Straffbar gudsvilje?

/0 Kommentarer/i , , /av

Vi frykter at det omtalte lovforslaget kan gjøre det straffbart å forkynne Guds gode vilje for menneskene, skriver Sambåndet på lederplass.

Stortinget skal i høst, med utgangspunkt i et representantforslag fra Arbeiderpartiet (Ap), ta stilling til om «kjønnsidentitet» og «kjønnsuttrykk» skal inkluderes i straffelovbestemmelsene om «hatefull ytring». Hensikten er å beskytte «transpersoner og andre som har en kjønnsidentitet eller et kjønnsuttrykk som bryter med omgivelsenes forventninger». Når dette leses, har ImF-ledelsen – på oppfordring – deltatt i en digital høring på Stortinget om lovforslaget.

Transpersoner identifiserer seg som det motsatte kjønn eller føler seg verken som mann eller kvinne. Denne problemstillingen synes for øvrig heller ikke ukjent for Bibelen, jf. 5. Mos 22,5 om manns- og kvinneklær og Jesu ord i Matt 19,12 om «gjeldinger som er født slik av mors liv».

Verken ImF eller Sambåndet har noe ønske om at mennesker skal utsettes for hatefulle ytringer

La det være klart at verken ImF eller Sambåndet har noe ønske om at mennesker skal utsettes for hatefulle ytringer. Men slik forslaget til paragraf 185 i straffeloven nå ligger, vil det bli straffbart å «fremme ringeakt» overfor transpersoner. Spørsmålet er hva som kan bli funnet å falle inn under et slikt tøyelig begrep.

Fra utlandet vet vi eksempelvis at J.K. Rowling, kjent som forfatter av bøkene om Harry Potter, ble utsatt for voldsomme verbale protester og boikott-trusler da hun tillot seg å kommentere uttrykket «menstruerende personer» ved å antyde at man tidligere beskrev personer som menstruerer, som kvinner. Maya Forstater mistet jobben sin fordi hun gav uttrykk for et syn om at mennesker ikke kan endre sitt biologiske kjønn. Fra eget land, i en debatt om lovforslaget på Dagsnytt Atten, kunne en av forslagsstillerne fra Ap ikke svare klart på om det ville bli betraktet som straffbar sjikane å lese opp eksempelvis 3. Mos 18,22, som beskriver homofile handlinger som «avskyelig».

Grensene for ytringsfriheten bør gå ved vold eller trusler om vold

Generelt mener vi det er prinsipielt betenkelig å ha et forbud mot «hatefull ytring», fordi staten da opptrer som en smaksdommer. Grensene for ytringsfriheten bør gå ved vold eller trusler om vold. I denne spesielle saken mener vi at også trosfriheten kan trues. Bibelens utgangspunkt er at mennesket er skapt til mann og kvinne og med henholdsvis mannlige og kvinnelige trekk. Dette er sentralt for forholdet mellom Gud og mennesker og dermed for et kristent menneskesyn og verdensbilde. Tokjønnsmodellen har da også vært grunnleggende for samfunnet. Vi frykter at det omtalte lovforslaget kan gjøre det straffbart å forkynne Guds gode vilje for menneskene. 

Ei utvida tilsynsteneste

/0 Kommentarer/i , , /av

Vi vil ta til orde for å utvide den tradisjonelle forståinga av tilsynstenesta, skriv Sambåndet på leiarplass.

Kva tenkjer du når du høyrer ord som «tilsyn» eller «tilsynsmann»? Vi vil tru at mange får assosiasjonar til offentlege instansar som t.d. Biltilsynet: «Sukk, no er eg kalla inn til kontroll igjen.» Liknande tankar får vi om omgrepet «underordning». Det er ord som står i vår Bibel (også dei nyaste omsettingane), men vert farga av kva som pregar modernistisk tenking.

Tilsynstenesta i andre frikyrkjesamfunn og Den norske kyrkja får ikkje avgrense korleis Bedehus-organisasjonane skal tenkje om si tilsynsteneste

Når vi Sambåndet løfter fram tema som leiarskap og tilsyn, trur vi det er mest tenleg å fylle dei omgrepa som er brukt i Bibelen, med eit godt innhald, i staden for å etablere nye omgrep som er lausrive frå bibel-omsettingane våre. Eit anna viktig poeng er at tilsynstenesta i andre frikyrkjesamfunn og Den norske kyrkja ikkje får avgrense korleis Bedehus-organisasjonane skal tenkje om si tilsynsteneste. Vi har masse å lære av andre, på godt og vondt, men vi skal ha fridom til å forme noko som er tenleg for vår samanheng.

Vi vil ta til orde for å utvide den tradisjonelle forståinga av tilsynstenesta. Den teologiske og læremessige rettleiinga har vore ein sentral og viktig del av dette, og må vere det framleis. Mange forkynnarar og organisasjonsleiarar har i praksis stått i slik verdifull teneste gjennom heile vår historie, både gjennom forkynning og samtalar med lokale leiarar.

Men ved sida av dette har det vekse fram behov for ulik form for hjelp i forsamlingsarbeidet. Vi kan nemne konfliktløysing, gjennomføring av gravferd og andre ordningar, læringsfellesskap, arbeidsrettleiing for tilsette, opplæring i planting av nye fellesskap, handtering av krenkingar, naturleg forsamlingsutvikling osb. Lista kan gjerast lang, og nye behov vil dukke opp. Poenget er at forsamlingane har ulike behov, og dei behova er ikkje isolert frå andre fagfelt.

Vi treng å forme ei tilsynsteneste der det er tilgang på ressurspersonar med ulik kompetanse

Derfor treng vi å forme ei tilsynsteneste der det er tilgang på ressurspersonar med ulik kompetanse. I eit slikt tilsyn står ein i kontinuerleg relasjon til forsamlingane, ikkje berre når noko blir vanskeleg, og det kan hjelpe oss til ei positiv forståing av tilsyn som noko fundamentalt viktig for at forsamlingane skal utvikle seg i ei positiv retning.

Våre søsterorganisasjonar Norsk Luthersk Misjonssamband og Normisjon har også arbeidd med denne tematikken, og viktige prosessar står framfor oss alle. Av fleire grunnar, ikkje minst fordi fleire forsamlingar no er innmelde i fleire organisasjonar, treng vi å samtale godt saman for byggje ei teneste som opplevast som relevant og tenleg.

FALSK: Læren som fikk vokse fram rundt Åsa Waldau, var falsk, skriver Petter Olsen. Den tidligere pastoren er her fotografert på en bokmesse i Gøteborg i 2007. Kilde: Hannibal/Wikimedia Commons 

Det som gikk galt i Knutby

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Dokumentarserien om menigheten Knutby Filadelfia viser med all tydelighet hvor galt det går når noen mener de har en høyere autoritet inn for Gud enn sine brødre og søstre i troen.

Etter at de seks episodene av den svenske dokumentaren «Drap i Knutby» ble gjort tilgjengelig på NRKs nettspiller, har flere kommentert den. Jeg må nesten beundre hvordan de synes å klare å holde en saklig distanse til de avsindige forholdene som beskrives i menigheten.

Tanken meldte seg om at de aller mest trengte et spark i baken og en enveisbillett til Langtvekkistan

Selv må jeg innrømme at raseriet veltet fram i meg, og at tanken meldte seg om at de som kalte seg pastorer og ledere i denne menigheten, aller mest trengte et spark i baken og en enveisbillett til Langtvekkistan.

Knutby Filadelfia var en del av den svenske pinsebevegelsen til den ble kastet ut. Det kan ikke være mulig å komme lengre bort fra menigheten i Bibelen (Åp 3,7–13) som den utvilsomt har hentet navnet sitt fra, enn slik det utviklet seg i Knutby. «Filadelfia» betyr «broderkjærlighet»!

Ingen nålevende mennesker har en høyere rang inn for Gud enn andre, og ingen er hevet over kritikk

Hovedproblemet slik jeg ser det, er det jeg innledet med. Noen mennesker tiltok seg og/eller fikk en høyere rang inn for Gud enn resten av menigheten. La oss slå det ettertrykkelig fast med én gang: Etter at apostlene vi leser om i Bibelen, døde, finnes det ingen slike mennesker. Vi står alle like foran Guds trone.

Jeg opprøres alltid sterkt når kristne som har fått lederansvar, mener seg hevet over kritikk, slik det også var tilfelle i Knutby. Ingen mennesker er i en slik posisjon heller – uansett hvilken tittel de har. Hvordan kan det finnes noen slike blant oss i dag når ikke en gang Paulus, som har apostolisk autoritet, mente dette om seg selv?

Når apostelen reiser fra Tessalonika til Berøa, forteller Lukas dette om de som var i jødenes synagoge i Berøa: «Og disse var av et edlere sinn enn de i Tessalonika.» Hvorfor? Jo, Lukas forklarer: «De tok imot Ordet med all godvilje, og gransket hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt.» (Apg 17,11).

Granskingen var fraværende, og dermed fikk mottakelsen tragisk utfall

I Knutby tok nok menighetslemmene imot det som ble forkynt dem. Mange også med «all godvilje». Men den like viktige granskingen var fraværende, og dermed fikk mottakelsen tragisk utfall. Den læren som fikk vokse fram – om at Åsa Waldau var «himmelens dronning» og den personifiserte Kristi brud, har ingenting med Ordet å gjøre.

Jeg vet ikke om vranglærerne i Knutby i det hele tatt var klar over at uttrykket «himmelens dronning» faktisk er brukt i Bibelen, i Jer 7,18. Der handler det om en hedensk fruktbarhetsgudinne – kanskje ikke så ueffent med tanke på det ryggesløse seksuallivet noen av pastorene i Knutby mente seg berettiget til – og har ingenting med Kristi brud å gjøre.

Læren om at Åsa Waldau var Kristi brud er falsk i den grad at den rammes av de voldsomt sterke uttrykkene Paulus bruker i Gal 1,8

Læren om at Åsa Waldau var Kristi brud er falsk i den grad at den rammes av de voldsomt sterke uttrykkene Paulus bruker i Gal 1,8: «… selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet!» Paulus er så ydmyk på egne vegne at han altså ikke utelukker at han selv eller hans medarbeidere, kan komme på avveie. Hvor var denne ydmykheten blant lederskapet i Knutby? Ikke en gang enn engel fra himmelen er verdt å lytte til om han kommer med et budskap som strider med det åpenbarte gudsordet, utdyper Paulus. Det er simpelthen ikke mulig å si det sterkere.

Gjennom profeten Jesaja sier Gud til Israelsfolket at «din skaper er din ektemann» (54,5). Overfor korinterne understreker Paulus at «jeg har jo forlovet dere med én mann for å fremstille en ren jomfru for Kristus.» (11,2; jf. Ef 5,32). Kristi brud er Guds folk – alle dem som har tatt imot budskapet om frelsen i Kristus.

Lederskapet i Knutby anså seg for å være sterke og byttet gudsordet ut med bokstavelig talt livsfarlig, manipulerende og selvopphøyede vranglære

Filadelfia-menigheten i Lydia mottar ingen kritikk. «… du har liten styrke, og har holdt fast på mitt ord og ikke fornektet mitt navn», formidler apostelen Johannes til det som kanskje var menighetens tilsynsmann. Lederskapet i Knutby anså seg derimot for å være sterke og byttet gudsordet ut med bokstavelig talt livsfarlig, manipulerende og selvopphøyede vranglære. Menighetslemmene ble satt ut av stand til å bruke den gudgitte forstanden som Jesus understreker at vi skal elske Gud med (Matt 22,37), og flere av dem ble drevet til randen av selvmord.

Som protestanter anklages vi ofte for å være altfor individualistiske, og at det er viktig å tro sammen med noen. Det skal vi ikke avvise. «Ikke noe profetord i Skriften er gitt til egen tydning», påpeker Peter (2. Pet 1,20). Det er dessuten grunn til å tenke at den kristne kirke gjennom 2000 år med overleveringer har en forståelse av Skriften som det er verdt å kalibrere egen tolking og forståelse opp mot.

Knutby Filadelfia er et skrekkeksempel på hvordan det kan gå dersom individene mister – eller blir frarøvet – seg selv

Men samtidig er Knutby Filadelfia er et skrekkeksempel på hvordan det kan gå dersom individene mister – eller blir frarøvet – seg selv. Det er et soleklart brudd med det forbildet Berøa, er for oss.

Som mine saklige yrkesbrødre påpekte, bør ingen av oss heller tenke at noe lignende det som skjedde i Knutby, ikke kan skje andre steder. Hvordan unngå det? Ved at hver enkelt følger Berøa-prinsippet og har kontakt med kristne utenfor egen sammenheng, og at pastorer og andre ledere i forsamlingen vedkjenner seg et åndelig tilsyn. Aldri mer Knutby!

Mindre Krik

/0 Kommentarer/i , , /av

Flere skoler vil trolig gå mot en svakere kobling til Krik enn slik det har vært, skriver Sambåndet på lederplass.

Kristen idrettskontakt (Krik) har holdt seg akkurat innenfor grensen til å unngå et direkte brudd i samarbeidet med skoleeierne ImF, NLM og Normisjon. Slik må vi tolke reaksjonene som er kommet etter at Krik nå har tatt ett skritt videre i arbeidet med å definere konsekvensene av vedtaket fra i fjor høst om at frivillige leirledere i Krik kan være samboere eller homofilt samlevende.  

Ifølge landsstyrevedtak 25. mai skal «verdidokumentet alltid bli vektlagt i sin helhet når noen skal ansettes i Krik, og særlig i stillinger som innehar lære- og undervisningsansvar». Om samlivsetikk sier verdidokumentet at «Krik løfter opp ekteskapet mellom mann og kvinne som Guds gode ordning for samlivet».  

Generalsekretær-stillingen anses å ha et «lære- og undervisningsansvar». Prestestillingen og den ansvarlige for leirvirksomheten kan også bli plassert i denne kategorien. Ifølge Dagen har Krik også signalisert at de ikke vil benytte forkynnere som lærer i strid med verdidokumentet i samlivsetikken. Ellers presiserer generalsekretær Silje Bjørndal at de vil vurdere hvilke forventninger de skal stille ut fra stillingens formål, noe som også er et krav i likestillings- og diskrimineringsloven. Samboere og homofilt samlevende kan bli ansatt i andre typer stillinger enn de nevnte.  

Likheten mellom Krik og misjonsorganisasjonene i denne saken er at man må oppfylle lovens kriterier for i det hele tatt å kunne ha forventninger til ansattes samlivsform. Ulikheten – og det vi vil anse som svakheten til Krik – er at den ovenfor siterte formuleringen om ekteskapet er mindre presis og mindre forpliktende enn bedehusorganisasjonenes ordlyd. Hvilken konkret forpliktelse for Krik ligger det i å «løfte opp ekteskapet mellom mann og kvinne»? Hvor tydelig veiledning kan man forvente at Krik gir ut fra en slik formulering? Hvor snevert vil «lære- og undervisningsansvar» kunne bli definert?

Bildøy bibelskole synes å mene at den har lite å tape på en svakere kobling til Krik. Vi vil tro at andre skoler nå vil følge i samme spor  

Ekteskapsdiskusjonen i Krik startet allerede høsten 2018. Både ImF og NLM har vært tydelige på at fjorårets kulminering i landsstyre og påfølgende landsmøte og avklaringene rundt denne, har svekket samarbeidet med Krik. At ImF-eide Bildøy bibelskole allerede i søknad om ny læreplan datert februar 2019 fjernet Krik-navnet fra idrettslinja – uten at det innebar et formelt brudd – tyder på at skolen mener å ha lite å tape på en svakere kobling til Krik. Vi vil tro at andre skoler nå vil følge i samme spor.

UTDANNING: Diskusjonen om en norsk universitetsutdanning for imamer, eksempelvis her ved Universitetet i Oslo, har perspektiver over seg, mener redaktør Petter Olsen. FOTO: Hirotomo t/Wikimedia Commons

Når staten vil bli alt i alle

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Av og til kan man finne støtte for egne tanker fra uventet hold.

Jeg har funnet fram noen avisutklipp fra senhøsten 2019. På Verdidebatt 4. oktober tok Sylo Taraku, forfatter og rådgiver i Tankesmien Agenda, til orde for universitetsutdanning for imamer i Norge. (Heng med, jeg kommer til poenget etter hvert!)

Institusjonalisert islam

Gjennom en slik utdanning skal imamene eksempelvis lære seg kildekritikk og kontekstualisering (å sette ting inn i en større sammenheng, min anm.). Imamene skal settes i stand til å «gjennomskue teologiske tekster og anta at de er skrevet av folk med egne meninger og intensjoner i en spesifikk historisk, sosial og kulturell situasjon». Muslimer som lever i Skandinavia og Europa, «kan utvikle sin egen teologi og drive med islamforskning uten å være avhengig av lærde i Midtøsten».

– Vi kan ikke kreve at muslimer skal være danske, norske eller svenske og samtidig la være å institusjonalisere islam på samme måte som kristendommen i våre samfunn, avsluttet Sylo Taraku (all kursivering er min).

– Naivt

Det jeg finner interessant, er Tarakus argumentasjon og – ikke minst – det svaret han fikk fra en annen forfatter, Mohammad Usman Rana. I et innlegg 23. oktober sier Rana seg enig i at «islam bør tolkes innenfor vestlige referanserammer». Men han understreker at «alle forsøk på kontekstualisering av en religion som islam, med en 1500 år gammel åndelig, filosofisk og filologisk (språklig, min anm.) tradisjon, krever troverdighet».

– Det bør ikke være sekulære staters eller universiteters anliggende eller oppgave å utdanne religiøse ledere som skal forkynne islamske budskap, med mindre målet er å fremme en sekulær-progressiv utvanning av islam som er totalt blottet for troverdighet blant muslimene. Å tro at vi skal klare å stable på beina en troverdig imamutdanning ved skandinaviske universiteter, der initiativet kommer fra sekulære aktører, er naivt, skriver Rana.

Autoritet

Forfatteren og legen viser blant annet til Zaytuna College i California. Det ble opprettet av blant andre en muslimsk tenker og fungerer som en krysning av vestlig akademisk standard og et eget islamsk autorisasjonssystem (Ijazah). Interessant nok er dette universitetet, ifølge Rana, akkreditert i USA. Rana anbefaler et samarbeid med dette og et tilsvarende studiested i Storbritannia, i stedet for å lage en egen imamutdanning i Norge.  

Jeg tar ikke her stilling til behovet for egen imamutdanning eller det konkrete samarbeidsalternativet som Rana viser til. Men jeg leser dialogen mellom Taraku og Rana inn i en allmenn samfunnsutvikling. Der jeg oppfatter at Taraku har et ønske om å bringe islam inn i faste, skandinaviske former og fortolkningsmønstre («institusjonalisert»), slik at brodden i religionen blir mindre, poengterer høyt utdannede Rana at dersom imamer i Norge skal utdannes med legitimitet blant muslimene, må det skje i en form som har autoritet innenfor islam. Hvis ikke vil utdanningen bli oppfattet som «sekulær-progressiv», med andre ord sosialt og politisk fremskrittsvennlig, vurdert etter rent verdslige prinsipper.

Kristendommen er langt på vei ufarliggjort i Norge og mange andre vestlige land

Om vi leser Ranas synspunkter her inn i en større samfunnssammenheng og bytter islam ut med kristendom, kan jeg lett identifisere meg med den muslimske legen og forfatteren. Kristendommen er langt på vei «institusjonalisert», for å bruke Sylo Tarakus uttrykk, eller ufarliggjort, i Norge og mange andre vestlige land. Ikke minst ser vi dette nettopp når det gjelder utdanning – i de harde utfallene mot den menneskerettighetsbeskyttede retten foreldre har til å velge en utdanning for sine barn som samsvarer med deres egen overbevisning. Angrepene på Sjøholt folkehøgskole og Danielsen-skolene er noen eksempler her. Mistenksomheten som rettes mot den lovlig misjonseide og verdibaserte NLA Høgskolen, både fra enkeltansatte og utdanningsmyndigheter, er et annet.  

Lovarbeid i våre dager er i ekstrem grad «sekulær-progressivt» – og dermed alt annet enn «nøytralt». Lov om endring av juridisk kjønn (2016) søker å fjerne forbindelsen mellom kropp/biologi og kjønn/identitet. Stortingsrepresentanter fra Miljøpartiet de grønne og Ap ville gå videre og omdefinere hele samfunnsstrukturen i tråd med denne LHBT-ideologien. Gjennom lov om likestilling og diskriminering (2018) presset KrF (!) fram at også familien skulle underlegges statens tanke- og verdisett.

Lovarbeid i våre dager er i ekstrem grad «sekulær-progressivt» – og dermed alt annet enn «nøytralt»

I årets debatt om ny tros- og livssynslov så vi hvordan Ap kjempet for at religionene skulle tilpasses statens sekulær-progressive ideal for å kunne motta «statsstøtte» (som egentlig er skattefradrag til trossamfunn utenom Den norske kirke). I Dagen 2. juni gjør tidligere redaktør Jon Kvalbein oppmerksom på at revidert straffelov legger opp til å straffe «ringeakt» for blant annet «religion eller livssyn» og «seksuell orientering», «kjønnsidentitet» eller «kjønnsuttrykk». Sammen med Kvalbein kan vi spørre om en ny blasfemilov snikinnføres og hvilke konsekvenser tolkningen av «ringeakt» kan få for ytrings- og religionsfriheten.

Det er all grunn til å spørre om vi er på vei mot et samfunn der grunnsannheter i kristendommen ikke bare motarbeides, men blir straffbare

Når vi nå ikke engang har nevnt ny ekteskapslov (2009) og de nylig vedtatte endringene i bioteknologiloven, er det all grunn til å spørre om vi er på vei mot et samfunn der grunnsannheter i kristendommen ikke bare motarbeides, men blir straffbare, og der eksempelvis kristne friskoler umuliggjøres som en juridisk eller praktisk følge.

Jeg mener det er høyst relevant å lese Mohammad Usman Ranas prinsipielle tenkning inn i en slik sammenheng – og dermed ta den på høyeste alvor.  Underlig nok møtte Rana ingen proteststorm. Kan det ha noe med å gjøre at han bekjenner seg til en annen religion enn kristendommen? 

Også publisert på verdidebatt.no.

Ord og handling

/0 Kommentarer/i , , /av

LEDER Er det nok å ha Jesus som forbilde og ikke lytte til hans og hans apostlers ord, spør Sambåndet på lederplass.

Noen teologer synes å mene at dersom man retter oppmerksomheten mot Jesu person og utvalgte deler av hans handlinger, trenger man ikke å lytte til hans – og hans apostlers – ord. Det er en farlig tankegang.

I vinter og vår har det på ny vært debatt i kristenpressen om bibelsyn og bibeltroskap. 4. april er det professor ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo, Svein Aage Christoffersen, som skriver i Vårt Land: «Det er (…) ikke bibeltekstene som er Guds ord. Det er Jesus», anfører Christoffersen og viser til Joh 1. Professoren er deretter opptatt av Jesu jordeliv, der Jesus refset religiøse ledere for å være hardhjertet, mens han selv viste medfølelse.

Går vi tilbake til 24. juli 2019, var det professor emeritus ved det samme fakultetet, Halvor Moxnes, som hadde innlegg på trykk: Den norske kirke har slett ikke mistet seg selv, den har tvert imot «kommet nærmere til å finne seg selv ved å følge Jesu eksempel. (…) kirken skal være ‘en åpen folkekirke som møter mennesker slik Jesus gjorde’», skrev Moxnes (med henvisning til programmet for Åpen folkekirke).

Christoffersen er kun opptatt av at Jesus ble et menneske av kjøtt og blod. Ordet forsvinner simpelthen i inkarnasjonen

Mens Moxnes’ argumentasjon er forutsigbar, overrasker Christoffersen. Sistnevnte forsøker å snu det som lett kan være del av konservative kristnes argumentasjon, til egen fordel. Når Johannes – med klar referanse til Jesus – sier at «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud (1,1), gir jo det Jesu ord en veldig autoritet. Christoffersen ser imidlertid helt bort fra den tanken og er kun opptatt av at Jesus ble et menneske av kjøtt og blod (1,14). Ordet forsvinner simpelthen i inkarnasjonen.

Det underlige er at professorene for det første ikke synes å ha fått med seg at Matteus gjentatte ganger refererer «har dere ikke lest?» fra samtaler Jesus fører (12,3; 12,5; 19,4; 22,31). Jesus selv viser altså nettopp til Ordet. Og for det andre: i møte med mennesker konfronterer Jesus synd. «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere» (vår kursivering), sier Jesus i Matt 9,12–13. Jesu medfølelse hadde ikke til hensikt å være ettergivende eller å se gjennom fingrene med.

Jesu medfølelse hadde ikke til hensikt å være ettergivende eller å se gjennom fingrene med

«Ikke se på hva jeg gjør, se på hva jeg sier», lyder et uttrykk. Og for noen og enhver av oss er det ofte motstrid mellom ord og handling. Slik er det ikke hos Jesus, og hos ham og de han autoriserte, kan derfor ikke det ene utelukke det andre.

YTRING: Mene eller ikke mene – det er spørsmålet. Hvordan kan en redaktør for et medium med et kristent utgangspunkt tenke? ILLUSTRASJONSFOTO: NEONBRAND/UNSPLASH

En rystende leder

/0 Kommentarer/i , , /av

Skal et kristent blad ta stilling i en politisk sak? Redaktøren for bladet som ble stiftet av Billy Graham, overrasket både seg selv og andre.

I en artikkel fra Religion News Service (RNS) 18. desember i fjor ble daværende sjefredaktør Mark Galli i Christianity Today (CT) spurt om CT ville mene noe om riksrettsprosessen mot Donald Trump. Galli svarte nei, men neste dag la han likevel ut en leder der bladet erklærte at «Trump bør fjernes fra embetet». CT omtales som hovedtalerør for de såkalt «moderate evangelikale» i USA, og lederen vakte sterke reaksjoner over hele følelsesspekteret.

Politisk sak

Begrunnelsen fra Galli for ikke å mene noe, lød slik (se første lenke): «Det er i stor grad en politisk sak, og det er vanskelig å finne en unikt kristen vinkling på den – noe som ville være et krav for at vi skulle kommentere saken. Riktignok er det etiske sider ute og går, men det er tilfellet for alle politiske saker. Dersom vi kommenterte alle disse, ville vi ha blitt ‘Politikken i dag’» (i stedet for «Kristendommen i dag», min anm.).

Skal et kristent medium, i alle fall om det er tilknyttet en bestemt organisasjon, ta stilling til politiske saker, bør det være utfra en tydelig kristen tilnærming

Da jeg leste dette, måtte jeg som redaktør si meg enig. Skal et kristent medium, i alle fall om det er tilknyttet en bestemt organisasjon, ta stilling til politiske saker, bør det være utfra en tydelig kristen tilnærming. Det vil som oftest være dersom Bibelen sier noe konkret om det saken handler om. Men hva var det som plutselig endret seg for Mark Galli?

Dramatisk

Den nå pensjonerte sjefredaktøren har blitt intervjuet mange ganger om denne lederartikkelen, men jeg har likevel ikke funnet at han er blitt stilt dette åpenbare spørsmålet. Det gjorde jeg derfor selv, via e-post. I sitt svar erkjenner Galli at dette var «en av de mest dramatiske snuoperasjonene» i karrieren hans. Han forteller at intervjuet med RNS ble gjort noen dager før 18. desember, og i mellomtiden var riksrettsprosessen i tankene hans. Han erindret også at CT hadde latt sin røst høre i riksrettsprosessene mot de tidligere presidentene Richard Nixon (1974) og Bill Clinton (1998).

– Jeg konkluderte med at dersom vi ikke sa noe om riksrettssaken mot Trump, ville vi svikte leserne våre, skriver Galli i e-posten.

I e-postdialogen spurte jeg Galli om han hadde funnet noen «unikt kristen vinkling», med referanse til RNS-intervjuet. Den tidligere redaktøren svarer at han «prøvde å skrive lederen innenfor et moralsk rammeverk». «Men», legger han til, «i vår svært politiserte verden ble den naturligvis av de fleste bare lest som en politisk uttalelse».

Moral

Galli viser i lederartikkelen til grunnlagsdokumentene for CT. Her heter det at magasinet skal bistå evangeliske kristne til å tolke nyhetene på en måte som reflekterer deres kristne tro. Det gjør at også CT tidvis finner det nødvendig å ha meninger om politiske saker. Galli finner det uomtvistelig at Trump forsøkte å bruke sin politiske autoritet til å tvinge den polske presidenten til å «trakassere og diskreditere» en av presidentens politiske motstandere. «Det er ikke bare brudd på Grunnloven, det er – enda viktigere – dypt umoralsk», skrev Galli.

Ifølge lederartikkelen har Trump senket den moralske standarden i regjeringsapparatet sitt og er selv «moralsk fortapt og forvirret». Riksrettsprosessen flombelyste Trumps moralske utilstrekkelighet. Denne utilstrekkeligheten er ikke bare til skade for presidentembetet og landets omdømme, men skader også innbyggernes ånd og framtid. Ingen av de positive sidene ved presidenten (f.eks. utnevnelse av konservative dommere og forsvar av religionsfrihet) kan oppveie dette, mener Galli. At Trump blir fjernet, enten av Senatet eller ved valg, handler ikke om lojalitet til politiske partier, men til skaperen av de ti bud, fastslår Galli.

Dersom utsikter til politiske fordeler skal telle mer for evangelikale kristne enn presidentens umoral i ord og handling, vil det være til anstøt for ikke-kristne og føre til at kristne ikke blir tatt på alvor når man snakker om hva som er rett og rettferdig. Til syvende og sist vil fortsatt støtte til Trump slå tilbake på måten verden ser på evangelisk kristendom og forstår evangeliet på, konkluderer Mark Galli i lederen.

Rettesnor

Jeg spør Galli om han mener at det å ha en «unikt kristen vinkling» bør være en rettesnor og rammeverk for å ta redaksjonell stilling i politiske saker. Eks-redaktøren svarer at CT «sjelden» tar stilling i slike saker og bare «dersom en klart moralsk eller etisk sak står på spill». Under henvisning til det jeg ovenfor har referert, mener Galli at det i dette tilfellet sto på spill en sak som handlet om moral og om evangeliet. Til syvende og sist handlet ikke lederen så mye om Trump som om en «blind lojalitet» til Trump hos en del av det evangelikale segmentet i amerikansk kristenhet.

Nøyaktig når en politisk sak er verdt en kommentar i CT, er det ifølge Galli ikke noen absolutte retningslinjer for – utover det han har skrevet i dialogen med meg. «I mange tilfeller er det en vurderingssak, og ansvaret for disse vurderingene ligger på sjefredaktøren», konkluderer Mark Galli.

Eks-redaktørens vurderinger – om ikke den konkrete saken – er av prinsipiell karakter og også nyttig for andre publikasjoner med et kristent utgangspunkt

Christianity Today utgis av Christianity Today International, som er sympatisk til – men uavhengig av – Billy Graham Evangelistic Association (BGEA). BGEA ledes i dag av Billy Grahams sønn, Franklin Graham, som støtter Trump og har uttalt seg sterkt kritisk til den omtalte lederartikkelen. Utgiverskapet er ikke direkte sammenlignbart med Sambåndet, men eks-redaktørens vurderinger – om ikke den konkrete saken – er av prinsipiell karakter og også nyttig for andre publikasjoner med et kristent utgangspunkt.

Ikkje digital, men fri nattverd

/0 Kommentarer/i , , /av

Vi må minne om at nattverden er "fri", og vi har aldri snakka om vår feiring som "eit alternativ", skriv Sambåndet på leiarplass.

Når vi no går gjennom ei tid der den kristne forsamling ikkje kan samlast på vanleg vis, vert det naturleg nok sjeldan at vi får ta del i feiringa av Herrens nattverd.

Dette nåde- og samfunnsmåltidet er gitt til Guds folk, og når vi les i Det nye testamente, forstår vi at det hadde ein sentral plass i det kristne fellesskapet. «Med eitt sinn samla dei seg kvar dag på tempelplassen, og i heimane braut dei brødet og åt i lag med ekte og inderleg glede», står det i Apg 2:46. Så skulle dette enkle, men viktige måltidet ha ein sentral plass også i våre fellesskap.

Sjølv før den lovmessige endringa om fri nattverd i 1913 var det ei brei forståing mellom lekfolket på bedehuset at dette måltidet var like fritt som Guds ord er fritt. Like fullt var nattverdstriden ein hard kamp, og nokre fekk erfare den sterkare enn andre. Etter 1913 skulle likevel all tvil vere rydda av vegen. Nattverden er «for dei einskilde kristne fritt på same måten som ved bruk av Guds ord», skreiv kyrkjestatsråden den gong, og det var heilt i samsvar med korleis leiarane for lekmannsrørsla tenkte ut frå Bibelens ord. «Lekfolket kunne med det med frimod samlast til nattverd, både i heimen og i venesamfunnet» (Ordets folk, side 101).

Når nattverd i denne tid vert feira i heimane, eventuelt i samband med leiing via ei nett-gudsteneste, vert dette no problematisert. At katolske teologar har vanskar med det er å forvente, men at konservative teologar gjer det same kan gjere nokre usikre på om dette er rett.

Vi vil avvise at det er snakk om eit nødsprinsipp når Jesu vener på denne måten et og drikk til minne om Herrens død

Når det no vert brukt ord som «digital nattverd», eller til og med «nødnattverd», må vi altså minne om at nattverden er «fri», og vi har aldri snakka om vår feiring som «eit alternativ». Andreas Lavik skreiv i 1907: «Det menighetsbegrep som Jesus etterlot oss, er dette: ‘Hvor to eller tre er sammen i mitt navn, der er jeg midt iblant dem’. Til denne menighet har han også overgitt nattverden». Vi vil avvise at det er snakk om eit nødsprinsipp når Jesu vener på denne måten et og drikk til minne om Herrens død.

Det er ein fare med det framveksande forsamlingsarbeidet i bedehuset, der vi oppmoder til å døype, feire nattverd, ha truvedkjenning osb: Vi har lett for å innføre ei forsamlings- og embetsforståing som er framand for våre åndelege røter. Særleg vert dette forsterka ved måten det er blitt vanleg å nytte ved nattverdfeiring i dag, og som har mykje til felles med den kyrkjelege praksis som Ludvig Hope kalla «et fremmedmanns-vesen», der «vi skal mates».

Vi vil derimot ikkje problematisere måten vi gjer dette på, for her kjem det inn praktiske omsyn og ulik oppleving av kva samfunn med andre truande er. Enten vi kneler ved ein alterring, er på vandring fram til nokon som deler ut, eller vi sender til kvarandre i stolradene i heim eller bedehus, så er dette det same: Vi høyrer innstiftingsorda saman, vi et brødet med orda «dette er Jesu kropp, vi drikk med orda «dette er Jesu blod», og vi takkar Gud for hans sonoffer og nåde. Ved det forkynner vi Herrens død til dess Han kjem.

BÅDE OG: Våre erfaringer påvirker hvordan vi leser Bibelen, og samtidig kan Bibelen påvirke hvordan vi tolker våre erfaringer. Vi har altså et både og og ikke et enten eller her, skriver journalist Brit Rønningen. ILLUSTRASJON: Adobe Stock

Erfaringene i møte med Bibelen

/0 Kommentarer/i , , /av

Kan erfaringene ha noe å si for hvordan en leser Bibelen eller kan Bibelen ha noe å si for hvordan en forstår sine erfaringer?

På lederkonferansen Kraft i september i fjor spurte pastor Thomas Rake: «Men er det erfaringene som skal bestemme, eller er det Gud?» Der og da tenkte jeg at som kristen vil jeg selvfølgelig at Gud skal bestemme. Men et spørsmål presset seg på, «Må Gud og erfaringene stå i motsetning til hverandre?» I forlengelsen av det kom også innledningsspørsmålet opp: Kan erfaringene ha noe å si for hvordan en leser Bibelen eller kan Bibelen ha noe å si for hvordan en forstår sine erfaringer?

Det enkle svaret på det spørsmålet er selvfølgelig at våre erfaringer påvirker hvordan vi leser Bibelen, og samtidig at Bibelen kan påvirke hvordan vi tolker våre erfaringer. Vi har altså et både og, og ikke et enten eller her.

Men Bibelen er ikke det eneste stedet hvor vi kan bli kjent med Gud og hans vilje. Gud har også åpenbart seg i naturen, noe som er flott beskrevet i Jobs bok når Gud svarer Job på hans smerte og mange spørsmål (Job 40–41). Og når Jesus, som er Gud som blir menneske, gir disiplene misjonsbefalingen og vi i Apostlenes gjerninger kan lese om hvordan de går ut og gjør mennesker til disipler, leser vi også om hvordan Gud lar seg finne i vår neste. Det er likevel først og fremst Bibelen vi gjerne går til når vi skal lære Gud å kjenne.

Det er når vår virkelighet og Bibelen møtes at det kan bli mer sammensatt

Så er det når vår virkelighet og Bibelen møtes at det kan bli mer sammensatt. Kan noe av grunnen til at evangeliet ikke virker så attraktivt og relevant for mange i dagens Norge være at en del opplever at bibeltekstene og måten de blir utlagt på, oppleves som fremmedgjørende og noe som ikke angår eget liv eller verden? Spørsmålet er ikke ment som kritikk av alle de som forkynner evangeliet i ulike menigheter og forsamlinger rundt om i landet. Det er ment som en åpning for refleksjon.

I artikkelen Tekster til forandring på www.bibel.no står det blant annet: «Som lesere (av Bibelen) skaper vi en sammenheng i teksten som neppe stemmer nøyaktig med hva forfatteren mente eller hva andre mennesker kan få ut av teksten (…) Hvem er du som leser? Hva preger oss i forsøket på å forstå en tekst? Hvordan blir vår forståelse av teksten om kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd, preget av om vi selv er mann eller kvinne? Hvordan preges tolkningen av teksten om Jesus og den rike unge mannen av om tolkeren selv er fattig eller rik?» Poenget her er å bli bevisst hvem man er som bibelleser og forkynner og hvilken kontekst man står i og hvordan det påvirker hvordan man forstår og tolker bibelteksten.

Man står i fare for å gjøre gudsforholdet til noe som ikke angår den virkeligheten man lever i

For eksempel er det kanskje ikke tilfeldig at Norge er at ganske individualistisk samfunn. En årsak til det tror jeg er en luthersk protestantisk kultur hvor frelse, synd og gudsforholdet er blitt gjort til noe individuelt og det samme med de ulike problemene enkeltindivider står opp i. De blir sett på som individuelle problemer og ikke strukturelle og politiske problemer. Dermed står man i fare for å gjøre gudsforholdet til noe som ikke angår den virkeligheten man lever i, og for å gi individet et altfor stort ansvar for egen situasjon, fordi man tror at det er helt uavhengig av kulturen og samfunnet det lever i.

Hilde Løvdal Stephens skriver om kløften mellom afroamerikanske kristne artister og hvite, evangelikale kristne i artikkelen Kløften i USAs kristne musikkbransje på vl.no. Den kløften handler blant annet med hvordan de definerer rasisme. Mens hvite kristne ofte ser på rasisme som et holdningsproblem, ser afroamerikanske kristne i tillegg på rasisme som et strukturelt og politisk problem. Og de leser kanskje Bibelen ulikt? Hvem av dem har den riktige forståelsen av bibeltekstene?

Det er ikke er så dumt med ydmykhet i dette møtet mellom erfaringene og Bibelen

Et siste eksempel på hva som kan skje når virkeligheten og Bibelen møtes, er fra leder i mellomkirkelig råd, Berit Helgøy Kloster. I et innlegg på dagen.no forteller hun om det hun opplevde på sin reise til Fiji. Da gruppen hun reiste med, spurte om hvorfor vold mot kvinner er så utbredt i denne delen av verden, fikk de til svar; «det kom med misjonærene». De hadde en bibelfortolkning som forsterket patriarkalske strukturer, og de forkynte at kvinner skulle være lydige og underordne seg sine ektemenn, at mannen er kvinnens hode, og at en god kone derfor tilpasser seg mannens ønsker og behov. Man kan si at misjonærer brukte Bibelen til å holde kvinner nede. Er det de som er mest bibeltro, eller er det Berit Helgøy Kloster, som er kritisk til hvordan de har tolket tekstene som handler om kvinners underordning? Helgøy Kloster spør utfordrende: «Hva skjer når menn gis definisjonsmakten til å fortolke Skriften og til å bestemme kvinners handlingsrom?»

En forsiktig konklusjon på det hele kan være at det ikke er så dumt med ydmykhet i dette møtet mellom erfaringene og Bibelen.

Å definere seg rundt grøten

/0 Kommentarer/i , , /av

Nøyer vi oss med å ha papirene i orden sånn i tilfelle bokettersyn?

«Som i alle de helliges menigheter skal kvinnene tie når menigheten samles. Det er ikke tillatt for dem å tale», skriver Paulus til menigheten i Korint.

Jeg husker dette var vanskelige ord å forholde seg til da jeg vokste opp som en del av indremisjonen. Både fordi ordene var spisse, men også fordi de ikke stemte med det jeg så rundt meg. For kvinnene på bedehuset var ikke bare taletrengte, de var også veltalende. Når så spørsmålet for noen var det store testspørsmålet om bibeltroskap og for andre kroneksempelet på at bedehuset var gammeldags, var det ikke lett for en ungdom å lande et svar.

Etter hvert skjønte jeg at dette verset skulle leses i lys av andre vers som sa mer om den såkalte «tjenestedelingen». Da var bildet mer nyansert, og jeg ble forklart at dette handlet om et «hyrdeansvar kvinnene var spart for». Hva som var begrunnelsen og hva som skilte en hyrde fra en taler eller annen lærer, var ikke like enkelt å gripe. Det mest konkrete var at «kvinnelige prester» var i kategorien. Dermed var problemet løst ved at man definerte det utenfor bedehusets vegger, og kvinner som menn kunne tale – med mindre de hadde kappe og krage.

Men en slik løsning fungerte dårlig for min realfaglige og logisk søkende hjerne. Definisjonen var i behold, men vi hadde ikke engang kvinneprester i nærheten. Var det ikke viktigere med det som faktisk skjedde blant oss i det daglige?

Løsningen for mange, meg selv inkludert, ble å «være undervegs» og overlate de sterke meningene til andre. Med tiden har jeg våget å la reisen bli mer enn unnskyldende ord, men det har ikke gjort spørsmålet lettere.

Den første utfordringen jeg møter, er å finne ut hva Bibelen faktisk sier. Et tilsynelatende opplagt vers som 1. Tim 3,2 om at en tilsynsmann skal være «én kvinnes mann», er mindre opplagt når jeg leser videre. I vers 12 gis samme føringen til diakonen, samtidig som «vår søster Føbe» anbefales som diakon i Rom 16,1. Hvis Bibelen ikke skal motsi seg selv, er det vanskelig å forstå at verset handler om mann framfor kvinner. Kan det i stedet handle om antall ektefeller, eller som noen oversettelser sier: «trofast mot sin kone»? Hvis det er tilfelle, kan det også gjelde andre tekster; at de snakker om noe annet enn vi først tror? Skal vi tro Bibelens ord, er det like galt å legge noe til, for sikkerhetsskyld, som det er å trekke noe fra.

Bibelen har heller ikke en ferdig manual for menighetsliv av typen: «når dere organiserer forsamlingen, skal dere for det første velge …, deretter …». Vi må derimot lese summen av flere tekster. I den summen er det ikke opplagt om det er ulike funksjoner som beskrives når for eksempel eldste og tilsynsmann nevnes, eller om det er ulike navn på samme funksjon.

Titlene som brukes, er heller ikke «åndelige» ord. De er hentet både fra samfunnsstrukturen og det jødiske gudstjenestelivet og var mer kjente uttrykk i den bibelske kontekst. Når vi leser, må vi fylle dem med innhold og deretter definere en forståelse tilpasset vår egen struktur. Det er en krevende reise, for de siste tiårene har vårt eget landskap endret seg dramatisk med en strøm av selvstendige forsamlinger som vokser fram. I den strømmen flyter (kvinne)presten og kirken stadig lengre bort fra oss, og spørsmålet om kvinnens plass har for lengst seilt inn på vårt eget podium.

ImF har da også tatt konsekvensen av og dette og gjort gode og ærlige forsøk på å definere åndelig lederskap på bedehuset i en ny, selvstendig tid. Med en flat og embetsløs struktur som vår, gir det seg ikke umiddelbart hvordan definisjonene blir. I veiledningen fra ImFs lære- og tilsynsråd fra 2014 løftes kvinnenes betydning fram på en frigjørende måte, og det understrekes at alle oppgaver, i lys av det allmenne prestedømmet, i utgangspunktet er åpne for alle. Det snakkes ikke lenger om nådegave, men om funksjon og mandat. I stedet for vektlegging av konkrete bibelvers, begrunnes tjenestedelingen i en helhetlig forståelse av Bibelen, med en særlig forankring i skapelsen og Bibelens grunntone om mann–kvinne, fedre–mødre, brud–brudgom osv. Det erkjennes også at historien har vært mer preget av høvdinger enn av åndelige fedre. En slik tilnærming er lettere å gripe for en som er på reise i spørsmålet.

Selv om avgrensningen skrenkes kraftig inn, er det likevel ingen tvil om at ImF fastholder et «særskilt lære- og tilsynsansvar» som er forbeholdt menn. Den samme avgrensning finner vi i forslaget til normallover for forsamlinger (revidert av GF i 2016), da omtalt som Hyrderåd. I forslaget til lover når ImF og NLM danner felles forsamling, brukes ordet Eldsteråd. Det er med andre ord brukt ulike begrep, og mandat og funksjon til dette «særskilte ansvaret», varierer. I veiledning til felleslovene står det til og med at oppgavene for Eldsterådet «vil være noe som må avklares og utvikles lokalt».

En slik fleksibel tilnærming er godt i tråd med ImFs frie og flate struktur, men det skaper samtidig utfordringer. Jeg har flere ganger vært tett på prosesser der det opprettes hyrde/tilsyns/eldste-råd, og det grunnleggende spørsmålet som har skapt strid, uavhengig av tjenestedeling, er en svært ulik forståelse av mandatets omfang. For det er stor forskjell på et eldsteråd forstått som øverste ledelse i en menighet og et tilsynsråd som trer inn ved behov.

Jeg er ikke kommet i mål på min reise. Fortsatt henger jeg ikke helt med på hvorfor Pauli ord om kvinners taushet skal utledes til et «særskilt hyrde- og læreansvar» forbeholdt menn, et uttrykk som for øvrig er skapt og ikke hentet direkte fra Bibelen. Fortsatt forstår jeg ikke hvorfor påbudet om hodeplagg under bønn i 1. Kor 11 kan leses tidsbestemt, men at det samme ikke er lov når vi møter tilsynet, begrunnelsen for begge er så langt jeg kan se, forankret i skaperordningen.

Jeg ser heller ikke hva som gjør at vi kan ha kvinnelige bedehusformenn med stor innflytelse over det åndelige livet i bygda, men ikke en kvinnelig eldste. Eller hvorfor det er greit med en kvinnelig kretsleder så lenge man kaller det noe annet eller oppretter et rådsforum på sidelinjen – for å nevne noe.

Og da brått rykker jeg tilbake til start da definisjonen havnet i prestens krage. For vi gjør det fortsatt og kommer trolig til å gjøre det i framtiden også: Vi definerer oss trygt rundt grøten. Da har vi i det minste papirene i orden hvis det blir bokettersyn.

For ordens skyld:
Jeg skriver denne kommentaren som journalist. Den står derfor for min personlige regning. Den representerer verken Sambåndets eller ImFs mening. Den er heller ikke et ønske om å opponere og krangle, men ment som et hjertesukk inn i en sak som for noen av oss ikke er like opplagt som for andre.

Hør også:

UNDERSKUDD: Administrasjonsleder Helge Kleven i ImF konstateter at regnskapet for 2019 må gjøres opp med et betydelig underskudd. FOTO: ImF MEDIA ARKIV

Røde regnskapstall for ImF

/0 Kommentarer/i /av

Nesten tre millioner kroner i minus. Det er den brutale økonomiske sannhet for ImF-året. Årsresultatet er enda dårligere enn 2018 som også var et krevende år.

– Det er ikke hyggelige tall på noe måte, sier administrasjonsleder Helge Kleven.

Regnskapsåret er ikke endelig avsluttet, og det kan fortsatt komme noen justeringer. Tallene er heller ikke forelagt revisor. Men tendensen i tallene er likevel klar – 2019 viser vekst i utgifter på over en million og fall i inntekter på 0,7 millioner. Tar man bort en testamentarisk gave på 1,2 millioner, er det reelle inntektsfallet enda større. Det totale driftsresultat etter at finansinntektene er tatt med, blir da et underskudd på 2,87 millioner kroner. Tilsvarende tall i 2018 var 2,5 millioner i minus, inkludert en avskriving av lån til KVS Bygland.

Ny programvare

En av forklaringene til resultatet er en overgang til nytt database-system. Dette var en nødvendig endring som kom, men oppstarten har blitt dyrere og mer krevende enn forventet. Den utgiften var der naturlig nok ikke i 2018. Det har også ført til noe større utgifter til andre økonomi- og konsulenttjenester.

Overgangen til nytt system var også en medvirkende årsak til at vårgaven og sommergaven ble sendt ut som en felles giro – uten at innbetalt beløp dermed ble doblet fra giverne. Det gjorde også at jule- og nyttårsgaven ble sendt ut seint på året. Men også kontingent for Awana og Sambåndet ligger lavere enn 2018, og 2018 hadde også en Awana-aksjon som ikke ble gjentatt i 2019. Det som viser økning, er stevne-kollektene og gaver til Finnmarksarbeidet.

Kretsminus.

En siste inntektspost som svikter, er misjonstilskuddet fra kretsene. Dette betales som en prosentsats av gaveinntekter forutgående år. En reduksjon i tilskuddet betyr derfor at også flere av kretsene har hatt dårligere gaveinntekter enn tidligere.

På utgiftssiden er den totale lønnskostnaden økt med hundre tusen. I tillegg er det økte utgifter til porto, reise og et etterslep på fellesutgifter i Straume forum som er blitt ført i 2019. Den nevnte databaseutgiftene utgjør halvparten av utgiftsveksten.

– Jeg skulle ønske det var så enkelt at vi kunne finne en eller to poster som forklarte alt. Noe av underskuddet lar seg forklare, men det er en generell vekst i utgifter samtidig med at inntektene har falt, sier Helge Kleven.

Kjøpe eller leie.

I disse dager arbeider han og ledergruppen med å få til et budsjett for 2020 i mest mulig balanse. Den utgiftsposten det gir mest effekt å kutte i, er ansatte, men her er det lite å hente.

– Vi er allerede en liten stab, og vi har de siste årene arbeidet målrettet med å finne den optimale balansen mellom å eie kompetanse internt og å leie den hos andre. Dette er kontinuerlig prosess og noen ganger vanskelig å balansere, sier Helge Kleven.

Et annet grep ImF-styret har bedt om, er en økt bevissthet rundt fakturering av tjenester.

– Sentralleddet utfører en del oppgaver på vegne av fellesskapet, og skoler og kretser kan for eksempel hente ulike forkynner- og undervisningsressurser fra oss. Vi skal blant annet se på om det er en naturlig balanse mellom det vi yter og det vi får inn i misjonstilskudd, sier Kleven.

Feil graf-tall.

Enkelte har også stusset over at Sambåndet i desember-utgaven presenterte en graf som tilsynelatende viste gode gavetall, stikk i strid med faktiske forhold.

– Disse grafene er et øyeblikksbilde av økonomien, og vi har flere ganger sett at de ikke gir et relevant helhetsbilde. Når vi for eksempel presenterer et kampanje-resultat, er det ikke gitt at vi er kommet like langt som tilsvarende kampanje i fjor. I desembernummeret forsøkte vi derfor å gi totalbildet, men det ser ut som vi har brukt ulike premisser for budsjett og faktisk inntekt, sier medieleder og redaktør Petter Olsen.

– Når det er sagt, regner jeg med at giverarbeidet til våre lesere styres av et generelt engasjement og ikke først og fremst av tallene i en graf, sier han – og får støtte fra Helge Kleven.

– Vi arbeider hele tiden med å få mest mulig misjon for kronene. Vi kan også gjøre noe med inntektene, men for den viktigste delen – gaveinntektene – er vi prisgitt våre misjonsvenner. Oppfordringen blir derfor: hjelpe oss, og aller helst med faste giveravtaler som nå kan ordnes direkte på «min side» på nett. Det gir oss mye sikrere oversikt over økonomien, sier administrasjonslederen.