BLASFEMILOVER: En gruppe pakistanske kristne protesterer utenfor den pakistanske ambassaden i London mot Pakistans bruk av blasfemilovene til å forfølge minoriteter. Bildet er tatt 19.12.09. FOTO: helen.2006/flickr.com

DEBATT Norge og Vesten må sette press på Pakistan

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Pakistan beholder den lite ærefulle femteplassen på forfølgelseslisten til Åpne Dører. Norge og andre vestlige land må nå forlange endring.

Mer enn 20 kristne sitter i dag i fengsel i Pakistan fordi de er anklaget eller funnet skyldig i blasfemi. Landets blasfemilovgivning er en uhyrlighet, og det er liten tvil om at det må settes spørsmålstegn ved sannhetsgehalten og substansen i anklagene. Saken mot Asia Bibi, som nå er kommet seg ut av regimets – eller snarere mobbens – klør, sier mye om det.

Arbeidsinnvandring

Fra tidlig på 1960-tallet og frem til innvandringsstoppen i 1975 kom det arbeidsinnvandrere til Norge fra Sørøst-Europa,  fra land som det daværende Jugoslavia, Tyrkia og Pakistan. Ifølge Wikipedia var det per 1. januar 2019 38 000 norsk-pakistanere i Norge, hvorav 20 674 var innvandrere og 17 326 var norskfødte etterkommere. Det skulle gi Norge et betydelig grunnlag for å øve innflytelse på pakistanske myndigheter. 

Landet må settes press på med de lovlige virkemidler som står til rådighet

Norge og øvrige vestlige land kan ikke sitte stille og se på at kristnes fundamentale rettigheter i Pakistan krenkes. Landet må settes press på med de lovlige virkemidler som står til rådighet.

Protest uten troverdighet

NRK Sørlandet kunne 22. november fortelle at det på sosiale medier i Pakistan var kommet fram trusler og boikottoppfordringer mot Norge og norske selskaper. Bakgrunnen var demonstrasjonen som Stopp islamiseringen av Norge (Sian) holdt i Kristiansand 16. november, der et eksemplar av Koranen ble kastet i en søppeldunk og påtent. 23. november kunne Dagen fortelle at den norske ambassadøren til Pakistan var innkalt på teppet til det pakistanske Utenriksdepartementet for å motta regimets protest. Her forsikret ambassadøren om at Norge tar avstand fra «koranbrenningen». 

Protesten fra Pakistan bærer mer preg av frekkhetens nådegave enn integritet

Jeg er enig i at bokbål ikke er en god måte å gi uttrykk for meninger på (fenomenet er for øvrig omtalt i Bibelen). Den norske ambassadøren skal ha understreket overfor de pakistanske myndighetene at demonstrasjonen ble stoppet av sikkerhetshensyn, og at ytringsfriheten fortsatt holdes i hevd i Norge. Men hovedpoenget er at protesten fra Pakistan bærer mer preg av frekkhetens nådegave enn integritet.

Når landet ytterligere befester sin posisjon blant forfølgelsesverstingene, blir det enda et hakk vanskeligere å ta Pakistan på alvor når det våger seg frampå med kritikk av andre. Det havner i tragikomisk klasse med FNs Menneskerettighetsråd, der vestlige land med respekt for menneskerettighetene, må stå skolerett for undertrykkende regimer som Saudi-Arabia og Kina.

Religionsfrihet

Forfølgelse av kristne handler i stor grad om brudd på retten til religions- og trosfrihet. Venstre-politiker Abid Q. Raja er født i Oslo av foreldre som er fra Pakistan. Raja er prisbelønnet for initiativet som ble til et nettverk av parlamentarikere nasjonalt og internasjonalt som arbeider for å fremme nettopp religionsfrihet. Det står det respekt av. Pakistan bør være et hovedsatsingsområde for dette nettverket.

Det er tid for å sette hardt mot hardt overfor Pakistan

Statsminister Erna Solberg har nok akkurat nå andre ting å tenke på. Men neste gang invitasjonen til å delta på feiring av Pakistans nasjonaldag 14. august kommer, bør hun tenke seg nøye om. Det er tid for å sette hardt mot hardt i Pakistan. De kristne og andre som er uriktig blasfemi-anklaget, må ut av fengslene, og myndighetene må få kontroll på og delegitimere de radikale islamistiske gruppene. Neste trinn må være å få blasfemilovene fjernet. Inntil dette skjer, må det gjøres klart overfor Pakistan at landet ikke er en del av det gode selskap. 

Les også: Fortsatt øker forfølgelsen av kristne (World Watch List 2020)

Davids-sønnen

/0 Kommentarer/i , , /av

Jesus skal en gang innta Davids trone bokstavelig, og ved troens gave får også vi som hedninger borgerrett i hans evige kongedømme, skriver Sambåndet på lederplass i desember.

Engelen Gabriels utsendelse og ord til Maria er en del av juleevangeliet som fortjener større oppmerksomhet enn det har fått.

Lukas forteller (Luk 1,26 ff) at Gabriel ble «sendt av Gud» til Nasaret, til «en jomfru som var forlovet med en mann som hette Josef, av Davids ætt». Maria får høre at hun skal føde en sønn som hun skal gi navnet Jesus. «Gud Herren», fortsetter Gabriel, «skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme».

Hvorfor Davids ætt? Her knytter engelen Gabriel an til syndefallet i 1. Mos 3 og løftet i v. 15 om at en av kvinnens ætt skulle knuse slangens – Satans – hode og gjenopprette det som Adam og Evas synd ødela. Dette ble oppfylt gjennom nettopp Maria og hennes forlovelse og ekteskap med davidsslektningen Josef.

Når Maria videre får høre at barnet hennes en gang skal få «Davids trone og (…) være konge over Jakobs hus», er det profetiene i bl.a. 2. Sam 7,12 ff og 1. Krøn 17,11 ff som klinger sammen med engelens ord.

Menneskene, som det ypperste av Guds skapning, var av Gud tiltenkt å herske sammen med ham over det øvrige skaperverket

Menneskene, som det ypperste av Guds skapning, var av Gud tiltenkt å herske sammen med ham over det øvrige skaperverket. Da Adam og Eva sviktet, hadde Gud en plan om en – av Evas ætt – som skulle ta et oppgjør med Satan og synden og gjenopprette det som var blitt ødelagt slik at mennesket igjen kunne råde sammen med ham.

Mye kunne tyde på at det var Salomo, som de nevnte profetiene i første omgang taler om, men slik skulle det ikke bli. Etter en god start skulle han som konge komme til å bryte ett etter ett av Guds bud i kongeloven (5. Mos 17,14–20), og hans kongedømme ble slett ikke evig. Men i slektstavlen til en annen av Davids sønner, Natan, finner vi Maria, som altså fødte Jesus.

Kanskje tanken slo de jødiske lærerne i tempelet allerede da Jesus var 12 år gammel, de som «var forundret over hans forstand og over de svarene han ga» (Luk 2,46ff). Fra folkemengden Matteus forteller om i kap. 12, som lyttet til Jesus som voksen, er det mer uttalt (v. 23): «Han skulle vel ikke være Davids-sønnen?».

Jo det var nettopp det Jesus var. Han skal en gang innta Davids trone bokstavelig, og ved troens gave får også vi som hedninger borgerrett i hans evige kongedømme.     

SANNHET: Den australske historikeren og apologeten John Dickson var hovedtaler under Veritaskonferansen i Grimstad i oktober. FOTO: PETTER OLSEN

Hvis Bibelen er sann …

/0 Kommentarer/i , , /av

Kan trosforsvar bli en fascinerende akademisk øvelse løsrevet fra en levende tro på Jesus?

GRIMSTAD: På Veritas-konferansen i Grimstad 18.–20. oktober fikk jeg med meg åpningstalen, som ble holdt av den verdenskjente apologeten eller trosforsvareren John Dickson. Jeg tilstår gjerne at jeg frydet meg over hvordan den australske historikeren fikk fram at kristendommen – i motsetning til religionene – knytter seg til historien og dermed kan settes på prøve.

Det er her nok å vise til Luk 3,1–2: «I det femtende året av keiser Tiberius’ regjering, mens Pontius Pilatus var landshøvding i Judea, Herodes fjerdingfyrste i Galilea, hans bror Filip fjerdingfyrste i landene Iturea og Trakonitis, og Lysanias fjerdingfyrste i Abilene, og mens Annas og Kaifas var yppersteprester – da (min uthevelse) kom Guds ord til Johannes, Sakarjas sønn, i ørkenen.» Jeg har også stor sans for evangelistens redegjørelse for hvordan han nærmest på journalistisk vis gikk fram da han skrev (1,1–4).

En tilbeder

Etter et nærmest blendende foredrag langs disse linjene var det like fullt Dicksons avslutningsord som ble sittende igjen hos meg. Historikeren med antikken som fagfelt, sa det noenlunde slik: – Aller mest ønsker jeg å være en tilbeder av Jesus. Etter at han eksempelvis hadde trukket fram arkeologiske bevis for kong Davids eksistens og for at troende allerede i det tredje århundre (200-tallet) var overbevist om at Jesus var Gud, var det altså dette Dickson lot henge igjen da han forlot talerstolen – at han måtte få være en tilbeder av Jesus.

Underlig nok, kanskje, var det dette som fikk meg til å stille spørsmålet jeg innledet med. Går det an å bli så fascinert av alt som taler for at det vi tror på er sant, at det viktigste – vårt personlige trosforhold til Jesus – kommer på avstand? Ja, jeg tror det er mulig. Som kristne kan vi bli så opptatt av kunnskapen at kunnskapens utspring, Jesus, kommer i bakgrunnen. Slik tolket jeg Dicksons ord også som en advarsel til oss som tilhørere.

Trang fødsel

KREVER INNSATS: – Det tar tid å få apologetikken inn i kirkestrukturene. Menigheter og kirkesamfunn må begynne å sende sine ledere på Veritaskonferansen, mener Stefan Gustavsson. Foto: Stein Gudvangen, KPK

Kristelig Pressekontor (KPK) var til stede på konferansen og publiserte få dager etterpå et intervju med John Dicksons svenske apologetkollega Stefan Gustavsson. Han ga uttrykk for at apologetikk egentlig har hatt en trang fødsel blant kristne:

– Det har tatt lang tid å slå opp den apologetiske døren hos oss. Lenge har det vært teologiske hindre for at det skulle skje. Man har misforstått bibelord og sagt at «Vi skal stole på Ånden og ikke drive med trosforsvar», eller «Vi skal forkynne evangeliet, ikke argumentere». Noen av leserne vil nok kjenne igjen en slik tenkning, også fra norsk bedehussammenheng.

Gustavsson sa videre: «Selvsagt skal vi stole på Den hellige ånd og evangelisere, men det utelukker ikke at vi også driver med apologetikk. Disse tingene står ikke i kontrast til hverandre.»

Jeg er enig. Dersom vi er klar over faren jeg innledet med – og som jeg mener er reell – er jeg fortsatt overbevist om at apologetikk bare blir mer og mer nødvendig i vår tid, som er preget av et allment høyt utdanningsnivå. Bibelen er da også selv klar på dette (f.eks. 1. Pet 3,15; Kol 4,6; Jud v. 3).

Holdbart

Gustavsson var i KPK-intervjuet også inne på trekk ved vår samtid: «Mange som har vært med i kristent ungdomsarbeid, flytter hjemmefra og begynner på et universitet eller en høgskole, og så mister de troen etter et halvår. De synes ikke troen er holdbar i møte med vitenskapen. Deres tilknytning til menigheten var bare rent sosiologisk. De var en del av et tett fellesskap, men fant ingen grunn til fortsatt å tro på det kristne budskapet. Dette har vi ikke vært tilstrekkelig oppmerksomme på.»

FOR FÅ: Jon Romuld Håversen savner et mye større oppmøte av ungdomsledere på den apologetiske Veritaskonferansen. Foto: Stein Gudvangen, KPK.

I et annet KPK-intervju fra konferansen støtter også Jon Romuld Håversen fra Laget opp om dette: – Apologetikken er bred nok til å favne både troen og tvilen, og da kommer folk fram til sterkere og mer motstandsdyktig tro. Jeg ser mange som går den veien. Etter at de har slitt med troen og stilt de vanskelige spørsmålene, har de fått en mer robust tro, delte Håversen fra egen erfaring.

Det å grunnfeste barn og unge i troen slik at den blir en umistelig del av livet også når de flytter bort fra hjemlige forhold, er da også en svært viktig grunn til at Indremisjonsforbundet har satset mye for å kunne ta Awana til Norge.

For tvilere

I «En tvilers guide til Bibelen», som ble lansert på norsk i forkant av konferansen, sier John Dickson dette om hva som er hans mål med boken: «Dette er ikke egentlig en øvelse i (…) kunsten å prøve å bevise at Bibelen er sann, men en enkel oversikt for nysgjerrige tvilere over hva det kan bety i praksis hvis Bibelen faktisk er sann.»

Her tror jeg det ene tjener det andre – til ære for Jesus.

Livsfarleg rettleiing?

/0 Kommentarer/i , , /av

I kjærleik til barn, unge og vaksne i Norge er det heilt uaktuelt for ImF å gå med på endringar som medfører ei svekking av det vi meiner er tydeleg rettleiing i Guds ord, skriv Sambåndet på leiarplass.

Det er sterke brytningar på det samlivsteiske feltet for tida. Enten det handlar om organisasjonen Krik sine endringar av spelereglar, mediestormen etter Mike Davidsons foredrag ved NLA Høgskulen eller VG-serien «Homoterapi», merker vi eit enormt press mot klassisk kristen lære på området.

Det gjer ikkje situasjonen betre at sjølvaste helseministeren har gått ut og karakterisert Andreas Håtveit sitt syn som «livsfarleg», ein uttale som også stemplar ImF og liknande organisasjonar i same ordelag.

Det er særs vanskeleg å forstå korleis ein i praksis skal halde fram at ekteskapet er for mann og kvinne når ein har opna for leiarar som både meiner og praktiserer noko anna 

Konklusjonen i prosessen med Krik vert ikkje dregen før dei har landa sin revisjon av verdidokument i desember, men det er særs vanskeleg å forstå korleis ein i praksis skal halde fram at ekteskapet er for mann og kvinne når ein har opna for leiarar som både meiner og praktiserer noko anna.

Ved NLA er det sterke stemmer som vil endre verdidokumentet på det same området, samt å redusere styret og eigarane sin fridom til å tilsette personell som forpliktar seg på våre verdiar.

Då ImF sende ut sin uttale i samband med kyrkjesituasjonen i 2016, understreka vi alvoret ved den «surdeigseffekten» som Bibelen talar om. Når vi vert utydelege i forkynning og rettleiing i samlivsetikken, vil det ete seg inn på andre område som handlar om synd og nåde. Derfor meiner vi det ikkje er haldbart å tenkje at vi kan ha ulikt syn på ekteskap og samliv berre vi står saman om å peike på Jesus og forkynne Evangeliet.

I kjærleik til barn, unge og vaksne i Norge er det heilt uaktuelt for ImF å gå med på endringar som medfører ei svekking av det vi meiner er tydeleg rettleiing i Guds ord.

Ein del menneske med homofile kjensler og dragning er blitt møtt med enkle løysingar som opplevast som til dels sterke overtramp

Det vi stadig må arbeide med og forbetre oss på, er korleis vi forstår og kommuniserer det komplekse i menneskets seksualitet. I møte med det ukjente og uvante må vi erkjenne at ein del menneske med homofile kjensler og dragning er blitt møtt med enkle løysingar som opplevast som til dels sterke overtramp.

Kristne med homofile kjensler har prisverdig stått fram og fortalt om kjensler som har vore stabile og uendra trass i at kjenslene var uønska. Andre, som Mike Davidson, fortel om ei reise der kjensler vart endra når ein fekk sette ord på det vanskelege i møte med menneske som møtte ein med respekt. Det er derfor ubegripeleg for oss kvifor det skal vere problematisk at menneske får snakke med eit medmenneske, også ein profesjonell terapeut, om denne type tematikk så lenge det ikkje er ein agenda om endring.

Målet for ein kristen er uansett å leve eit heilagt liv til Guds ære.

FORMÅL FOR NLA: «Ut fra en kristen forståelse av natur, menneske, kultur og samfunn har NLA Høgskolen som formål å fremme danning, dyktiggjøre mennesker til tjeneste i hjem, arbeid og fritid, og bidra kritisk og konstruktivt til å møte lokale, nasjonale og globale utfordringer.» FOTO: ImF MEDIA ARKIV

Det norske utdanningssystemet trenger mangfold

/0 Kommentarer/i , /av

DEBATT "Ingen som følger med i norsk kristen- og samfunnsliv, bør være overrasket over at NLAs eierorganisasjoner lærer at rammen for seksuelt samliv er det monogame ekteskapet mellom mann og kvinne." Det skriver tre av NLA-eierne i et debattinnlegg.

På bakgrunn av oppmerksomheten NLA Høyskolen har fått den siste tiden, vil vi som eiere komme med en uttalelse. Vi representerer ulike organisasjoner som har til felles at vi vil gjøre det glade budskapet om frelsen i Jesus Kristus kjent. I dette oppdraget har noen av oss funnet det formålstjenlig å starte over 50 ulike skoler i Norge, og for over 50 år siden gikk vi sammen med andre for å opprette NLA Høyskolen. Skolens formål er uttrykt slik:

«Ut fra en kristen forståelse av natur, menneske, kultur og samfunn har NLA Høgskolen som formål å fremme danning, dyktiggjøre mennesker til tjeneste i hjem, arbeid og fritid, og bidra kritisk og konstruktivt til å møte lokale, nasjonale og globale utfordringer.» Fundamentet NLA bygger på, er den kristne tro. Ut over det driver vi våre skoler i henhold til norsk lov, og vår rolle er således å oppnevne et styre som har ansvar for skolens drift.

Det er sunt at meninger utfordres og formes i et miljø der ulike oppfatninger kommer til orde

Til alle våre skoler, inkludert våre høyskoler, kommer elever og studenter med ulike livssyn og livshistorie. Det er særdeles viktig for oss at alle disse møtes med reell respekt og toleranse. Alle mennesker skal få velge sin vei uten å bli utsatt for press, og som aktører i et åpent og fritt samfunn ønsker vi å bidra til meningsmangfold og åpne samtaler. Det er sunt at meninger utfordres og formes i et miljø der ulike oppfatninger kommer til orde.

Det har vært mye debatt om NLA i etterkant av at høyskolen leide ut sine lokaler 15. oktober til et seminar i regi av Til Helhet og Frimodig Kirke, Bjørgvin. Som eiere av skolen er det unaturlig i denne sammenheng å gi en vurdering av dette seminaret siden NLA bare stod for utleie av lokalet. Derimot vil vi gjerne gi en respons på de sterke reaksjonene som har kommet i kjølvannet av dette seminaret når det gjelder høyskolens syn på seksualitet og samliv. Disse reaksjonene har kommet både fra enkelte ansatte og fra noen utenforstående.

Det mest overraskende med denne saken er hvor liten forståelse det er fra ulike aktører for at verdigrunnlaget som ligger til grunn for en institusjon, vil kunne få praktiske konsekvenser

La oss først påpeke at ingen som følger med i norsk kristen- og samfunnsliv, bør være overrasket over at NLAs eierorganisasjoner lærer at rammen for seksuelt samliv er det monogame ekteskapet mellom mann og kvinne. Slik sett er det mest overraskende med denne saken hvor liten forståelse det er fra ulike aktører for at verdigrunnlaget som ligger til grunn for en institusjon vil kunne få praktiske konsekvenser.

På generelt grunnlag vil vi hevde at det bør være en selvfølge i et demokrati at eiere av politiske, ideologiske, religiøse og andre verdibaserte virksomheter har forventninger til ansatte og tillitsvalgte. Det er jo gjennom disse at virksomhetenes visjoner og verdier virkeliggjøres. Følgelig gir norsk lov mulighet til å rekruttere medarbeidere som stiller seg lojale til verdigrunnlaget, og vi kan ikke se at en slik lojalitet kommer i strid med den undervisning- og forskningsfrihet som virksomheten er forpliktet på ifølge universitets- og høgskoleloven. For øvrig er det en selvfølge for oss som eiere å ikke blande oss inn i driften av den enkelte skole/høgskole; vår oppgave er å bidra til valg av styre.

Det bør være en selvfølge i et demokrati at eiere av politiske, ideologiske, religiøse og andre verdibaserte virksomheter har forventninger til ansatte og tillitsvalgte

Det norske utdanningssystemet trenger mangfold, og det må aldri bli oppfattet som en trussel at noen institusjoner har en tydelig kristen verdiforankring. Tvert imot er det en berikelse for samfunnet, og gir reell valgmulighet for elever og studenter.

Anne Birgitta Langmoen Kvelland, Normisjon

Øyvind Åsland, NLM

Erik Furnes, ImF

Les mer:

Når påstand blir sannhet (kommentar om det nevnte seminaret på NLA Høgskolen).

Podcast: Stråmannsargumentasjon i debatten om seminaret på NLA. 

NLA kan bli det nye MF (kommentar som ble fulgt opp av Vårt Land)

 

MENNESKESYN: I møte med KrF-leder Kjell Ingolf Ropstads utspill synes ikke partifellene Tom Sverre Tomren (til venstre) og Erik Lunde å være så bekyrmet for menneskesynet til Miljøpartiet de grønne (MDG) lenger. FOTO: Hordaland fylkeskommune/Gunhild Sørås/Wimimedia Commons. Montasje: ImF Media

Ropstads oppgjør er nødvendig

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Kjell Ingolf Ropstads anførsel om at det kristne menneskesynet er under angrep, er reelt. Samtidig oppfatter jeg at profilerte politikere nå har fått problemer med tidligere uttalelser.

«Der hvor sekulær filosofi fornekter det unike menneskeverdet, fastholder kirken at mennesket, i motsetning til dyrene, er skapt i Guds bilde og etter hans lignelse (1. Mos 1:26-27)». Slik står det i lærebrevet fra Bishoftu som Indremisjonsforbundet (ImF), Norsk luthersk misjonssamband (NLM), Normisjon og 14 internasjonale organisasjoner og kirkesamfunn har undertegnet. Diskusjonen som nå pågår, er derfor også relevant for misjonsorganisasjonene, selv om det også involverer partipolitikk.

«Intelligent dyr»

Under en tale til KrFs landsstyre 8. november sa leder Kjell Ingolf Ropstad at partiet blant annet skal stå opp mot «krefter i miljøbevegelsen som mener ‘mennesket bare er et intelligent dyr’». Det var avisen Vårt Land som først meldte om dette og som dermed utløste debatten. Overfor avisen klargjorde Ropstad at utsagnet også har adresse til Miljøpartiet de grønne (MDG). Ropstad har senere (VG 13. november) levert en solid utdypning av utspillet sitt.)

Ropstads oppgjør har falt MDG tungt for brystet. Det MDG imidlertid ikke kan bortforklare, er følgende setning i partiets prinsipprogram om menneskesyn: MDG «har som utgangspunkt at menneskene ikke står hevet over naturen, men er en del av naturen.» Det finnes ingen tvil om at dette – etter sin ordlyd – strider mot et kristent, bibelfundert menneskesyn.

Det finnes ingen tvil om at dette – etter sin ordlyd – strider mot et kristent, bibelfundert menneskesyn

Sidestilles

I en kronikk i Vårt Land 30. mars 2015 pekte KrFs profilerte ideolog, Erik Lunde, på den samme setningen. For å vise hvor alvorlig Lunde så på det, er det nødvendig å ta med et lengre avsnitt fra kronikken:

«Det er en tynn suppe, men gir likevel en pekepinn på at MDG definerer seg som en del av den ‘grønne ideologien’. En viktig fellesnevner for denne bevegelsen er at mennesket sidestilles med andre skapninger i naturen. Mennesket skal ikke ha noen særstatus, men betraktes som en del av naturen på linje med andre livsformer.

Den grønne ideologien utfordrer en grunnleggende tanke i moderne religiøs, filosofisk og politisk tenkning: et antroposentrisk menneskesyn.

I alle de store monoteistiske verdensreligionene betraktes mennesket skapt i Guds bilde og er gitt en særstaus. I Salmenes bok omtales mennesket ‘lite lavere enn Gud’ og med en ‘herlighet og ære’ som skiller det fra andre levende vesener. Ideen om mennesket som unikt har også dype røtter i gresk filosofi. Gjennom hele filosofihistorien har ulike tenkere begrunnet hvorfor mennesket skiller seg fra dyrene.

Dette menneskesynet er et viktig premiss for tanken om at mennesket har spesielle rettigheter, noen menneskerettigheter, som andre skapninger ikke har.»

https://twitter.com/eriklun/status/1194695661536600067?s=20

 På Twitter 13. november (se ovenfor) uttaler imidlertid Lunde seg helt annerledes: «Jeg mener verken MDG eller miljøbevegelsen … har et problematisk menneskesyn.» Når jeg konfronterer ham med kronikken fra 2015, svarer Lunde at han at «der stiller jeg spørsmål til MDG. Jeg kommer ikke med noen påstander om hva slags menneskesyn de har, bare at det er behov for en tydeliggjøring. Min opplevelse er at den tydeliggjøringen har kommet. MDG sier klart og tydelig at de tillegger mennesket en spesiell status.» 

Når jeg repliserer at jeg ikke får dette til å stemme med det jeg har sitert ovenfor, svarer Lunde at etter at kronikken sto på trykk i 2015, «har de (MDG, min anm.) presisert at de mener mennesket har en særlig moralsk status». (Her er hva Erik Lunde viser til: Dagsnytt 18 31. mars 2015.) 

Jeg finner fortsatt dette noe underlig ettersom MDGs formulering i prinsipprogrammet er den samme som i 2015.

«Spesielt dyr»

I mainummeret i 2017 satte Sambåndet søkelys på miljøspørsmålet. Her intervjuet vi blant andre daværende MDG-politiker Tom Sverre Tomren. På direkte spørsmål om menneskesyn relatert til Bibelen, svarte Tomren blant annet at «vi (mennesket, min anm.) er et dyr, men et spesielt dyr». Som det framgår av lenken, uttalte Tomren seg langt mer nyansert enn MDGs prinsipprogram, men holdningen om at mennesket er et dyr, tok Sambåndet avstand fra på lederplass i samme utgave.

I juni 2018 meldte for øvrig Tomren overgang fra MDG til KrF. I Vårt Land 26. juni 2018 siteres Tomren indirekte på at han «har vært i knallharde debatter med partimedlemmer og sier han reagerer på et menneskesyn og en religionsdebatt som går på tvers av menneskeverdet.» Neste sitat lød slik:

– Det er flere som er opptatt av menneskeverdet i MDG, og jeg tror flere vil forlate partiet, sier Tomren og understreker: – Noe av utfordringen ved å oppvurdere naturens verdi, er at man risikerer å nedvurdere menneskets verdi.

https://www.facebook.com/tom.tomren/posts/10156424745545940

Overfor Kjell Ingolf Ropstads utspill nå synes imidlertid ikke Tom Sverre Tomren å være så bekymret for MDGs og miljøbevegelsens menneskesyn lenger. 9. november skrev Tomren på sin Facbook-profil at KrF heller bør ta en titt i speilet før partiet «angriper idealister som arbeider for Guds skaperverk».

Dersom MDG nå har et annet eller mer nyansert menneskesyn enn i 2015/18, hvorfor har partiet så ikke endret prinsipprogrammet sitt? Denne kronikken fra talsperson for Grønn ungdom, Teodor Bruu, er da heller ikke akkurat et signal om en slik endring er nær forestående.

Forbundstiden

/0 Kommentarer/i , , /av

Sjelden har en organisasjon i den grad lagt hodet på hoggestabben som ImF i forkant av generalforsamlingen 2019, konstaterer Sambåndet på lederplass.

«Er det fortsatt bruk for ImF om 10 år?» Slik lyder et av spørsmålene vi i nr. 10/19 stiller til de to kandidatene til ImF-formann for perioden 2019–22. Vi kan røpe at de begge svarer «ja», med hver sin utdypning.

Kanskje har det aldri vært så mye på sin plass å stille akkurat dette spørsmålet. For sjelden har en organisasjon i den grad lagt hodet på hoggestabben som ImF, sammen med sine ti tilsluttede kretser, har gjort i forkant av generalforsamlingen (GF) 2019. «… er vi blitt en bremsekloss (…) som suger ressurser og energi ut av det lokale arbeidet», lød spørsmålet som ble sendt ut til lokale enheter i starten av det som skulle bli «GF-året» 2019. Få – om noen – har sett behov for å ta i bruk slike karakteristikker. I stedet registrerer vi at de som har engasjert seg, er opptatt av indremisjonsfamiliens framtid.

Nyvinninger de siste årene som Lederkonferansen og Awana, er uttrykk for at ImF ser dagens behov og evner å gjøre noe med dem

I de snart 121 årene Indremisjonsforbundet har eksistert, har Sambåndet vært dets hovedorgan. Den oppgaven har vi akslet med stolthet – og gjør det fremdeles. Vi ser endrede rammebetingelser for en organisasjon som ImF, men er overbevist om at det fortsatt er behov for sentralenheten. Ikke minst med en organisasjon som er styrt fra bunnen, tror vi det er viktig at noen forsøker å se det store bildet. Nyvinninger de siste årene som Lederkonferansen og Awana, er uttrykk for at ImF ser dagens behov og evner å gjøre noe med dem. Framvoksende forsamlinger, forresten en ordning som forbundet lett kunne ha valgt å se på som en økonomisk «trussel» for organisasjonen som sådan, har man i stedet oppmuntret til fordi åndssituasjonen i landet fordrer det. Vi ser at også der tilknytningen til andre organisasjoner er sterkere, ønsker mange av de nystiftede forsamlingene å være med på ImF-laget.

En endret virkelighet har også mediebransjen, som Sambåndet er en del av, stått overfor de siste tiårene. Internett førte til at alle og enhver fikk mulighet til å nå langt ut med et budskap og være sin egen redaktør. Men for det første skapte flere kanaler behov for mer innhold – ikke mindre – og for det andre er evnen til å skjelne blitt enda viktigere. Vi tror et slikt bilde også er relevant for ImF. Et forbund som både selv bidrar og utruster andre til fortsatt forkynnelse for alle aldersgrupper, og som kan våke over dens sunnhet, vil det fortsatt være behov for – ikke minst for en tid som denne.

I andre episode av ImF-podcasten Lydbåndet kan du høre generalsekretær Erik Furnes’ vurdering av hvordan GF-året har vært.   

GRUPPEARBEID: Kretsleder Ole-Jørgen Storsæter i Nordhordland Indremisjon presenterer på vegne av gruppen han var leder for. Generalsekretær Erik Furnes i ImF gjør tjeneste som «oppholder». FOTO: PETTER OLSEN

En god dag på Gardermoen

/0 Kommentarer/i , , /av

ANALYSE Hva er det viktigste for indremisjonsfamilien å jobbe med de nærmeste årene for å løse misjonsoppdraget i vår tid? Spørsmålet fikk noen svar i løpet av en lang lørdag øst for Langfjellene.

ULLENSAKER: Scenen er en forholdsvis trang møtesal på et konferansehotell like utenfor døren til Norges hovedflyplass. 41 ledere, ansatte så vel som medlemmer av styrer lokalt og regionalt, fra hele indremisjonsland er samlet til Rådsmøte 20. september. Det er et forum som ImFs lover slår fast at skal avholdes før hver generalforsamling, for å gi råd til ImF-styret.

Generalsekretær Erik Furnes i ImF klargjør målet for dagen: Å erkjenne nåsituasjonen og definere endringsbehov. – Hvordan skal vi jobbe sammen etter generalforsamlingen (GF) – krets, forbund og lokalforsamlinger? Kan vi forplikte oss på en prosess som vi kan få gjennomslag for i organisasjonen?

Forkynnelse

Furnes, og daglig leder Andreas Evensen i ImF-Ung, innleder med en kort repetisjon av de to organisasjonenes gjeldende strategiplaner. Furnes’ gjennomgang oppleves mer som en løypemelding for planen fra 2013, og ImF-Ungs plan fra 2018 knytter seg i stor grad til moderorganisasjonens.

På det første av de fire M-punktene, om misjon, erkjenner generalsekretæren at det har funnet sted en dreining fra den tradisjonsrike benevnelsen av ImF som «en forkynnerbevegelse». Nå er det mer reelt å snakke om «en misjonsbevegelse der forkynnelse er en bærebjelke i det vi holder på med». Like fullt handler det om den opprinnelige drømmen om å gi evangeliet videre til det norske folk.

Følger av strategiplan

Punkt to, om modning, fordrer nå at ImF i større grad enn før arbeider med utrustning av ledere, å bygge åndelig lederskap og kompetanse. – Virkeligheten vi lever i, tvinger oss til å ta et ansvar man kanskje ikke behøvde før, og her kommer Lederkonferansen inn, sier Furnes.

På punkt tre, mor og far (tro i hjemmet), forteller generalsekretæren om en aha-opplevelse for om lag ti år siden der han og andre ImF-ledere ble bevisstgjort på hjemmets plass. – Vi kan hjelpe foreldre med trosopplæring, men vi hadde oversett eller glemt at det er foreldrene og hjemmet som er den viktigste trosformidleren, vedgår Furnes.

Awana er derfor ikke bare et nytt trosopplæringsopplegg for barn og unge, men ressurser til foreldre for å få den åndelige samtalen i gang.

– Vi så ikke hverken Awana eller Lederkonferansen i 2013, men det er blitt til som følge av strategiplanen, påpeker Furnes.

Det fjerde M-punktet handler om å være medmenneske (diakoni). – Vi ble til som en diakonal bevegelse som fylte et behov som det offentlige ikke gjorde. Hva er nøden og behovene i dagens samfunn? Hva gjør vi for ungdom som faller utenfor, spør Furnes – og nevner Ørskog/Sjøholt folkehøgskole for unge fra 16 år og oppover, som et svar på det siste.

50 svar

Totalt 50 svar er kommet inn på spørsmålene som kretsene sendte ut i januar om hvordan man så for seg de ulike leddene i ImF i framtiden (se også egen sak i GF-delen av bladet). Innspillene var bakgrunnsmateriale for arbeidet denne lørdagen. – Noen har kommet lengre enn andre i hvordan de tenker at organisasjonen kan se ut i framtiden. Noen har ikke så mange drømmer. Hvem skal vi høre mest på? Det er viktig at folk skal få kjenne på deltakelse, men det er ikke så lett å trekke konklusjoner ut fra dette materialet, oppsummerer Furnes.

Generalsekretæren erkjenner at behov for talerhjelp er nevnt i svært mange av de 50 innspillene. – Hvordan hjelpe dem som har lite ressurser lokalt? Hvordan utruste mer enn å avlaste, spør han.

Rollefordeling

Når kretslederne skal rapportere fra arbeidet med spørsmålene hos dem, og hva de selv mener, kan Ole Christian Martinsen fra Nordmøre og Romsdal Indremisjon (NRI) melde om en god samtale på kretsårsmøtet: – Misjonsfolket vil bli sett, og de vil ha en sterkere relasjon til forbundet enn de har i dag, sier han. Og i stedet for sentralisering vil Martinsen blåse liv i lokalforeningene igjen, selv om heller ikke NRI-lederen utelukker sammenslåing av enkelte nærliggende foreninger.

Ole Andreas Wastvedt i ImF Midthordland etterlyser en klar rollefordeling for lokalledd, krets og forbund. Eksempelvis kan forbundet ha arbeidsgiveransvar og tilsynsfunksjon for hele indremisjonsfamilien, mener han, og trossamfunnets funksjoner må styrkes.

Prioritering

Så settes rådsmøtedeltakerne i gang med et usedvanlig konkret gruppearbeid som fyller det meste av dagen. Andreas Evensen definerer målet som å «presse oss til å se et større bilde» og å «prioritere oss fram til konkrete punkter som Rådsmøtet gir videre til styret». – En viktig egenskap for ledere er å se muligheter, påpeker han.

Med utgangspunkt i hvilken kompetanse gruppene mener at indremisjonsfamilien besitter i dag, og hvilken kompetanse man mener det er behov for framover, skal hver gruppe gjennom en utvelgelsesprosess. Utgangspunktet er hovedområdene behov, struktur og økonomi fra de 51 lokale innspillene. Etter flere prioriteringsrunder sitter hver gruppe igjen med det man vurderer som de seks viktigste tiltakene for å realisere ImFs strategiplan. Hver gruppe presenterer underveis slik at man har hatt mulighet til å ta inn forslag fra andre grupper i egen prioritering.

Oppsummeringen av gruppene prioriteringer viser at det å arbeide med strukturen, hvordan oppgaver og roller fordeles i organisasjonen, er det Rådsmøtet oppfatter som det viktigste tiltaket å jobbe med de neste to–tre årene. Dernest kommer åndelig lederskap, altså tilsynsordninger i form av eldste-/hyrderåd. Dette vil dermed bli viktige temaer for GF 8. og 9. november.

Uavhengig av hva man måtte mene om denne prioriteringen, kan det slås fast at det ble en god dag på Gardermoen.

 

Synd og nåde i åkeren

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Var Alv Magnus «på kollisjonskurs med tradisjonell vekkelsesforkynnelse»?

Det er religionsredaktør Alf Gjøsund i Vårt Land som hevder dette i en kommentarartikkel i egen avis 22. august. Debattspaltene i kristne aviser i siste halvdel av august var preget av Borg-biskop Atle Sommerfeldts bannbulle mot Alv Magnus etter en tale Magnus holdt i Tomb kirke i februar. Generalsekretær Erik Furnes i ImF og undertegnede var blant dem som deltok i debatten. Furnes uttalte også til Dagen 14. august (lenke krever innlogging) at han «står inne for hele talen, og at han selv kunne holdt den».

God tro?

Det blir da interessant å se nærmere på påstanden fra Alf Gjøsund. Som kjent handlet den aktuelle talen om lignelsen om ugresset i hveten (Matt 13,24–30 og v.34–43). Magnus sa blant annet at ugresset er mennesker som «ikke anerkjenner Guds rett til å bestemme kjørereglene i livet». Han eksemplifiserte med mennesker som oppfordrer til brudd med Bibelens lære om samliv og kjønn. Om hveten sa Magnus at det er mennesker som «har akseptert Jesus som herre og redningsmann og bøyd seg under hans vilje».

Redaktøren mener Magnus da samtidig har sagt at de som uttrykker meningene taleren viste til (om samboerskap, kjønn og likekjønnet ekteskap), ikke har bøyd seg under Guds vilje. Gjøsund spør: «Hva med kristne som oppriktig og ærlig tror at de har bøyd seg under Guds vilje, men likevel ser annerledes på spørsmålene (…) enn Magnus? De vet jo ikke (…) at de gjør noe galt. Er det ikke tilgivelse for dem?»

Frelsens inntreden

Det spørsmålet finner ikke Gjøsund noe svar på hos Magnus, og redaktøren påstår videre at dette «mener faktisk ikke konservative kristne.» Gjøsund viser til et tilfelle der et likekjønnet par hadde begynt å tro på Jesus. Etter en tid som troende ble de overbevist, ifølge seg selv av Gud, om at forholdet deres var feil. Da sluttet de å leve sammen. Under henvisning til dette hadde Gjøsund spurt forkynnere i Misjonssambandet om paret ble frelst da de begynte å tro på Jesus eller da de sluttet å leve sammen. Svaret han fikk, var at de også var frelst i den perioden de levde sammen som troende.

Ergo, mener Gjøsund, er også de frelst som fremmer de oppfatningene som Magnus karakteriserte som synd, rett og slett fordi de ikke vet at dette er synd.

Den hellige ånd

For å bruke Gjøsunds uttrykk: «I og for seg helt rett.» Men Vårt Land-redaktørens problem er at han ikke ser betydningen av det som paret han viste til, sa: Det var Gud som hadde overbevist dem om at det å leve sammen som likekjønnet, ikke var forenlig med et liv i troen på Jesus.

Da de to menneskene som utgjorde dette paret, tok imot Jesus i tro, fikk de Den hellige ånd. Dette er Paulus klar på, om enn i en noe kronglete setning, i Efes 1,13: «I ham har også dere, da dere fikk høre sannhetens ord, evangeliet om deres frelse, ja, i ham har også dere, da dere kom til troen, fått til innsegl Den Hellige Ånd, som var lovt». Og hva er en av oppgavene til Den hellige Ånd? Jo, han skal «overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom», sier Jesus i Joh 16,8.

Nådens virkning

Vi kan komme til Jesus «Just som jeg er», for å sitere vekkelsessangen til Charlotte Elliott. Gud krever ikke syndfrihet av et menneske som søker hans frelse. «Jeg uforskyldt må nåde få og kommer, o Guds lam, til deg». Når vi kommer, «i synd og skam, i mørke tett», vil «blodet rense bort hver plett».

I samme sekund som vi kommer til troen, får vi Den hellige ånd. Han vil tale inn i våre liv og vise oss ugresset

Og i samme sekund som vi kommer til troen, får vi Den hellige ånd. Han vil tale inn i våre liv og vise oss ugresset, for å holde oss i såmannsbildet. «Vis oss synden så vi ser den er vår!», synger Sigurd Lunde. Det var dette som skjedde med det likekjønnede paret Gjøsund viser til. Fordi de var blitt frelst av nåde ved troen, mottok de Den hellige ånd. Dermed begynte nåden å gjøre sin virkning. Som Paulus skriver til Titus (Tit 2,12–13): Nåden «opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lystene, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp …».

Ingen motsetning

Derfor er det ingen motsetning, verken hos Alv Magnus eller de NLM-forkynnerne Gjøsund viser til. Men så er det altså nødvendig å si: Dersom man oppfatter seg selv som kristen og ikke merker en indre motstand mot det Bibelen kaller for synd, må man be slik David også gjorde (Sal 139,23–24): «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!».

Det var dette Alv Magnus ville vekke til. Og det var og er «tradisjonell vekkelsesforkynnelse» og noe konservative kristne mener. Og ja, det er en brodd i det, for oss alle. 

Også publisert på verdidebatt.no 12.09.19. Her kan du lese en meningsutveksling mellom undertegnede og Alf Gjøsund om innlegget.

Les også: Når ordet får dømme (sambåndet.no 18.08.19). Også publisert i Vårt Land og Dagen: Biskopens bannbulle – et svar (verdidebatt.no 18.08.19). Litt lengre versjon på dagen.no 21.08.19.

Etter mye debatt om biskopens utspill svarte Atle Sommerfeldt slik 30.09.19. (dagen.no)

Krik og bibelskulane

/0 Kommentarer/i , , /av

Vedtaket til Krik i ektskapssaka er ikke berre ei utfordring for bibelskulane, men kan òg slå tilbake på Krik sjølv, skriv Sambåndet på leiarplass.

Det er lett å tenkja at ekteskapsvedtaket i Krik (Kristen idrettskontakt) er eit problem for bibelskular med Krik-linjer. Det Krik kanskje ikkje har tenkt på, er at vedtaket òg kan bli ei utfordring for «Krik-arar» som søkjer seg til dei same bibelskulane.

26.august konkluderte landsstyret i Krik i den såkalla speleregel-saka, som handla om synet på ekteskapet. Eit samrøystes styre slo først fast at «KRIK skal løfte opp ekteskapet mellom mann og kvinne som Guds gode ordning for samlivet.» Generalsekretær Silje Kvamme Bjørndal var like etter klar på at dette er i tråd med historia til Krik, noko som òg må lesast som ei oppreising til førre generalsekretær, Erling Ekroll, som blei anklaga for å ha innført dette i spelereglane som ein ny kurs.

Mot ei stemme la styret til noko i vedtaket: «Samtidig respekterer vi at våre ledere kan ha et annet syn og praksis enn KRIK i dette spørsmålet. Samlivsform skal derfor ikke være avgjørende for hvorvidt man kan være frivillig leder på KRIK-leir.»

Her ligg det ei innebygd motseiing

Her ligg det ei innebygd motseiing. Krik som organisasjon har eit klassisk og bibelsk syn på samliv, men leiarane deira kan ha eit anna syn – og også «praksis» – og dermed kan til dømes sambuarar og samlevande homofile vera «frivillig leder på Krik-leir».

Om alle leiarar, tilsette inkludert, kan ha eit anna syn og praksis enn organisasjonen dei skal leia, opnar vedtaket for tolking av. Om det er berre på leir ein kan bryta med prinsippet, og kva for type leir, kan òg bli tema for diskusjon. Korleis Krik konkret skal «løfte opp ekteskapet» er eit anna viktig spørsmål. Då KrF tok ei liknande formulering inn i programmet sitt for 2013–17, utla partileiinga det som at KrF gav opp kampen mot lova frå 2008 som omdefinerte ekteskapet.

Idrettsinteressert ungdom som søkjer seg til bibelskular meir på grunn av Krik-linjene enn konservativ kristen tru, vil møta ei undervisning om ekteskap og samliv som i sin konsekvens er langt tydelegare enn det Krik no har lagt opp til. Spørsmålet er kor godt dei – og i neste omgang Krik som samarbeidspartnar – kan leva med det. Ein ting er sikkert: Bibelskulane til ImF, NLM og Normisjon kan ikkje med livsretten i behald endra syn og praksis på ekteskap og samliv. Om Krik skulle reagera på det, er det dei som bryt med bibelskulane.

ULIKE: Fra 1977 til i dag har jeg forholdt meg til fire oversettelser av Bibelen til norsk. Fra venstre 1930, 1977, 1988, 2007 (revidert 1988) og 2011. FOTO: PETTER OLSEN

Hva er risikoen med ny bibeloversettelse?

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Vil den nye oversettelsen av Bibelen til nordsamisk skape like mye diskusjon blant brukerne som 1978-oversettelsen til norsk gjorde? Det finnes i alle fall paralleller.

Det er fascinerende å lese hvor mye ulike aktører mener bibelteksten og oversettelsen av den, har å bety for et samfunn.

sambåndet.no har publisert to artikler fra Kristelig Pressekontor (KPK) om den nye oversettelsen av Bibelen til nordsamisk (mer om dette språket i faktaboksen). Den forrige oversettelsen er fra 1895. Isolert sett kan dette synes lite relevant for et flertall av våre lesere, men refleksjonene som gjøres rundt Biibbal 2019, er i høy grad interessante.

Norvagismer

Ett forhold som trekkes fram, er at det samiske språket har utviklet seg de siste 124 årene, slik at skriftspråket i 1895-oversettelsen for mange kan være vanskelig å lese og bruke. Det slås fast at det er «en markant forskjell på den nye og gamle utgaven». Konsekvensen av det gammeldagse skriftspråket ble at noen heller leste den norske oversettelsen. 

Det nordsamiske språket snakkes i samiske områder både i Norge, Finland og Sverige. Språkforskere (lingvister) mener at nordsamisk trues både av de nasjonale majoritetsspråkene og engelsk. Siden 1979 har landene hatt en felles nordsamisk rettskriving (ortografi), men den litterære stilen og strukturen i språket har utviklet seg i flere retninger. Tuomas Magga fra Finland tror den nye bibeloversettelsen vil ha stor betydning for utvikling av et felles nordsamisk skriftspråk over landegrensene (mer fra ham senere).

Fra tidlig på 1700-tallet og fram til 1980-årene rådet en fornorskingspolitikk grunnen overfor samene. En skoleinstruks fra 1898 som forbød bruk av samisk i skolen, gjaldt fram til 1950-60-årene. Bibeloversettelsen fra 1895 tok med mange typer ord som ikke brukes på samisk, eksempelvis artikkelord (en bil, ei jente, den mannen, det flyet osv.). Dette kalles for «norvagismer» og er noe av det som endres i den nye oversettelsen.

1978-oversettelsen

Derfra kan vi lett trekke en linje til diskusjonen i Norge i forbindelse med 1978-oversettelsen fra Bibelselskapet. Den forrige var fra 1930, også den fra Bibelselskapet.  Det var altså den første nye «offisielle» oversettelsen på nesten et halvt hundre år, og det gikk slett ikke ubemerket hen.

«Hva er skjedd med Bibelen?» heter en bok skrevet av Thoralf Gilbrant og utgitt av Rex Forlag i 1994. 16 år etter lanseringen av 1978-oversettelsen var altså diskusjonen fremdeles levende. Gilbrant var medoversetter av Norsk Bibel 1988, som altså var en oversettelse som på mange måter kom som en reaksjon på Bibelselskapets utgave ti år tidligere.

Bibeltradisjon

Gilbrant påpeker at hele eller deler av Bibelen på norsk går tilbake til 1100-tallet. Via en oversettelse på gammelnorsk en gang før 1250 og danske bibelutgaver i unionstiden, fikk vi en norsk bibel på riksmål i 1904. Denne ble så revidert i 1930, og det var denne oversettelsen jeg selv vokste opp med fra jeg som stolt åtteåring fikk min aller første bibel, til jul i 1977.

Det var denne oversettelsen jeg selv vokste opp med fra jeg som stolt åtteåring fikk min aller første bibel, til jul i 1977

Gilbrant påpeker i boken at bibelutgavene i Norge tilhørte en tradisjon som kan føres tilbake til Luthers tyske bibel på reformasjonstiden. Det samme kan eksempelvis også sies om den berømte King James-oversettelsen til engelsk i 1611.

«Hver ny bibel som ble utgitt, tilpasset seg sine forgjengere i språk og stil. Kontinuiteten ble tatt vare på. Slik gled Bibelens ord og tanker inn i språket. En egen norsk bibeltradisjon ble bygd opp, den ble hjørnesteinen i en historisk utvikling. Bibelen kom til å prege vårt lovverk og påvirke vårt åndsliv inntil man med en visst rett kunne kalle oss et kristent folk», skriver Gilbrant høystemt.

– Bibelspråket avskaffet

Med 1978-oversettelen mener imidlertid Gilbrant at Bibelselskapet brøt med en bibeltradisjon det hadde forvaltet i 150 år.  Til tross for sterke reaksjoner på det Gilbrant kaller «til dels dristige prøveoversettelser», holdt Bibelselskapet fast på det Gilbrant mener ikke bare ble en ny oversettelse, men en ny bibel: «Språktonen er stemt om. Selve bibelspråket er langt på vei avskaffet. Viktige ord som i århundrer har stått som bærere av teologiske hovedbegreper, er kastet ut av Bibelen. Et nytt ytterliggående idiomatisk (å få fram meningen, red.anm.) og parafraserende (omskrivende, red.anm.) oversettelsesprinsipp er innført, og et langt mer liberalt teologisk syn avspeiler seg i tekst og noter.»

Gilbrant bruker så de fleste av bokens 328 sider på å eksemplifisere endringene han fant. 

Jeg sitter selv i styret for Norsk Bibel og skal ikke bruke denne kommentaren til å argumentere for eller imot 1978-oversettelsen. I 2011 kom da Bibelselskapet også med en ny oversettelse der de til en viss grad markerte avstand til prinsippene som hadde ligget til grunn for forgjengeren. Man valgte da et mer konkordant prinsipp, som i større grad legger vekt på å oversette ord for ord.

Deja vu (allerede sett)

Det interessante i forbindelse med Biibbal 2019 er at noe av den samme diskusjonen kommer opp igjen. 

På samme måten som Gilbrant historisk sett gir bibeloversettelse til norsk stor betydning for utvikling av samfunns- og åndsliv, mener spåkforskerne at Biibbal 2019 «vil ha stor betydning for utvikling av et felles nordsamisk skriftspråk» i tre ulike land. 

– Bibelen er spesiell fordi den er den desidert største tekstsamlingen på nordsamisk språk. At vi når har en tekst som med et språk som samer ser ut til å kjenne igjen som sitt, og som er godkjent i tre land, er stort, uttaler språkforsker Tuomas Magga fra Finland begeistret til KPK.

– Sant språk

Der Gilbrant snakker om et etablert bibelspråk som ble endret i 1978, forutses det også reaksjoner på noen av endringene som gjøres i Biibbal 2019. Det gjelder særlig de nevnte «norvagismene». Disse har satt seg i språket man har brukt i kirker og andre forsamlinger, påpeker språforskerne. 

– Mange har et sterkt følelsesmessig forhold til disse tekstene. Bibelen ses ofte på som representant for et sant språk, ikke bare en sann tro, sier professor emeritus Ole Henrik Magga til KPK.

1930-oversettelsen med sine «I» og «eder» var ikke i pakt med dagligtalen på 1970- og 80-tallet, men mange av oss ungdommer holdt fast ved den

Skriftspråket i 1895-utgaven kan være vanskelig å lese for unge samisktalende i dag. Heller ikke 1930-oversettelsen med sine «I» og «eder» fra rettskrivingsnormen av 1917, var i pakt med dagligtalen på 1970- og 80-tallet. Men mange av oss ungdommer holdt fast ved den likevel. 

– Mindre åndelig?

20 år gamle Ellen Karen Skum, som satt i ungdomsgruppa som responderte på den nye nordsamiske bibelteksten i slutten av oversettelsesarbeidet, kommer nokså nær det mange av oss følte da 1978-oversettelsen kom:

– Når noen ord forsvinner, eller erstattes med andre, føles språket mindre åndelig. Da mister vi noe, sier Skum til KPK.

1978-oversettelsen ble aldri noe annet enn en referansebok for meg

Vi var altså flere som på 1980-tallet var veldig enige med Ellen Karen Skum. 1978-oversettelsen ble aldri noe annet enn en referansebok for meg. Biibbal 2019 har nok større sjanse for å bli felleseie i sitt språkområde – ikke minst fordi den forrige oversettelsen er 124 år gammel. Diskusjonene rundt den allerede før den nye oversettelsen er tatt i bruk, viser uansett noe av betydningen som bibelteksten fremdeles har. Det er det grunn til å glede seg over. 

Les mer:

Feirar ny bibel tre dagar til ende.

Satte kvote for at alle skulle få kjøpe ny bibel.