REAGERER: Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk reagerer kraftig på nettsteder som etterligner deres merkevare og produserer usanne "nyhetssaker". ARKIVFOTO: Markus Plementas, KPK

Bruker Dagen-liknende navn – trues med rettssak

/0 Kommentarer/i , /av

Er det at man bare ønsker å være morsom, en legitim grunn for en publikasjon til å bruke et navn som ligner en annens merkevare?

Redaktør i Dagen, Vebjørn Selbekk, sier til bransjenettstedet Medier 24 at Dagen vil gå juridisk til verk for å stoppe nettsteder som etterligner deres merkenavn og samtidig produserer falske og usanne nyheter.

– Dermed framstår vi kristne nok en gang som nokså humørløse, hevder blogger og tidligere misjonær Victor Skimmeland, i et innlegg på bloggen Preacher.no (også publisert på Medier24). 

Flagg-bot

Den aktuelle saken er en artikkel fra et nettsted som kaller seg Dagmagasinet der det hevdes at man kan få 4500 kroner i bot for å gå med utenlandske flagg på 17. mai.

Faktasjekknettstedet faktisk.no avslørte tidligere denne uka at denne «nyheten» er fullstendig usann. Saken består av til dels oppdiktede navn, og til dels falske sitater fra virkelige personer.

Vil stoppe

– Det er ikke første gang noen har lagt seg nært opptil Dagen-navnet, og vi vil gjøre alt vi kan for å stoppe det, sier Selbekk til Medier 24.

Avisen Dagen gikk tidligere under navnet Dagen Magazinet som følge av en fusjon av det som tidligere var to publikasjoner. Dagmagasinet kan også assosieres med Dagbladet og Dagsavisen.

–  Vi er allerede i gang juridisk for å forsøke å stoppe et slikt nettsted, og vi vil gjøre det samme her, sier Selbekk.

Skjult eier

Det eneste som står oppført på domenenavnet Dagmagasinet.com, er adressen til det amerikanske hostingselskapet Domainsbyproxy, et selskap som, ifølge Medier 24, brukes av eiere som ønsker å skjule identiteten sin, inkludert flere svindelforetak.

Artikkelen skal i skrivende stund være delt nesten 28 000 ganger på Facebook, inkludert av Facebook-grupper med negative holdninger til muslimer og innvandring.

Piske opp stemning

Professor i medie- og samfunnsfag ved Universitetet i Stavanger, Helle Sjøvaag, tror hensikten med den falske artikkelen er å piske opp stemningen.

– Det er som regel tre hensikter med slike «nyheter». Det ene er politisk og ideologisk, det andre er å generere inntekter, og det tredje er ren trolling. Resten av sakene på nettsiden ser ut til å være laget for å tjene penger på samme måte som bladet, sier Sjøvaag til Medier 24.

«Humor»

Hun synes det er interessant at Dagmagasinet har denne setningen nederst på siden sin: «Dagmagasinet ønsker å fylle hverdagen med humor og nyheter. En lett blanding av morsomme og spennende saker som engasjerer og oppfordrer til sosial aktivitet».

– Det er typisk at man forkler seg bak et tilsynelatende seriøst navn. Samtidig er «disclaimeren» (egenerklæring om begrenset ansvar, red.anm.) nederst på siden ny og interessant. Ettersom de neppe følger redaktørplakaten, kan det være en måte å beskytte seg selv på, sier hun.

– Uten ansvar

Blogger Victor Skimmeland har tidligere vært misjonær i Colombia. Så seint som 17. september fortalte han i Dagen at han var blitt helbredet for kreft etter en pilegrimsreise til Jerusalem.

I blogginnlegget hevder Skimmeland at den nevnte setningen nederst på siden til Dagmagaisnet er å forstå som en ansvarsfraskrivelse, og at innholdet i den usanne artikkelen er dekket av ytringsfriheten.

FULLT: Om lag 350 personer fylte Vigrestad misjonshus til trengsel. På bildet synges Israels nasjonalsang om håp. Alle foto: Petter Olsen

Kristen israelsmarkering

/0 Kommentarer/i , , /av

Forholdet til jøden Jesus sto sentralt da Israels første 70 år som gjenopprettet stat ble markert på Jæren i går kveld.

VIGRESTAD: Selv om det hadde snurret seg rundt stangen og dermed var forhindret fra å vaie, var det Israels umiskjennelige blå og hvite nasjonalsymbol med davidsstjerne som dannet portal til Vigrestad misjonshus tirsdag kveld, side om side med det norske flagget. Et tresifret antall ekstrastoler var satt ut, og om lag 350 personer fylte misjonshuset nesten til trengsel – et oppmøte som tydelig rørte lokal møteleder Nils Terje Aarsland. 

Jøden Jesus

FRA FLEKKERØY: Sveinung Kristiansen sto for kraftfull solosang. Foto: Petter Olsen

Jeg har ikke hatt anledning til å være med på de tidligere 70-årsmarkeringene i Bergen og Oslo, men kanskje skilte den på Jæren seg ut ved vektleggingen av Jesus og hans frelsesverk også ved feiring av en jordisk stat. Sanger Sveinung Kristiansen fra Flekkerøy satte tonen tidlig. Han fortalte at han egentlig ikke hadde så mange sanger med Israel som tema. – Men jeg synger om en jøde – om Jesus, sa han. Til hviskende bifall fra min sidemann la Kristiansen lett advarende til: – Det er mange israelsvenner som ikke er Jesus-venner. Det kan være tilfelle her også.

Det var naturlig nok det profetiske ord om Israel som dominerte under innslagene på jubileumsfesten, men også hovedtaler Gordon Tobiassen fra organisasjonen Ordet og Israel understreket sammenhengen mellom jøder og hedninger (ikke-jøder). Han siterte Rom 11,11: «Har de (jødefolket, min anm.) snublet for at de skulle falle? Langt derifra! Men ved deres fall er frelsen kommet til hedningene for å vekke Israel til nidkjærhet.»

Bibelen

Tobiassen påpekte også at når Paulus i Rom 3,1-2 stiller spørsmålet «hva fortrinn har da jøden?», lyder apostelens eget svar slik: «Mye på alle vis! Først og fremst at Guds ord ble betrodd dem.» Jeg tror det er viktig å være klar over dette. Paulus sier altså at selv om «barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene» (Rom 9,4) tilhører israelittene, er det gudsordet i Bibelen som er det aller viktigste fortrinnet jødefolket har. Og dette Ordet har også vi som ikke-jøder fått gjennom jødene, og det er dette Ordet som kan gjøre oss vis til frelse, enten vi er jøder eller hedninger.  

– 39 av Bibelens 40 forfattere var jøder. Uten dette folket ingen profeter, ingen apostler, ingen frelser, ingen etikk og moral, ingen løfter, ikke noe håp og ikke noen framtid, sa Gordon Tobiassen.

Landet

At vår tilknytning som kristne til jødefolket går gjennom Jesus og Bibelen, leder oss ikke til noen form for erstatningsteologi, men gir oss en bakgrunn for på en spesiell måte å dra omsorg for dette folket. Som forsamlingen ble minnet om tirsdag kveld, er Bibelen fra 1. Mos 12 av full av konkrete løfter til jødefolket, løfter som vi tror gjelder for dem den dag i dag. Derfor skal vi forsvare Israels rett til å eksistere som stat. Hvordan skal vi som bibeltroende kristne kunne gjøre noe annet?

HJELPER JØDER: Øyvind Bernatek hilste fra Hjelp jødene hjem (HJH). Foto: Petter Olsen

Vi skal ikke nødvendigvis forsvare alt hva staten Israel gjør ved sine myndigheter – det har da som kjent heller ikke Gud gjort – men vi tror at staten i seg selv ble gjenopprettet i 1948 som en oppfyllelse av bibelske profetier og skal fortsette å eksistere under jødisk styre.

Styreleder i organisasjonen Hjelp Jødene Hjem, Øyvind Bernatek, understreket da også i sin hilsen at for jøder som han selv, er Israel en forsikring, og at det derfor er sentralt med fortsatt jødisk majoritet i landet. Også Bernatek så på det at jøder emigrerer til Israel som en oppfyllelse av bibelske profetier.

Som jeg har vært inne på ved en annen anledning, må en statsløsning for Ismaels slekt – palestinaaraberne – etter mitt synes finnes utenfor det bibelske Israel.

Gordon Tobiassens tale hadde stikkordene Israel i historien (Rom 9), Israel i dag (Rom 10) og Israel i morgen (Rom 11). Selv om det ikke alltid var like lett å få sammenhengen i alle de mange Power point-bildene som flimret forbi, var det – som også en av de ivrige tilhørerne bemerket etterpå – tydelig at Tobiassen vakte forsamlingens engasjement. 

Fiender

TALE: Gordon Tobiassen talte om Israel før, nå og i framtiden. Foto: Petter Olsen

Taleren unnlot da heller ikke å komme inn på dagsaktuelle begivenheter. Datoen – 15. mai – som palestinaaraberne markerer som en katastrofe, åpnet USA sin ambassade i Jerusalem. Uroen på grensen mellom Gaza og Israel som har kostet mange liv de siste ukene, ga Tobiassen Hamas og Iran skylden for. Han aktualiserte Asafs ord i Sal 83,4-5: «Med svik legger de hemmelige planer mot ditt folk, og de rådslår mot dem du verner. De sier: Kom, la oss utslette dem, så de ikke mer er et folk, slik at ingen lenger minnes Israels navn!».

23. juni i fjor rapporterte The Times of Israel at det under en antiisraelsk demonstrasjon i Teheran ble avdekket en klokke som viste at det var 8411 dager igjen til Israels utslettelse. Tidligere spådommer fra samme hold har gått ut på at Israel ville slutte å eksistere innen 2040. Som Tobiassen, fester vi heller lit til profetordet i Jes 54,17: «Ingen av de våpen som blir smidd mot deg, skal ha framgang».

Jerusalem

Gordon Tobiassen kom ellers med uforbeholden ros til president Donald Trump for anerkjennelsen av at Jerusalem er Israels hovedstad – og for flyttingen av ambassaden i tråd med dette. Han opplyste at 40 ambassadører var til stede under åpningen, men tok trolig feil i påstanden om at «ingen fra Europa kom». Romania, Tsjekkia, Ungarn og Østerrike rapporteres i alle fall å ha vært representert under ambassadeåpningen, for øvrig i strid med holdningen fra EU.

Jeg har i en tidligere nettleder på sambåndet.no støttet Trumps beslutning om å anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad. Jeg vil faktisk gå enda lenger og hevde som Israel selv gjør, at byen er Israels udelelige hovedstad. Jeg tror ikke det er Guds vilje at denne byen skal deles eller styres av andre enn jødene – og fredsplaner som inkluderer noe slikt, tror jeg derfor vil mislykkes. Tobiassen hevdet at profetien i Sak 1,15 om at «de trygge hedningefolkene (…) hjalp til med ulykken» treffer Norge og øvrige land som er uenige i Trumps anerkjennelse.

Fred

Jeg ventet med en viss spenning på om taleren fra Ordet og Israel ville komme inn på palestinaarabernes sak. I den grad Gordon Tobiassen gjorde det, var han langt mindre konkret enn tidligere i talen, men knyttet på den andre side tråden tilbake til Jesus ved å vise til Ef 2,14-16 om at Jesus «brøt ned gjerdet som skilte» jøder og ikke-jøder:

– Veien til fred i Midtøsten går gjennom Jesus.

Det tror jeg han til sjuende og sist har rett i. 

Les også: ImF-styret gratulerer Israel. 70 år siden Israel ble gjenopprettet.

KREVENDE: "Tett på" er den tyngste TV-satsingen til P7. Begge foto: P7

Stor TV-satsing i P7

/0 Kommentarer/i , /av

Irene Krokeide Alnes får frem de spennende livsreisene i TV-programmet «Tett på».

‒ Det er den tyngste TV-satsingen vi har gjort i P7. Vi har jobbet mye for at det skal bli høy kvalitet på programmene, forteller daglig leder Kenneth Hjortland i P7 til sambåndet.no om kanalens siste TV-satsing – «Tett på».

Siden 2012 har Irene Krokeide Alnes laget radioprogrammet «Irenes kvarter» for P7, og nå har hun nylig spilt inn 12 halvtimelange TV-programmer i serien «Tett på». Programmene er spilt inn i Ingeløa, en ombygd løe på gården til Linda og Karl Arne Austnes, sistnevnte tidligere kretsleder i Sunnmøre Indremisjon, på Godøya på Sunnmøre der Irene bor.

Spennende historier
‒ Irene har en stor kontaktflate etter 45 år i misjonen. Hun har møtt mange forskjellige mennesker med spennende historier. Målet er å dele noen av disse historiene. Tanken er å få frem vanlige mennesker med uvanlige livsreiser. Det er noen kjente personer som Per Sævik og Ole Abel Sveen og andre mindre kjente personer. Felles for alle er at de har en spennende livsreise, forklarer Hjortland.

Evangelisering
‒ Det viktigste er å få frem Jesus og hva Jesus gjør i menneskers liv og å få frem den gode historien på en måte som skaper gjenkjennelse, slik at folk kan kjenne seg igjen i sine egne liv. Historiene kan formidle evangeliet. Det er en form for evangelisering, sier Irene Krokeide Alnes.

Serien går nå hver lørdag kl. 19.00 på Kanal 10 frem til St. Hans. Fra høsten er planen at P7 skal sende programmet på Frikanalen.

Bratt læringskurve
‒ Hva er den største forskjellen mellom å jobbe med radio og jobbe med TV?

‒ På TV ser folk deg. Du er veldig synlig og kommer ikke bare med stemmen som du gjør på radio. Når du møter folk gjennom TV, får du blikkontakt, svarer Krokeide Alnes og fortsetter: – Du kommer på besøk til seerne med gjesten din. Og det blir veldig personlig og tett på seerne også.

‒ Hvordan har det vært å jobbe med «Tett på»?

‒ Det har vært en veldig bratt læringskurve. Det er første gang jeg leder et TV-program. Men vi har hatt en fantastisk produsent i Heidi Klingsheim. Jeg har hatt ideene til folk som vi kunne intervjue. Så har vi samarbeidet om intervjuene og mål med intervjuene og hvordan det kan bli så bra at folk får lyst til å følge med fra begynnelse til slutt.

Kvalitet
På spørsmål om det blir flere programmer, svarer Hjortland:

‒ Vi er i tenkeboksen. Det er en dyr produksjon, og vi lever av gaver. Så vi må vurdere det nøye.

‒ Hva synes du om resultatet?

‒ Jeg er jo ikke helt objektiv. Men jeg må si at resultatet er over all forventing. Det er kvalitetsmessig gode programmer. Jeg synes Irene klarer å få frem de spennende historiene, og det er gode musikalske innslag, sier Hjortland.

Hjemmekoselig
Irene Krokeide Alnes er også fornøyd med resultatet.

‒ Det er en veldig god ramme rundt det hele. Fotograferingen er god, og filmteamet har gjort en god jobb. Det er gjestene som gjør programmet så bra. Deres evne til å formidle sitt levde liv har imponert meg. Jeg gleder meg til å se de ferdige programmene med hver enkelt gjest. Så er det gode sangere som formidler Jesus gjennom sangen. Det er Klingsheims idé hvordan man kan filme slik at det blir rolig og hjemmekoselig. Det ser ut som vi har det kjekt i lag, og det har vi jo, sier Krokeide Alnes og legger til:

‒ Jeg er takknemlig for samarbeidet med P7, og at de satset på denne produksjonen.  Og dersom seerne ønsker flere program i denne stilen, så er vi glad for all forbønn og støtte vi kan få økonomisk, til flere ”tette på.”

HISTORISK: Ved bordet (frontbilde) i bygningen som nå kalles Independence Hall, ble uavhengighetserklæringen underskrevet av blant andre David Ben-Gurion. På bildet over studerer reisende fra Plussreiser erklæringen. Foto: Petter Olsen

70 år siden staten Israel ble gjenopprettet

/0 Kommentarer/i , /av

Etter den gregorianske kalenderen er det i dag, 14. mai 2018, 70 år siden staten Israel ble erklært gjenopprettet.

Israel bruker selv den jødiske kalenderen, der verdens alder angis i antall år siden verdens skapelse. Det vi regner som 2018, er etter jødisk tidsregning år 5778. Mens solåret har 365 dager, har det jødiske året 354. Sju ganger i hver 19-årsperiode føyes det til en skuddårsmåned om våren. I Israel ble 70 år med uavhengighet feiret 19. april, mens vi altså markerer 70-årsdagen i dag.

År 5708

Den israelske uavhengighetserklæringen ble undertegnet den femte Iyar 5708 (14. mai 1948 etter vår kalender) før sabbaten inntrådte. Fra og med den sjette Iyar (15. mai) overtok jødiske organer (Folkerådet og Folkeadministrasjonen) styringen. Les erklæringen her – på engelsk.

Slik så FN for seg at landet skulle deles. Foto: Petter Olsen

I salen i Independence Hall i Tel Aviv kan man finne to historiske kart. Det ene viser de ulike lands stemmegivning da FNs generalforsamling 29. november 1947 vedtok en delingsplan (resolusjon 181) for området som var kjent som Palestina.

Planen delte landområdet inn i tre jødiske seksjoner og fire arabiske, henholdsvis 55 og 44 prosent av jorda. Inndelingen bygget blant annet på rapporten fra Peel-kommisjonen ti år tidligere. Tanken var å følge bosettingsmønsteret, og den jødiske staten ble tenkt opprettet på deler av kystlinjen, Øst-Galilea og Jisrell-sletten. Resten var tenkt som en arabisk stat. Kommisjonen anbefalte at britene skulle beholde kontrollen med Jerusalem og Betlehem, foruten Nasaret, Haifa, Eilat og Genesaretsjøen.

Avstemning

Planen fra 1947 ble vedtatt med 33 mot 13 stemmer. Ti land, inkludert Storbritannia, avsto fra å stemme. De seks arabiske nasjonenes representanter marsjerte ut i protest. 

Disse stemte for planen (grønn farge på kartet nedenfor): Australia, Belgia, Bolivia, Brasil, Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk, Canada, Costa Rica, Tsjekkoslovakia, Danmark, Den dominikanske republikk, Ecuador, Frankrike, Guatemala, Haiti, Island, Liberia, Luxembourg, Nederland, New Zealand, Nicaragua, Norge, Panama, Paraguay, Peru, Filippinene, Polen, Sverige, Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk, Sovjetunionen, Sør-Afrika, USA, Uruguay og Venezuela.

Disse stemte imot (rød farge på kartet) Afghanistan, Cuba, Egypt, Hellas, India, Iran, Irak, Libanon, Pakistan, Saudi Arabia, Syria, Tyrkia og Jemen. 

Disse avsto fra å stemme (gul farge på kartet): Argentina, Chile, Kina, Colombia, El Salvador, Etiopia, Honduras, Mexico, Storbritannia og Jugoslavia.

Les også: ImF-styret gratulerer Israel.

Les også: Her ble Israel født.

Kartet viser landenes stemmegirvning i FN 29. november 1947. Foto: Petter Olsen  

DRIFT: ImF ser det ikkje som realistisk å kunne halde opp drifta av til dømes fiskarheimar om ikkje Indre sjø maktar det sjølv. Historisk bilde av fiskarheimen Havly i Stamsund. Foto: Kristian Magnus Kanstad / Nordlandsmuseet/Wikimedia Commoms

Betinga svar frå ImF til Indre sjømannsmisjon

/0 Kommentarer/i , /av

ImF er open for samtalar med Den indre sjømannsmisjon om fusjon eller samarbeid - på vilkår av at Indre sjø vil fornya visjonen for arbeidet.

Det går fram av eit brev signert styreformann og generalsekretær i Indremisjonsforbundet (ImF), høvesvis Odd Asbjørn Nybø og Erik Furnes. Ordlyden i brevet vart vedteke av ImF-styret i møte 4. mai.

Fusjon

I aprilnummeret av Sambåndet kunne ein lese at Den indre sjømannsmisjon (DISM), ved landsstyreleder Ingolf Solsvik, hadde vendt seg til ImF – og Norges samemisjon – med spørsmål om fusjon eller samarbeid. Bakgrunnen er driftsunderskot i rekneskap og budsjett. Alternativt ser landsstyret føre seg oppløysing eller ny driftsmodell.

ImF-styret handsama dette i maimøtet. I svarbrevet viser ImF-styret til at ingen av organisasjonane er uendra sidan førre fusjonsutspel frå DISM – i 2004. Den gongen var ImF positiv, medan styrande organ i DISM sa nei.

Endra situasjon

Av konkrete endringar peikar ImF-styret på «flytting av ressursar inn mot forsamlingane og deira tilsette og leiarar». Styret trur dette er ei rett satsing både ut frå kyrkjesituasjonen og fordi dei fleste unge ønskjer «eit helskapleg tilbod i si forsamling». ImF-styret er òg ærleg på at denne trenden utfordrar bedehusorganisasjonane, fordi «vi strevar med å vekke det same (engasjement) rundt våre mange fellestiltak og organisasjonsarbeidet».  For det andre nemner ImF-styret tung satsing på å fornya ressursane som er retta mot barne- og ungdomsarbeidet. For det tredje held styret fram den nye leiarkonferansen.  

ImF-styret viser òg til at mellom anna 24 skular, ti barnehagar og 14 leirstadar er ein del av ImF-familien. Men styret legg til at det er nettopp slike fellestiltak ein strevar mest med å gje tilstrekkeleg merksemd, oppfølging og økonmi.

Fornying 

Konklusjonen i brevet er slik:

«På bakgrunn av dette må vi vere ærlege og seie at det arbeidet som DISM har i dag, i stor grad er i same kategori som det arbeidet vi strevar med å halde oppe sjølve. Eit unntak er det nyare arbeidet mellom sjøfolk i norske hamner, men når ikkje DISM sjølve maktar å halde oppe drift av fiskarheimar, leirstad og Elieser-båten, ser vi inga realisme i at ImF skal klare det noko betre.

Vi er opne for samtale dersom DISM vil fornye visjonen i tråd med den tenkinga vi har gitt uttrykk for ovanfor, men vi maktar ikkje ta ansvar for å bevare det som vi opplever har hatt si tid.»

Landsmøtet i Den indre sjømannsmisjon får saka på bordet 22.-24. juni. 

BEHOV FOR FORSKNING: Daglig leder i Noregs Kristelege Folkehøgskolelag, Tor Grønvik (t.v.) og dr. ph.d. Johan Lövgren er enige om at det er et behov for mer forskning på folkehøgskolene på doktorgradsnivå. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

‘- Elever har få problemer med kristen basis

/0 Kommentarer/i , /av

Folkehøgskolelæreren Johan Lövgren ønsker med sin doktorgrad gi de kristne folkehøgskolene mer tyngde i akademiske miljø.

Johan Lövgren har vært folkehøgskolelærer i 19 år. Nå har han skrevet doktorgrad om læreprosessene ved norske folkehøgskoler og hvordan elevene møter de kristne verdiene der.

– Jeg så et behov. Det er gjort lite forskning på Folkehøgskolen. Det er en fare i dag, for et skoleslag som er utsatt for ganske hard kritikk, at man ikke har noen forskning å vise til. Det var en motivasjon for meg, men også for å gi de kristne folkehøgskolene en tyngde, for å vise praksisen, sier Lövgren som disputerte sin PhD på Menighetsfakultetet (MF) fredag 4. mai.

Positivt møte med verdier

Lövgren forteller at han har prøvd å gå inn i materialet med et kritisk blikk, men forteller at elevenes møte med skolenes kristne verdier stort sett oppleves positivt.

– Selv om man ikke har trivdes eller har hatt problemer i fellesskapet, er det sjelden noen har store problemer med skolens verdibasis. Man møter en identitet og en verdi og ser det som en dialog med de verdiene skolen står for, uten at det er noe som tvinges på.

Både Lövgren og daglig leder i Noregs Kristelege Folkehøgskolelag (NKF), Tor Grønvik, opplever at folkehøgskoleansatte er svært bevisste den makten de har over elevene når det gjelder definering av verdier.

– Det er en spennende refleksjon rundt hvordan man forvalter den rollen slik at det ikke blir en strategi for å omvende noen. Den religiøse identiteten til skolen er en åpen prosess der man har lov å ta avstand eller komme nær, sier Lövgren.

Grønvik mener skolene klarer å signalisere at de har et verdigrunnlag og livssyn de gjerne vil dele med elevene, uten å presse det på dem.

– Funnene til Johan bekrefter at de lykkes med den balansen på skolene: Å stå for det de brenner for og å gi rom og trygghet til eleven. Denne forskningen har også gitt oss noen begreper å bruke i samtaler på skolene.

I sin avhandling «The Reflective Community: Learning processes in Norwegian folk high schools» forsøker Lövgren å beskrive folkehøgskolens læringsmodell.

– Jeg går utfra folkehøgskolenes design for læring og ser på hvor religionen finnes i denne konteksten. Jeg ser på hvordan elever med forskjellig livsynsbakgrunn kommer til en folkehøgskole og hvordan de møter verdiene skolen står for.

Mangler forskning

Lövgren, som utenom doktorgradsarbeidet har vært lærer på Grenland Folkehøgskole, har forsket med utgangspunkt i to andre kristne folkehøgskoler. Doktorgradsarbeidet har vært støttet med stipend fra Noregs Kristelege Folkehøgskolelag (NKF) i flere år.

– I folkehøgskolen har vi mange fantastiske praktikere, men en ganske spinkel tradisjon for refleksjon, dokumentasjon, begrepsdannelse og ikke minst forskning. Denne forskningen fyller ut noe vi har manglet, sier Tor Grønvik.

-Anerkjennelse

BEKREFTENDE: Lövgrens doktoravhandling er også godt mottatt i folkehøgskolemiljøet. – Dette er en anerkjennelse av det viktige arbeidet som gjøres på folkehøgskolene, sier rektor ved Rønningen FHS, Svein Harsten (t.v.). Her sammen med rektorene Anne Apesland fra Grenland FHS og Gunnar Birkeland fra FHS Sørlandet. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

Flere representanter for folkehøgskoler var til stede under Lövgrens disputas på MF.

– Dette er en anerkjennelse av det viktige arbeidet som gjøres på folkehøgskolene, sier rektor ved Rønningen Folkehøgskole, Svein Harsten.

Han bet seg særlig merke i at førsteopponent, professor dr. Anne Line Wittek fra Institutt for pedagogikk ved Universitetet i Oslo, ga uttrykk for å ha oppdaget helt nye perspektiver.

– Det er for meg en bekreftelse på at det pedagogiske miljøet i Norge egentlig ikke følger med på hva som skjer i folkehøgskolen. Vi har jo en helt annen type pedagogikk, sier Harsten som i pausen diskuterte ivrig med rektor på Folkehøgskolen Sørlandet, Gunnar Birkeland og rektor på Grenland Folkehøgskole, Anne Apesland.

– Mye er kjent stoff for oss, men dette gir oss en ny dimensjon og ny mulighet til å gå inn i det vi holder på med, sier Apesland.

-Mer synlig

Den daglige lederen i NKF mener det å bli forsket på er viktig, fordi man blir synlig, både i det politiske og det akademiske miljøet.

– Vi har ikke vært så synlige i det pedagogiske akademiske miljøet. Det må vi ta noe av skylden for selv. Vi kunne dyrket fram en kultur for dette internt. Det er også viktig fordi vi som folkehøgskolebevegelse trenger disse impulsene og kontakten med fagmiljøene som er relevante for det vi holder på med.

Dette er første gang NKF støtter en forsker på doktorgradsnivå.

– Det er, så langt jeg vet, første gang noen innenfra i norsk folkehøgskole forsker på egen praksis og egne erfaringer i et pedagogisk perspektiv som dette. Gjennom dette forskningsprosjektet har NKF også fått et tettere samarbeid med MF. Dette vil vi gjerne holde ved like og fortsette med, sier Grønvik.

Lövgren sier han ser på det som en av sine oppgaver å løfte kunnskapen om folkehøgskolen i det pedagogisk akademiske miljøet.

– Det håper jeg at jeg kan fortsette med og utvikle og veilede andre på master- eller doktorgradsnivå.

Anerkjennelse fra begge sider

Lövgren forteller at et doktorgradsarbeid alltid må skrives primært for forskningsmiljøet, men han gleder seg over å se at også folkehøgskolemiljøet interesserer seg for avhandlingen.

– Jeg har jobbet med å popularisere og snakke med lærerne om det jeg gjør. Jeg har hele tiden prøvd å forankre det i praktiker-miljøet. Nå er det fint å se at det har landet både der og i det akademiske miljøet.

De neste to årene har NKF avtalt med Grenland Folkehøgskole om å kjøpe Lövgren fri fra 40 prosent av stillingen der.

– Da skal han jobbe i og for NKF, mye ute på skolene. Etter å ha støttet ham i forskningsfasen gleder vi oss nå til å høste det han kan dele av funnene sine og erfaringen sin. KPK

Redigert for sambåndet.no av Petter Olsen

ØKT OMFANG: (f.v.) Gisle Skeie fra Stefanusalliansen, Espen Ottosen fra NLM og Trond Kjartan Michaelsen fra Åpne Dører har alle erfaringer der informasjon om misjonsarbeid kan være livsfarlig for de involverte. FOTO: Markus Plementas, KPK

‘- Misjon er blitt mer sensitivt

/0 Kommentarer/i , /av

Ikke alle misjonsprosjekt kan fritt informeres om. I noen tilfeller kan det være bokstavelig talt livsfarlig, og organisasjoner må passe nøye på hva de deler.

– Nå må vi iblant nøye oss med å si at «noen sensitive utsendinger dro ut et sted i verden, husk på dem», sier Espen Ottosen som er informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM).

Han forteller at misjonsfolket tidligere gjerne var vant med å få tilsendt en liste over hvem som dro ut som misjonærer og hvor de dro.

– Det er det vi og misjonsfolket synes er vanskeligst. Mange har vært vant med på å klippe ut denne informasjonen og legge den i Bibelen som en bønneliste. Vi skjønner frustrasjonen, sier Ottosen.

Han forteller at NLM har omtrent 130 voksne utsendinger i rundt 15 land.

– Jeg tror vi kan si at halvparten av landene og halvparten av utsendingene har en eller annen sensitivitetsutfordring ved seg. Dette har økt veldig, sier informasjonslederen som har sett forandringene skje i sine 15 år i jobben.

Utfordrende informering

Sammen med leder for områdearbeidet i Åpne Dører, Trond Kjartan Michaelsen, og kommunikasjons- og markedssjef Gisle Skeie i Stefanusalliansen, snakket Ottosen om utfordringer knyttet til å behandle sensitiv informasjon fra misjonsfeltet under Kristelig Pressekontors generalforsamling nylig.

– Dette er et dilemma og et reelt problem. På den ene siden ønsker vi å fortelle mest mulig av det som skjer på misjonsfeltet vårt, men vi må erkjenne at å spre slik informasjon kan ødelegge for arbeidet og kan sette sikkerheten i fare for våre utsendinger og ikke minst for de lokale kristne, sier Ottosen.

Skeie forteller at det er ulike grunner til at informasjon om prosjekter blir sensitiv.

– Noen steder er det sosial fiendtlighet, og andre steder er det myndighetene som er fiendtlige mot kristne og andre minoriteter.

Kunnskap, kjennskap og klokskap

Stefanusalliansen, som jobber spesielt for trosfrihet, jobber ifølge Skeie så å si bare i land der ting er sensitivt.

– Du kommer ikke utenom det. Da gjelder det å jobbe utfra de tre K-ene: Kunnskap, kjennskap og klokskap. Å arbeide med sensitiv informasjon krever mye trening, sier han.

Michaelsen forteller at Åpne Dører er relativt nøkterne når de gir ut informasjon og tall om forfulgte kristne.

– Denne typen arbeid er veldig sårbart, fordi vi jobber med mennesker i sårbare situasjoner. Behovet for hjelp er stort, samtidig skal informasjonen vi gir ut, være verifiserbar og sann.

Kan få folk drept

Skeie ønsker ikke å overdramatisere situasjonen med sensitiv informasjon, men i noen tilfeller står det faktisk om livet.

– Hvordan balanserer vi hensynet til partneres sikkerhet med behovet for å informere og kommunisere bredt i Norge? Partnerens sikkerhet må trumfe alle hensyn. Vi sitter på informasjon som i verste fall kan få partnerne våre drept. Samtidig er vi nødt til å fortelle noe, sier Skeie.

Også Michaelsen understreker alvoret i informasjon på avveie.

– Sosiale medier er livsfarlig for nasjonale kristne. Det skal så lite til og du eier ikke kontroll der, sier han.

Spenning skaper engasjement

Alle de tre organisasjonene baserer seg i stor grad på innsamlede penger og mener informasjon har mye å si for støtten som gis. Samtidig opplever de at sensitive situasjoner også kan skape interesse og spenning rundt et prosjekt.

– Hemmelighold gjør det også spennende. For en giver kan det være litt eksklusivt. Her handler det også om tradisjon og tillit, sier Michaelsen.

Skeie forteller at kommunikasjonsarbeidet og innsamlingsarbeidet henger nøye sammen.

– Nå har vi en liten fordel i at folk som støtter oss, vet at det er ting vi ikke kan fortelle om. Det forventes nesten av oss. Samtidig er de som skal gi, nødt til å ha noe konkret å forholde seg til. Det er mye du kan fortelle med anonymiserte personer.

Ottosen tror ikke tilbakehold av sensitiv informasjon nødvendigvis har ført til mindre gaveinntekter, men at det har vært en omstilling for giverne å venne seg til det.

– Det oppleves spennende, dette sensitive arbeidet, og det kan skape et engasjement som veier opp for ulempene.

– Generelle gaver er fantastisk!

Alle tre organisasjoner samler inn penger både generelt og til enkeltprosjekter

– Vi er veldig glad i generelle gaver, samtidig kan det være fint å øremerke noen prosjekter til enkelthendelser der vi har en konkret situasjon. Vi prøver å gjøre det slik at gavene kan brukes der det er behov, sier Skeie.

Selv om det kan være enklere å «selge» et enkeltprosjekt til givere, prøver organisasjonene å sikre seg når de promoterer sin givertjeneste.

– Vi står ofte i disse utfordringene og må tenke pedagogisk. Når vi snakker om et spesifikt misjonsarbeid, vil giroen gjerne ha en tekst hvor det står at den som gir, «vil støtte dette arbeidet og andre prosjekt». Det er veldig uhåndterlig å øremerke veldig detaljert, sier Ottosen.

Michaelsen sier at Åpne Dører har et helt apparat internasjonalt som jobber med problemstillinger knyttet til innsamling og øremerkede penger.

– Kanskje den største utfordringen når folk gir til et enkeltprosjekt, er at du skal følge opp med informasjon til giverne. Jo mer det går til hele land eller regioner, jo enklere er det. Generelle gaver er fantastisk, sier han. KPK

HØRING: Laget, her representert ved Daniel Overskott og Tønnes Christian Due-Tønnesen, har vært en pådriver for forslaget om nasjonale retningslinjer for barne- og ungdomsorganisasjoners tilgang til bruk av skoler og stilte opp på høringen i Utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget. Foto: Ragnhild Hasselgård Morland, Laget NKSS

Mener rektorer hindrer organisasjonsfriheten

/0 Kommentarer/i , /av

Laget opplever flere steder i landet at rektorer ikke vil tillate skoleelevene å samles til bønn og andakt i friminuttene på skolen. Dette ønsker KrF å endre på.

Laget, Ny Generasjon og en rekke andre barne- og ungdomsorganisasjoner ønsker landsdekkende retningslinjer for bruk av skolenes lokaler. Torsdag formiddag var det åpen høring i Utdannings- og forskningskomiteen om et forslag fra stortingsrepresentanter fra Kristelig Folkeparti (KrF) om å utarbeide nasjonale retningslinjer for barne- og ungdomsorganisasjoners tilgang til bruk av skoler og andre offentlige rom.

Bakgrunnen for forslaget er at mange organisasjoner, inkludert kristne, opplever svært ulik behandling fra rektorer når det gjelder mulighet til å bruke skolens lokaler til sin aktivitet både i og utenom skoletiden.

– Når barne- og ungdomsorganisasjonene møter stengte dører på skolen, er det en alvorlig innskrenkelse av unge menneskers organisasjonsfrihet, sier Rode Margrete Hegstad, styreleder i Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU).

Hun forteller om ukentlige telefoner til LNU fra fortvilte tillitsvalgte.

– De har fått nei fra rektor og vet ikke hva de skal gjøre. Vi vet også at folk får ulike svar på forskjellige skoler, selv innad i en kommune. Det viser at det er et tydelig behov for felles retningslinjer, sier Hegstad.

Skolelaget nektes rom

Norges Kristelige Student- og skoleungdomslag (Laget) har vært en av pådriverne for forslaget som er fremmet av stortingsrepresentantene Hans Fredrik Grøvan, Olaug V. Bollestad, Tore Storehaug og Geir Jørgen Bekkevold fra KrF. Laget opplever flere steder i landet at rektorer ikke vil tillate skoleelevene å samles til bønn og andakt i friminuttene på skolen.

– Det å kunne møtes i friminuttene og møte likesinnede betyr utrolig mye, sier feltarbeider Tønnes Christian Due-Tønnesen.

Han henviste i sitt innlegg til Stålsett-utvalgets rapport om det livsynsåpne samfunnet.

– Da synes vi det er inkonsekvent å skulle nekte religiøse utrykk på skolen. Med et livssynsåpent samfunn mener vi at tro og livssyn skal på plass på lik linje med andre elementer. Når forskjellige livssyn blir synlige på skolen, vil dette skape dialog, forståelse og mangfold, sier Due-Tønnesen.

Også Ny Generasjon uttalte seg i høringen.

– Vår erfaring er at rektor og skoleledelse ofte er forvirret over hvilke retningslinjer som gjelder for organisasjoners plass i skolen. Rektor opplever krysspress fra elever, kollegaer og foreldre som skaper lokal spenning og usikkerhet, sier daglig leder i Ny Generasjon, David Haddeland.

Ikke bare kristne

Det er ikke bare de kristne barne- og ungdomsorganisasjonene som stiller seg positive til KrFs forslag. Også representanter fra Elevorganisasjonen, Norsk Målungdom, Humanistisk Ungdom, Ungorg, Redd Barna og Press uttrykte støtte til forslaget under høringen, i tillegg til paraplyorganisasjonene LNU og Frivillighet Norge.

LNU ga flere eksempler på hvor vanskelig det kan være for organisasjoner å få låne eller leie lokaler på skoler.

–Man kan oppleve å få ulike svar om man ringer flere ganger, og det er en veldig uforutsigbarhet der. Det er mange varierende unnskyldninger og ofte ingen begrunnelse, sier Hegstad.

LNU-lederen forteller at det er vanskelig for organisasjonene å klage når de får nei.

– Vi har for eksempel Changemaker som har ringt til 50 skoler i Oslo for å få låne lokaler. Da tar det så mye tid at du har ikke tid til å klage i tillegg. I Oslo har et nettverk av våre daglige ledere kun klart å finne seks-sju  skoler av 200 som er villige til å låne ut lokaler, sier Hegstad.

Motstand fra kommunesektoren

Det eneste innlegget i høringen som var negativt til forslaget, kom fra Erling Lien Barlindhaug, avdelingsdirektør i KS – kommunesektorens organisasjon.

–Det er viktig at frivillige organisasjoner i så stor grad som mulig får låne lokaler, men løsningen på dette må finnes lokalt, sier Barlindhaug.

Han mener staten må vise respekt for friheten til lokale skolemyndigheter og lokaldemokratiet.

– KS er ikke enig i at enkeltsaker skal legitimere behov for økt statlig styring gjennom nye statlige retningslinjer.

Øystein Kolstad Kvalø, leder i Press, som er Redd Barnas ungdomsorganisasjon, avviste Barlindhaugs påstand om at dette gjelder enkeltsituasjoner.

– For barne- og ungdomsorganisasjonene oppleves ikke dette som enkeltsaker. Dette er et stort, nasjonalt problem. Det er et så stort omfang at det er behov for nasjonale retningslinjer.

Kolstad Kvalø påpeker at det kan være vanskelig å ordne opp i dette på lokalt nivå:

– Vi prøver å ta dette opp lokalt, men det er vanskelig. Vi er en liten organisasjon, og vi har ikke ressurser til å drive påvirkningsarbeid i alle landets kommuner. KPK

Atle Våge mener det er viktig med en organisasjon som kan snakke gjenbrukbutikkenes sak. Her fra åpningen av gjenbruksbutikken i Straume Forum. FOTO: BRIT RØNNINGEN

Gjenbruksbutikker forenes

/0 Kommentarer/i , /av

Gjenbruksbutikker har fått sin bransjeforening, og Indremisjonsforbundet er med fra starten.

20. mars ble foreningen Omatt, en bransjeforening for ideelle gjenbruksaktører, stiftet i Oslo. Formålet er å være en nasjonal interesseforening som skal fremme frivillige/ideelle gjenbruksaktørers interesser overfor myndigheter og statlige etater og inngå samarbeidsavtaler med disse til beste for medlemmene.

Seks organisasjoner var representert på stiftelsesmøtet og er medlemmer av Omatt: Erikshjelpen, NLM Gjenbruk, Galleri Normisjon, Indremisjonsforbundet, Maritastiftelsen, NMS Gjenbruk og Stiftelsen Reto for Håp. Lillian Dombestein fra Galleri Normisjon ble valgt som styreleder i Omatt.

ImF driver seks gjenbruksbutikker med en sammenlagt omsetning på 3,79 millioner kroner og et resultat på 1,52 millioner kroner.

‒ Det er viktig med en slik organisasjon som kan snakke ideelle gjenbruksbutikkers sak overfor de lovgivende myndighetene, sier Atle Våge, kontaktperson for ImF Straume Gjenbruk, til Sambåndet.

Han påpeker at det er en utfordring for de ideelle gjenbruksaktørene at de ikke er kommersielle aktører, men at de likevel har de samme betingelser som kommersielle aktører.

FUNKER IKKE: Å spille på dårlig samvittighet for å få folk til å bidra frivillig, funker ikke i lengden mener Betania-pastor Arve Bækkelund (forsidebilde). Her forteller han om det frivillige arbeidet under årsmøtet i K-stud. UNGE MEDARBEIDERE: Jo yngre de frivillige er når de starter, dess bedre ledere blir de, mener pastor i Betania, Arve Bækkelund (bildet over). FOTO: Betania Menighetsenter, GrimstadFOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

‘- Guds kall virker bedre enn manipulasjon

/0 Kommentarer/i , /av

Pastor Arve Bækkelund mener det er viktig at frivillige får opplevelse av å være en del av det store bildet.

I Betania Menighetsenter i Grimstad som er en menighet i De Frie Evangeliske Forsamlinger, jobber pastor Arve Bækkelund sammen med det han kaller «en hær av frivillige».

– Det er livsviktig å få de frivillige medarbeiderne våre til å se det store bildet, se sammenhengen og se hva de er med på, sier pastoren.

Han erfarer at dersom frivillige medarbeidere får opplevelsen av å være «lemmer på legemet» og står sammen i et større oppdrag, kommer de og takker for at de får lov til å være med og bidra.

– Vi må settes inn i en sammenheng hvor vi ser at det vi holder på med, er en del av det store bildet og den store historien som starter fra skapelsen av. Vi holder ikke på med ungdomsarbeid, vi vinner mennesker og fullfører misjonsbefalingen.

Unngår å spille på dårlig samvittighet

Bækkelund deltok på årsmøtet i K-stud nylig hvor han delte sine erfaringer med frivillig arbeid.

– For oss er frihet og frivillighet så viktig at vi prøver å avsløre når vi spiller på dårlig samvittighet eller loviskhet. Det funker ikke, sier pastoren.

Han sier man historisk sett har vært gode på den typen manipulasjon.

– Jeg tror at Gud kaller, at Gud inspirerer, at Gud innsetter og virker i mennesker. Og vet du hva? Det funker mye bedre enn norgesmesterskapet i manipulasjon.

Identitet og individualisme

Under den faglige delen av K-studs årsmøte delte også Morten Johansen fra Frivillighet Norge noen tendenser i frivilligheten. Han peker på at det er en stagnasjon i ideologiske bevegelser, og at individualisme er blitt viktigere enn organisasjonstilhørighet.

– Tendensen er at folk nå identifiserer seg mer med frivillig sektor som sådan, mens organisasjonens egenart ikke er like viktig, sier Johansen.

Øyvind Håbrekke, som er faglig leder i Tankesmien Skaperkraft, advarer organisasjonene om å følge trenden for blindt og ikke ta vare på sin identitet og egenart.

– Uten en særpreget identitet mister organisasjonen sin eksistensberettigelse, sier han.

Håbrekke tror pendelen vil svinge tilbake og mener at den økte populismen i Europa blant annet er et tegn på at folk igjen søker en identitet, tilhørighet og mening.

– Skal man da få gevinsten, må man ha tatt vare på identiteten sin. Hvis man har hoppet over og det ikke lenger er noen forskjell på organisasjonene, har man ingenting å tilby når folk søker den meningen og tilhørigheten, sier han.

Selv om Frivillighet Norge ber organisasjoner tilpasse seg disse tendensene, tror Johansen likevel det å trekke opp det store bildet og fokusere på organisasjonens egenart kan fungere.

– Jeg tror den strategien kan fungere for veldig mange, men risikoen er at de som tilpasser seg, kan fange opp de som er innstilt på å gjøre noe men ikke har en så klar formening om hva, sier han.

Forbeholdets tidsalder

Også Bækkelund merker tendensene Johansen nevner, og han mener vår frihet ofte blir en motsats til frivillighet.

– Hvorfor møter jeg så mange kristne som elsker Jesus, men tar forbehold om alt som truer friheten? Vi lever i forbeholdets tidsalder.  Det kan jo komme noe som er gøyere. Jeg tror vi er blitt slaver av vår egen frihet, sier pastoren og viser til Galaterbrevet 5, 13.

– «Dere søsken er kalt til frihet», så skrev han, mens han så 2018 for seg, «la ikke friheten bli et påskudd for det kjøtt og blod vil, men tjen hverandre i kjærlighet».

Menighetens nåtid

Betania driver et stort arbeid for barn, tweens og ungdommer, men pastoren advarer mot å tro at det er noen «quick fix».

– Det krever mye arbeid og mange frivillige, men mye glede, humør, fellesskap og opplevelser som de frivillige får være med på. Vi må gjøre det så lukrativt og meningsfylt at folk har lyst å være med. Et godt miljø drar til seg folk. Det er viktig at ingen blir tatt som en selvfølge, men at alle er like viktige.

Bækkelund sier det er viktig å bygge en kultur der de frivillige ikke bare er arbeidere, men venner. Han mener at jo yngre de er når de starter, jo bedre ledere blir de.

– Hos oss er vi fanatiske på at vi aldri omtaler ungdommene og ungene som menighetens fremtid. De er menighetens nåtid. KPK

FRIVILLIG HÆRSKARE: Betania Menighetsenter i Grimstad har en hær av frivillige medarbeidere. – Når fellesskapet er bra spør folk om å få bidra mer, sier pastor Arve Bækkelund. FOTO: Betania Menighetsenter, Grimstad

REISE: Lokaltransport med låg sikkerhetsbeltefaktor (forsidebilde). Bildet over: Saman med ein del av forsamlinga etter gudstenesta palmesøndag. ALLE FOTO: PRIVAT

Reisebrev frå Indonesia

/0 Kommentarer/i , /av

'- Det er viktig at vi etablerer fellesskap der indre- og ytremisjon går hand i hand, skriv Erik Furnes.

Dei siste åra har min gode kollega i NLM, Øyvind Åsland, ymta frampå om eg ikkje skulle vere med og besøke eit av organisasjonens misjonsfelt, og denne våren la ting seg praktisk til rette.

20. april sette vi oss på flyet frå Oslo, og via Amsterdam og Singapore sette vi beina i byen Medan nord på Sumatra i Indonesia. I dette folkerike og øyrike landet har NLM hatt arbeid sidan tidleg på 70-talet, og eg fekk gleda av å møte norske utsendingar, nasjonale medarbeidarar knytt til NLM sitt arbeid, samt partnarar for dei lokale lutherske kyrkjene i området. Med oss på reisa hadde vi ein fantastisk kjentmann i Olav Vestbøstad, opprinneleg frå Fitjar, som tidlegare har vore misjonær i Indonesia i seks–sju år, og som no er regionleiar for arbeidet i Indonesia, Japan og Stor-Kina.

10 prosent kristne

Indonesia er eit land som består av 17 508 øyer, og med ei befolkning på nesten 240 millionar menneske er dette det fjerde mest folkerike land i verda, samt det land i verda med flest muslimar. Nokre stader er det tøff motstand mot kristen verksemd, men i denne provinsen Nord-Sumatra er tilhøva meir harmoniske. Ein reknar at ca. 10 prosent av befolkninga i Indonesia vedkjenner seg til kristendomen, men store område er ukjend med Evangeliet om Jesus Kristus.

Slik som vi i Norge er opptekne med at forsamlingar må plantast i område der det er lite kristen verksemd, er situasjonen der ute derfor ganske parallell slik. Men med ei befolkning der om lag halvparten lever på under to dollar dagen, er likevel den største skilnaden at den materielle nauda er stor, og eg fekk sjå kor misjonen tek del med skule- og helsearbeid for å hjelpe menneske til eit betre liv.

ImF-bakgrunn

Forbønsstund for barna under misjonærkonferansen

Dei første dagane fekk eg gleda av å bu i heimen til Nils og Anna Rifsgård, som lesarane av Sambåndet/Venehelsing fekk lese om i førre nummer. Etter sju år i Medan vender denne flotte familien kursen til Frekhaug til sommaren, og Nils vert ny leiar for forsamlinga vår i Mæland. Eg synes det er spennande og viktig at misjonsarbeidet vårt får medarbeidarar som har bakgrunn frå både indre- og ytremisjonsperspektivet.

Frå sommaren av er det i alt seks norske familiar som er utsendt frå NLM til Indonesia, og dei har til dels høg kompetanse innan ulike felt. Dei fleste har base i Medan, ein by med nesten to millionar innbyggjarar, og nokre har tilhald på naboøya til Bali. For meg var det også stas å høyre at fleire av desse har bakgrunn frå ImF sine skular, så her får vi sjå stort på arbeidet som vi får stå i.

Lammets bryllaup

Palmesøndag køyrde vi eit par timar ut til ei lita forsamling for å ta del i ei gudsteneste. Eg hadde fått teksten frå Openberringa 19 om Lammets bryllaup, og Nils tolka til nasjonalspråket. Eg møtte ei svært open og lyttande forsamling der det var både unge og godt vaksne, og særleg gjorde den gode allsongen eit sterkt inntrykk. Songen måtte nå langt ut gjennom dei opne vindauge og ut i den muslimske befolkninga som omkransa kyrkja.

Vi tok del i to leiarkonferansar der Øyvind underviste om leiarskap, roller og makt, Olav om leiarskap i kryssande kulturar og eg om kommunikasjon og konflikt. Utfordrande tema, men like aktuelle der som her. Siste del av turen var vi samla med dei norske utsendingane på ein nydeleg stad ved innsjøen Toba, ca. fem timar å køyre frå storbyen Medan. Eg fekk innsyn i dei strategiske val som misjonen må ta for å nå lengst mogleg ut, og vi fekk dele Ordet saman om påska si store og avgjerande bodskap om Jesu død og oppstode for alle menneske.

Eg trur det har utvida hjartet mitt, og eit flott misjonsarbeid er lagt inn over meg

Takk til NLM og Øyvind Åsland for innsyn og utsyn. Eg trur det har utvida hjartet mitt, og eit flott misjonsarbeid er lagt inn over meg. I vår tid med vekt på forsamlingsbygging er det viktig at vi etablerer fellesskap der indre- og ytremisjon går hand i hand, for elles kappar vi fiskebåten i to. Det går jo ikkje så bra i lengda.

Leiarkonferanse for partnarar i ulike lokale kyrkjer og organisasjonar