KORONA: Fra regjeringens pressekonferanse på NRK1 fredag 14. august kl. 14. ILLUSTRASJON: Skjermbilde

Til å grine av

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Vi har grunn til å være takknemlig for at vi lever i et samfunn der øvrigheten - etter evne - vil oss vel.

Med årene er jeg blitt noe sentimental, og det skal ikke så mye til før jeg merker at tårekanalen truer med å fylles. At dette skulle utløses av å se helseminister Bent Høie eller andre øvrighetspersoner på fjernsyn, hadde jeg imidlertid ikke trodd. Da jeg enda en gang ble brakt i denne sinnsstemningen av å følge fredagens pressekonferanse om bruk av munnbind, kom jeg til å tenke på de egentlig ganske vanskelige ordene i Rom 13. (Jo da, slik var det!)

Øvrigheten

På debattsidene i avisen Dagen i sommer har det vært en omfattende meningsutveksling om hvorvidt deler av kritikken som er reist mot den nåværende amerikanske presidenten, er et brudd med Pauli budskap til Romermenigheten om å være lydig mot øvrigheten. Akkurat dette vil jeg la ligge nå, men jeg vil inn på en litt annen side av det Paulus skriver i Rom 13,1-7. «For den» – øvrigheten – (…) er til gagn for deg», påpeker apostelen i v. 4. 

Det er her min takknemlighet kommer inn. Jeg tror de fleste av oss vil si, uavhengig av vår holdning til de partier som akkurat nå sitter med regjeringsmakten, at statsminister Erna Solbergs utvalgte har – etter beste evne – opptrådt til gagn for oss medborgere i den ekstraordinære situasjonen som vi befinner oss i. «Så flott», tenkte jeg – og lot tankene gå til eksempelvis regjeringen i Libanon. Den gikk av i skam denne uken etter at den – ved inkompetanse og passivitet – etter alt å dømme hadde betydelig skyld i den dødbringende eksplosjonen i hovedstaden Beirut.

Ordning

Romermenigheten opplevde en øvrighet, under ledelse av keiser Nero, som forfulgte dem på bestialsk vis. Hva måtte ikke de tenke da de første gangen ble kjent med dette avsnittet i lærebrevet fra Paulus! At det skal finnes myndigheter i et samfunn er en «Guds ordning», påpeker apostelen i v. 2. Det er selve ordningen som er innsatt av Gud, og hensikten er å hindre kaos. Hver og en borger, kristne som ikke-kristne – må derfor underordne seg skiftende myndigheter.  

Det er selve ordningen som er innsatt av Gud, og hensikten er å hindre kaos

«Vil du slippe å være redd for øvrigheten, så gjør det gode. Da skal du få ros av den», skriver Paulus i v. 3. Paulus maler et bilde av øvrigheten slik den fungerer etter sin gudgitte idé. Vår lydighet er begrenset av at staten ikke går ut over sitt myndighetsområde, og at øvrigheten følger Guds målestokk for hva som er rett og galt. Myndighetene skal representere en rettsstat (v. 2) som fremmer det gode og hindrer det onde. «Derfor», fortsetter Paulus, «betaler dere jo også skatt (v. 6).

Står til ansvar

Dersom myndighetene opptrer på motsatt vis, og fremmer det onde, må en kristen adlyde Gud fremfor øvrigheten (Apg 5,29). For øvrigheten står til ansvar for Gud (Joh 19,11). 

Nå er heller ikke Bent Høie eller norske myndigheter generelt hevet over kritikk, lang derifra, verken på lovgivende eller utøvende nivå – ei heller fra undertegnede. Men jeg mener at ikke minst koronapandemien viser en grunnleggende vilje og ønske om å være til gagn. Ikke alle lands innbyggere har like stor grunn til å si det samme. 

Slik kan man altså komme til å tenke – mens man holder tårekjertelen i sjakk «i disse koronatider». 

MODNING: "Det handlar ikkje om å forsvara Gud, men om å setja seg inn i samanhengane i Bibelen. Jesus legg vekt på å «elska Herren din Gud (…) av alt ditt vit» (Matteus 22,37). Dette er òg ein veg til modning og det å bli vaksen", skriv Petter Olsen. (Biletet er tatt i ein annan samanheng og er her brukt som illustrasjonsfoto.)

Ein annan veg til refleksjon

/0 Kommentarer/i , , /av

DEBATT Ein må ikkje seia farvel til eit konservativt kristent verdsbilete for å vera reflektert, Emil André Erstad.

I BT 30. juli skriv den tidlegare KrF-rådgivaren om det «å skifta meining, bli vaksen og mindre skråsikker», som har gjort at han har funne eit samfunn der lyset har fått sleppa inn.

Erstad kjem med ei slags syndsvedkjenning: Han «levde stereotypien av kristenkonservativ mørkemann fullt ut.» Han eksemplifiserer med at han var oppteken av at livet har to utgongar, at abort i utgangspunktet burde vera forbode, at homofilt samliv er synd, og at alkohol er negativt.  

Ureflektert

Kva Erstad meiner med at han «levde stereotypien» er ikkje heilt enkelt å forstå. Ifølgje Store norske leksikon tyder dette uttrykket «en generalisert forestilling om hvordan en bestemt gruppe mennesker er». Er det nettopp ei slik «generalisert forestilling» ingresspoenget om å «la mørkemenn få sjå lyset», ber preg av?

I alle fall skriv Erstad rett ut at han var ureflektert. No, derimot, når han har kasta av seg «mørkemannen» til fordel for «skepsis», «perspektiv, spørsmål og undering», er alt vorte så mykje betre.

Eg hugsar då eg og andre i den indremisjonskonteksten Erstad omtalar som «snever», var invitert til ein fagdag der lærde teologar skulle opplysa oss om det dei meinte var Bibelen sin manglande historisitet. Til overrasking for desse sto ein akademisk likemann fram og sa det motsette. Om temaformuleringa «Skriftsynet i endring – fra lekmann til akademiker» hadde førsteamanuensen dette å seia: «Eg har ikkje endra meg så mykje dei siste 40 åra.» Ved eit anna høve gjorde ein teologiprofessor det klart at han ikkje har funne grunn til å endra det bibelsynet han fekk med seg frå bedehuset.

Modning 

Poenget mitt er at det finst ein annan veg enn den Erstad synest å ha valt. I staden for å opphøga tvil og undring til eit ideal, er det mogleg å «veksa i nåden og i kjennskapen til vår Herre og frelsar Jesus Kristus», slik Peter skriv i sitt andre brev i Bibelen. Skal ein oppnå det, er det naudsynt å lesa og studera Bibelen i samanheng, slik mellom anna dei to nemnde og respekterte  bedehusakademikarane hadde gjort. Det handlar ikkje om å forsvara Gud, men om å setja seg inn i samanhengane i Bibelen. Jesus legg vekt på å «elska Herren din Gud (…) av alt ditt vit» (Matteus 22,37). Dette er òg ein veg til modning og det å bli vaksen.

Emil André Erstad gir ikkje innrykk av å ha tenkt på at ei samanhengande lesing og utlegging av Bibelen kanskje kunne gi han vegleiing i dei spørsmåla han møtte på

Emil André Erstad gir ikkje innrykk av å ha tenkt på at ei samanhengande lesing og utlegging av Bibelen kanskje kunne gi han vegleiing i dei spørsmåla han møtte på. «Livet gir erfaring, og mangfald argumenterer for seg sjølv», skriv han. Om me ser på dette som ei prinsipiell utsegn, spør eg meg kor reflektert ei slik tilnærming er.

Utestenging

Erstad meiner han no er på veg «til eit samfunn der det å skifte meining er heilt greitt og ufarleg og fint. Til ein stad der alle ikkje treng å ha alle svar om alt. Der folk som trur ulike ting, kan snakke fint og sakleg og roleg saman om dei vanskelegaste spørsmåla i livet.» Om han verkeleg opplever dagens sekulær-progressive samfunn slik, finn eg det vanskeleg å kalla det reflektert. Det skulle vera nok å minna om transdebatt og omseggripande utestengingskultur.

Er sprekkene i det sjølverklærte nye verdsbiletet ditt store nok til å sjå dette, Emil André Erstad, eller er du like skråsikker no som du seier du var før?    

Først publisert i Bergens Tidende (bt.no) søndag morgon 02.08.20.

På Facebook-profilen min kom det en hel del respons på innlegget. 

Mindre Krik

/0 Kommentarer/i , , /av

Flere skoler vil trolig gå mot en svakere kobling til Krik enn slik det har vært, skriver Sambåndet på lederplass.

Kristen idrettskontakt (Krik) har holdt seg akkurat innenfor grensen til å unngå et direkte brudd i samarbeidet med skoleeierne ImF, NLM og Normisjon. Slik må vi tolke reaksjonene som er kommet etter at Krik nå har tatt ett skritt videre i arbeidet med å definere konsekvensene av vedtaket fra i fjor høst om at frivillige leirledere i Krik kan være samboere eller homofilt samlevende.  

Ifølge landsstyrevedtak 25. mai skal «verdidokumentet alltid bli vektlagt i sin helhet når noen skal ansettes i Krik, og særlig i stillinger som innehar lære- og undervisningsansvar». Om samlivsetikk sier verdidokumentet at «Krik løfter opp ekteskapet mellom mann og kvinne som Guds gode ordning for samlivet».  

Generalsekretær-stillingen anses å ha et «lære- og undervisningsansvar». Prestestillingen og den ansvarlige for leirvirksomheten kan også bli plassert i denne kategorien. Ifølge Dagen har Krik også signalisert at de ikke vil benytte forkynnere som lærer i strid med verdidokumentet i samlivsetikken. Ellers presiserer generalsekretær Silje Bjørndal at de vil vurdere hvilke forventninger de skal stille ut fra stillingens formål, noe som også er et krav i likestillings- og diskrimineringsloven. Samboere og homofilt samlevende kan bli ansatt i andre typer stillinger enn de nevnte.  

Likheten mellom Krik og misjonsorganisasjonene i denne saken er at man må oppfylle lovens kriterier for i det hele tatt å kunne ha forventninger til ansattes samlivsform. Ulikheten – og det vi vil anse som svakheten til Krik – er at den ovenfor siterte formuleringen om ekteskapet er mindre presis og mindre forpliktende enn bedehusorganisasjonenes ordlyd. Hvilken konkret forpliktelse for Krik ligger det i å «løfte opp ekteskapet mellom mann og kvinne»? Hvor tydelig veiledning kan man forvente at Krik gir ut fra en slik formulering? Hvor snevert vil «lære- og undervisningsansvar» kunne bli definert?

Bildøy bibelskole synes å mene at den har lite å tape på en svakere kobling til Krik. Vi vil tro at andre skoler nå vil følge i samme spor  

Ekteskapsdiskusjonen i Krik startet allerede høsten 2018. Både ImF og NLM har vært tydelige på at fjorårets kulminering i landsstyre og påfølgende landsmøte og avklaringene rundt denne, har svekket samarbeidet med Krik. At ImF-eide Bildøy bibelskole allerede i søknad om ny læreplan datert februar 2019 fjernet Krik-navnet fra idrettslinja – uten at det innebar et formelt brudd – tyder på at skolen mener å ha lite å tape på en svakere kobling til Krik. Vi vil tro at andre skoler nå vil følge i samme spor.

UTDANNING: Diskusjonen om en norsk universitetsutdanning for imamer, eksempelvis her ved Universitetet i Oslo, har perspektiver over seg, mener redaktør Petter Olsen. FOTO: Hirotomo t/Wikimedia Commons

Når staten vil bli alt i alle

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Av og til kan man finne støtte for egne tanker fra uventet hold.

Jeg har funnet fram noen avisutklipp fra senhøsten 2019. På Verdidebatt 4. oktober tok Sylo Taraku, forfatter og rådgiver i Tankesmien Agenda, til orde for universitetsutdanning for imamer i Norge. (Heng med, jeg kommer til poenget etter hvert!)

Institusjonalisert islam

Gjennom en slik utdanning skal imamene eksempelvis lære seg kildekritikk og kontekstualisering (å sette ting inn i en større sammenheng, min anm.). Imamene skal settes i stand til å «gjennomskue teologiske tekster og anta at de er skrevet av folk med egne meninger og intensjoner i en spesifikk historisk, sosial og kulturell situasjon». Muslimer som lever i Skandinavia og Europa, «kan utvikle sin egen teologi og drive med islamforskning uten å være avhengig av lærde i Midtøsten».

– Vi kan ikke kreve at muslimer skal være danske, norske eller svenske og samtidig la være å institusjonalisere islam på samme måte som kristendommen i våre samfunn, avsluttet Sylo Taraku (all kursivering er min).

– Naivt

Det jeg finner interessant, er Tarakus argumentasjon og – ikke minst – det svaret han fikk fra en annen forfatter, Mohammad Usman Rana. I et innlegg 23. oktober sier Rana seg enig i at «islam bør tolkes innenfor vestlige referanserammer». Men han understreker at «alle forsøk på kontekstualisering av en religion som islam, med en 1500 år gammel åndelig, filosofisk og filologisk (språklig, min anm.) tradisjon, krever troverdighet».

– Det bør ikke være sekulære staters eller universiteters anliggende eller oppgave å utdanne religiøse ledere som skal forkynne islamske budskap, med mindre målet er å fremme en sekulær-progressiv utvanning av islam som er totalt blottet for troverdighet blant muslimene. Å tro at vi skal klare å stable på beina en troverdig imamutdanning ved skandinaviske universiteter, der initiativet kommer fra sekulære aktører, er naivt, skriver Rana.

Autoritet

Forfatteren og legen viser blant annet til Zaytuna College i California. Det ble opprettet av blant andre en muslimsk tenker og fungerer som en krysning av vestlig akademisk standard og et eget islamsk autorisasjonssystem (Ijazah). Interessant nok er dette universitetet, ifølge Rana, akkreditert i USA. Rana anbefaler et samarbeid med dette og et tilsvarende studiested i Storbritannia, i stedet for å lage en egen imamutdanning i Norge.  

Jeg tar ikke her stilling til behovet for egen imamutdanning eller det konkrete samarbeidsalternativet som Rana viser til. Men jeg leser dialogen mellom Taraku og Rana inn i en allmenn samfunnsutvikling. Der jeg oppfatter at Taraku har et ønske om å bringe islam inn i faste, skandinaviske former og fortolkningsmønstre («institusjonalisert»), slik at brodden i religionen blir mindre, poengterer høyt utdannede Rana at dersom imamer i Norge skal utdannes med legitimitet blant muslimene, må det skje i en form som har autoritet innenfor islam. Hvis ikke vil utdanningen bli oppfattet som «sekulær-progressiv», med andre ord sosialt og politisk fremskrittsvennlig, vurdert etter rent verdslige prinsipper.

Kristendommen er langt på vei ufarliggjort i Norge og mange andre vestlige land

Om vi leser Ranas synspunkter her inn i en større samfunnssammenheng og bytter islam ut med kristendom, kan jeg lett identifisere meg med den muslimske legen og forfatteren. Kristendommen er langt på vei «institusjonalisert», for å bruke Sylo Tarakus uttrykk, eller ufarliggjort, i Norge og mange andre vestlige land. Ikke minst ser vi dette nettopp når det gjelder utdanning – i de harde utfallene mot den menneskerettighetsbeskyttede retten foreldre har til å velge en utdanning for sine barn som samsvarer med deres egen overbevisning. Angrepene på Sjøholt folkehøgskole og Danielsen-skolene er noen eksempler her. Mistenksomheten som rettes mot den lovlig misjonseide og verdibaserte NLA Høgskolen, både fra enkeltansatte og utdanningsmyndigheter, er et annet.  

Lovarbeid i våre dager er i ekstrem grad «sekulær-progressivt» – og dermed alt annet enn «nøytralt». Lov om endring av juridisk kjønn (2016) søker å fjerne forbindelsen mellom kropp/biologi og kjønn/identitet. Stortingsrepresentanter fra Miljøpartiet de grønne og Ap ville gå videre og omdefinere hele samfunnsstrukturen i tråd med denne LHBT-ideologien. Gjennom lov om likestilling og diskriminering (2018) presset KrF (!) fram at også familien skulle underlegges statens tanke- og verdisett.

Lovarbeid i våre dager er i ekstrem grad «sekulær-progressivt» – og dermed alt annet enn «nøytralt»

I årets debatt om ny tros- og livssynslov så vi hvordan Ap kjempet for at religionene skulle tilpasses statens sekulær-progressive ideal for å kunne motta «statsstøtte» (som egentlig er skattefradrag til trossamfunn utenom Den norske kirke). I Dagen 2. juni gjør tidligere redaktør Jon Kvalbein oppmerksom på at revidert straffelov legger opp til å straffe «ringeakt» for blant annet «religion eller livssyn» og «seksuell orientering», «kjønnsidentitet» eller «kjønnsuttrykk». Sammen med Kvalbein kan vi spørre om en ny blasfemilov snikinnføres og hvilke konsekvenser tolkningen av «ringeakt» kan få for ytrings- og religionsfriheten.

Det er all grunn til å spørre om vi er på vei mot et samfunn der grunnsannheter i kristendommen ikke bare motarbeides, men blir straffbare

Når vi nå ikke engang har nevnt ny ekteskapslov (2009) og de nylig vedtatte endringene i bioteknologiloven, er det all grunn til å spørre om vi er på vei mot et samfunn der grunnsannheter i kristendommen ikke bare motarbeides, men blir straffbare, og der eksempelvis kristne friskoler umuliggjøres som en juridisk eller praktisk følge.

Jeg mener det er høyst relevant å lese Mohammad Usman Ranas prinsipielle tenkning inn i en slik sammenheng – og dermed ta den på høyeste alvor.  Underlig nok møtte Rana ingen proteststorm. Kan det ha noe med å gjøre at han bekjenner seg til en annen religion enn kristendommen? 

Også publisert på verdidebatt.no.

Ord og handling

/0 Kommentarer/i , , /av

LEDER Er det nok å ha Jesus som forbilde og ikke lytte til hans og hans apostlers ord, spør Sambåndet på lederplass.

Noen teologer synes å mene at dersom man retter oppmerksomheten mot Jesu person og utvalgte deler av hans handlinger, trenger man ikke å lytte til hans – og hans apostlers – ord. Det er en farlig tankegang.

I vinter og vår har det på ny vært debatt i kristenpressen om bibelsyn og bibeltroskap. 4. april er det professor ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo, Svein Aage Christoffersen, som skriver i Vårt Land: «Det er (…) ikke bibeltekstene som er Guds ord. Det er Jesus», anfører Christoffersen og viser til Joh 1. Professoren er deretter opptatt av Jesu jordeliv, der Jesus refset religiøse ledere for å være hardhjertet, mens han selv viste medfølelse.

Går vi tilbake til 24. juli 2019, var det professor emeritus ved det samme fakultetet, Halvor Moxnes, som hadde innlegg på trykk: Den norske kirke har slett ikke mistet seg selv, den har tvert imot «kommet nærmere til å finne seg selv ved å følge Jesu eksempel. (…) kirken skal være ‘en åpen folkekirke som møter mennesker slik Jesus gjorde’», skrev Moxnes (med henvisning til programmet for Åpen folkekirke).

Christoffersen er kun opptatt av at Jesus ble et menneske av kjøtt og blod. Ordet forsvinner simpelthen i inkarnasjonen

Mens Moxnes’ argumentasjon er forutsigbar, overrasker Christoffersen. Sistnevnte forsøker å snu det som lett kan være del av konservative kristnes argumentasjon, til egen fordel. Når Johannes – med klar referanse til Jesus – sier at «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud (1,1), gir jo det Jesu ord en veldig autoritet. Christoffersen ser imidlertid helt bort fra den tanken og er kun opptatt av at Jesus ble et menneske av kjøtt og blod (1,14). Ordet forsvinner simpelthen i inkarnasjonen.

Det underlige er at professorene for det første ikke synes å ha fått med seg at Matteus gjentatte ganger refererer «har dere ikke lest?» fra samtaler Jesus fører (12,3; 12,5; 19,4; 22,31). Jesus selv viser altså nettopp til Ordet. Og for det andre: i møte med mennesker konfronterer Jesus synd. «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere» (vår kursivering), sier Jesus i Matt 9,12–13. Jesu medfølelse hadde ikke til hensikt å være ettergivende eller å se gjennom fingrene med.

Jesu medfølelse hadde ikke til hensikt å være ettergivende eller å se gjennom fingrene med

«Ikke se på hva jeg gjør, se på hva jeg sier», lyder et uttrykk. Og for noen og enhver av oss er det ofte motstrid mellom ord og handling. Slik er det ikke hos Jesus, og hos ham og de han autoriserte, kan derfor ikke det ene utelukke det andre.

YTRING: Mene eller ikke mene – det er spørsmålet. Hvordan kan en redaktør for et medium med et kristent utgangspunkt tenke? ILLUSTRASJONSFOTO: NEONBRAND/UNSPLASH

En rystende leder

/0 Kommentarer/i , , /av

Skal et kristent blad ta stilling i en politisk sak? Redaktøren for bladet som ble stiftet av Billy Graham, overrasket både seg selv og andre.

I en artikkel fra Religion News Service (RNS) 18. desember i fjor ble daværende sjefredaktør Mark Galli i Christianity Today (CT) spurt om CT ville mene noe om riksrettsprosessen mot Donald Trump. Galli svarte nei, men neste dag la han likevel ut en leder der bladet erklærte at «Trump bør fjernes fra embetet». CT omtales som hovedtalerør for de såkalt «moderate evangelikale» i USA, og lederen vakte sterke reaksjoner over hele følelsesspekteret.

Politisk sak

Begrunnelsen fra Galli for ikke å mene noe, lød slik (se første lenke): «Det er i stor grad en politisk sak, og det er vanskelig å finne en unikt kristen vinkling på den – noe som ville være et krav for at vi skulle kommentere saken. Riktignok er det etiske sider ute og går, men det er tilfellet for alle politiske saker. Dersom vi kommenterte alle disse, ville vi ha blitt ‘Politikken i dag’» (i stedet for «Kristendommen i dag», min anm.).

Skal et kristent medium, i alle fall om det er tilknyttet en bestemt organisasjon, ta stilling til politiske saker, bør det være utfra en tydelig kristen tilnærming

Da jeg leste dette, måtte jeg som redaktør si meg enig. Skal et kristent medium, i alle fall om det er tilknyttet en bestemt organisasjon, ta stilling til politiske saker, bør det være utfra en tydelig kristen tilnærming. Det vil som oftest være dersom Bibelen sier noe konkret om det saken handler om. Men hva var det som plutselig endret seg for Mark Galli?

Dramatisk

Den nå pensjonerte sjefredaktøren har blitt intervjuet mange ganger om denne lederartikkelen, men jeg har likevel ikke funnet at han er blitt stilt dette åpenbare spørsmålet. Det gjorde jeg derfor selv, via e-post. I sitt svar erkjenner Galli at dette var «en av de mest dramatiske snuoperasjonene» i karrieren hans. Han forteller at intervjuet med RNS ble gjort noen dager før 18. desember, og i mellomtiden var riksrettsprosessen i tankene hans. Han erindret også at CT hadde latt sin røst høre i riksrettsprosessene mot de tidligere presidentene Richard Nixon (1974) og Bill Clinton (1998).

– Jeg konkluderte med at dersom vi ikke sa noe om riksrettssaken mot Trump, ville vi svikte leserne våre, skriver Galli i e-posten.

I e-postdialogen spurte jeg Galli om han hadde funnet noen «unikt kristen vinkling», med referanse til RNS-intervjuet. Den tidligere redaktøren svarer at han «prøvde å skrive lederen innenfor et moralsk rammeverk». «Men», legger han til, «i vår svært politiserte verden ble den naturligvis av de fleste bare lest som en politisk uttalelse».

Moral

Galli viser i lederartikkelen til grunnlagsdokumentene for CT. Her heter det at magasinet skal bistå evangeliske kristne til å tolke nyhetene på en måte som reflekterer deres kristne tro. Det gjør at også CT tidvis finner det nødvendig å ha meninger om politiske saker. Galli finner det uomtvistelig at Trump forsøkte å bruke sin politiske autoritet til å tvinge den polske presidenten til å «trakassere og diskreditere» en av presidentens politiske motstandere. «Det er ikke bare brudd på Grunnloven, det er – enda viktigere – dypt umoralsk», skrev Galli.

Ifølge lederartikkelen har Trump senket den moralske standarden i regjeringsapparatet sitt og er selv «moralsk fortapt og forvirret». Riksrettsprosessen flombelyste Trumps moralske utilstrekkelighet. Denne utilstrekkeligheten er ikke bare til skade for presidentembetet og landets omdømme, men skader også innbyggernes ånd og framtid. Ingen av de positive sidene ved presidenten (f.eks. utnevnelse av konservative dommere og forsvar av religionsfrihet) kan oppveie dette, mener Galli. At Trump blir fjernet, enten av Senatet eller ved valg, handler ikke om lojalitet til politiske partier, men til skaperen av de ti bud, fastslår Galli.

Dersom utsikter til politiske fordeler skal telle mer for evangelikale kristne enn presidentens umoral i ord og handling, vil det være til anstøt for ikke-kristne og føre til at kristne ikke blir tatt på alvor når man snakker om hva som er rett og rettferdig. Til syvende og sist vil fortsatt støtte til Trump slå tilbake på måten verden ser på evangelisk kristendom og forstår evangeliet på, konkluderer Mark Galli i lederen.

Rettesnor

Jeg spør Galli om han mener at det å ha en «unikt kristen vinkling» bør være en rettesnor og rammeverk for å ta redaksjonell stilling i politiske saker. Eks-redaktøren svarer at CT «sjelden» tar stilling i slike saker og bare «dersom en klart moralsk eller etisk sak står på spill». Under henvisning til det jeg ovenfor har referert, mener Galli at det i dette tilfellet sto på spill en sak som handlet om moral og om evangeliet. Til syvende og sist handlet ikke lederen så mye om Trump som om en «blind lojalitet» til Trump hos en del av det evangelikale segmentet i amerikansk kristenhet.

Nøyaktig når en politisk sak er verdt en kommentar i CT, er det ifølge Galli ikke noen absolutte retningslinjer for – utover det han har skrevet i dialogen med meg. «I mange tilfeller er det en vurderingssak, og ansvaret for disse vurderingene ligger på sjefredaktøren», konkluderer Mark Galli.

Eks-redaktørens vurderinger – om ikke den konkrete saken – er av prinsipiell karakter og også nyttig for andre publikasjoner med et kristent utgangspunkt

Christianity Today utgis av Christianity Today International, som er sympatisk til – men uavhengig av – Billy Graham Evangelistic Association (BGEA). BGEA ledes i dag av Billy Grahams sønn, Franklin Graham, som støtter Trump og har uttalt seg sterkt kritisk til den omtalte lederartikkelen. Utgiverskapet er ikke direkte sammenlignbart med Sambåndet, men eks-redaktørens vurderinger – om ikke den konkrete saken – er av prinsipiell karakter og også nyttig for andre publikasjoner med et kristent utgangspunkt.

FRELSE: «I tro døde alle disse uten at de hadde oppnådd det som var lovt. Men de hadde sett det langt borte, og hilste det» (Hebr 11,13). Illustrasjonsfoto: Greg Rosenke/Unsplash

Frelsen hører Herren til

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Kan man holde fast på at Jesus er eneste vei til frelse – og samtidig tro at frelsen også kan gis til dem som aldri fikk høre evangeliet og derfor ikke kunne komme til tro?

Det er Bjørgvin-biskop Halvor Nordhaug som aktualiserer spørsmålet i boken «Men hva med de andre?», som i det siste er omtalt og debattert i Vårt Land og Dagen.

Nordhaug diskuterer ulike teorier. Han avviser pluralisme, som sier at alle religioner er like sanne, og at det er mange veier til frelse. Det andre ytterpunktet kalles eksklusivisme, som sier at man ikke kan bli frelst uten å høre og tro evangeliet om Jesus.

Overfor Vårt Land 7. mai mener biskopen å ha funnet grunnlag for en mellomposisjon – inklusivisme. Denne teorien fastholder at Kristus er eneste vei til frelse, men at Gud også kan gi denne frelsen til mennesker som aldri fikk høre evangeliet og derfor heller ikke kunne komme til tro.

Å være skråsikker her er en umulig oppgave. I 2018 fordypet jeg meg litt i historien om den amerikanske evangelisten Billy Graham (døde 21.02.18), blant annet på grunn av noen leserkommentarer på sambåndet.no. Jeg ble da oppmerksom på at Graham hadde tanker som jeg nå kjenner igjen hos Nordhaug.

En artikkel i kvinnemagasinet McCall’s i januar 1978 siterte Graham på blant annet følgende (alle sitater fra engelsk fritt oversatt): «Før trodde jeg at hedninger i land langt borte gikk fortapt om ikke evangeliet ble forkynt for dem. Det tror jeg ikke lenger. … De er i hendene på en Gud kjennetegnet av kjærlighet, barmhjertighet og nåde. Jeg tror ikke jeg kan ta Guds rolle».

Uttalelsene vakte stor oppmerksomhet, og gjennom sitt eget magasin, Christianity Today, rykket Graham ut og sa at han «uten forbehold tror at Jesus Kristus er den eneste vei til frelse». Han sa også at han «tror at ikke-kristne går fortapt». Ifølge biografen hans fortsatte Graham likevel å mene at det ikke var noen automatikk i at alle som ikke får høre evangeliet, går fortapt.

I et intervju med BBC-journalisten David Frost på 90-tallet får Graham følgende spørsmål: «Hvem kommer inn i himmelen? Når Gud er kjærlighet (…), må ikke Gud da slippe alle inn i himmelen?»

Graham svarer: «Han må ingenting dersom han er Gud. (…) Han vil slippe alle inn i himmelen dersom de kommer veien om korset. Porten er åpen for alle. De kan komme, men de må komme med anger for sine synder og med tro på Kristus. Det er i alle fall slik Det nye testamente underviser om det. Så er det noen spørsmål. Ta eksempelvis en person i Kina som aldri har hørt om Jesus. Hvordan skal han komme inn i himmelen? Jeg tror det er et svar på det som jeg også kan se selv.»

Graham forteller om to kristne lærere fra Japan som var i Kina for å undervise. De passerte en tigger på gaten som så ut som om han ikke hadde spist på lenge. De begynte å snakke med ham om Gud. Tiggeren svarte at «Jeg har tenkt på ham hele mitt liv, men jeg kjente ikke navnet hans. Jeg ber til ham, men vet ikke noe om ham». De to lærerne fortalte tiggeren om Jesus og Gud. Tiggeren begynte å gråte og sa: «Hele livet mitt har jeg lengtet etter å få vite dette, men ingen fortalte meg det.»

Billy Graham utla dette slik: «Jeg tror det er en slik hunger etter Gud, og at mennesker lever som best de kan etter det lyset de har. Jeg tror de er i en annen kategori enn folk som Hitler og folk som bare har stått Gud imot og rystet knyttneven sin mot Gud. Hvordan det skjer, vet jeg ikke. Jeg vil ikke gå ut over det Skriften lærer.»

I et fjernsynsprogram 31.05.97 snakker Billy Graham om «the Body of Christ» – Kristi legeme. Han sier at «alle som elsker Kristus, eller kjenner Kristus, enten de er bevisst på det eller ikke, er lemmer på Kristi legeme.»

Jeg tror ikke noen vil påstå at Abel, Enok og Noa ikke er frelst og en del av Kristi legeme, fordi de levde i tiden lenge før korsdøden og før Bibelen var nedskrevet

Hvordan skal vi forstå dette? Etter mitt syn sier ikke Graham her at det er en annen vei til frelse enn gjennom Jesus. Det var jo mange mennesker som ble frelst før Jesus kom til jord og døde på korset. Romerbrevet 1–2 opplyser oss at Gud har åpenbart seg på to måter, hvorav den ene er allmenn og er gjennom skaperverket og samvittigheten. Den åpenbaringen har alle fått. Den andre måten er gjennom Jesus i Bibelen.

Jeg tror ikke noen vil påstå at for eksempel Abel, Enok og Noa ikke er frelst og en del av Kristi legeme, fordi de levde i tiden lenge før korsdøden og før Bibelen var nedskrevet. I Hebr 11,13 står det slik: «I tro døde alle disse uten at de hadde oppnådd det som var lovt. Men de hadde sett det langt borte, og hilste det». De ble frelst på samme grunnlag som oss, blodets grunn, selv om de ikke kjente Jesus på den måten vi kan få lov til som lever etter hans jordeliv og korsdød.

Tilbake til programmet med Graham i 1997. Evangelisten viser til Apg 15 og apostelmøtet i Jerusalem. I v. 14 står det slik: «Simon har fortalt hvordan Gud fra først av sørget for å ta ut av hedningene et folk for sitt navn». Her refererer Graham til evangeliseringsoppdraget – det å kalle mennesker av alle religioner, både jøder og hedninger, til å søke frelse i Jesus og til å bli borgere av det framtidige gudsriket (jf. vers 16–17).

Vi må holde fast på at Jesus er den eneste vei til frelse og til Gud. Det er en evighet sammen med Gud å vinne og en evig fortapelse å unnfly. Derfor er det nødvendig og viktig med kristen misjon.

Graham sier videre i intervjuet at muslimer eller buddhister som blir kalt av Gud, «kjenner i sine hjerter at de trenger noe som de ikke har». Jeg tror at det her kan være den allmenne åpenbaringen av Gud evangelisten snakker om.

Spørsmålet om hva som skjer med mennesker som aldri får høre evangeliet forkynt for dem, har alltid vært vanskelig for evangelikale kristne. Vi må holde fast på, slik Billy Graham gjorde og Halvor Nordhaug også presiserer, at Jesus er den eneste vei til frelse og til Gud. Det er en evighet sammen med Gud å vinne og en evig fortapelse å unnfly. Derfor er det nødvendig og viktig med kristen misjon.

Pluralismen og den beslektede universalismen som enkelt sagt altså sier at det er flere veier til Gud enn gjennom Jesus, må vi avvise. Spørsmålet om Gud har en plan også for dem som i deres indre lengter etter Gud uten å ha fått høre om Jesus, er det til sjuende og sist bare Gud selv som kan svare på.

Først publisert i spalten «Til tro» i Sambåndet nr. 5/20.

Et kjønnsløst frieri

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Både Miljøpartiet de grønne og Arbeiderpartiet ønsker seg flere kristne velgere. Hvorfor legger de da opp til konflikt med nettopp kristne på viktige politikkområder?

«Forstår ikke at ikke flere kristne stemmer på Ap», lød overskriften i Dagen 6. januar i år. Den undrende var da partiveteran og stortingsrepresentant Martin Kolberg. En undersøkelse fra Dagen viste at bare 8,1 prosent av aktive kristne stemte Ap ved kommunevalget 2019.

«Ønsker seg flere religiøse velgere», lyder det tilsvarende i onsdagens utgave av Dagen (06.05.20). Nå er det nyvalgt partileder Une Bastholm i Miljøpartiet de grønne (MDG) som er på frierferd. 

Abort

På lederplass 9. januar ga Dagen et svar til Kolberg, med hovedvekt på Aps holdning i abortspørsmålet, et svar jeg slutter meg til. Det kan legges til at ikke før Solberg-regjeringen mistet flertallet sitt noen uker senere, rustet Ap til omkamp mot vedtaket som KrF hadde fått gjennomslag for om nei til selvbestemt tvillingabort. Disse dagers arbeid i Stortinget for å liberalisere bioteknologilovgivningen ved blant annet å tillate eggdonasjon, kan også nevnes. Med andre ord kommer Kolberg svært langt med å lete i partiets egen politikk etter svaret på spørsmålet sitt.

Kolberg kommer svært langt med å lete i partiets egen politikk etter svaret på spørsmålet sitt

Sambåndet vil være tilbakeholden når det gjelder å gi våre lesere råd om stemmegivning eller å ta partipolitisk stilling. En annen ting er det å vurdere politikkområder ut fra et bibelsk perspektiv og partiers holdninger med tanke på disse delene av deres politiske program. Her står også vi fritt til å ha meninger på kommentar- eller lederplass.

Vil ha tredje kjønn

Ettersom Kolberg alt har fått sitt svar, er det Une Bastholm og MDG jeg i hovedsak vil adressere i denne kommentaren. Da er det verdt å minne om representantforslaget Bastholm kom med i Stortinget 20. juni i fjor om en «aktiv regnbuepolitikk for å styrke kjønns- og seksualitetsmangfold». Her ønsket hun seg innføring av «en tredje juridisk kjønnskategori». Bastholm ville også at regjeringen skulle fremme forslag om å «innlemme all diskriminering på grunnlag av seksuell praksis mellom samtykkende voksne, som ikke overskrider andres grenser, i likestillings- og diskrimineringsloven». Her handlet det altså å om legge ideologien fra «Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold» til grunn. Samtykke fra involverte parter skal være eneste kriterium for utfoldelse av seksuallivet. Dette er foreningen som blant annet står bak Pride. 

Samtykke fra involverte parter skal være eneste kriterium for utfoldelse av seksuallivet

I arbeidet med å fornye læreplanene for grunnskole og videregående opplæring ville Bastholm inkludere «kompetansemål om normkritikk, minoritetsstress, seksuell helse og kjønns-, relasjons- og seksualitetsmangfold der det er relevant, og spesielt i faget KRLE» (min uthevelse). Videre skulle alle nye skolebygg og offentlige institusjoner ha «kjønnsnøytrale toaletter og garderober».

Pakket inn

Alt dette og mer til forsvant i debatten om forslaget om å forby såkalt «konverteringsterapi» (påstanden om at noen definerer homofili som en sykdom som kan helbredes). For et øyeblikk å vende tilbake til Arbeiderpartiet, fremmet flere Ap-representanter tilsvarende forslag, som til dels også gikk enda lengre enn Bastholms. Frontet av Anette Trettebergstuen ville de be regjeringen om å «styrke arbeidet med Rosa kompetanse i arbeidslivet, helsevesenet, skolen, barnehagene, politiet og på asylmottak, og sørge for at det gjøres systematisk og landsdekkende (min uthvelse). En radikal, samfunnsnedbrytende kjønnsforståelse og -ideologi skulle altså tvinges nedover samfunnet.

Muligens gjennomskuet regjeringen det som etter alt å dømme var en strategi fra Ap- og MDG-representantene

Muligens gjennomskuet regjeringen det som etter alt å dømme var en strategi fra Ap- og MDG-representantene om å la diskusjonen gå om den delen av forslaget som handlet om «konverteringsterapi», og få alle de andre forslagene vedtatt i samme slengen. Regjeringen la fram sitt eget forslag om å utrede forbud mot «konverteringsterapi», og det var dette som ble vedtatt av Stortinget. Tonje Gjevjon, som definerer seg selv som lesbisk, gjorde en svært prisverdig jobb med å slå alarm om den «pakken» av andre forslag som Ap (og MDG) hadde bakt forbudet inn i. «En stille revolusjon», kalte Gjevjon det.

Rettesnor

For kristne velgere kan det være en fornuftig rettesnor å legge mest vekt på saker der Bibelen faktisk gir et klart svar. Bibelen snakker om forvalteransvar som prinsipp, og derfor er miljøspørsmål også viktig, men gir ingen konkrete anvisninger om eksempelvis grad av olje- og gassutvinning. Når det gjelder samlivsetikk og kjønnsforståelse, er derimot Bibelen både klar og konkret. Og svarene Bibelen gir om ekteskap, samliv og kjønn, er i direkte motstrid til det Bastholm, som representant for MDG, har gjort seg til talsperson for.

Svarene Bibelen gir om ekteskap, samliv og kjønn, er i direkte motstrid til det Bastholm, som representant for MDG, har gjort seg til talsperson for

Underlig nok blir Une Bastholm i liten grad utfordret på dette av Dagen. MDG-lederen refereres i nettsaken på at hun er «opptatt av å forsvare mangfoldet av kjønnsidentiteter og mener det går godt sammen med den store bredden av kristenheten» (min uthevelse). Hvilken del av kristenheten Bastholm tenker på, vet hun bare selv. Men en indikator på at det er grunn til å tvile på denne påstanden, er at nærmere seks av ti gudstjenesteaktive nordmenn i Den norske kirke, frikirker og lavkirkelige organisasjoner er delvis eller helt uenige i at homofile og lesbiske par bør få gifte seg i kirken. Det viser en undersøkelse Dagen har fått utført.

MDG-lederens frieri blir kjønnsløst – uten særpreg og kraft

Om MDGs holdninger til kjønn og samlivsetikk samsvarer med det som går fram av Bastholms forslag i Stortinget, er det noe som bør veie tungt når kristne velgere skal avgi sin stemme. Dermed blir MDG-lederens frieri kjønnsløst – uten særpreg og kraft. 

Også publisert i Dagen og på dagen.no 12.05.20.

En episode av ImF-podcasten Lydbåndet tar for seg menneskesyn og menneskeverd knyttet til deler av miljøbevegelsen.

Ikkje digital, men fri nattverd

/0 Kommentarer/i , , /av

Vi må minne om at nattverden er "fri", og vi har aldri snakka om vår feiring som "eit alternativ", skriv Sambåndet på leiarplass.

Når vi no går gjennom ei tid der den kristne forsamling ikkje kan samlast på vanleg vis, vert det naturleg nok sjeldan at vi får ta del i feiringa av Herrens nattverd.

Dette nåde- og samfunnsmåltidet er gitt til Guds folk, og når vi les i Det nye testamente, forstår vi at det hadde ein sentral plass i det kristne fellesskapet. «Med eitt sinn samla dei seg kvar dag på tempelplassen, og i heimane braut dei brødet og åt i lag med ekte og inderleg glede», står det i Apg 2:46. Så skulle dette enkle, men viktige måltidet ha ein sentral plass også i våre fellesskap.

Sjølv før den lovmessige endringa om fri nattverd i 1913 var det ei brei forståing mellom lekfolket på bedehuset at dette måltidet var like fritt som Guds ord er fritt. Like fullt var nattverdstriden ein hard kamp, og nokre fekk erfare den sterkare enn andre. Etter 1913 skulle likevel all tvil vere rydda av vegen. Nattverden er «for dei einskilde kristne fritt på same måten som ved bruk av Guds ord», skreiv kyrkjestatsråden den gong, og det var heilt i samsvar med korleis leiarane for lekmannsrørsla tenkte ut frå Bibelens ord. «Lekfolket kunne med det med frimod samlast til nattverd, både i heimen og i venesamfunnet» (Ordets folk, side 101).

Når nattverd i denne tid vert feira i heimane, eventuelt i samband med leiing via ei nett-gudsteneste, vert dette no problematisert. At katolske teologar har vanskar med det er å forvente, men at konservative teologar gjer det same kan gjere nokre usikre på om dette er rett.

Vi vil avvise at det er snakk om eit nødsprinsipp når Jesu vener på denne måten et og drikk til minne om Herrens død

Når det no vert brukt ord som «digital nattverd», eller til og med «nødnattverd», må vi altså minne om at nattverden er «fri», og vi har aldri snakka om vår feiring som «eit alternativ». Andreas Lavik skreiv i 1907: «Det menighetsbegrep som Jesus etterlot oss, er dette: ‘Hvor to eller tre er sammen i mitt navn, der er jeg midt iblant dem’. Til denne menighet har han også overgitt nattverden». Vi vil avvise at det er snakk om eit nødsprinsipp når Jesu vener på denne måten et og drikk til minne om Herrens død.

Det er ein fare med det framveksande forsamlingsarbeidet i bedehuset, der vi oppmoder til å døype, feire nattverd, ha truvedkjenning osb: Vi har lett for å innføre ei forsamlings- og embetsforståing som er framand for våre åndelege røter. Særleg vert dette forsterka ved måten det er blitt vanleg å nytte ved nattverdfeiring i dag, og som har mykje til felles med den kyrkjelege praksis som Ludvig Hope kalla «et fremmedmanns-vesen», der «vi skal mates».

Vi vil derimot ikkje problematisere måten vi gjer dette på, for her kjem det inn praktiske omsyn og ulik oppleving av kva samfunn med andre truande er. Enten vi kneler ved ein alterring, er på vandring fram til nokon som deler ut, eller vi sender til kvarandre i stolradene i heim eller bedehus, så er dette det same: Vi høyrer innstiftingsorda saman, vi et brødet med orda «dette er Jesu kropp, vi drikk med orda «dette er Jesu blod», og vi takkar Gud for hans sonoffer og nåde. Ved det forkynner vi Herrens død til dess Han kjem.

BÅDE OG: Våre erfaringer påvirker hvordan vi leser Bibelen, og samtidig kan Bibelen påvirke hvordan vi tolker våre erfaringer. Vi har altså et både og og ikke et enten eller her, skriver journalist Brit Rønningen. ILLUSTRASJON: Adobe Stock

Erfaringene i møte med Bibelen

/0 Kommentarer/i , , /av

Kan erfaringene ha noe å si for hvordan en leser Bibelen eller kan Bibelen ha noe å si for hvordan en forstår sine erfaringer?

På lederkonferansen Kraft i september i fjor spurte pastor Thomas Rake: «Men er det erfaringene som skal bestemme, eller er det Gud?» Der og da tenkte jeg at som kristen vil jeg selvfølgelig at Gud skal bestemme. Men et spørsmål presset seg på, «Må Gud og erfaringene stå i motsetning til hverandre?» I forlengelsen av det kom også innledningsspørsmålet opp: Kan erfaringene ha noe å si for hvordan en leser Bibelen eller kan Bibelen ha noe å si for hvordan en forstår sine erfaringer?

Det enkle svaret på det spørsmålet er selvfølgelig at våre erfaringer påvirker hvordan vi leser Bibelen, og samtidig at Bibelen kan påvirke hvordan vi tolker våre erfaringer. Vi har altså et både og, og ikke et enten eller her.

Men Bibelen er ikke det eneste stedet hvor vi kan bli kjent med Gud og hans vilje. Gud har også åpenbart seg i naturen, noe som er flott beskrevet i Jobs bok når Gud svarer Job på hans smerte og mange spørsmål (Job 40–41). Og når Jesus, som er Gud som blir menneske, gir disiplene misjonsbefalingen og vi i Apostlenes gjerninger kan lese om hvordan de går ut og gjør mennesker til disipler, leser vi også om hvordan Gud lar seg finne i vår neste. Det er likevel først og fremst Bibelen vi gjerne går til når vi skal lære Gud å kjenne.

Det er når vår virkelighet og Bibelen møtes at det kan bli mer sammensatt

Så er det når vår virkelighet og Bibelen møtes at det kan bli mer sammensatt. Kan noe av grunnen til at evangeliet ikke virker så attraktivt og relevant for mange i dagens Norge være at en del opplever at bibeltekstene og måten de blir utlagt på, oppleves som fremmedgjørende og noe som ikke angår eget liv eller verden? Spørsmålet er ikke ment som kritikk av alle de som forkynner evangeliet i ulike menigheter og forsamlinger rundt om i landet. Det er ment som en åpning for refleksjon.

I artikkelen Tekster til forandring på www.bibel.no står det blant annet: «Som lesere (av Bibelen) skaper vi en sammenheng i teksten som neppe stemmer nøyaktig med hva forfatteren mente eller hva andre mennesker kan få ut av teksten (…) Hvem er du som leser? Hva preger oss i forsøket på å forstå en tekst? Hvordan blir vår forståelse av teksten om kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd, preget av om vi selv er mann eller kvinne? Hvordan preges tolkningen av teksten om Jesus og den rike unge mannen av om tolkeren selv er fattig eller rik?» Poenget her er å bli bevisst hvem man er som bibelleser og forkynner og hvilken kontekst man står i og hvordan det påvirker hvordan man forstår og tolker bibelteksten.

Man står i fare for å gjøre gudsforholdet til noe som ikke angår den virkeligheten man lever i

For eksempel er det kanskje ikke tilfeldig at Norge er at ganske individualistisk samfunn. En årsak til det tror jeg er en luthersk protestantisk kultur hvor frelse, synd og gudsforholdet er blitt gjort til noe individuelt og det samme med de ulike problemene enkeltindivider står opp i. De blir sett på som individuelle problemer og ikke strukturelle og politiske problemer. Dermed står man i fare for å gjøre gudsforholdet til noe som ikke angår den virkeligheten man lever i, og for å gi individet et altfor stort ansvar for egen situasjon, fordi man tror at det er helt uavhengig av kulturen og samfunnet det lever i.

Hilde Løvdal Stephens skriver om kløften mellom afroamerikanske kristne artister og hvite, evangelikale kristne i artikkelen Kløften i USAs kristne musikkbransje på vl.no. Den kløften handler blant annet med hvordan de definerer rasisme. Mens hvite kristne ofte ser på rasisme som et holdningsproblem, ser afroamerikanske kristne i tillegg på rasisme som et strukturelt og politisk problem. Og de leser kanskje Bibelen ulikt? Hvem av dem har den riktige forståelsen av bibeltekstene?

Det er ikke er så dumt med ydmykhet i dette møtet mellom erfaringene og Bibelen

Et siste eksempel på hva som kan skje når virkeligheten og Bibelen møtes, er fra leder i mellomkirkelig råd, Berit Helgøy Kloster. I et innlegg på dagen.no forteller hun om det hun opplevde på sin reise til Fiji. Da gruppen hun reiste med, spurte om hvorfor vold mot kvinner er så utbredt i denne delen av verden, fikk de til svar; «det kom med misjonærene». De hadde en bibelfortolkning som forsterket patriarkalske strukturer, og de forkynte at kvinner skulle være lydige og underordne seg sine ektemenn, at mannen er kvinnens hode, og at en god kone derfor tilpasser seg mannens ønsker og behov. Man kan si at misjonærer brukte Bibelen til å holde kvinner nede. Er det de som er mest bibeltro, eller er det Berit Helgøy Kloster, som er kritisk til hvordan de har tolket tekstene som handler om kvinners underordning? Helgøy Kloster spør utfordrende: «Hva skjer når menn gis definisjonsmakten til å fortolke Skriften og til å bestemme kvinners handlingsrom?»

En forsiktig konklusjon på det hele kan være at det ikke er så dumt med ydmykhet i dette møtet mellom erfaringene og Bibelen.

FLYKTNINGAR: I denne flyktningleiren i Nord-Irak sit framleis tusenvis av jesidiar som flykta frå IS. Korleis skal dei verna seg dersom viruset spreier seg, spør Johannes Morken. Foto: Pål Brenne/Stefanusalliansen.

Utanfor den mørke korona-skuggen

/0 Kommentarer/i , , /av

(Korona) KOMMENTAR Korleis skal vi bry oss, etter unntakstilstanden, for dei som alltid kjem sist i køen for hjelp i store kriser?

Det var den dagen krisa slo inn over oss, den dagen parolen ikkje lenger berre var handvask, den dagen viktige delar av samfunnet vart stengt. Folk fekk endå verre ting å frykta enn at dei vart jaga heim frå hyttene. Klarar helsevesenet denne krisa? Har vi eit arbeidsliv og eit kulturliv å gå til etter viruset?

Det var dagen for å bli positivt nærsynt – på ein ny måte: Vi skal bry oss ved å halda avstand, for livet og helsa til naboar, familie og kollegaer si skuld. Og folk bryr seg. Facebook er fullt av dugnadsånd.

Men korleis skal vi bry oss – etter unntakstilstanden? Det handlar ikkje berre om når vi får lov til å ta på folk igjen. I Syria og Irak sit folk framleis i flyktningleirar der viruset kan få «fritt leide» om det slepp laus. Irak har stengt ned viktige delar av samfunnslivet. Inn på Ninive-sletta der nokre tusen kristne som vart jaga av IS, har prøvd å byggja oppatt eit liv av ruinar, slepp no knapt nokon.

Korrupsjon og heltar
Libanon stengde skulane fleire veker før vi gjorde det. Koronaviruset lammar viktige delar av eit land der økonomien alt var på felgen. Halvannan millionar syriske flyktningar sit i tronge husvære i byane eller i kummerlege telt utanfor og kjenner på presset om å dra tilbake dit dei kom frå.

Viruset slo i Libanon til etter at store folkemengder i månader hadde teke til gatene for å protestera mot korrupte politikarar som deler makta etter kva religiøst samfunn dei høyrer til, utan å bry seg om folket dei skal tena.

PREST: Stefanusalliansen støttar arbeidet Fadi Daou driv for å kjempa for trusfridom og like borgarrettar for alle i fleire land i Midtausten. FOTO: Stefanusalliansen

Eg fekk eit naudrop frå ein prest som har støtta demonstrantane. Fadi Daou refsar politikarane som nærsynt kjempar for seg og sine. Han hyllar dei heltemodige helsearbeidarane som kjempar for liv og helse for andre.

Stefanusalliansen støttar arbeidet Daou driv for å kjempa for trusfridom og like borgarrettar for alle i fleire land i Midtausten. «Egoisme og arroganse er vegen til undergang», åtvarar Fadi Daou. Adressa hans er den politiske leiarskapen i Libanon. Men også vi bør lytta.

Alltid sist i køen
Det er ikkje sikkert at verda slik vi kjende den før koronaviruset, nokon gong kjem tilbake. Vi veit ikkje kor lenge virusfrykta sit i – og kor lang tid det tek før vi i Vesten har fått vaksine. Vaksinen kjem først til oss.

Vi må leita etter rom for å bry oss – over grenser og banksystem som no er stengde

Det vi alltid veit, er at grupper som er undertrykte til vanleg, som urfolk og etniske mindretal, vert ekstra ramma i alle kriser. Dei er alltid sist i rekkja av dei som får hjelp. Religiøse minoritetar er også utsette for denne brutale mekanismen. Vi må leita etter rom for å bry oss – over grenser og banksystem som no er stengde.

Kinas bruk av makt

Norske kyrkjer har avlyst gudstenester, prøvd seg fram på internett og kasta seg over telefonen for å trøysta dei redde. Dette har kinesiske kristne gjort i fleire veker. Kyrkjer i Wuhan, det kinesiske episenteret for viruset, har kjempa seg fram medan millionar av menneske har vore heilt innestengde. Prestar og pastorar har prøvd å halda kontakt med einsame menneske som kan ha hatt god grunn for panikk med virusfaren utanfor døra.

Vi har heia på Kina som hardhendt har slåss mot viruset. Legar og styresmakter i Vest ser med rette etter kva dei kan læra.

Men så veit vi også at Kina er eit brutalt diktatur, som har tradisjon for ein maktbruk for å sveisa att dørene til folk som bryt portforbodet. Hos oss har det også vore truga med sivilforsvar, politi, bøter og fengsel – fordi det er ein unntakstilstand.

Også i Kina er kampen mot viruset ein unntakstilstand. Men der er ikkje viljen til brutal makt nokon unntakstilstand, men dagleg politikk. Etter portforbodet vil kristne koma ut igjen til eit samfunn som vil vera endå meir overvaka enn i dag.

Regimet har bygt opp eit massivt overvakingsapparat, med kamera og ansiktsgjenkjenning. No kan kampen mot korona gje Xi Jinping eit ekstra påskot for meir overvaking både av menneske og virus. Vil eg bry meg?

Vår skrekkslagne fascinasjon for hardhendt kinesisk kamp mot korona må ikkje få oss til å gløyma dei mange offera for det harde kinesiske diktaturet

Dei truande i Kina har lenge vore under press frå eit regime som vil undertrykkja all religion. Det er ingen grunn til å tru at forfølginga blir mindre. Vår skrekkslagne fascinasjon for hardhendt kinesisk kamp mot korona må ikkje få oss til å gløyma dei mange offera for det harde kinesiske diktaturet.

Livet på heimekontoret

Vi er plikta til å kjenna etter om vi kan vera sjuke og gjera alt vi maktar for å verna dei sårbare mot smitte, for livet deira står på spel.

Men det er også fort gjort å bli så opptekne av korleis vi skal halda ut livet på heimekontoret at vi ikkje ofrar samvitsfangane i overfylte, smittefarlege iranske fengsel ein einaste tanke.

Akkurat medan eg skriv kjem dystre rapportar – om nye angrep på kyrkjer i Sudan og fleire målretta angrep på kyrkjeleiarar og familiane deira i Nigeria. Vi som har helse og arbeid har eit ansvar for også å følgja med på kva som skjer utanfor den mørke skuggen som koronaviruset legg over liva våre.