Hvordan kom vi dit Klepp-politikerne er?

Hovedutvalget for samfunn og kultur i Klepp behandlet tirsdag 23. november sak om retningslinjer for støtte til kulturarbeid i kommunen. Som sambåndet.no meldte like etter at vedtaket ble gjort, stemte sju av ni for å ta inn et kriterium som i praksis vil gjøre det umulig for bedehuskristne i Klepp å søke om slik støtte. Representanter for KrF og Frp stemte imot. Kommunestyret får siste ord 13. desember.

Mot kommunedirektørens innstilling ble følgende formulering tatt inn i retningslinjene: «Organisasjonar må rekna alle medlemmer/deltakarar som likeverdige når det gjeld å kunne veljast til styre, tillitsverv og posisjonar, uavhengig av samlivsform, seksuell orientering, kjønn eller etnisitet». Dette handler altså om valgbarhet – hvem som skal kunne velges.

Utvalgsmedlemmene var klare på at dersom eksempelvis klassisk kristen samlivsetikk hindret noen fra å kunne velges inn i et styre, ville det føre til avslag på søknad om kommunal støtte.

Samliv

Det er normalt at kristne lag, foreninger, forsamlinger og organisasjoner har et punkt i sine vedtekteker eller basisdokumenter om samlivsetikk, fordi det er en viktig del av menneskelivet. Mange, mer eller mindre konservative, vil da legge til grunn det klassiske og fremdeles verdensvidt kristne synet på ekteskap. Det er fordi tenkningen om én mann og én kvinne i et livslangt fellesskap avbilder Guds forhold til mennesket og går som en rød tråd gjennom både Det gamle og Det nye testamente i Bibelen.

Et slikt syn på menneskelig samliv fungerer nå som en rød klut på flertallet i det norske samfunnet.

Vi må konstatere at et slikt syn på menneskelig samliv nå fungerer som en rød klut på flertallet i det norske samfunnet, noe hovedutvalgsmøtet i Klepp var et slående eksempel på.

Helt siden jeg lyttet til politikerne i Klepp rådhus, har jeg tenkt på hva det er som har brakt oss til et slikt punkt. Én del av det kan være at det å ha et syn på hva et ekteskap er, signaliserer at man har en norm – en rettesnor eller målestokk – som man innretter seg etter, noe man holder for sant og holdbart over tid. Mange har åpenbart et problem med det i dagens samfunn, fordi man tenker at det ikke finnes noen allmenne sannheter lenger.

Rammer

Problemet med en slik tenkning er jo at samfunnet bokstavelig talt vil gå i oppløsning, dersom det altså ikke lenger er noe man har funnet sammen og kan stå sammen om. I sin nyttårstale i 1996 viste daværende statsminister Gro Harlem Brundtland til de mange inntrykkene vi i dagens samfunn bombarderes med, og behovet for å «sile informasjonen og vurdere den ut fra hva vi mener er riktig og galt». Med referanse til Anne Holts «nabokjerringer» konstaterte landsmoderen at «Den nære familien har aldri vært alene om å sette grenser og skape trygghet. Slekt, venner, naboer, skole og fritidsaktiviteter danner rammer rundt oss enten vi er barn eller voksne. Slik kan vi alle være med og støtte opp om foreldreansvaret.»

Samfunnet vil gå i oppløsning dersom det ikke lenger er noe man har funnet sammen og kan stå sammen om.

Gro Harlem Brundtland tok til orde for å «gi våre barn et trygt fundament de kan stå på når forskjellige budskap, livsstiler og holdninger bys fram». Hun snakket altså om et samfunn som danner gode rammer, setter grenser og skaper trygghet. 25 år senere synes det å være lite igjen av en slik tenkning, enten vi snakker om Arbeiderpartiet eller Høyre. I 2021 synes idealet heller å være at hvert menneske utvikler sin egen sannhet og krever uinnskrenket respekt og aksept for den. Den «nabokjerring» som våger å snakke om normer og rammer, fryses nå ut av det gode, støtteberettigede selskap. (NB Unntaket her er de nye moralistene, så som klima- og kjønnsaktivister.)

Identitet

Et annet moment kan være at man tenker at det seksuelle samlivet er det som definerer oss og gir mennesket verdi. Når kristne holder fram at det seksuelle samlivet hører til innenfor rammen av et livslangt ekteskap mellom én mann og én kvinne, opplever man at det degraderer likeverdet til mennesker som tenker og innretter seg annerledes.

Men dersom mennesket først og fremst anses som et seksuelt vesen, at det er seksuallivet som definerer menneskets verdi, hva da med de som av ulike årsaker ikke vil eller kan ha sex? Hva skal da de grunne sitt menneskeverd og identitet på?

Menneskets verdi, likeverd og identitet ligger i at vi alle er skapt av Gud og elsket av ham.

Som kristne vil vi fastholde at menneskets verdi, likeverd og identitet ligger i at vi alle er skapt av Gud og elsket av ham, inkludert de få som fødes med uklare kjønnskarakteristika. Dette gjelder uavhengig av om man tror på Gud, og det skaper et varig og allment grunnlag for tenkning om menneskeverd.

Ekskludering?

Et tredje element kan finnes i tanken om inkludering og ekskludering. Dersom man legger til grunn for en virksomhet noe som andre kan tenkes å være uenig i, for eksempel et ekteskapssyn, mener man at disse ekskluderes fra å delta.

Men er ikke dette helt normalt og logisk i organisasjonslivet? Generalsekretær Trond Enger i Human-Etisk forbund sa det alldeles utmerket i Vårt Land 12. februar 2021, i en diskusjon med Espen Ottosen: «Sivilsamfunnet i Norge bygger på at mennesker tilslutter seg det grunnleggende formålet for organisasjonen de melder seg inn i. (…) dersom Ottosen er enig i Human-Etisk Forbunds formålsparagraf og melder seg inn, er det ikke noe annet enn tillit fra organer som velger styret, som står i veien for å få ham valgt.»

Sivilsamfunnet i Norge bygger på at mennesker tilslutter seg det grunnleggende formålet for organisasjonen de melder seg inn i.

(Trond Enger, Human-Etisk forbund)

Nettopp. Og i en virksomhet som har til formål å fremme det man anser er Guds gode vilje for menneskene, vil det være i strid med formålet å gjøre mennesker valgbare som gjennom sitt samliv nettopp bryter med formålet. Det vil ikke skape grunnlag for den nødvendige tillit.

KULTUR-STØTTE: Arild Børge Skjæveland (Sp) er leder for hovedutvalg for samfunn og kultur i Klepp. FOTO: PETTER OLSEN

Diskriminering?

Dette har også sammenheng med påstandene som ble kastet fram i hovedutvalgsmøtet i Klepp om at kristnes samlivsetikk er diskriminerende. Offentlige myndigheter har så mange uttalt at forskjellsbehandling som er nødvendig for å fremme formålet, er lovlig og ikke diskriminerende, at jeg nøyer meg med å vise til noe av det jeg tidligere har skrevet om dette, også i den konkrete saken i Klepp. Her etterlyser jeg etterrettelighet fra lokalpolitikerne, ikke minst fram mot kommunestyremøtet.

Her etterlyser jeg etterrettelighet fra lokalpolitikerne fram mot kommunestyremøtet.

Dersom man anser at den egentlige hovedsaken ikke er kristnes ekteskapssyn, men deres forhold til homofile, kan man for det fjerde legge vekt på at homofile har blitt dårlig behandlet opp gjennom årene. Det er riktig, men gjelder slett ikke bare for mer eller mindre konservative kristne. Prinsipielt sett kan det likevel ikke være riktig å stille krav om at noen grupper i samfunnet, som de homofile, skal være valgbare til enhver posisjon på grunnlag av hvordan de tidligere har blitt behandlet. Det er uprinsipielt ikke å ta hensyn til hva det aktuelle tillitsvervet faktisk skal fremme.

Flertallstenkning

For noen kan også et kirkepolitisk element telle med som et femte element. Man tenker at når Den norske kirke har innført en ny lære om ekteskapet, så har alle andre kristne sammenhenger gjort det samme. Dette avslører på den ene siden at man ikke har satt seg inn i saken, og på den andre siden er det et uttrykk for en ukritisk og intolerant tenkning om at det flertallet til enhver tid tenker, må gjelde for alle.

Forståelsen av hva toleranse er kan stå som en sjette forklaring på hvorfor vi er kommet dit vi er. «Å tolerere noe er å tillate noe man misliker eller er uenig i, uten å gripe inn», leser vi i Store norske leksikon. Skal Klepp-politikerne kunne kalle seg tolerante i denne saken, må de altså tåle å være uenige med klassisk kristen samlivsetikk uten å gripe inn i form av støttenekt. Og å tenke seg at man skal bruke økonomiske virkemidler for å presse fram enighet, er like lite tolerant som å forvente valgbarhet i organisasjoner der man i praksis motarbeider formålet.

Skal Klepp-politikerne kunne kalle seg tolerante i denne saken, må de tåle å være uenige med klassisk kristen samlivsetikk uten å gripe inn i form av støttenekt.

Kristne sammenslutninger vil ikke nekte samlevende homofile eller heterofile samboere medlemskap, men valgbarhet til tillitsverv oppnås – etter sin ordlyd – ved tillit.