Denne kommentaren skal handle om bibel- eller skriftsyn ved den delvis ImF-eide NLA Høgskolen i Bergen. La det være sagt med én gang: Jeg er ansatt som medieleder i ImF, men det følgende er ikke noen eieruttalelse. Det eierne, representert av ImF og NLM, har uttalt som eiere, kan leses her.

Jeg ytrer meg derimot som meningsbærende redaktør i Sambåndet. I den egenskapen har jeg fulgt med på debatten i avisen Dagen og var til stede på NLAs åpne fagdag om skriftsyn tirsdag 3. desember. Det følgende er dermed heller ikke å betrakte som et referat fra fagdagen.

Les Sambåndets oppsummering av debatten i Dagen her

HOPPER OVER

Både noe av det flere av lærerne ved NLA har skrevet i Dagen, og det som kom fram fra flertallet av de lærerne som foredro på fagdagen, ledet dessverre tankene mine til måten flertallbiskopene argumenterer på i debatten om vigsling av homofile par. Der åtte av tolv biskoper søker å trekke opp en lang linje om at Bibelen må leses i lys av at Gud er kjærlighet, og at homofil kjærlighet dermed kan velsignes, argumenterer NLA-lærere med at Bibelen må leses i lys av Jesus, og at Det gamle testamente dermed ikke nødvendigvis er å anse som historisk skrift. Begge deler kan høres tilforlatelig ut, men problemet oppstår når det viser seg at man ved denne argumentasjonsformen hopper bukk over viktige utsagn i Bibelen. At dette ikke later til å bekymre verken biskoper på sin side eller NLA-lærerne på sin, er bekymringsfullt.

Biskopene og homofilispørsmålet skal vi la ligge i denne omgang. Det NLA-debatten i sosiale medier og i Dagens debattspalter har dreid seg mye om, er altså i hvilken grad hendelsene som er omtalt i GT, er faktiske. At det er ulike syn på dette ved NLA, kom tydeligst fram i den delen av programmet som bar den talende overskriften «Skriftsynet i endring – fra lekmann til akademiker». Mellom linjene kan vi altså her lese at en slik endring i personlig bibelsyn anses som normalt når man blir en del av en akademisk verden.

– POESI, IKKE HISTORIE

Professor Svein Rise bekjente da også at han i en periode hadde lest Bibelen uten å skjelne mellom GT og NT, men som akademiker hadde han lært å skjelne. Rise siterte teologen Meriton på at den virkelige historien begynte med Jesus. Det var da Gud kom endelig til syne. Gud viste seg på foreløpig vis i de gamle beretningene og synlig i de nye. Og det er først med Jesus at det knytter seg en historisk betydning til troen, det er først i den nye pakt at det understrekes at troen står og faller med historiske fakta. Forbildet i GT gir oss, ifølge Rise, en foreløpig tegning av Guds visdom og vårt liv.

– Historiefortellerne i GT lager ofte poesi. De skriver ikke som moderne historikere. Dermed blir det feil av oss å bruke moderne historiebriller for å finne fram til historien bak poesien. Da kan vi komme til å avteologisere teksten. Vi må skille mellom det foreløpige og det endegyldige, mellom modellen og det ferdige verket. Jesus er Skriftens sentrum. Vi må ikke gå til tekstene med vår målestokk for sannhet, anførte professor Svein Rise.

BIBELENS SELVVITNESBYRD

Førsteamanuensis Gunnar Johnstads innlegg under samme overskrift kom tydelig nok overraskende på den ansvarlige for programmet, professor Oddvar Johan Jensen. Johnstad hadde fått samme tema som Svein Rise, men hadde en litt annen bekjennelse: – Jeg har ikke endret meg så mye de siste 40 årene, sa han. Med det var han ferdig med det oppsatte temaet og gikk over til det han egentlig hadde ønsket å snakke om, nemlig «Bibelens eget selvvitnesbyrd/selvpresentasjon». Det gikk fram av det Johnstad sa at dette nærmest var en tilsnikelse. – Jeg ønsket å være med, sa førsteamanuensisen.

Johnstad påpekte at alle norske bibeloversettelser har «Den hellige skrift» på tittelbladet, og han ba tilhørerne merke seg at 2011-oversettelsen (og flere andre, red.anm.) også har gjennomgående paginering – altså at teksten ikke starter med side 1 igjen i NT.

Over to tettskrevne sider som han delte ut, underbygde han disse poengene, også med en mengde bibelhenvisninger: Det nye testamente (NT) betrakter og behandler Det gamle testamente (GT) som autoritativ, hellig skrift. Skriftene, forstått som Det gamle testamente (GT), omtales i Det nye testamente som Guds ord, og Jesus anerkjente alle de kanoniske skriftene (den hebraiske skriftsamlingen) i GT. Bibelen handler om Guds frelseshandlinger i «tidligere tider» og i «de siste tider», og apostlenes ord fra og Jesus er frelsesformidlende, åndsfylte ord, påpekte Johnstad.

UTFORDRET NLA

Mot slutten av fagdagen fikk to studenter ordet for å kommentere innleggene. Linda Aune, som studerer teologi på fjerde året, presenterte seg som misjonærbarn og prestedatter med bakgrunn fra NLM og Den norske kirke. Hun trodde at Gud hadde en finger med i tilblivelsen av Bibelen, men etter undervisningen på NLA kunne hun ikke lenger ha full tillit til Hebreerbrevet (der man ikke er enig om hvem som er forfatter, red.anm.), sa hun.

Asbjørn Berland, som er en av de studentene som initierte debatten i Dagen, mente at et av de viktigste spørsmålene er hvor vi går for å finne bibelsynet vårt: -Jeg mener det er natulig å gå til Bibelen. Den er min høyeste autoritet, bekjente Berland.

Han framholdt, i likhet med Johnstad, at både de som skrev GT og NT var inspirert av Den hellige ånd.

– Finner en sitt bibelsyn i Bibelen, eller tar en det fra andre teologer, spurte Berland, og han fortsatte med å utfordre NLA:

– Ønsker NLA å åpne opp for alle bibelsyn? Hva skal til for å hindre at NLA blir et nytt MF, for eksempel i homofilisaken?

– DET GÅR EN GRENSE

Gunnar Johnstad svarte Berland:

– Det er vesenlig å spørre hvor vi ender opp. Det går en grense, for eksempel for hvem som kan undervise på NLA, og det er en grunn for hvilket bibelsyn man kan ha. Jeg håper og tror at alle kan være enige i et grunnlag om at bibelordet er Guds åpenbaringsord og historie. Har vi ikke den grunnholdningen, er vi ikke på samme lag, klargjorde Johnstad.

Høgskolelektor Peder Kvaale Solberg ved NLA, som for øvrig ble presentert som katolikk, var også en av foredragsholderne. Hans synspunkter skal Sambåndet komme bredere tilbake til senere.

– Jeg vil berømme en holdning som går ut på at hele Bibelen er sann, og her vil jeg ikke legge til noe «men», sa Solberg i sitt svar til Berland – men problematiserte det likevel:

– Når Pilatus stiller spørsmålet om hva som er sannhet, så står sannheten foran ham (altså Jesus selv, red.anm.). Noe av uenigheten går på om sannheten må være foranket i noe annet enn Jesus (altså i selve bibeltekstene, red.anm.), sa Solberg.

Stipendiat Inge Andersland mente at det å vise til Bibelens selvvitnesbyrd, slik Asbjørn Berland gjorde, kunne innebære at man hadde et ferdig bibelsyn. Da gikk man nettopp ikke, slik den tidligere Bildøy-studenten så det, til Bibelen for å finne sitt bibelsyn, underforstått studere seg fram til det selv.

REFSET DEBATTANTER

Den ansvarlige for innholdet på fagdagen, professor Oddvar Johan Jensen, varslet at NLA ville følge opp med seminar i vårsemesteret over seks dobbelttimer om bibelsyn, i tråd med tidligere tradisjon. Han var ikke udelt begeistret for alle innleggene i Dagen:

– Noen av dem har ikke vært basert på akademiske prinsipper om etterrettelighet og sannferdighet. Det er ikke alltid slik at man er i Åndens tjeneste når hjertet er varmt, sa professoren.

Oddvar Johan Jensen mente det var viktig å skape respekt for hverandres tro, og «ikke skyve skriftsynet fram som den egentlige trosbekjennelsen», som han uttrykte det.

BIBELEN FORKLARER BIBELEN

Spørsmålet jeg stiller meg, og som gir meg problemer med å følge den forsøksvis lange linjen, er hvor man finner støtte i Bibelen for denne tydeligvis dominerende tankegangen på NLA om et skille mellom GT og NT. Hva teologer og kirkefedre måtte ha sagt, er én ting, men dersom dette ikke støttes opp av Ordet, vil det kunne møtes av interesse hos meg, men ikke som noe avgjørende. Og dersom det er slik som høgskolelektor Peder Solberg skrev i Dagen 5. november, at Gud har åpenbart seg i GT «som et entydig bilde av en god og kjærlig Gud som elsker alle mennesker», hvordan forholder man seg da til bibelvers som Hebreerne 10,13: Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender! Eller som det står i et parallelt vers i Matteus 10,28: Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete!  I stedet for å spørre hva (andre) teologer har ment om slike og andre vanskelig ting man finner i Bibelen, må man, slik jeg ser det, la Bibelen forklare seg selv. Faren med å trekke opp en lang linje der man gir store deler av Bibelen en lavere status, blir jo da at en bibelsk forklaringsmodell står svakere.

Det er helt riktig at man må arbeide med bibeltekstene, men man kan etter min mening ikke arbeide uavhengig av dem. Det er det jeg dessverre ofte får inntrykk av når jeg lytter til en del akademiske teologer, og det skaper ikke gjenklang hos meg. Dette fordi det nettopp er bibelordet Den hellige ånd bruker for å kaste lys over ting som kan være vanskelige for oss. I dette arbeidet kan man søke veiledning i det andre mennesker har fått se gjennom sitt åndsveiledede og dokumenterte bibelstudium. Og jeg har ofte funnet det givende å trekke inn momenter fra samtidskulturen som kan kaste lys over teksten (for eksempel i lignelsen om den bortkomne sønn). Men igjen; mennesketanker uten dokumentert støtte i bibelteksten får ikke autoritet hos meg. Også dette handler om den etterretteligheten professor Oddvar Johan Jensen snakket om.

PROFESSOR MED BIBELSYN FRA BEDEHUSET

At en slik holdning til arbeidet med Bibelen er fullt mulig også innenfor en akademisk ramme, har jeg fått et klart inntrykk av hos Sverre Bøe ved Fjellhaug internasjonale høgskole. «Bibelen er vår lærebok», sa han sist gang vi snakket sammen. Og i Dagen 2. desember uttaler professoren at han ikke har funnet det nødvendig å skifte ut det bibelsynet han fikk på bedehuset.

«Bibelen viser oss selv at bibelteksten om Jesus vokser frem også av historisk granskning av kildene», sier Bøe med referanse til innledningen til Lukasevangeliet.

Her er det to poeng å merke seg: «Bibelen viser oss selv», sier Bøe. Professoren har altså kommet fram til denne erkjennelsen ved å studere Bibelen. Det andre poenget er det han legger til om Lukas’ kildegransking: «Men for all del, veiledet av Den hellige ånd, slik at Lukas ikke gjorde noen feil».

Om GTs historisitet sier Bøe det slik: «Enkelt sagt vil jeg lese GT slik Jesus og apostlene gjorde det. Det nye testamente gir oss fasiten på en del spørsmål som ut fra Det gamle testamente isolert sett kan virke uavklart». Og videre: «Det betyr at når Jesus viser til Jona som historisk person (Matt.12,40-41), så tror jeg at Jona er en historisk person. (…) Hvis Jesus hadde henvist til Jona som en myte, ville det forpliktet oss motsatt vei».

Førsteamanuensis Geir Otto Holmås uttaler seg i samme Dagen-artikkel. Han mener kampen i dag står mot «den ekstreme subjektiviteten». «I dag fremholdes det veldig ensidig at all kunnskap og alle våre virkelighetsfortolkninger, også våre bibeltolkninger, grunnleggende sett er noe vi konstruerer ut fra vårt ståsted i et bestemt sosialt og kulturelt fellesskap. Åpenbaringstanken har trange kår. Det skaper problemer for forkynnelsen, som mister eksistensiell kraft», sier Homås.

FØRSTE REKTOR VED NLA

Dagen 2. desember bringer også en svært interessant kronikk av Alf Danbolt, som er sønn av NLAs første professor og rektor, Erling Danbolt. Rektoren ved Ad-Fontes pastorutdanning siterer sin far på blant annet følgende: «Man går til bibelstudiet med den forutsetning at vi først må spørre om dette kan være riktig. Kan det ikke det, må vi forkaste det eller rette det som en mangelfull skolestil. Undere kan ikke skje (- det vet vi -) altså har de ikke skjedd og så videre».

Alf Danbolt tar også med et sitat fra Luther: «Derfor skal vi skal vi ganske enkelt stå fast på at når vi hører Gud si noe, så tror vi det og tar ikke opp noen diskusjon om det. Vi skal heller la vår fornuft ta til fange i lydighet mot Kristus (2.Kor.10,5) (Luther belegger altså her sitt synspunkt med bibelteksten).

«Jesus er skriftens sentrum», fastslo professor Svein Rise på fagdagen. Det har han helt rett i. Men Jesus er altså skriftens sentrum, og «hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet» (2.Tim.3,16).