Innlegg

Karismatikk-takk?

Kan indremisjonsfolket bli et Åndens folk like naturlig som Ordets, spør Sambåndet på lederplass.

I mainummeret brukte vi god plass på teamet karismatikk, eller Åndens gaver som vi satte som stikkord. En av reaksjonene vi fikk, er at dette ikke ville ha vært mulig for få tiår siden, underforstått at verken utgiverorganisasjon eller lesere ville ha vært klar for det da. I juninummeret setter vi – som varslet sist – søkelys på usunn karismatikk, og noen vil kanskje si at en slik vektlegging er mer i tråd med Indremisjonens profil og misjonsfolk.

Det må erkjennes at dette er et inntrykk som har fått feste seg – og at det også et stykke på vei har noe for seg. Ikke desto mindre kunne en erfaren kretsforkynner nylig fortelle at da han og en enda mer erfaren kollega gjorde en opptelling av hva som gikk igjen i tilfeller der de var blitt spurt om å tale over et bestemt tema, var det nådegaver som toppet statistikken.

For et år siden kom teologen Geir Otto Holmås med boken «Ved en korsvei – Åpent brev til mine karismatiske venner». Boken handler om usunne strømninger innen internasjonal karismatikk, nærmere bestemt den ny-apostoliske reformasjon (NAR). Utgivelsen førte – kanskje litt paradoksalt – til at ImF satte søkelys på sunn karismatikk. Dette var et tema som preget flere nettverk og seminarer på lederkonferansen i 2018. Ikke minst derfor er det naturlig at også Sambåndet viet plass til dette i våre spalter.

En pastor i en ImF-tilknyttet forsamling kom med den formaning at før vi skrev om usunne sider ved karismatikk, måtte vi legge fram det gode og det sunne. Det rådet har vi fulgt. I forrige nummer viste Geir Otto Holmås til at lavkirkelige miljøer som ImF, der bibeltillit og forsoningslære fortsatt står sterkt, kan bety en stor forskjell i vår tid om vi er «villig til å åpne oss for Åndens dimensjon».

Det er viktig å kunne skjelne mellom det sunne og usunne, det ekte og det falske, og det har vært et mål med disse to temaseksjonene

For som vi legger fram i dette nummeret, er vår tid preget av en karismatisk strømning som det er all grunn til å advare mot – noe Sambåndet også gjør. Om NAR sier Holmås at «det er noe som ligner» på det ekte, «og som også mange oppriktige og dedikerte kristne trekkes mot». Derfor er det viktig å kunne skjelne mellom det sunne og usunne, det ekte og det falske, og det har vært et mål med disse to temaseksjonene.

Så må vi, som Holmås også understreker, ikke la det vrange og løgnaktige hindre oss. Kan indremisjonsfolket bli et Åndens folk like naturlig som Ordets? 

– Som kristne søker vi ikke åndelige opplevelser i og for seg, men Kristus selv og alt det han er og har, sier Geir Otto Holmås. FOTO: BRIT RØNNINGEN

‘- Ånden er troens pust

For Geir Otto Holmås er det å være karismatiker ikke for spesielt interesserte, men fundamentalt i det kristne livet.

BERGEN: Geir Otto Holmås er teolog og arbeider i dag dels som frilanser og dels som førsteamanuensis, praksisleder og studentprest ved misjonseide NLA Høgskolen. Han har regnet seg som karismatiker siden han var en ung gutt.

Vi befinner oss i Betlehem i Bergen i oktober 2018, og overskriften for kveldens seminar er «Sunn karismatikk». Seminaret bygger på boka Holmås ga ut noen måneder tidligere, med tittelen Ved en korsvei. Åpent brev til mine karismatiske venner.

Fundamentalt

Og hva er så karismatikk?

‒ Dypest sett handler det om å åpne seg for Åndens liv, gaver og ledelse. Og det er jo for alle kristne. «Alle som er drevet av Guds ånd, er Guds barn», heter det i Romerbrevet. Jesus sier: «Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn» (Joh 14,18). Ånden levendegjør Jesu nærvær hos oss og forherliger ham. Den hellige ånd gir liv til Guds ord, forankrer oss i sannheten, trekker oss inn i kjærlighetsfellesskapet med Faderen og Sønnen og utruster til tjeneste. Ånden er selve troens pust, derfor trenger vi alle å bli stadig fylt av Ånden.  

Den sunne karismatikken beskriver han på følgende måte:

‒ Sunn karismatikk er, som all levende kristen tro, gjennomsyret av kjærlighet til sannheten. Den hellige ånd er Sannhetens ånd som drar oss til Jesus som er veien, sannheten og livet, og gjør oss til én ånd med Ham. Ånden fordyper oss i sannheten i Guds Ord og setter oss fri fra løgn og mørke. I nykarismatikken i dag ar det mange steder skjedd en foruroligende utvikling der en enorm vektlegging av kraft- og nærværserfaringer frikobles mer og mer fra sannheten (usunn karismatikk er tema for Sambåndet som kommer ut onsdag 12. juni.

Skjelne

For å skjelne mellom sunn og usunn karismatikk fremhever Holmås Bibelen som selve kompasset.

‒ Vi lever i en tid som roper etter åndelig dømmekraft. Som kristne søker vi ikke åndsmanifestasjoner løsrevet fra Guds karakter slik han har åpenbart seg i Bibelen. Gud vil øse ut sin Ånd mektig iblant oss. Å tilhøre Guds folk er uløselig forbundet med kraft: evangeliets kraft, korsets kraft, Åndens kraft. Men Jesus gjør det klart at det er nødvendig både å kjenne Skriftene og Guds kraft. Vi kan ikke ha det ene uten det andre. Som Åndens folk må vi vite hvem Gud er, hva han har gjort for oss, hvordan han har arbeidet gjennom hele historien, slik Bibelen forteller om det, understreker Holmås og fortsetter:

– Som kristne søker vi ikke åndelige opplevelser i og for seg, men Kristus selv og alt det han er og har. Paulus skriver til korintermenigheten at de tåler det «svært så godt når noen kommer og forkynner en annen Jesus enn ham vi har forkynt, eller når dere får en annen ånd enn den dere har fått, eller et annet evangelium enn det dere har tatt imot.» (2. Kor 11,4). Forholder vi oss til en annen Jesus og et annet evangelium enn det Bibelen forteller oss, åpner det for en annen ånd. Det er alvorlig.

Gud er nær

Holmås mener det er viktig å fremheve det objektive, faktiske gudsnærværet fremfor det manifesterte nærværet. Helt grunnleggende for en kristen er at Gud er reelt og faktisk nær i Kristus. Gud vil også manifestere sitt nærvær, men det er opp til Ham når, hvor og hvordan. Mantraet i nykarismatiske miljøer om at vi som enkeltpersoner eller fellesskap må bli en landingsplass for gudsnærværet, kan føre til et slitsomt jag etter opplevelser.

‒ Vi må ikke skape det inntrykket at det er vår oppgave å trekke Gud og himmelen ned. Kristus er allerede her hos oss og i oss som tror. Det er en urokkelig konsekvens av forsoningen. Mange oppriktige, overgitte troende forteller at de har opplevd perioder der Gud oppleves fraværende. De erfarer det som i den åndelige veiledningstradisjonen kalles sjelens åndelige mørke, eller sjelens mørke natt. Men det kan paradoksalt være en vei til dypere gudskjennskap.

ANNEN ÅND: – Forholder vi oss til en annen Jesus og et annet evangelium enn det Bibelen forteller oss, åpner det for en annen ånd. Det er alvorlig, sier Geir Otto Holmås. FOTO: BRIT RØNNINGEN

En karismatikk som ikke har rom for de mørke sidene av livet, vil Holmås advare mot.

‒ Sunn karismatikk er sann. Den drar oss ikke bort fra sannheten om oss selv. Det er alltid et faresignal hvis vi må legge bort sider av vår menneskelighet, hvis det ikke er rom for hele spekteret av følelser, hvis vi må koble fra fornuften eller viljen. Eller fjerne meg fra det faktum at jeg har grenser og er begrenset. Genuin kristen åndelighet fremmer det sant menneskelige, slår Holmås fast.

Profeti og helbredelse

Når det gjelder Åndens gaver, fokuserer Holmås denne kvelden spesielt på profetiens og helbredelsens gave.

‒ Dette er begge gaver som vi mange steder skulle gi større rom for i menigheten. Men vi trenger samtidig åndelig dømmekraft. Det finnes en nykarismatisk profeti- og helbredelseskultur om dagen som er ubibelsk og spiller på narsissistiske strenger. I noen miljøer gis moderne profeter altfor stor og selvskreven autoritet, og individuelle profetier blir noe en stadig søker for å oppnå personlig bekreftelse. Profeti er Guds aktuelle tiltale til oss og inviterer til ærefrykt. Når Paulus snakker om at profetien bygger opp i 1. Kor 14, er poenget ikke at den bygger meg opp, men at den bygger opp menigheten. Ekte profeti er lyskasteren Gud setter på situasjonen her og nå; det er et lys som både kan varme og avsløre. Jeg lengter etter mer ekte profetisk tale i menigheten, jeg tror oppriktig vi trenger den.

Holmås er også opptatt av en helbredelsespraksis som både er frimodig og preget av visdom.

‒ Ofte kunne vi våge mer og legge mer til rette for å be for syke. Men vi må finne gode rammer som tar hensyn til det sårbare mennesket. Jeg tror vi som kirke er kalt til å be for syke i spenningen mellom erfaringsbasert tillit til at Gud kan og vil helbrede, og erkjennelsen at dagen ennå ikke er kommet da Gud gjør alle ting nye, sier Geir Otto Holmås.

Dette er et utdrag av en av artiklene i temaseksjonen i Sambåndet nr. 5/19 om sunn karismatikk. Er du ikke abonnent, men har lyst til å lese mer, kan du kjøpe Sambåndet nr. 5/19 digitalt her

ÅNDEHÆR: Styreleder i Oase, Gjermund Eikli, viser blant annet til Efeserne i Bibelen når han utfordrer kristne til å ta åndsmakter og spiritualitet på alvor. ILLUSTRASJONSFOTO: Ingunn M. Ruud, KPK

‘- Pinsen er livsberørende

Styreleder i Oase gir prinsesse Märtha Louise og sjaman Verrett rett i én ting: Det finnes en åndelig virkelighet – og mennesker kan være i kontakt med denne virkeligheten.

Gjermund Eikli er styreleder i Stiftelsen Oase som i snart 40 år vært pådriver for åpenhet rundt det spirituelle og det åndelige i kristen tro. Han tror kristne i sin iver etter å ta avstand fra prinsessens og sjamanens virksomhet, kan bidra til å tilsløre eller benekte eksistensen av den åndelige dimensjonen.

– Den kristnes levende relasjonen til også den tredje person i treenigheten, må løftes fram i møte med nyåndelige strømninger i stedet for å forties, sier Eikli.

I juninummeret av Sambåndet som kommer ut onsdag 12. juni 2019, er usunn karismatikk tema.

Styrelederen framhever at Paulus vektlegger nådegaver og Den hellige ånds gjerning for oss, med oss og gjennom oss.

– Oases røtter er solid plantet i en evangelisk luthersk tradisjon, men vi jobber tverrkirkelig. Vårt kall til å løfte fram åndsfylde, betyr ikke at vi forkynner et annet evangelium, sier han.

– For lettvint å bare kritisere

TILSLØRING: Gjermund Eikli tror kristne i sin iver etter å ta avstand fra prinsessens og sjamanens virksomhet, kan bidra til å tilsløre eller benekte eksistensen av den åndelige dimensjonen. FOTO: Privat

Eikli mener kirken har kommet i en posisjon der den fungerer som partner for dem som vil ta avstand.

– Det er lettvint å kritisere Visjon Norge når en ikke samtidig skal forsvare det Bibelen sier om helbredelsens nådegave og bønn for syke, sier han.

Styrelederen understreker at Oase likevel har tatt avstand fra deler av innholdet i Visjon Norges forkynnelse av helbredelse.

– Men dersom en stopper med å kritisere og ta avstand, går en ufrivillig i ledtog med de som viker unna for det som Bibelen sier om at Gud faktisk kan helbrede når vi ber. Det samme skjer når vi troende tar avstand fra virksomheten til sjaman Verrett og prinsesse Märtha Louise, fortsetter han.

Etterlyser klar tale

Eikli etterlyser en klar veiledning og mer offensiv stemme fra kirker og kirkeledere.

– Er ikke hele vår tro bygd på at det finnes en åndelig dimensjon utenom vår forstand? Magnus Malm har skrevet om den kristne retorikken som har tilpasset seg et rasjonalistisk verdensbilde slik at en kan prate om kristen tro «som om Gud ikke finnes», sier Oase-lederen og legger til:

– Den overnaturlige og åndelige dimensjonen forkynnes og forklares i for liten grad i våre kirker og forsamlinger. Erfaringsdimensjonen, manifestasjonene og gudsnærværet tones ned fordi de er lite kompatible med den rasjonelle virkeligheten. Et resultat er kraftløshet.

I mainummeret av Sambåndet var Åndens gaver – sunn karismatikk – tema. Er du ikke abonnent, kan dette nummeret kjøpes digitalt her.

– Definitivt et skille

Det er likevel mye i sjamanens virke Eikli og Oase ikke kan stille seg bak.

– Bibelen advarer mot å gå til feil kilder. Og her er et definitivt skille mellom oss og sjamanen. Bibelen ber oss snu ryggen til alle ånder unntatt Gud og Guds ånd, sier Eikli og henviser til vers i Efeserne om at vi skal bli fylt av Den hellige ånd og stå fast mot ondskapens åndehær.

Styrelederen mener kristendommen har et fullkomment alternativ til strømningene fra New age og nyreligiøsiteten.

– Den spiritualiteten som Bibelen bygger opp under, er det egentlige alternativet til nyreligiøsiteten. Den hellige ånd gir kraft, utrustning og gaver. Selvrealisering får helt andre fortegn enn sjamanens, sier han.

– Bruk pinsen

Gjermund Eikli tror pinsen og mediestormen som har vært rundt prinsessen og sjamanen, kan by på en god anledning for kristne biskoper, prester, pastorer og forkynnere å snakke høyt og frimodig om Guds ånd, og han utfordrer kristne ledere til å ta dette ansvaret:

– Pinsen lar seg ikke pakke inn i en kirkehistorie-innpakning selv om den er viktig for kirkens historie. Heller ikke lar den seg pakke inn i lære og teori uten en erfaringsdimensjon. Aller minst passer den i en rasjonell innpakking. Pinsen er alltid livsberørende. Den hellige ånd gjelder mitt liv her og nå – sanselig og virkelig. Vi trenger forkynnere som vitner om dette og lar Den hellige ånd gjøre det levende. KPK

Les også: Da Gud lot en dødningemaner lykkes.

I mainummeret av Sambåndet var Åndens gaver – sunn karismatikk – tema. Er du ikke abonnent, kan dette nummeret kjøpes digitalt her.

– Utan pinsen – inga kyrkje

Professor Terje Hegertun meiner pinsen er ei undervurdert høgtid: Utan pinsen ville det neppe vore noko kyrkje.

– Kva ville kyrkja vore utan pinse? Den ville ikkje vore kyrkje i det heile. Det nye testamentet fortel at Jesu venner var bak lukka dører. Dei var fylt av frykt og redsel. Det syner seg eit heilt anna bilete av dei etter erfaringa dei gjorde på pinsedag, seier MF-professor Terje Hegertun.

Preses i Bispemøtet i Den norske kyrkje (Dnk), Helga Haugland Byfuglien, er einig.

– Utan pinsen ville kyrkja blitt ei lita sekt og krympa. Det viktigaste med pinsen er at kyrkja stadig består. Trua på Kristus i verda forsvinn ikkje, men veks faktisk, seier ho.

Undervurdert høgtid

Pinsen sit gjerne ikkje like langt framme i folk flest sitt medvit som dei andre store kristne høgtidene. Terje Hegertun synest det er leitt at pinsen som høgtid ikkje har den same status som for eksempel jul og påske.

– Eg kan ikkje setje desse høgtidene opp mot kvarandre, men eg vil hevde at pinsen på mange måtar er like viktig som påska. Dersom påska er kyrkja sin kjøl, så er pinsen vinden i segla som gir den framdrift, seier han.

Kyrkja og misjonen sin fødselsdag

Haugland Byfuglien synest også at pinsen er noko neglisjert som høgtid.

– Pinsen er den høgtida som blir feira minst, er mest ukjent for folk flest og samlar færrast, fortel ho.

Pinsen blir ofte rekna som kyrkja sin fødselsdag.

– Framstillinga om pinsen i Det nye testamentet står som eit grensepunkt for disiplane og den fyrste kyrkja. Men pinsen kan like gjerne kallast misjonen sin fødselsdag då disiplane fekk nådegåva å kunne forkynne til folk med ulike språk og ulik bakgrunn, seier Haugland Byfuglien.

Les også: Ingen tungetale på pinsedag (blogg)

Gåve, nærvær og mot

Hegertun bruker gjerne tre stikkord når han snakkar om Den heilage ande: Gåve, nærvær og mot.

– Ifølgje Det gamle testamente skulle folket nyskapast ved at dei fekk eit nytt hjarte og ei ny ånd. Oppgåva for den truande er å sjå livet og trua som ei gåve. Frelsa er noko vi ein gong for alle har motteke og noko som vi kvar time av dagen stadig tek imot, seier han.

Nærværet som pinsen og Den heilage ande gir, kan vi ifølgje professoren ha forskjellig tilnærming til.

– Fordi det kom ein pinsedag, er Guds frelsande nærvær kome til oss gjennom kyrkja sitt liv i verda, og gjennom dei gåvene og fruktene som Anden gir for å byggje kyrkja, seier han.

Når Bibelen gir formaningar om at vi skal vere brennande i Anden eller la oss bli oppfylte av Anden, handlar det ifølgje Hegertun mykje om mot.

– Det handlar om det relativt dynamiske språket som urkyrkja og oldkyrkja var kjent for. Det handlar om mot til å reise seg som kyrkje i omgivnader tettpakka av andre gudar og dekadent livsstil: Mot til å vere kyrkje, kort og godt, seier han.

Ned på jorda

For mange kristne kan Den heilage ande fort bli noko svevande og lite handfast. Det ønsker Hegertun å gjere noko med.

– Eg vil omskrive omgrepet Den heilage ande, som fort dreg i retning av noko svevande som ikkje er konkret og fysisk, til at det nett er noko av det mest fysiske i den kristne trua. Den heilage ande er i praksis den dynamiske og levande kyrkje overalt i verda, seier han.

Som pinsevenn er Hegertun også oppteken av at vi ikkje snevrar inn tydinga av pinsen til eit bestemt kyrkjesamfunn.

– Forteljinga om pinse må ut av dei rammene mange folk har, for eksempel knytt til eit bestemt kyrkjesamfunn. Dette skjer heldigvis i dag. Ei kristendomsform som snakkar meir om kristen erfaring har ein forunderleg sterk vekst verda over på tvers av kyrkjesamfunn, seier han.

Kyrkjehistorikarar seier, ifølgje professoren, at veksten som har vore dei siste hundre åra i denne forma for kristendomsutøving, kanskje er eit av dei største kyrkjehistoriske mirakla som har skjedd gjennom heile kyrkja si historie.

– Det gleder meg at mange teologar no har fått eit felles språk rundt det som har med pinse å gjere. Pinsekristendom er ei kristendomsform som dreg Gud og Jesus inn i vår eigen kvardag og lèt den bety ein forskjell, seier Hegertun.

Å forstå heile gudsbiletet

Ifølgje Hegertun kjem ein ikkje utanom Den heilage ande om ein skal forstå heile gudsbiletet i den kristne trua.

– Dei heilage ande er ein sentral del av den kristne gudsoppfatninga og det rike kristne gudsbiletet som Bibelen og særleg Det nye testamentet teiknar. Den heilage ande er ikkje den som kastar lys på seg sjølv, men kastar alltid lys på biletet av Jesus Kristus, som er det viktigaste. Det er viktig at ein heile tida tenkjer på Den heilage ande saman med resten av det kristne gudsbiletet, med Jesus og Gud. Det er Anden som aktualiserer og lèt oss forstå kven Gud og Jesus er. KPK