TILGJEVING: Kristne Joumana, t.v., og Jandark er klare for å byggja opp igjen samfunnet i heimbyen Qaraqosh. Dei har tru på tigjevinga si kraft. BEGGE FOTO: Åpne Dører

Kyrkja i Irak vert gjenreist

/0 Kommentarer/i , /av

Utstyrt med von, livsmot og tilgjeving er kristne irakarar i gang med å gjenreisa den over 2000 år gamle kyrkja i Midtausten etter IS sin brutale framferd.

Stadig fleire kristne vender tilbake til Ninivesletta i Irak, melder organisasjonen Åpne Dører. I dette området, som kan kallast fødestaden for den kristne kyrkja, raserte den islamistiske terroristorganisasjonen IS kyrkjer og heimar då dei tok kontrollen og gav kristne eit ultimatum: «Konverter, dra eller døy.»

No som IS gradvis har mista kontrollen, vender dei kristne tilbake. Mange hus er gjenreiste, og fleire er under restaurering. Ein del har valt å ikkje komma tilbake, i alle fall ikkje før tilhøva med heim og infrastruktur er betre. Åpne Dører skriv på nettsidene sine at mykje arbeid står att, og at meir ressursar er nødvendig, men at det finst mykje von og livsmot.

Lét krossen henga

I byen Qaraqosh lét kvinna Jandark krossen på veggen bli hengande då ho saman med dottera Joumana søkte tilflukt i ei kyrkje i ein by i nærleiken.

– Vi var i sjokk i tre månader, eg følte ikkje noko, fortel Joumana til Åpne Dører, som har hjelpt dei med mellom anna traume- og naudhjelp.

Det tok litt over to år før det var trygt å dra heim. Då dei kom heim, så dei øydeleggingane IS hadde gjort. Heimen var rasert, og krossen var delt i fire bitar. Krossen vart etterlaten som eit symbol på at Gud er i Irak og kan ikkje bli jaga ut. No har Jandark limd krossen saman og trur Gud vil retta opp igjen folket på same måte, bit for bit.

– Kven bygde kyrkja? Jesus! Ingen kan øydelegga eller stoppa Guds forsamling, seier Jandark.

Tilgjeving ein del av gjenreisinga

Den natta IS kom, siterte Jandark Herrens bøn igjen og igjen. Då Jandark denne kvelden bad om at Guds rike måtte koma, visste ho at heile byen hennar inkludert henne sjølv, var truga av nokon som ville drepa Guds folk.

For kristne i Irak har det å følgja Jesus betydd at det å gjenreisa liv, heim og samfunn òg betyr tilgjeving – sjølv overfor dei som øydela heim og liv.

– «Elsk fiendane dine og be for dei som forfølgjer deg», siterer Jandark frå Matteus 5,44.

– Vi må leva side om side med desse menneska – og vi må elska dei. Kristen tru handlar om kjærleik, og derfor må vi møta dei som menneske og ikkje som muslimar, seier dottera Joumana.

Påskefeiring igjen

No kan dei kristne i Irak igjen feira påske i heimbyane sine. Åpne Dører høyrer òg historier om muslimar som kjem til tru på Jesus, både som følgje av IS sine fælslege handlingar og fordi kristne har våga liva sine for å dela evangeliet. Kristne har òg vorte sterkare, ifølgje erkebiskop Yohanna Petros Mouche:

– Mange har vorte skaka i trua, og eg ser at mange har komme nærare Gud. Kyrkjene blir fylte, trua deira har vorte sterkare, seier han.

Men sjølv om trusselen frå IS og andre ekstreme grupper er sterkt redusert, eksisterer den framleis.

– Vi treng meir sikkerheit, meir rettferd for folket vårt, seier Fader George i Qaraqosh og legg til:

– Og vi treng politisk støtte som kan garantera at den kristne eksistensen er verna her. KPK

OPPSTÅTT: De som våget seg til Jesu tomme grav den første påskemorgen, gjorde det på tross av frykt for forfølgelse. Det trenger ikke vi å kjenne på når vi oppsøker et møte med Jesus i det kristne fellesskapet. Bildet over er fra Time kyrkje på Jæren. BEGGE FOTO: PETTER OLSEN

De som trosset frykten

/0 Kommentarer/i , /av

Maria Magdalena og kristne i Colombo på Sri Lanka lot ikke frykten hindre seg i påsken. Heller ikke vi, som kanskje mest av alt har oss selv å frykte, må la oss hindre fra å søke kristent fellesskap med frimodighet.

I skrivende stund er det klart at flere enn 200 mennesker er drept etter seks ulike eksplosjoner som rammet tre kirker og tre hoteller i og ved hovedstaden Colombo på Sri Lanka. Minimum 450 mennesker er såret.

Troende som kom til kirkene St. Anthony’s Shrine i Colombo, St. Sebastian’s Church i Negombo like nord for hovedstaden og Zion Church i Batticaloa øst på øya for å feire Jesu oppstandelse, ble revet bort.

Videre er tre hoteller i den sentrale delen av hovedstaden rammet. Det dreier seg om femstjernershotellene Shangri La, Cinnamon Grand og Kingsbury. Også utlendinger ble drept, inkludert fra vestlige land. Det er meldt om ytterligere to eksplosjoner, som også førte til tap av menneskeliv. 

Varsel

NTB melder at Sri Lankas øverste politisjef for ti dager siden hadde sendt ut nasjonalt varsel om risiko for mulige selvmordsangrep: – Utenlandsk etterretning har meldt at NTJ (National Thowheeth Jama’ath) planlegger å gjennomføre selvmordsangrep mot viktige kirker og den indiske ambassaden i Colombo, het det i varselet. NTJ er en radikal muslimsk gruppe på Sri Lanka som fikk oppmerksomhet i fjor da den ble koblet til ødeleggelse av buddhist-statuer. I skrivende stund har ingen påtatt seg ansvaret, men sju personer er pågrepet.

De kristne i Colombo som oppsøkte kristent fellesskap denne påskedagen, gjorde det altså på tross av begrunnet frykt for at det kunne koste dem livet

De kristne i Colombo som oppsøkte kristent fellesskap denne påskedagen, gjorde det altså på tross av begrunnet frykt for at det kunne koste dem livet. Så stor betydning hadde det for dem å feire Jesu oppstandelse. 

Frykt

Med disse grufulle nyhetene i tankene talte en liten detalj i påsketekstene til meg. For frykten må også ha preget Maria Magdalena i den dramatiske påsken for snart 2000 år siden. I alle fall leser vi om disiplene at de på kvelden første påskedag befant seg bak lukkede dører «av frykt for judeerne» (Joh 20,19).

Heller ikke disiplenes frykt var ubegrunnet. De visste ikke om yppersteprestene, de eldste og de skriftlærde som til sammen utgjorde Sanhedrin – Rådet – og som hadde dømt Jesus til døden (Mark 14,64), også ville komme etter dem.

De trosset frykten og fikk et møte med den oppstandne og verdens viktigste budskap å gå med

Men Maria Magdalena (og flere andre kvinner) hastet likevel til graven mens det ennå var mørkt søndag morgen. De trosset frykten og fikk et møte med den oppstandne og verdens viktigste budskap å gå med. Det satte mot i de gjenværende 11 mannlige disiplene (Matt 28).

Kanskje denne delen av evangelistenes påskeberetning også var med på å sette mot i de kristne i Sri Lankas hovedstad – og tidligere år de troende i eksempelvis Egypt. I avskjedstalen advarte Jesus disiplene: «Når verden hater dere, da skal dere vite at den har hatet meg før dere» (Joh 15,18).

Komfort

Under påskedagsgudstjenesten i Time kyrkje i dag tenkte jeg at dette også er relevant for oss som – i alle fall foreløpig – lever under helt andre forhold som kristne. Riktignok har også vi de siste årene blitt gjenstand for latterliggjøring, marginalisering og økende uvilje mot det kristne budskapet, men frykten for å bli drept når vi oppsøker kristent fellesskap, har vi ikke grunn til å føle.

Tomme parkeringsplasser og halvfulle stol- og benkerader kan leses som en hån mot våre trossøsken i den lidende kirke – og som en bekreftelse på at sekulariteten har påvirket oss

Hos oss er det mest vår egen komfort som hindrer oss i å fylle bedehus og kirker i påsken. I lys av hendelsene på Sri Lanka kan halvfulle stol- og benkerader i bedehus og kirker og tomme parkeringsplasser utenfor, leses som en hån mot våre trossøsken i den lidende kirke – og som en bekreftelse på at sekulariteten har påvirket oss.

Det var da Johannes trosset frykten og slo Peter i springmarsjen til graven at han «så og trodde» (Joh 20,8). 

TÅREKILDEN: Oversikt over Tårekildens sju scener. Alle foto: Brit Rønningen

Sju scener om lidelse

/0 Kommentarer/i , /av

Skulptøren Rick Wienecke har gjort noe så kontroversielt som å undersøke om det er en sammenheng mellom Jesu korsfestelse og jødenes holocaust.

BRZEZINKA, POLEN: Det begynner med Getsemane, stedet der Jesus kjemper alene før han går inn i lidelsen og døden. Jesus holder et fullt beger. Han er klar for å drikke lidelsens beger og gå veien til Golgata og korsfestelsen.

Bak denne bronseskulpturen av Jesus henger det bilder fra gettoene jødene ble tvunget inn i før de ble sendt til tilintetgjørelsesleirene og gasskamrene.

Var gettoene jødenes Getsemane? Koblingen blir i alle fall gjort i utstillingen Tårekilden.

Kunstneren og kunstverket holder til i Arad i Israel. I landsbyen Brzezinka (Birkenau på tysk) er det imidlertid mulig å se en kopi av kunstverket. Det er der Sambåndet blir kjent med det. Skulptøren Rick Wienecke kommer opprinnelig fra Canada, men han har bodd i Israel i over 30 år og har israelsk statsborgerskap, noe som ikke er lett å få.

Sju scener
Med utgangspunkt i Jesu sju setninger på korset har Wienecke laget sju scener fra korsfestelsen på en vegg og sju bronseskulpturer av en holocaustoverlevende som samtaler med den korsfestede Kristus. Spørsmålet kunstneren stiller, er om Jesu lidelse på korset og jødenes lidelse under holocaust (betyr «tilintetgjørelse», red.anm.) kan møtes i en dialog som reflekterer hverandres smerte. Tittelen Tårekilden er hentet fra Jer 9,1: «Å, om mitt hode var vann og mitt øye en tårekilde! Da ville jeg dag og natt gråte over de drepte blant mitt folk.»

Tilgivelse 

TILGIVESE: Jesus ber Gud om å tilgi dem som korsfestet ham. Den overlevende etter holocaust spør seg om han han tilgi.

Den første korsfestelsesscenen illustrerer Jesus som tilgir sine mordere: «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.» (Luk 23,34). Der står den overlevende lent mot veggen og skjuler ansiktet. Antagelig har han mange spørsmål til det Jesus sier, spørsmål som: «Ber du meg om å tilgi de som har gjort dette ubeskrivelige mot meg?», «Ber du meg om å glemme at min familie ble utslettet i Auschwitz og alt det som er blitt gjort mot meg?» og «Hvordan kan jeg ære mitt folk og samtidig tilgi dets gjerningsmenn?».

Husk meg

HUSK: Jesus og den overlevende ber om å bli husket.

Så kommer vi til denne setningen: «Sannelig, sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis.» (Luk 23,43). Det er Jesu svar på bønnen «Jesus, husk meg når du kommer i ditt rike!» (Luk 23,42) fra den ene røveren som blir korsfestet sammen med ham.

I denne scenen har Jesus vendt ansiktet mot høyre, mot røveren som kommer med bønnen. Den andre røveren, han som håner og spotter Jesus, får dermed ikke se Jesu ansikt. Den holocaustoverlevende strekker ut sin høyre arm mot korset og ber om å bli husket. Hele skikkelsen trygler: «Ikke glem meg!», «Husk det jeg har gått igjennom!» Ser man nøyere på Jesus, kan det virke som han også ber om å bli husket. «Husk det jeg har lidd!», er det som han sier.

Relasjon

RELASJON: Jesus gir Maria og Johannes en ny relasjon. Den overlevende får også en ny relasjon, en relasjon til de døde i Holocaust.

Jesu ord til sin mor Maria og sin disippel Johannes som vi kan lese om Joh 19,26-27, utgjør den tredje scenen: «Da nå Jesus så sin mor og den disippelen som han elsket, stå der, sa han til sin mor: Kvinne, se, det er din sønn! Deretter sa han til disippelen: Se, det er din mor! Og fra den stund tok disippelen henne hjem til seg.»

Her er det snakk om relasjoner. Lidelsen og døden fører til nye relasjoner som ikke nødvendigvis er basert på biologi og slektskap. Før sin død sørger Jesus for at Maria får en ny «sønn» og Johannes en ny «mor». På den måten blir de tatt vare på etter at Jesus er borte.

Etter holocaust får den overlevende, tilsvarende som Maria og Johannes, del i en ny relasjon, og det er til alle de som døde i holocaust. Den relasjonen er en tung byrde å bære. De døde henger slapt over skuldrene til den overlevende som sleper seg av gårde.

Forlatt

FORLATT: Jesus og den overlevende roper: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»

I fjerde scene i Tårekilden er det ingen tvil om hvilken setning fra Jesus det er snakk om. Både den korsfestede og den overlevende roper: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Mark 15,34). Begge er sviktet, forlatt og overlatt til seg selv i den mørkeste smerte. Ansiktene står i samme vinkel og posisjon.

I forlengelsen av ropet etter Gud spør kanskje den holocaustoverlevende: «Hvordan kan du la holocaust skje?», «Hvor er du i holocaust?» Jesus var sann Gud og sant menneske. Mennesket Jesus spør kanskje: «Hvordan kan du la korsfestelsen skje?», «Hvor er du i korsfestelsen?».

Tørst

TØRST: Jesus og en overlevende tørster.

Det neste Jesus sier, er både forståelig og uforståelig. Han sier: «Jeg tørster!» (Joh 19,28).

Korsfestelse er en langsom måte å dø på, og man blir blant annet dehydrert. Så det er ikke rart at Jesus tørster. Samtidig har Jesus tidligere sagt at han er livets vann, og at den som drikker av det vannet, aldri skal tørste igjen. Men nå er altså det levende vannet fullstendig tørt. Det har gitt av seg selv til siste dråpe. Hvordan er det mulig?

Den overlevende bøyer seg ned og strekker høyre arm mot Jesu føtter som for å prøve å få ut litt dråper fra det levende vann. Tørst er noe som han kjenner godt til. I Auschwitz var det en kamp for å få vann, for ikke å snakke om da han ble fraktet dit i en godsvogn overfylt av mennesker og uten vann og mat.

Men «Jeg tørster!» går ikke bare på tørst etter det fysiske vannet som slukker den fysiske tørsten her og nå. Der ligger også en tørst etter det levende vannet, at det skal bli levende igjen, slik at en slipper å tørste mer.

Ferdig

FERDIG: Jesus har fullført det han kom for å gjøre, og det er helt slutt for den overlevende.

Det nærmer seg slutten for Jesus. «Det er fullbrakt!» (Joh 19,30). Her sier Jesus at det er slutt på hans lidelse. Han har fullført det han kom for å gjøre. Det er ferdig.

For den overlevende betyr «ferdig» eller «slutt» noe annet. Da han blir befridd fra Auschwitz, er han helt ferdig, uten noen ting. Det er slutt på alt, alt er uvisst, og han aner ikke hvem han er eller hvor han skal gå. Med venstre hånd gjemmer han ansiktet. Virkeligheten er kanskje for mye å se på. Den høyre hånden peker i retning den korsfestede, men på grunn av at han gjemmer ansiktet, får en inntrykk av at han føler seg frem i blinde.

I heftet A Dialogue of Suffering Between the Crucifixion and the Holocaust som er gitt ut til utstillingen og som kan brukes som et studieopplegg, peker Wienecke på det tragiske at ingen ønsket å ta imot de overlevende i 1945. Derfor var det en del som dro tilbake til konsentrasjonsleirene som nå ble brukt som flyktningeleirer. Ifølge Wienecke var det for de overlevende som å vende tilbake til graven. Slutt betyr også død og grav for den overlevende.

Overgivelse

OVERGIVELSE: Jesus overgir seg til sin himmelske far og de døde i Holocaust overgir seg til den overlevende.

Og nå er det helt slutt: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» (Luk 23,46). Jesu ansikt henger ned. Han har virkelig overgitt seg til sin himmelske fars vilje.

Den overlevende har kollapset og ligger på bakken. Der nedenfra kikker han opp på Jesus, men han er ikke alene. En tung kappe av alle de som omkom i holocaust, dekker ham og holder ham nede. Fra kappen kommer det frem en skikkelse som bøyer seg over den overlevende. Skikkelsen overgir sin ånd til den overlevende. Nå er det den overlevende sitt ansvar at de døde blir minnet. Også det er blitt overgitt til han.

Sommerfuglen

SOMMERFUGL: På den andre siden av ovnen er det en fremtiden som det jødiske barnet ikke får oppleve.

Men her følger mer etter overgivelsen. I rommet ved siden av er det en skulptur av et barn som sitter på huk ved siden av en krematorieovn. Selv ikke barn blir spart i holocaust. Døden ser ut til å ha det siste ordet.

Så viser det seg at jeg ikke har sett ordentlig på skulpturen. Jeg har bare stått på den siden som viser barnet foran ovnen. Guiden forteller at der er mer. På den andre siden av ovnen stikker barnet hånden i et stykke jord. På marken er det olivenblad, og en sommerfugl gjør seg klar til å fly.

I A Dialogue of Suffering Between the Crucifixion and the Holocaust forklarer kunstneren at skulpturen er inspirert av diktsamlingen I never saw another butterfly, en samling poesi og kunst av jødiske barn som bodde i konsentrasjonsleiren Theresienstadt. Det er en oppstandelse og fremtid på den andre siden, men det jødiske barnet vil ikke oppleve det. På veggen bak skulpturen henger det bilder av opprettelsen av staten Israel. For Wienecke blir dannelsen av Israel jødenes oppstandelse fra holocaust.

Oppstandelsen

OPPSTANDELSEN: I oppstandelsen møtes Jesus og den overlevende.

Det er ikke bare den overlevende fra holocaust som går fra død til oppstandelse. Som et mektig crescendo avsluttes Tårekilden med det som for kristne er den store avslutningen på påskedramaet, nemlig Jesu oppstandelse. Historien om Jesus ender ikke på korset.

Så langt har den korsfestede Kristus og den overlevende fra Holocaust ikke virkelig møtt hverandre. I den siste skulpturen kommer Jesus opp fra steinene som representerer de døde. Det gjør også den overlevende. Jesus løfte et tomt beger i den ene hånden. Med den andre hånden griper han hodet til den overlevende. I oppstandelsen møtes endelig de to. Oppstandelsen er ikke bare fysisk, den er også relasjonell. En relasjon mellom Jesus og den overlevende oppstår.

Dermed har Wienecke svart på sitt eget spørsmål. Lidelsen fra korset og holocaust kan møtes i en dialog.

En kilde
I det jeg går ut fra utstillingen, kjenner jeg på at jeg har vært ved en kilde til ny forståelse av påskens budskap og holocaust.

Det kan også merkes at det er et kunstverk som har kostet kunstneren. Wienecke forteller i sitt hefte at han var spent på om Tårekilden ville få hans jødiske venner til å snu ham ryggen. Hans sønn truet med å flytte hjemmefra hvis en eneste ultraortodoks jøde dukket opp foran hjemmet deres for å demonstrere mot kunstverket.

For det er kontroversielt i Israel, denne koblingen mellom korset og holocaust. Men Wienecke betror oss at han kunne ikke annet enn å lage Tårekilden, for Gud ville han skulle lage det. Ifølge ham er det blitt til i en prosess i bønn og lytting til Gud. Og det er som om Tårekilden kommer fra en kilde utenfor seg selv.

Kilde: «A Dialogue of Suffering Between the Crucifixion and the Holocaust»

UTFORDRANDE: – Påskeforteljinga er ikkje den lettaste å formidla, men den viktigaste, meiner Jarle Waldemar. Bildet er frå Lyngdal Bibelcamp i 2018. FOTO: PETTER OLSEN

– Påskehistoria har 18-årsgrense

/0 Kommentarer/i , /av

Formidlaren Jarle Waldemar forkynner bodskapen til påska for barn, men skjermar dei for lidingshistoria si verkelege gru.

Waldemar er blant dei mest kjende formidlarane av kristent innhald til norske barn. Denne påska forkynner han ikkje nokon stad, men elles i året reiser han mykje rundt.

Bibelforteljinga om dagane fram til påskemorgon er prega av brutalitet. Korleis formidlar ein Jesu fysiske liding til barn utan at det gjev sjelelige skadar?

Ikkje lett

– Påska har så mange fasettar, og det er eit ganske stort spenn mellom sorg og smerte, glede og begeistring. Det er mykje å spela på, tenkjer eg. Påskeforteljinga er ikkje den lettaste å formidla, men den viktigaste, seier Waldemar til Kristeleg Pressekontor.

  Han meiner det ikkje er alle dei einskilde hendingane, som valden mot Jesus, som må fram.

  – Overfor barn og unge er ikkje detaljane det viktigaste, men det å zooma inn på det sentrale, at dette gjorde Jesus frivillig, at han valde å døy for oss og viste kjærleiken sin på den måten. Då vert ikkje smerta og lidinga framherskande, men vi ser historia gjennom andre briller. I staden for å snakka så mye om at Jesus døyr, snakkar eg meir om det som kjem etterpå.

Pyntar historia

– Du pyntar på historia?

  – Ja, og eg tenkjer at det er greitt, seier han og samanliknar med forteljinga om Noas ark.

  – Den er òg gruvsam, og vi fortel ikkje små barn om dei som står på utsida av arken og som druknar. I staden snakkar vi om Guds omsut for dei som vert berga, seier han.

  Waldemar meiner det er mange historier i Bibelen både barn og vaksne må veksa inn i med alderen.

  – Litt og litt klarer vi å gripa meir og meir av innhaldet, meiner han.

  Waldemars røynsle er at barna vert fascinert av påskeforteljinga.

  – Dei lyttar og lagar seg nokre bilete i hovudet. Det er ei omfattande historie med mange element. Det viktigaste er at barna får med seg hovudbodskapen i staden for å borre seg fast i små detaljar.

  I ei tid der mange barn er nokså vant med vald på digitale plattformer, meiner Waldemar det likevel er naudsynt å skjerma.

  – Min formidling handlar ikkje så mye om sjølve korsfestelsen, og når eg viser bilete, passar eg på så eg ikkje skapar vonde kjensler. Eg er var på kva eg serverer.

18-årsgrense

I sin eigen oppvekst var Waldemar fascinert av påskeforteljinga. Han hadde framifrå leiarar som gjenga den «med liv og lyst», som han seier, og kom skadefritt frå å høyra om dei mindre hyggelege delane av historia. Då han som voksen såg filmen The Passion of the Christ, som handlar mest om Jesu liding, skjedde det noko.

  – Den gav meg ein sånn wow-oppleving. Eg fekk ei skikkeleg kjensle av at dette var ekte. Det er noko anna enn å høyra historia gjeve att munnleg, seier Waldemar som meiner Jesu lidingshistorie er for vidarekomne.

  – Den eignar seg ikkje for små barn. Ungdom og tweens kan gå djupare inn i forteljinga. I tenåra er det viktig å opna litt. Påskehistoria i si verkelege gru er det i grunnen 18-årsgrense på, men vi kan ikkje venta heilt til ungdomane våre er myndige før vi formidlar noko om Jesu liding. Vi må snakka om han, men opna varsamt og forsiktig, seier han.

Balansegang

BALANSE: – Det handler om å vise klokskap og ha barnets behov i sentrum, sier programsjef Odd Ketil Sæbø. Foto: Søndagsskolen Norge.

Òg i Sundagsskulen Noreg lèt dei vera å måla ut for mange detaljar i lidingshistoria.

  – Vi har ein balansegang vi må gå. Her handlar det om å visa klokskap og ha behovet til barnet i sentrum, seier programsjef Odd Ketil Sæbø som er pedagogisk ansvarleg i Sundagsskulen.

  Han innser likevel at dei mørke sidene i livet og i bibelforteljingane må få koma fram.

  – Utan at vi snakkar om vondskapen, vert livet uforståeleg og livstolkningen vanskeleg, seier han og vektlegg at det viktigaste spørsmålet å svara på, er å finna ut på kva for eit alderstrinn ein skal snakka tydeleg om slike ting.

  – Vi har fått eit aukande medvit dei seinare åra omkring korleis det verkar på barn å høyra om dramatiske hendingar som Jesu liding og død, seier Sæbø.

Han meiner det er viktig å vera oppmerksam på korleis barn koplar det dei får høyra på sundagsskulen, med livlege fantasiar.

  – Det kan bera gale av stad. Noko barna har høyrt, kan veksa til valdsame dimensjonar i eit barnesinn, seier Sæbø som sjølv har vore sundagsskulelærar.

  Sundagsskulen Noreg legg elles vekt på at særleg dei minste skal få godt høve til å snakka om det dei høyrer på sundagsskulen.

Stramma inn

Dei seinare åra har Sundagsskulen Noreg stramma inn presentasjonen av korsfestinga i sine visuelle framstillingar. Der ein for ti år sidan viste Jesu hender og føter som var gjennombora av naglar, er dagens biletval mindre sterke. Korsfestinga vert ikkje framstelt i nærbilete for førskule- eller småskulebarn. Dempa ymtar har teke over.

  Dei seinare åra er det òg kome noko til som gjer det endå meir aktuelt å tona ned formidlinga av valden i påskeforteljinga: Det er kome barn til landet som er traumatiserte etter eigne valdsrøynsler.

  – Det er langt fleire barn i Noreg enn vi likar å tru, som har vore vitne til vald, seier Sæbø.

  Medvitet om slike tilhøve har gjort at Sundagsskulen Noreg har endra materiellet sitt. Sæbø understrekar at det vert differensiert mellom ulike aldersgrupper, og ein vil gjera dette i endå større grad framover for å tilpassa formidlinga etter behovet til barna.

  – Er det ikkje òg ein fare for at påskebodskapen kan verta for mykje pakka inn?

  – Jo, det er det, og jo eldre ein vert, jo meir må denne bodskapen formidlast som ein røyndom. Det gjeld òg heilt opp i vaksen alder. Krossen er eit anstøyt, og det er ein utfordrande tanke at Jesus har gått i døden for oss, seier Sæbø. KPK

Les òg: Ikke uproblematisk formidling.

GLOBALT: Representanter fra 15 ulike lutherske kirkesamfunn og nettverk står bak kalls- og lærebrevet. FOTO: PRIVAT

Sender lærebrev fra 20 millioner lutheranere

/0 Kommentarer/i , /av

Bedehusorganisasjonene ImF, NLM og Normisjon har skrevet under på en erklæring som er ment både som et kall og et svar på «noen læreavvik».

‘- Dette handler både om troens ja og troens nei, sier generalsekretær Erik Furnes i Indremisjonsforbundet (ImF) til Sambåndet.

Det er «Global Confessional and Missional Lutheran Forum» som står bak det som omtales som Bishoftu-erklæringen. Dette forumet, som på norsk kan kalles «globalt luthersk forum for bekjennelse og misjon», ble etablert i Dallas, USA i 2015 (se lenke nederst til hele dokumentet).

Troserklæring

På en samling i Nashville, USA i august 2017 ble det laget en troserklæring – Statement of faith (må ikke forveksles med Nashville-erklæringen fra sørstatsbaptistene i samme måned som handlet om ekteskap, seksualitet og kjønn). Ordlyden i troserklæringen ble det jobbet videre med på neste forumsamling, i Bishoftu, Etiopia i september i fjor.

Les også: Disippelskap på etiopisk

Fra Norge har Evangelisk luthersk nettverk (ELN) vært representert i forumet. Her er ImF, NLM og Normisjon med. Erik Furnes var til stede både i Nashville og Bishoftu. Deltakerne på konferansen i Etiopia representerer om lag 20 millioner lutherske kristne.

Et kall 

Bishoftu-erklæringen, eller brevet, er ment å være «et kall til trofasthet mot den treenige Gud (…), et kall til forpliktelse mot hans ord som er troverdig og sant, og et kall til lydighet mot Jesus Kristus». Brevskriverne omtaler seg som «evangeliske lutheranere» og slutter seg til de lutherske bekjennelsesskrifter, «med hovedvekt på den Augsburgske bekjennelse og Luthers lille katekisme».

– Vår hensikt med dette brevet fra Bishoftu er at det skal tjene som et sammendrag og klargjøring av vår lære basert på bibel og bekjennelse. Samtidig kaller og inviterer vi lutheranere over hele verden til å bekjenne, angre, bli fornyet, bli forandret og på nytt la Guds ord komme i sentrum, med det resultat at vi sammen kan være et vitne i verden og bringe andre til tro på Jesus Kristus som Herre og frelser. Dette brevet er også vårt svar på noen læreavvik som i vår tid har oppstått rundt og innenfor enkelte kirker som hører til den lutherske konfesjon, heter det i innledningen.

Dansk forløper

Både Statement of faith fra 2017 og den nå endelige Bishoftu-erklæringen baserer seg i nokså stor grad på Odenseeklæringen fra danske Evangelisk luthersk netværk fra 2006. Sambåndet har sammenlignet disse tre tekstene.

Strukturen i de to førstnevnte er nokså lik den danske erklæringen, med deloverskriftene Tro på Gud, Tro på Gud som taler til oss, Tro på Jesus Kristus, Tro på Den hellige ånd, Frelse i Kristus alene, Lydighet mot Guds vilje, Guds kjærlighet og vår neste og Kirkens oppdrag.

ELN i Danmark uttalte at deres erklæring var «uttrykk for hva vi tror det er bruk for å si nå». I Bishoftu ble det i samme ånd lagt til sju konkrete punkter som ikke var med i Nashville-dokumentet. Disse handler om motstand mot forurensning av skaperverket og motstand mot rasisme, abort og aktiv dødshjelp.

Aktuelt

Et av punktene framstår som en tydelig motvekt til filosofen Peter Singer, som mener at mange dyr kan regnes som personer mens eksempelvis nyfødte og mentalt funksjonshemmede mennesker ikke er det:

– Der hvor sekulær filosofi fornekter det unike menneskeverdet, fastholder kirken at mennesket, i motsetning til dyrene, er skapt i Guds bilde og etter hans lignelse (1. Mos 1,26–27), heter det i brevet.

Et annet punkt tar opp tankene om en flytende kjønnsidentitet:

– Kirken tilbakeviser enhver ideologi eller forestilling som angriper den guddommelige ordning som ligger i skapelsen av mann og kvinne, som «til mann og kvinne skapte han dem» (1. Mos 1,27b).

I forlengelsen av det siste er omdefineringen av ekteskapet til også å gjelde likekjønnede, omtalt:

– Kirken stadfester og forfekter ekteskapet som en skaperordning (1. Mos 1,27–28; 2,21–25). 

– Når, vi på grunn av synd, avviker fra eller forvrenger den gudskapte orden, blir vår eksistens brakt i uorden, påfølgende kaos, samfunn blir ødelagt, og Guds barn kan bli ledet til usunne, skadelige og selvødeleggende levemåter, relasjoner og oppfatninger, framholder brevskriverne.

Skapelsesteologi

Erik Furnes kommenterer tillegget av disse punktene slik:

– Erklæringen er ikke bare ment å utfordre vår tanke, men også våre verdimessige valg. Som konservative kristne er det en fare for at vi ikke nevner ting som miljø i et slikt dokument. Den grøften ønsket vi ikke å gå i.

Rolf Kjøde, som er tilknyttet norske ELN på bakgrunn av sin teologiske fagkompetanse, har sittet i komiteen som i etterkant av konferansen i Etiopia, ferdigstilte dokumentet.

– Disse punktene er med for å forankre det vi sier i fortsettelsen, i skapelsesteologien, altså hva det betyr at Gud er skaper, sier Kjøde til Sambåndet.

Forskjell

På ett punkt er det en nyanseforskjell i selve ordlyden mellom erklæringene fra Nashville og Bishoftu og den danske forløperen. Det gjelder noe så sentralt som beskrivelsen av hva Jesus har gjort for oss, og avsnittet om lydighet mot Guds vilje.

I Odenseerklæringen står det blant annet slik i avsnittet om Tro på Jesus Kristus: «Han døde under Guds vrede i stedet for os syndere.»

I den norske oversettelsen av Bishoftu-erklæringen står det slik: «Han døde blant oss, i solidaritet med oss, og i vårt sted. Ved hans død på korset frigjør han oss. (…) Han vil komme tilbake som frelser og dommer. Jesus er det eneste håp om frelse og evig liv for oss og for verden».

Setningen «Gjennom sin død på korset frigjør han oss», var for øvrig ikke med i teksten fra Nashville.

Det sies ikke direkte at Jesus døde «under Guds vrede» eller tilsvarende uttrykk, fordi han tok vår straff på seg

I Bishoftu-dokumentet er det altså ikke sagt direkte at Jesus døde «under Guds vrede» eller tilsvarende uttrykk, fordi han tok vår straff på seg. Nettopp dette punktet om at forsoningen ikke «bare» handler om at Jesus døde i vårt sted, men også at han tok vår straff på seg, står det strid om i vår tid (se Sambåndet 02/18). 

Vrede og straff

Under avsnittet om Lydighet mot Guds vilje i Odenseerklæringen står det blant annet slik: «At vi alle er syndere og som sådan under dom, betyder ikke, at vi alle nu er under nåde. Uden anger og tro fører ulydighed mod Guds vilje til evig fordømmelse».

Bishoftu-erklæringen følger ordlyden i dette avsnittet ganske tett, men har utelatt den setningen vi her har sitert, om «evig fordømmelse». Som kjent vil også mange i vår tid avvise at det finnes to utganger av livet. 

– I diskusjonen i Bishoftu om dette punktet spilte jeg inn Joh 3,36, sier Erik Furnes i en kommentar.

I dette verset står det følgende: «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.»

– Dekket inn

Rolf Kjøde som altså satt i komiteen, understreker at Bishoftu-erklæringen ikke er en kopi av den danske forløperen. Han mener problemstillingen Sambåndet tar opp om at Jesus var under Guds vrede fordi han tok vår straff på seg, og om fortapelse, er dekket inn også fra Bishoftu.

Kjøde viser da til det vi ovenfor har sitert fra Bishoftu-erklæringen, om at Jesus vil komme tilbake som «frelser og dommer», og at Jesus er «eneste håp om frelse og evig liv». Samme uttrykk finnes for øvrig også i Odenseerklæringen, men der kommer altså setningen om Guds vrede og evig fordømmelse i tillegg i avsnittet om Lydighet mot Guds vilje.

– Selv om jeg altså mener det er dekket inn, ser jeg at ord som «straff» ikke er nevnt eksplisitt. Ingen blant dem som var til stede i Bishoftu, ville ha hatt noe imot at ord som «straff» eller «vrede» ble tatt med. At ordlyden ble slik den ble, er i alle fall ikke noe forsøk på å være utydelig på at Jesus stedfortredende soning inkluderer at han tok vår straff på seg. At Jesus er «frelser og dommer» og «eneste håp», får også fram at livet har to utganger, understreker Rolf Kjøde. 

– Stiller oss bak

Generalsekretæren i ImF fastholder at han synes det Sambåndet peker på, kunne ha vært klarere framstilt.

– Men jeg tar til etterretning at budskapet i Joh 3,36 skal leses ut fra andre setninger. Hovedpoenget er at vi nå har en erklæring som ImFs lære- og tilsynsråd stiller oss helt og fullt bak, sier Erik Furnes.

Hele dokumentet kan leser her.

MUSIKK: Bergen Soul Children lanserer sitt andre album. Foto: Morten Wanvik

Nytt album fra Bergen Soul Children

/0 Kommentarer/i , /av

Flere barn og unge fra ImF Straume og Betlehem er med på et nytt plateprosjekt.

For 1 ½ år siden søkte Bergen Soul Children støtte fra Landsrådet for Norske Barne- og Ungdomsorganisasjoner (LNU) Aktivitetsstøtta – Herreløs arv, og fikk tilslag. Disse pengene har Bergen Soul Children med venner brukt til å lage sitt andre album som nå er tilgjengelig på blant annet Itunes og Spotify.

Oppdatert
− Kristne barne- og ungdomskor er avhengig av oppdaterte og gode kristne sanger for barn og unge, sier crewleder Nils-Eivind Holmedal i Bergen Soul Children til Sambåndet.

Koret, som ledes av Barbro Wiig Sulebakk, består av barn og unge fra 5. klasse til videregående, og de har vært med i prosessen med å komponere og produsere det nye albumet. Holmedal opplyser at en del medlemmer i koret kommer fra Indremisjonsforbundets forsamlinger ImF Straume og Betlehem.

Bidrag
Komponist Knut Bjørnar Asphol har vært ansvarlig for å produsere og mastre innholdet i prosjektet. Under innspillingen har korister fra blant andre Arna Soul Children og Tysnes Soul Children bidratt. Ingelin Reigstad Nordheim, Serlina, Simon Skarsvåg Furnes, Kine L Fossheim, Torill Skarsvåg og Odd Torleiv Furnes har levert bidrag til albumet.

Variasjon
− Hva slags repertoar er det på platen?

− Det er en blanding og et stort spenn og tekster på norsk og engelsk. På albumet finnes tekster som er hentet rett fra Det gamle testamentet som «Bli sterke i Herren». I den andre enden har vi sangen «Hvor mange likes» som handler om «likes» og «klikk» på sosiale medier. Det er viktig med variasjon.

Øvelse
− Hva vil dere med albumet?

− Det er to ting. Vi ønsker mer god kristen musikk for barne- og ungdomskor. Og vi ser på det som en øvelse for medlemmene i koret. De får synge inn i studio som en del av opplæringen. Det kan høyne nivået, sier Nils-Eivind Holmedal.

Snart blir også trykte noter tilgjengelig i nettbutikk, og det vil bli lagt ut korfiler med instrumental versjon av sangene.

FRILAGER: Hilde Birkeland i Bedehuskirken sørger for at denne hytta fylles med det utstyret som blir bestilt. FOTO: PETTER OLSEN

Utstyrssentral til beste for byen

/0 Kommentarer/i , /av

Bedehuskirken på Bryne tjener byen med å bidra til at innbyggere med dårlig økonomi får gratis tilgang til friluftsutstyr.

− Utstyrssentralen begynte allerede i 2013 som et samarbeid mellom Time kommune og Nav Time, via en prosjektstilling som ble opprettet da. Bedehuskirken ble spurt om vi kunne administrere sentralen, sier Hilde Birkeland i Bedehuskirken til sambåndet.no.

Våren 2018 startet et samarbeid mellom Blå Kors Bryne, som ennå ikke formelt er stiftet, Time kommune og frilager.no. Sistnevnte er igjen et samarbeid mellom Stavanger Turistforening, Vesterlen speiderkrets, Ryfylke friluftsråd og Jæren friluftsråd.

Handlingsplan
‒ Disse tre har inngått en samarbeidsavtale, der vi nå sammen har forpliktet oss på å videreutvikle sentralen, fortsetter Birkeland.

For Time kommune er utstyrssentralen blitt en del av arbeidet mot utenforskap. 

− For noen år siden vedtok Time kommune en handlingsplan mot barnefattigdom. Opprettelse av et utstyrslager ble en del av planen. Vi opplever det som en fin måte å jobbe forebyggende mot utenforskap, sier fritidssjef Stian Langeland i Time kommune.

Diakoni
På spørsmål om hvorfor Bedehuskirken har engasjert seg i dette arbeidet, svarer Birkeland:
‒ Bedehuskirken ønsker å være en kirke til beste for byen, og dette er en god arena for å tjene byen og menneskene som bor her. Vi har derfor ønsket å utvikle et diakonalt arbeid. Etablering av Blå Kors på Bryne har derfor vært en gave for oss, og det gir oss noen gode rammer til å jobbe med diakoni innenfor.

Hentekode
Utstyrssentralen fungerer slik at man bestiller ønsket utstyr på frilager.no. Utstyret hentes og leveres i trehytta som er plassert utenfor Saron og som har egen hentekode. Slik bestemmer man selv tidspunkt for henting og levering. Det er også mulig å levere inn godt utstyr til sentralen.

Lån av utstyr er gratis for skoler og andre kommunale virksomheter. Frivillige organisasjoner får 50 prosent rabatt. Utstyr som man kan låne eller leie, er tursko, skøyter og hjelmer, ski, tursekker, telt og lavvo, fiskestang, kokeapparat, liggeunderlag og sovepose, klatreutstyr og aggregat. Noe av utstyret kan bestilles som klassesett.

God jobb
Frilager.no har virksomhet i kommunene Stavanger, Klepp, Time og Randaberg og er en frivillig organisasjon uten religiøs tilknytning.

‒ Det er bare i Time kommune vi har et samarbeid med en kristen forsamling. I de andre kommunene leverer vi ut utstyret selv og står selv for administrasjonen, sier daglig leder i frilager.no, Kine Vassbø.

Hun er godt fornøyd med samarbeidet med Bedehuskirken.

‒ Det gjør en veldig god jobb med å levere ut utstyr. Jeg synes det fungerer helt fantastisk. Det er bra folk som gjør en super jobb, sier hun.

Tilbud
‒ Frilager.no er et genialt samarbeid. Hvis for eksempel noen i Time kommune spør etter utstyr vi ikke har, men som de har i Stavanger, så kan vi få det sendt hit, forteller Stian Langeland.

Bedehuskirken samarbeider med skoler i kommunen og Nav for å utvikle sentralen videre.

‒ De kjenner barn og unge, og hvilke behov som trengs. Vi ønsker å være et tilbud til alle i kommunen, men spesielt for barn og unge i lavtlønnede familier og familier som har økonomiske utfordringer, sier Birkeland.

God dialog
‒ Hvordan fungerer samarbeidet om utstyrssentralen for kommunen?

Samarbeidet fungerer veldig bra, og vi har en god dialog mellom partene. Kommunen satser og er veldig positive til utstyrssentralen.  I februar inviterte kommunen til en kontaktkonferanse for alle i kommunen der «Fritid for alle» sto sentralt. Her skal vi presentere utstyrssentralen sammen med andre som driver arbeid i kommunen. Frilager.no har et system som fungerer veldig bra og er oversiktlig og lett å bruke. Vi samarbeider og utfyller hverandre godt.

‒ Bedehuskirken har vært en veldig positiv samarbeidspartner, sier Stian Langeland

Mer utstyr
Ifølge Birkeland er utstyrssentralen i stadig utvikling for å finne nye og bedre løsninger for å gi et best mulig tilbud.

‒ Vi ønsker å utvide sentralen med mer utstyr, forteller hun.

‒ Hva slags erfaringer har dette engasjementet gitt dere?

‒ Vi opplever stor velvilje hos kommunen, og at kommunen fokuserer på å gi alle barn og unge muligheter til å delta i fritidsaktiviteter uavhengig av familiens inntekt og økonomi. Det er veldig givende å få være med og skape noe som bidrar til å hjelpe mennesker som har helt konkrete behov, sier Hilde Birkeland.

Tilskudd
 Fritidssjefen i Time opplyser at kommunen vil satse enda mer på utstyrslageret.

‒ Vi har satt av penger på budsjettet, nærmere bestemt cirka 100 000 kr i tilskudd til frilager.no. Det har vi ikke gjort før. Med hjemmesiden frilager.no er tilbudet også blitt mer synlig og tilgjengelig enn det var før, sier Stian Langeland.

Se video der Time-ordfører Reinert Kverneland tester ordningen.

DRIVSTOFF TIL KRISTENLIV: Det bør ikke være tvil om hva navnet på den nye misjonsstasjonen til ImF Rogaland er inspirert av. ILLUSTRASJON: ImF ROGALAND

Inviterer til disippelsirkel

/0 Kommentarer/i , /av

Til høsten kan smågrupper i ImF Rogaland bli med på en vandring som kretsen håper vil sette spor.

«Sirkel D» har ImF Rogaland kalt sitt nyeste tilbud.

‒ Tanken er å samle smågrupper som bibelgrupper og husgrupper, sammen med andre smågrupper, for å invitere dem til å leve et hverdagsliv hvor Gud er synlig. Jesus samlet disiplene til fellesskap, undervisning og disippelgjøring, sier kretsleder Torgeir Lauvås i ImF Rogaland til sambåndet.no.

Smågrupper
Gjennom et opplegg som går over ett år, kan smågrupper få undervisning på seks kveldssamlinger og samles til seks egne smågruppesamlinger i tillegg. Samlingene vil bestå av undervisning, vitnesbyrd, lovsang, bønn, mat, alenetid, gruppesamtaler, praktiske oppgaver i gruppene og en utsendelse. Den første Sirkel D vil starte søndag 22. september. Det er ennå ikke avklart hvor det blir, men det blir et sted i Time eller Klepp.

Spor
‒ Målet er at Gud skal få sette tydeligere spor i våre egne liv, og at menneskene rundt oss også merker at vi har en god far som vil at flere skal komme til ham. Vi håper det kan bli et redskap til disippelgjøring.

‒ Er det bare for smågrupper?

‒ Vi har først og fremst tenkt på smågrupper, men enkeltpersoner kan også komme, og vi vil legge til rette for at enkeltpersoner finner en gruppe å være i. Det mest spennende vil foregå i smågruppene. Der vil vi dele erfaringer og be for hverandre.

Guds barn
‒ Hva vil være innholdet i undervisningen?

‒ Vi har en temaplan. Det vil handle om å være et Guds barn, og at det gjør noe med oss, og at Gud har planer for oss som fellesskap og smågruppe og enkeltindivid.

Ifølge kretslederen vil det være god kapasitet på Sirkel D, og de vil kunne ta imot mange smågrupper.

En ring
‒ Hvorfor har dere kalt det Sirkel D?

‒ Ideen er at vi ser for oss Jesus der han setter disiplene i en ring og underviser dem slik at de blir et disippel- og vennefellesskap. Når vi samler flere smågrupper, blir det en stor sirkel der vi kommer sammen for å få kraft og bli disippelgjort og utsendt, sier Torgeir Lauvas.

Forsamlingsleder sier opp i Bergens Indremisjon

/0 Kommentarer/i /av

SAKEN ER OPPDATERT Glenn Nord-Varhaug har sagt opp stillingen som forsamlingsleder i Bergens Indremisjon. Samtidig lyser kretsen ut fire stillinger.

‘- Det er ikke med lett hjerte jeg har levert min oppsigelse, men det kjennes likevel som en riktig beslutning for meg, skriver Nord-Varhaug i en mail som onsdag formiddag ble sendt til medlemmene av Bergens Indremisjon. 

Oppsigelsen har virkning fra 1. september. Nord-Varhaug er delvis sykmeldt fram til 5. mai. Han har kontordag i forsamlingsbygget på tirsdager. Den avtroppende forsamlingslederen skriver at han er tilgjengelig for kontakt for forsamlingsmedlemmer som ønsker det. 

Krevende

I et brev som er vedlagt medlemsmailen og undertegnet av både Glenn Nord-Varhaug og styreleder John Økland i Bergens Indremisjon, framgår det at særlig det siste halve året har vært krevende for forsamlingslederen. Dette fordi Nord-Varhaug «i perioder har vært uenig med flertallet i styret i håndtering av en konkret utfordring i forsamlingen. Dette, sammen med langvarig slitasje, har resultert i lengre tids sykmelding», heter det i brevet.

Sambåndet vet at denne «konkrete utfordringen» handler om bakgrunnen for at Arne Pareli Pedersen i januar sa opp stillingen sin som forsamlingsleder 2 i Bergens Indremisjon. Sambåndet har valgt ikke å bringe detaljer om den konkrete saken. Som omtalt i marsnummeret, var det da også styrets håndtering av denne saken som førte til krav fra medlemmer om ekstern evaluering av styrets behandling av  saken.

Omsorg

Nord-Varhaug kom tidligere i vår delvis tilbake i jobb. 

– I oppstartsfasen har det vært godt å treffe medlemmer i forsamlingen og merke omsorg, omtanke og forbønn. Det setter jeg stor pris på, skriver Nord-Varhaug i medlemsmailen.

Han legger til at han «likevel har landet på beslutningen om å si opp min stilling som forsamlingsleder i Bergens Indremisjon».

Det framgår av brevet som er vedlagt medlemsmailen, at Nord-Varhaug i tiden fram til 1. september vil «ta ut gjenstående ferie og avtalt avspasering. Han vil likevel tale på to søndagsmøter, «legge best mulig til rette for en ny forsamlingsleder for Bergens Indremisjon samt utføre andre oppgaver» som ham selv og styret er enige om.

Ønske om endring

Glenn Nord-Varhaug har vært ansatt i stillingen som forsamlingsleder siden januar 2014 «etter kall fra styret i Bergens Indremisjon hvor ønsket var å lede forsamlingen i endring. Styret som ansatte Glenn, ville at han – sammen med styret – skulle lede forsamlingen nærmere røttene til Bergens Indremisjon», heter det videre i brevet. Det framgår også at Nord-Varhaug «har erfart tjenesten som forsamlingsleder som krevende», både personlig og med tanke på familien. Dette har han vært åpen med overfor styret.

I brevet vises det også til to bestemte saker «som har tært mye både på krefter og motivasjon». Sambåndet omtalte den første av disse sakene i aprilnummeret 2017. Den andre saken omhandler altså bakgrunnen for Arne Pareli Pedersens oppsigelse.

Ut fra det undertegnede brevet er det ønsket – og kallet fra daværende styre – om å lede forsamlingen nærmere røttene til Bergens Indremisjon, som sammen med de to nevnte sakene, har gjort tjenesten som forsamlingsleder krevende og ført til «langvarig slitasje» med påfølgende langvarig sykmelding. 

Takknemlighet

Det framgår også av brevet at Nord-Varhaug ønsker å uttrykke takknemlighet ved avslutningen av ansettelsesforholdet. «Takknemlighet for all den omsorgen og forbønn har han har møtt fra forsamlingen, spesielt gjennom krevende perioder. Takknemlighet for de mange enkeltpersoner han har blitt kjent med, og som har hatt stor betydning inn i hans liv. Takknemlighet for de lærdommer tiden i Bergens Indremisjon har gitt han for videre liv og tjeneste. Mest av alt – takknemlighet til Jesus som aldri svikter.»

Fra styrets side takkes det «for den tiden han har vært ansatt i Bergens Indremisjon og for den gode innsatsen og alt det arbeidet han har gjort». Styret ønsker Guds rike velsignelse over Glenn og den flotte familien hans», avsluttes brevet med.

Ledige stillinger

Tidligere denne uka lyste Bergens Indremisjon ut flere ledige stillinger via nettstedet sitt: leder for tenåringsarbeidet (50 prosent fast), leder for unge voksne-arbeidet (50 prosent fast), barne- og familieleder (inntil 60 prosent vikariat) og engasjement som forsamlingsleder 2 i halv stilling.

– Da vi publiserte dette, hadde vi ikke mottatt oppsigelsen fra Glenn Nord-Varhaug, sier styreleder John Økland i Bergens Indremisjon til sambåndet.no.

– Så at forsamlingsleder 1 ikke var tatt med, er ikke et signal om at styret allerede har en kandidat til den stillingen?

– Nei, svarer John Økland.

Forsamlingsleder 2-stillingen er lyst ut som engasjement.

– Grunnen til det er at det ble gjort på den måten sist, sier John Økland.

Noen av stillingene kan kombineres, og søknadsfristen er 1. mai.   

FM: Teknsik ansvarlig i P7, Olav Hardang, tar imot sendeutstyr. Nå er det på vei til samarbeidspartnere i Sør-Amerika. Foto: Brit Rønningen

P7 med raus gave-sending

/0 Kommentarer/i , /av

En anonym giver har gitt P7 sendeutstyr. Snart vil P7s samarbeidspartnere i Sør-Amerika få glede av det.

‒ Vi har fått ti kraftige FM-sendere som kan brukes til riksdekkende radio. Det er utstyr for flere hundre tusen kroner, sier daglig leder Kenneth Hjortland til sambåndet.no.

Han kan ikke si hvor eller hvem sendeutstyret kommer fra, for giveren vil være anonym.

Overflødig
I Norge er utstyret overflødig siden vi har gått over fra FM til Dab. Derfor har P7 bestemt at deres samarbeidspartnere i Trans World Radio (TWR) i Sør-Amerika skal få det. Nå er utstyret på TWRs hovedkontor i USA.

‒ Der skal det klargjøres, testes og modereres før det sendes videre, forklarer Hjortland.

Det blir sendt videre til land som Haiti, Peru, Mexico og Bolivia. For mottakerne koster det ingen ting annet enn jobben med å montere.

Billigsalg
‒ Hvorfor gir dere utstyret til samarbeidspartnere i Sør-Amerika?

‒ Vi sendte ut en melding til våre samarbeidspartnere i Trans World Radio. Behovet var størst i Sør-Amerika. Da tenkte vi at da kan vi velsigne dem med godt utstyr.

P7-lederen kaller det misjon på billigsalg.

‒ For ca. 100 000 kr. har vi fraktet det. Det er utstyr som vil gjøre mottakerne i stand til å nå millioner av lyttere, og det er nokså moderne utstyr. Å få innpass til andres sendere er dyrt. Nå får de sine egne sendere. Det er svært viktig for våre samarbeidspartnere som mangler både sendere og utstyr, sier Kenneth Hjortland.

GJENKLANG: Ingelin Reigstad Norheim og Hildegunn Garnes Reigstad i Garness håpar songane om Jesu lidingshistorie kan gje gjenklang i livet til folk i dag og gje stemme til den lidande kyrkja og dei forfølgde kristne. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

Påskekonsert gjer stemme til lidande kristne

/0 Kommentarer/i , /av

Med konserten "Gåten om korset" ynskjer arrangørane å trekkja liner frå Jesu lidingar på krossen til dei kristne som lid i dag.

I helga blir turneen som Stefanusalliansen arrangerer med påskekonserten Gåten om korset, avslutta. Konserten er eit prosjekt i samarbeid med forfattar Jostein Ørum og duoen Garness og inneheld 14 heilt nye påskesongar. Første konsert var i Kristiansand 28. mars, og siste sjanse er i Grimstad 7. april. 

Garness, som består av systrene Ingelin Reigstad Norheim og Hildegunn Garnes Reigstad, har sett musikk til Ørum sine tekstar.

– Konserten fortel Jesu lidingshistorie, men trekkjer òg inn perspektivet med forfølgde kristne som må lida for trua si i dag, fortel Reigstad Norheim til Kristeleg Pressekontor.

– Når ein les Det nye testamente, står det mykje om det å ta del i Kristi lidingar. For oss som lever i Norge, kan det nok verka litt fjernt, men det er viktig at vi ber for dei som lid for trua si, og at vi  kjempar saman med dei, legg systera til.

Stemmene frå den lidande kyrkja

For nokre år sidan skreiv Ørum boka «De som så ham». Den handlar om 40 menneske som opplevde Jesu siste veke saman med han.

– Men eg vart ikkje heilt ferdig med historiene. Etter kvart som eg har fått møta mange menneske frå den lidande kyrkja, høyrde eg òg meir og meir stemmene deira i Jesu lidingshistorie, seier Ørum til magasinet Stefanus.

Det var Ørum som først tok kontakt med Stefanusalliansen om å laga Gåten om korset.

Tekstane i påskekonserten følgjer ulike personar som såg Jesus eller var saman med han i veka før han døydde, og konserten fortel påskeforteljinga gjennom auga deira frå palmesøndag til oppstoda første påskedag.

– Vi håpar folk kan kjenna seg igjen i eigne liv i dag, og at stemma deira kan verta stemma vår. Dette synest vi Jostein har fått veldig bra til i tekstene sine, seier Garnes Reigstad og legg til:

– Vi håpar vi kan treffa nokre kjenslestrenger i folk slik at påskehistoria kjennest relevant for dei liva vi lever i dag.

Ikkje berre dystert

Garness fortel at nokon av songane vågar å vera i det mørke rommet – utan å koma med alle svar.

– Det synest vi er litt fint. Det var jo sånn for dei kristne som opplevde første langfredag. Dei visste ikkje at det ville koma ein påskemorgon, så i desse songane lèt vi det dirra litt, seier dei.

Men duoen lovar at det ikkje berre vert dyster stemning.

– Nåden er òg sterkt til stades gjennom konserten, og det er veldig variert musikalsk. Vi har alt frå lette pop-prega låtar til innslag av arabiskinspirerte tonar. Vi har både svære låtar med masse overskot og såre, inderlege songar, fortel Garness.

– Held ut lidinga

Stefanusalliansen er ein er ein misjons- og menneskerettsorganisasjon med særleg vekt på trusfridom som ein grunnleggjande menneskerett.

– Vi ynskjer at folk skal få sjå den spenninga som ligg i påskeforteljinga med det dramatiske at Jesus måtte lida, samstundes som det er gjennom lidinga at han sigrar, seier assisterande generalsekretær i Stefanusalliansen Hilde E. Skaar Vollebæk til KPK.

Ho fortel at mange kristne i verda lever med eit mykje høgare medvit rundt dette enn i Norge.

– Dei held ut i lidinga fordi Jesus gjorde det, og dei veit det ikkje er forgjeves. Når dei lever i ein pressa kvardag, må dei verna om vona som oppstandelsen gir, seier ho.

Turneen består av ti konsertar i ti ulike kyrkjer rundt om i landet. Garness fortel at dei verkeleg slår på stortromma denne gongen.

– Dette er den største produksjonen vi har reist rundt med som Garness. I tillegg til bandet skal vi ha med oss eit kor frå Bibelskolen i Grimstad, og det vert òg eit visuelt konsept med videografikk som vert vist på skjerm, fortel Garnes Reigstad.

Jul, påske og pinse?

Garness har tidlegare blant anna gjeve ut eit julealbum og har gjennomført mange julekonsertar.

– Det er utruleg mange tilbod før jul, så vi synest det er veldig gøy og meiningsfylt og no få løfta fram påska meir i det kunstnariske og kulturelle. Det finst jo mykje god påskemusikk, men kanskje ikkje så mykje nytt, seier dei.

Òg Skaar Vollebæk samanliknar prosjektet med dei mange julekonsertane der folk tek seg tid til å reflektera.

– Vi har lyst å bidra til at bodskapen til påska òg får slike rom til å reflektera i. Vi har òg som føremål å bidra til at impulsar frå forfølgde kristne sitt trosliv kan inspirera norske kristne, seier ho.

Dersom finansiering kjem på plass, har Garness eit ønske om å òg gje ut Gåten om korset som album.

– Då står vel berre pinsa att blant dei store kristne høgtidene? Kjem det eit pinsealbum òg?

– Ja, eg kjenner at det boblar litt etter dette prosjektet. Pinseperspektivet er jo ikkje med her då dei ikkje hadde fått Den heilage ande der vi avsluttar historia vår, seier Garnes Reigstad.

Garness fortel at dei ikkje har nokon konkrete planar om eit pinsealbum.

– Men du skal aldri seia aldri, ler dei. KPK