparent fellesskap i hverdagen.

Menighetsplanter

KAIZERS OG TÔG: Tidligere trommeslager i Kaizers Orchestra, Rune Solheim, og tidligere frontmann i bandet Tôg, Lars Christian Olsen, er to som er engasjert i DNA husmenighet. De hadde fått med seg musikere fra Viken Folkehøgskole på Gjøvik og spilte lovssanger for de frammøtte. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

I over 35 år har ekteparet plantet en mengde husmenigheter i Europa og Asia.

– Vi er ikke egentlig opptatt av å plante menigheter men å gjøre disipler, sier Knut Osland på Gjøvik der han er sammen med en gjeng fra husmenighetsfellesskapet for å dele erfaringer og presentere boka «Him’len hit» som han ga ut i høst.

– Jeg er glad for at jeg ikke har skrevet denne boka før. Vi trengte å ha gjort alle erfaringene vi har gjort, sier forfatteren.

Over 52 kapitler forsøker han å fortelle Bibelens kjernebudskap og vise Guds plan for planeten. Osland ønsker å presentere dyp teologi for folk flest på en lettlest og morsom måte.

– Gjelder alle kristne

INSPIRERT: Venninnene Edel Isaksen og Hildur Hafstad fra familiekirken på Gjøvik ble inspirert av Oslands oppfordring om å åpne hjemmene. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

Venninnene Edel Isaksen og Hildur Hafstad er med i familiekirken på Gjøvik og var to av dem som tok turen for å høre på Osland og de andre fra husmenighetene. De forteller at deres egen menighet alltid har vært knyttet opp til små grupper og celler.

– Vi er egentlig ikke husmenighet i den forstand i dag, men dette budskapet gjelder alle kristne enten man er husmenighet eller ikke, sier Isaksen.

Hafstad syntes det var mye gjenkjennelig i det som ble fortalt.

– Jeg synes det var veldig praktisk og konkret. Det gir tro på at vi kan dele hjertene med hverandre og dele det budskapet vi har fått, sier hun.

Isaksen tror det Osland presenterer kan fungere både i husmenigheter og andre menigheter.

– Hvis du åpner hjemmet ditt og tar imot mennesker og leder dem til Jesus og lærer dem opp, så er det i seg selv en husmenighet. Alle hjemmene i en menighet kan gjøre dette, så kan man også være knyttet til en større sammenheng, sier hun.

Tror på lederskap og struktur

Osland forteller at han har stor tro på lederskap og struktur.

– En kropp må ha en struktur. Men det må være mer liv og fellesskap enn struktur. Jeg tror at Gud setter inn hyrder som har omsorg for folk. Jeg tror på åndelige foreldre som ikke fokuserer på å lede, men som leder med livet sitt og som leder med å gå foran, sier han.

Menighetsplanteren er opptatt av tjenestegavene Bibelen beskriver i Efeserne 4: apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere.

– Gud har satt det i menigheten sin for at vi skal vokse, bli utrustet og komme til enighet i tro. Det er viktig, sier Osland til samtykkende nikk fra kona.

Nettverket mellom de ulike husmenighetene er ifølge Osland også kjempeviktig.

– I vår tid er det så mange komplekse problemstillinger og utfordringer. Man kan ikke vente at hver lille husmenighet skal ha all den kompetanse som trengs for å hjelpe folk med alle de utfordringene de har i sitt daglige liv.

Han oppfordrer blant annet tilhørerne på Gjøvik til å se på de eldre som en stor ressurs.

– Jeg brenner for å se at alle de som har levd lenge med Jesus og kjenner ham godt, skal bli koblet med de som ønsker å bli kjent med Jesus, sier Knut Osland. KPK

Redigert for sambåndet.no av Petter Olsen