RÅDHUS: Når Skien kommune mener Ungdom i Oppdrag ikke er åpne fordi ikke alle er valgbare til alle verv, er kommunen et eksempel på trenden om å ikke kunne ha to tanker i hodet samtidig, mener artikkelforfatteren. FOTO: BITJUNGLE/WIKIMEDIA COMMONS     

Tidens tegn: én tanke i hodet

/0 Kommentarer/i , , /av

Å kunne ha to tanker i hodet samtidig ble lenge sett på som et mer eller mindre oppnåelig gode. Ting tyder på at også dette idealet står for fall. 

På lederplass i oktober 2020 undrer Sambåndet seg over at stadig flere ønsker å bli puttet i bås. En tydelig samfunnstrend av samme type er ensidig tenkning. 

14. september 2020 forteller avisen Vårt Land at Skeivt kristent nettverk (SKN) arbeider med lister over såkalt «trygge kirker» for homofile, bifile og transpersoner. Bakgrunnen er at det, ifølge SKN, ikke er så lett «å finne en menighet som aksepterer deg fullt og helt som du er». Ett av kriteriene (Vårt Land 23. september) er at skeive skal kunne «inneha alle frivillige oppgaver/tjenester» i den aktuelle menighetssammenhengen. 

14. oktober går Telemarksavisa ut med nyheten om at blant andre Ungdom i oppdrag Skien (UIO) ikke skulle få kommunal støtte fordi de ikke ble ansett å være «åpen for allmennheten». Dette ble koblet til stiftelsens klassisk kristne ekteskapssyn. 30. november kan Vårt Land fortelle at kommunen snur, likevel uten å oppheve kritikken av UIO. Utvalgsleder Odin Adelsten Aunan Bohmann (Ap) presiserer at betingelsen for å motta tilskudd var at «alle skulle ha mulighet for å delta og påta seg verv i organisasjonen».  

– UIO opplyser selv at homofile og lesbiske har vært aktive i organisasjonen. Samtidig sier de at noen religiøse funksjoner er for de som lever i samsvar med synet UIO har, sier Bohmann til avisen.

Det jeg er helt enig med Alf Kjetil Walgermo i, er at Bibelen forteller at kvinnene er «essensielle» og ofte de som framstår «tettast på evangeliet» 

21. november kommenterer journalist Alf Kjetil Walgermo i Vårt Land høstens store debatt om kvinnelige innehavere av det Den norske kirke mener er et presteembete. Avisens tidligere kulturredaktør skriver blant annet følgende: «Bibelens klare bodskap er ikkje at ei kvinne skal teie i forsamlinga, og at ho skal underkaste seg alle mannshovud. Bibelens klare bodskap er at kvinnene er essensielle. Dei er tettast på evangeliet. Kristendommen hadde kollapsa utan dei.» 

Jeg leser Walgermo slik at han her stiller opp en motsetning mellom tjenestedeling og det jeg er helt enig med ham i at Bibelen forteller – at kvinnene er «essensielle» og ofte de som framstår «tettast på evangeliet» (tenk bare på Maria Magdalena påskemorgen!) 

Både Skeivt kristent nettverk, Skien kommune og forfatter og journalist Alf Kjetil Walgermo byr her på eksempler på den rådende og ensidige tenkningen som preger vår tid. De to første postulerer at dersom ikke alle kan inneha ethvert verv i et lag, forening, organisasjon o.l., er den aktuelle sammenhengen å forstå som ikke åpen – noe som vel må bety lukket. Eksempel tre antyder at enhver begrensning som involverer kjønn, innebærer en nedvurdering av de som er født innenfor dette kjønnet. 

Selv er jeg glad for at det trolig ikke finnes noen menigheter som vil «akseptere meg helt og fullt som jeg er»

Selv er jeg glad for at det trolig ikke finnes noen menigheter, eller andre sammenslutninger for den del, som vil «akseptere meg helt og fullt som jeg er». Man kan virkelig spørre seg hvordan det ville ha blitt dersom alle skulle leve ut alle sider av sin personlighet i et felleskap! At Skeivt kristent nettverk nok tenker at «som man er» handler om legning, forandrer ikke på dette. I kristen tenkning er det ikke hvilket kjønn man seksuelt tiltrekkes av, som definerer hvordan eller hva man «er». Menneskets verdi ligger i at vi er skapt av Gud – til mann og kvinne – og elsket av ham. Så har vi, som følge av syndefallet, alle noen brister i vår personlighet som vi gjør vel i å legge bånd på – altså ikke oppføre oss «som vi er». 

Skien kommune bør forstå at det er denne grunnholdningen om menneskeverdet som former blant andre Ungdom i oppdrag. At UIO, sammen med ImF og en rekke andre kristne organisasjoner, bruker retten til å utpeke ledere som på en troverdig måte kan formidle og modellere det man står for som organisasjon, er ikke forskjellig fra andre og betyr ikke at man lukker døren for folk som tenker annerledes eller er uavklart i sitt syn. Alle er ikke valgbare til kommunestyrer og fylkesting heller, uten at det ligger noen nedvurdering av folk av den grunn. Ville Nei til EU valgt en ja-mann til leder? Like lite er det etter mitt syn rimelig å forvente at en kristen organisasjon skal utpeke ledere som i sin livsførsel formidler noe helt annet enn det organisasjonen bygger på.  

At kristne organisasjoner bruker retten til å utpeke ledere som på en troverdig måte kan formidle og modellere det man står for som organisasjon, er ikke forskjellig fra andre og betyr ikke at man lukker døren for folk som tenker annerledes eller er uavklart i sitt syn

Til Alf Kjetil Walgermo: Slik jeg forstår det, er det en tjeneste (eldste- og tilsynstjenesten) som Bibelen legger på menn som er egnet til det og har tillit i forsamlingen. Så leser jeg også Bibelen slik at kvinner ble løftet opp av Jesus, og at de kan forkynne evangeliet i tråd med det allmenne prestedømme. Begge deler er riktig, fordi det ene ikke utelukker det andre. To tanker i hodet samtidig. Eller er det bare ment for kvinner? 

Etterord: Etter at denne kommentaren sto på trykk i Sambåndets desemberutgave for 2020, har det kommet fram et tilfelle i Klepp kommune på Jæren som kan sammenlignes med Skien-eksempelet nevnt ovenfor. Jærbladet omtalte saken 07.01.21.  

VEST FOR ELVA: Dei bibelske kjerneområda Judea og Samaria, også kalt "Vestbreidda", er omstridde i manges auge. Bildet er frå 2015. FOTO: PETTER OLSEN

Biskopane om kristensionisme og Israel

/0 Kommentarer/i , , /av

Kyrkjeleiarane i Jerusalem ber kyrkjene leggja press på begge partane i konflikten mellom Israel og palestinaarabarane. Biskopane svarar med press mot den eine – kombinert med stigmatisering av ei gruppe. Det blir lite truverdig. 

Professor Carl Fr. Wisløff blir sitert på følgjande utsegn (fritt gjengitt): «Jeg har ikke brukt benevnelsen pietist om meg selv, men om andre gir meg attesten, takker jeg for det.»

Etter å ha lest bispemøtet sin uttale mot kristensionismen er eg freista til å låna professoren sitt poeng. Med det meiner eg å seia at dette var tynn karikerande argumentasjon med store negative konsekvensar.

Blandar kristensionistar teologi og politikk, ja, så gjer biskopane det same i høg grad. Men sidan dei følgjer dagens politiske straumdrag, får dei nok applaus. Eg les uttalen som vennleg helsing til palestinaarabarane og Kirkenes Verdensråd – utan forståing for jødane sin lagnad. Ei heller syner biskopane respekt for ulike vurderingar mellom kyrkjer og menigheter i regionen. Den lutherske biskopen har ikkje sanninga åleine.

Eg les uttalen som vennleg helsing til palestinaarabarane og Kirkenes Verdensråd

Etter oppmoding frå fleire vil eg her kort gjera greie for desse vurderingane:

Bibelen

I Bibelteologisk er det tre sentrale poeng som vi må løfta fram om det jødiske folk og Israel:

A. Bibelen viser at det jødiske folk er Guds utvalde folk like frå lovnadane til Abraham. 1. Mos 12 ++. Gud angrar ikkje (Rom 11,29).

B. Lovnadane gjeld også i NT – både frelseslovnaden og landlovnaden. Les Rom 9–11 og 15,8 og Luk 21,24. Jerusalem skal vera nedtrakka «heilt til tida for heidningane er ute». Å skilja totalt mellom jødane og staten Israel blir umogeleg, sjølv om staten og den til ei kvar tid sitjande regjering, ikkje skal guddommeleggjerast.

C. Den kristne kyrkja har fått eit kall til å velsigna jødane og dela evangeliet med det jødiske folk. «For jøde først» er ikkje ferdig fortid (Rom1,14ff).

Å karikera for så å angripa karikaturen, er velkjent, men ingen stor kunst

Unyansert

II Eg les biskopane sin uttale som unyansert både om kristensionisme og om politiske realitetar i regionen. Slik eg kjenner Israels kristne venner, har dei ulike politiske og teologiske vurderingar på fleire felt – også om dei har merkelappen «kristensionistar – som sionistar generelt. Å karikera for så å angripa karikaturen, er velkjent, men ingen stor kunst.

Så skal eg gjerne presisera: Eg òg les ein del israelslitteratur der eg kan undra meg over korleis dei får det til. Men nett nå undrar eg meg mest over korleis biskopane vel sine kampar. Folks inntrykk er at det berre er på konservativ side det galne er. Når tok biskopane sist oppgjer med liberal teologi?

Eg har stor forståing for Vårt Land sin leiarartikkel 21.10. som saknar fleire poeng og påpeikar manglar hos biskopane. Eg tek inn eit sitat: «Det er problematisk å lese gamle profetier slik at alle politiske hendelser i dag er forutbestemt av Gud. Da fratas mennesker ansvaret for historien samtidig som Gud reduseres.» Kvar har biskopane slike skuldingar frå? Eg har ikkje møtt slike. Sjølv har eg stor respekt for at vi kan tolka og forstå mykje ulikt. Men det er freistande å spørja vidare: Dersom ein les profetiar som Guds lovnader, er det å redusera Gud?

Dersom ein les profetiar som Guds lovnader, er det å redusera Gud?

Politikk

FÅR KRTIKK: Biskopane i Den norske kyrkja i oktober 2018. Bak fra venstre: Jan Otto Myrseth (Tunsberg), Olav Øygard (Nord-Hålogaland), Halvor Nordhaug (Bjørgvin), Atle Sommerfeldt (Borg), Anne-Lise Åndøy (Stavanger), Stein Reinertsen (Agder og Telemark) Framme fra venstre: Ingeborg Midtømme (Møre), Herborg Finnset (Nidaros), Kari Veiteberg (Oslo), Helga Haugland Byfuglien (no avgått og erstatta som preses av Olav Fykse Tveit), Solveig Fiske (Hamar), Ann-Helen Fjeldstad Justnes (Sør Hålogaland). KILDE: WIKIMEDIA COMMONS

III I den politiske situasjonen kan vi som kristne ikkje sjå bort frå desse teologiske poenga. Men vi lyt også ta med politiske realiteter både for jødane og dei andre folka i området. For meg tyder det kort sagt følgjande:

A. Vi må bekjempa alle former for antisemittisme – både politisk og teologisk. Det trur eg også biskopane meiner.

B. Vi må forsvara folkeretten sine fakta og ikkje la oss blenda av «fake news» som gjev seg ut for å vera folkerett. Viser her til Ragnar Hatlem si nylege bok om temaet. Her stiller biskopane svakt. Biskopane sin ordbruk om okkupasjon og menneskerettar er tendensiøs aggresejon mot Israel.  

c. Vi må oppmuntra israelske politikarar til å arbeida for fredeleg løysing med andre folkegrupper i respekt for deira århundrelange tradisjon i regionen. Det kan gjerast utan å krenka Israel som jødisk stat. Trist at palestinaarabarane med sine leiarar aldri blir med på det laget. Her kunne biskopane lagt inn press.

D. Vi må ha respekt for at Israel som demokrati vel sine leiarar – og ikkje guddommeleggjera bestemte politiske retningar i Israels politikk. Som rettsstat skal rettsstaten sine premisser gjelda også her.

E. Eg anbefaler interesserte å lesa Ole Andersen si bok «Sluttspillet om Israel». Den boka frå den danske lutherske teologen burde også biskopane lesa. Her er edrueleg materiale om Israel.

Eg har stor respekt for biskopane sin kompetanse, deira arbeidsmengde og utfordringar. Men her er vi på kollisjonskurs

La meg så til slutt presisera: Eg har stor respekt for biskopane sin kompetanse, deira arbeidsmengde og utfordringar. Men her er vi på kollisjonskurs. Når dei tek opp eit så brennbart tema, forventar eg at dei skriv meir sakleg og fyldig enn denne uttalen. Diverre liknar det meir på ein moteriktig studentresolusjon enn ein seriøs og sakleg bispeuttale. Biskopane siterer følgjande «Kirkeledere i Jerusalem har bedt verdens kirker og det internasjonale samfunnet om å legge press på partene for å forhandle fram en rettferdig fredsløsning og få slutt på den ulovlige okkupasjonen og forskjellsbehandlingen av innbyggerne.»  Då er det ekstra trist at biskopane vel å legga press berre på den eine parten og så tendensiøst diskreditera ei gruppe. Dette var eit lite klokt bidrag.

Karl Johan Hallaråker er tidlegare generalsekretær i ImF

EDENS HAGE: Adams skapelse tolket av maleren Jan Brueghel den yngre (1601-1678).

Slik det var fra begynnelsen

/0 Kommentarer/i , , /av

Hvorfor vekker kristen samlivsetikk så stor motstand i dagens samfunn?

Det er etter hvert blitt ganske mange eksempler på negative reaksjoner som rettes mot virksomheter basert på kristne verdier. Både skoler eid av Egill Danielsen Stiftelse og misjonseide folkehøgskoler har blitt utsatt for mediekampanjer på grunn av ekteskapssyn og lovpålagte verdidokumenter. Flere steder i landet ønsker ikke studenter å bli undervist i lokaler som er eid av kristne virksomheter.

Kjønn og ekteskap

I temaseksjonen i oktobernummeret av Sambåndet gjør vi kjent dokumentet «Kirkens grunn og menneskelivets grunnvoll», som blant annet har funksjon av «en erklæring om det tokjønnsbaserte ekteskapet». En annen tankebygning i vår tid er jo at det finnes flere enn to kjønn, og at en person med mannlige kjønnsorganer kan gjøre krav på å bli betraktet som «transkvinne». De som går lengst i transideologien, mener at kvinner som betrakter seg som kvinner, må beskrives som «ciskvinner»: «Skal ein ha eit omgrep for trans, treng ein nemleg eit omgrep for det motsette.» (Medier 24.no, 15.07.20). Hvorfor trenger vi det? Er de redd for at noen skal finne på å tenke at «kvinne» er det normale?

Lørdag 10. oktober skrev Dagen om den kristne læreren Kristie Higgs, som ble oppsagt fordi hun på sosiale medier delte sitt syn på obligatorisk undervisning om transseksualitet på en barneskole drevet av Church of England. Oppsigelsen er opprettholdt av Arbeidsretten. Flere lignende eksempler kunne vært nevnt.    

På misjonseide NLA Høgskolen har studentrådslederen uttalt til Vårt Land (18.09.20) at «selvfølgelig handler det om diskriminering» når skolen har engasjert en studentprest med et annet syn på homofilt samliv enn enkelte studenter har. Det at NLAs verdidokument sier at «den tradisjonen skolen står i», har et klassisk kristent syn på ekteskapet, tolkes som at høgskolen indirekte «diskriminerer undertrykte grupper i samfunnet» (Vårt Land 13.09.20).

Begynnelsen

I evangeliene finner vi beretninger fra Jesu jordeliv som jeg tror kan kaste lys over denne situasjonen. I Matt 19 ypper fariseerne til diskusjon om lovligheten av skilsmisse. Når Jesus innleder svaret sitt med å vise til skapelsesberetningen, trekker de fram en ordning med skilsmissebrev som er beskrevet i 5. Mos 24,1–4. I Matt 19,8 repliserer Jesus: «Fordi dere har så hardt et hjerte, tillot Moses at dere skiller dere fra deres koner. Men fra begynnelsen av var det ikke slik.» (jf. v.4).

EDENS HAGE: Når Jesus ble utfordret på et samlivsetisk spørsmål, henter han det prinsipielle svaret fra hvordan det var «i begynnelsen». ILLUSTRASJON: MALERI AV JULIUS PAULSEN. KILDE: WIKIMEDIA COMMONS

Jesu svar har prinsipiell relevans utover temaet skilsmisse. Jesus viser altså til «begynnelsen», da Gud skapte mennesket til mann og kvinne (1. Mos 1,27), bød at mannen skulle «holde seg til sin hustru» og fastla forholdet mellom ektefellene som rammen for det seksuelle samlivet («ett kjød», 1. Mos 2,24). Dette er altså det gudgitte grunnlaget for kjønnsforståelse og seksuelt samliv.

Synd

Så kom synden inn i verden, og idealet gikk tapt. Moseloven ble tilpasset dette ved at det ble innført en midlertidig tillatelse til skilsmisse. Det var, som forfatterne av fembindsverket «Studiebibelen» uttrykker det, for å regulere en situasjon som ellers ville blitt kaotisk på grunn av utskeielser. Det var en fare for at menn kunne mishandle eller drepe sine hustruer for å bli kvitt dem. Skilsmissebrevet var med andre ord ment til å beskytte kvinnene, og det var en politisk lov, ikke en moralsk.

Men det som var «fra begynnelsen», var ikke satt ut av kraft, og Jesus holder fortsatt det gode prinsippet fram. At Jesus peker på utroskap som legitim grunn for skilsmisse, handler nettopp om at utroskap oppløser ekteskapet i sin grunn («ett kjød»).

Harde hjerter

I Mark 8,17 bruker Jesus uttrykket «harde hjerter» i forbindelse med mangel på evne til å forstå noe. Jeg tror det må være lov å si at det er mange «harde hjerter» i dag på det samlivsetiske området. Kanskje er det faktisk ikke så rart, for disiplene reagerte også på det Jesus sa: «Er mannens forhold til ektefellen slik, er det ikke godt å gifte seg!» (Matt 19,10).

Er det faktisk slik at kristen etikk bare kan forstås og tas til hjertet av den som selv er kristen?

Jesu svar i neste vers er verdt å reflektere over: «Ikke alle fatter dette ordet, bare de som det er gitt.» Er det faktisk slik at kristen etikk bare kan forstås og tas til hjertet av den som selv er kristen? Rent konkret refererer nok Jesus her til disiplenes tanke om at det kanskje da var best å forbli ugift. Men også her tror jeg Mesterens ord innebærer et prinsipp. For nåden opptukter den som tar imot den (Tit 2,12), også på det samlivsetiske området. For Jesus, som den siste Adam, gjenopprettet ved sitt frelsesverk det som den første brøt ned i Edens hage.

Derfor har vi som kristne all mulig grunn til å holde fast på en kjønnsforståelse som samsvarer med slik det var «fra begynnelsen». Det er et Guds under at FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter også støtter opp om det, særlig med tanke på de harde hjertene.

HJELP: Friviljuge frå Stefanusalliansens partner Resurrection Church kasta seg rundt for å hjelpa. FOTO: RESURRECTION CHURCH BEIRUT

Gud, Libanon og katastrofen

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Det vesle landet Libanon er på randen av kollaps. Kvar er Gud i katastrofen?

Libanon er eitt av dei 15 landa som etter tradisjonen vert rekna som vogge for menneskeslekta. I Det gamle testamentet finn vi mange og sterke tekstar om Libanon, ikkje minst i profetlitteraturen. Salomo dikta om sedertre, og han skaffa libanesiske sedertre då han bygde tempelet i Jerusalem.

Landet, i dag klemt inne mellom Middelhavet, Israel og Syria, var i fleire hundre år ein del av det ottomanske (tyrkiske) riket som braut saman under første verdskrigen. Etter at britane og franskmennene hadde delt viktige restar av det muslimske verdsriket mellom seg og styrt på vegne av Folkeforbundet (FNs forgjengar i mellomkrigstida), oppstod det nye nasjonalstatar. Libanon var ein av dei, fri frå fransk styre i 1946.

Sekterisk
Franskmennene favoriserte dei kristne i Libanon. Styresettet vart laga for å sikra kristne posisjonar. Landet fekk eit politisk system som baserte seg på at halvparten av folket då var kristne. I dag er halvparten av medlemmane i parlamentet kristne, den andre halvparten er muslimar. Presidenten er maronittisk kristen, statsministeren er sunnimuslim, leiaren i parlamentet er sjiamuslim, og visestatsministeren er gresk-ortodoks.

HÅP: Friviljuge frå den kyrkjelege hjelpeorganisasjonen Merath gjev medmenneske håp. Foto: MERATH

Libanon har alltid hatt noko ved seg som andre arabiske land ikkje har hatt. Beirut er blitt kalla «Midtaustens Paris». Etter at eg nemnde dette i ein kronikk om Libanons kollaps og katastrofe, fekk eg e-post. Skrivaren refsa meg for ikkje å ha skrive at Libanon var slik fordi landet «var et kristent land».

Så lettvint kan makt i Midtausten analyserast. Det er heilt rett at Libanon har hatt og har ei stor kristen folkegruppe og at dette pregar landet. Men på den andre sida har landet store interne konfliktar som systemet ikkje har evna å løysa.

Krig og massakre
Det tok  tre tiår frå Libanon vart sjølvstendig til det braut ut borgarkrig. Det fører for vidt her å analysera dei grufulle 15 åra frå 1975 til 1990. Men kristne militsar stod også for grufulle overgrep, som då falangistmilitsen i 1982 gjekk inn i dei palestinske flyktningleirane Sabra og Shatilla i Beirut og massakrerte hundrevis av sivile på jakt etter ein PLO-milits dei mistenkte for å ha myrda den kristne presidenten. Utanfor leirane stod israelske soldatar som gav falangistane 36 timars arbeidsro til å lemlesta og drepa.

Massakren er ein skamplett.

Kyrkjeleg «krigsagenda»
Den maronittiske kyrkja, den største kyrkja i Libanon, hadde under borgarkrigen i praksis ein «krigsagenda». Det gjaldt å passa på interessene til sine eigne. Kyrkja var taus og hadde – med nokre heiderlege unntak – ingen sosial agenda.

Libanon tok ikkje noko oppgjer med fortida då borgarkrigen tok slutt. Krigsherrane gjekk frå slagmarka til parlamentet og styrte vidare med grunnleggjande sett den same agendaen, i eit sekterisk politisk system.

Landet har vore herja av invasjonar og okkupantar og ytre makter. PLO, Israel og Syria gjorde sitt under og i dei første åra etter borgarkrigen. I dei siste to tiåra har Iran prøvd å dominera Libanon gjennom den sjia-muslimske Hizbollah-militsen, ein «stat i staten». Saudi Arabia har støtta sunnimuslimske krefter.

Vanstyre

KNUST: I Beirut har alle feia knust glas etter katastrofen. FOTO: RESURRECTION CHURCH BEIRUT

Men Libanons eigne klanar og krigsherrar har sjølve mykje å svara for i korrupsjon og sekterisk politisk vanstyre. Krigsherrane slapp å ta oppgjer med krigsovergrepa frå borgarkrigen. Når folk går til val, røystar dei på sine krigsherrar av frykt for krigsherrane til dei andre. Dette systemet krev Stefanusalliansens vener i Libanon ein slutt på.

Det er ikkje rart at krigsherrane ikkje vil sleppa til uavhengige ekspertar som kan få fram sanninga om kvifor 2750 tonn høgeksplosivt materiale vart liggjande seks år i hamna og så eksploderte og la Beirut sentrum i ruinar, drap 200, skadde 5000–6000 og gjorde 300 000 heimlause. Krigsherrane skuldar på kvarandre og løyner kva tragedien skuldast.

Katastrofen kom på toppen av ei djup politisk krise, ei økonomisk krise og ei helsekrise. Libanon var på kanten av kollaps også før katastrofen 4. august.

Kristent vitne
Kva inneber det å vera kristen i Libanon? Å ha ein maronitt i presidentpalasset eller å ha halve parlamentet gjer ikkje Libanon til noko «kristent land». Presidenten sjølv er maktpolitikar så det held – han var med under borgarkrigen og gjekk i eksil under syrisk okkupasjon fram til 2005. I dag er han støttespelar for Syria i allianse med Hizbollah-militsen.

Kvar er Gud? Utan tvil blør Guds hjarta for Libanon, skreiv Elie Haddad ved Arab Baptist Theological Seminary i Beirut etter katastrofen. Han såg Gud i dei mange som tok til gatene for å sopa knust glas og gje mat, tak over hovudet og trøyst til desperate heimlause. «Det er lett for oss å identifisera det vonde i menneske som er borte frå Gud. Men i dag lærer vi å kjenna att biletet av Gud i menneske over alt i Beiruts gater», skreiv han.

Elie Haddad vaks opp under borgarkrigen då «kyrkja stort sett var taus og gøymde seg». Slik er det ikkje i dag. «Gud har forvandla kyrkja si til å bli eit vakkert uttrykk for Guds kjærleik til menneska».

Stefanusalliansens tre partnarar i Beirut kasta seg også rundt for å gjera det dei kunne for å hjelpa. Slik kan vi sjå Guds fingeravtrykk – midt i katastrofen.

Johannes Morken er redaktør i Stefanusalliansen.

FALSK: Læren som fikk vokse fram rundt Åsa Waldau, var falsk, skriver Petter Olsen. Den tidligere pastoren er her fotografert på en bokmesse i Gøteborg i 2007. Kilde: Hannibal/Wikimedia Commons 

Det som gikk galt i Knutby

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Dokumentarserien om menigheten Knutby Filadelfia viser med all tydelighet hvor galt det går når noen mener de har en høyere autoritet inn for Gud enn sine brødre og søstre i troen.

Etter at de seks episodene av den svenske dokumentaren «Drap i Knutby» ble gjort tilgjengelig på NRKs nettspiller, har flere kommentert den. Jeg må nesten beundre hvordan de synes å klare å holde en saklig distanse til de avsindige forholdene som beskrives i menigheten.

Tanken meldte seg om at de aller mest trengte et spark i baken og en enveisbillett til Langtvekkistan

Selv må jeg innrømme at raseriet veltet fram i meg, og at tanken meldte seg om at de som kalte seg pastorer og ledere i denne menigheten, aller mest trengte et spark i baken og en enveisbillett til Langtvekkistan.

Knutby Filadelfia var en del av den svenske pinsebevegelsen til den ble kastet ut. Det kan ikke være mulig å komme lengre bort fra menigheten i Bibelen (Åp 3,7–13) som den utvilsomt har hentet navnet sitt fra, enn slik det utviklet seg i Knutby. «Filadelfia» betyr «broderkjærlighet»!

Ingen nålevende mennesker har en høyere rang inn for Gud enn andre, og ingen er hevet over kritikk

Hovedproblemet slik jeg ser det, er det jeg innledet med. Noen mennesker tiltok seg og/eller fikk en høyere rang inn for Gud enn resten av menigheten. La oss slå det ettertrykkelig fast med én gang: Etter at apostlene vi leser om i Bibelen, døde, finnes det ingen slike mennesker. Vi står alle like foran Guds trone.

Jeg opprøres alltid sterkt når kristne som har fått lederansvar, mener seg hevet over kritikk, slik det også var tilfelle i Knutby. Ingen mennesker er i en slik posisjon heller – uansett hvilken tittel de har. Hvordan kan det finnes noen slike blant oss i dag når ikke en gang Paulus, som har apostolisk autoritet, mente dette om seg selv?

Når apostelen reiser fra Tessalonika til Berøa, forteller Lukas dette om de som var i jødenes synagoge i Berøa: «Og disse var av et edlere sinn enn de i Tessalonika.» Hvorfor? Jo, Lukas forklarer: «De tok imot Ordet med all godvilje, og gransket hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt.» (Apg 17,11).

Granskingen var fraværende, og dermed fikk mottakelsen tragisk utfall

I Knutby tok nok menighetslemmene imot det som ble forkynt dem. Mange også med «all godvilje». Men den like viktige granskingen var fraværende, og dermed fikk mottakelsen tragisk utfall. Den læren som fikk vokse fram – om at Åsa Waldau var «himmelens dronning» og den personifiserte Kristi brud, har ingenting med Ordet å gjøre.

Jeg vet ikke om vranglærerne i Knutby i det hele tatt var klar over at uttrykket «himmelens dronning» faktisk er brukt i Bibelen, i Jer 7,18. Der handler det om en hedensk fruktbarhetsgudinne – kanskje ikke så ueffent med tanke på det ryggesløse seksuallivet noen av pastorene i Knutby mente seg berettiget til – og har ingenting med Kristi brud å gjøre.

Læren om at Åsa Waldau var Kristi brud er falsk i den grad at den rammes av de voldsomt sterke uttrykkene Paulus bruker i Gal 1,8

Læren om at Åsa Waldau var Kristi brud er falsk i den grad at den rammes av de voldsomt sterke uttrykkene Paulus bruker i Gal 1,8: «… selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet!» Paulus er så ydmyk på egne vegne at han altså ikke utelukker at han selv eller hans medarbeidere, kan komme på avveie. Hvor var denne ydmykheten blant lederskapet i Knutby? Ikke en gang enn engel fra himmelen er verdt å lytte til om han kommer med et budskap som strider med det åpenbarte gudsordet, utdyper Paulus. Det er simpelthen ikke mulig å si det sterkere.

Gjennom profeten Jesaja sier Gud til Israelsfolket at «din skaper er din ektemann» (54,5). Overfor korinterne understreker Paulus at «jeg har jo forlovet dere med én mann for å fremstille en ren jomfru for Kristus.» (11,2; jf. Ef 5,32). Kristi brud er Guds folk – alle dem som har tatt imot budskapet om frelsen i Kristus.

Lederskapet i Knutby anså seg for å være sterke og byttet gudsordet ut med bokstavelig talt livsfarlig, manipulerende og selvopphøyede vranglære

Filadelfia-menigheten i Lydia mottar ingen kritikk. «… du har liten styrke, og har holdt fast på mitt ord og ikke fornektet mitt navn», formidler apostelen Johannes til det som kanskje var menighetens tilsynsmann. Lederskapet i Knutby anså seg derimot for å være sterke og byttet gudsordet ut med bokstavelig talt livsfarlig, manipulerende og selvopphøyede vranglære. Menighetslemmene ble satt ut av stand til å bruke den gudgitte forstanden som Jesus understreker at vi skal elske Gud med (Matt 22,37), og flere av dem ble drevet til randen av selvmord.

Som protestanter anklages vi ofte for å være altfor individualistiske, og at det er viktig å tro sammen med noen. Det skal vi ikke avvise. «Ikke noe profetord i Skriften er gitt til egen tydning», påpeker Peter (2. Pet 1,20). Det er dessuten grunn til å tenke at den kristne kirke gjennom 2000 år med overleveringer har en forståelse av Skriften som det er verdt å kalibrere egen tolking og forståelse opp mot.

Knutby Filadelfia er et skrekkeksempel på hvordan det kan gå dersom individene mister – eller blir frarøvet – seg selv

Men samtidig er Knutby Filadelfia er et skrekkeksempel på hvordan det kan gå dersom individene mister – eller blir frarøvet – seg selv. Det er et soleklart brudd med det forbildet Berøa, er for oss.

Som mine saklige yrkesbrødre påpekte, bør ingen av oss heller tenke at noe lignende det som skjedde i Knutby, ikke kan skje andre steder. Hvordan unngå det? Ved at hver enkelt følger Berøa-prinsippet og har kontakt med kristne utenfor egen sammenheng, og at pastorer og andre ledere i forsamlingen vedkjenner seg et åndelig tilsyn. Aldri mer Knutby!

UTDANNING: Diskusjonen om en norsk universitetsutdanning for imamer, eksempelvis her ved Universitetet i Oslo, har perspektiver over seg, mener redaktør Petter Olsen. FOTO: Hirotomo t/Wikimedia Commons

Når staten vil bli alt i alle

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Av og til kan man finne støtte for egne tanker fra uventet hold.

Jeg har funnet fram noen avisutklipp fra senhøsten 2019. På Verdidebatt 4. oktober tok Sylo Taraku, forfatter og rådgiver i Tankesmien Agenda, til orde for universitetsutdanning for imamer i Norge. (Heng med, jeg kommer til poenget etter hvert!)

Institusjonalisert islam

Gjennom en slik utdanning skal imamene eksempelvis lære seg kildekritikk og kontekstualisering (å sette ting inn i en større sammenheng, min anm.). Imamene skal settes i stand til å «gjennomskue teologiske tekster og anta at de er skrevet av folk med egne meninger og intensjoner i en spesifikk historisk, sosial og kulturell situasjon». Muslimer som lever i Skandinavia og Europa, «kan utvikle sin egen teologi og drive med islamforskning uten å være avhengig av lærde i Midtøsten».

– Vi kan ikke kreve at muslimer skal være danske, norske eller svenske og samtidig la være å institusjonalisere islam på samme måte som kristendommen i våre samfunn, avsluttet Sylo Taraku (all kursivering er min).

– Naivt

Det jeg finner interessant, er Tarakus argumentasjon og – ikke minst – det svaret han fikk fra en annen forfatter, Mohammad Usman Rana. I et innlegg 23. oktober sier Rana seg enig i at «islam bør tolkes innenfor vestlige referanserammer». Men han understreker at «alle forsøk på kontekstualisering av en religion som islam, med en 1500 år gammel åndelig, filosofisk og filologisk (språklig, min anm.) tradisjon, krever troverdighet».

– Det bør ikke være sekulære staters eller universiteters anliggende eller oppgave å utdanne religiøse ledere som skal forkynne islamske budskap, med mindre målet er å fremme en sekulær-progressiv utvanning av islam som er totalt blottet for troverdighet blant muslimene. Å tro at vi skal klare å stable på beina en troverdig imamutdanning ved skandinaviske universiteter, der initiativet kommer fra sekulære aktører, er naivt, skriver Rana.

Autoritet

Forfatteren og legen viser blant annet til Zaytuna College i California. Det ble opprettet av blant andre en muslimsk tenker og fungerer som en krysning av vestlig akademisk standard og et eget islamsk autorisasjonssystem (Ijazah). Interessant nok er dette universitetet, ifølge Rana, akkreditert i USA. Rana anbefaler et samarbeid med dette og et tilsvarende studiested i Storbritannia, i stedet for å lage en egen imamutdanning i Norge.  

Jeg tar ikke her stilling til behovet for egen imamutdanning eller det konkrete samarbeidsalternativet som Rana viser til. Men jeg leser dialogen mellom Taraku og Rana inn i en allmenn samfunnsutvikling. Der jeg oppfatter at Taraku har et ønske om å bringe islam inn i faste, skandinaviske former og fortolkningsmønstre («institusjonalisert»), slik at brodden i religionen blir mindre, poengterer høyt utdannede Rana at dersom imamer i Norge skal utdannes med legitimitet blant muslimene, må det skje i en form som har autoritet innenfor islam. Hvis ikke vil utdanningen bli oppfattet som «sekulær-progressiv», med andre ord sosialt og politisk fremskrittsvennlig, vurdert etter rent verdslige prinsipper.

Kristendommen er langt på vei ufarliggjort i Norge og mange andre vestlige land

Om vi leser Ranas synspunkter her inn i en større samfunnssammenheng og bytter islam ut med kristendom, kan jeg lett identifisere meg med den muslimske legen og forfatteren. Kristendommen er langt på vei «institusjonalisert», for å bruke Sylo Tarakus uttrykk, eller ufarliggjort, i Norge og mange andre vestlige land. Ikke minst ser vi dette nettopp når det gjelder utdanning – i de harde utfallene mot den menneskerettighetsbeskyttede retten foreldre har til å velge en utdanning for sine barn som samsvarer med deres egen overbevisning. Angrepene på Sjøholt folkehøgskole og Danielsen-skolene er noen eksempler her. Mistenksomheten som rettes mot den lovlig misjonseide og verdibaserte NLA Høgskolen, både fra enkeltansatte og utdanningsmyndigheter, er et annet.  

Lovarbeid i våre dager er i ekstrem grad «sekulær-progressivt» – og dermed alt annet enn «nøytralt». Lov om endring av juridisk kjønn (2016) søker å fjerne forbindelsen mellom kropp/biologi og kjønn/identitet. Stortingsrepresentanter fra Miljøpartiet de grønne og Ap ville gå videre og omdefinere hele samfunnsstrukturen i tråd med denne LHBT-ideologien. Gjennom lov om likestilling og diskriminering (2018) presset KrF (!) fram at også familien skulle underlegges statens tanke- og verdisett.

Lovarbeid i våre dager er i ekstrem grad «sekulær-progressivt» – og dermed alt annet enn «nøytralt»

I årets debatt om ny tros- og livssynslov så vi hvordan Ap kjempet for at religionene skulle tilpasses statens sekulær-progressive ideal for å kunne motta «statsstøtte» (som egentlig er skattefradrag til trossamfunn utenom Den norske kirke). I Dagen 2. juni gjør tidligere redaktør Jon Kvalbein oppmerksom på at revidert straffelov legger opp til å straffe «ringeakt» for blant annet «religion eller livssyn» og «seksuell orientering», «kjønnsidentitet» eller «kjønnsuttrykk». Sammen med Kvalbein kan vi spørre om en ny blasfemilov snikinnføres og hvilke konsekvenser tolkningen av «ringeakt» kan få for ytrings- og religionsfriheten.

Det er all grunn til å spørre om vi er på vei mot et samfunn der grunnsannheter i kristendommen ikke bare motarbeides, men blir straffbare

Når vi nå ikke engang har nevnt ny ekteskapslov (2009) og de nylig vedtatte endringene i bioteknologiloven, er det all grunn til å spørre om vi er på vei mot et samfunn der grunnsannheter i kristendommen ikke bare motarbeides, men blir straffbare, og der eksempelvis kristne friskoler umuliggjøres som en juridisk eller praktisk følge.

Jeg mener det er høyst relevant å lese Mohammad Usman Ranas prinsipielle tenkning inn i en slik sammenheng – og dermed ta den på høyeste alvor.  Underlig nok møtte Rana ingen proteststorm. Kan det ha noe med å gjøre at han bekjenner seg til en annen religion enn kristendommen? 

Også publisert på verdidebatt.no.

YTRING: Mene eller ikke mene – det er spørsmålet. Hvordan kan en redaktør for et medium med et kristent utgangspunkt tenke? ILLUSTRASJONSFOTO: NEONBRAND/UNSPLASH

En rystende leder

/0 Kommentarer/i , , /av

Skal et kristent blad ta stilling i en politisk sak? Redaktøren for bladet som ble stiftet av Billy Graham, overrasket både seg selv og andre.

I en artikkel fra Religion News Service (RNS) 18. desember i fjor ble daværende sjefredaktør Mark Galli i Christianity Today (CT) spurt om CT ville mene noe om riksrettsprosessen mot Donald Trump. Galli svarte nei, men neste dag la han likevel ut en leder der bladet erklærte at «Trump bør fjernes fra embetet». CT omtales som hovedtalerør for de såkalt «moderate evangelikale» i USA, og lederen vakte sterke reaksjoner over hele følelsesspekteret.

Politisk sak

Begrunnelsen fra Galli for ikke å mene noe, lød slik (se første lenke): «Det er i stor grad en politisk sak, og det er vanskelig å finne en unikt kristen vinkling på den – noe som ville være et krav for at vi skulle kommentere saken. Riktignok er det etiske sider ute og går, men det er tilfellet for alle politiske saker. Dersom vi kommenterte alle disse, ville vi ha blitt ‘Politikken i dag’» (i stedet for «Kristendommen i dag», min anm.).

Skal et kristent medium, i alle fall om det er tilknyttet en bestemt organisasjon, ta stilling til politiske saker, bør det være utfra en tydelig kristen tilnærming

Da jeg leste dette, måtte jeg som redaktør si meg enig. Skal et kristent medium, i alle fall om det er tilknyttet en bestemt organisasjon, ta stilling til politiske saker, bør det være utfra en tydelig kristen tilnærming. Det vil som oftest være dersom Bibelen sier noe konkret om det saken handler om. Men hva var det som plutselig endret seg for Mark Galli?

Dramatisk

Den nå pensjonerte sjefredaktøren har blitt intervjuet mange ganger om denne lederartikkelen, men jeg har likevel ikke funnet at han er blitt stilt dette åpenbare spørsmålet. Det gjorde jeg derfor selv, via e-post. I sitt svar erkjenner Galli at dette var «en av de mest dramatiske snuoperasjonene» i karrieren hans. Han forteller at intervjuet med RNS ble gjort noen dager før 18. desember, og i mellomtiden var riksrettsprosessen i tankene hans. Han erindret også at CT hadde latt sin røst høre i riksrettsprosessene mot de tidligere presidentene Richard Nixon (1974) og Bill Clinton (1998).

– Jeg konkluderte med at dersom vi ikke sa noe om riksrettssaken mot Trump, ville vi svikte leserne våre, skriver Galli i e-posten.

I e-postdialogen spurte jeg Galli om han hadde funnet noen «unikt kristen vinkling», med referanse til RNS-intervjuet. Den tidligere redaktøren svarer at han «prøvde å skrive lederen innenfor et moralsk rammeverk». «Men», legger han til, «i vår svært politiserte verden ble den naturligvis av de fleste bare lest som en politisk uttalelse».

Moral

Galli viser i lederartikkelen til grunnlagsdokumentene for CT. Her heter det at magasinet skal bistå evangeliske kristne til å tolke nyhetene på en måte som reflekterer deres kristne tro. Det gjør at også CT tidvis finner det nødvendig å ha meninger om politiske saker. Galli finner det uomtvistelig at Trump forsøkte å bruke sin politiske autoritet til å tvinge den polske presidenten til å «trakassere og diskreditere» en av presidentens politiske motstandere. «Det er ikke bare brudd på Grunnloven, det er – enda viktigere – dypt umoralsk», skrev Galli.

Ifølge lederartikkelen har Trump senket den moralske standarden i regjeringsapparatet sitt og er selv «moralsk fortapt og forvirret». Riksrettsprosessen flombelyste Trumps moralske utilstrekkelighet. Denne utilstrekkeligheten er ikke bare til skade for presidentembetet og landets omdømme, men skader også innbyggernes ånd og framtid. Ingen av de positive sidene ved presidenten (f.eks. utnevnelse av konservative dommere og forsvar av religionsfrihet) kan oppveie dette, mener Galli. At Trump blir fjernet, enten av Senatet eller ved valg, handler ikke om lojalitet til politiske partier, men til skaperen av de ti bud, fastslår Galli.

Dersom utsikter til politiske fordeler skal telle mer for evangelikale kristne enn presidentens umoral i ord og handling, vil det være til anstøt for ikke-kristne og føre til at kristne ikke blir tatt på alvor når man snakker om hva som er rett og rettferdig. Til syvende og sist vil fortsatt støtte til Trump slå tilbake på måten verden ser på evangelisk kristendom og forstår evangeliet på, konkluderer Mark Galli i lederen.

Rettesnor

Jeg spør Galli om han mener at det å ha en «unikt kristen vinkling» bør være en rettesnor og rammeverk for å ta redaksjonell stilling i politiske saker. Eks-redaktøren svarer at CT «sjelden» tar stilling i slike saker og bare «dersom en klart moralsk eller etisk sak står på spill». Under henvisning til det jeg ovenfor har referert, mener Galli at det i dette tilfellet sto på spill en sak som handlet om moral og om evangeliet. Til syvende og sist handlet ikke lederen så mye om Trump som om en «blind lojalitet» til Trump hos en del av det evangelikale segmentet i amerikansk kristenhet.

Nøyaktig når en politisk sak er verdt en kommentar i CT, er det ifølge Galli ikke noen absolutte retningslinjer for – utover det han har skrevet i dialogen med meg. «I mange tilfeller er det en vurderingssak, og ansvaret for disse vurderingene ligger på sjefredaktøren», konkluderer Mark Galli.

Eks-redaktørens vurderinger – om ikke den konkrete saken – er av prinsipiell karakter og også nyttig for andre publikasjoner med et kristent utgangspunkt

Christianity Today utgis av Christianity Today International, som er sympatisk til – men uavhengig av – Billy Graham Evangelistic Association (BGEA). BGEA ledes i dag av Billy Grahams sønn, Franklin Graham, som støtter Trump og har uttalt seg sterkt kritisk til den omtalte lederartikkelen. Utgiverskapet er ikke direkte sammenlignbart med Sambåndet, men eks-redaktørens vurderinger – om ikke den konkrete saken – er av prinsipiell karakter og også nyttig for andre publikasjoner med et kristent utgangspunkt.

BÅDE OG: Våre erfaringer påvirker hvordan vi leser Bibelen, og samtidig kan Bibelen påvirke hvordan vi tolker våre erfaringer. Vi har altså et både og og ikke et enten eller her, skriver journalist Brit Rønningen. ILLUSTRASJON: Adobe Stock

Erfaringene i møte med Bibelen

/0 Kommentarer/i , , /av

Kan erfaringene ha noe å si for hvordan en leser Bibelen eller kan Bibelen ha noe å si for hvordan en forstår sine erfaringer?

På lederkonferansen Kraft i september i fjor spurte pastor Thomas Rake: «Men er det erfaringene som skal bestemme, eller er det Gud?» Der og da tenkte jeg at som kristen vil jeg selvfølgelig at Gud skal bestemme. Men et spørsmål presset seg på, «Må Gud og erfaringene stå i motsetning til hverandre?» I forlengelsen av det kom også innledningsspørsmålet opp: Kan erfaringene ha noe å si for hvordan en leser Bibelen eller kan Bibelen ha noe å si for hvordan en forstår sine erfaringer?

Det enkle svaret på det spørsmålet er selvfølgelig at våre erfaringer påvirker hvordan vi leser Bibelen, og samtidig at Bibelen kan påvirke hvordan vi tolker våre erfaringer. Vi har altså et både og, og ikke et enten eller her.

Men Bibelen er ikke det eneste stedet hvor vi kan bli kjent med Gud og hans vilje. Gud har også åpenbart seg i naturen, noe som er flott beskrevet i Jobs bok når Gud svarer Job på hans smerte og mange spørsmål (Job 40–41). Og når Jesus, som er Gud som blir menneske, gir disiplene misjonsbefalingen og vi i Apostlenes gjerninger kan lese om hvordan de går ut og gjør mennesker til disipler, leser vi også om hvordan Gud lar seg finne i vår neste. Det er likevel først og fremst Bibelen vi gjerne går til når vi skal lære Gud å kjenne.

Det er når vår virkelighet og Bibelen møtes at det kan bli mer sammensatt

Så er det når vår virkelighet og Bibelen møtes at det kan bli mer sammensatt. Kan noe av grunnen til at evangeliet ikke virker så attraktivt og relevant for mange i dagens Norge være at en del opplever at bibeltekstene og måten de blir utlagt på, oppleves som fremmedgjørende og noe som ikke angår eget liv eller verden? Spørsmålet er ikke ment som kritikk av alle de som forkynner evangeliet i ulike menigheter og forsamlinger rundt om i landet. Det er ment som en åpning for refleksjon.

I artikkelen Tekster til forandring på www.bibel.no står det blant annet: «Som lesere (av Bibelen) skaper vi en sammenheng i teksten som neppe stemmer nøyaktig med hva forfatteren mente eller hva andre mennesker kan få ut av teksten (…) Hvem er du som leser? Hva preger oss i forsøket på å forstå en tekst? Hvordan blir vår forståelse av teksten om kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd, preget av om vi selv er mann eller kvinne? Hvordan preges tolkningen av teksten om Jesus og den rike unge mannen av om tolkeren selv er fattig eller rik?» Poenget her er å bli bevisst hvem man er som bibelleser og forkynner og hvilken kontekst man står i og hvordan det påvirker hvordan man forstår og tolker bibelteksten.

Man står i fare for å gjøre gudsforholdet til noe som ikke angår den virkeligheten man lever i

For eksempel er det kanskje ikke tilfeldig at Norge er at ganske individualistisk samfunn. En årsak til det tror jeg er en luthersk protestantisk kultur hvor frelse, synd og gudsforholdet er blitt gjort til noe individuelt og det samme med de ulike problemene enkeltindivider står opp i. De blir sett på som individuelle problemer og ikke strukturelle og politiske problemer. Dermed står man i fare for å gjøre gudsforholdet til noe som ikke angår den virkeligheten man lever i, og for å gi individet et altfor stort ansvar for egen situasjon, fordi man tror at det er helt uavhengig av kulturen og samfunnet det lever i.

Hilde Løvdal Stephens skriver om kløften mellom afroamerikanske kristne artister og hvite, evangelikale kristne i artikkelen Kløften i USAs kristne musikkbransje på vl.no. Den kløften handler blant annet med hvordan de definerer rasisme. Mens hvite kristne ofte ser på rasisme som et holdningsproblem, ser afroamerikanske kristne i tillegg på rasisme som et strukturelt og politisk problem. Og de leser kanskje Bibelen ulikt? Hvem av dem har den riktige forståelsen av bibeltekstene?

Det er ikke er så dumt med ydmykhet i dette møtet mellom erfaringene og Bibelen

Et siste eksempel på hva som kan skje når virkeligheten og Bibelen møtes, er fra leder i mellomkirkelig råd, Berit Helgøy Kloster. I et innlegg på dagen.no forteller hun om det hun opplevde på sin reise til Fiji. Da gruppen hun reiste med, spurte om hvorfor vold mot kvinner er så utbredt i denne delen av verden, fikk de til svar; «det kom med misjonærene». De hadde en bibelfortolkning som forsterket patriarkalske strukturer, og de forkynte at kvinner skulle være lydige og underordne seg sine ektemenn, at mannen er kvinnens hode, og at en god kone derfor tilpasser seg mannens ønsker og behov. Man kan si at misjonærer brukte Bibelen til å holde kvinner nede. Er det de som er mest bibeltro, eller er det Berit Helgøy Kloster, som er kritisk til hvordan de har tolket tekstene som handler om kvinners underordning? Helgøy Kloster spør utfordrende: «Hva skjer når menn gis definisjonsmakten til å fortolke Skriften og til å bestemme kvinners handlingsrom?»

En forsiktig konklusjon på det hele kan være at det ikke er så dumt med ydmykhet i dette møtet mellom erfaringene og Bibelen.

Å definere seg rundt grøten

/0 Kommentarer/i , , /av

Nøyer vi oss med å ha papirene i orden sånn i tilfelle bokettersyn?

«Som i alle de helliges menigheter skal kvinnene tie når menigheten samles. Det er ikke tillatt for dem å tale», skriver Paulus til menigheten i Korint.

Jeg husker dette var vanskelige ord å forholde seg til da jeg vokste opp som en del av indremisjonen. Både fordi ordene var spisse, men også fordi de ikke stemte med det jeg så rundt meg. For kvinnene på bedehuset var ikke bare taletrengte, de var også veltalende. Når så spørsmålet for noen var det store testspørsmålet om bibeltroskap og for andre kroneksempelet på at bedehuset var gammeldags, var det ikke lett for en ungdom å lande et svar.

Etter hvert skjønte jeg at dette verset skulle leses i lys av andre vers som sa mer om den såkalte «tjenestedelingen». Da var bildet mer nyansert, og jeg ble forklart at dette handlet om et «hyrdeansvar kvinnene var spart for». Hva som var begrunnelsen og hva som skilte en hyrde fra en taler eller annen lærer, var ikke like enkelt å gripe. Det mest konkrete var at «kvinnelige prester» var i kategorien. Dermed var problemet løst ved at man definerte det utenfor bedehusets vegger, og kvinner som menn kunne tale – med mindre de hadde kappe og krage.

Men en slik løsning fungerte dårlig for min realfaglige og logisk søkende hjerne. Definisjonen var i behold, men vi hadde ikke engang kvinneprester i nærheten. Var det ikke viktigere med det som faktisk skjedde blant oss i det daglige?

Løsningen for mange, meg selv inkludert, ble å «være undervegs» og overlate de sterke meningene til andre. Med tiden har jeg våget å la reisen bli mer enn unnskyldende ord, men det har ikke gjort spørsmålet lettere.

Den første utfordringen jeg møter, er å finne ut hva Bibelen faktisk sier. Et tilsynelatende opplagt vers som 1. Tim 3,2 om at en tilsynsmann skal være «én kvinnes mann», er mindre opplagt når jeg leser videre. I vers 12 gis samme føringen til diakonen, samtidig som «vår søster Føbe» anbefales som diakon i Rom 16,1. Hvis Bibelen ikke skal motsi seg selv, er det vanskelig å forstå at verset handler om mann framfor kvinner. Kan det i stedet handle om antall ektefeller, eller som noen oversettelser sier: «trofast mot sin kone»? Hvis det er tilfelle, kan det også gjelde andre tekster; at de snakker om noe annet enn vi først tror? Skal vi tro Bibelens ord, er det like galt å legge noe til, for sikkerhetsskyld, som det er å trekke noe fra.

Bibelen har heller ikke en ferdig manual for menighetsliv av typen: «når dere organiserer forsamlingen, skal dere for det første velge …, deretter …». Vi må derimot lese summen av flere tekster. I den summen er det ikke opplagt om det er ulike funksjoner som beskrives når for eksempel eldste og tilsynsmann nevnes, eller om det er ulike navn på samme funksjon.

Titlene som brukes, er heller ikke «åndelige» ord. De er hentet både fra samfunnsstrukturen og det jødiske gudstjenestelivet og var mer kjente uttrykk i den bibelske kontekst. Når vi leser, må vi fylle dem med innhold og deretter definere en forståelse tilpasset vår egen struktur. Det er en krevende reise, for de siste tiårene har vårt eget landskap endret seg dramatisk med en strøm av selvstendige forsamlinger som vokser fram. I den strømmen flyter (kvinne)presten og kirken stadig lengre bort fra oss, og spørsmålet om kvinnens plass har for lengst seilt inn på vårt eget podium.

ImF har da også tatt konsekvensen av og dette og gjort gode og ærlige forsøk på å definere åndelig lederskap på bedehuset i en ny, selvstendig tid. Med en flat og embetsløs struktur som vår, gir det seg ikke umiddelbart hvordan definisjonene blir. I veiledningen fra ImFs lære- og tilsynsråd fra 2014 løftes kvinnenes betydning fram på en frigjørende måte, og det understrekes at alle oppgaver, i lys av det allmenne prestedømmet, i utgangspunktet er åpne for alle. Det snakkes ikke lenger om nådegave, men om funksjon og mandat. I stedet for vektlegging av konkrete bibelvers, begrunnes tjenestedelingen i en helhetlig forståelse av Bibelen, med en særlig forankring i skapelsen og Bibelens grunntone om mann–kvinne, fedre–mødre, brud–brudgom osv. Det erkjennes også at historien har vært mer preget av høvdinger enn av åndelige fedre. En slik tilnærming er lettere å gripe for en som er på reise i spørsmålet.

Selv om avgrensningen skrenkes kraftig inn, er det likevel ingen tvil om at ImF fastholder et «særskilt lære- og tilsynsansvar» som er forbeholdt menn. Den samme avgrensning finner vi i forslaget til normallover for forsamlinger (revidert av GF i 2016), da omtalt som Hyrderåd. I forslaget til lover når ImF og NLM danner felles forsamling, brukes ordet Eldsteråd. Det er med andre ord brukt ulike begrep, og mandat og funksjon til dette «særskilte ansvaret», varierer. I veiledning til felleslovene står det til og med at oppgavene for Eldsterådet «vil være noe som må avklares og utvikles lokalt».

En slik fleksibel tilnærming er godt i tråd med ImFs frie og flate struktur, men det skaper samtidig utfordringer. Jeg har flere ganger vært tett på prosesser der det opprettes hyrde/tilsyns/eldste-råd, og det grunnleggende spørsmålet som har skapt strid, uavhengig av tjenestedeling, er en svært ulik forståelse av mandatets omfang. For det er stor forskjell på et eldsteråd forstått som øverste ledelse i en menighet og et tilsynsråd som trer inn ved behov.

Jeg er ikke kommet i mål på min reise. Fortsatt henger jeg ikke helt med på hvorfor Pauli ord om kvinners taushet skal utledes til et «særskilt hyrde- og læreansvar» forbeholdt menn, et uttrykk som for øvrig er skapt og ikke hentet direkte fra Bibelen. Fortsatt forstår jeg ikke hvorfor påbudet om hodeplagg under bønn i 1. Kor 11 kan leses tidsbestemt, men at det samme ikke er lov når vi møter tilsynet, begrunnelsen for begge er så langt jeg kan se, forankret i skaperordningen.

Jeg ser heller ikke hva som gjør at vi kan ha kvinnelige bedehusformenn med stor innflytelse over det åndelige livet i bygda, men ikke en kvinnelig eldste. Eller hvorfor det er greit med en kvinnelig kretsleder så lenge man kaller det noe annet eller oppretter et rådsforum på sidelinjen – for å nevne noe.

Og da brått rykker jeg tilbake til start da definisjonen havnet i prestens krage. For vi gjør det fortsatt og kommer trolig til å gjøre det i framtiden også: Vi definerer oss trygt rundt grøten. Da har vi i det minste papirene i orden hvis det blir bokettersyn.

For ordens skyld:
Jeg skriver denne kommentaren som journalist. Den står derfor for min personlige regning. Den representerer verken Sambåndets eller ImFs mening. Den er heller ikke et ønske om å opponere og krangle, men ment som et hjertesukk inn i en sak som for noen av oss ikke er like opplagt som for andre.

Hør også:

BRYTER: Skal vi alle bli «sett», «bekreftet» og «akseptert» basert på våre egne syndsbefengte definisjoner og oppfatninger, vil det uunngåelig bryte med Guds vilje og dermed også bryte ned samfunnet, skriver redaktør Petter Olsen. ILLUSTRASJONSFOTO: JOE GARDNER/UNSPLASH.COM

Menneskeverd bygger ikke på aksept

/0 Kommentarer/i , , /av

Å få «aksept» og «bli bekreftet» i sin foretrukne livsstil er ikke det som gir oss verdi som mennesker. I alle fall ikke dersom man spør Bibelen til råds.

To eksempler fra vinteren 2019. 26. november viste NRK Supernytt en reportasje der «Marcus og Kim føler de er født i feil type kropp». Supernytt er beregnet på barn mellom 8 og 12 år. I reportasjen ble det, slik avisen Dagen beskriver det, forklart hva som skjedde med kroppen til en jente som mente hun var gutt, og som derfor tok en sprøyte for å utsette puberteten.

En dansk lege fortalte at barn som er født i feil kropp, kjemper en kamp som er umulig å vinne hvis de ikke tar kjønnskorrigerende behandling.

Psykolog Marit Johanne Bruset beskriver overfor Dagen dette som «en alvorlig og farlig overforenkling av barns identitetsutvikling og utfordringer.»

Jeg er enig, og dette kunne vært temaet for hele denne kommentaren, men i stedet vil jeg dvele ved svaret fra Supernytts redaksjonsleder, Frank Sivertsen:

– I mange barns hoder surrer denne problemstillingen rundt hele tiden, og vi ønsker å se og bekrefte også disse barnas opplevelser.

«Se og bekrefte», altså.

Det andre eksempelet er fra debatten om forslagene fra Ap og Miljøpartiet de grønne (MDG) om forbud mot «homoterapi» med tillegg av tiltak for «styrking av LHBTI-politikken» (lesbiske, homofile, transpersoner og interkjønn). Forslagene ble nedstemt i Stortinget 11. desember. Av Dagen blir en av forslagsstillerne, Anette Trettebergstuen (Ap), spurt om problemet ligger i at noen mener homofilt samliv er synd.

– Ja, det er det som skaper behov i folk for å være annerledes, fordi de ikke møter aksept, svarer stortingsrepresentanten.

«Aksept» er altså kjernen for Trettebergstuen. Ap-politikeren utdyper med at folk «blir fortalt at de ikke er gode nok som de er».

Ser vi dette ut fra et kristent, bibelfundert menneskesyn, mener jeg disse resonnementene er svært problematiske.

For det første synes de å basere seg på en tanke om at menneskets egen oppfatning av hva det til enhver tid «er», er det som gir mennesket verdi. Loven om juridisk kjønnsskifte tar dette helt ut i det absurde. Kun ved å fylle ut et skjema kan man kreve å bli betraktet og behandlet som et annet kjønn enn det man er født med. Og oppfatter man at noen mener dette er galt, er veien kort til å hevde at ens menneskeverd angripes.

Det er ikke hvilket kjønn man blir oppfattet som, som gir mennesket dets iboende og ukrenkelige verdi, men at man er skapt i Guds bilde og etter hans liknelse og er elsket av ham

Spør man etter Skaperens syn på dette, slik det er åpenbart i Bibelen, får man et helt annet svar. Det er ikke hvilket kjønn man blir oppfattet som, som gir mennesket dets iboende og ukrenkelige verdi, men det faktum at man er skapt i Guds bilde og etter hans liknelse – til henholdsvis mann og kvinne – og er elsket av ham. Elsket i den grad at da våre forfedre Adam og Eva valgte å stole på egen kunnskap i stedet for Guds, sendte Gud sin enbårne sønn for å dø i vårt sted og gjenopprette det som denne synden ødela. Jesus sier vi må fornekte oss selv dersom vi vil følge ham (Matt 16,24).

Slik sett er det helt rett at vi som mennesker – inn for Gud – ikke er «gode nok som vi er», i betydningen i oss selv og vår egen kraft. For Adam og Evas synd fikk konsekvenser for hele menneskeslekten, og det måtte gjøres bot for den. Det gjorde Jesus – og det blir gjeldende for oss om vi erkjenner behovet for det, tar imot med takk og lar nåden få utrette sin gjerning i våre liv.

Dernest er altså tidens løsen at man selv skal bestemme både hva man «er» og hvordan man vil leve. Og dette skal det enkelte mennesket, ifølge NRK også små barn, bli «sett og bekreftet» og møte «aksept» på. Dette bryter etter mitt syn fundamentalt både med det åpenbarte gudsordet i Bibelen og med grunnleggende forutsetninger for et fungerende samfunn.

Skal vi alle bli «sett», «bekreftet» og «akseptert» basert på våre egne syndsbefengte definisjoner og oppfatninger, vil det uunngåelig bryte med Guds vilje og dermed også bryte ned samfunnet

Gud har en vilje for og med våre liv. Han skapte mennesket til å råde over skaperverket sammen med ham, som mann og kvinne i ekteskap og med en evne til fellesskap med skaperen selv. Gud ga oss noen allmenne lover og retningslinjer, der mange av dem er nedfelt i vårt lands lover. For heller ikke et verdslig samfunn kan fungere godt dersom det ikke finnes noen allmenne normer som gjennom oppdragelsen fra våre foreldre blir en del av oss og som lovlig valgte myndigheter også kan regulere adferden vår etter. Og det er bare foreningen av mann og kvinne som kan resultere i felles barn og dermed føre samfunnet videre.

Skal vi alle bli «sett», «bekreftet» og «akseptert» basert på våre egne syndsbefengte definisjoner og oppfatninger, vil det uunngåelig bryte med Guds vilje og dermed også bryte ned samfunnet.

SANNHET: Den australske historikeren og apologeten John Dickson var hovedtaler under Veritaskonferansen i Grimstad i oktober. FOTO: PETTER OLSEN

Hvis Bibelen er sann …

/0 Kommentarer/i , , /av

Kan trosforsvar bli en fascinerende akademisk øvelse løsrevet fra en levende tro på Jesus?

GRIMSTAD: På Veritas-konferansen i Grimstad 18.–20. oktober fikk jeg med meg åpningstalen, som ble holdt av den verdenskjente apologeten eller trosforsvareren John Dickson. Jeg tilstår gjerne at jeg frydet meg over hvordan den australske historikeren fikk fram at kristendommen – i motsetning til religionene – knytter seg til historien og dermed kan settes på prøve.

Det er her nok å vise til Luk 3,1–2: «I det femtende året av keiser Tiberius’ regjering, mens Pontius Pilatus var landshøvding i Judea, Herodes fjerdingfyrste i Galilea, hans bror Filip fjerdingfyrste i landene Iturea og Trakonitis, og Lysanias fjerdingfyrste i Abilene, og mens Annas og Kaifas var yppersteprester – da (min uthevelse) kom Guds ord til Johannes, Sakarjas sønn, i ørkenen.» Jeg har også stor sans for evangelistens redegjørelse for hvordan han nærmest på journalistisk vis gikk fram da han skrev (1,1–4).

En tilbeder

Etter et nærmest blendende foredrag langs disse linjene var det like fullt Dicksons avslutningsord som ble sittende igjen hos meg. Historikeren med antikken som fagfelt, sa det noenlunde slik: – Aller mest ønsker jeg å være en tilbeder av Jesus. Etter at han eksempelvis hadde trukket fram arkeologiske bevis for kong Davids eksistens og for at troende allerede i det tredje århundre (200-tallet) var overbevist om at Jesus var Gud, var det altså dette Dickson lot henge igjen da han forlot talerstolen – at han måtte få være en tilbeder av Jesus.

Underlig nok, kanskje, var det dette som fikk meg til å stille spørsmålet jeg innledet med. Går det an å bli så fascinert av alt som taler for at det vi tror på er sant, at det viktigste – vårt personlige trosforhold til Jesus – kommer på avstand? Ja, jeg tror det er mulig. Som kristne kan vi bli så opptatt av kunnskapen at kunnskapens utspring, Jesus, kommer i bakgrunnen. Slik tolket jeg Dicksons ord også som en advarsel til oss som tilhørere.

Trang fødsel

KREVER INNSATS: – Det tar tid å få apologetikken inn i kirkestrukturene. Menigheter og kirkesamfunn må begynne å sende sine ledere på Veritaskonferansen, mener Stefan Gustavsson. Foto: Stein Gudvangen, KPK

Kristelig Pressekontor (KPK) var til stede på konferansen og publiserte få dager etterpå et intervju med John Dicksons svenske apologetkollega Stefan Gustavsson. Han ga uttrykk for at apologetikk egentlig har hatt en trang fødsel blant kristne:

– Det har tatt lang tid å slå opp den apologetiske døren hos oss. Lenge har det vært teologiske hindre for at det skulle skje. Man har misforstått bibelord og sagt at «Vi skal stole på Ånden og ikke drive med trosforsvar», eller «Vi skal forkynne evangeliet, ikke argumentere». Noen av leserne vil nok kjenne igjen en slik tenkning, også fra norsk bedehussammenheng.

Gustavsson sa videre: «Selvsagt skal vi stole på Den hellige ånd og evangelisere, men det utelukker ikke at vi også driver med apologetikk. Disse tingene står ikke i kontrast til hverandre.»

Jeg er enig. Dersom vi er klar over faren jeg innledet med – og som jeg mener er reell – er jeg fortsatt overbevist om at apologetikk bare blir mer og mer nødvendig i vår tid, som er preget av et allment høyt utdanningsnivå. Bibelen er da også selv klar på dette (f.eks. 1. Pet 3,15; Kol 4,6; Jud v. 3).

Holdbart

Gustavsson var i KPK-intervjuet også inne på trekk ved vår samtid: «Mange som har vært med i kristent ungdomsarbeid, flytter hjemmefra og begynner på et universitet eller en høgskole, og så mister de troen etter et halvår. De synes ikke troen er holdbar i møte med vitenskapen. Deres tilknytning til menigheten var bare rent sosiologisk. De var en del av et tett fellesskap, men fant ingen grunn til fortsatt å tro på det kristne budskapet. Dette har vi ikke vært tilstrekkelig oppmerksomme på.»

FOR FÅ: Jon Romuld Håversen savner et mye større oppmøte av ungdomsledere på den apologetiske Veritaskonferansen. Foto: Stein Gudvangen, KPK.

I et annet KPK-intervju fra konferansen støtter også Jon Romuld Håversen fra Laget opp om dette: – Apologetikken er bred nok til å favne både troen og tvilen, og da kommer folk fram til sterkere og mer motstandsdyktig tro. Jeg ser mange som går den veien. Etter at de har slitt med troen og stilt de vanskelige spørsmålene, har de fått en mer robust tro, delte Håversen fra egen erfaring.

Det å grunnfeste barn og unge i troen slik at den blir en umistelig del av livet også når de flytter bort fra hjemlige forhold, er da også en svært viktig grunn til at Indremisjonsforbundet har satset mye for å kunne ta Awana til Norge.

For tvilere

I «En tvilers guide til Bibelen», som ble lansert på norsk i forkant av konferansen, sier John Dickson dette om hva som er hans mål med boken: «Dette er ikke egentlig en øvelse i (…) kunsten å prøve å bevise at Bibelen er sann, men en enkel oversikt for nysgjerrige tvilere over hva det kan bety i praksis hvis Bibelen faktisk er sann.»

Her tror jeg det ene tjener det andre – til ære for Jesus.