TYSKLAND: Den 20. desember 2016 som var dagen etter drapene i Berlin, ble Brandenburger Tor, opplyst i de tyske nasjonalfarger. Foto: Wikimedia Commons

Kraften i julebudskapet

/0 Kommentarer/i , , /av

På samme måte som Gud beskyttet det sårbare Jesubarnet mot terror, skal vi beskytte oss.

I avisen Vårt Land 21. desember i fjor skriver kommentator Håvard Nyhus om terrorangrep på mennesker som besøker julemarkeder. 11. desember 2018 ble tre mennesker skutt og drept i Strasbourg, i desember 2016 ble 12 drept og 48 såret i Berlin.

Sårbar.

Den viktigste grunnen til at terrorister angriper nettopp julemarkeder, er symbolsk, mener Nyhus, fordi det «treffer Vesten og kristenkulturen på dens aller bløteste punkt». «Historien om det vergeløse barnet», fortsetter kommentatoren, «setter tonen for et kontinent som hver julehøytid senker guarden og liksom blottstiller seg. Det er den radikale fordringen i julebudskapet, og det kaster ekko ennå».

Håvard Nyhus mener åpenheten og tilliten vi møter hverandre med, springer ut av «fortellingen om barnet lagt på strå. Kraften i julebudskapet tillater oss å være sårbare», resonnerer han.

Vårt Land følger opp på lederplass 27. desember. Julen er en tid der mennesker åpner seg og blir sårbare, slik også Gud ble sårbar i julen, resonnerer avisen. Terrortrusler må ikke føre til at vi blir «skremt til å lukke oss, til å beskytte byens og menneskenes åpenhet med murer». Slik fysisk beskyttelse er nytteløs, en falsk sikkerhet, fastslår avisen og konkluderer: «Det julebudskapet vi må beskytte, handler nettopp om en sårbar Gud, en Gud som ble menneske. Han trengte vår omsorg og mildhet – slik vi trenger hverandres omsorg og mildhet.»

Terror mot Jesubarnet

Ja, det er stort å tenke på at Jesus lot seg føde til vår jord som et hjelpeløst barn. Men var den vesle familien ubeskyttet, som et ideal for hvordan vi 2000 år senere skal møte terrortrusler? Langt derifra. I Matt 2 leser vi om «noen vismenn fra Østerland». Noen måneder etter at Jesus var født kom de til Jerusalem, ledet av en stjerne, og begynner å forhøre seg om «den jødenes konge som er født nå». En bestyret kong Herodes den store kaller dem til seg og ber dem melde tilbake til ham når de har funnet barnet. Men slik gikk det ikke. I en drøm blir de varslet om å ta en annen vei hjem.

Dette møter Herodes med noe som nettopp må kunne kalles et terrorangrep: «Han sendte folk og lot drepe alle guttebarn i Betlehem og alle bygdene i omegnen, de som var to år eller yngre». Forblir Jesubarnet ubeskyttet overfor terrortrusselen, i et forsøk på å utstråle symbolsk sårbarhet? Igjen: Langt derifra. En Guds engel varsler Josef i en drøm om kongens onde plan, og stefaren får beskjed om å ta barnet og moren med seg og flykte til Egypt. Etter Herodes den stores død får Josef, i en ny drøm, klarsignal om å returnere til Israel. En tredje drøm gjør at han unngår Herodes’ sønn, Arkelaus, som er blitt konge i Judea, og Josef tar i stedet familien med seg til Galilea.

Guds inngripen

Gud unnlot altså ikke å iverksette beskyttelsestiltak stilt overfor en alvorlig trussel. For «kraften i julebudskapet» lå i det som ble sagt om barnet – at han var en frelser. Jesus fikk et legeme som ditt og mitt fordi det 33 år senere skulle dø og legges i grav og oppstå igjen. Om Jesus ble drept som barn, hadde han ikke blitt vår forsoner. Gud beskyttet både sin frelsesplan og barnet som skulle leve et syndfritt liv og fullføre den.

Om Jesus ble drept som barn, hadde han ikke blitt vår forsoner. Gud beskyttet både sin frelsesplan og barnet som skulle leve et syndfritt liv og fullføre den

Så er det ikke urimelig å spørre hvorfor Gud tillot at mange andre guttebarn på inntil to år ble drept av kongens menn i jakten på det guttebarnet Herodes så på som en trussel mot tronen. Svaret på det ligger innenfor «det ondes problem». Men Gud grep inn for å redde sin sønn i menneskelig skikkelse – og dermed menneskeheten.

Det var gjennom frelsesverket Gud viste sin kjærlighet til oss, ikke gjennom passivt å la onde mennesker få ramme hans enbårne sønn.

Straff

«De som styrer», påpeker Paulus i Rom 13, er «til skrekk (…) for dem som gjør ondt». Øvrigheten, fortsetter apostelen, «bærer jo ikke sverdet for ingenting. For den er Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det onde».

Vi kan da også spørre hvordan det gikk med Herodes-slekten. Herodes Agrippa 1, barnebarn av barnemorderen, ble slått ned av en Herrens engel og fortært av ormer, leser vi i Apg 12,23, fordi han lot seg dyrke som om han var Gud.

Selvforsvar

Når Håvard Nyhus idealiserer det å «senke guarden», henter han et uttrykk fra boksespråket. En «guard» består av to underarmer og behanskede hender hevet til beskyttelse av hodet og samtidig klar til å rette slag mot motstanderen. I boksing er det å la armene synke det dummeste man kan gjøre – og om man gjør det, signaliserer det utmattelse eller dumdristighet.

Vi skal fortsette å gå på julemarkeder, og det er øvrighetens oppgave å beskytte oss mens vi er der. Eller for å si det med Paulus: «Derfor betaler dere jo også skatt, for de (øvrigheten, min anm.) er Guds tjenere som nettopp tar vare på dette».

Illustrasjon: Freebibleimages.org

Tidshullene hos Lukas

/0 Kommentarer/i , , /av

Motsa Lukas seg selv når det gjelder tiden for Jesu himmelfart?

Desember og jul er høysesong for å komme med påstander om feil og motsetninger i Bibelen, særlig knyttet til Jesus og historien om ham. Tiden for Jesu fødsel er ett eksempel. Vi skal nå se på et annet – fra slutten av Jesu jordeliv.

To skriftsteder.

I sin evangelietekst, kap. 24, v. 50–51, forteller Lukas om himmelfarten: «Han (Jesus, min anm.) førte dem ut imot Betania, og han løftet sine hender og velsignet dem. Og det skjedde mens han velsignet dem, at han skiltes fra dem og ble tatt opp til himmelen.»

Få år senere skriver Lukas Apostlenes gjerninger (Apg). Her tar han opp tråden om himmelfarten. I kap. 1 v. 3 får vi en tilsynelatende ny opplysning: «For dem (apostlene, min anm.) fremstilte han seg levende med mange beviser, etter at han hadde lidd. I førti dager (min uthevelse) viste han seg for dem og talte om det som hører Guds rike til.»

Påstand.

Noen, for eksempel den avdøde liberale teologen Marcus Borg, mener at disse to skriftstedene avslører en motsigelse i Bibelen, til og med begått av samme forfatter. En slik påstand bygger på at man mener at alt det Lukas beskriver i kap. 24 i sitt evangelium, skjedde på samme dag, altså på oppstandelsesdagen. 

I Apg 1,3 bruker Lukas et verb for å vise seg (optanomai på gresk) som indikerer at Jesu fysiske tilstedeværelse disse dagene ikke var kontinuerlig. Mellom oppstandelsen og himmelfarten åpenbarte han seg 11 ganger, inkludert selve himmelfarten (jf. Mark 16,9 og Joh 20,1–14, Matt 28,9–10, Luk 24,34, Luk 24,13ff, Joh 20,19, Joh 20,26–29, Joh 21,1ff, 1. Kor 15,7, 1. Kor 15,8, Matt 28,16–17 og Luk 24,50–53).

«Lir mot kveld».

Ingen steder i kap. 24 skriver Lukas spesifikt at alt skjedde på samme dag. Det gjør heller ikke Markus (kap. 16).

Fra v. 13 i Luk 24 leser vi om Kleopas og hans medvandrer som møter Jesus på veien mellom Jerusalem og Emmaus. I v. 29 sier de til Jesus at «det lir mot kveld, og dagen heller». Allerede her går altså oppstandelsesdagen mot slutten.  Etter at de gjenkjente Jesus (v.31), står de at de «tok av sted i samme stund» og returnerte de 11 kilometerne til Jerusalem. De møter blant andre de 11 gjenværende disiplene og forteller dem om opplevelsen sin.

Flere episoder.

Verket Cambridge Bible for Schools and Colleges, utgitt av Universitetet i Cambridge, framholder at det fra og med v. 36 («Mens de talte om dette …») skjer et brudd i evangelieteksten. Forfatterne av dette verket mener at Lukas nå går over til å fortelle om en episode som skjer åtte dager etter oppstandelsen, den samme som Johannes skriver om i Joh 20,26–29 (der han nevner Tomas). V. 44 hos Lukas, og endelig himmelfarten fra v. 50, representerer ifølge universitetsforfatterne også to adskilte episoder, uten at Lukas tidfester dem. Midt imellom disse, v. 45, leser vi at «da åpnet han deres forstand, så de kunne forstå Skriftene».

De som mener at Lukas motsier seg selv, må altså mene at Jesu himmelfart skjedde i kveldstimene etter de to vandrernes 11 kilometer lange tur fra Emmaus til Jerusalem og samtalen med disiplene. I Apg 1,9 forteller Lukas at Jesus ble «løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort fra deres øyne». Lite tyder på kvelds- og nattemørke her.

Rød tråd.

Så hvorfor 40 dager? Fordi Gud ikke handler utfra tilfeldigheter! Jesus ble fristet av djevelen i 40 dager (Luk 4,2). Moses var «førti dager og førti netter» sammen med Gud på fjellet da han mottok lovtavlene (2. Mos 24,18 og 34,28). Profeten Elia gikk «førti dager og førti netter, til han kom til Guds berg, Horeb» (1. Kong 19,8). I 2. Kong 2,11 hører vi at «mens de (Elia og Elisja, min anm.) så gikk og talte sammen, kom det brått en ildvogn og ildhester og skilte dem fra hverandre. Og Elia fòr i stormen opp til himmelen», ikke helt ulikt Jesu himmelfart.

Moses og Elia representerer Det gamle testamente som Jesus kom for å oppfylle. «De viste seg i herlighet og talte om hans bortgang, som han skulle fullbyrde i Jerusalem», leser vi fra Jesu forklarelse på fjellet (Luk 9,28ff).

Tidshull.

Det finnes et annet eksempel i oppstandelsesberetningen på at Lukas drar sammen noe i tid. Han velger å utelate engelens og Jesu egen beskjed om at disiplene skulle dra til Galilea for å møte ham der (Matt 28,7,10; Mark 16,7). Hos Lukas får vi et tidshopp mellom vers 43 og 44, slik også Cambridge Bible for Schools and Colleges påpeker. Lukas hopper fram til beskjeden fra Jesus like før himmelfarten om at disiplene skulle bli i Jerusalem «til dere blir ikledd kraft fra det høye» (v. 49, jf. Joh 14,16,26;15,26 og Apg 1,4).

Et tredje eksempel er i Apg 9,25–26. Når Lukas forteller om Paulus’ flukt fra Damaskus, virker det som apostelen drar rett til Jerusalem. Men når Paulus selv forteller om dette, kommer det fram at det er tre år imellom (Gal 1,18).

Disse eksemplene fra Lukas betyr ikke at det er feil i Bibelen, men at den må leses i sammenheng og forklare seg selv.                   

Et legeme ble dannet

/0 Kommentarer/i , , /av

Jesus trådte inn i verden, det var ikke vi som hentet ham ned, påpeker Sambåndet på lederplass i desember.

I Hebreerbrevet refereres Jesus slik i kap. 10, v. 5: «Derfor sier han når han trer inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme dannet du for meg.» (min uthevelse).

Ved inkarnasjonen kom Gud til verden gjennom Jesus. I et parallelt sted i Det gamle testamente, Sal 40,7, sier David i stedet at «du har boret mine ører». Det fortelles (2. Mos 21,6) at dersom en slave som ble tilbudt friheten, valgte å bli, stakk herren hans en syl gjennom øret på slaven som et tegn på at slaven skulle tjene ham for alltid.

Slik leser vi også om Jesus at han «tok en tjeners skikkelse på seg». Jesus ble «lydig til døden – ja, døden på korset» (Fil 2,7–8). Med referanse til profetiene bekrefter Jesus videre i Hebr 10,7 at «Se, jeg kommer – i bokrullen er det skrevet om meg – for å gjøre din vilje, Gud». Vi finner også en forbindelse til Sal 50, den tredje sangen om Herrens tjener, der det i v. 5 står at «Herren Herren har åpnet mitt øre, og jeg var ikke gjenstridig, jeg vek ikke tilbake». 

Så konkret, så fysisk, ble Jesus sant menneske i tillegg til å være sann Gud

Så konkret, så fysisk, ble Jesus sant menneske i tillegg til å være sann Gud, «han som for en kort tid ble satt lavere enn englene (Hebr 2,9). «Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte, profeterer David (Sal 40,9). Jesus kom, poengterer Paulus, «i menneskers liknelse», og «i sin ferd» ble han «funnet som et menneske» (Fil 2,7). Slik fikk Jesus et øre som både kunne lytte og gjennombores, og slik kunne han gå i vårt sted, hans legeme ble «ofret én gang for alle» (Hebr 10,10).

I boken «Ved en korsvei» skriver den selverklærte karismatikeren Geir Otto Holmås om en tendens i noen karismatiske miljøer til å søke et opplevd nærvær av Gud og det store dette skal kunne føre til i verden gjennom menigheten. Forsmådd blir det objektive faktum at Gud er nær, i Kristus, enten vi erfarer det eller ikke (Joh 14,16; 17,26). Det er dette gudsnærværet vi skal være opptatt av, understreker Holmås, ellers blir vi avhengig av erfaringene.  

Den forestående julefeiringen gir oss igjen anledning til å glede oss over at det er evangeliet om Jesu stedfortredende soningsdød og oppstandelse som er Guds kraft til frelse (Rom 1,16). Jesus trådte inn i verden, det var ikke vi som hentet ham ned.

Les også andakt for 4. søndag i advent.      

Taust om KrFs valg

/0 Kommentarer/i , , /av

Bedehusfolkets samvittighet kan ikke bindes til et bestemt politisk parti, skriver Sambåndet på lederplass.

I fem uker i høst flommet både kristne og sekulære medier over av meningsytringer og reportasjer om Kristelig Folkepartis veivalg. Også redaksjonene selv satte retningen KrF skulle ta, øverst på agendaen dag etter dag. Fra ImF sentralt var det taust.

Indremisjonsforbundet som organisasjon – og Sambåndet som en viktig del av den kristne bladfloraen – er partipolitisk uavhengig. De som regner seg å tilhøre ImF, har ulike partipolitiske preferanser. De skal ikke miste tillit til ImFs kall ved at organisasjonen gjør partipolitiske valg for dem.

Folk skal ikke miste tillit til ImFs kall ved at organisasjonen gjør partipolitiske valg for dem

Det å engasjere seg i politisk og samfunnsnyttig arbeid ellers har vært en del av bedehusbevegelsen. Nettopp KrF ble stiftet i lokalene til daværende DVIs bibelskole i Bergen, og partiets første stortingsrepresentant – Nils Lavik – var samtidig leder for forbundsstyret i DVI. Poenget er likevel at bedehusfolkets samvittighet ikke kan bindes til et bestemt politisk parti.

Det er heller ikke slik at ImF er politisk nøytral. Ledelsen uttaler seg i høringsrunder i forbindelse med konkrete saker om eksempelvis skoler og trossamfunn. Det er både legitimt og nødvendig, men det skjer helt uavhengig av hvilke partier som har regjeringsmakt.

Heller ikke Sambåndet, som ImFs hovedorgan, er nøytralt. Vi er meningsbærende både på leder- og kommentarplass, men vi forbeholder oss retten til å kommentere alle partiers valg, og vi anbefaler ikke noe bestemt parti å stemme på. Bladets redaksjonelle medarbeidere er selvsagt frie til å stemme ved valg, men avstår fra partimedlemskap.

Derfor har heller ikke Sambåndet, verken ved redaktør eller andre, heist flagg i debatten om KrFs veivalg. Det gjelder så vel i egne spalter som i andre medier. I septembernummeret brakte vi en Synspunkt-artikkel om det forestående retningsvalget, skrevet av en ekstern kommentator. Dette var først og fremst en analyse av den politiske situasjonen. Likevel vakte det noen reaksjoner, noe vi mener tydeliggjør at også leserne er opptatt av at Sambåndet ikke skal ta partipolitisk stilling.

Luthers toregimentslære misbrukes når den anvendes til å sette vanntette skott mellom tro og politikk

Luthers toregimentslære misbrukes når den anvendes til å sette vanntette skott mellom tro og politikk. Begge regimenter er Guds, og noen ganger må og skal kristne lyde Gud mer enn mennesker – noe Sambåndets redaktør tydeliggjorde under tyskernes okkupasjon av Norge. Også det er uavhengig av hvem som sitter med regjeringsmakt.   

RADIKALT: Forsamlingssatsing forutsetter at bedehusfolket må tenke radikalt nytt med tanke på sin givertjeneste, og det er min påstand at givertjenesten i våre forsamlinger i liten grad svarer på behovene, skriver Erik Furnes. ILLUSTRASJONSFOTO: Christian Dubovan, unsplash.com

Forsamlingsarbeid med bremsene på?

/0 Kommentarer/i , , /av

For noen år siden var det til dels kraftige brytninger i bedehusland rundt temaet forsamlingsbygging. I dag er det så å si ingen i våre sammenhenger som problematiserer at vi må satse på dette, og vi ser at optimisme og engasjement er tent som følge av en ny satsing på forsamlinger med et helhetlig tilbud […]

For noen år siden var det til dels kraftige brytninger i bedehusland rundt temaet forsamlingsbygging. I dag er det så å si ingen i våre sammenhenger som problematiserer at vi må satse på dette, og vi ser at optimisme og engasjement er tent som følge av en ny satsing på forsamlinger med et helhetlig tilbud til barn, unge og voksne. Stadig flere sier: «Ja, vi vil satse på bedehusforsamlingen som vårt åndelige hjem!»

Men hva betyr det egentlig? Når en nå velger åndelig lederskap, er vi da villige til å underordne oss det lederskapet, slik Bibelen formaner oss? Når en legger opp til en planmessig og fast struktur for forsamlingsmøter/gudstjenester, prioriterer vi da å være en del av forsamlingslivet, eller kommer hytta, reiser og andre fritidsaktiviteter først? Når en ønsker å bruke mer ressurser på forsamlingsarbeidere og mer tjenlige lokaler for ulike barnegrupper, hvilken konsekvens har det for vår givertjeneste? Jeg spør igjen: Hva betyr det egentlig at vi vil satse på forsamlingen?

Jeg spør igjen: Hva betyr det egentlig at vi vil satse på forsamlingen?

For å nevne mer om det siste – givertjenesten. Bedehusfolket har alltid gitt til en mengde ulike formål innen misjon og bistandsarbeid. Både indremisjonen og de ulike ytremisjonsorganisasjoner har fått sitt i kollektkorga når de har sendt ut sine forkynnere til bedehusmøtene. Utenom dette har vi betalt giroer som kommer i posten fra diverse sammenhenger. Slik har organisasjonene kunne lønne sine ansatte og sende ut sine arbeidere.

I dag er bildet endret. Det er mindre etterspørsel etter tradisjonelle bedehusmøter og sammenhengende møtevirksomhet, og mer behov for søndagsmøter og enkelte bibelkvelder. Forsamlingene trenger arbeidere som kan prioritere forkynnelse, åndelig lederskap, oppfølging av ledere, tilrettelegging av frivillig tjeneste osv. Ingen stiller spørsmål ved om en menighet i Den norske kirke eller en frikirke har ansatte arbeidere, og like naturlig bør det være at en bedehusforsamling kan satse på egne ansatte. Det skal ikke erstatte dugnadsarbeidet, men komplettere det.

Dette forutsetter da at bedehusfolket må tenke radikalt nytt med tanke på sin givertjeneste, og det er min påstand at givertjenesten i våre forsamlinger i liten grad svarer på behovene. Det Nye Testamente gir formaning om at vi legger til side «det vi får lykke til», og gitt ulike livssituasjoner og forpliktelser vil det bety ulike prosentsatser for oss. Vi skal gi etter evne, og av og til over evne (2. Kor 8:3). Selv om vi i evangelisk frihet derfor ikke er bundet av tienden, mener jeg likevel at den er en god rettesnor. Mange kan gi mer, og noen sier at offeret begynner når tienden er gitt, men tiende som prinsipp kan de fleste av oss forholde oss til.

Skal det være mening i utsagnet om at «vi vil satse på forsamlingen», bør vi kanalisere det meste av vår faste givertjeneste til forsamlingen!

Poenget mitt er at skal det være mening i utsagnet om at «vi vil satse på forsamlingen», bør vi kanalisere det meste av vår faste givertjeneste til forsamlingen! Det er det lokale arbeidet som skaper mest engasjement hos de nye generasjonene. Giveren bør da kunne forutsette at forsamlingen tar ansvar for egen drift, at en fordeler penger til fellesoppgaver i indremisjonen, og at en gir rikelig til det ytremisjonsarbeidet en samler seg om. Det forutsigbare må ligge til grunn for at folk skal «gi seg selv» til dette, og jeg tror det har stor betydning for samhold i en forsamling at en kan si at «dette er vårt misjonsarbeid».

For å få samtalen i gang, foreslår jeg en fordeling: 50% til egen drift, 10% til ImF-krets, 5% til ImF sentralt, 35% til ytremisjon. Jeg skriver dette vel vitende om at en med vår struktur lokalt står ansvarlig for fordelingen.

Hva da med alle andre gode formål? For det første mener jeg at når forsamlingens drift er finansiert gjennom faste inntekter, står en også friere til å gi kollekten til andre. For det andre skal ulike misjonsorganisasjoner fortsatt ha sin rettmessige tilgang til å ha sine møter og innsamlinger i Bedehuset. Det at en eller flere organisasjoner går sammen for å bygge forsamling, skal ikke fortrenge andre misjonskall mellom kristne. Jeg mener at de fleste av oss har råd til å gi til ett eller flere «hjertebarn» utenom tienden, men vi bør også spørre oss selv om det er på tide å spisse vår givertjeneste inn mot det vi virkelig brenner for og framtidige generasjoner vil ha velsignelse av.

En kortere versjon av dette innlegget ble publisert på ImF-bloggen 22.10.18. 

SKANSE: På klosteret Mar Matti i Nord-Irak heldt nokre biskopar stand medan IS-krigarane truga med ta klosteret i 2014. No utgjer klosteret livsteikn for kristne på Ninive-sletta. Foto: Pål Brenne/Stefanusalliansen

Veksande press mot truande

/0 Kommentarer/i , , /av

Kristendommen er den religionen som møter restriksjonar i flest land. Men «konkurransen» er hårfin.

«Kristendommen er den mest forfølgde religionen i verda», uttalte den tyske kanslaren Angela Merkel i november 2012. Det var eit vekkerop for mange at ho så tydeleg sette ord på forfølginga.

På eitt vis kan Merkel finna støtte hos det kjende forskingsinstituttet Pew Research Center som kvart år gjer opp status for omfanget av restriksjonar for tru – både restriksjonar som styresmakter og andre aktørar i samfunnet står bak. Kring 80 prosent av folket i verda lever i land der dei risikerer diskriminering eller forfølging for trua si.

Den siste samla Pew-rapporten har data frå 2016. Den viser at kristne møter restriksjonar i 144 land. Året før var talet 128 land. Men muslimar vert trakasserte og diskriminerte i nesten like mange land som kristne – 142, mot 125 året før.

Det finst svært mange urovekkjande trekk for kristne. For å ta nokre:

  • Kina strammar til religionspolitikken. Fleire kyrkjer er jamna med jorda. Jamvel den godkjende, registrerte Tre sjølv-kyrkja må mange stader riva ned krossar og erstatta krossteikna med kinesiske flagg. Ei rad uregistrerte kyrkjer er stengde, seinast den store Zion-kyrkja i hovudstaden Beijing. Ho er blitt tolerert i eit par tiår. Då kyrkja nekta å installera overvakingskamera som kunne avsløra kven som gjekk til gudsteneste, sette styresmaktene i september kroken på døra. Forbodet mot at barn og unge under 18 år går til kyrkje (og moskear) vert handheva mange stader.
  • I India som etter grunnlova er eit sekulært demokrati, har den religiøse nasjonalismen fått sterkt fotfeste. I 2014 kom eit hindu-nasjonalistisk parti til makta. Hindu-nasjonalismen seier – enkelt forklart – at for å vera ein god indar, må du vera hindu. Sju delstatar har kriminalisert det å skifta tru, frå hinduismen, vel å merka. Ekstremistar angrip i fleire delstatar både kristne og muslimar. Talet på slike valdsangrep mot kristne har vakse sterkt, og Den evangeliske alliansen i India kalla 2017 «eit traumatisk år» for kristne. Kristne leiarar seier at mangelen på fordømming av valden og mangelen på vern riv ned tiltrua til styresmaktene nasjonalt og i delstatane.
  • Kristne i Irak blei truga på livet og jaga på flukt av islamistiske IS-krigarar sommaren 2014. Og vi vart skaka opp då IS særleg i fjor flytta bombeangrepa til Egypt. I Egypt har det sterkt autoritære regimet, som sjølv er under IS-angrep, prøvd å verna kristne frå IS. I Egypt er kristne generelt sterkt diskriminert.
  • I Pakistan er kristne avgjort ein forfølgd minoritet. Jenter vert tvangskonverterte og tvangsgifta med muslimske menn. Mange kristne er offer for falske skuldingar om blasfemi mot profeten Muhammed. To kristne sit med dødsdommar. Den meste kjende av dei er Asia Bibi som har vore dødsdømt sidan 2010, og som vi akkurat i desse dagar håpar og ber om vert frikjent i Pakistans høgsterett etter rettsmøte 8. oktober. (Oppdatering: Asia Bibi vart frikjend 31. oktober, etter at denne artikkelen stod på trykk.)
  • I Nord-Korea blir kristne sette i fangeleirar, og mange er drepne. Dei vert sett på som ein trussel mot regimet.
  • I Iran lever muslimar som er blitt kristne – i ei raskt veksande undergrunnskyrkje – farleg. Dei lever i frykt for arrestasjon, dei mest aktive risikerer strenge fengselsstraffer, eller dei blir pressa ut av landet. I Midtausten er det gjerne familiar og nærmiljø som står konvertittar etter livet.

Eg vil åtvara mot «konkurransen» om å vera mest forfølgd

Vi kunne halde fram. Men eg vil åtvara mot «konkurransen» om å vera mest forfølgd. For det første er det ikkje enkelt å seia kven som faktisk er forfølgd. Det krev tett kunnskap. For det andre er somme av konfliktane svært samansette. For det tredje er det mange andre som lid.

  • Presset mot kyrkjene i Kina er det sterkaste sidan Kulturrevolusjonen. Men det rammar også tibetanske buddhistar. Det er forbode for barn og unge under 18 år ikkje berre å gå i kyrkjer, men i moskear også. Og i Xinjiang sit så mange som 1 million av dei muslimske uigurane i omskoleringsleiarar.
  • I India vert muslimar trakasserte og tidvis drepne fordi dei slaktar kyr – heilage dyr i India. I Myanmar der kristne minoritetar er utsette for tvang til å skifta tru, er dei muslimske rohingyaene i Rakhine-staten aller verst ute. I august i fjor sette hæren i gang med å fordriva dei og drap så mange at det er blitt kalla folkemord. Grunngjevinga er at dei ikkje vert rekna som statsborgarar – sjølv om dei har levd i Myanmar i generasjonar.
  • Dei som vart verst ramma av IS i Irak, var jesidiane – som vart forsøkt slakta ned.
  • I Europa rammar den tøffaste nasjonalistiske retorikken muslimske innvandrarar. «Muslimar var det mest vanlege målet for trakassering av nasjonalistiske politiske parti eller offentlege tenestemenn i 2016», skriv Pew.

Menneskeverdet er likeleg fordelt. Difor skal vi som kristne forsvara trusfridommen også for menneske som vi ikkje forsvarar trua til. Som kristne kan vi dessutan skaffa oss allierte på tvers av trusgrenser i kampen for fridom og mot forfølging. 

Sambåndet nr. 10/18 har forfølging av truande som tema. Om du ikke er abonnent, kan du kjøpa dette nummeret.

Stefanusalliansen er ein misjons- og menneskerettsorganisasjon med særleg vekt på trusfridom. Starta i 1967 som Misjon bak Jernteppet.

Guds åpenbaring

/0 Kommentarer/i , , /av

Paulus skriver at han "står i gjeld" når det gjelder å forkynne evangeliet om Guds sannhet og rettferdighet. I dette ligger også Indremisjonsforbundets store og fortsatt kall, skriver Sambåndet på lederplass.

Som kristne tror vi på en Gud som har åpenbart seg for sin skapning. Paulus utlegger i Romerbrevet at det har Gud gjort gjennom en allmenn og en spesiell åpenbaring. Den allmenne skjer gjennom skaperverket (Rom 1,20) og samvittigheten (Rom 2,14–15). Den spesielle er gjennom Jesus og Bibelen (Rom 1,16 –17).

Gud lar oss her også få vite at den allmenne åpenbaringen av Ham er universell – gitt til alle. Den har vært «synlig fra verdens skapelse av». Mennesket er skapt i hans bilde – Gud avbilder seg i oss – til samfunn med Ham. Mennesket ble gitt to store oppdrag – å forvalte og tjene skaperverket (1. Mos 1,26–28) og å bringe Guds budskap ut til alle folkeslag (Matt 28,19–20).

Så vet vi hvordan det gikk med vår stamfar. «(…) vi vendte oss hver til sin vei», som Jesaja uttrykker det (53,6). Det overrasket ikke Gud, og det forandret ikke Hans allmenne åpenbaring. Den ble gitt «for at de skal være uten unnskyldning», forklarer Paulus (Rom 1,20b). Dette stiller mennesket på valg. Vi må velge mellom Guds vrede, som blir «åpenbart fra himmelen over (…) mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet» (Rom 1,18), og Guds rettferdighet i og med evangeliet om Jesus.

Vi må velge mellom Guds vrede og Guds rettferdighet

For mennesker som gjennom historien har valgt og velger Guds frede, skjer altså ikke det fordi de ikke har sannheten om Gud – den er åpenbart for dem på minst én av de to måtene vi har nevnt. Følgen av å holde sannheten nede for seg selv, er synd, først og fremst gjennom avgudsdyrkelse av ulik slag og karakter (Rom 1,23), men også gjennom en rekke andre synder som vi også ser rundt oss i dag. Historisk sett «overgav også Gud dem i deres hjerters lyster» (Rom 1,24 ff) – ikke for at de skulle og måtte synde, men for at Gud skulle vise at en fravendt menneskeslekt ikke blir god eller gjør godt i seg selv.

Det er talende at Paulus, i forkant av denne mektige undervisningen, skriver at han «står i gjeld både til grekere og barbarer, både til vise og uvise» (Rom 1,14–15). Gjelden besto i å forkynne evangeliet, det som tilbyr Guds rettferdighet i stedet for Hans vrede. I dette ligger også Indremisjonsforbundets store og fortsatte kall – å forkynne til tro om Ham som «vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse» (1. Tim 2,4).   

BRENNPUNKT: KrF-leiar Knut Arild Hareide har blitt avkrevd svar om retninga for KrF. FOTO: PETTER OLSEN

Kva skal KrF gjera?

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Det lett å seia at KrF må stramma seg opp og ta eit tydeleg standpunkt. Men det er lettare sagt enn gjort. For det kan fort bli gale, kva ein gjer, skriv Tom Hetland på Synspunkt-plass i Sambåndet.

Verda er snudd på hovudet. I det super-sekulære Sverige har Kristdemokraterna fått 6,4 prosent av stemmene i det siste valet. Det er nesten dobbelt så mykje som norske Kristeleg Folkeparti får på enkelte målingar. Medan dei kristelege partia i andre nordiske land før var bleike kopiar av det mektige norske partiet og berre kunne drøyma om noko slikt som ein statsministerpost, er det i dag Lars Korvalds og Kjell Magne Bondeviks parti som kjempar mot sperregrensa.

Og nå nærmar det viktige vegvalet seg. Fredag 28. september kjem landsstyret i KrF saman for å drøfta regjeringsstrategien. Partileiar Knut Arild Hareide har lova ei avklaring av KrF sin posisjon seinast før jul.

Uvissa gneg på partiet

Det er på høg tid. Uvissa gneg på partiet. «Men du er lunka, ikkje varm og ikkje kald. Difor skal eg spytta deg ut av min munn», står det i Skrifta. Jamvel i Johannes’ openberring, sjølvaste Apokalypsen. Er også KrF på veg mot endetida?

Ideelt sett skulle vippeposisjonen gitt KrF maksimal utteljing for sin politikk. I staden framstår partiet som uklart og vinglete. I fleire saker fungerer KrF som ein bremsekloss mot at regjeringa skal driva politikken for langt mot høgre. Det kan vera populært i mange krinsar, men veg ikkje opp for at partiet i altfor liten grad maktar å setja ein sjølvstendig dagsorden, heller ikkje i ei tid der utviklinga innan bioteknologi og kunstig intelligens reiser nye og alvorlege utfordringar mot det kristne og humanistiske menneskeverdet.

(I parentes: Det gjer naturlegvis ikkje saka betre at KrF til tider er fullstendig tonedøv for kva som rører seg i folket. Når partiet har klart å bli både fødselshjelpar og garantist for regionreforma, det tåpelegaste og minst gjennomtenkte prosjektet i moderne norsk historie, kan ein i alle fall ikkje skulda på andre for at veljarane sviktar.  Ingen skal undrast over at Trygve Slagsvold Vedum ler både mykje og ofte når han får slike gåvepakker i fanget.)

Det kan fort bli gale, kva ein gjer

Så er det lett å seia at partiet må stramma seg opp og ta eit tydeleg standpunkt. Men det er lettare sagt enn gjort. For det kan fort bli gale, kva ein gjer.

For tilhengarane av at KrF skal følgja Venstre og gå inn i regjeringa, er resultatet i Sverige naturlegvis til stor inspirasjon. Kristdemokraterna har plassert seg klart og tydeleg på borgarleg side – og har tydelegvis vunne på det.

Men Sverige og Norge kan ikkje utan vidare samanliknast. KrF har lenge hatt ein meir venstreorientert profil enn søsterpartiet i Sverige, noko som truleg reflekterer haldningane til kjerneveljarane i dei to landa. Det svenske partiet har større tru på skattelette og marknadsløysingar, det vil ha ein tøffare kriminalpolitikk, vidare satsing på kjernekraft og seier klart ja til EU og meir frihandel.

Det er ingen tvil om at KrF-veljarane også i Norge lutar meir mot høgre enn mot venstre

Nå er det heller ingen tvil om at KrF-veljarane også i Norge lutar meir mot høgre enn mot venstre. Ei undersøking frå TV2 tyder på at tre av fire veljarar som har sagt farvel til KrF så langt i år, har gått til eitt av regjeringspartia. Flest går til Høgre (42 prosent).

Les òg: Slagside i KrF-havari.

Også ved dei fleste tidlegare vala har KrF tapt meir til høgre enn til venstre. Unntaket er dei store nedgangsåra i 2003 og 2005, då fråfallet var nokså likt til begge sider. Regjeringsperioden med Høgre og Venstre i 2001–2005 vart ein katastrofe for KrF, sjølv om Bondevik var statsminister. Den historiske framgangen frå 1990-talet vart nulla ut på få år. Medan partiet på 1990-talet hadde fotfeste over heile landet, vart det nå utradert i Nord-Norge og på Indre Austlandet. Slike spor skremmer også.

Eit vedtak om å gå inn i regjeringa kan hjelpa partiet på kort sikt

Det kan henda at KrF i dag ikkje har noko anna val enn å prøva å tetta igjen lekkasjane av borgarleg innstilte kjerneveljarar på Sør- og Vestlandet. I så fall kan eit vedtak om å gå inn i regjeringa hjelpa partiet på kort sikt. Meir usikkert er det om ein slik strategi legg grunnlaget for ny vekst på lengre sikt. Det er både avhengig av korleis KrF får profilera seg i regjering, og av utviklinga i andre parti, framfor alt Frp. Knut Arild Hareide og Sylvi Listhaug i same regjering blir ikkje enkelt.

KrF sitt dilemma handlar likevel ikkje berre om politisk strategi. Det avspeglar meir grunnleggjande at kristenfolket i Norge går i ulike retningar. Alt i 2003 slo Maktutgreiinga fast at kyrkjeleiarane er den mest radikale elitegruppa i landet. Den tendensen har berre forsterka seg sidan då. Oslo-biskop Kari Veiteberg snakkar om miljø, innvandring og fattigdom som ein radikal SV-ar. Samstundes går store delar av frikyrkjene og bedehus-Norge i amerikansk retning, der dei evangeliske kristne er ei mektig konservativ kraft i politikken. Dei intense debattane om homofili og islam forsterkar dette skismaet.

Knut Arild Hareide blir ståande i ein stadig breiare spagat

KrF har aldri samla heile kristenfolket, men det har likevel historisk hatt ein samlande sentrumsposisjon i Kristen-Norge. I vår polariserte tid forvitrar sentrumsposisjonane nær sagt over alt, og det råkar også KrF. Knut Arild Hareide blir ståande i ein stadig breiare spagat. Det er derfor tvilsamt om eit landsstyrevedtak – same kva veg det går – vil føra han og partiet med samla bein over på fast grunn.

Kommentaren blei først publisert i Sambåndet nr. 09/18, datert 22.09.18. 

Les òg: Jonas Gahr Støre mener det er bånd mellom arbeiderbevegelsen og den kristne lekmannsbevegelsen.

Frå redaksjonen: ImF og Sambåndet er partipolitisk nøytrale. Uavhengig av kva parti ein eventuelt røystar på, er det ei historisk kopling mellom dåverande DVI og KrF som kan gjera det interessant for Sambåndet sine lesarar kva som skjer med nettopp dette partiet. Nils Lavik var første stortingsmannen for KrF, samstundes som han var forbundsstyreleiar i DVI.  

I kø for å endra abortlova

/0 Kommentarer/i , , /av

Leiaren for Unge Venstre kjem med groteske argument i abortsaka, skriv Sambåndet på leiarplass.

Lite visste vi då vi sende augustnummeret i trykken, at analysen av eit framlegg i Sverige om å setja grensa for sjølvbestemt abort ned frå 18 til 12 veker, skulle bli brennaktuell. Frå dagen etter at bladet kom ut, stod den eine etter den andre av ungdomspartileiarane i Norge fram med ønskje om det motsette. Dei vil leggja ned abortnemndene som i dag kjem inn i bildet når nokon ønskjer abort etter 12 veker. I forlenginga av det vil dei flytta grensa for sjølvbestemt abort.

Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF) vil ha fri abort til 18 veker, seks veker lengre enn i dag. Det same vil Sosialistisk Ungdom. Og FpU, viste det seg, hadde allereie gjort vedtak om 18 veker. Rød Ungdom vil ha 22 veker. Leiaren for Unge Venstre gjer framlegg om ei dobling, til 24 veker. KrFU og Unge Høyre har ikkje signalisert ønskje om å flytta grensa for sjølvbestemt abort.

Om grensa for abort blir sett til 24 veker, skulle ingen vera tvil om at det er drap av eit barn det er snakk om

Sambåndet er for rettsvern av eit liv frå unnfanginga av. I Norge er abort ikkje lovleg om ein kan rekna med at fosteret er levedyktig, og den grensa går i dag etter 22 veker av svangerskapet. Om grensa for abort blir sett til 24 veker, slik Unge Venstre-leiar Sondre Hansmark vil, skulle ingen vera tvil om at det er drap av eit barn det er snakk om. Professor emeritus i barnesjudomar, Ola Didrik Saugstad, har opplyst at i 2015 og -16 overlevde i gjennomsnitt 54 prosent av gutane som vart fødd ved 23 veker, 68 prosent ved 24 veker og 80 prosent ved 24 veker. For jentene er tala høvesvis 57, 75 og 85 prosent.

Hansmark meiner grensa skal setjast ved tidspunktet når barnet kan kjenna smerte. Påstanden hans om at det først skjer ved 24 veker, vert avvist av Saugstad og andre. Grotesk er det når Hansmark seier at «problemet ved å setja grensa for abort ved tidspunktet når eit foster kan leva utanfor livmora, er at den grensa «stadig kan flyttes nedover mot uke null med ny teknologi». Sjølv om det skulle bli mogleg å berga eit liv tidlegare enn etter 22 veker, er det altså for Hansmark viktigare fortsatt å kunne ta det same livet som ein då kunne ha redda.

Då fleire partier i 2016 avviste å diskutera avgjerda om at tvillingabort var innanfor abortova, var argumentet at dei ikkje ville endra lova. To år etter står altså ungdomspartia i kø for å gjera nettopp det. Neste år er det val igjen.

Bygge slitesterk tru

/0 Kommentarer/i , , /av

Vi må fokusere på kva vi kan gjere for å bygge ei meir slitesterk tru hos våre unge, skriv Sambåndet på leiarplass.

Når vi ser på det totale arbeidet mellom barn, unge og vaksne i landet vårt, når vi framleis mange med forkynning og undervisning, og ein del får til dels mykje kristen påverknad. For eksempel vil ein elev ved ein av ungdomsskulane våre høyre 500-600 andakter i løpet av tre år. Også konfirmantarbeid og anna barne- og ungdomsarbeid er gode arenaar for systematisk og planmessig innføring i kristen tru.

Altfor mange tek meir eller mindre bevisst eit anna val enn å leve i etterfølging av Jesus Kristus

Likevel ser vi at altfor mange meir eller mindre bevisst tek eit anna val enn å leve i etterfølging av Jesus Kristus. Vi kan då søkje forklaring i tøffare åndsklima, eit meir sekulært samfunn, ein postmoderne kultur der det ikkje finst absolutte sanningar osb. Mange av desse faktorane er reelle, og det er avgrensa kva vi kan gjere med dei, men vi må fokusere på kva vi kan gjere for å bygge ei meir slitesterk tru hos våre unge.

Først og fremst må vi blankpusse formidling av eit frigjerande evangelium der menneske får kvile i det Gud har gjort, ikkje det vi skal gjere

Først og fremst må vi blankpusse formidling av eit frigjerande evangelium der menneske får kvile i det Gud har gjort, ikkje det vi skal gjere. Om vitnemåla frå dei unge har tyngdepunkt i eigne opplevingar og erfaringar, meir enn i kva Jesus har gjort og gjer for meg, kan det vere eit signal om ei kristendomsforståing som er sårbar når opplevingane stilnar av og prøvingar kjem. Vi vil her sterkt tilrå lesing av Geir Otto Holmås si ferske bok, «Ved ein korsvei», som gjev mykje sunn og dagsaktuell rettleiing i møte med usunne trendar i vår tid.

Dernest må vi ta på alvor den tøffe kritikken av klassisk kristen tru som unge menneske møter i skule, medium og vennegjeng. Barn og unge må oppleve at heimen og forsamlinga har arenaar for å stille vanskelege spørsmål og få ærlege svar tilbake. Dersom den nye generasjon berre skal arve våre haldningar og syn, utan å kunne underbygge dei, vil dei stille svakt når trua skal prøvast. Derfor har vi tru på Awana-modellen, der undervisning og den personlege samtalen kan kombinerast. Derfor lanserer vi også nye ressursar, ikkje minst den nye boka «Advokater», som skal vere ei hjelp for å bygge ei slitesterk tru.

Barn og unge må oppleve at heimen og forsamlinga har arenaar for å stille vanskelege spørsmål og få ærlege svar tilbake

Det er altså god hjelp å få, men du og eg må engasjere oss for å stille opp for dei som møter langt sterkare utfordringar enn for berre ganske få år tilbake.

ILLUSTRASJON: Skjermbilde fra Vårt Land 11. juli.

Nei til homofilt samliv er ikke «homo-hat»

/0 Kommentarer/i , , /av

Avisoppslag fra i sommer illustrerer at religionsfriheten er under angrep i Norge.

Hvordan er religionsfrihetens vilkår i Norge? Jeg var en av dem som ble bedt om å uttale meg om dette til Vårt Land 19. juli. Jeg svarte at jeg oppfattet at religionsfriheten var under angrep, foreløpig ikke av vedtatte lover, men ved at det kreves større mot og frimodighet enn før til å utøve friheten dersom man står for noe motstrøms.

En av måtene religionsfriheten forsøkes innsnevret på, er ved å karakterisere enkelte synspunkter som springer ut fra Bibelens lære, for «hat-prat», hatefulle ytringer eller hets. Noen dager før jeg ble intervjuet, kom 1. nestleder i Unge Høyre, Daniel Skjevik-Aasberg, med et utspill som belyser dette. I Vårt Land 11. juli forteller Skjevik-Aasberg fra hans hjemsted med 2500 innbyggere, Ballangen i Nord-Norge: «I vårt område har vi hatt sokneprester som blant annet nektet å vie homofile, og kristne menigheter med enda verre syn». Skjevik-Aasberg mente at Den norske kirke (DNK) må ta til motmæle overfor «bedehusmiljøene» som påpeker at Bibelen beskriver som synd det å leve ut homofile følelser. Høyre-politikeren var altså her rystet over en rettighet prester alltid har hatt og fortsatt har, og han ønsker at Den norske kirke skal tale bedehusfolket til rette.

En av måtene religionsfriheten forsøkes innsnevret på, er ved å karakterisere enkelte synspunkter som springer ut fra Bibelens lære, for «hat-prat», hatefulle ytringer eller hets

I neste dags avis påpekte informasjonsleder Espen Ottosen i NLM det som også er et av mine poeng – nemlig at Daniel Skjevik-Aasberg med sitt utspill blander sammen et nei til homofilt samliv med «homo-hets».

Saken flyttet seg over på leserbrevsidene, og 18. juli hevder Skjevik-Aasberg at Ottosen bortforklarer. Høyre-politikeren kommer nå med flere eksempler på synspunkter han mener legitimerer «homohat»: at homofili kan «kureres», at likekjønnet foreldreskap bryter med barns grunnleggende rettigheter, og at barnehagebarn ikke bør utsettes for det han kaller «mangfoldsmarkeringer». Slike synspunkter bør ikke gis spalteplass, ifølge Skjevik-Aaberg.

I et tilsvar 21. juli oppsummerer Espen Ottosen på følgende måte det som etter mitt syn er sakens hovedpoeng, og som illustrerer det jeg selv forsøkte å få fram: «Går det an for konservative kristne å fastholde at homofilt samliv er galt – uten å få beskjed om at vi står for homohat? Ikke hvis Skjevik-Aasberg får bestemme.»

Det hele ble overtydelig da DNK 16. juli publiserte en uttalelse fra kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum i sakens anledning (jeg ble ikke oppmerksom på uttalelsen før jeg hadde lest de øvrige artiklene): «Kirken har bidratt til å øke menneskers skam, når den kalte deres kjærlighet for synd», skrev Raaum blant annet.

En overskrift fra avisen Dagen 30. oktober 2015 dukket opp i minnet: «Prester skal kunne preke homofili som synd». Etter at bispekollegiet hadde gått inn for å utarbeide liturgi for vigsel av homofile, ble biskop Halvor Nordhaug i Bjørgvin spurt av Dagen om en prest fortsatt ville kunne «undervise at homofili er synd». «Ja, det kan han», lød det krystallklare svaret fra Nordhaug. «Det er ikke slik at en prest eller kateket må legge sin overbevisning bort», sa biskopen også – åpenbart for å berolige.

Jeg utfordret både Raaum og Nordhaug via Twitter på om Bjørgvin-biskopens forsikring nå var å anse som annullert. Ingen av dem ga meg noe svar

Etter å ha lest kirkerådslederens uttalelse utfordret jeg med all mulig tydelighet både Raaum og Nordhaug via Twitter på om Bjørgvin-biskopens forsikring nå var å anse som annullert. Ingen av dem ga meg noe svar.

Denne saken er heller ikke den eneste fra i sommer som kan få en til å frykte for religionsfrihetens kår. I Vårt Land 5. juli hevdet generalsekretær Øystein Magelssen i KFUK-KFUM at Bibelen «ikke er entydig» i spørsmålet om likekjønnet ekteskap og samliv. 13. juli svarte Jostein Ådna, professor i Det nye testamente, med blant annet å slå fast at «Bibelen fra første til siste side uten unntak definerer ekteskapet som et samliv mellom mann og kvinne, aldri mellom mennesker av samme kjønn.» 17. juli repliserer Magelssen med det som nærmest kan oppfattes som en trussel: Ådnas svar «gir grunn til å stille spørsmål ved Ådnas egnethet som leder i Den norske kirke» (i likhet med Magelssen er Ådna medlem av Stavanger bispedømmeråd og dermed også Kirkemøtet, min anm.), skrev lederen for KFUK-KFUM. Det kan være grunn til å spørre, slik også Ådna selv gjør, om yrkesforbud på grunn av meninger her spøker i bakgrunnen. 

Det er ikke et uttrykk for kjærlighet å tie stille om hva Bibelen sier om å leve ut homofile følelser

For å vende tilbake til Daniel Skjevik-Aasberg skal jeg gi ungdomspolitikeren fra Høyre rett i én ting, slik også Espen Ottosen understreket i debatten: Homofile skal ikke utsettes for trakassering og forfølgelse, heller ikke fra konservative kristne. På den andre siden er det ikke et uttrykk for kjærlighet å tie stille om hva Bibelen sier om å leve ut homofile følelser. Faktisk vil det være det motsatte av kjærlighet – og en innskrenkning av den delen av FNs menneskerettighetserklæring som gjelder religionsfrihet.

Også publisert på verdidebatt.no.