Tag Archive for: stedfortredende soning

Rettferdig kjærlighet

En gud som vi forsto i ett og alt, ville ha befunnet seg på vårt eget nivå, Lykkeligvis er det ikke en slik Gud vi har, og dermed har vi også bruk for ham, skriver Sambåndet på lederplass.

«Det eldgamle budskapet er på vei ut av kristen forkynnelse», innleder Vårt Land en seks siders «Hovedsak» med i lørdagsavisa 6. januar. Det er Jesu død på korset som bærer av vår straff og soner av vår synd, journalistene har i tanken.

Mot slutten av fjoråret ble det tydelig at det som hadde startet i utlandet blant såkalte postmoderne teologer, har fått rom også blant norske forkynnere. Pastor i Oslo misjonskirke Betlehem, Erik Andreassen, erfarer at man i dag må lete lenger i evangelikale miljøer for å finne det han kaller «skremselsforkynnelse». Han synes det er «mye bra med at man har sluttet å fremstille Gud som sint og med behov for å straffe.»

Felles for dem som tar avstand fra Jesu stedfortredende strafflidelse, synes å være at de har problemer med å forstå en slik handlemåte fra Gud. «At Gud konfronterer mennesker med deres synd og kaller dem til oppgjør og omvendelse er ikke det minste problematisk. Men spørsmålet man bør stille seg, er om stedfortredende korsdød er en god måte å gjøre dette på», uttaler MF-teolog Asle Eikrem. Legger man til grunn det kristne har gjort siden oldkirken, setter altså Eikrem seg til doms over Gud. Adventistpastor Harald Giesebrecht har – i samme ånd – stilt seg spørsmålet «tror Gud på Jesus?» og har skrevet boken «Ærlig talt, Gud».

Sambåndet tar i februarnummeret opp tråden fra senhøsten 2016. Vi tar mål av oss til å svare på noen av de påstandene som er kommet fram det siste året, ved å påvise at Jesu lidelse og død på korset i vårt sted går som en blodrød tråd gjennom hele Bibelen. Derfor har da også store evangelikale nettverk gjort det som også kalles objektiv forsoningslære, til forutsetning for medlemskap.

Nødvendigheten av å være rettferdig, for dermed selv å kunne rettferdiggjøre andre, forklarer den treenige Guds handlemåte.

Det er nødvendigheten av å være rettferdig, for dermed selv å kunne rettferdiggjøre andre, som forklarer den treenige Guds handlemåte. At Jesus, som den andre personen i guddommen, frivillig påtok seg gjøre opp for synden i vårt sted, oppfatter vi først og fremst som uttrykk for grenseløs kjærlighet.

Også vi synes det er vanskelig å fatte hvorfor det «behaget» Gud å «knuse» Jesus, slik profeten Jesaja forutså. Men Gud har åpenbart sin vilje gjennom Jesus og Bibelen. En gud som vi forsto i ett og alt, ville ha befunnet seg på vårt eget nivå, og en slik gud kunne vi både ha diskutert med og skaltet og valtet med læren til. Men lykkeligvis er det ikke en slik Gud vi har, og dermed har vi også bruk for ham.         

Illustrasjonsfoto: Offerlammet. Kilde: Wikimedia Commons. Acquired by Henry Walters with the Massarenti Collection, 1902

Straffen lå på ham

KOMMENTAR Jesu stedfortredende strafflidelse går som en blodrød tråd gjennom hele Bibelen.

6. januar viet Vårt Land seks sider til hva som skjedde på korset. Debatten startet da Sambåndet i november 2016 første gang skrev om angrepet på det som også kalles objektiv forsoningslære.

Kritikk

Det siste året har særlig tre personer stått fram i Norge med kritikk av objektiv soning: Hovedpastor Erik Andreassen i Oslo misjonskirke Betlehem, leder Harald Giesebrecht i Syvendedags Adventistkirkens barne- og ungdomsforening og seniorprofessor Notto Thelle ved teologisk fakultet, Universitetet i Oslo. Dette er et utdrag av et svar til dem i årets februarnummer av Sambåndet.

Lære

Andreassen holder seg til den klassiske forsoningslæren, som legger vekt på at Jesus døde for å beseire ondskap og død og bringe befrielse. Jeg er enig med førsteamanuensis Arne Helge Teigen ved Fjellhaug internasjonale høgskole som i den viktige boken «Kors og frelse», framholder at klassisk og objektiv forsoningslære er to sider av samme sak. Vi står da igjen med den subjektive, liberalteologiske forsoningslæren – om at synd ikke finnes, og at Guds tilgivelse derfor ikke er nødvendig – som ubibelsk. 

N.T. Wright

Erik Andreassen siterer den britiske teologen N.T. Wright på at mange kristne har unnlatt å tolke Jesus ut fra det Bibelen sier om hva Gud gjorde med jødene. Tankerekken «vi har syndet – Jesus døde – vi blir frelst» holder ikke, ifølge Wright. Jeg vil argumentere for at læren om Jesu objektive, stedfortredende lidelse og soning nettopp er grunnlagt på det Guds handlemåte overfor israelsfolket betyr for oss som hedningekristne. (Alle uthevelser i bibelsitater er mine.)

Guds lam

Døperen Johannes plasserer Jesus inn i israelsfolkets historie: «Dagen etter ser han Jesus komme til seg, og sier: Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd!» (Joh 1,29, jf. Apg 2,22-23; 4,26f). I 2. Mos 12 leser vi om den siste av plagene Gud førte over Egypt for at farao skulle la det slavebundne israelsfolket forlate landet. Dersom blodet fra påskelammet ble smurt på ytterdørens rammeverk, sparte Gud livet til den førstefødte innenfor.

Vårt lam

Paulus bekrefter sammenhengen mellom Jesus og påskelammet i 1. Kor 5,7: «For vårt påskelam er slaktet, Kristus.» I Luk 24,25-27 sier Jesus til emmausvandrerne: «Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet? Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og forklarte for dem i alle Skriftene det som er skrevet om ham» (jf. Apg 3,15-18).

Jesus kalles også for «vårt påskelam». I Egypt døde påskelammet i stedet for den førstefødte. Peter bekrefter i apostelens første brev (1,18-20): «For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting (…) dere ble kjøpt fri (…), men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam. Han var forut kjent (…), og for deres skyld er han blitt åpenbart ved tidenes ende.»

Synd

«Den som synder, skal dø», sier profeten (Esek 18,20a). Paulus samstemmer i Rom 6,23a: «For syndens lønn er døden». For de førstefødte i de israelittiske familiene i Egypt ble dommen eksekvert over det lyteløse og uskyldige lammet. For oss ble dommen eksekvert over den syndfrie Jesus.

Døde

Hebreerbrevet sier det slik om da Jesus ble menneske (2,14-15): «Da nå barna har del i kjød og blod, fikk også han på samme vis del i det, for at han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen». Vi er ikke frelst fordi Jesus oppfylte loven, men fordi han døde i vårt sted.

Juridisk

Jesaja profeterte slik (kap. 53) om det få vil være uenig om at er Jesus: «Han ble såret for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. (…) Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham. (…) Ved trengsel og ved dom ble han revet bort». Språket er juridisk. Peter bekrefter stedfortredelsen i sitt første brev (2,24a): «han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet».

Døperen Johannes

I boken «Gåten Jesus» skriver Notto Thelle at det er «vanskelig å tenke seg at denne (læren om objektiv soning, min anm.) kan amputeres uten at kirken blir skadet og får fantomsmerter.» Thelle peker også på at døperen Johannes utpeker Jesus som «Guds lam». Men så forsøker professoren å argumentere for at verken døperen eller evangelisten hadde soning i tankene. Starten av Jes 40, som døperen knytter seg an til, gjør det til en underlig påstand. Og hva evangelisten angår, skriver Johannes i sitt første brev (1,1b-2) at Jesus Kristus «er en soning for våre synder (…) også for hele verdens» (jf. 3,5).

Ofring

Harald Giesebrecht hevder (i Dagen 30.11.17) at blod ikke var nødvendig for at Gud skulle kunne tilgi, og at «drapet» på dyret ikke var sentralt. Jeg vil henvise Giesebrecht til framstillingen ovenfor om Guds lam og vårt lam. Jeg har også vist til flere skriftsteder som slår fast at Jesu død, som vårt påskelam, var nødvendig. Jesus uttalte om sin forestående korsdød: «For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse (Matt 26,28). Paulus skriver til efeserne (1,7): «I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse etter hans nådes rikdom.»

Jesus

Fordi ofringene i gamle pakt er en skygge (Hebr 10,1), refereres Jesus slik i Hebr 10,8-10: «Først sier han altså: Offer og gaver og brennoffer og syndoffer ville du ikke ha, og hadde du ikke lyst til – enda disse blir båret fram etter loven. Deretter sier han: Se, jeg kommer for å gjøre din vilje. Han tar bort det første, for å la det andre stå fast. Ved denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme blir ofret én gang for alle.»

Jo, Giesebrecht, vårt påskelam, Kristus, ble ofret. Og som yppersteprest (Hebr 8) motsvarer Jesus handlingene til ypperstepresten Aron (jf. Hebr 7,27; 9,24; 9,28).            

Rettferdig

Jesu objektive, stedfortredende strafflidelse er vanskelig å forstå. Men dette var nødvendig for at Gud skulle kunne være rettferdig (Rom 3,25-26), og Jesus fikk se resultater av sitt offer (Jes 53,10ff). «Er ei det kjærlighet, da er havbunnen tørr».   

Også publisert i Vårt Lands papirutgave og på verdidebatt.no 17.02.18.

Les også Synspunkt i Dagen om samme tema (16.02.18).

Er du ikke abonnent på Sambåndet og ønsker å lese den fullstendige artikkelen, kan nr. 2/18 kjøpes her

Avviser soningstanken

– Det er fortsatt mange som mener tanken om stedfortredende strafflidelse er den beste måten å forstå betydningen av Jesu død på korset på. Men min opplevelse er at det er stadig flere teologer som går bort fra en slik tenkemåte.

Ordene kommer fra Asle Eikrem, førsteamanuensis i systematisk teologi ved Menighetsfakultetet. Han mener derimot at disse tankene ikke er nye.

– Helt siden opplysningstiden har forestillingen om stedfortredende strafflidelse blitt gjenstand for kritikk, sier han.

Glad i Bibelen.

Eikrem er oppvokst i bedehustradisjonen og uttrykker at han «har dyp respekt for bedehusfolket på mange måter». Han har også mye godt å si om arven fra bedehuset, blant annet mener han at «tanken om at Gud gjør noe i Jesus som ikke andre mennesker er i stand til», bør holdes fast på.

– Men påstanden om at Gud straffer Jesus for våre synder, mener jeg er dypt problematisk. Gudsbildet en slik påstand forutsetter, er vanskelig å forsvare, sier han til Sambåndet.

Eikrem presiserer, som en forutsetning for sine svar, at han «er glad i Bibelen».

– Den er en viktig, interessant og spennende bok som jeg har brukt størstedelen av mitt voksne liv på å studere mange timer om dagen, sier han.

Men i et vitenskapelig arbeid med bibeltekster, skal tekstene kritisk etterprøves.

– Et bibelsitat er ikke et teologisk argument, men danner utgangspunktet for en diskusjon som må ta all menneskelig erfaring med i betraktning, sier han.

Avviser vold.

I disse dager arbeider han med en bok der blant annet spørsmålet om soning og forsoning er tema. Der diskuterer han forholdet mellom ulike forståelser av kjærlighet i kristen tradisjon og kristne forestillinger om offer. Disse diskuterer han opp mot ulike forståelser av betydningen av Jesu liv som helhet, både knyttet til hans død på korset, men også til måten han levde sitt liv på for øvrig.

– I boken avviser jeg alle forståelser av frelse hvor vold er nødvendig for at målet skal realiseres, bl.a. tanken om at Jesu død på korset er et uttrykk for stedfortredende strafflidelse, sier han og fortsetter:

– Dette innebærer at jeg ikke tilskriver mordet på Jesus noen frelsende betydning. I det øyeblikket man gjør det, tilskriver man voldshandlinger en form for guddommelig nødvendighet, noe jeg mener er i dyp konflikt med hvem Gud er. Guds vilje kommer derfor ikke til uttrykk i korsfestelsen av Jesus, men i Guds reaksjon på denne hendelsen, der han reiser opp voldsofferet.

Enkeltstående vers.

– Men hvordan vil du forholde deg til bibelske tekster som for eksempel Jesaja 53,5, Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder, eller Kol 2,14, han tok bort (gjeldsbrevet) da han naglet det til korset?  

– Det er ikke vanskelig å finne enkeltstående bibelvers som motsier min posisjon. Men, gitt det bibelsynet jeg forfekter, så er ikke dette problematisk. Det er mange ting som blir sagt og gjort i Bibelen det er vanskelig å forsvare som gode ord og handlinger. Dette utelukker ikke at Bibelen gir oss mange gode ressurser til å forstå livet, og leve godt.

De konkrete tekstene Sambåndet gir som eksempler, vil Eikrem møte slik:

– Ordene fra Jesaja 53 er sjelden eksplisitt brukt til å fortolke Jesus-fortellingen. Det er verdt å merke seg at et av de få stedene det faktisk skjer (Matt 8, 17), brukes det til å fortolke en hendelse der Jesus tar bort sykdom uten å måtte lide på samme måte som Peters svigermor. Dette sier jeg som en generell advarsel mot å anvende ord i GT for å fortolke Jesu liv.

– Når det gjelder ordet i Kol 2,14, så finner jeg denne tolkningen av korset dypt problematisk. Som Jesu tilgivende aktivitet før korsdøden viser, kan heldigvis Gud tilgi uten å kreve stedfortredende strafflidelse, sier Asle Eikrem.
 

Trenger Jesus.

– Men når stedfortredende soning fjernes som det sentrale, hva blir da kjernen i kristendommen?

– Å avvise tanken om stedfortredende strafflidelse er ikke ensbetydende med at den kristne troen har mindre å si om livet og livets utgang. Tvert imot, ved å reformulere vår forståelse av Jesu liv og død, kan vi bidra med et mye rikere og mer nyansert vokabular om hvem Gud er og hvordan Gud forholder seg til vår verden, sier Eikrem og eksemplifiserer:

– Vi trenger Jesus i kampen mot urettferdighet på alle samfunnsmessige plan, vi trenger Jesus til å lære oss om hvordan vi konfronterer synd på en måte som skaper forandring i menneskehjerter, vi trenger Jesus til å forstå at livet og dets muligheter for å erfare godhet er en gave, og vi trenger Jesus for å forstå betydningen av vår egen død og hvilke nye muligheter for liv døden åpner for.

Lurer du på hva Sambåndet mener om dette og/eller ønsker du å kommentere? Les lederartikkelen på sambåndet.no og bruk kommentarfeltet under den