Innlegg

DÅP: «Jeg er blitt båret inn i dette, av foreldre og deres foreldre før det igjen, som alle sa: 'Vi og vårt hus, vi vil tjene Herren!' Alt har jeg fått av bare nåde, skriver generalsekretær Erik Furnes. ILLUSTRASJONSFOTO: ADOBESTOCK

Din barnedåp er god nok

Din barnedåp, der du ble døpt i navnet til Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, den dåpen er en sann kristen dåp, og den dåpen er god nok, skriver generalsekretær Erik Furnes.

Fra tid til annen snakker jeg med kristne som er kommet i tvil om deres dåp som barn er rett, og som vurderer å la seg døpe som voksne. Flere vil ikke omtale det som gjendåp da en ikke anerkjenner barnedåpen som «sann kristen dåp» lenger.

Jeg vil her dele noe om dette til de som måtte gå med lignende tanker. Fellesnevneren for dem jeg henvender meg til, er at de har vokst opp i familier med kristen påvirkning. Det lyttes vidt og bredt i vår tid, og påvirkningen fra de som fronter et annet dåpssyn, kan være sterk og overbevisende. Som leder for en evangelisk-luthersk organisasjon vil jeg være en annen stemme.

Da jeg var i Etiopia for noen år siden, spurte jeg en av lederne for Mekane Yesus-kirken om hvordan det forholdt seg med hedningemisjon og dåp. Han sa at de forkynner evangeliet for unådde, og ulike familiemedlemmer (en ungdom eller en mor) kan komme til tro uten videre konsekvenser for andre i familien, men når faren i familien blir en kristen, blir hele familien – voksne og barn – døpt alle sammen. Det er som Josva sa: «Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren.» Derfra er det foreldrenes ansvar å lære opp sine barn i den tro de er blitt døpt til, og slik gis troen videre til neste generasjon.

Jeg har tenkt en del på dette i forbindelse med vår dåpspraksis i et land der kristen tro har vært bærende i mange hundre år. Mange av oss har vært anfektet av den folkekirkelige tradisjon der de aller fleste barn er blitt døpt, uavhengig av om foreldre og faddere har en bekjennende tro eller ikke. Tro og dåp hører nemlig sammen. «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt», sier Jesus i Markus 16:16. Jeg tror at en del forkynnelse om luthersk dåp har vært ensidig på den måten at den bare har omtalt troen som en gave Gud gir, og hvem kan tro om ikke barnet? Da kan en lett miste de som vektlegger troen som en overgivelse og «kapitulasjon» i en vekkelseskristen sammenheng.

Når vi døper barna i våre forsamlinger, gjør vi det ut fra en luthersk forståelse av dåpen som et nådemiddel, i tillegg til viktigheten av at barnet skal oppdras i den kristne forsakelse og tro.

Når det står at fangevokteren i Filippi ble døpt med hele sitt hus, blir det påstått at det bare var voksne der, men hvor står det?

Når det står at fangevokteren i Filippi ble døpt med hele sitt hus, blir det påstått at det bare var voksne der, men hvor står det? Det som står, er: «De talte da Herrens ord til ham og til alle som var i hans hus.» (Apg 16:32), og i verset etter står det: «Og straks ble han døpt med alle sine». Det samme kan sies om Paulus som døpte Stefanas’ hus (1. Kor 1:16). Med hvilken rett kan vi ekskludere at barna var med på dette og ble døpt sammen med sine foreldre?

Det viktigste verset for meg er likevel blitt det som står om den lamme mannens venner, de som i sin nød firte ham ned gjennom taket og til Jesu føtter. «Men da han så deres tro, sa han: Menneske, dine synder er deg forlatt!» (Luk 5:20, Mark 2:5). Det var noen som i sin nød og hjelpeløshet bar sin venn til Jesus.

Jeg ble fysisk båret til en døpefont da jeg var en liten baby, men jeg ble i like stor grad båret til Jesus i bønn og forkynnelse gjennom hele min oppvekst.

Jeg vet at mine foreldre bad for meg fra den dagen de visste om meg i mors liv. Jeg fikk høre Evangeliet fra jeg var bitte liten, jeg ble lest for, vi bad sammen, og jeg ble tatt med til søndagsskole, yngstes, yngres, bedehusmøter, bibelcamp, jeg fikk reise på så mange leirer jeg ville osv. Jeg ble fysisk båret til en døpefont da jeg var en liten baby, men jeg ble i like stor grad båret til Jesus i bønn og forkynnelse gjennom hele min oppvekst. Jeg er ute av stand til å peke på noen dag da min tro gikk over fra barnetro til voksen og bevisst tro. Det var som en soloppgang til jeg så lyset klart. Jeg er blitt båret inn i dette, av foreldre og deres foreldre før det igjen, som alle sa: «Vi og vårt hus, vi vil tjene Herren!» Alt har jeg fått av bare nåde.

Jeg har respekt for at andre ser det annerledes, men for meg er det ganske ubegripelig at dette ikke var «nok». At må jeg la meg døpe, nå er det noe jeg må gjøre, nå må jeg være lydig mot Jesus og la meg døpe?

Jeg har respekt for at andre ser det annerledes, men for meg er det ganske ubegripelig at dette ikke var «nok».

Etter at jeg hadde undervist om dette for en tid tilbake, kom en person bort til meg, tydelig irritert. Etter å ha døpt alle sine barn, hadde de som foreldre for en stund siden fått en «klar bibelsk undervisning» om dette og ville nå at barna skulle ta troendes dåp når de var gamle nok til det. «Ser du ikke hva som står i Apg 2:38?», ble jeg spurt. «Peter sa til dem: Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave». «Hva kan vel være klarere enn dette?», spurte vedkommende.

Jeg svarte at jeg hadde tiltro til at de ville være gode kristne foreldre for sine barn, med alt det innebærer. «Så hva skal de omvende seg fra når de blir gamle nok? Det står jo like klart i verset». Og jeg måtte fortelle vedkommende at jeg har hørt for mange historier om kristne som har vokst opp på bedehuset og trodd at de måtte ut i verden først, slik at de kunne bli skikkelig omvendt etterpå.

Jeg håper virkelig ikke våre barn og barnebarn skal tenke at det de har vokst opp med, ikke er godt nok.

Jeg håper virkelig ikke våre barn og barnebarn skal tenke at det de har vokst opp med, ikke er godt nok. Når Awana-satsingen vår er så ekstremt viktig, er det fordi vi vil hjelpe foreldre og besteforeldre til å la barna modnes i sin tro, og til å bekrefte deres tro!  

Så skal det sies at det er andre barnedøpte som har vokst opp i familier der kristen påvirkning har vært mer eller mindre totalt fraværende, og jeg ville vise mer forståelse for at også dåp kan være aktuelt som et brudd med det gamle etter en radikal omvendelse. Men jeg vet at ganske mange her har den samme historie som meg, og jeg vil ganske enkelt si: Takk Gud og dine foreldre, faddere og forsamling for alt du er båret inn i. Din barnedåp, der du ble døpt i navnet til Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, den dåpen er en sann kristen dåp, og den dåpen er god nok. Det er mitt syn på saken.

Se debatt om innlegget på ImFs profil på Facebook.

DÅP: "Det minste ein burde seia, var at udøypte medlemer ikke kan ha leiaroppgåver i forsamlinga", skriv NLA-professor Egil Morland. ILLUSTRASJONSFOTO: UNSPLASH.COM

Tru og dåp høyrer saman

ImF/NLM fortener ros for sitt utkast – no vedteke – til normallover for felles lokale forsamlingar for dei to. Så ulik som organisasjonstenking og -struktur er hos desse, er det godt gjort, skriv professor ved NLA Høgskolen, Egil Morland.

Det er mogleg at framlegg om samanslåing av desse organisasjonane, som kjem med ujamne mellomrom, aldri vil bli vedteke etter «læresamtalar» på topp-planet. Men det kan koma til å skje på grunn av praktiske røynsler på grunnplanet.

Eit par punkt i normallovene fortener ein kommentar. Eg ser eg ikkje bort i frå at det som eg kan stilla meg kritisk til, fordi det gjev signal eg ikkje likar, i realiteten – det vil seia: i høve til ein allereie etablert praksis lokalt – representerer ei markering i skjerpande retning.

Nokre veker før jul i 2018 skreiv eg ein artikkel i Dagen, der eg bar fram ein fundamental kritikk mot framlegget om ny kyrkjeordning for Den norske kyrkja (DNK) som Kyrkjemøtet skal vedta til våren. Eg karakteriserte framlegget som ei lite god blanding av kyrkjepolitikk og dogmatikk, og eg kritiserte særleg at bruken av dåpen som einaste medlemskriterium talar i mot vår lutherske lære. I den vesle katekisma har Luther på meisterleg vis og med enkle døme halde saman dåpens tre element: vatnet, ordet og trua.

Etter meir enn 20 år som leiar for eit bedehus har eg røynsle med kor svakt dåpen står i forkynninga her vest

Så skulle vi kanskje tru at alt er vel når normallovene for ImF/NLM-forsamlingar seier at medlemskap kan teiknast av personar som vedkjenner «seg til den kristne tro og er døpt»? Vel. Uroa mi over denne formuleringa vert større når eg les rettleiinga (sjå den første lenka, red.anm.). Det gjeld to ting: Oppmodinga til å møta menneske «med raushet for eksempel i forhold til det som har med dåp å gjøre», verkar tilsynelatande som god sjelesorg. Men i denne konteksten inviterer dette misbrukte ordet («raushet», red.anm.) til å bryta opp det sambandet som eg viste til i den aktuelle artikkelen om DNK – og endar i motsett grøft. Opplysninga om at eit ikkje-døypt medlem kan oppleva «begrensninger knyttet til … lederoppgaver», vert då ikkje godt nok. Det minste ein burde seia, var at udøypte medlemer ikkje kan ha leiaroppgåver i forsamlinga. Punktum. Etter meir enn 20 år som leiar for eit bedehus har eg røynsle med kor svakt dåpen står i forkynninga her vest.

Les òg: Ny lov gir svar til fellesforsamlingar.

Det er det eine.

Det andre er at paragrafen synest å vise «den kristne tro» til ei subjektiv – og dermed mest viktige? – side av kristenlivet, medan dåpshandlinga blir verande på den objektive, distanserte, sida. I luthersk teologi høyrer dei saman! Det er ikkje mi (private eller personlege) tru og vitnemål som frelser, men «trua som lit på dette ordet» (mi utheving.), altså Guds lovnadsord om dåpen, som gjer dåpen til noko som gagnar oss.

Lat meg leggja til: Eg kjenner ikkje til noka framstilling som betre enn Luthers forklaring til dåpen knyter kristenlivet til starten på det same livet, anten det skjedde i dåpen eller ved ei særleg omvending, nemleg ved orda om den daglege omvendinga.

Så ei anna sak:

Det er interessant at organisasjonane ikkje har heilt samanfallande syn på etablering av eldsteråd. Mi frimodige ytring om dette er som følgjer: Eg ser det som eit godt prinsipp at lover og reglar ikkje spring føre organisasjonstenkinga. Det skjer kanskje fordi det gir ei kjensle av å vera «på ballen», altså å vera det som vi kallar «proaktiv». Mitt råd ville vera ikkje å etablera eldsteråd før ein visste kvifor. Når dette rådet ikkje er overordna styret (det er eg samd i), så spør eg: Er det berre for å markera (restane av) eit tenestedelingsprinsipp ein vil ha det? Då kan det vera lurt å venta litt.

Mitt råd ville vera ikkje å etablera eldsteråd før ein visste kvifor

Det er – for meg – ganske opplagt at desse lovene har ein førebels karakter. Lovene talar konsekvent om «forsamlingen», ikkje om «menigheten», og om møte, ikkje «gudsteneste». Men den medfølgande rettleiinga registrerer den mangfaldige språkbruken som har utvikla seg når det gjeld leiarskapen, som «vil se ulikt ut frå sted til sted». Det kling framandt i dei fleste indremisjonsøyre å seia «pastor», like så at ein i nynorskland seier «menigheten». Alt dette er på full fart inn i språkbruken. Kanskje det korrekte uttrykket «kyrkjelyden» vert for skummelt å ta i munnen? For då er liksom eit avgjerande steg, som ein enno ikkje er klar for, teke?

Men det er det ordet vi lyt nærma oss. Når forsamlingane heilt ut avløyser kyrkja si gamle rolle i dei fleste menneske – også kristne menneske! – sitt liv, og paraplyen (organisasjonane) vert kyrkje, då vert testen om dette nye har ein ekklesiologi (= lære om kyrkja) som er sterk nok til å halda vegger og tak oppe.

Den diskusjonen må også koma!

Egil Morland er professor, dr. philos ved NLA Høgskolen (fagfelt prekenlære og kirkerett)

Dåp til spetakkel

16. mars er det nøyaktig 20 år siden deler av Vestlandet ble berørt av en aldri så liten «dåpstsunami».

roald_evensen

Døperen Roald Evensen fra noenlunde samme tid som den aktuelle hendelsen. Foto: ImF Media arkiv

En rystet biskop Hagesæther uttrykte bekymring på Vestlandsrevyen over denne «omflakkende» predikanten i daværende DVI som hadde døpt en gutt og en jente på Søreide bedehus (indirekte uten å spørre biskopen).

Jeg glemmer aldri replikken til min yngste sønn etter å ha lyttet til biskopens bekymringstale: «Far, jeg tror ikke han der biskopen har peiling. Det må da gå an å døpe i et bedehus når vi i Bibelen leser at de ble døpt i en elv».

Debatt

Dåpshandlingen var kommet i stand ut fra et ønske fra to foreldrepar, og Søreide Indremisjon stilte huset til disposisjon og var villig til å stå som «arrangør». Forut for dåpshandlingen hadde det vært en betydelig debatt rundt temaet dåpspraksis (om vi skulle gi rom for dåp på bedehuset) og en dåpsliturgi som undertegnende hadde vært med og utforme gjennom Forkynner- og leiarringen på Vestlandet. For mange kom dåpshandlingen som et lite «sjokk» og litt som «julekvelden på kjerringa».

Sjokkbølgen la seg ikke over natten, og mange hadde mye å mene og si om dåpshandlingen og innholdet i dåpsritualet. (Mange mente sikkert mye rart om «døperen» også, for «døperen» gikk undertegnende for en god tid etter dåpshandlingen.) Det ble mye skriving i Vårt Land, Dagen og Bergens Tidende, pluss i misjonsbladene.

Banet vei

Når jeg ser tilbake på denne tiden og hva dåpshandlingen på Søreide 16. mars 1996 utløste av debatt og veivalg, er jeg i grunnen litt stolt av å ha vært med på å bane vei for en selvfølgelig bibelsk rett til å utføre dåp på bedehuset. På mange måter ble det rokket ved en tradisjon som ikke har noen tung teologisk forankring, og da vet vi at det blir litt kamp både om det ene og det andre i etterkant.

Midt oppe i det hele ble jeg raust behandlet av min arbeidsgiver DVI, nå ImF, selv om de sikkert hadde lyst til å dukke meg litt i «dåpsbølgen» som fulgte. Dersom jeg skal få gi uttrykk for litt «historisk undring», synes jeg virkelig at mitt navn kunne blitt dokumentert i 100-årsskriftet til DVI (ImF) på side 336, der det heter: « At ein forkynnar tilsett i DVI utførte dåpshandlinga, utan at dette var klarert med Forbundsstyret på førehand, skapte frustrasjonar.» For de som ikke visste det eller vil vite det, var det altså undertegnende som var årsak til «frustrasjonar».

Radikal

Jeg er ikke uten videre stolt av alt jeg har vært med på i livet, men dåpshandlingen på Søreide bedehus 16. mars 1996 vil jeg aldri be om unnskyldning for. Det være seg form eller innhold, og atmosfæren denne dagen vil jeg aldri glemme. Det hører med til historien at jeg aldri ble den store døperen. Etter hukommelsen har det kun skjedd en gang senere, på Kvinlog bedehus i Kvinesdal for noen år tilbake.

Det gleder meg stort å se at mange av mine radikale tanker om livet på bedehuset har fått sitt gjennomslag de siste årene. Jeg har helt fra min ungdom av vært meg bevisst den tanke at kan vi forkynne, kan vi også døpe. Ikke bare kan vi, men vi må i Jesu navn utføre det vi er befalt til å utføre ifølge misjonsbefalingen – GUDS ORD!

Roald Evensen er forkynner og finnmarkskonsulent i Indremisjonsforbundet