I kø for å endra abortlova

/0 Kommentarer/i , , /av

Leiaren for Unge Venstre kjem med groteske argument i abortsaka, skriv Sambåndet på leiarplass.

Lite visste vi då vi sende augustnummeret i trykken, at analysen av eit framlegg i Sverige om å setja grensa for sjølvbestemt abort ned frå 18 til 12 veker, skulle bli brennaktuell. Frå dagen etter at bladet kom ut, stod den eine etter den andre av ungdomspartileiarane i Norge fram med ønskje om det motsette. Dei vil leggja ned abortnemndene som i dag kjem inn i bildet når nokon ønskjer abort etter 12 veker. I forlenginga av det vil dei flytta grensa for sjølvbestemt abort.

Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF) vil ha fri abort til 18 veker, seks veker lengre enn i dag. Det same vil Sosialistisk Ungdom. Og FpU, viste det seg, hadde allereie gjort vedtak om 18 veker. Rød Ungdom vil ha 22 veker. Leiaren for Unge Venstre gjer framlegg om ei dobling, til 24 veker. KrFU og Unge Høyre har ikkje signalisert ønskje om å flytta grensa for sjølvbestemt abort.

Om grensa for abort blir sett til 24 veker, skulle ingen vera tvil om at det er drap av eit barn det er snakk om

Sambåndet er for rettsvern av eit liv frå unnfanginga av. I Norge er abort ikkje lovleg om ein kan rekna med at fosteret er levedyktig, og den grensa går i dag etter 22 veker av svangerskapet. Om grensa for abort blir sett til 24 veker, slik Unge Venstre-leiar Sondre Hansmark vil, skulle ingen vera tvil om at det er drap av eit barn det er snakk om. Professor emeritus i barnesjudomar, Ola Didrik Saugstad, har opplyst at i 2015 og -16 overlevde i gjennomsnitt 54 prosent av gutane som vart fødd ved 23 veker, 68 prosent ved 24 veker og 80 prosent ved 24 veker. For jentene er tala høvesvis 57, 75 og 85 prosent.

Hansmark meiner grensa skal setjast ved tidspunktet når barnet kan kjenna smerte. Påstanden hans om at det først skjer ved 24 veker, vert avvist av Saugstad og andre. Grotesk er det når Hansmark seier at «problemet ved å setja grensa for abort ved tidspunktet når eit foster kan leva utanfor livmora, er at den grensa «stadig kan flyttes nedover mot uke null med ny teknologi». Sjølv om det skulle bli mogleg å berga eit liv tidlegare enn etter 22 veker, er det altså for Hansmark viktigare fortsatt å kunne ta det same livet som ein då kunne ha redda.

Då fleire partier i 2016 avviste å diskutera avgjerda om at tvillingabort var innanfor abortova, var argumentet at dei ikkje ville endra lova. To år etter står altså ungdomspartia i kø for å gjera nettopp det. Neste år er det val igjen.

Bygge slitesterk tru

/0 Kommentarer/i , , /av

Vi må fokusere på kva vi kan gjere for å bygge ei meir slitesterk tru hos våre unge, skriv Sambåndet på leiarplass.

Når vi ser på det totale arbeidet mellom barn, unge og vaksne i landet vårt, når vi framleis mange med forkynning og undervisning, og ein del får til dels mykje kristen påverknad. For eksempel vil ein elev ved ein av ungdomsskulane våre høyre 500-600 andakter i løpet av tre år. Også konfirmantarbeid og anna barne- og ungdomsarbeid er gode arenaar for systematisk og planmessig innføring i kristen tru.

Altfor mange tek meir eller mindre bevisst eit anna val enn å leve i etterfølging av Jesus Kristus

Likevel ser vi at altfor mange meir eller mindre bevisst tek eit anna val enn å leve i etterfølging av Jesus Kristus. Vi kan då søkje forklaring i tøffare åndsklima, eit meir sekulært samfunn, ein postmoderne kultur der det ikkje finst absolutte sanningar osb. Mange av desse faktorane er reelle, og det er avgrensa kva vi kan gjere med dei, men vi må fokusere på kva vi kan gjere for å bygge ei meir slitesterk tru hos våre unge.

Først og fremst må vi blankpusse formidling av eit frigjerande evangelium der menneske får kvile i det Gud har gjort, ikkje det vi skal gjere

Først og fremst må vi blankpusse formidling av eit frigjerande evangelium der menneske får kvile i det Gud har gjort, ikkje det vi skal gjere. Om vitnemåla frå dei unge har tyngdepunkt i eigne opplevingar og erfaringar, meir enn i kva Jesus har gjort og gjer for meg, kan det vere eit signal om ei kristendomsforståing som er sårbar når opplevingane stilnar av og prøvingar kjem. Vi vil her sterkt tilrå lesing av Geir Otto Holmås si ferske bok, «Ved ein korsvei», som gjev mykje sunn og dagsaktuell rettleiing i møte med usunne trendar i vår tid.

Dernest må vi ta på alvor den tøffe kritikken av klassisk kristen tru som unge menneske møter i skule, medium og vennegjeng. Barn og unge må oppleve at heimen og forsamlinga har arenaar for å stille vanskelege spørsmål og få ærlege svar tilbake. Dersom den nye generasjon berre skal arve våre haldningar og syn, utan å kunne underbygge dei, vil dei stille svakt når trua skal prøvast. Derfor har vi tru på Awana-modellen, der undervisning og den personlege samtalen kan kombinerast. Derfor lanserer vi også nye ressursar, ikkje minst den nye boka «Advokater», som skal vere ei hjelp for å bygge ei slitesterk tru.

Barn og unge må oppleve at heimen og forsamlinga har arenaar for å stille vanskelege spørsmål og få ærlege svar tilbake

Det er altså god hjelp å få, men du og eg må engasjere oss for å stille opp for dei som møter langt sterkare utfordringar enn for berre ganske få år tilbake.

ILLUSTRASJON: Skjermbilde fra Vårt Land 11. juli.

Nei til homofilt samliv er ikke «homo-hat»

/0 Kommentarer/i , , /av

Avisoppslag fra i sommer illustrerer at religionsfriheten er under angrep i Norge.

Hvordan er religionsfrihetens vilkår i Norge? Jeg var en av dem som ble bedt om å uttale meg om dette til Vårt Land 19. juli. Jeg svarte at jeg oppfattet at religionsfriheten var under angrep, foreløpig ikke av vedtatte lover, men ved at det kreves større mot og frimodighet enn før til å utøve friheten dersom man står for noe motstrøms.

En av måtene religionsfriheten forsøkes innsnevret på, er ved å karakterisere enkelte synspunkter som springer ut fra Bibelens lære, for «hat-prat», hatefulle ytringer eller hets. Noen dager før jeg ble intervjuet, kom 1. nestleder i Unge Høyre, Daniel Skjevik-Aasberg, med et utspill som belyser dette. I Vårt Land 11. juli forteller Skjevik-Aasberg fra hans hjemsted med 2500 innbyggere, Ballangen i Nord-Norge: «I vårt område har vi hatt sokneprester som blant annet nektet å vie homofile, og kristne menigheter med enda verre syn». Skjevik-Aasberg mente at Den norske kirke (DNK) må ta til motmæle overfor «bedehusmiljøene» som påpeker at Bibelen beskriver som synd det å leve ut homofile følelser. Høyre-politikeren var altså her rystet over en rettighet prester alltid har hatt og fortsatt har, og han ønsker at Den norske kirke skal tale bedehusfolket til rette.

En av måtene religionsfriheten forsøkes innsnevret på, er ved å karakterisere enkelte synspunkter som springer ut fra Bibelens lære, for «hat-prat», hatefulle ytringer eller hets

I neste dags avis påpekte informasjonsleder Espen Ottosen i NLM det som også er et av mine poeng – nemlig at Daniel Skjevik-Aasberg med sitt utspill blander sammen et nei til homofilt samliv med «homo-hets».

Saken flyttet seg over på leserbrevsidene, og 18. juli hevder Skjevik-Aasberg at Ottosen bortforklarer. Høyre-politikeren kommer nå med flere eksempler på synspunkter han mener legitimerer «homohat»: at homofili kan «kureres», at likekjønnet foreldreskap bryter med barns grunnleggende rettigheter, og at barnehagebarn ikke bør utsettes for det han kaller «mangfoldsmarkeringer». Slike synspunkter bør ikke gis spalteplass, ifølge Skjevik-Aaberg.

I et tilsvar 21. juli oppsummerer Espen Ottosen på følgende måte det som etter mitt syn er sakens hovedpoeng, og som illustrerer det jeg selv forsøkte å få fram: «Går det an for konservative kristne å fastholde at homofilt samliv er galt – uten å få beskjed om at vi står for homohat? Ikke hvis Skjevik-Aasberg får bestemme.»

Det hele ble overtydelig da DNK 16. juli publiserte en uttalelse fra kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum i sakens anledning (jeg ble ikke oppmerksom på uttalelsen før jeg hadde lest de øvrige artiklene): «Kirken har bidratt til å øke menneskers skam, når den kalte deres kjærlighet for synd», skrev Raaum blant annet.

En overskrift fra avisen Dagen 30. oktober 2015 dukket opp i minnet: «Prester skal kunne preke homofili som synd». Etter at bispekollegiet hadde gått inn for å utarbeide liturgi for vigsel av homofile, ble biskop Halvor Nordhaug i Bjørgvin spurt av Dagen om en prest fortsatt ville kunne «undervise at homofili er synd». «Ja, det kan han», lød det krystallklare svaret fra Nordhaug. «Det er ikke slik at en prest eller kateket må legge sin overbevisning bort», sa biskopen også – åpenbart for å berolige.

Jeg utfordret både Raaum og Nordhaug via Twitter på om Bjørgvin-biskopens forsikring nå var å anse som annullert. Ingen av dem ga meg noe svar

Etter å ha lest kirkerådslederens uttalelse utfordret jeg med all mulig tydelighet både Raaum og Nordhaug via Twitter på om Bjørgvin-biskopens forsikring nå var å anse som annullert. Ingen av dem ga meg noe svar.

Denne saken er heller ikke den eneste fra i sommer som kan få en til å frykte for religionsfrihetens kår. I Vårt Land 5. juli hevdet generalsekretær Øystein Magelssen i KFUK-KFUM at Bibelen «ikke er entydig» i spørsmålet om likekjønnet ekteskap og samliv. 13. juli svarte Jostein Ådna, professor i Det nye testamente, med blant annet å slå fast at «Bibelen fra første til siste side uten unntak definerer ekteskapet som et samliv mellom mann og kvinne, aldri mellom mennesker av samme kjønn.» 17. juli repliserer Magelssen med det som nærmest kan oppfattes som en trussel: Ådnas svar «gir grunn til å stille spørsmål ved Ådnas egnethet som leder i Den norske kirke» (i likhet med Magelssen er Ådna medlem av Stavanger bispedømmeråd og dermed også Kirkemøtet, min anm.), skrev lederen for KFUK-KFUM. Det kan være grunn til å spørre, slik også Ådna selv gjør, om yrkesforbud på grunn av meninger her spøker i bakgrunnen. 

Det er ikke et uttrykk for kjærlighet å tie stille om hva Bibelen sier om å leve ut homofile følelser

For å vende tilbake til Daniel Skjevik-Aasberg skal jeg gi ungdomspolitikeren fra Høyre rett i én ting, slik også Espen Ottosen understreket i debatten: Homofile skal ikke utsettes for trakassering og forfølgelse, heller ikke fra konservative kristne. På den andre siden er det ikke et uttrykk for kjærlighet å tie stille om hva Bibelen sier om å leve ut homofile følelser. Faktisk vil det være det motsatte av kjærlighet – og en innskrenkning av den delen av FNs menneskerettighetserklæring som gjelder religionsfrihet.

Også publisert på verdidebatt.no.

HIMMELFART: Bilde fra pergament fra 586 som viser Kristi himmelfart. Miniatyren er hentet fra Rabbula-evangeliene, et bysantinsk manuskript på gammelsyrisk. Kilde: Wikimedia Commons

Fór opp til himmelen

/0 Kommentarer/i , , /av

Ble Jesus virkelig tatt opp til himmelen, eller er Lukas’ beretning om Jesu himmelfart å forstå på alle andre måter enn rent konkret?

I tiden 2.–23. mai registrerte jeg 14 innlegg i avisen Vårt Land om Jesu himmelfart. Sju var skrevet av fem ulike professorer (hvorav to emerituser, altså avgått fra stillingen), fem av folk som titulerte seg teolog og to av innsendere uten tittel.

Det var professor ved teologisk fakultet, Universitetet i Oslo, Marius Timmann Mjaaland, som startet det hele. I kronikken 2. mai tar han utgangspunkt i Apg 1 og siterer (v. 9) at Jesus ble «løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort fra deres øyne». Mjaaland refererer også spørsmålet fra de to mennene i hvite klær (v. 11): «Hvorfor står dere og ser opp mot himmelen?». Professoren mener himmelfarten kan forstås slik: «De (disiplene som øyenvitner, min anm.) beretter slett ikke om en kropp som farer opp til himmelen som en rakett. De forteller om en åpenbaring, en visjon på fjellet, som minner om Jesu transfigurasjon (da Jesus ble forklaret, min anm.). Men denne gangen handler det om en transfigurasjon fra den avgrensede til den himmelske, altså den som i likhet med Gud Skaperen kan være til stede overalt.»

At Jesus etter oppstandelsen hadde et legeme med andre kvaliteter enn før, har Mjaaland rett i. Men hva så med påstanden om at himmelfarten ikke var fysisk og konkret? Da må vi spørre som (lekmann?) Magne V. Kristiansen gjør 11. mai: «Mener teologene at Jesu bein fortsatt ligger i en hemmelig grav?».  I skrivende stund har Mjaaland og hans meningsfeller ikke gitt Kristiansen noe svar.

Det som etter mitt syn er et helt sentralt skriftsted i denne saken, er ikke nevnt i noen av de 14 innleggene

HIMMELFART: Bilde fra pergament fra 586 som viser Kristi himmelfart. Miniatyren er hentet fra Rabbula-evangeliene, et bysantinsk manuskript på gammelsyrisk. Kilde: Wikimedia Commons

Det som etter mitt syn er et helt sentralt skriftsted i denne saken, er ikke nevnt i noen av de 14 innleggene. Når Jesus etter oppstandelsen viser seg for Maria, sier han dette (Joh 20,17): «Rør ikke ved meg! For ennå er jeg ikke fart opp til Faderen!». Den britiske teologen og biskopen Charles Ellicott (1819–1905) påpeker i sin kommentar til Det nye testamente at det greske ordet som er oversatt «rør», betyr «å feste seg selv til», «å holde fast», «klynge seg til». Maria hadde kastet seg ned og omfavnet Jesus i knehøyde. Det Jesus vil stoppe, ifølge Ellicott, er fortsettelsen av denne handlingen. Jesus sier egentlig følgende til Maria: «Ikke fortsett med å klynge deg til meg».   

Hvorfor sier Jesus dette? Det forklarer han selv, og her kommer altså himmelfarten inn: «For ennå er jeg ikke fart opp til Faderen!». Uttrykkelig bekrefter Jesus i siste del av verset: «Jeg farer opp (…)» (jf. Joh 6,62). Marias handling forutsatte noe som ennå ikke var fullført. Jesus hadde ennå ikke returnert til jorden på den måten han i Joh 14 og 16 hadde forklart disiplene at han skulle gjøre: «Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere» (14,18). Hvordan skulle han komme til dem – og til oss? «Det er til gagn for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke talsmannen til dere. Men går jeg bort, da skal jeg sende ham til dere» (16,7).

Guds plan var at Jesus skulle kunne være hos alle troende samtidig, i og med Den hellige ånd! Det forutsatte nettopp at Jesus ble tatt opp til Gud, og det legemlig

Maria signaliserte – forståelig nok menneskelig sett! – at hun ønsket å holde fast på en synlig, fysisk tilstedeværelse av Jesus. Men i stedet var altså Guds plan at Jesus skulle kunne være hos alle troende samtidig, i og med Den hellige ånd! Det forutsatte nettopp at Jesus ble tatt opp til Gud, og det legemlig.

I sin andre kronikk, som sto på trykk 18. mai, skriver Marius Timmann Mjaaland at «hvis ikke Jesus hadde forsvunnet opp til himmelen (…), kunne vi ikke forvente hans nærvær overalt». Likevel oppfatter jeg at professoren fastholder fornektelsen (som han ikke er alene om) i den første kronikken av en legemlig, konkret himmelfart.

«Jesus forsvinner, altså», skriver Mjaaland, «men ikke fordi han er steget opp til en fjern himmel». Mjaaland velger å hoppe over at de to mennene i hvite klær ikke bare stilte et spørsmål i Apg 1,11, men også kom med svaret på det: «Denne Jesus (…) skal komme igjen på samme måten som dere så ham fare opp til himmelen!». «På samme måte» er rimelig konkret.

Med det samme legemet skal han fysisk komme igjen til Oljeberget. Som før himmelfarten, vil han kjennes igjen på sårene

I stedet for en Jesus som både er fysisk til stede ved Faderens høyre hånd – der han går i yppersteprestelig tjeneste for oss – og i alle troende ved Den hellige ånd, synes blant andre Mjaaland å forstå det slik at Jesu legemlighet etter oppstandelsen bare kommer fram i nattverden.   

Da Jesus ble løftet opp, var det med et legeme med kvaliteter ulikt det kroppens hans hadde før oppstandelsen. Med det samme legemet skal han fysisk komme igjen til Oljeberget. Som før himmelfarten, vil han kjennes igjen på sårene.

Innlegget er også publisert på verdidebatt.no.

At de må bli frelst

/0 Kommentarer/i , , /av

Jesus er den eneste veien til den ene, sanne Gud. Det gjelder for kristne så vel som muslimer og – for den del – jøder, framholder Sambåndet på lederplass.

Møtet mellom kristendom og islam, kristne og muslimer, er tema for mai-nummeret av Sambåndet. Publiseringstidspunktet er ikke tilfeldig valgt ettersom den muslimske fastemåneden ramadan i år startet 17. mai, få dager etter at bladet kom ut.

Vi har valgt «Ismaels barn» som stikkord for temaseksjonen. Bibelen (1. Mos 16) opplyser oss om at Abraham, på oppfordring fra sin da barnløse kone, fikk en sønn med den egyptiske trellkvinnen Hagar. Denne sønnen fikk navnet Ismael. I kapittelet etter leser vi at Gud imidlertid knytter sine løfter til Abrahams påfølgende sønn, med hustruen Sara, Isak.

Slik gikk det til at Isak ble utgangspunktet for Guds utvalgte jordiske folk, jødefolket, mens Ismael – sønn av en egypterinne – regnes som stamfar for araberne. Vi er selvsagt klar over at det finnes muslimer som ikke er arabere, men vi finner likevel at betegnelsen «Ismaels barn» er beskrivende.

Det at Abraham har fostret både det jødiske og det arabiske folk blir av mange brukt i et forsøk på å viske ut skillelinjer mellom jødisk og kristen tro og islamsk tro. Det er forfeilet. Det er uoverstigelige forskjeller på kristendom og islam. Allah er ikke ensbetydende med den Gud som jøder og kristne tror på.

Det er uoverstigelige forskjeller på kristendom og islam. Allah er ikke ensbetydende med den Gud som jøder og kristne tror på

Dette betyr ikke at Gud ikke har omsorg for Ismaels barn. Ifølge 1. Mos 17 får Abraham høre dette fra Gud: «Og Ismael – også om ham har jeg hørt deg: Se, jeg vil velsigne ham, jeg vil gjøre ham fruktbar og gi ham en overmåte tallrik ætt. Han skal bli far til tolv høvdinger, og jeg vil gjøre ham til et stort folk.» Men Gud etablerer altså to folk, som blant annet tildeles adskilte bosteder i det vi kaller Midtøsten.

Guds omsorg for arabere som er muslimer, innbefatter selvsagt også misjonsbefalingen. Jesus er den eneste veien til den ene, sanne Gud. Det gjelder for kristne så vel som for muslimer og – for den del – jøder. Det gir oss en grunn til å komme i kontakt med også de muslimer som kommer til vårt land, slik vi i mai-nummeret kan lese om at Edgar Ebbesvik gjør. Relasjoner kan skape grobunn for samtale om religion der vi klargjør eget utgangspunkt.

«Mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst», understreker Paulus i Rom 10,1. «Dem» innbefatter også Ismaels barn.

Er du ikke abonnent, kan du kjøpe digitalversjonen av mainummeret her.

TEOLOG: Carl Fredrik Wisløff er ein av dei som har vore premissleverandør for ImF-profilen, skriv Karl Johan Hallaråker. Foto: DM-arkiv

ImFs teologiske profil

/0 Kommentarer/i , , /av

Forbundslinja har ein tydeleg profil og er eit fellesskap bygd på ein klar åndeleg grunn, skriv Karl Johan Hallaråker i denne kronikken.

Kva er ImFs arv? Det er eit godt spørsmål. Eg skal gje mitt svar med å peika på ImFs teologiske profil slik eg har granska Forbundet si historie.

For meir utførleg svar viser eg til mi bok Bedehuset – heim og misjonsstasjon, Profilserien 2, 1981. Spørsmålet bør ikkje svarast med kjappe slagord eller subjektiv synsing. Temaet  fortener grundig svar med den grunngjeving som høyrer med.

Det første poenget er dette: Indremisjonsarven på Vestlandet omfattar på fleire måtar eit fargerikt og raust fellesskap. Folk har blitt med både av geografiske, åndelege og sosiale grunnar i det lokale misjonsfellesskapet. «Forbundslinja» som vi talar om, kan starta med dette – her er folk av ulik meining om mangt og mykje.

Indremisjonsarven på Vestlandet omfattar på fleire måtar eit fargerikt og raust fellesskap

Det andre poenget er dette: Forbundslinja har ein tydeleg profil og er eit fellesskap bygd på ein klar åndeleg grunn – ei evangelisk luthersk lekmannsrørsle. Eg har i fleire samanhengar sagt at ImF står for ein evangelisk luthersk vekkingsteologi. Eg skal utdjupa det litt etter kvart.

Men først det neste poenget: Det er leiarar på dei ulike plan med hjelp av teologar ein har hatt i sin midte og andre ein har hatt tillit til (som professor Carl Fr. Wisløff), som har vore dei faglege premisseleverandrørane for denne teologiske profilen. Forkynnarar har vore inkluderte med si nådegåveteneste enten dei har vore evangelistar eller meir tradisjonelle bibellærarar, Men desse har eigentleg ikkje utan vidare vore bærarar av Forbundslinja sin teologiske profil. Det viktigaste har vore at dei ikkje motsa eller undergrov den læremessige profilen. 

Les også: I aprilnummeret av Sambåndet kan du lese hva 13 forkynnere mener er ImFs arv og hvilke deler av denne det er verdt å legge vekt på videre. Er du ikke abonnent, kan du kjøpe dette nummeret av bladet i digital utgave via denne lenken.

Så til profilpunkta. Dette er vår læremessige arv:

Bibeltruskap. Gjennom Forbundet si historie har skrifttruskapen vore sentral. Bibelen er Guds truverdige ord. Med respekt for nyansar og vurdering av inspirasjonsteoriar har ikkje grunnhaldninga stått til diskusjon. ImF sine leiarar og teologar har alltid stått på det vi kan kalla ein heil bibel, forstått som «Så seier Herren».

ImF sine leiarar og teologar har alltid stått på det vi kan kalla ein heil bibel, forstått som «Så seier Herren»

Vedkjenningstruskap. Lovene har alltid vore forankra i Bibelen og den evangelisk lutherske truvedkjenninga (dei tre oldkyrkjelege og dei to lutherske – Den augsburgske truvedkjenninga og Luthers vesle katekisme.). Når somme uttalte at vi treng ikkje vedkjenningsskrifter, «for Bibelen er mi vedkjenning» svara våre fedre slik grunnleggaren Andreas Lavik sa det: Bibelen er ikkje vår vedkjenning. Bibelen er Guds vedkjenning. Vedkjenningsskriftene er vår vedkjenning, vårt gjensvar. (Å vedkjenna er jo «å seia det same som» eller å «sanna» at Bibelen talar sant frå Gud.)

Ordets nådemiddel. I heile si historie har ImF lagt vekt på forkynninga av Guds ord – lov og evangelium – til vekking, omvending og nytt liv kombinert med innføring i Ordet. Ein har vore overtydd om at forkynninga er Ordet sitt nådemiddel i funksjon. Forkynninga er ikkje informasjon om ei bestemt hending eller ein spesiell person. Forkynninga er Ordet som skaper det det nemner. Det er som Martin Luther formulerte det:  «Når Kristus blir forkynt, kjem han». Denne forkynninga vil eg meina er sjølve pulsslaget i heile forbundslinja sin profil. Ei framtidig indremisjonsrørsle utan forkynnarar er svik mot vår arv og vårt kall.

Forkynninga er Ordet som skaper det det nemner

Forkynnarrørsla står ikkje i motsetnad til å leggja vekt på dei to andre nådemidla – sakramenta dåp og nattverd. ImF-arven har allltid hatt syn for nattverden sitt sakrament. Det var jo difor dei heilt frå Andreas Lavik kjempa for nattverden i bedehuset – det var åndeleg mat for Guds folk.

Det var også difor ein døypte borna. Dåpen er Guds nådemiddel – gjennom evangelieordet sameina med vatnet gjev Gud barnet del i det nye livet. Men dette må leggast til: ImF sin arv har alltid hatt med «atterføding ved Ordet» for den døypte og fråfalne. Det fråfalne skal ikkje berre møta forkynning som formanar til å leva i dåpen, men gjennom evangelieordet bli ført til omvending, atterføding og nytt liv.

ImF sin arv har alltid hatt med «atterføding ved Ordet» for den døypte og fråfalne

Bak den læremessige profilen til ImF (sjå førre nummer, red.anm.) ligg følgjande moment:

Menneskeslekta som er skapt i Guds bilete, har frå sine første foreldre – Adam og Eva –  vendt Gud ryggen og blitt vreidens born. Guds frelse er knytt til Jesu stedfortredande soningsverk. Men skal dette frelsesverket bli eit menneske til frelse, må Gud ved evangeliet bringa Jesu frelsesverk til den enkelte. Det er når Gud gir oss si frelse at mennesket ved tru blir rettferdig for Gud.

Her må vi tilstå at vi som leiarar har svikta

Ei diakonal rørsle. Indremisjonen har vore diakonien sin fanebærar i kyrkjelandskapet like frå August Herman Francke i Tyskland. Arven har vore både institusjonsdiakoni, sjukepleie, fattigpleie og omsorg for menneske i nød. Her må vi tilstå at vi som leiarar har svikta. Eg gløymer ikkje kva Frank Aarebrot ein gong sa til meg: «Det er indremisjonen som burde vore først ute med ‘Kirkens bymisjon’». Her kan eg trekka inn mi eiga formulering: Vi må vera «Ordet nær – og – Mennesket nær». Det er sann indremisjon.

Avklart kyrkjeprofil. ImF har vore ei radikal lekmannsrørsle. Poenget er ikkje å vera ulærd, men at her høyrer vi til i kraft av liv i Gud og det allmenne prestedømmet som omfattar alle truande. Vi tener i kraft av nådegåve og det ytre kall vi får. Den lutherske truvedkjenninga seier at kyrkja sitt vesen er «Samfunnet av de hellige og troende. – Andre kjennetegn enn sann forkynnelse og sann sakramentsforvaltning nevner vår bekjennelse ikke.» (Carl Fr. Wisløff). Ytre kyrkjeordning er menneskeleg og ikkje guddommeleg fastlagd.

Ytre kyrkjeordning er menneskeleg og ikkje guddommeleg fastlagd

Den radikale indremisjonsrørsla fann si plass innan stats- og folkekyrkja. Det var ikkje fordi ein såg denne kyrkja (med si teologiske bredde) som eit fullgodt svar på «den sanne kyrkja» i bibelsk forstand, men her var vi plassert, og fordi den gav strategisk plass for vårt misjonskall og oppdrag i folket.  Arven seier at vi er «i kyrkja, men ikkje under kyrkja». Her er altså alle med på same grunn – også presten (ikkje i kraft av embetet), men som «bror mellom brør», som dei gamle sa).

KYRKJE OG BEDEHUS: ImF-arven forstår «ellipsen» annleis enn det Ole Hallesby gjorde, konstaterer Karl Johan Hallaråker. Kjelde: Oslo Museum/Leif Ørnelund/Wikimedia Commons

Vår vestlandske arv har vore meir markert sjølvstandig enn indremisjonsarven på Austlandet. Første gong eg har funne omgrepet «ellipsen» i norsk kyrkjeliv brukt, er i prof. Ole Hallesby si Sedelære bind II. Han forsto ellipsen med dei to sentra i hovudsak slik: Kyrkja og presten representerte embetet, bedehuset og emissæren representerte det andre senteret (evangelisten). Difor var det historisk ikkje plass for sakramentsbruk (bl.a. fri nattverd) i den austlandske indremisjonen. Det skulle embetet ta seg av.

Vår vestlandske arv har vore meir markert sjølvstandig enn indremisjonsarven på Austlandet

Vår ImF-arv forstod ellipsen annleis. Bedehuset og vennesamfunnet (det gamle forsamlingsnamnet) hadde fulle rettar til forsamlings- og kallsrett med rett til full nådemiddelforvaltning som lekmannsrørsle i kyrkja. Det er først i nyare tid med forsamlingsutbygging at full nådemiddelbruk har blitt meir «stuereint» utanom den vestlandske radikale lekmannsrørsla. (Eg kunne vera freista til å minna om dei første kommentarane etter eg som ny generalsekretær skreiv dokumentet Åndeleg leiarskap og den kristne forsamlinga i bedehuset (1996) der eg støtta ja til dåp i bedehuset, eit syn som fekk støtte i Forbundsstyret og Generalforsamlinga i ImF i 1997.

Dette er også eit aktuelt poeng for vår åndelege arv når ein i seinare år har drøfta kyrkjesyn og kyrkjemedlemskap. Indremisjonsfolket har i hovudsak vore medlemmer i Den norske kyrkja. Somme har vore medlemmer i den lutherske frikyrkja. Men medlemsskapet har ikkje vore basis for arbeidet. ImF har hatt tru for bibelsk dekning for liv og teneste i kraft av det allmenne prestedømmet. Grunngjevinga for ImF trussamfunn i 2009 for dei som personleg av samvitsgrunnar forlet Den norske kyrkja, var ikkje at vi trong eit kyrkjesamfunn for full nådemiddelforvaltning eller å tena folket med forkynning og undervisning eller andre «kyrkjelege handlingar» som gravlegging. Argumentasjon i den retning er faktisk i strid med vår lekmannslinje.

Calmeyergatens Misjonshus i 1957. Foto: Leif Ørnelund, Oslo Museum. Kilde: Wikimedia Commons

Calmeyergatelina er navigasjonsprofilen i kyrkjelandskapet.  Sjølv har eg ikkje vanskar med å følgja professor Carl Fredrik Wisløff sine vurderingar også i dagens kyrkjelandskap og ønskjer ei sjølvstendig og radikal indremisjonsrørsle i Den norske kyrkja framleis. Eg er overtydd om at det er den raude tråden i vår misjonsarv.

Calmeyergatemøtet i 1920 samla folk frå dei store misjonsorganisasjonane der Ole Hallesby, Johan Martin Wisløff og Ludvig Hope var dei fremste leiarane. Møtet drøfta korleis organisasjonane og bedehusfolket skulle førehalda seg til liberal teologi, og liberale prestar og leiarar. Konklusjonen blei denne – Nei til frivillig samarbeid med liberale prestar. Det betyr at dei ikkje problematiserte offisielt samarbeid i statskyrkja eller krevde nokon bort der. Dei ville berre ha klare linjer om sitt eige frie arbeid i bedehusland. På møtet blei det strid om eit poeng. Fleirtallet (austlendingane) vedtok at var det liberal prest i kyrkja, kunne ein også la seg betena med Ord og sakrament på «anna lovleg måte» («lovleg» var ved annan prest). Vestlendingane røysta imot. Det var naturleg grunna i deira radikale lekmannssyn – ein kunne bli betent i bedehusland med Ord og sakrament i kraft av det allmenne prestedømet.

Teologiske brytningar i kyrkja og biskopar som lærer i strid med Bibel og vedkjenning, er ikkje av ny dato

Teologiske brytningar i kyrkja og biskopar som lærer i strid med Bibel og vedkjenning, er ikkje av ny dato. Det viser kyrkjehistoria til fulle. Korleis ulike grupper samlar seg om ulike løysingar viser boka Norsk kirkedebatt gjennom 100 år (1979) av Carl Fr. Wisløff også på ein klargjerande måte. Det er kyrkje- og embetssynet som i stor grad skil mellom gruppene sine løysingar. Det er nok situasjonen i dag også, spør ein meg. Wisløff sitt råd er tydeleg: Truande prestar og lekfolk må gå til sin daglege gjerning med frimot! «Ingen organisasjonsformer er i seg selv hellige og umistelige.»

ImF-arven er tydeleg – vekt på forsamlings- og nådemiddelbruk utan energilekkasje til ordningsspørsmål

ImF-arven er tydeleg – vekt på forsamlings- og nådemiddelbruk utan energilekkasje til ordningsspørsmål. Folket og kyrkjelandskapet treng denne radikale lekmannsrørsla som aldri før. Ei luthersk kyrkje er ei tenande kyrkje!

Les mer: I aprilnummeret av Sambåndet kan du lese hva 13 forkynnere mener er ImFs arv og hvilke deler av denne det er verdt å legge vekt på videre. Er du ikke abonnent, kan du kjøpe dette nummeret av bladet i digital utgave via denne lenken.

Selvstendig og allmenn

/0 Kommentarer/i , , /av

Nærhet til Ordet er fortsatt det som gir nærhet til mennesket, påpeker Sambåndet på lederplass.

Bladet «vil hævde indremissionens selvstændige stilling, grundet paa det almindelige prestedømme», heter det i programerklæringen for Sambåndet. I temaseksjonen i aprilnummeret spør vi om Indremisjonsforbundet har en egen teologisk profil. Det vi ser, er at ordlyden i erklæringen sier noe om både historie og profil, og at de to henger tett sammen.

Da tankene om en egen indremisjonsorganisasjon for Vestlandet vokste fram, ble de møtt med et sterkt engasjement østfra om landssamling. Ikke minst på grunn av en sterk sunnmørsrøst endte det likevel med at Det Vestlandske Indremisjonsforbund (ImF fra år 2000) ble stiftet i 1898.

Et halvt år før 120-årsdagen er det fortsatt grunn til takknemlighet. I bunn for Det Norske Lutherske Indremisjonsselskap i øst – nå en del av Normisjon – lå nemlig det såkalte nødprinsippet: Bare når embetskirken var i en nødssituasjon, skulle man ta i bruk lekmannsforkynnere. Fotfolket i vest så derimot klart at lekmannsforkynnelsen måtte og kunne hevde sin fulle rett, helt fri fra presteembetet. Da som nå har dette sitt nytestamentlige ankerfeste i Peters ord om at alle troende er prester som skal forkynne evangeliet.

Fotfolket i vest så klart at lekmannsforkynnelsen måtte og kunne hevde sin fulle rett, helt fri fra presteembetet

Med den teologiske utviklingen vi har sett i Den norske kirke de siste årene, kunne vi kanskje spøkefullt si at kirken i høy grad er i nød, og at man etter det østlandske nødprinsippet dermed uansett ville ha vendt seg til lekfolket. Men i alle fall kirkens rådsstruktur, som DVI for øvrig framsynt advarte imot – mener tvert imot at kirken først nå har nådd sitt fulle mål, dominert som denne strukturen er av en interesseorganisasjon med klare samfunnsrevolusjonære trekk.

Vi skal derfor være glad for at DVI/ImF gjennom hele sin historie har oppfattet vennesamfunnet på bedehuset som sitt åndelige hjem og misjonsstasjon. Dagens strategi med enda mer selvstendige bedehusforsamlinger som også vier, konfirmerer og begraver, har Den norske kirke i stor grad selv tvunget fram med sitt farvel til Bibelen som den høyeste autoritet. Valget ImF-Ung har tatt om å bygge sin kontaktflate uavhengig av et nytt samarbeidsinitiativ med Den norske kirke, er dypt historisk forankret, mens vi ikke ser dette tydelig i valget fra NLM Ung.

Når alt dette er sagt, skal vi være svært oppmerksom på «nødprinsippet» som i høy grad også gjelder for ImF. Som en av forkynnerne uttrykker det i temaseksjonen, har vi alle «eit enormt behov for nåde og frimot, så me ikkje sviktar verken Han som sender, eller dei me vert sende til.» Nærhet til Ordet er fortsatt det som gir nærhet til mennesket.      

ILLUSTRASJONSBILDE: Unsplash

Det «nye» misjonsbegrepet

/0 Kommentarer/i , , /av

Alt det som samstemmer med Guds plan i verden, kan integreres i misjonsbegrepet, skriver misjonsekspert på Synspunkt-plass i Sambåndet.

Hva er misjon? Lenge lå hovedvekten i misjonstenkningen på at den kristne kirken hadde et særlig misjonsoppdrag, som ikke minst var forankret i misjonsbefalingen i Matt 28. Det oppdraget bestod ikke minst i å etablere kristne menigheter der hvor kirken ikke tidligere var etablert.

Dette innebar gjerne et tydelig geografisk preg. Det var «Kristenheten», definert som Vesten, som sendte misjonærer til «resten» av verden. Misjon var med andre ord noe som foregikk et annet sted enn hos oss.

I ettertid har det gjerne blitt hevdet at grunnlaget for den gamle «Vesten til resten» tenkningen gikk i oppløsning gjennom 1960- og -70-tallet. Europa var i stadig mindre grad et «kristent kontinent», og den kristne kirken hadde satt dype røtter i andre deler av verden. Stadig oftere ble det hevdet at «hele verden er et misjonsfelt», og at misjon derfor er noe som foregår på seks kontinenter.

I Norge er dette egentlig ikke så veldig nytt. Vi har for eksempel hatt lang tradisjon for å snakke om indremisjon og ytremisjon som to sider av samme sak. Det er selvsagt mulig å problematisere denne skjelningen. Hvordan skal en f.eks. definere arbeid blant migranter i Norge? Er det geografi, kultur eller kanskje «folkegruppe» som skiller mellom det vi definerer som indre og ytre misjon? Uansett er det ikke fremmed for nordmenn å benytte misjonsbegrepet om arbeid i eget nærområde.

Utover på 1900-tallet ble definisjoner av misjonsbegrepet stadig utvidet i økumenisk sammenheng. Fra 1960-tallet og fremover kom den internasjonale misjonsbevegelsen på mange måter inn i en eksistensiell krise. Misjonsbevegelsen kom under press fra ulike hold. Misjon ble f.eks. anklaget for å være imperialistisk, mange utfordret budskapet om Kristus som eneste vei til frelse, og tanken om Guds tilstedeværelse i ulike religioner fikk også fotfeste.

Denne utfordringen ble besvart på ulikt vis. En av responsene ble «Missio Dei»-paradigmet. Det innebar en forskyvning fra misjon som kirkens misjonsoppdrag, til en vektlegging av «Gud som misjonens herre». Misjonen tilhørte den treenige Gud, og misjon var Guds gjerning i verden. Kirkens rolle var «å spille på lag» med Gud, men Gud var slett ikke avhengig av kirken. Gud kunne også arbeide utenfor og uavhengig av kirken. I noen miljøer kunne en få inntrykk av at Gud handlet i verden først og fremst utenfor kirken.

I andre miljøer var det særlig evangeliets «horisontale aspekt» som ble løftet frem. Misjon innebar å fremme rettferdighet i verden. Det kunne innebære å arbeide for politisk frigjøring eller å gjenopprette menneskeverd gjennom for eksempel bistand og diakonale prosjekter. Marginaliserte og utstøtte var misjonens ansvar i særdeleshet.

I den moderne misjonsteologien finner vi ofte en sammensmelting av disse ulike perspektivene. Dette finner vi f.eks. delvis innen Lausannebevegelsen. Men i Lausannebevegelsen har en samtidig vært opptatt av å understreke det eksklusive ved det kristne budskapet, nemlig Jesus som eneste vei til frelse.

Chris Wright er trolig blant de mest innflytelsesrike teologene innen den moderne evangelikale misjonsbevegelsen. Wright er blant dem som tydelig har utfordret en tradisjonell bruk av misjonsbegrepet. Han hevder at misjon først og fremst skal forstås som «Alt, hvad Gud gjør for sin store plan med hele skaperværket, og alt hvad han kaller os til at gøre i samarbejde om den plan» (Guds folks mission s. 22). Det innebærer altså at misjonsbegrepet har blitt utvidet til å omfatte noe mye mer enn den tradisjonelle anvendelsen av ordet. Alt det som samstemmer med Guds plan i verden, kan integreres i misjonsbegrepet. Arbeid for å verne om miljøet, politisk aktivisme mot urettferdighet, vern av utstøtte dyr eller å avholde gudstjeneste kan alt defineres som misjon, på samme måte som å sende misjonærer til Afghanistan.

I «det gamle» misjonsparadigmet var det altså vanlig å tenke at misjon innebar at kirken sender noen som krysser grenser. I det nye paradigmet er det hele kirken som selv er sendt til verden, og derfor kan man også si at kirken både er og gjør misjon.

Dette skiftet i misjonsterminologien og misjonstenkningen har opplagt ulike konsekvenser, og rammene for denne artikkelen gir ikke rom for å gå inn i alle disse. La meg likevel kort løfte frem noen aktuelle utfordringer.

I den «tradisjonelle» misjonstenkningen var kirkens misjonsoppdrag tydelig og konkret. «Guds plan i verden» utgjør et mer overordnet perspektiv. Hva skjer så med det som tradisjonelt har vært misjonens hovedoppdrag? I Apg 1:8 møter vi et konkret uttrykt misjonsoppdrag. Retningen går fra lokalmenigheten og utover, like til «jordens ende». Matt 28:19 understreker at «alle folkeslag» skal gjøres til disipler. Dette er ikke et geografisk anliggende fra «Vesten til resten», men det er et teologisk anliggende som understreker at alle kristne, uavhengig av bosted, har et ansvar også for «folkeslagene» og «jordens ende». Det understrekes gjerne i dag at misjon er «fra alle steder til alle steder». Men dette er bare delvis sant. Mellom 2 og 3 milliarder mennesker lever i områder uten et relevant kristent nærvær. Her finner vi få eller ingen som vitner om evangeliet. Spørsmålet er om kirken fortsatt har et særlig ansvar for disse.

Mellom 2 og 3 milliarder mennesker lever i områder uten et relevant kristent nærvær. Her finner vi få eller ingen som vitner om evangeliet. Spørsmålet er om kirken fortsatt har et særlig ansvar for disse.

Teologen D.T. Niles fra Sri Lanka sa engang at evangelisering dreier seg om «en tigger som forteller en annen tigger hvor han kan finne brød». Den tradisjonelle misjonstenkningen har funnet sitt sentrum i å dele det gode budskapet om frelse i Jesus Kristus. Så har misjonærer alltid visst og demonstrert at forkynnelse og barmhjertighetshandlinger går hånd i hånd. I mye moderne misjonstenkning møter vi likevel et mye «flatere» misjonsbegrep. Mange misjonsledere er også svært forsiktige med å tale om et sentrum i misjonsoppdraget. Man vil ikke definere noe som primært ettersom det vil innebære at noe også kan være sekundært. Vil vi da makte å ivareta en misjonstenkning med Kristus i sentrum?

Les også: Misjon er hverdagsliv.

Forkynninga av evangeliet

/0 Kommentarer/i , , /av

Det er den delen av evangeliet som handlar om synd og nåde, som framleis er det viktigaste for ImF å halda fram, meiner Sambåndet.

Sambåndet sette i marsnummeret søkjelys på forståinga av omgrepa «evangeliet» og «Guds rike». Dette er på fleire måtar ei oppfylging av temaet i februarnummeret. Då skreiv me om Jesu soning på korset av vår skuld og straff som skapte forsoning med Gud.

Nokon vil kanskje tenkja at dette blir vel mykje «tung» teologi på ein gong. Då er det greitt å trekkja fram noko av historia til Sambåndet. I programmet som var vedteke på skipingsmøtet 19. oktober 1898, heiter det mellom anna følgjande: «Bladet vil (…) hævde den gamle retfærdiggjørelses- og forsoningslære, og at Jesus er given os til helliggjørelse.»

Noko av bakgrunnen for denne formuleringa var den såkalla «nye teologien» som vaks fram i Norge frå 1880. 100-årsskriftet «Ordets folk» forklarar at det etter kvart utvikla seg til å famna dei fleste teologiske lærepunkta, inkludert kristologien – læra om kven Jesus var og er – og forsoninga.

«Fedrane», eller utgjevarane, sette altså Sambåndet til mellom anna å vakta over aktuell bibelsk lære, og det er eit formål for bladet som skal vera styrande når den redaksjonelle leiinga utformar profil og strategi meir konkret. Når redaksjonen seinhausten 2016 vart gjort merksam på at eit nytt døme på «ny teologi» hadde bygd seg opp i utlandet, og som igjen sette spørjeteikn ved mellom anna forsoninga, var det naturleg å bruka mykje plass på dette. I året som er gått, er denne «nye teologien» komen til vårt eige land ved at ein nektar for at Jesus tok vår straff. Dermed har Sambåndet plukka opp tråden.

«Fedrane» sette Sambåndet til mellom anna å vakta over aktuell bibelsk lære

Ein annan læretrend med utgangspunkt i synet på forsoninga, gjeld kva ein legg vekt på i forkynninga av evangeliet. I 1. Kor 15 skriv Paulus om kva han først og fremst «overgav»: at Kristus døydde, vart gravlagd og stod opp att tredje dagen. «Ved det blir de frelste», strekar apostelen under. I marsnummeret gjer me merksam på ein definisjon av evangeliet som i staden legg hovudvekta på at dei kristne skal gjera kva dei kan for å verkeleggjera det framtidige gudsriket her og no.

Heller ikkje for oss er det tvil om at sanninga om Guds rike er ein del av evangeliet. Men i likskap med den første sekretæren for dåværande DVI, Andreas Lavik – som i mange år òg var redaktør for Sambåndet – meiner me at det er den delen av evangeliet som handlar om synd og nåde, som framleis er det viktigaste for ImF å halda fram. Gudsriket treng undersåttar som blir fødde ovanfrå ved Guds kraft gjennom ordet om korset.   

KJETTERBÅL: Tresnitt fra 1493 som viser jøder som brennes på bål på grunn av anklager om å da vanæret nattverdbrødet. Fra Nuremberg Chronicle. Kilde: Liber Chronicarum / Die Schedelsche Weltchronik / Wikimedia Commons. Opphavsperson: Michel Wolgemut, Wilhelm Pleyenwurff

Luther og jødene

/0 Kommentarer/i , , /av

På Luthers tid var det meste tillatt for å bekjempe dem som hadde en annen tro enn den ene tillatte, skriver professor Oddvar Johan Jensen på Synspunkt-plass.

I Reformasjonsåret 2017 har Martin Luthers forhold til jødene med rette vært omtalt som en av de mørke sidene ved reformasjonen.

Hva var det så dette dreide seg om? Det første som faller meg inn, er de massive jødeutryddelsene under Den andre verdenskrig og bruken av Luther-tekster til å rettferdiggjøre dette. Det er ubestridelige fakta; både utryddelsen av 6 millioner jøder og nazistenes bruk av Luthers antijødiske skrifter fra 1540-tallet som propaganda mot jødene.

Bildet blir imidlertid langt mer komplisert dersom vi historisk vil klarlegge sammenhengen mellom det de tyske nazistene på 1940-tallet stod for og Luthers forhold til jødene på 1540-tallet. Dette kan illustreres gjennom to sentrale begreper som stadig er i bruk i kritikken av Luther, nemlig anti-semittisme og anti-judaisme.

To begreper

Anti-semittisme forstår vi gjerne som et uttrykk for rasisme. Nazistenes raseteorier knyttet jødeforfølgelsene til jødene som en underlegen rase som skulle renskes ut av rasehygieniske grunner. Luthers angrep på jødene var imidlertid slik innrettet at rase ikke var noe tema. Det var jødenes jødiske tro han avviste. Dersom de bare lot seg døpe og ble rette kristne, var alt i orden. Slik tenkte ikke nazistene.

Rase var ikke noe tema. Det var jødenes jødiske tro Luther avviste

Anti-judaisme er et tydeligere religiøst preget begrep som langt bedre treffer Luthers anliggende. Jødene fornektet den kristne treenighetslæren, dogmet om Kristus som sann Gud og sant menneske, og jomfrufødselen. Dette var sakens kjerne, slik Luther så det. Det lar seg ikke gjøre å frata Luther retten til å hevde dette uten samtidig å frata ham retten til å hevde tradisjonell kristen tro. Som en følge av dette var det ikke til å unngå at mer eller mindre hele GT ble en arena for en krevende kamp om den rette tolkning av tekstene. Helt uavhengig av hvem som hadde rett, må Luthers anti-judaisme så langt forstås som et legitimt uttrykk for Luthers egen tro.

Historisk bakteppe

Kirkereformatoren Martin Luthers bok «Om jødene og deres løgner» (Von den Jüden vnd iren Lügen) fra 1543 var typisk for den kristne antijudaismen i samtida. Kilde: Wikimedia Commons

Hva så med Luthers hatefulle ytringer mot jødene? Dette henger på sett og vis sammen med det som er nevnt, men det fikk samtidig en form og ble fremført med en intensitet vi med fordel kunne vært spart for. Men også her er det et historisk bakteppe vi ikke skal overse.

På 1500-tallet var Europa ikke et sted for religiøst mangfold og toleranse. Det måtte man vente flere hundre år på. I Norge forsvant det siste religiøst begrunnede forbudet for bare noen tiår siden. Grunnloven av 1814 tillot ikke jøder å oppholde seg i Norge. Dette ble endret i 1851. Jesuittene fikk derimot adgang til Norge først i 1956.

På 1500-tallet var Europa ikke et sted for religiøst mangfold og toleranse

På Luthers tid var det annerledes. Da kunne en avvisning av treenighetslæren i seg selv være nok til at man havnet på kjetterbålet. Etter forbilde fra GT måtte landet holdes rent for vantro og gudsbespottelse om ikke Guds velsignelse skulle gå tapt. Dersom man konsekvent hadde fulgt denne linjen, hadde det ikke vært plass jøder i det kristne Europa overhodet. Under vekslende forhold representerte imidlertid jødene unntaket. De kunne være helt innestengt i sine gettoer eller bevege seg nokså fritt og drive både handel og håndverk. Forholdene for jødene varierte og kunne være uforutsigbare.

Holdninger

På 1520-tallet anbefaler Luther en åpen og imøtekommende holdning. På 1540-tallet er det nesten ingen grenser for hva han kan få seg til å si for å få fyrstene til å bli kvitt jødedommen. Luthers teologiske anliggende var det samme på 1540-tallet som på 1520-tallet, å verne om den rette kristne tro, men virkemidlene var på 1540-tallet ikke leger vennlighet og forkynnelse av evangeliet som på 1520-tallet.

Djevelen var løs og ville sluke alle de fromme sjeler han kunne

På 1540-tallet var det hardhendt politisk makt som ble anbefalt. Luther ser ut til fullstendig å ha blitt fanget i en forventning om at endetiden stod for døren, og at det gjaldt å redde det som reddes kunne. Djevelen var løs og ville sluke alle de fromme sjeler han kunne.

Angrep

Djevelens angrep kom på tre fronter. Muslimene angrep Kristus som sann Gud. Det samme gjorde jødene. Papistene angrep Kristi verk ved å sette egne gjerninger i hans sted. I denne kampen mot djevelen måtte alle stå sammen, både de som forvaltet den verdslige makt og de som forvaltet nådemidlene. Dette fikk Luther til å skrive mot jødene på en måte som 400 år senere kunne gå rett inn i nazistenes antisemittiske propaganda. Slik gikk det da også.

Vurdering

Når vi i dag tar avstand fra Luthers antijudaisme, er det tre forhold som må tas med i våre vurderinger. For det første har Luthers antijudaistiske holdninger et legitimt teologisk innhold som er begrunnet i Luthers egen tro. For det andre kan vi gå i rette med Luther fordi han ikke holdt fast ved den milde linjen fra 1520-tallet. For det tredje har vi i dag en helt annen standard å vurdere disse spørsmålene mot. Vi lever i et åpent liberalt samfunn der religionsfrihet er en av de grunnleggende menneskeretter.

På Luthers tid var det meste tillatt for å bekjempe dem som hadde en annen tro enn den ene tillatte

På Luthers tid var det meste tillatt for å bekjempe dem som hadde en annen tro enn den ene tillatte. Både tortur, kjetterbål og lignende var ansett som tjenlige midler for å forsvare den rette tro, ja, til og med krig var et «legitimt» middel. Keiseren gikk da til slutt også til krig mot de lutherske fyrstene for å få slutt på det lutherske kjetteriet. Den schmalkaldiske krig ble utløst kort tid etter Luthers død i 1546.

Rettferdig kjærlighet

/0 Kommentarer/i , , , /av

En gud som vi forsto i ett og alt, ville ha befunnet seg på vårt eget nivå, Lykkeligvis er det ikke en slik Gud vi har, og dermed har vi også bruk for ham, skriver Sambåndet på lederplass.

«Det eldgamle budskapet er på vei ut av kristen forkynnelse», innleder Vårt Land en seks siders «Hovedsak» med i lørdagsavisa 6. januar. Det er Jesu død på korset som bærer av vår straff og soner av vår synd, journalistene har i tanken.

Mot slutten av fjoråret ble det tydelig at det som hadde startet i utlandet blant såkalte postmoderne teologer, har fått rom også blant norske forkynnere. Pastor i Oslo misjonskirke Betlehem, Erik Andreassen, erfarer at man i dag må lete lenger i evangelikale miljøer for å finne det han kaller «skremselsforkynnelse». Han synes det er «mye bra med at man har sluttet å fremstille Gud som sint og med behov for å straffe.»

Felles for dem som tar avstand fra Jesu stedfortredende strafflidelse, synes å være at de har problemer med å forstå en slik handlemåte fra Gud. «At Gud konfronterer mennesker med deres synd og kaller dem til oppgjør og omvendelse er ikke det minste problematisk. Men spørsmålet man bør stille seg, er om stedfortredende korsdød er en god måte å gjøre dette på», uttaler MF-teolog Asle Eikrem. Legger man til grunn det kristne har gjort siden oldkirken, setter altså Eikrem seg til doms over Gud. Adventistpastor Harald Giesebrecht har – i samme ånd – stilt seg spørsmålet «tror Gud på Jesus?» og har skrevet boken «Ærlig talt, Gud».

Sambåndet tar i februarnummeret opp tråden fra senhøsten 2016. Vi tar mål av oss til å svare på noen av de påstandene som er kommet fram det siste året, ved å påvise at Jesu lidelse og død på korset i vårt sted går som en blodrød tråd gjennom hele Bibelen. Derfor har da også store evangelikale nettverk gjort det som også kalles objektiv forsoningslære, til forutsetning for medlemskap.

Nødvendigheten av å være rettferdig, for dermed selv å kunne rettferdiggjøre andre, forklarer den treenige Guds handlemåte.

Det er nødvendigheten av å være rettferdig, for dermed selv å kunne rettferdiggjøre andre, som forklarer den treenige Guds handlemåte. At Jesus, som den andre personen i guddommen, frivillig påtok seg gjøre opp for synden i vårt sted, oppfatter vi først og fremst som uttrykk for grenseløs kjærlighet.

Også vi synes det er vanskelig å fatte hvorfor det «behaget» Gud å «knuse» Jesus, slik profeten Jesaja forutså. Men Gud har åpenbart sin vilje gjennom Jesus og Bibelen. En gud som vi forsto i ett og alt, ville ha befunnet seg på vårt eget nivå, og en slik gud kunne vi både ha diskutert med og skaltet og valtet med læren til. Men lykkeligvis er det ikke en slik Gud vi har, og dermed har vi også bruk for ham.