Tag Archive for: åpne dører

BORGERKRIG For 2017 var det Jemen som toppet lista over land der forfølgelsen av kristne er verst. Foto: Gerry & Bonni/CC/Flickr

Kristenforfølgelse til debatt

Når Forfølgelseslisten for 2019 legges fram i januar, bør søsterorganisasjonene Åpne Dører og Stefanusalliansen møtes til en drøfting av hvordan – og om – forfølgelse av kristne kan måles.

Kort tid før Åpne Dører legger fram World Watch List (WWL, også kalt Forfølgelseslisten) 2019, viser det seg at det er uenighet om hvordan man måler forfølgelse av kristne.

– Ingen har god statistikk om forfølgelse av kristne, erklærer generalsekretær Ed Brown i Stefanusalliansen i et intervju med Kristelig Pressekontor (KPK).

Selv om Brown ikke nevner Åpne Dører eller WWL direkte i intervjuet, kan dette og andre utsagn vanskelig forstås annerledes enn at Brown også setter spørsmålstegn ved denne målingen.

Misjon

Åpne Dører definerer seg selv som «en tverrkirkelig, internasjonal misjonsorganisasjon» med følgende visjon: «å styrke og utruste kristne som lever under press og forfølgelse på grunn av sin tro på Jesus Kristus, og å oppmuntre dem til å utbre evangeliet til jordens ender».  

Stefanusalliansen beskriver seg som «en misjons- og menneskerettighetsorganisasjon – med særlig vekt på kampen for trosfrihet og misjon der trosfriheten er begrenset».

Problematisk med «poeng»

I en artikkel datert 3. desember skriver KPK at de har «forsøkt å finne tall på hvor mange kristne som forfølges. Det har vist seg omtrent umulig. Det eneste man kan fastslå, er at det er vanskelig i mange land, og at millioner lider på ulike måter.» Det er på spørsmålet «kan man gjøre et anslag over hvor mange» kristne som forfølges, Ed Brown svarer det jeg ovenfor har sitert ham på.

Ifølge KPK vil generalsekretæren heller ikke si noe om i hvilke land det er verst for kristne: «Hvordan måler man ‘verst’, er Browns retoriske svar på det spørsmålet.  

Igjen uten å nevne Åpne Dører framholder Brown at «de metodiske utfordringene er store». Han viser til forskningssenteret Pew Research Centre som årlig lager en rapport om religiøs forfølgelse. Brown mener det er problematisk å gi «poeng» til hvert land eller si hvor det er vanskeligst å være kristen. Blant annet, påpeker generalsekretæren, må man skille mellom myndighetsrestriksjoner og fiendtlighet fra befolkningen. 

Les også: Veksande press mot truande.

– Ingen vet antall

Han mener alle organisasjoner som jobber med menneskerettigheter, står overfor slike utfordringer, og at det er viktig å reflektere rundt tall og lister som presenteres.

– Man kan bare anta hvor mange som forfølges. Jeg har sett et tall som 200 millioner forfulgte kristne bli brukt, men det er høyst usikkert, understreker Ed Brown.

I KPK-artikkelen siteres generalsekretæren videre indirekte på at «i et land som Kina blir kristne stadig arrestert og forhørt. Noen sitter i en celle over natta eller noen dager. Det fungerer som en advarsel. Nord-Korea figurerer høyt på alle lister over land med kristen-forfølgelse. Både der og i Kinas Laogai-leirer sperres ‘fiender av folket’ inne, men ingen vet hvor mange. Det er også mye forfølgelse og diskriminering i Midtøsten og Nord-Afrika. Brown understreker at dette ikke bare gjelder kristne. Bildet er komplisert.»

50 spørsmål

Stefanusalliansens kollegaorganisasjon, Åpne Dører, gjør nettopp det som Brown langt på vei advarer imot, nemlig å «gi ‘poeng’ til hvert land eller si hvor det er vanskeligst å være kristen». Åpne Dører forklarer selv at deres forfølgelsesliste – WWL – er satt sammen på grunnlag av et spørreskjema med 50 spørsmål «som dekker forskjellige aspekter omkring religionsfrihet. Gjennom et spesielt system tildeles poeng, avhengig av hvordan hvert enkelt spørsmål besvares. Hvert lands totale poengsum avgjør dets plassering på listen».

Selv om Ed Brown altså ikke nevner Åpne Dører direkte, er han ikke alene i sin åpne kritikk av det amerikanske forskningssenteret Pew. Hvert år publiserer senteret en rapport om «restriksjoner på religion» der hvert land får en totalvurdering. Avisen Vårt Land viser 27. desember (lenke krever innlogging) til den tyske teologen og sosiologiprofessoren Thomas Schirrmacher. Han mener å ha funnet store og uforklarlige variasjoner fra år til år i vurderingen av enkeltland, og at mangelfullt kildegrunnlag er en viktig årsak.

Variabler

Postdoktor Helge Årsheim ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo mener det største problemet er hva Pew faktisk måler. Han mener Pew legger til grunn et bestemt syn på hva som kan sies å være restriksjoner på religion. Norge scorer eksempelvis dårlig fordi vi ha obligatorisk religionsundervisning i skolen.

Den britiske religionssosiologen Davis Voas forklarer overfor Vårt Land at Pew «forsøker å koke ned et ekstremt komplisert sett med fakta til to variabler – myndighetsrestriksjoner og sosial fiendtlighet».

Åpne Dører opererer på sin side med fire faktorer: Den juridiske, offisielle status kristne har, de faktiske forhold for den enkelte kristne, hvilken rolle kirken har i samfunnet og faktorer som kan hemme eller hindre religionsfriheten.

Ingen er tjent med at det skapes tvil om graden av kristenforfølgelse – aller minst de forfulgte selv

Når kritikk mot slike målinger nå først er reist, mener jeg Åpne Dører bør gripe anledningen til å arrangere en debatt om dette i forbindelse med lanseringen av 2019-utgaven av Forfølgelseslisten. Ingen er tjent med at det skapes tvil om graden av kristenforfølgelse – aller minst de forfulgte selv.

SOLIDARITET: Fakkeltoga for forfølgde engasjerar mange menneske. Her er frå markeringa i Oslo i 2017. ARKIVFOTO: Markus Plementas, KPK

– Millionar av barn lid under trosforfølging

Det får store konsekvensar for barn når kristne vert forfølgt. Dette kjem i søkelyset når det blir arrangert fakkeltog for den lidande kyrkja i haust.

Ifølgje organisasjonane Stefanusalliansen og Åpne Dører lever 83 prosent av folkesetnaden i verda i land der tru- og livssynsfridomen er sterkt eller særs sterkt avgrensa.

– Ein stor del av desse – mange millionar – er barn og unge. Dei forstår ikkje alltid kvifor dei vert utestengt, mobba og forfølgt, seier informasjonsleiar i Åpne Dører, Linda Askeland.

Ho har sjølv vore i Egypt og har sett korleis kristne minoritetsbarn vert handsama der og korleis dei får eit avgrensa tilgjenge til ressursar.

– I eit klasserom med 60 elevar vart kristne barn plassert heilt bakarst og vert mobba både av lærarar og medelever. Mange går ut av femte klasse utan å kunna lesa eller skriva, fortel Askeland.

Barn frå livssynsminoriteter rundt om i verda risikerer òg at foreldre vert fengsla eller drepe for trua si, og mange av dei vert tvinga på flukt.

Auka oppslutning om fakkeltog

Kvart år i november arrangerer Åpne Dører og Stefanusalliansen fakkeltog i fleire norske byar for forfølgde. Askeland fortel at oppslutninga rundt fakkeltoga aukar jamt for kvart år.

– I Bergen var det over 600 med i toget i 2017, mengda har auka for kvart år. Òg i mindre byar som Ålesund møter folk opp. Det har vore meir enn 450 i fakkeltog der, seier ho.

I år er to nye byar med på å arrangera fakkeltog for forfølgde: Lakselv i nord og Arendal i sør. Til saman vert det arrangert fakkeltog 11 stadar over heile landet frå 29. oktober til 9. desember.

Fakkeltoga set særleg søkelys på kristne, som er den største gruppa av livssynsminoriteter som vert forfølgt, men løftar òg fram menneskerettar og trusfridom generelt.

– Bibelen utfordrar oss tydeleg på å reisa oss mot all urett: for dei som vert undertrykt og halde nede. Det er absolutt bibelsk belegg for å gå i fakkeltog for alle barn og unge som vert forfølgt for trua si, seier Askeland.

Politisk påverknad

POLITISK: Stefanusalliansen og Åpne Dører ynskjer óg å påvirka politikarar gjennom fakkeltoga. Her er utanriksministar Ine Marie Eriksen Søreide saman med Kjell Ingolf Ropstad og Knut Arild Hareide under fjorårets fakkeltog i Oslo. ARKIVFOTO: Markus Plementas, KPK

Kvart år i samband med fakkeltoget i Oslo vert det levert eit opprop til sentrale politikarar i Utanriksdepartementet. Åpne Dører trur engasjementet påverkar.

– Vi trur jo at det har ein påverknad. I fjor vart det til dømes løyvd fleire millionar meir til arbeid for trusfridom, seier Askeland.

Ho viser til då regjeringa i 2017 dobla bistanden til religiøse minoritetar frå 20 til 40 millionar kroner.

– Få grupper er meir sårbare i krig og konflikt enn religiøse minoritetar. Dei vert utsett for grove overgrep i fleire land. Lista er lang: Isils overgrep mot yazidiane i Irak, presset mot kristne minoritetar i Midtausten, angreip mot kristne og shiaer i Pakistan, uttalte dåverande utanriksminister Børge Brende i ei pressemelding den gongen.

I offentlege rom

Askeland trur det gjer noko med folk å fysisk gå i fakkeltog framfor å berre sitja på eit møte.

– Det handlar om å vera til stades i det offentlege rom og gå i solidaritet med dei forfølgde barna. Å setja beina sine midt i byen og løfta ein fakkel i mørket, gjer noko med oss, seier ho.

Det er lokale komitear som arrangerer fakkeltoga i dei ulike byane.

Stefanusalliansen og Åpne Dører oppfordrar òg kyrkjelydar til å markera sundag for forfølgde på ein av gudstenestene i november.

– Vi tilbyr ressursar til markeringane inkludert opplegg for barn i sundagsskulen. Nytt av året er ein liten teiknefilm som forklarer kva forfølging er for dei minste, seier Linda Askeland. KPK

ingunn@kpk.no

ØKT OMFANG: (f.v.) Gisle Skeie fra Stefanusalliansen, Espen Ottosen fra NLM og Trond Kjartan Michaelsen fra Åpne Dører har alle erfaringer der informasjon om misjonsarbeid kan være livsfarlig for de involverte. FOTO: Markus Plementas, KPK

‘- Misjon er blitt mer sensitivt

Ikke alle misjonsprosjekt kan fritt informeres om. I noen tilfeller kan det være bokstavelig talt livsfarlig, og organisasjoner må passe nøye på hva de deler.

– Nå må vi iblant nøye oss med å si at «noen sensitive utsendinger dro ut et sted i verden, husk på dem», sier Espen Ottosen som er informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM).

Han forteller at misjonsfolket tidligere gjerne var vant med å få tilsendt en liste over hvem som dro ut som misjonærer og hvor de dro.

– Det er det vi og misjonsfolket synes er vanskeligst. Mange har vært vant med på å klippe ut denne informasjonen og legge den i Bibelen som en bønneliste. Vi skjønner frustrasjonen, sier Ottosen.

Han forteller at NLM har omtrent 130 voksne utsendinger i rundt 15 land.

– Jeg tror vi kan si at halvparten av landene og halvparten av utsendingene har en eller annen sensitivitetsutfordring ved seg. Dette har økt veldig, sier informasjonslederen som har sett forandringene skje i sine 15 år i jobben.

Utfordrende informering

Sammen med leder for områdearbeidet i Åpne Dører, Trond Kjartan Michaelsen, og kommunikasjons- og markedssjef Gisle Skeie i Stefanusalliansen, snakket Ottosen om utfordringer knyttet til å behandle sensitiv informasjon fra misjonsfeltet under Kristelig Pressekontors generalforsamling nylig.

– Dette er et dilemma og et reelt problem. På den ene siden ønsker vi å fortelle mest mulig av det som skjer på misjonsfeltet vårt, men vi må erkjenne at å spre slik informasjon kan ødelegge for arbeidet og kan sette sikkerheten i fare for våre utsendinger og ikke minst for de lokale kristne, sier Ottosen.

Skeie forteller at det er ulike grunner til at informasjon om prosjekter blir sensitiv.

– Noen steder er det sosial fiendtlighet, og andre steder er det myndighetene som er fiendtlige mot kristne og andre minoriteter.

Kunnskap, kjennskap og klokskap

Stefanusalliansen, som jobber spesielt for trosfrihet, jobber ifølge Skeie så å si bare i land der ting er sensitivt.

– Du kommer ikke utenom det. Da gjelder det å jobbe utfra de tre K-ene: Kunnskap, kjennskap og klokskap. Å arbeide med sensitiv informasjon krever mye trening, sier han.

Michaelsen forteller at Åpne Dører er relativt nøkterne når de gir ut informasjon og tall om forfulgte kristne.

– Denne typen arbeid er veldig sårbart, fordi vi jobber med mennesker i sårbare situasjoner. Behovet for hjelp er stort, samtidig skal informasjonen vi gir ut, være verifiserbar og sann.

Kan få folk drept

Skeie ønsker ikke å overdramatisere situasjonen med sensitiv informasjon, men i noen tilfeller står det faktisk om livet.

– Hvordan balanserer vi hensynet til partneres sikkerhet med behovet for å informere og kommunisere bredt i Norge? Partnerens sikkerhet må trumfe alle hensyn. Vi sitter på informasjon som i verste fall kan få partnerne våre drept. Samtidig er vi nødt til å fortelle noe, sier Skeie.

Også Michaelsen understreker alvoret i informasjon på avveie.

– Sosiale medier er livsfarlig for nasjonale kristne. Det skal så lite til og du eier ikke kontroll der, sier han.

Spenning skaper engasjement

Alle de tre organisasjonene baserer seg i stor grad på innsamlede penger og mener informasjon har mye å si for støtten som gis. Samtidig opplever de at sensitive situasjoner også kan skape interesse og spenning rundt et prosjekt.

– Hemmelighold gjør det også spennende. For en giver kan det være litt eksklusivt. Her handler det også om tradisjon og tillit, sier Michaelsen.

Skeie forteller at kommunikasjonsarbeidet og innsamlingsarbeidet henger nøye sammen.

– Nå har vi en liten fordel i at folk som støtter oss, vet at det er ting vi ikke kan fortelle om. Det forventes nesten av oss. Samtidig er de som skal gi, nødt til å ha noe konkret å forholde seg til. Det er mye du kan fortelle med anonymiserte personer.

Ottosen tror ikke tilbakehold av sensitiv informasjon nødvendigvis har ført til mindre gaveinntekter, men at det har vært en omstilling for giverne å venne seg til det.

– Det oppleves spennende, dette sensitive arbeidet, og det kan skape et engasjement som veier opp for ulempene.

– Generelle gaver er fantastisk!

Alle tre organisasjoner samler inn penger både generelt og til enkeltprosjekter

– Vi er veldig glad i generelle gaver, samtidig kan det være fint å øremerke noen prosjekter til enkelthendelser der vi har en konkret situasjon. Vi prøver å gjøre det slik at gavene kan brukes der det er behov, sier Skeie.

Selv om det kan være enklere å «selge» et enkeltprosjekt til givere, prøver organisasjonene å sikre seg når de promoterer sin givertjeneste.

– Vi står ofte i disse utfordringene og må tenke pedagogisk. Når vi snakker om et spesifikt misjonsarbeid, vil giroen gjerne ha en tekst hvor det står at den som gir, «vil støtte dette arbeidet og andre prosjekt». Det er veldig uhåndterlig å øremerke veldig detaljert, sier Ottosen.

Michaelsen sier at Åpne Dører har et helt apparat internasjonalt som jobber med problemstillinger knyttet til innsamling og øremerkede penger.

– Kanskje den største utfordringen når folk gir til et enkeltprosjekt, er at du skal følge opp med informasjon til giverne. Jo mer det går til hele land eller regioner, jo enklere er det. Generelle gaver er fantastisk, sier han. KPK

I Nepal (bildet) og India øker forfølgelsen av kristne på grunn av radikal hinduisme. FOTO: Åpne Dører

Mer enn dobling i antall drept for sin tro

Ifølge World Watch List 2018 ble over 3000 kristne drept for sin tro i fjor. Det er mer enn dobbelt så mange som året før.

Denne uken lanserer Open Doors International sin årlige World Watch List (WWL) som måler graden av forfølgelse av kristne i ulike land.

Forrige gang WWL ble lansert, ble det rapportert om 1207 kristne som var drept for sin tro. I rapporteringsperioden for WWL 2018 anslås det at 3066 kristne er drept, altså mer enn dobbelt så mange.

– Økningen av drap kommer som følge av bølger av angrep fra bevæpnede Fulani-nomader mot den kristne befolkningen i delstatene i Nigerias midtbelte. Rapporter benevner dette med begrepet “religiøs rensing”, det vil si etnisk rensing basert på religiøs tilhørighet, skriver Åpne Dører i en pressemelding.

World Watch List 2018 baserer seg på undersøkelser fra perioden november 2016–oktober 2017 og gir land score der 100 er maksimum totalscore. Jo høyere score, dess mer forfølgelse.

De ti landene der kristne opplever mest forfølgelse, er: Nord-Korea (94), Afghanistan (93), Somalia (91), Sudan (87), Pakistan (86), Eritrea (86), Libya (86), Irak (86), Jemen (85) og Iran (85).

Nord-Korea fortsatt verst

På toppen av verstinglista for forfølgelse av kristne ligger fortsatt Nord-Korea, slik de har gjort de siste 15 årene.

– Hoveddrivkraften bak forfølgelsen i Nord-Korea er staten. Ledernes paranoia har økt i takt med landets økende isolasjon. Kristne blir sett på som fiendtlige elementer i samfunnet og må utryddes, skriver Åpne Dører i et sammendrag av rapporten.

På andreplass finner vi Afghanistan. De rykker opp en plass fra tredjeplassen i fjor.

– Sterkt press fra lokalsamfunn og påvirkning fra Taliban og IS tvinger familier til å flytte. Bare en mistanke eller anklage om konvertering blir sett på som blasfemi og kan føre til dødsstraff, skriver Åpne Dører om situasjonen i Afghanistan.

Selv om de to landene er fullstendig ulike med hensyn til politiske og sosiale strukturer, viser undersøkelser fra perioden, ifølge Åpne Dører, at disse to landene begge har maksimum score for press mot kristne.

VOLD MOT KRISTNE: En mann i Pakistan leser Bibelen. Pakistan scorer høyest når det gjelder vold mot kristne på World Watch List 2018. FOTO: Åpne Dører

– Bare scoren for «vold» utgjør en forskjell på hvilket land som er nummer én og hvilket som er nummer to. Det er imidlertid Pakistan som har den lite ærerike høyeste plasseringen når det gjelder vold mot kristne, med maksimum score, skriver Åpne Dører.

Radikal hinduisme
Nepal
(plass 25) og Aserbajdsjan (plass 45) er nye land på lista i år.

– I Nepal vinner en sterk religiøs nasjonalisme terreng. Hinduradikale har blitt mer aktive i å legge press på kristne og å utøve vold, skriver Åpne Dører.

For Aserbajdsjan har økt tilgang til informasjon om for eksempel politiraid og arrestasjoner gitt landet høyere score.

Blant landene som øker mest, finner vi Libya (plass 7) og India (plass 11) som begge har en økning på 8 poeng og rykker fire plasser opp på listen fra i fjor.

– I India er det en markert økende innflytelse fra radikal hinduisme. I rapporteringsperioden for WWL 2018 ble minst åtte kristne drept på grunn av sin tro av militante hinduer, 34 kirkebygg ble ødelagt, og nær 24 000 kristne opplevde ulike typer angrep, skriver organisasjonen. KPK

VG-redaktør om troens uforklarlige kraft

Forfølgelse av kristne er vanskelig for sekulære nordmenn å forstå, tror politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit. – Jeg er glad for økt trykk og oppmerksomhet på dette, sier Sylvi Listhaug.

Mange trosset pøsende regnvær og møtte opp på Litteraturhuset i Oslo da organisasjonen Åpne Dører offentliggjorde World Watch List 2017 onsdag morgen. World Watch List (WWL) er en årlig rapport som Open Doors International utarbeider for å måle graden av forfølgelse av kristne i ulike land.

– Dette er ting som er veldig viktig å måle, og dette er en solid rapport som gjør veldig sterkt inntrykk, sier politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit, som var en av respondentene på lanseringen.

Vanskelig å fortså

Hun mener trosfrihet er et viktig område for VG å dekke, men tror det kan være vanskelig for sekulære nordmenn å forstå.

– I Norge er vi vant til å tenke på kirken og kristendommen som en maktfaktor og ikke en undertrykt minoritet. Det former dessverre vårt tankesett også i møte med de tingene vi her får presentert, sier Skartveit.

Hun tror synet i Norge og Nord-Europa på gudstro som noe mektig og fordømmende gjør det ekstra vanskelig å få gjennomslag for problemstillingene rundt forfølgelsen av kristne her.

– I vårt samfunn har vi det sekulære i møte med alle typer tro.

Kraften i gudstroen

Skartveit er gift med en katolikk, men sier at hun selv ikke har noen sterk gudstro.

– Men jeg ser den kraften som for mange mennesker er i troen. Når du ser prisen mennesker betaler, for eksempel i Nord-Korea, forteller det noe om den kraften og trøsten som er i det å ha en sterk gudstro som jeg har veldig respekt for, sier hun.

I Nord- Korea, som topper WWL for 15. år på rad, er det totalt forbudt å tilbe andre enn den regjerende Kim-familien. Blir du tatt med en bibel, risikerer du dødsstraff eller konsentrasjonsleir for både deg og hele familien din.

– Forfølgelsene særlig i kommunistiske land forteller hvor truende totalitære regimer opplever det at mennesker har en gudstro. Det forteller meg mye om troens kraft, som er vanskelig for meg å forstå, men som er veldig viktig å anerkjenne, sier Skartveit.

Hun tror dette gjelder mange i Norge som ikke selv har en gudstro.

– Det er enormt viktig at folk forstår og anerkjenner dette, for det er en grunnleggende menneskerettighet. Det er viktig for hele verdenssamfunnet.

Listhaug glad for kritikk

VIKTIG RAPPORT: Alle de tre respondentene på lanseringen av World Watch List fremhevet hvor viktig det er at denne informasjonen kommer ut. f.v. Knut Arlid Hareide (KrF), Hanne Skartveit (VG), generalsekretær Morten Askeland og Sylvi Listhaug (FrP). FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

I tillegg til VG-redaktøren responderte politikerne Sylvi Listhaug (Frp) og Knut Arild Hareide (KrF) på rapporten under Åpne Dørers lanseringsfrokost. Jonas Gahr Støre (Ap) skulle også være til stede, men måtte melde avbud etter farens bortgang.

Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug startet før jul en innsamlingsaksjon for Åpne Dører og fikk da kritikk for måten hun gjennomførte kampanjen på. Hun mener kritikken førte til økt oppmerksomhet rundt forfulgte kristne.

– Det ble jo mange saker som omhandlet Åpne Dører, og innsamlingsaksjonen har bidratt veldig positivt, sier Listhaug til KPK.

– Jeg er glad for at vi har fått økt trykk og oppmerksomhet på dette som igjen gjør at det er mer presse som er opptatt av disse spørsmålene. Det er viktig for å få ut informasjon til vanlige folk.

Også Hareide påpekte viktigheten av at denne informasjonen blir kjent.

–Jeg kjenner på smerte for at så mange kristne søstre og brødre opplever det mest forferdelige en kan oppleve. Samtidig kjenner jeg at jeg vil gi en stor takk for at denne informasjonen kommer frem, for det er utrolig viktig, sier KrF-lederen.

Politisk vilje

Hareide fremhevet jobben politikerne har med å bruke informasjonen fra Åpne Dørers rapport.

– Angela Merkel er en som har vist nettopp til dette arbeidet flere ganger. Det er viktig, for vi trenger å løfte frem dette. Det er mange både i Norge og ute i verden som ikke er kjent med de forferdelige tallene som er lagt frem i dag, sier han.

Listhaug sier hun mer enn gjerne vil bidra til å sette forfulgte kristne på dagsorden.

– Det å få mer kunnskap om dette området mener jeg er utrolig viktig. Det minner oss også om hvor viktig det er at vi ikke tar disse rettighetene for gitt i vårt samfunn. Det er noe vi må stå opp og kjempe for, sier hun.

Både negativt og positivt med nasjonalisme

Årets rapport legger særlig vekt på økningen i religiøs nasjonalisme som drivkraft bak forfølgelse av kristne. Dette gjelder særlig i sør og sør-øst i Asia der sterke krefter prøver å få nasjoner til å kun identifisere seg under én bestemt religion som hinduisme i India eller Buddhisme i Sri Lanka.

– Nasjonalisme er interessant i vår tid. I Europa er det en fremvekst av nasjonalisme som tidvis kan være ganske stygg, sier Hanne Skartveit.

VG-redaktøren påpeker likevel at nasjonalisme ikke er entydig negativt.

– I Midtøsten ser vi at nasjonal identitet svekkes mens den sekteriske religiøse identiteten styrkes. Her skulle jeg ønske meg en sterkere nasjonal identitet på tvers av religion og trosretninger, sier hun.

Skartveit fremhevet viktigheten av å respektere enkeltmennesker og verdier samtidig som en bygger en nasjonal identitet.

Øket og svekket mangfold

Hanne Skartveit påpekte i sin respons til WWL også et paradoks når det gjelder mangfold:

– I Europa ser vi at det blir et økende mangfold. Her kommer det nye grupper inn, og samfunnet blir mer og mer sammensatt, sier hun.

I Midtøsten derimot, ser Skartveit at mangfoldet får tilbakegang.

– Der fører undertrykkelse og flukt til mer homogene samfunn der det tidligere var svært mangfoldig, sier VG-redaktøren. KPK  

Les mer: VG fulgte opp på lederplass 12. januar: Kristne trenger beskyttelse

Jemen tilbake på verstingliste

Ni av de ti verste landene på Åpne Dørers liste over kristenforfølgelse var også på topp ti i fjor. Kun borgerkrigsherjede Jemen er nykommer i år. – Ikke overraskende, sier ekspert.

World Watch List (WWL) er en årlig rapport som Open Doors International utarbeider for å måle graden av forfølgelse av kristne i ulike land.

På årets WWLs topp 10-liste er det få store overraskelser. Nord-Korea ligger på førsteplass for femtende året på rad, mens Jemen er eneste nykommer på lista siden i fjor etter å ha skjøvet Libya ut av topp 10. Det er likevel ikke første gang Jemen er blant de ti verste, men landet har vært bak disse de siste årene.

Førsteamanuensis Stig Jarle Hansen, som er en verdensledende ekspert på islamisme på Afrikas horn, er ikke overrasket over at Jemen skårer høyt på forfølgelse av kristne.

– Det har nok ikke vært lett å være kristen i Jemen noen gang, sier han på Skype fra Harvard Universitetet der han for tiden er fellow ved det anerkjente Belfer-sentret.

I Jemen foregår det en voldsom borgerkrig mellom regjeringssoldater som er støttet av Saudi-Arabia, og Houthi-opprørere som er støttet av Iran. Hansen forteller at borgerkrigen, som har pågått i over 20 år, har ført til en humanitær krise i hele landet og økt islamsk radikalisme i jemenittisk politikk.

– Det har gjort retorikken mot andre trosretninger hardere. Den lite effektive staten har blitt enda mindre effektiv, og da forsvinner evnen til å beskytte religiøse minoriteter, sier Hansen, som heller ikke tror det er mye vilje til å prioritere dette.

Islamsk ekstremisme

Islamsk ekstremisme topper fortsatt lista over de største drivkreftene bak forfølgelsen av kristne til tross for den økende trenden i religiøs nasjonalisme fra hinduister, buddhister og kommunister i Asia.

I 35 av de 50 landene på WWL 2017 er islamsk undertrykkelse eller islamsk ekstremisme den primære drivkraften bak forfølgelse. I tillegg er den ofte en sekundær drivkraft i andre land og områder.            

I motsetning til religiøs nasjonalisme er den islamske undertrykkelsen transnasjonal. Men også islamske ekstremister bruker ofte nasjonalkortet, som i Somalia der blant annet den islamistiske terrorgruppen Al Shabaab sier følgende: «Å være en god somalier, er å være en god muslim».

– I Somalia har forfølgelsen av kristne alltid vært veldig brutal, sier Stig Magne Heitmann som er faglig leder i Åpne Dører.

SVAK REGJERING: En svak stat, islamske terrorgrupper og korrupt politi gjør situasjonen nærmest umulig for kristne i Somalia, forteller somalia-ekspert Stig Jarle Hansen. Foto: Åpne Dører

Somalia rykker oppover

Somalia, som nå kun ligger ett poeng bak Nord-Korea, har klatret fra 7. plass i fjor til 2. plass i år.

– En svak regjering, klan-systemet, sharia og islamistgrupper som Al Shabaab gjør det til sammen slik at det er helt umulig på noen måte å vise at en har en kristen tro i Somalia, sier Heitmann.

Stig Jarle Hansen, som i 2013 ga ut boken «Al Shabaab in Somalia», er enig.

– Problematikken i Somalia er litt den samme som i Jemen. Hvilken stat skal beskytte de kristne? Somalia har i teorien en stat i Mogadishu og føderalstater rundt omkring, men politiet er underbetalte og gjennomkorrupte, sier han.

Konvertering = dødssynd

Kristne i Somalia er ifølge Åpne Dører oftest konvertitter med muslimsk bakgrunn.

– Å konvertere blir sett på som en dødssynd i Somalia, og både Al Shabaab og andre islamske grupperinger mener at kristendommen ikke har noen plass i landet, sier Hansen.

– Hvis en blir mistenkt for å være kristen og ha kontakt med kristne, kan en ganske umiddelbart henrettes. Det skjer offentlig, gjennom Al Shabaab, eller at en på annen måte blir alvorlig forfulgt. Å forlate islam blir i Somalia sett på som den verste forbrytelsen en kan begå, sier Heitmann.

Hvis en blir mistenkt for å være kristen og ha kontakt med kristne, kan en ganske umiddelbart henrettes

Han forteller at nivået på forfølgelse i Somalia er så ekstremt på ethvert område at de derfor havner rett under Nord-Korea og rett over Afghanistan på WWL.

– Det er ekstremt vanskelig å være kristen i Somalia på alle mulige områder, sier Heitmann. KPK

Kristne fryktar for livet på norske asylmottak

Det iranske ekteparet Reza Fazli og Mahnaz Mirzaei er kristne konvertittar og kjende seg aldri trygge på norske asylmottak. No bur dei på ein hemmeleg stad.

Vi møter dei iranske konvertittane Reza Fazli og Mahnaz Mirzaei på ein liten gard på Austlandet. Her har det kristne ekteparet søkt tilflukt utanfor mottakssystemet mens dei ventar på at asylsøknaden blir behandla.

– Vi torde ikkje lenger å bu på asylmottak, fordi vi var redde for å bli drepne, fortel ekteparet.

Som muslimar som har konvertert til kristendomen, har dei opplevt det svært vanskeleg å bu på norske asylmottak. Mirzaei fortel at ho nesten ikkje våga å flytte seg utanfor rommet sitt.

– Fordi eg er kristen og ikkje går med hijab, såg dei muslimske mennene på meg som ei fråfallen hore dei kunne misbruke som dei ville, hevdar ho.

Fordi eg er kristen og ikkje går med hijab, såg dei muslimske mennene på meg som ei fråfallen hore dei kunne misbruke som dei ville

Ektemannen Fazli fortel at livet på mottaka var veldig hardt.

– Nesten alle bebuarane der er islamistiske muslimar frå Syria, Afghanistan og Irak som følgjer strengje islamske lover og bønnetider. Slik dei tolkar Koranen, hadither og sharia (islamsk lov, red.anm.), er vi fråfalne som skal drepast, seier Fazli.

Ønskjer eigne mottak

Ekteparet, som flykta frå Iran på grunn av religiøs forfølging, har som asylsøkjarar i Noreg på nytt kjend seg truga, då frå andre bebuarar på mottaka.

– Vi skulle ønskje det kunne opprettast eit eige mottak for kristne slik at vi kunne kjenne oss trygge, seier Fazli som meiner at UDI ikkje har teke situasjonen deira på alvor.

Vi skulle ønskje det kunne opprettast eit eige mottak for kristne slik at vi kunne kjenne oss trygge

Ekteparet har budd på fleire forskjellige mottak, men fortel at dei opplevde den same trakasseringa over alt. No har dei funne gode hjelparar som har gitt dei husrom og stønad.

– Når dei flytter frå mottaka, blir det oppfatta som at dei vel å gå utanfor systemet. Då mister dei all rett til undervising og økonomisk stønad frå UDI, men saka går vidare, seier ein av hjelparane som ønskjer å vere anonym.

Vil fortelje om Jesus

Reza Fazli vaks opp som truande muslim i Iran. Då han som ung mann drog til Nederland og møtte nokre kristne, opplevde han at Jesus kom til han i ein draum, og i 2003 blei han sjølv kristen. Nokre år seinare, då han var tilbake i Iran, opplevde også kona Mahnaz å møte Jesus.

– Det var svært farleg for oss å tru på Jesus og fortelje andre om Han, seier Fazli som for halvanna år sidan så seg nøydd til å flykte frå heimlandet.

Det var svært farleg for oss å tru på Jesus og fortelje andre om Han

I Iran er det forbode for muslimar å skifte religion og konvertittar risikerer både piskeslag og dødsstraff.

– Det var trist å forlate Iran, men eg kjenner at det er Guds plan at eg skal fortelje muslimar i Noreg om Jesus, seier Fazli som har undervist og døypt fleire konvertittar i Noreg.

Tilrettelagt for muslimar

Den tverrkyrkjelege kristne organisasjonen Åpne Dører, som arbeider for forfølgde kristne, har tidlegare stadfesta overfor KPK at dei kjenner til fleire konkrete tilfelle der konvertittar har blitt verbalt truga eller fysisk angripe for den kristne trua si på norske mottak.

ISLAMSKE SYMBOLER: En klokke med innskriften «Allah» sto på kontoret til et av asylmottakene de kristne konvertittene har bodd på. Foto: Reza Fazli

Fagleg leier Stig Magne Heitmann i Åpne Dører har møtt ekteparet Reza Fazli og Mahnaz Mirzaei fleire gonger det siste halvåret og kan stadfeste at dei har opplevt store utfordringar på norske asylmottak.

– Dei er forundra over at dei berre finn Koranen i bokhylla, og når dei spør etter ein bibel, er det eit tabu. Det er også helt naturleg med fredagsbønn for muslimar på mottaka, mens forslag om ei gudsteneste eller ei bønnesamling for kristne gjerne blir avvist, seier Heitmann.

Dei er forundra over at dei berre finn Koranen i bokhylla, og når dei spør etter ein bibel, er det eit tabu

Få sanksjonshøve

Presserådgivar i UDI, Kristian Nicolai Stakset-Gundersen, seier at norske styresmakter ikkje tolererer at flyktningeminoritetar blir truga og trakassert på norske mottak.

– UDI har tillit til at driftsoperatørar og mottak jobbar på ein god måte for å vareta alle grupper på mottaket. Vi går i dialog med mottak som opplever problem, for å hjelpe dei med å handtere situasjonen og finne løysingar, seier Stakset-Gundersen.

Han fortel at det einaste UDI og mottaka kan gjere, er å gå i dialog med bebuarar og i spesielle tilfelle flytte bebuarar.

– Andre sanksjonshøve har vi ikkje. Dersom det er noko straffbart, blir det ei sak for politiet. Mottaka har plikt til å varsle politiet dersom dei mistenkjer straffbare forhold, seier han.

UDI sin statistikk over bebuarane sin statsborgarskap på norske mottak ser vi at Syria, Afghanistan, Irak og Iran toppar lista. I gjennomsnitt er 95 prosent av befolkninga i desse landa muslimar.

Reza og Mahnaz seier dei forstår at situasjonen for UDI er vanskelig, og dei ber for alle der om visdom, og at dei får alt dei treng.

Fekk koran på rommet

Fazli og Mirzaei kjende seg òg diskriminert av dei som jobba på mottaket. Blant anna fekk dei på eit mottak ikkje bu på same rom.

– Dei sa det var på grunn av plassmangel, men dei muslimske ektepara fekk dele rom. Det var berre vi som blei åtskilt, seier Fazli.

Fazli fortel at svært mange av dei tilsette på asylmottaka også er muslimar. På eit av mottaka opplevde han at det låg ein koran på rommet hans då han flytta inn.

– Dei kunne sjå i papira mine at eg var kristen, men på rommet mitt låg det ein koran. På kontoret på asylmottaket var det også islamske symbol. Dette gjorde meg skremt, fortel Fazli.

Dei kunne sjå i papira mine at eg var kristen, men på rommet mitt låg det ein koran

– Skal vere nøytral grunn

Kristian Nicolai Stakset-Gundersen i UDI seier at eit asylmottak skal vere nøytral grunn.

– Ein kvar bebuar i asylmottak skal få utøve religionen sin utan å oppleve diskriminering. Vidare skal ingen drive forkynnande eller misjonerande arbeid i mottak, seier han.

Les også: Kors på veggen (kommentar)

I HEMMELIGHET: Kristne konvertitter praktiserer sin tro i hemmelighet på norske asylmottak. Foto: Reza Fazil

Fazli hevdar at desse reglane ikkje er like for alle.

– Eg fekk ikkje lov til å fritt snakke om trua mi eller spørje folk om dei ville lese Bibelen. Men den muslimske imamen fekk lov å kome på gjesting på mottaket, hevdar han.

Eg fekk ikkje lov til å fritt snakke om trua mi eller spørje folk om dei ville lese Bibelen

Betaler prisen

Stig Magne Heitmann i Åpne Dører seier det har skjedd at ein imam har vore velkomen på mottaket, mens ein kristen pastor har blitt avvist. Han meiner det er trist at det iranske ekteparet òg i Noreg må betale ein pris for å vere opne om den kristne trua si.

– Det er særs viktig at norske styresmakter sørgjer for at alle tilsette ved asylmottaka får tilstrekkeleg kunnskap om spørsmål knytt til trusfridom og informasjon om korleis kulturen og religionsfridomen er annleis i asylsøkjarane sine heimland enn i Noreg, seier Heitmann.

Manglande kunnskap

Kristian Nicolai Stakset-Gundersen i UDI seier at alle asylsøkjarar må gjennom eit obligatorisk kurs om norske verdiar og norsk levesett, lover og reglar samt konfliktførebygging og -handtering.

– I tillegg til dette blir dei tilsette i mottak kursa til å leie dialoggrupper for å forbetre tryggleiken og førebyggje vald, seier han.

Heitmann meiner norske styresmakter ikkje har nok kunnskap om asylsøkjarane sin kultur til å handtere situasjonen på mottaka godt nok.

Det kan skuldast antipati mot kristne og kristen tru og ein sympati for islam på mottaka

– Eg trur noko av grunnen er manglande kunnskap om kulturen asylsøkjarane kjem frå, og situasjonen som kan oppstå for konvertittar. For det andre kan det skuldast antipati mot kristne og kristen tru og ein sympati for islam på mottaka, seier Heitmann.

Den faglege leiaren i Åpne Dører meiner at også politiet burde ha fått betre innsikt i korleis desse kulturane fungerer. KPK

Kristne angripes i europeiske flyktningeleirer

Kristne konvertitter blir drapstruet og trakassert i flyktningleirer i Europa. – Dette skjer også i Norge, sier Stig Magne Heitmann i Åpne Dører.

Kristne konvertitter som flykter fra krig og forfølgelse på grunn av sin tro, snakker ut om trusler og vold de møter i Europa.

I en fersk artikkel publisert av BosNewsLife, en organisasjon som rapporterer om forfulgte kristne, kommer det frem hvordan kristne konvertitter blir behandet i leirer rundt om i Europa. Artikkelen er også omtalt i USAs største kristne avis, The Christian Post.

Blir truet på livet

I Tyskland, hvor det er anslått at det bor over en million flyktninger, skal flere religiøst motiverte angrep mot kristne innvandrere og andre minoriteter ha forekommet på et asylmottak i den sentrale tyske byen Rotenburg an der Fulda.

I et brev skriver en gruppe troende som flyktet fra den islamske republikken Iran, at «her, hvor vi har vært innkvartert i dag, er vi utsatt for de samme typer trusler som før, denne gangen av afghanske muslimer, og vi frykter for våre liv.»

Kurdiske kirkeledere skal også være truet. En pastor fra den kurdiske regionen i Nord-Irak forteller at han har blitt truet med å bli drept dersom han forlater flyktningleiren han bor i.

Pastoren, som tilbrakte ni måneder i en leir utenfor de franske byene Calais og Dunkerque, skal ha forlatt Kurdistan fordi han ble truet av muslimer og det lokale politiet.

− I moskeen snakket imamene om meg, min far og min lille bror, som alle har blitt kristne. Fra scenen kalte imamen oss for «vantro» og sa at vi må dø. Min far som er muslim, ble fylt av skam, forteller pastoren som ikke ønsker å stå frem med navn.

Toppen av isfjellet

I februar publiserte Åpne Dører i Tyskland en stor rapport om behandlingen av kristne i flyktningleire i landet. Rapporten «Religiøst motiverte angrep på kristne flyktninger i Tyskland» består av 231 intervjuer som er gjort på to ulike steder.

De kristne flyktningene som deltok i undersøkelsen, uttrykker at de opplever forfølgelse både fra andre flyktninger og fra sikkerhetsstaben ved flyktnigemottakene. Omtrent 75 prosent forteller at det har skjedd gjentatte ganger.

Thomas Müller, forfølgelseanalytiker i Åpne Dører i Tyskland, tror rapporten bare viser toppen av isfjellet.

− Det er åpenbart at kristne flyktninger – og særlig de som har konvertert fra islam til kristen tro – lever i frykt for forfølgelse fra muslimske flyktninger som utgjør majoriteten på flyktningemottak over hele Europa, sier han.

− Skjer også i Norge

En senere studie fra oktober viser at minst 743 kristne hadde blitt angrepet av muslimer i leirer i Tyskland i 2016.

− Det er ingen grunn til å tro at funnene som er presentert i rapporten, ikke er relevante også i Norge. Vi har allerede gjennom flere år sett flere eksempler på det, særlig angrep på nye kristne som har konvertert fra islam, sier faglig leder Stig Magne Heitmann i Åpne Dører.

− Hvilke tilfeller kjenner du til fra Norge?

− Vi har sett tilfeller der tolkene ikke har sympati for kristne konvertitter. De tolker feil og mangelfullt. Vi kjenner også til et tilfelle der en mottaksleder, som selv kom fra et arabisk land, ikke ga en kristen konvertitt den beskyttelsen han hadde behov for på mottaket, sier Heitmann og legger til:

− Samtidig har vi flere erfaringer der konvertiter har blitt truet både verbalt og fysisk. Blant annet fikk en konvertitt smurt syre på dørhåndtaket sitt og fikk kastet kokende vann over seg, sier han.

Møtt med kritikk

Men rapporten fra Åpne Dører i Tyskland har også møtt motstand fra sekulære politikere og medier, som har kritisert Åpne Dører i Tyskland for å være konservative og anti-islamske, og en særorganisasjon for kristne.

Også enkelte kristne og kirkelige miljøer, samt noen kristne medier, har kritisert rapporten for å spre unødig informasjon som bidrar til skape muslimfrykt.

− Dette er en balanse som vi kjenner et veldig trykk på i Åpne Dører. På den ene siden ønsker vi å fremme kristen kjærlighet til muslimer, mens vi på den andre siden må tale sant om det vi opplever av forfølgelse, sier Stig Magne Heitmann. KPK

Går i 8. mars-tog for forfulgte

Merethe Kjelby fra Åpne Dørers kvinnebevegelse «Women to women» går i 8. mars-tog i Bergen under parolen «Trosfrihet for verdens kvinner».

Merethe Kjelby stilte for første gang i 8. mars-tog i fjor. Da samlet hun 100 personer fra Bergens menigheter bak fanen «Be for forfulgte kristne kvinner». I år fikk hun ikke flertall for den parolen og stemte for budskapet «Trosfrihet for verdens kvinner» som kom som et motforslag som ikke bare handlet om kristne.

Et mindretall
– Det var en annerledes erfaring å gå i 8. mars-tog enn å gå i fakkeltog for forfulgte kristne. Her går vi i tog sammen med dem med mindre tro og de med en annen tro, sier Kjelby.

– Og hva slags erfaring gjorde dere i fjor?

– Vi ble godt mottatt fjor. Det var flere som stoppet opp og leste med undring på banneret. Vi er et mindretall. I prosessen på forhånd, på parolemøtene, fikk vi god kontakt med de andre kvinnene og gode samtaler. Vi står opp for det vi tror på. Vi har godt samarbeid med leder av 8. mars initiativet 2016, Vivian Skaten Nesse.

Lys og salt
– Hvorfor går Åpne Dører i 8. marstog?

– Vi går for å ha en effekt, for å være lys og salt i byen, og vi går for å sette søkelys på at kvinner blir spesielt forfulgt. Å forfølge kristne kvinner er en måte å ramme kirken på, for kvinner er en av kirkens viktigste byggesteiner. De blir fortsatt indirekte forfulgt fordi de er slekt med sentrale menn i kirken. Det nye er at de nå er blitt strategiske mål for voldelig forfølgelse. Vi ønsker å stå sammen med dem. Det er vår plikt og vårt ansvar. Vi trenger deres vitnesbyrd. Vi trenger de lærdommer vi får fra dem, som deres trosstyrke, det de ofrer, og det de gir og deres evne til tilgivelse. En av lærdommene er å bruke friheten til å være med å påvirke samfunnet.

Andre paroler
Kjelby opplever at hun kan gå i 8. marstog, selv om det ikke er alle paroler hun kan gå under.

– Man må tenke over hva slags paroler man kan støtte og gå bak dem.

– Hva slags andre paroler kunne du gått bak?

– Jeg kunne for eksempel gått bak Jordmorforeningens «God fødsels- og barselomsorg», det er viktig, og «Eget krisesenter for rusavhengige», svarer Merethe Kjelby noen timer før toget i Bergen setter seg i bevegelse.

Forfølgelse av kristne øker

Situasjonen for verdens kristne blir stadig verre. – Det ligger sterkere drivkrefter bak forfølgelsen enn vi noen gang har sett, sier Stig Magne Heitmann i Åpne Dører.

– Uansett hvordan man tilnærmer seg listen, så viser den en vekst i forfølgelse av kristne, både i antall og områder og i graden av forfølgelse, sier faglig leder Stig Magne Heitmann i Åpne Dører til KPK.

Det viser «World Watch List», som Open Doors International utarbeider årlig for å gi et bilde av situasjonen for kristne i ulike land verden over. Ikke overraskende topper Nord-Korea fremdeles listen, for fjortende året på rad.

Eritrea på tredje

Forfølgelsen øker på alle kontinenter, men verst er situasjonen i Midtøsten og Afrika, sør for Sahara. Etter Nord-Korea følger Irak, Eritrea, Afghanistan, Syria, Pakistan, Somalia, Sudan, Iran og Libya i topp ti.

Det er første gang Eritrea kommer så høyt på listen. I fjor lå landet på en niende plass. Under president Isaias Afewekis jernhånd møter alle former for kristendom forfølgelse.

I tillegg til Eritrea er 15 andre afrikanske land inne på topp 50. Sør for Sahara har islamsk ekstremisme slått rot. Det er i denne delen av verden flest kristne blir drept for sin tro.

På WWLs oversikt over land hvor flest kristne ble drept i løpet av rapportperioden, ligger de seks øverste alle sør for Sahara: Nigeria, Den sørafrikanske republikk, Tsjad, Kongo, Kenya og Kamerun.

– Det blir stadig flere afrikanske land på listen. Afrika er et kontinent med mye bekymring, samtidig som det også preges av vekkelser. Det pågår en kamp mellom islamsk ekstremisme og evangeliets framgang, sier Heitmann.

Tøffere forfølgelse

Åpne Dørers forskere har registrert at den gjennomsnittlige forfølgelsen har økt med 2,8 poeng for de 50 landene som er med på listen, i forhold til året før.

– Forholdene for kristne blir vanskeligere. Gjennomsnittscoren har økt betydelig. I fjor var Kuwait nummer 50 på listen, med en score på 49. I år har Kuwait 56 poeng, mens Oman er land nummer 50, med 53 poeng, sier Heitmann.

Det opereres vanligvis med fire ulike nivåer på oversikten, henholdsvis moderat, alvorlig, sterk, og ekstrem forfølgelse.

– I år er det for første gang ingen land med moderat forfølgelse inne på listen over de femti verste landene. Da må man lengre ned. I fjor hadde tre land ekstrem forfølgelse, nå er det ni, forteller Heitmann.

Ekstremisme og nasjonalisme

Åtte av de ti landene med mest forfølgelse er islamske stater eller land med en muslimsk majoritet. Flere land i Midtøsten scorer høyt på WWL-listen. Islamsk ekstremisme og radikalisering trekkes fram som den fremste drivkraften for forfølgelse av kristne.

I Midtøsten stiller IS ultimatum til kristne og andre religiøse minoriteter: konverter til islam, betal beskyttelsesskatt, bli drept eller flykt. Radikale islamister vil, etter sin tolkning av sharia, ikke nøle med å drepe dem som har forlatt islam og blitt kristne.

Les også: Utenriksministeren svarte Sambåndet

En annen drivkraft bak forfølgelse er såkalt religiøs nasjonalisme, ønsket om å erobre en nasjon eller et område for sin religion. Dette er særlig utbredt i hinduismen og buddhismen. Nasjonal og lokal identitet står i sentrum, slik skiller den seg fra den transnasjonale islamske ekstremismen.

Hinduistiske nasjonalister bruker Hindutvas ideologi for å rettferdiggjøre sin visjon om et hinduistisk India. Det samme gjelder de nasjonalistiske buddhistene i Sri Lanka, som fremholder at alle innbyggere må være buddhister, hvis ikke bedrar de sin arv og sitt land.

Sterke krefter

– Det ligger sterkere drivkrefter bak forfølgelsen enn noen gang før, oppsummerer Stig Magne Heitmann.

Han peker på det at forfølgelsen har flyttet seg fra kommunistland til Midtøsten som en av de tydelige hovedtrendene.

– Midtøsten, og egentlig hele den muslimske verden, er i voldsom bevegelse. Med all radikaliseringen går den tilsynelatende mot noe verre, sier han.

Samtidig peker andre faktorer på at ting kan utvikle seg i en annen retning. Mange muslimer blir frustrerte over alt det som skjer i islams navn, mener Heitmann.

– Et av lyspunktene i Syria er nettopp at mange muslimer søker til menighetene. Pastorer forteller at selv om halve menigheten har flyktet, så er det flere enn før som kommer til kirkene.

Et sitat er: «I Syria er det hundrevis av militsgrupper, men dere kristne har ingen. De våpen dere har, er kjærlighet og forsoning.», avslutter Stig Magne Heitmann. KPK

Drivkraften i religionen

I 40 av 50 land på listen til Åpne Dører er islamistisk ekstremisme en hovedkilde til forfølgelse av kristne. Spiller religionen en rolle, eller er det riktig å si at terrorister ikke har noen religion?

Denne artikkelen er skrevet før hendelsene i Købehavn 14.-15. februar 2015.

Det er nærliggende å stille dette spørsmålet, også i lys av terrorangrepene i Paris 7. og 8. januar. Den eldste av de to brødrene som er mistenkt for attentatet mot magasinet Charlie Hebdo, skal ha fått militær trening av al-Qaida i Jemen i 2011, og de skal begge ha hatt klare koblinger til et ekstremt miljø.

Religiøse røtter

Faglig leder Stig Magne Heitmann i Åpne Dører spør i Dagen 29. desember i fjor «om religionen islam faktisk er en alvorlig drivkraft bak forfølgelsen av annerledestroende».

I avisen Vårt Land 23. desember påpeker blant andre historiker Bård Larsen i den liberale tankesmien Civita at dersom vi avviser at ekstremistiske holdninger har noe med islam å gjøre, kan vi heller ikke forstå terrorismen eller i sin tur bekjempe den. Larsen mener det er viktig å forstå at ekstremistiske holdninger også har røtter i religion.

– Å si at islamisme ikke har noe å gjøre med islam bunner i gode intensjoner. Men benektelsen av de dype og mangfoldige forbindelsene mellom islam og islamisme må ta slutt», samstemmer den britiske islamismeforskeren Alan Johnsen i britiske The Telegraph.

Av egne forskningsintervjuer med tidligere ekstremister lærte Johnsen at veien mot ekstremisme ofte startet med religiøs søken, som så ble kuppet av islamistiske lederskikkelser. For disse søkende lå nøkkelen til avradikalisering i å finne tilbake til en mer fredelig tolkning av islam.

– Det er på tide at vi snakker om religiøs reform, mener Alan Johnsen.

Historieprofessor og islam-ekspert Knut Vikør ved Universitetet i Bergen framholder at de ekstreme gruppenes lederskikkelser er i stand til å føre en religiøs talemåte som kan overbevise selv den som kjenner religionen godt.

– Det gjør at vi også må ta religion på alvor, sier han til Vårt Land.

«Blindspor»

Britenes statsminister, David Cameron, Mohammad Usman Rana og imam Sikander Madni har kommet med uttalelser som «frikjenner» religion. «Dette har ingenting med islam å gjøre. Dette er misbruk av religion», sa Norges utenriksminister Børge Brende til NRK 8. juni.

Les også: Per Edgar Kokkvold om å benekte fakta

I Vårt Land 10. januar sier Bård Larsen det er et «blindspor når muslimske talspersoner sier at de ekstremistiske bevegelsene ikke har med islam å gjøre, men først og fremst er kriminelle». Han viser til at islam er 1300 år gammel, og at Koranen ble skrevet på en tid hvor den type vold som terroristgruppen IS og al-Qaida bedriver, var vanlig.

– Støtten fra mange muslimer til dødsstraff, drap ved frafall fra islam og for å krenke profeten, er utbredt ut over al-Qaida og IS. Hvis islam skal moderniseres, må lederne erkjenne de ubehagelige sidene ved religionen, framholder Bård Larsen.

Fornærmelse av Muhammed

Journalist og forfatter av boken «Norsk Jihad», Lars Akerhaug, viser i Dagen 12. januar blant annet til en historie fra år 630 e.Kr. Muhammeds styrker inntar det som skal bli muslimenes helligste by, Mekka. Han beordrer at fire menn og to kvinner skal drepes. Den ene mannens forbrytelse var at han hadde kritisert islams profet. Tre ganger sverger mannen troskap til Muhammed, og tre ganger avviser profeten troskapsløftet. Til slutt rekker profeten ham likevel hånden, men snur seg så mot sine tilhengere. «Var det ingen som var kvikk blant dere og kunne reise dere opp og drepe ham da dere så at jeg nektet å rekke ham min hånd», spør Muhammed. Dette brukes ifølge Akerhaug av islamister for å rettferdiggjøre at muslimer ikke trenger noen domsavsigelse eller forhåndsgodkjennelse for å drepe den som spotter profeten Muhammed.

I en bok fra år 1306 e.Kr. gjengir den syriske forfatteren ifølge Akerhaug 250 utsagn fra profeten Muhammed som har til hensikt å styrke argumentet om at den som håner profeten, må drepes. Forfatteren (Taymiyyah) hadde hørt en kristen egypter som hadde fornærmet Muhammed.

«Å fornærme profeten er en av de verste forbudte handlinger man kan gjøre (…). Dette er noe de lærde er enige om, uansett om man gjør det på alvor eller som en spøk. Den som gjør dette, må bli henrettet, uansett om han angrer eller ikke, og uansett om han er muslim eller en vantro (…), siterer Akerhaug blant annet.

Lars Akerhaug påpeker at disse (og flere) historier gjengis på det innflytelsesrike nettstedet Islamqa, som viderebringer spørsmål om islam og svar fra islamske lærde. Nettstedet skal være mye brukt av salafister – bokstavtro muslimer som ønsker å vende tilbake til det de anser som den opprinnelige og sanne islam. Nettstedet trekker den nevnte boken fram som særlig nyttig og viktig for muslimer.

– Det faktum at det eksisterer forskjellige tolkninger og meninger om dette løser ikke problemet. Det er en lang og mørk tradisjon i islamsk historie for drap og etterfølgelse av såkalte blasfemikere. Et oppgjør med denne tradisjonen er helt nødvendig, mener Lars Akerhaug.

Journalisten og forfatteren tror attentatmennene i Paris var overbevist om at de gjennomførte «den straffen for gudsbespottere som Allah foreskriver i Koranen».

– Ikke blitt utfordret

Men hvordan har de religiøse sidene ved ekstrem islamisme fått fotfeste blant muslimer i Europa? Dagen brakte 12. januar også et intervju med Haras Rafiq i den londonbaserte tenketanken mot ekstremisme, Quilliam Foundation. Foreldrene hans kom til England fra Pakistan på 1950-tallet, da britiske grenser var åpne for innvandrere fra tidligere koloniland. Etter at faren døde ble Rafiq trukket mot radikal islam. Den lettest tilgjengelige litteraturen var skrevet av islamister som foreskrev en radikal form for islam, i kontrast til det de oppfattet som vestlig dekadens. Fascinasjonen ble imidlertid kortvarig, og Rafiq begynte i stedet å jobbe mot radikalisering.

Haras Rafiq viser til at den store bølgen av muslimer som kom etter andre verdenskrig i overveiende grad var økonomiske flyktninger som søkte et bedre liv i Storbritannia. På 1980-tallet begynte det å komme det han beskriver som «islamistiske politiske asylsøkere». Disse sto for en «streng og tradisjonsbundet islam», kjent som wahabisme, som også er statsreligion i Saudi-Arabia.

– I flere tiår har disse kunnet spre tankene sine. Ingen har utfordret ideene om en islamsk stat, sier Rafiq til Dagen.

Han mener det har ført til at mange unge muslimer i Storbritannia ikke kjenner noen alternativ forståelse av islam som lar seg forene med en moderne vestlig stat.

Rafiq mener radikalisering begynner med en personlig krise: – Du ser ikke noen finne veien inn i jihadismen uten at de ser etter noe som framstår som en løsning på et opplevd problem, sier han.

Drømmen om å etablere kalifatet (styresett der staten er ledet av en kalif, red.anm), rense islam for halvhjertede troende eller slå tilbake krigen mot terror kan være ytre motivasjon for disse.

På lag med moderate

Er vi så kommet nærmere svaret på spørsmålet vi innledet med? Det finnes i alle fall tungtveiende motforestillinger til utsagnene i samfunnsdebatten om at terrorisme ikke har noe med religion å gjøre, og det er viktig å hente disse fram. Flere tar til orde for en nødvendig reform av islam.

Vi skal slutte med «resepten» fra Haras Rafiq. Han mener vi må arbeide aktivt for å imøtegå ideene til de radikale islamistene. Ikke ved å forby dem å fremme meningene – det ville ha utfordret ytringsfriheten – men ved å spille på lag med moderate krefter. Det er avgjørende at unge religiøst søkende mennesker får kjennskap til andre måter å ta sin muslimske tro alvorlig på enn islamistiske og potensielt voldelige varianter.

LES MER: Synspunkt i Sambåndet om ytringsfrihet