Synd og nåde i åkeren

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Var Alv Magnus «på kollisjonskurs med tradisjonell vekkelsesforkynnelse»?

Det er religionsredaktør Alf Gjøsund i Vårt Land som hevder dette i en kommentarartikkel i egen avis 22. august. Debattspaltene i kristne aviser i siste halvdel av august var preget av Borg-biskop Atle Sommerfeldts bannbulle mot Alv Magnus etter en tale Magnus holdt i Tomb kirke i februar. Generalsekretær Erik Furnes i ImF og undertegnede var blant dem som deltok i debatten. Furnes uttalte også til Dagen 14. august (lenke krever innlogging) at han «står inne for hele talen, og at han selv kunne holdt den».

God tro?

Det blir da interessant å se nærmere på påstanden fra Alf Gjøsund. Som kjent handlet den aktuelle talen om lignelsen om ugresset i hveten (Matt 13,24–30 og v.34–43). Magnus sa blant annet at ugresset er mennesker som «ikke anerkjenner Guds rett til å bestemme kjørereglene i livet». Han eksemplifiserte med mennesker som oppfordrer til brudd med Bibelens lære om samliv og kjønn. Om hveten sa Magnus at det er mennesker som «har akseptert Jesus som herre og redningsmann og bøyd seg under hans vilje».

Redaktøren mener Magnus da samtidig har sagt at de som uttrykker meningene taleren viste til (om samboerskap, kjønn og likekjønnet ekteskap), ikke har bøyd seg under Guds vilje. Gjøsund spør: «Hva med kristne som oppriktig og ærlig tror at de har bøyd seg under Guds vilje, men likevel ser annerledes på spørsmålene (…) enn Magnus? De vet jo ikke (…) at de gjør noe galt. Er det ikke tilgivelse for dem?»

Frelsens inntreden

Det spørsmålet finner ikke Gjøsund noe svar på hos Magnus, og redaktøren påstår videre at dette «mener faktisk ikke konservative kristne.» Gjøsund viser til et tilfelle der et likekjønnet par hadde begynt å tro på Jesus. Etter en tid som troende ble de overbevist, ifølge seg selv av Gud, om at forholdet deres var feil. Da sluttet de å leve sammen. Under henvisning til dette hadde Gjøsund spurt forkynnere i Misjonssambandet om paret ble frelst da de begynte å tro på Jesus eller da de sluttet å leve sammen. Svaret han fikk, var at de også var frelst i den perioden de levde sammen som troende.

Ergo, mener Gjøsund, er også de frelst som fremmer de oppfatningene som Magnus karakteriserte som synd, rett og slett fordi de ikke vet at dette er synd.

Den hellige ånd

For å bruke Gjøsunds uttrykk: «I og for seg helt rett.» Men Vårt Land-redaktørens problem er at han ikke ser betydningen av det som paret han viste til, sa: Det var Gud som hadde overbevist dem om at det å leve sammen som likekjønnet, ikke var forenlig med et liv i troen på Jesus.

Da de to menneskene som utgjorde dette paret, tok imot Jesus i tro, fikk de Den hellige ånd. Dette er Paulus klar på, om enn i en noe kronglete setning, i Efes 1,13: «I ham har også dere, da dere fikk høre sannhetens ord, evangeliet om deres frelse, ja, i ham har også dere, da dere kom til troen, fått til innsegl Den Hellige Ånd, som var lovt». Og hva er en av oppgavene til Den hellige Ånd? Jo, han skal «overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom», sier Jesus i Joh 16,8.

Nådens virkning

Vi kan komme til Jesus «Just som jeg er», for å sitere vekkelsessangen til Charlotte Elliott. Gud krever ikke syndfrihet av et menneske som søker hans frelse. «Jeg uforskyldt må nåde få og kommer, o Guds lam, til deg». Når vi kommer, «i synd og skam, i mørke tett», vil «blodet rense bort hver plett».

I samme sekund som vi kommer til troen, får vi Den hellige ånd. Han vil tale inn i våre liv og vise oss ugresset

Og i samme sekund som vi kommer til troen, får vi Den hellige ånd. Han vil tale inn i våre liv og vise oss ugresset, for å holde oss i såmannsbildet. «Vis oss synden så vi ser den er vår!», synger Sigurd Lunde. Det var dette som skjedde med det likekjønnede paret Gjøsund viser til. Fordi de var blitt frelst av nåde ved troen, mottok de Den hellige ånd. Dermed begynte nåden å gjøre sin virkning. Som Paulus skriver til Titus (Tit 2,12–13): Nåden «opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lystene, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp …».

Ingen motsetning

Derfor er det ingen motsetning, verken hos Alv Magnus eller de NLM-forkynnerne Gjøsund viser til. Men så er det altså nødvendig å si: Dersom man oppfatter seg selv som kristen og ikke merker en indre motstand mot det Bibelen kaller for synd, må man be slik David også gjorde (Sal 139,23–24): «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!».

Det var dette Alv Magnus ville vekke til. Og det var og er «tradisjonell vekkelsesforkynnelse» og noe konservative kristne mener. Og ja, det er en brodd i det, for oss alle. 

Også publisert på verdidebatt.no 12.09.19. Her kan du lese en meningsutveksling mellom undertegnede og Alf Gjøsund om innlegget.

Les også: Når ordet får dømme (sambåndet.no 18.08.19). Også publisert i Vårt Land og Dagen: Biskopens bannbulle – et svar (verdidebatt.no 18.08.19). Litt lengre versjon på dagen.no 21.08.19.

Etter mye debatt om biskopens utspill svarte Atle Sommerfeldt slik 30.09.19. (dagen.no)

Krik og bibelskulane

/0 Kommentarer/i , , /av

Vedtaket til Krik i ektskapssaka er ikke berre ei utfordring for bibelskulane, men kan òg slå tilbake på Krik sjølv, skriv Sambåndet på leiarplass.

Det er lett å tenkja at ekteskapsvedtaket i Krik (Kristen idrettskontakt) er eit problem for bibelskular med Krik-linjer. Det Krik kanskje ikkje har tenkt på, er at vedtaket òg kan bli ei utfordring for «Krik-arar» som søkjer seg til dei same bibelskulane.

26.august konkluderte landsstyret i Krik i den såkalla speleregel-saka, som handla om synet på ekteskapet. Eit samrøystes styre slo først fast at «KRIK skal løfte opp ekteskapet mellom mann og kvinne som Guds gode ordning for samlivet.» Generalsekretær Silje Kvamme Bjørndal var like etter klar på at dette er i tråd med historia til Krik, noko som òg må lesast som ei oppreising til førre generalsekretær, Erling Ekroll, som blei anklaga for å ha innført dette i spelereglane som ein ny kurs.

Mot ei stemme la styret til noko i vedtaket: «Samtidig respekterer vi at våre ledere kan ha et annet syn og praksis enn KRIK i dette spørsmålet. Samlivsform skal derfor ikke være avgjørende for hvorvidt man kan være frivillig leder på KRIK-leir.»

Her ligg det ei innebygd motseiing

Her ligg det ei innebygd motseiing. Krik som organisasjon har eit klassisk og bibelsk syn på samliv, men leiarane deira kan ha eit anna syn – og også «praksis» – og dermed kan til dømes sambuarar og samlevande homofile vera «frivillig leder på Krik-leir».

Om alle leiarar, tilsette inkludert, kan ha eit anna syn og praksis enn organisasjonen dei skal leia, opnar vedtaket for tolking av. Om det er berre på leir ein kan bryta med prinsippet, og kva for type leir, kan òg bli tema for diskusjon. Korleis Krik konkret skal «løfte opp ekteskapet» er eit anna viktig spørsmål. Då KrF tok ei liknande formulering inn i programmet sitt for 2013–17, utla partileiinga det som at KrF gav opp kampen mot lova frå 2008 som omdefinerte ekteskapet.

Idrettsinteressert ungdom som søkjer seg til bibelskular meir på grunn av Krik-linjene enn konservativ kristen tru, vil møta ei undervisning om ekteskap og samliv som i sin konsekvens er langt tydelegare enn det Krik no har lagt opp til. Spørsmålet er kor godt dei – og i neste omgang Krik som samarbeidspartnar – kan leva med det. Ein ting er sikkert: Bibelskulane til ImF, NLM og Normisjon kan ikkje med livsretten i behald endra syn og praksis på ekteskap og samliv. Om Krik skulle reagera på det, er det dei som bryt med bibelskulane.

ULOGISK: Det siste året har det gått opp for meg at det å gi 1000 kroner i kollekt en helg, ville kostet meg atskillig mer enn å bruke det samme beløpet på å ta inn på en campingplass med bobilen den samme helgen, konstaterer skribenten – som nå vil gjøre noe med akkurat det. ILLUSTRASJONSFOTO: PETTER OLSEN

Ferie gir hvile – og penger til misjonen

/0 Kommentarer/i , , /av

Sommerferien vår kostet i år rundt regnet 30.000 kroner. Det gir 3000 kroner til kristent arbeid.

Det har i det siste slått meg hvor mye lettere jeg bruker hundrelapper på meg selv enn å legge det samme beløpet i kollektkorga. La meg ta et eksempel. Min kone og jeg er ivrige «bobilister». Fra mars til oktober de siste seks årene har vi brukt ferier og mange av de ledige helgene våre til å ta ut på tur til dit været er best (og nå har vi også fått vinterdekk til bobilen!).

Det har slått meg hvor mye lettere jeg bruker hundrelapper på meg selv enn å legge det samme beløpet i kollektkorga

Om vi overnatter på en bobilparkering eller campingplass, koster det mellom 200 og 500 kroner per natt eller 400–1000 kroner for en helg. Dette har jeg, for å snakke for meg selv, betalt uten å tenke for mye over det, fordi vi gleder oss over frihetsfølelsen bobil-livet gir. Men det siste året har det gått opp for meg at det å gi 1000 kroner i kollekt en helg, ville kostet meg atskillig mer. Og jeg har konkludert med at dette er det noe aldeles ulogisk i. For å være med på å sørge for at Guds ord fortsatt kan forkynnes både for meg selv og andre, for frelste og ufrelste, betyr jo enda mer for meg enn eksempelvis å være ute i bobilen.

5000 i snitt

I januar 2017 omtalte avisen Vårt Land en rapport som viste at 40 misjonsorganisasjoner (ImF inkludert) samlet sett fikk inn 1,6 milliarder kroner i gaver i 2015. Fordelt på anslagsvis 300.000–350.000 medlemmer gir det et gjennomsnittlig årlig gavebeløp på 5000 kroner. Til sammenligning fikk Den norske kirke (DNK) totalt 305 millioner kroner i kollekt og andre innsamlinger i 2015. Vårt Land unnlot å «gni det inn» ved å regne ut at dette, fordelt på nesten 3,8 millioner kirkemedlemmer, blir beskjedne 80 kroner i gjennomsnitt.

En viktig forklaring er selvsagt at menighetene i DNK får sin hovedfinansiering fra stat og kommune. Men selv om vi som tilhører lekmannsbevegelsen, forenklet sagt gir svært mye mer enn kirkemedlemmene, er 5000 kroner i året prosentvis langt mindre enn giverordningen vi kan lese om i Det gamle testamente. Allerede i 1. Mos 14,20 får vi de første sporene av tienden. Ifølge 4. Mos 18,21 (jf. Neh 10,37) skulle den gå til levittene som lønn for ansvaret deres for tjenesten i templet.

Tiende

Å gi 10 prosent av inntekten er ikke gjentatt i Det nye testamente og gjelder ikke som et krav til oss, men det hindrer oss ikke i å ha tiende som et frivillig forbilde. Når bedehuset nå i økende grad fungerer som et fullverdig alternativ til Den norske kirke, trengs det mer organisering og mer i frivillige gaver. Dette er i ferd med å synke inn hos meg.

Når bedehuset nå i økende grad fungerer som et fullverdig alternativ til Den norske kirke, trengs det mer organisering og mer i frivillige gaver

Det er da også svært interessant å lese i 1. Kor 9 om det som skal være den eldste antydning vi kjenner om fast menighetstjeneste. I v. 14 viser Paulus til at «Herren (har) fastsatt for dem som forkynner evangeliet, at de skal leve av evangeliet». Bakgrunnen er trolig Matt 10,10b og Luk 10,7 der Jesus sier at «arbeideren er sin føde («lønn» hos Lukas) verd». Paulus trekker (v. 13) også en linje til Det gamle testamente og påpeker at de som gjorde tjeneste i templet, fikk sin del av offeret, og at dette var deres «lønn» (jf. 4. Mos 18,8,31).

I forbindelse med innsamlingen til de troende i Jerusalem skriver Paulus slik i starten av 2. Kor 8 om forsamlingene i Makedonia (sitert etter 2011-utgaven på nynorsk): «… sjølv om dei har vore hardt prøvde i si naud, har den overstrøymande gleda og djupe fattigdomen deira gjort dei rike og villige til å gje. Dei gav etter evne, det kan eg vitna, ja, over evne, og det frivillig. Inderleg ba dei om å få vera med på gåva saman med oss i denne tenesta for dei heilage.» (min kursivering).

De kristne i Filippi, Teassalonika og Berøa ga penger selv om de lite hadde, og med glede tok de selv initiativet til å bli med på gaveaksjonen. Det kan altså virke som om de i utgangspunktet ikke en gang var regnet med som potensielle givere.

… får lykke til

Jeg tilstår blankt at jeg ikke kan måle meg med dette. «Bare» det å gi tiende av netto årsinntekt ville i dagens familiesituasjon gripe såpass inn i (bobil)livet at vi ikke ville kunne gjøre det med glede. «På den første dag i uken skal hver av dere hjemme hos seg selv legge til side det han får lykke til» (min kursivering), forordner Paulus i 1. Kor 16,2 om den nevnte innsamlingen.

Jeg tilstår blankt at jeg ikke kan måle meg med dette

Jeg gleder meg over å ha fått lykke til å gå ett skritt videre i tillegg til det vi fra før gir i fast månedlig beløp og kollekter ellers: I den første uka etter sommerferien overførte jeg tienden av det vi brukte på oss selv i ferien, til «min» misjonsorganisasjon, ImF (kontonummer nederst til venstre på side 6 i bladet/Vippsnr. 23312). Vi kommer ikke til å slutte med å bruke penger på oss selv – det ville bære preg av trelldom – men misjonen skal få nyte godt av det. Det tror jeg vil gjøre gleden ved bobil-livet enda større. Jeg oppfordrer frimodig alle andre som har brukt penger på ferie av ulikt slag, om å vurdere å gjøre det samme!     

Tre myter om Awana

/0 Kommentarer/i , , /av

Vi har registrert tre myter om Awana som vi vil bidra til å avlive, skriver Sambåndet på lederplass.

I 5M6-artikkelen i augustnummeret leser vi inspirerende tanker om hvordan ImFs Awana-satsing får ringvirkning i flere sammenhenger. Dette er sannelig en spennende reise, og vi registrerer begeistrede ledere som opplever ny giv i barne- og ungdomsarbeidet. Samtidig undrer det oss at ikke enda flere av lagene i våre bedehus har tatt dette i bruk, og at satsingen er blitt et såpass tungt økonomisk løft for ImF. Vi har registrert tre myter som vi vil bidra til å avlive.

1.myte: «Awana krever så mange ledere. Vi er for få til å starte opp.» Nei, det er feil utgangspunkt. For det første har Awana tre pilarer: Forkynnelse av hele Guds ord, bygge relasjon og ha det kjekt sammen med lek og aktiviteter. Alt dette er mulig med dagens ledere, om en så skulle være alene, men det er jo klart at kvaliteten og mangfoldet øker med antall ledere. For det andre bør Awana appellere til voksne som ikke ser på seg selv som andaktsholdere, men som vil bruke tid til å bygge relasjon med barn og unge. For det tredje handler Awana om å ta barns åndelige liv på alvor fra de er små, og at de kan vokse inn i lederoppgaver ved at de blir gjort til Jesu disipler.

2.myte: «Awana ødelegger for andre ressurser og tilbud til barn.» Ja, dette har vi fått høre. For ImF sin del hadde vi en lignende satsing, om enn mye mindre i omfang, da Ving og Inpuls ble introdusert for ca. 30 år siden. Etter det har vi så å si ikke utarbeidet materiell og ressurser for den aldersgruppen der de fleste velger livskurs! Ser vi samlet på det tilfanget av ressurser som kristne B/U-ledere i Norge har å spille på, mener vi at tilbudet er blitt mindre og smalere de siste tiårene. Awana har tilbud fra to til nitten år, og lederne, barna og de unge vinner på å ha et variert tilbud der en kan velge det en mener er best egnet for ulike målgrupper.

Det er et stort løft, og vi skal klare det, men i fravær av ekstraordinære inntekter de siste årene er det tungt. Derfor trenger vi din støtte!

3.myte: «Awana finansieres av rike amerikanere, så det trenger vi ikke støtte.» Det er riktig at våre venner i USA har vært rause med å tilby alt sitt materiell uten å kreve royalties av oss, men alt det vi har produsert og tilrettelagt for det norske markedet, er betalt av ImF og ImF-UNG, med noe støtte fra Frikirken. Det er et stort løft, og vi skal klare det, men i fravær av ekstraordinære inntekter de siste årene er det tungt. Derfor trenger vi din støtte!

Karismatikk-takk?

/0 Kommentarer/i , , /av

Kan indremisjonsfolket bli et Åndens folk like naturlig som Ordets, spør Sambåndet på lederplass.

I mainummeret brukte vi god plass på teamet karismatikk, eller Åndens gaver som vi satte som stikkord. En av reaksjonene vi fikk, er at dette ikke ville ha vært mulig for få tiår siden, underforstått at verken utgiverorganisasjon eller lesere ville ha vært klar for det da. I juninummeret setter vi – som varslet sist – søkelys på usunn karismatikk, og noen vil kanskje si at en slik vektlegging er mer i tråd med Indremisjonens profil og misjonsfolk.

Det må erkjennes at dette er et inntrykk som har fått feste seg – og at det også et stykke på vei har noe for seg. Ikke desto mindre kunne en erfaren kretsforkynner nylig fortelle at da han og en enda mer erfaren kollega gjorde en opptelling av hva som gikk igjen i tilfeller der de var blitt spurt om å tale over et bestemt tema, var det nådegaver som toppet statistikken.

For et år siden kom teologen Geir Otto Holmås med boken «Ved en korsvei – Åpent brev til mine karismatiske venner». Boken handler om usunne strømninger innen internasjonal karismatikk, nærmere bestemt den ny-apostoliske reformasjon (NAR). Utgivelsen førte – kanskje litt paradoksalt – til at ImF satte søkelys på sunn karismatikk. Dette var et tema som preget flere nettverk og seminarer på lederkonferansen i 2018. Ikke minst derfor er det naturlig at også Sambåndet viet plass til dette i våre spalter.

En pastor i en ImF-tilknyttet forsamling kom med den formaning at før vi skrev om usunne sider ved karismatikk, måtte vi legge fram det gode og det sunne. Det rådet har vi fulgt. I forrige nummer viste Geir Otto Holmås til at lavkirkelige miljøer som ImF, der bibeltillit og forsoningslære fortsatt står sterkt, kan bety en stor forskjell i vår tid om vi er «villig til å åpne oss for Åndens dimensjon».

Det er viktig å kunne skjelne mellom det sunne og usunne, det ekte og det falske, og det har vært et mål med disse to temaseksjonene

For som vi legger fram i dette nummeret, er vår tid preget av en karismatisk strømning som det er all grunn til å advare mot – noe Sambåndet også gjør. Om NAR sier Holmås at «det er noe som ligner» på det ekte, «og som også mange oppriktige og dedikerte kristne trekkes mot». Derfor er det viktig å kunne skjelne mellom det sunne og usunne, det ekte og det falske, og det har vært et mål med disse to temaseksjonene.

Så må vi, som Holmås også understreker, ikke la det vrange og løgnaktige hindre oss. Kan indremisjonsfolket bli et Åndens folk like naturlig som Ordets? 

IKKE ILLUSTRASJONSFOTO: Vilhelm Viksøy.

Det begynte med en liten skygge på veggen

/0 Kommentarer/i , , /av

Jeg angrer inderlig på at jeg ikke malte over den mørke flekken på veggen, beretter journalist Vilhelm Viksøy i denne litt utradisjonelle kommentaren.

Vi nærmet oss mål på vår lille oppussingsjobb. Baderommet var tatt, stuen var malt og gangen med. Nå var det bare kjøkkenkroken igjen før nytt gulv skulle legge grunnen for styling og finish i den lille hybelen. Slik ble det ikke.

Det var altså den skyggen på veggen. Helt nederst bak kjøkkenbenken vi akkurat hadde løftet bort. Mest sannsynlig var det bare noe vann som hadde rent ned langs veggen og neppe noe å bry seg om. Kanskje vi bare skulle male over sånn at det så rent og pent ut? Mest for moro tok jeg fram skrujernet for å pirke litt, bare for å få bekreftet at alt var i orden.

Jeg skulle aldri ha gjort det. Skrujernet forsvant innover i veggplaten. Dette var mer enn overflatisk søl. Jeg gravde litt til og fant mer og mer vått tre. Til slutt kunne jeg skimte en stender (jeg har sett det på tv, derfor vet jeg hva det heter – en sånn tjukk stokk som går fra tak til gulv). Også stenderen virket litt mørkt. Dermed var det fram med sagen for å gi bedre innsyn. En liten luke som jeg lett kunne lappe igjen når jeg var ferdig, ble saget bort. Jeg skulle aldri ha gjort det heller – for der så jeg det enda tydeligere. Det var ingen tvil om at stenderen var våt. Nå var det for sent å late som ingenting og mure igjen elendigheten.

Nå var det for sent å late som ingenting og mure igjen elendigheten

Men hvor kom vannet fra? Regner det faktisk så mye vest for Bergen? Nei, det var nok ingen ytre flom, her var det snakk om indre forvitring. Jeg skimtet det som kunne se ut som et vannrør som forsvant inn bak stenderen, og jeg fant fram tommestokken (også omtalt som målbånd eller metermål) for å sjekke teorien min. Jeg skulle aldri gjort det heller, for nå ble det enda mer styr. Målet viste at på andre siden av veggen lå vannuttaket til toalettet. Det måtte være det røret eller koblingen som hadde fått seg en knekk som lekket til omgivelsene.

Det var neppe en stor lekkasje, for jeg verken hørte eller så vann som rant, men det begynte å bli så omfattende at jeg slo på tråden til forsikringsselskapet. Det skulle jeg aldri ha gjort, de mente nemlig det var god grunn for å sjekke dette med en takstmann. Dagen etter var han på plass med måleren, og jo da, her var det fukt. Og ikke bare det. Den stenderen (altså den lange stolpen inni veggen, en dobbel 2×4 – igjen for å late som jeg kan fagspråket) var ikke bare del av en lettvegg. Det var en bærende stolpe. Den var en del av selve reisverket i huset. Dermed var det ikke bare å skjødesløst kappe av og bytte ut med en ny av samme sort – eller en plastkopi for den del. Dette måtte gjøres grundig.

Kanskje var det nok å tørke litt og smøre på litt god-stoff for å smøre maskineriet?

Skjønt ekspertene var ikke helt samstemte. Noen av dem jeg spurte, mente det kanskje bare var vått, ikke råttent. Stenderen var bare mørk – så langt de kunne se. Kanskje var det nok å tørke litt og smøre på litt god-stoff for å smøre maskineriet? Jeg skulle ha hørt på dem. Det hadde vært mye enklere.

For etter at jeg hadde sikret stenderen forsvarlig for å unngå at taket falt i hodet på meg, begynte jeg å sage i stenderen. Det våte feltet måtte bort. Jeg tok godt i, trodde jeg, for overraskelsen var stor over hvor langt oppover stenderen fukten hadde satt seg. Og ikke bare det; den var mer enn våt. Det var plukkende råttent der på baksiden. Ikke bare på baksiden, forresten, stenderen gikk langt nedover i støypen. Sannelig var det vått der nedi også. Hvor langt? Nei, det var bare å ringe takstmann på nytt. Jeg lærer jo aldri av skade, for han ville innom for å ta en ny kikk. Dermed måtte jeg ringe rørleggeren også for å be ham vente med siste del av jobben.

Rørleggeren – la oss ta en liten parentes. Siden dette var et hus fra 80-tallet, var de fleste røster jeg rådførte meg med, samstemte: Rørene burde byttes i sin helhet, det var dristig å lappe. Jeg valgte å høre på dem selv om det ble en del dyrere, og tror du ikke den traven av en fagmann også greide å finne små dyr krypende inni veggen? Dyr som trivdes i mørke og fukt. Kunne han ikke holdt seg til sin del av jobben uten å engasjere seg i dette? Dermed måtte jeg på plass med lim-feller for å se om de lyssky dyrene bare var plagsomme, eller om de også må kriges mot. Svaret venter jeg på fortsatt.

Og da takstmannen kom tilbake på nytt, monterte han et monster av en vifte for å prøve å berge restene av veggen. Det kan hende at nå som årsaken til elendigheten er fjernet og avslørt, kan noe reddes. Hvis ikke må gulvet hugges opp og legges på nytt. Svaret får jeg når nordavinden har blåst seg ferdig.

At all elendigheten ble avslørt, har bare skapt mye styr og bryderi. Hadde jeg tidd stille, ville hybelen nå vært i bruk

Jeg angrer inderlig på at jeg ikke malte over den mørke flekken på veggen. Hvorfor måtte jeg være så dum å nevne dette for andre og undersøke hva som var galt? At all elendigheten ble avslørt, har bare skapt mye styr og bryderi. Hadde jeg tidd stille, ville hybelen nå vært i bruk.

Så fikk det heller våge seg at lekkasjen ville spist opp bærestenderen totalt og kanskje skapt langt større skader i huset. Men det får da være grenser for hva man skal forvente av en huseier.

KRAKOW: På torget i det jødiske kvarteret finnes et minnesmerke som består av over 70 tomme stoler. De representerer både møblene som ble igjen i den jødiske gettoen, og jødiske liv som ble revet bort under nazistenes okkupasjon av byen. FOTO: PETTER OLSEN

Antisemittisme og Israel

/0 Kommentarer/i , , /av

Som lutheraner vedkjenner jeg at vi har en svært kritikkverdig historie i forbindelse med jødene, skriver generalsekretær Erik Furnes i Indremisjonsforbundet.

Sammen med noen ansatte fra ImF tilbrakte jeg i mars noen dager i Krakow i Polen. Vi markerte 70 år for gjenfødelsen av Israel som nasjon i fjor, og vi ville i år følge opp med å besøke denne byen som på mange måter illustrerer det totale sviket mot det jødiske folk på europeisk jord.

I Krakow gikk vi gjennom den jødiske bydelen, og ærlige guider malte for oss et samfunn der det var lite motstand fra den etniske majoritet når nazistenes raseideologi gjorde sitt inntog. Vi hørte livlig Klezmer-musikk på en jødisk restaurant og tenkte oss tilbake til hvordan det måtte ha vært i 1940 med 250.000 innbyggere, derav 68.000 jøder. En vakker by med masse liv og handel, men også med mørke holdninger. 90 prosent av byens jøder ble utryddet i nazistenes dødsleire, og resten ble drevet ut under kommunistregimet etter krigen. En vet om ca. 150 jøder i Krakow i dag.

Her må også kristne menigheter være på banen med undervisning for unge og voksne!

Dette er ikke bare polsk historie, for i større eller mindre grad er det vår felles historie – med noen få hederlige unntak som Danmark og Bulgaria. Derfor er det så sterkt og vondt å gå gjennom restene av dødsleirene og tenke: Hvordan er det mulig? Er det virkelig så mørkt her inne i et menneskehjerte? Kan opplyste mennesker tillate at slikt skjer?

Ja, det er mulig, og ekstra skremmende er det at det er grobunn for antisemittisme i Europa bare 74 år etter denne grufulle krigen. Derfor må denne historien være viktig å formidle for nye generasjoner, og da ikke bare om selve Holocaust, men hele historien som gjorde dette mulig. Her må også kristne menigheter være på banen med undervisning for unge og voksne!

Dersom vi ikke kjenner antisemittismens grunnholdninger, makter vi ikke å avsløre den i vår tids konspirasjonsteorier og spekulasjoner

Dersom vi skal forstå antisemittismen, må vi gå mye dypere enn å se på utslagene den fikk i nyere tid. Antisemittismen er nemlig like gammel som jødefolket selv. Da Jakobs ætt ble til et helt folk i Egypt, skal vi legge merke til faraos ord i starten av 2. Mosebok: «Se, israelittenes folk er større og mer tallrike enn vi. La oss nå gå klokt til verks mot dem, så de ikke blir enda mer tallrike. For om det blir krig, vil de kanskje slå seg i lag med fiendene våre og stride mot oss og dra ut fra landet.» Dette er klassisk tankegods om mistenkeliggjøring, og spekulering om hva jødene kunne komme til å finne på.

Du finner det enda mer utmalende i budskapet som ble sendt til perserkongene i Esra 4, og bakgrunnen for Esters bok er jødehatet som fikk spre seg på den tiden. Spesielle tiltak innføres for jøder, til forskjell fra andre innbyggere, og dette har gjentatt seg i ulike land gjennom hele diasporaen. Dersom vi ikke kjenner antisemittismens grunnholdninger om at jødefolket må kontrolleres og holdes nede, makter vi ikke å avsløre den i vår tids konspirasjonsteorier og spekulasjoner.

For oss henger kampen mot antisemittisme tett sammen med å stå opp for nasjonen Israel

For oss henger kampen mot antisemittisme tett sammen med å stå opp for nasjonen Israel. Vi husker nasjonenes unnfallenhet i å ta imot jøder på flukt før krigen og etter krigen. Grunnlaget for jødenes nasjonalhjem er befestet både i den lange historien som Bibelen vitner om, men også nødvendigheten ut fra det som har skjedd i nyere tid. Vi er stolte over å proklamere vennskap med nasjon som er bygd på verdier og rettsvesen som vi i vår del av verden burde holde høyt, men som vi etter hvert har tatt for gitt.

Mye av kritikken mot Israel er uhistorisk, den forholder seg ikke til realitetene, den er tatt ut av sin sammenheng, den forventer en standard på handlingsmåter som vi ikke setter til oss selv og andre, den glemmer den konstante sikkerhetsrisiko, osv. Ingen av oss kan pårope oss full objektivitet, men en del av oss har fått dypere kunnskap og kjennskap til regionens historie, samfunnsliv, religion og etniske grupper gjennom litteratur, turer, samtaler med jødiske og arabiske ledere osv. På den bakgrunnen fortoner mye av Israels-kritikken (f.eks. anklagene om apartheid) seg som rett og slett ulogisk, og en må spørre seg om det er dypere og mørkere grunner til en del av denne kritikken. Derfor mener jeg at en god del av Israels-kritikken har røtter i antisemittiske holdninger.

Vi bør reflektere over det faktum at alle majoriteter – uansett land – står i fare for å utvise uakseptable holdninger til minoriteter

Når dette er sagt, og dette gjelder ikke minst inn i våre menigheter, bør vi reflektere over det faktum at alle majoriteter – uansett land – står i fare for å utvise uakseptable holdninger til minoriteter. Det ser vi i vårt eget samfunn. Det ser vi tydelig også i vår kristne historie, der den forfulgte menighet etter hvert ble de som forfulgte andre, ikke minst jødene. På den bakgrunn skal vi også lese de nytestamentlige tekstene om jødene og menigheten, og som lutheraner vedkjenner jeg at vi har en svært kritikkverdig historie her.

Jeg nevner dette fordi vi lett kan ende opp i posisjonen «Israels-kritikk = antisemittisme». Da har vi sannsynligvis fjernet oss fra den ærlige historieframstillingen som Bibelen gir av mennesket generelt, og jødefolket spesielt, men vi unnlater også å se de områdene der en lever i strid med Guds tanke og vilje i det israelske samfunnet. Med en slik posisjon får vi også en overfladisk holdning til hva antisemittisme egentlig er, og dermed gjør det vanskeligere å identifisere og bekjempe den. For hvis vi overser hva historien viser oss om antisemittismens fatale konsekvenser, kommer den til å gjenta seg.

Guds historie

/0 Kommentarer/i , , /av

Det er i kunnskapen om Gud kraften ligger til å stå fast med frimodighet – også i at ekteskapet er Guds skaperordning for én mann og én kvinne som Gud selv avspeiler seg i, mener Sambåndet på lederplass.

Øivind Benestad mener det bare er snakk om tid før også konservative kristne miljøer får merke presset om å akseptere at ekteskapet kan inkludere likekjønnede. Kristne ser at de fleste i samfunnet mener at to av samme kjønn kan gifte seg, og den daglige lederen for stiftelsen Mor Far Barn registrerer en bevegelse i samme retning også i konservative kristne forsamlinger.

Nå har Benestad lansert nettstedet samlivsbanken.no med ferdige undervisningsopplegg som han mener det er særlig viktig å nå unge med.

Vi tror Øivind Benestad har helt rett i at også frikirkelige miljøer, pinsebevegelsen og bedehusbevegelsen i økende grad vil få merke presset fra majoriteten når det gjelder spørsmål rundt kjønn og samliv (se lenke nederst). Dersom det ikke undervises i og forkynnes et annet budskap enn det de unge møtes med fra samfunnet rundt seg, er det bare et spørsmål om tid før skansene faller.

I stedet for å gi etter er vi kalt til motstand

I stedet for å gi etter er vi kalt til motstand. I 2. Kor 10 skriver Paulus at «selv om vi lever i kjødet, så fører vi ikke vår strid på kjødelig vis. For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus». «Kunnskapen om Gud», læren, er det vi må fortsette med å holde fram, i lydighet mot Kristus og slik Gud selv har åpenbart den i sitt Ord, gjennom sine utvalgte skribenter.

Kunnskapen om Gud skifter ikke med tiden

Kunnskapen om Gud skifter nemlig ikke med tiden. I stedet er det de kristnes oppgave til enhver tid å levere læren videre, slik at Guds mektige fortelling om hva Han har gjort fra før verdens grunnvoll ble lagt, fortsatt kan lyde. «Jeg roser dere», skriver Paulus i 1. Kor 11,2, «for at dere (…) holder fast på overleveringene, slik jeg overga dem til dere». Og i 1. Kor 15,3: «For jeg overga dere blant de første ting det som jeg selv tok imot».

Kirken, det være seg Den norske eller andre og uavhengig av konfesjon, kan ikke endre læren. Organisasjonene kan ikke endre læren. ImF kan ikke endre læren. Gud forteller sin historie. Vår oppgave er å levere den videre. Det er i dette, i kunnskapen om Gud, at kraften ligger til å stå fast med frimodighet – også i at ekteskapet er Guds skaperordning for én mann og én kvinne som Gud selv avspeiler seg i.

Norge i dag: Nystiftet frikirkelig nettverk vil arbeide for likekjønnet samliv.     

En dialog av lidelse

/0 Kommentarer/i , , /av

Det bør være åpenbart at et folk som ble forsøkt fullstendig utryddet for bare noen få tiår siden, er opptatt av sikkerhet innenfor egne, forsvarbare grenser, skriver Sambåndet på lederplass.

Når man går rundt i det som var utryddelsesleirene Auschwitz-Birkenau i Polen, er det mange refleksjoner man kan gjøre seg. En av dem er at det jødiske folk aldri vil komme til å gi fra seg kontrollen over verdens eneste jødiske stat, Israel, med et udelt Jerusalem som hovedstad.

I Auschwitz-komplekset ble mellom 1,1 og 2 millioner mennesker, de fleste av dem jøder, drept av nazistene. Det bør være åpenbart at et folk som ble forsøkt fullstendig utryddet for bare noen få tiår siden, er opptatt av sikkerhet innenfor egne, forsvarbare grenser.

Gud kaller Israel for sitt land, og dette landet har Han gitt til sitt utvalgte jordiske folk, jødene

For oss som legger Bibelens ord til grunn, er det et forhold som teller like mye: Gud kaller Israel for sitt land, og dette landet har Han gitt til sitt utvalgte jordiske folk, jødene. Vel står det at Gud tillot at de ble spredt til andre land på grunn av synd (3. Mos 26,33; 5. Mos 28,36), men da staten Israel ble gjenopprett i 1948, var også det oppfyllelse av profetier (f.eks. 5. Mos 30,3–5).

Joel fikk også et profetisk budskap fra Gud om et framtidig oppgjør (kap. 3,6–7): «For se, i de dager og på den tid, når jeg gjør ende på Judas og Jerusalems fangenskap, da vil jeg samle alle hedningefolk og føre dem ned i Josjafats dal. Der vil jeg holde rettergang med dem på grunn av Israel, mitt folk og min arv, fordi de spredte dem blant hedningefolkene og delte mitt land» (våre uthevelser).

Utstillingen er et tankevekkende og sterkt bidrag til renselse og helbredelse i forholdet mellom jøder og kristne

I den israelske byen Arad har den canadiskfødte skulptøren Rick Wienecke satt holocaust i et viktig perspektiv i form av en «dialog av lidelse» mellom påskens korsfestede Kristus og en representant for jødene som overlevde tilintetgjørelsen. Vi besøkte nylig en kopi av utstillingen, lokalisert like utenfor portene til Birkenau. Med bakgrunn i nazistenes utryddelsesforsøk er det ikke rart at utstillingen har provosert mange jøder. Fra deres synsvinkel var det nettopp de kristnes anklage om at det var jødene som korsfestet Jesus, som la grunnlaget for holocaust.

Gjennom skulpturene og undervisningsmateriellet peker Wienecke på forbindelser og likheter mellom de to verdenshistoriske hendelsene. Utstillingen er et tankevekkende og sterkt bidrag til renselse og helbredelse i forholdet mellom jøder og kristne. Å akseptere at Israel vil forbli jødenes nasjonalstat, vil bidra til det samme.              

UTENOM-BIBELSK: - Asle Eikrems teologi styres av et utenom-bibelsk filosofisk prinsipp. Dette prinsippet, eller denne ideen, blir i Eikrems teologi en erstatning for Jesu kors, skriver Arne Helge Teigen. ILLUSTRASJONSFOTO: UNSPLASH.COM

Teologi uten kors

/0 Kommentarer/i , , /av

Asle Eikrems avvisning av korset bør vekke oss, skriver Arne Helge Teigen.

På anmodning fra Sambåndet har Arne Helge Teigen vurdert professor Asle Eikrems bok; God as Sacrificial Love: A Systematic Exploration of a Controversial Notion (T&T Clark, 2018).

Høsten 2016 ble professor Asle Eikrem (MF) intervjuet i Sambåndet om sitt syn på Jesu frelsesgjerning. Han fortalte at han avviser læren om at Jesus har sonet våre synder ved sin død på korset. Videre hevdet han at Jesu korsdød ikke har betydning for frelsen. Gud tilgir uten at synden sones, forklarte Eikrem.

I 2018 gav Eikrem ut en bok der han utdyper sitt syn på denne tematikken. Den fikk nylig en vurdering av hans professorkollega ved MF, Harald Hegstad (Teologisk tidsskrift 1/2019). Hegstad skriver følgende om Eikrems prosjekt: «I stedet for å forsøke å gi mening til korset, hevder han at korset slett ikke var nødvendig».

Eikrem vil altså utvikle en teologi uten Jesu kors. I det følgende vil jeg gi noen glimt inn i hans tenkning om dette.

Eikrem etablerer to grunnleggende ideer som blir styrende for hans tenkning. På den ene side det han kaller en koherent (sammenhengende, red. anm.) oppfatning av Guds universelle kjærlighet. På den annen side en omfattende forklaring av begrepet «vold». Disse ideene forstås som motsetninger. Mens Guds kjærlighet defineres som ubegrenset aksept, åpenhet og «gjestfrihet», defineres «vold» som religiøs eller sosial ekskludering og fordømmelse. Vold omfatter både fysiske handlinger og oppfatninger som legitimerer slike handlinger. Med utgangspunkt i dette klassifiserer Eikrem alle oppfatninger om at Gud tilgir mennesker på grunn av Jesu soningsdød, som voldelige. På dette grunnlaget forkaster han læren om Jesu stedfortredende død.

Offer uten kors.

De to nevnte ideer blir avgjørende også for Eikrems valg og forkastelse av bibeltekster for sin teologi. Han finner både voldelige tankesystemer og inkluderende kjærlighet i Bibelen, men mener at den inkluderende kjærligheten er det sterkeste motivet i de bibelske skriftene. Den kommer særlig til uttrykk i Det nye testamentet, og Eikrem finner den fullkomment åpenbart i Jesus Kristus.

Med dette utgangspunkt går Eikrem i dialog med Skriften for å utdype sine oppfatninger. Han fristiller sine refleksjoner fra bibeltekster som forankrer Guds tilgivelse i Jesu korsdød, og tekster som ellers lærer at synd mot Gud må sones. Samtidig utdyper han sine oppfatninger i dialog med bibel-tekster som han mener presenter Gud som åpen og inkluderende. Han mener å finne slike tekster i Det gamle testamentets fortellinger om paktsmåltider og i fortellingene om den barmhjertige samaritan og den bortkomne sønns hjemkomst.

Nattverd uten kors.

Eikrems avvisning av korsets betydning fører nødvendigvis til at også andre temaer i den kristne tro må rekonstrueres. I Eikrems bok blir dette tydelig når han legger sin idé om Guds inkluderende åpenhet til grunn for sin forståelse av nattverden. Ifølge Eikrem kan selvsagt ikke nattverden forstås med utgangspunkt i at Jesus sonet menneskers synder på korset. Gjør man det, ender man opp med en voldelig og ekskluderende nattverdlære.

Eikrems avvisning av korsets betydning fører nødvendigvis til at også andre temaer i den kristne tro må rekonstrueres

Nattverden må i hans optikk være et måltid som kun viser Guds absolutte og inkluderende aksept. Nattverden er for alle, enten de tror eller ikke. De eneste som skal utelukkes fra nattverden, er de som mener at noen ikke kan delta i den, presiserer Eikrem. Her antyder Eikrem praktiske konsekvenser av sin teologi som vil gjøre situasjonen meget trang, for ikke å si umulig, for de som fortsatt tror på Bibelen og den lutherske bekjennelsens nattverdlære.

Eikrems bok i kontekst.

Eikrems kritikk av læren om stedfortredende soning har mye til felles med det som er gjort gjeldende i de siste tjue års forsoningsdebatt. Han legger ikke skjul på at han særlig er inspirert av feminist-teologene Rita Nakashima Brock, Rebecca Ann Parker og Susan Brison. De omtaler læren om Jesu stedfortredende soningsdød som sosialt farlig, fordi den angivelig legitimerer overgrep. Eikrem viser til Nakashima Brocks påstand om at Jesus ikke var frelser på grunn av korset, men på tross av korset.

Vi trenger å fornye vår forståelse av korsets betydning for alt det vi tror på og lever etter som kristne

Ellers følger Eikrem stier som er trådt opp av postmodernistiske teologer og filosofer før ham. I flere henseender viderefører han også sin eldre professorkollega Jan-Olav Henriksens kritikk av forsoningslæren. I sine teologiske alternativer går han så langt jeg kan se, noe lenger enn ham. Det kan også nevnes at Eikrem utvikler sin grunnleggende idé om åpenhet og aksept i dialog med filosofene E. Levinas og J. Derrida. Han utdyper så denne ideen i dialog med sitt utvalg av bibeltekster. De refleksjoner han gjør gjeldende i denne forbindelse, viser likevel at hans teologi styres av et utenom-bibelsk filosofisk prinsipp. Dette prinsippet, eller denne ideen, blir en erstatning for Jesu kors, i Eikrems teologi.

Avslutning.

Som kristne tror vi at Jesus åpnet Himmelen for oss nettopp ved sin stedfortredende død på korset. Jesu åpenhet består i at han tar imot alle som kommer til ham med sine synder. Jesus avviser ingen, men tar imot selv den største synder. Han tilgir og gir nåde fordi han selv har betalt og gjort opp for oss, nettopp på korset. Jesu korsdød åpenbarer både Guds frelsende kjærlighet og Guds dom over synden. Eikrems avvisning av korset bør vekke oss opp. Vi trenger å fornye vår forståelse av korsets betydning for alt det vi tror på og lever etter som kristne. Vi trenger fornyelse av korsets teologi.

Arne Helge Teigen er førsteamanuensis ved Fjellhaug internasjonale høgskole (NLM)

Vil du lese mer? 

I Sambåndet 11/16 (kjøp hele bladet for 3 euro) skrev vi om angrepet på forsoningslæren (inkludert omtale av Teigens bok «Kors og frelse» og det omtalte intervjuet med Eikrem).

I Sambåndet nr. 2/18 (kjøp hele bladet for 3 euro) skrev vi om det bibelske grunnlaget for læren om Jesu stedfortredende strafflidelse.

Skaperkraft

/0 Kommentarer/i , , /av

Bibelen åpenbarer dype sannheter som er egnet til å gi oss frimodighet som kristne til å være hele mennesker, skriver Sambåndet på lederplass.

«Om ikke våre ungdommer og unge voksne ser kirken tjene og bety en forskjell for våre omgivelser – hvorfor skal de da være en del av den?» Det er Hermund Haaland som spør, i boken «Samfunnsbygger – kirken ut av isolasjon». Bakteppet er at om lag 70 prosent av barna som vokser opp i kristne familier i Norge, forlater den kristne forsamling som unge voksne.

Vi tror ikke at det er «kirkens» tjeneste eller samfunnsgagnlighet i seg selv som er det avgjørende for at en bærekraftig tro kan spire fram hos den oppvoksende slekt, men at den kristne forsamling forkynner et helhetlig bibelsk verdensbilde som setter tjenesten i det rette perspektiv.

De første kapitlene i 1. Mosebok sier noe helt grunnleggende om mennesket som Guds ypperste skapning, menneskets forhold til skaperverket og til Gud og – ikke minst – Guds forhold til oss. Her lærer vi at vi er skapt i den treenige Guds bilde og etter Hans liknelse. Den hebraiske ordbruken signaliserer at Gud hadde en særlig sterk vilje til å skape mennesket, og at Han avbilder seg gjennom det. Eva regnes med sammen med Adam før hun er skapt, og hun velsignes i Adam før hun er til (1. Mos 1,27–28 jf. 2,21–24). Allerede her åpenbares konturene av den troende menighet som den siste Adams – Kristi – legeme. Vi ser hvordan et dyr måtte late livet som stedfortreder for at Adam og Eva skulle kunne bli overkledd i sin synd og skam (1. Mos 3,21).

Som kristne tjener vi våre medmennesker i kjærlighet fordi vi gjennom det troen gir oss, ikke står under Guds dom

Vi er skapt til å bære Guds bilde i verden – en bæreevne som ble ødelagt i syndefallet, men som ble gjenopprettet i Kristus. To viktige oppdrag uttrykker dette: Forvalter- og kulturoppdraget som går ut på å dra omsorg for skaperverket og legge til verdi ved å undersøke og dra nytte av den orden Gud har skapt. Misjonsoppdraget som går ut på å lede mennesker til frelse og etterfølgelse. Og disse to henger sammen. Som kristne tjener vi våre medmennesker i kjærlighet fordi vi gjennom det troen gir oss, ikke står under Guds dom.

Bibelen åpenbarer dype sannheter som er egnet til å gi oss frimodighet som kristne til å være hele mennesker og ikke gi etter for presset om å holde kristentro og daglig fagutøvelse adskilt. Det tror vi ikke minst vil tiltale de unge og utruste dem til å leve som troende og bli værende i forsamlingen.