BÅDE OG: Våre erfaringer påvirker hvordan vi leser Bibelen, og samtidig kan Bibelen påvirke hvordan vi tolker våre erfaringer. Vi har altså et både og og ikke et enten eller her, skriver journalist Brit Rønningen. ILLUSTRASJON: Adobe Stock

Erfaringene i møte med Bibelen

/0 Kommentarer/i , , /av

Kan erfaringene ha noe å si for hvordan en leser Bibelen eller kan Bibelen ha noe å si for hvordan en forstår sine erfaringer?

På lederkonferansen Kraft i september i fjor spurte pastor Thomas Rake: «Men er det erfaringene som skal bestemme, eller er det Gud?» Der og da tenkte jeg at som kristen vil jeg selvfølgelig at Gud skal bestemme. Men et spørsmål presset seg på, «Må Gud og erfaringene stå i motsetning til hverandre?» I forlengelsen av det kom også innledningsspørsmålet opp: Kan erfaringene ha noe å si for hvordan en leser Bibelen eller kan Bibelen ha noe å si for hvordan en forstår sine erfaringer?

Det enkle svaret på det spørsmålet er selvfølgelig at våre erfaringer påvirker hvordan vi leser Bibelen, og samtidig at Bibelen kan påvirke hvordan vi tolker våre erfaringer. Vi har altså et både og, og ikke et enten eller her.

Men Bibelen er ikke det eneste stedet hvor vi kan bli kjent med Gud og hans vilje. Gud har også åpenbart seg i naturen, noe som er flott beskrevet i Jobs bok når Gud svarer Job på hans smerte og mange spørsmål (Job 40–41). Og når Jesus, som er Gud som blir menneske, gir disiplene misjonsbefalingen og vi i Apostlenes gjerninger kan lese om hvordan de går ut og gjør mennesker til disipler, leser vi også om hvordan Gud lar seg finne i vår neste. Det er likevel først og fremst Bibelen vi gjerne går til når vi skal lære Gud å kjenne.

Det er når vår virkelighet og Bibelen møtes at det kan bli mer sammensatt

Så er det når vår virkelighet og Bibelen møtes at det kan bli mer sammensatt. Kan noe av grunnen til at evangeliet ikke virker så attraktivt og relevant for mange i dagens Norge være at en del opplever at bibeltekstene og måten de blir utlagt på, oppleves som fremmedgjørende og noe som ikke angår eget liv eller verden? Spørsmålet er ikke ment som kritikk av alle de som forkynner evangeliet i ulike menigheter og forsamlinger rundt om i landet. Det er ment som en åpning for refleksjon.

I artikkelen Tekster til forandring på www.bibel.no står det blant annet: «Som lesere (av Bibelen) skaper vi en sammenheng i teksten som neppe stemmer nøyaktig med hva forfatteren mente eller hva andre mennesker kan få ut av teksten (…) Hvem er du som leser? Hva preger oss i forsøket på å forstå en tekst? Hvordan blir vår forståelse av teksten om kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd, preget av om vi selv er mann eller kvinne? Hvordan preges tolkningen av teksten om Jesus og den rike unge mannen av om tolkeren selv er fattig eller rik?» Poenget her er å bli bevisst hvem man er som bibelleser og forkynner og hvilken kontekst man står i og hvordan det påvirker hvordan man forstår og tolker bibelteksten.

Man står i fare for å gjøre gudsforholdet til noe som ikke angår den virkeligheten man lever i

For eksempel er det kanskje ikke tilfeldig at Norge er at ganske individualistisk samfunn. En årsak til det tror jeg er en luthersk protestantisk kultur hvor frelse, synd og gudsforholdet er blitt gjort til noe individuelt og det samme med de ulike problemene enkeltindivider står opp i. De blir sett på som individuelle problemer og ikke strukturelle og politiske problemer. Dermed står man i fare for å gjøre gudsforholdet til noe som ikke angår den virkeligheten man lever i, og for å gi individet et altfor stort ansvar for egen situasjon, fordi man tror at det er helt uavhengig av kulturen og samfunnet det lever i.

Hilde Løvdal Stephens skriver om kløften mellom afroamerikanske kristne artister og hvite, evangelikale kristne i artikkelen Kløften i USAs kristne musikkbransje på vl.no. Den kløften handler blant annet med hvordan de definerer rasisme. Mens hvite kristne ofte ser på rasisme som et holdningsproblem, ser afroamerikanske kristne i tillegg på rasisme som et strukturelt og politisk problem. Og de leser kanskje Bibelen ulikt? Hvem av dem har den riktige forståelsen av bibeltekstene?

Det er ikke er så dumt med ydmykhet i dette møtet mellom erfaringene og Bibelen

Et siste eksempel på hva som kan skje når virkeligheten og Bibelen møtes, er fra leder i mellomkirkelig råd, Berit Helgøy Kloster. I et innlegg på dagen.no forteller hun om det hun opplevde på sin reise til Fiji. Da gruppen hun reiste med, spurte om hvorfor vold mot kvinner er så utbredt i denne delen av verden, fikk de til svar; «det kom med misjonærene». De hadde en bibelfortolkning som forsterket patriarkalske strukturer, og de forkynte at kvinner skulle være lydige og underordne seg sine ektemenn, at mannen er kvinnens hode, og at en god kone derfor tilpasser seg mannens ønsker og behov. Man kan si at misjonærer brukte Bibelen til å holde kvinner nede. Er det de som er mest bibeltro, eller er det Berit Helgøy Kloster, som er kritisk til hvordan de har tolket tekstene som handler om kvinners underordning? Helgøy Kloster spør utfordrende: «Hva skjer når menn gis definisjonsmakten til å fortolke Skriften og til å bestemme kvinners handlingsrom?»

En forsiktig konklusjon på det hele kan være at det ikke er så dumt med ydmykhet i dette møtet mellom erfaringene og Bibelen.

Å definere seg rundt grøten

/0 Kommentarer/i , , /av

Nøyer vi oss med å ha papirene i orden sånn i tilfelle bokettersyn?

«Som i alle de helliges menigheter skal kvinnene tie når menigheten samles. Det er ikke tillatt for dem å tale», skriver Paulus til menigheten i Korint.

Jeg husker dette var vanskelige ord å forholde seg til da jeg vokste opp som en del av indremisjonen. Både fordi ordene var spisse, men også fordi de ikke stemte med det jeg så rundt meg. For kvinnene på bedehuset var ikke bare taletrengte, de var også veltalende. Når så spørsmålet for noen var det store testspørsmålet om bibeltroskap og for andre kroneksempelet på at bedehuset var gammeldags, var det ikke lett for en ungdom å lande et svar.

Etter hvert skjønte jeg at dette verset skulle leses i lys av andre vers som sa mer om den såkalte «tjenestedelingen». Da var bildet mer nyansert, og jeg ble forklart at dette handlet om et «hyrdeansvar kvinnene var spart for». Hva som var begrunnelsen og hva som skilte en hyrde fra en taler eller annen lærer, var ikke like enkelt å gripe. Det mest konkrete var at «kvinnelige prester» var i kategorien. Dermed var problemet løst ved at man definerte det utenfor bedehusets vegger, og kvinner som menn kunne tale – med mindre de hadde kappe og krage.

Men en slik løsning fungerte dårlig for min realfaglige og logisk søkende hjerne. Definisjonen var i behold, men vi hadde ikke engang kvinneprester i nærheten. Var det ikke viktigere med det som faktisk skjedde blant oss i det daglige?

Løsningen for mange, meg selv inkludert, ble å «være undervegs» og overlate de sterke meningene til andre. Med tiden har jeg våget å la reisen bli mer enn unnskyldende ord, men det har ikke gjort spørsmålet lettere.

Den første utfordringen jeg møter, er å finne ut hva Bibelen faktisk sier. Et tilsynelatende opplagt vers som 1. Tim 3,2 om at en tilsynsmann skal være «én kvinnes mann», er mindre opplagt når jeg leser videre. I vers 12 gis samme føringen til diakonen, samtidig som «vår søster Føbe» anbefales som diakon i Rom 16,1. Hvis Bibelen ikke skal motsi seg selv, er det vanskelig å forstå at verset handler om mann framfor kvinner. Kan det i stedet handle om antall ektefeller, eller som noen oversettelser sier: «trofast mot sin kone»? Hvis det er tilfelle, kan det også gjelde andre tekster; at de snakker om noe annet enn vi først tror? Skal vi tro Bibelens ord, er det like galt å legge noe til, for sikkerhetsskyld, som det er å trekke noe fra.

Bibelen har heller ikke en ferdig manual for menighetsliv av typen: «når dere organiserer forsamlingen, skal dere for det første velge …, deretter …». Vi må derimot lese summen av flere tekster. I den summen er det ikke opplagt om det er ulike funksjoner som beskrives når for eksempel eldste og tilsynsmann nevnes, eller om det er ulike navn på samme funksjon.

Titlene som brukes, er heller ikke «åndelige» ord. De er hentet både fra samfunnsstrukturen og det jødiske gudstjenestelivet og var mer kjente uttrykk i den bibelske kontekst. Når vi leser, må vi fylle dem med innhold og deretter definere en forståelse tilpasset vår egen struktur. Det er en krevende reise, for de siste tiårene har vårt eget landskap endret seg dramatisk med en strøm av selvstendige forsamlinger som vokser fram. I den strømmen flyter (kvinne)presten og kirken stadig lengre bort fra oss, og spørsmålet om kvinnens plass har for lengst seilt inn på vårt eget podium.

ImF har da også tatt konsekvensen av og dette og gjort gode og ærlige forsøk på å definere åndelig lederskap på bedehuset i en ny, selvstendig tid. Med en flat og embetsløs struktur som vår, gir det seg ikke umiddelbart hvordan definisjonene blir. I veiledningen fra ImFs lære- og tilsynsråd fra 2014 løftes kvinnenes betydning fram på en frigjørende måte, og det understrekes at alle oppgaver, i lys av det allmenne prestedømmet, i utgangspunktet er åpne for alle. Det snakkes ikke lenger om nådegave, men om funksjon og mandat. I stedet for vektlegging av konkrete bibelvers, begrunnes tjenestedelingen i en helhetlig forståelse av Bibelen, med en særlig forankring i skapelsen og Bibelens grunntone om mann–kvinne, fedre–mødre, brud–brudgom osv. Det erkjennes også at historien har vært mer preget av høvdinger enn av åndelige fedre. En slik tilnærming er lettere å gripe for en som er på reise i spørsmålet.

Selv om avgrensningen skrenkes kraftig inn, er det likevel ingen tvil om at ImF fastholder et «særskilt lære- og tilsynsansvar» som er forbeholdt menn. Den samme avgrensning finner vi i forslaget til normallover for forsamlinger (revidert av GF i 2016), da omtalt som Hyrderåd. I forslaget til lover når ImF og NLM danner felles forsamling, brukes ordet Eldsteråd. Det er med andre ord brukt ulike begrep, og mandat og funksjon til dette «særskilte ansvaret», varierer. I veiledning til felleslovene står det til og med at oppgavene for Eldsterådet «vil være noe som må avklares og utvikles lokalt».

En slik fleksibel tilnærming er godt i tråd med ImFs frie og flate struktur, men det skaper samtidig utfordringer. Jeg har flere ganger vært tett på prosesser der det opprettes hyrde/tilsyns/eldste-råd, og det grunnleggende spørsmålet som har skapt strid, uavhengig av tjenestedeling, er en svært ulik forståelse av mandatets omfang. For det er stor forskjell på et eldsteråd forstått som øverste ledelse i en menighet og et tilsynsråd som trer inn ved behov.

Jeg er ikke kommet i mål på min reise. Fortsatt henger jeg ikke helt med på hvorfor Pauli ord om kvinners taushet skal utledes til et «særskilt hyrde- og læreansvar» forbeholdt menn, et uttrykk som for øvrig er skapt og ikke hentet direkte fra Bibelen. Fortsatt forstår jeg ikke hvorfor påbudet om hodeplagg under bønn i 1. Kor 11 kan leses tidsbestemt, men at det samme ikke er lov når vi møter tilsynet, begrunnelsen for begge er så langt jeg kan se, forankret i skaperordningen.

Jeg ser heller ikke hva som gjør at vi kan ha kvinnelige bedehusformenn med stor innflytelse over det åndelige livet i bygda, men ikke en kvinnelig eldste. Eller hvorfor det er greit med en kvinnelig kretsleder så lenge man kaller det noe annet eller oppretter et rådsforum på sidelinjen – for å nevne noe.

Og da brått rykker jeg tilbake til start da definisjonen havnet i prestens krage. For vi gjør det fortsatt og kommer trolig til å gjøre det i framtiden også: Vi definerer oss trygt rundt grøten. Da har vi i det minste papirene i orden hvis det blir bokettersyn.

For ordens skyld:
Jeg skriver denne kommentaren som journalist. Den står derfor for min personlige regning. Den representerer verken Sambåndets eller ImFs mening. Den er heller ikke et ønske om å opponere og krangle, men ment som et hjertesukk inn i en sak som for noen av oss ikke er like opplagt som for andre.

Hør også:

UNDERSKUDD: Administrasjonsleder Helge Kleven i ImF konstateter at regnskapet for 2019 må gjøres opp med et betydelig underskudd. FOTO: ImF MEDIA ARKIV

Røde regnskapstall for ImF

/0 Kommentarer/i /av

Nesten tre millioner kroner i minus. Det er den brutale økonomiske sannhet for ImF-året. Årsresultatet er enda dårligere enn 2018 som også var et krevende år.

– Det er ikke hyggelige tall på noe måte, sier administrasjonsleder Helge Kleven.

Regnskapsåret er ikke endelig avsluttet, og det kan fortsatt komme noen justeringer. Tallene er heller ikke forelagt revisor. Men tendensen i tallene er likevel klar – 2019 viser vekst i utgifter på over en million og fall i inntekter på 0,7 millioner. Tar man bort en testamentarisk gave på 1,2 millioner, er det reelle inntektsfallet enda større. Det totale driftsresultat etter at finansinntektene er tatt med, blir da et underskudd på 2,87 millioner kroner. Tilsvarende tall i 2018 var 2,5 millioner i minus, inkludert en avskriving av lån til KVS Bygland.

Ny programvare

En av forklaringene til resultatet er en overgang til nytt database-system. Dette var en nødvendig endring som kom, men oppstarten har blitt dyrere og mer krevende enn forventet. Den utgiften var der naturlig nok ikke i 2018. Det har også ført til noe større utgifter til andre økonomi- og konsulenttjenester.

Overgangen til nytt system var også en medvirkende årsak til at vårgaven og sommergaven ble sendt ut som en felles giro – uten at innbetalt beløp dermed ble doblet fra giverne. Det gjorde også at jule- og nyttårsgaven ble sendt ut seint på året. Men også kontingent for Awana og Sambåndet ligger lavere enn 2018, og 2018 hadde også en Awana-aksjon som ikke ble gjentatt i 2019. Det som viser økning, er stevne-kollektene og gaver til Finnmarksarbeidet.

Kretsminus.

En siste inntektspost som svikter, er misjonstilskuddet fra kretsene. Dette betales som en prosentsats av gaveinntekter forutgående år. En reduksjon i tilskuddet betyr derfor at også flere av kretsene har hatt dårligere gaveinntekter enn tidligere.

På utgiftssiden er den totale lønnskostnaden økt med hundre tusen. I tillegg er det økte utgifter til porto, reise og et etterslep på fellesutgifter i Straume forum som er blitt ført i 2019. Den nevnte databaseutgiftene utgjør halvparten av utgiftsveksten.

– Jeg skulle ønske det var så enkelt at vi kunne finne en eller to poster som forklarte alt. Noe av underskuddet lar seg forklare, men det er en generell vekst i utgifter samtidig med at inntektene har falt, sier Helge Kleven.

Kjøpe eller leie.

I disse dager arbeider han og ledergruppen med å få til et budsjett for 2020 i mest mulig balanse. Den utgiftsposten det gir mest effekt å kutte i, er ansatte, men her er det lite å hente.

– Vi er allerede en liten stab, og vi har de siste årene arbeidet målrettet med å finne den optimale balansen mellom å eie kompetanse internt og å leie den hos andre. Dette er kontinuerlig prosess og noen ganger vanskelig å balansere, sier Helge Kleven.

Et annet grep ImF-styret har bedt om, er en økt bevissthet rundt fakturering av tjenester.

– Sentralleddet utfører en del oppgaver på vegne av fellesskapet, og skoler og kretser kan for eksempel hente ulike forkynner- og undervisningsressurser fra oss. Vi skal blant annet se på om det er en naturlig balanse mellom det vi yter og det vi får inn i misjonstilskudd, sier Kleven.

Feil graf-tall.

Enkelte har også stusset over at Sambåndet i desember-utgaven presenterte en graf som tilsynelatende viste gode gavetall, stikk i strid med faktiske forhold.

– Disse grafene er et øyeblikksbilde av økonomien, og vi har flere ganger sett at de ikke gir et relevant helhetsbilde. Når vi for eksempel presenterer et kampanje-resultat, er det ikke gitt at vi er kommet like langt som tilsvarende kampanje i fjor. I desembernummeret forsøkte vi derfor å gi totalbildet, men det ser ut som vi har brukt ulike premisser for budsjett og faktisk inntekt, sier medieleder og redaktør Petter Olsen.

– Når det er sagt, regner jeg med at giverarbeidet til våre lesere styres av et generelt engasjement og ikke først og fremst av tallene i en graf, sier han – og får støtte fra Helge Kleven.

– Vi arbeider hele tiden med å få mest mulig misjon for kronene. Vi kan også gjøre noe med inntektene, men for den viktigste delen – gaveinntektene – er vi prisgitt våre misjonsvenner. Oppfordringen blir derfor: hjelpe oss, og aller helst med faste giveravtaler som nå kan ordnes direkte på «min side» på nett. Det gir oss mye sikrere oversikt over økonomien, sier administrasjonslederen.

BRYTER: Skal vi alle bli «sett», «bekreftet» og «akseptert» basert på våre egne syndsbefengte definisjoner og oppfatninger, vil det uunngåelig bryte med Guds vilje og dermed også bryte ned samfunnet, skriver redaktør Petter Olsen. ILLUSTRASJONSFOTO: JOE GARDNER/UNSPLASH.COM

Menneskeverd bygger ikke på aksept

/0 Kommentarer/i , , /av

Å få «aksept» og «bli bekreftet» i sin foretrukne livsstil er ikke det som gir oss verdi som mennesker. I alle fall ikke dersom man spør Bibelen til råds.

To eksempler fra vinteren 2019. 26. november viste NRK Supernytt en reportasje der «Marcus og Kim føler de er født i feil type kropp». Supernytt er beregnet på barn mellom 8 og 12 år. I reportasjen ble det, slik avisen Dagen beskriver det, forklart hva som skjedde med kroppen til en jente som mente hun var gutt, og som derfor tok en sprøyte for å utsette puberteten.

En dansk lege fortalte at barn som er født i feil kropp, kjemper en kamp som er umulig å vinne hvis de ikke tar kjønnskorrigerende behandling.

Psykolog Marit Johanne Bruset beskriver overfor Dagen dette som «en alvorlig og farlig overforenkling av barns identitetsutvikling og utfordringer.»

Jeg er enig, og dette kunne vært temaet for hele denne kommentaren, men i stedet vil jeg dvele ved svaret fra Supernytts redaksjonsleder, Frank Sivertsen:

– I mange barns hoder surrer denne problemstillingen rundt hele tiden, og vi ønsker å se og bekrefte også disse barnas opplevelser.

«Se og bekrefte», altså.

Det andre eksempelet er fra debatten om forslagene fra Ap og Miljøpartiet de grønne (MDG) om forbud mot «homoterapi» med tillegg av tiltak for «styrking av LHBTI-politikken» (lesbiske, homofile, transpersoner og interkjønn). Forslagene ble nedstemt i Stortinget 11. desember. Av Dagen blir en av forslagsstillerne, Anette Trettebergstuen (Ap), spurt om problemet ligger i at noen mener homofilt samliv er synd.

– Ja, det er det som skaper behov i folk for å være annerledes, fordi de ikke møter aksept, svarer stortingsrepresentanten.

«Aksept» er altså kjernen for Trettebergstuen. Ap-politikeren utdyper med at folk «blir fortalt at de ikke er gode nok som de er».

Ser vi dette ut fra et kristent, bibelfundert menneskesyn, mener jeg disse resonnementene er svært problematiske.

For det første synes de å basere seg på en tanke om at menneskets egen oppfatning av hva det til enhver tid «er», er det som gir mennesket verdi. Loven om juridisk kjønnsskifte tar dette helt ut i det absurde. Kun ved å fylle ut et skjema kan man kreve å bli betraktet og behandlet som et annet kjønn enn det man er født med. Og oppfatter man at noen mener dette er galt, er veien kort til å hevde at ens menneskeverd angripes.

Det er ikke hvilket kjønn man blir oppfattet som, som gir mennesket dets iboende og ukrenkelige verdi, men at man er skapt i Guds bilde og etter hans liknelse og er elsket av ham

Spør man etter Skaperens syn på dette, slik det er åpenbart i Bibelen, får man et helt annet svar. Det er ikke hvilket kjønn man blir oppfattet som, som gir mennesket dets iboende og ukrenkelige verdi, men det faktum at man er skapt i Guds bilde og etter hans liknelse – til henholdsvis mann og kvinne – og er elsket av ham. Elsket i den grad at da våre forfedre Adam og Eva valgte å stole på egen kunnskap i stedet for Guds, sendte Gud sin enbårne sønn for å dø i vårt sted og gjenopprette det som denne synden ødela. Jesus sier vi må fornekte oss selv dersom vi vil følge ham (Matt 16,24).

Slik sett er det helt rett at vi som mennesker – inn for Gud – ikke er «gode nok som vi er», i betydningen i oss selv og vår egen kraft. For Adam og Evas synd fikk konsekvenser for hele menneskeslekten, og det måtte gjøres bot for den. Det gjorde Jesus – og det blir gjeldende for oss om vi erkjenner behovet for det, tar imot med takk og lar nåden få utrette sin gjerning i våre liv.

Dernest er altså tidens løsen at man selv skal bestemme både hva man «er» og hvordan man vil leve. Og dette skal det enkelte mennesket, ifølge NRK også små barn, bli «sett og bekreftet» og møte «aksept» på. Dette bryter etter mitt syn fundamentalt både med det åpenbarte gudsordet i Bibelen og med grunnleggende forutsetninger for et fungerende samfunn.

Skal vi alle bli «sett», «bekreftet» og «akseptert» basert på våre egne syndsbefengte definisjoner og oppfatninger, vil det uunngåelig bryte med Guds vilje og dermed også bryte ned samfunnet

Gud har en vilje for og med våre liv. Han skapte mennesket til å råde over skaperverket sammen med ham, som mann og kvinne i ekteskap og med en evne til fellesskap med skaperen selv. Gud ga oss noen allmenne lover og retningslinjer, der mange av dem er nedfelt i vårt lands lover. For heller ikke et verdslig samfunn kan fungere godt dersom det ikke finnes noen allmenne normer som gjennom oppdragelsen fra våre foreldre blir en del av oss og som lovlig valgte myndigheter også kan regulere adferden vår etter. Og det er bare foreningen av mann og kvinne som kan resultere i felles barn og dermed føre samfunnet videre.

Skal vi alle bli «sett», «bekreftet» og «akseptert» basert på våre egne syndsbefengte definisjoner og oppfatninger, vil det uunngåelig bryte med Guds vilje og dermed også bryte ned samfunnet.

Ekteskap på skolebenken

/0 Kommentarer/i , , /av

LEDER Det synes å være dårlige vilkår i den norske offentligheten for å tenke prinsipielt. I alle fall dersom det oppfattes å begrense noens (seksual)livsutfoldelse, skriver Sambåndet på lederplass.

Fredag 13. desember i fjor startet Bergensavisen (BA) en omfattende kampanje som særlig fikk brodd mot de åtte skolene eid av Egill Danielsen Stiftelse (EDS). NLM og ImF er, forenklet sagt, eiere av denne stiftelsen. «Homofile lærere uønsket», lød overskriften på den første av en rekke store oppslag den neste måneden. Avisens uttalte mål var å få fjernet kommunale og statlige tilskudd til disse skolene.

Tirsdag 28. januar kom så det første oppslaget om ImFs nye folkehøgskole på Sjøholt i nye Ålesund kommune. Med utgangspunkt i lokalavisa Bygdebladet spredte den samme vinklingen som i Bergen seg via regionaviser til riksdekkende NRK-sendinger.  I skrivende stund (12.02.20, red.anm.) krever en Ap-representant svar fra nyutnevnt kultur- og likestillingsminister Abid Raja (V) på om verdidokumentet er lovlig (se lenke nederst).

Det er ikke slik at ImF i utgangspunktet nekter å ansette mennesker som definerer seg selv som homofile

Det er ikke slik at ImF i utgangspunktet nekter å ansette mennesker som definerer seg selv som homofile. ImF skiller mellom en persons seksuelle identitet – hvilket kjønn man tiltrekkes av – og det å leve som homofile i et seksuelt parforhold. Den symbolrike sannheten som åpenbares i Bibelen, er at vi er skapt i Guds bilde og etter hans liknelse, til mann og kvinne, og at rammen for seksuelt samliv er det livslange ekteskapet mellom én mann og én kvinne.  Det er også bare denne sammensmeltningen som kan føre til felles barn og dermed videreføre samfunnet.

Både trosfrihet og foreldres rett til å oppdra egne barn i tråd med egen tro, er beskyttet av internasjonale konvensjoner

Dette er grunnleggende i kristentroen, og både trosfrihet og foreldres rett til å oppdra egne barn i tråd med egen tro, er beskyttet av internasjonale konvensjoner. ImF bidrar til mangfoldet i skolesektoren ved å tilby foreldre hjelp til dette. Staten gjør sitt ved å gi tilskudd til godkjente folkehøyskoler og friskoler og ved at lovverket på visse kriterier tillater virksomheter å drive etter sin overbevisning. Man kan spørre seg om kritikerne ikke ser at alternativet ville være ensretting og et totalitært samfunn.

Det er ikke hvem man elsker som gir et menneske det iboende menneskeverdet. Det er at vi som mennesker er skapt av Gud, elsket av ham og også omsluttet av hans gode vilje for våre liv. Det vil ImF fortsatt holde fram med stor frimodighet.  

Sambåndets omtale av statsrådens svar.

Bråkmakere på bedehuset

/0 Kommentarer/i , , /av

Lite i evangelietekstene tyder på at Jesus var opptatt å justere sitt budskap etter graden av bifall, påpeker Sambåndet på lederplass i nyeste nummer av bladet.

Konfliktlinjene i den frikirkelige og lavkirkelige delen av Kirke-Norge er i ferd med å forskyves, observerer religionsredaktør Alf Gjøsund i Vårt Land (02.01.20). Debatten vil ikke lenger gå mellom konservative og liberale, men mellom «moderat konservative og sterkt konservative». Det kan føre til en marginalisering av den sistnevnte gruppen, og at disse kan bli sett på som «bråkmakere» også blant andre innen fri- og lavkirkeligheten.

Bare «de aller mest konservative organisasjonene» vil, slik Gjøsund vurderer det, kunne styre unna debatten om eksempelvis ekteskap/homofilt samliv og kjønn. Han nevner Misjonssambandet (NLM) i denne gruppen, men regner det som sannsynlig at Normisjon vil måtte ta denne debatten.

For vår del vil vi mene at underskriverne av Bishoftu-dokumentet (Sambåndet nr. 4/19), hører hjemme blant «de aller mest konservative» – eller radikale, for den del. I Norge gjelder det alle de tre typiske bedehusorganisasjonene, det vil si ImF, NLM og Normisjon. Dette kalls- og lærebrevet som totalt representerer om lag 20 millioner lutheranere verden over, er klart både når det gjelder menneskesyn (jf. debatten senhøsten 2019), den gudgitte tokjønnsmodellen og ekteskapet i forlengelsen av den, abort og aktiv dødshjelp. I tillegg markerer dokumentet seg også når det gjelder miljø og rasisme.

Gudsordet må ha forrang over menneskelig erfaring og skiftende flertallssyn

Brevskriverne fra Bishoftu kaller og inviterer «lutheranere over hele verden til (…) på nytt å la Guds ord komme i sentrum», heter det innledningsvis.

Gudsordet er nettopp det som er det viktigste her og som må ha forrang over menneskelig erfaring og skiftende flertallssyn. Og Sambåndet er ikke overbevist ut fra Bibelen om at ImF eksempelvis bør endre syn på at tilsynsfunksjonen i den kristne forsamling er tillagt egnede menn. Ingen har vist oss at Bibelen noe sted taler om ekteskap som noe annet enn mellom én mann og én kvinne. Det finnes slik vi ser det ingen bibelske holdepunkter for å si at Skaperen har forordnet flere enn to kjønn. Den gudgitte tanken om menneskelivets ukrenkelighet fra unnfangelse til naturlig død har ingen rokket ved.

Lite i evangelietekstene tyder på at Jesus var opptatt å justere sitt budskap etter graden av bifall. Selv om det ikke fritar bedehusorganisasjonene fra å jobbe med kommunikasjonen, er det Ordet som fortsatt må være rettesnoren. Så får heller bråkmaker-merkelappen tåles, både innenfra og utenfra.

Flere meninger i ImF-podcasten Lydbåndet. Sjuende episode handler om tjenestedeling.

Davids-sønnen

/0 Kommentarer/i , , /av

Jesus skal en gang innta Davids trone bokstavelig, og ved troens gave får også vi som hedninger borgerrett i hans evige kongedømme, skriver Sambåndet på lederplass i desember.

Engelen Gabriels utsendelse og ord til Maria er en del av juleevangeliet som fortjener større oppmerksomhet enn det har fått.

Lukas forteller (Luk 1,26 ff) at Gabriel ble «sendt av Gud» til Nasaret, til «en jomfru som var forlovet med en mann som hette Josef, av Davids ætt». Maria får høre at hun skal føde en sønn som hun skal gi navnet Jesus. «Gud Herren», fortsetter Gabriel, «skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme».

Hvorfor Davids ætt? Her knytter engelen Gabriel an til syndefallet i 1. Mos 3 og løftet i v. 15 om at en av kvinnens ætt skulle knuse slangens – Satans – hode og gjenopprette det som Adam og Evas synd ødela. Dette ble oppfylt gjennom nettopp Maria og hennes forlovelse og ekteskap med davidsslektningen Josef.

Når Maria videre får høre at barnet hennes en gang skal få «Davids trone og (…) være konge over Jakobs hus», er det profetiene i bl.a. 2. Sam 7,12 ff og 1. Krøn 17,11 ff som klinger sammen med engelens ord.

Menneskene, som det ypperste av Guds skapning, var av Gud tiltenkt å herske sammen med ham over det øvrige skaperverket

Menneskene, som det ypperste av Guds skapning, var av Gud tiltenkt å herske sammen med ham over det øvrige skaperverket. Da Adam og Eva sviktet, hadde Gud en plan om en – av Evas ætt – som skulle ta et oppgjør med Satan og synden og gjenopprette det som var blitt ødelagt slik at mennesket igjen kunne råde sammen med ham.

Mye kunne tyde på at det var Salomo, som de nevnte profetiene i første omgang taler om, men slik skulle det ikke bli. Etter en god start skulle han som konge komme til å bryte ett etter ett av Guds bud i kongeloven (5. Mos 17,14–20), og hans kongedømme ble slett ikke evig. Men i slektstavlen til en annen av Davids sønner, Natan, finner vi Maria, som altså fødte Jesus.

Kanskje tanken slo de jødiske lærerne i tempelet allerede da Jesus var 12 år gammel, de som «var forundret over hans forstand og over de svarene han ga» (Luk 2,46ff). Fra folkemengden Matteus forteller om i kap. 12, som lyttet til Jesus som voksen, er det mer uttalt (v. 23): «Han skulle vel ikke være Davids-sønnen?».

Jo det var nettopp det Jesus var. Han skal en gang innta Davids trone bokstavelig, og ved troens gave får også vi som hedninger borgerrett i hans evige kongedømme.     

SANNHET: Den australske historikeren og apologeten John Dickson var hovedtaler under Veritaskonferansen i Grimstad i oktober. FOTO: PETTER OLSEN

Hvis Bibelen er sann …

/0 Kommentarer/i , , /av

Kan trosforsvar bli en fascinerende akademisk øvelse løsrevet fra en levende tro på Jesus?

GRIMSTAD: På Veritas-konferansen i Grimstad 18.–20. oktober fikk jeg med meg åpningstalen, som ble holdt av den verdenskjente apologeten eller trosforsvareren John Dickson. Jeg tilstår gjerne at jeg frydet meg over hvordan den australske historikeren fikk fram at kristendommen – i motsetning til religionene – knytter seg til historien og dermed kan settes på prøve.

Det er her nok å vise til Luk 3,1–2: «I det femtende året av keiser Tiberius’ regjering, mens Pontius Pilatus var landshøvding i Judea, Herodes fjerdingfyrste i Galilea, hans bror Filip fjerdingfyrste i landene Iturea og Trakonitis, og Lysanias fjerdingfyrste i Abilene, og mens Annas og Kaifas var yppersteprester – da (min uthevelse) kom Guds ord til Johannes, Sakarjas sønn, i ørkenen.» Jeg har også stor sans for evangelistens redegjørelse for hvordan han nærmest på journalistisk vis gikk fram da han skrev (1,1–4).

En tilbeder

Etter et nærmest blendende foredrag langs disse linjene var det like fullt Dicksons avslutningsord som ble sittende igjen hos meg. Historikeren med antikken som fagfelt, sa det noenlunde slik: – Aller mest ønsker jeg å være en tilbeder av Jesus. Etter at han eksempelvis hadde trukket fram arkeologiske bevis for kong Davids eksistens og for at troende allerede i det tredje århundre (200-tallet) var overbevist om at Jesus var Gud, var det altså dette Dickson lot henge igjen da han forlot talerstolen – at han måtte få være en tilbeder av Jesus.

Underlig nok, kanskje, var det dette som fikk meg til å stille spørsmålet jeg innledet med. Går det an å bli så fascinert av alt som taler for at det vi tror på er sant, at det viktigste – vårt personlige trosforhold til Jesus – kommer på avstand? Ja, jeg tror det er mulig. Som kristne kan vi bli så opptatt av kunnskapen at kunnskapens utspring, Jesus, kommer i bakgrunnen. Slik tolket jeg Dicksons ord også som en advarsel til oss som tilhørere.

Trang fødsel

KREVER INNSATS: – Det tar tid å få apologetikken inn i kirkestrukturene. Menigheter og kirkesamfunn må begynne å sende sine ledere på Veritaskonferansen, mener Stefan Gustavsson. Foto: Stein Gudvangen, KPK

Kristelig Pressekontor (KPK) var til stede på konferansen og publiserte få dager etterpå et intervju med John Dicksons svenske apologetkollega Stefan Gustavsson. Han ga uttrykk for at apologetikk egentlig har hatt en trang fødsel blant kristne:

– Det har tatt lang tid å slå opp den apologetiske døren hos oss. Lenge har det vært teologiske hindre for at det skulle skje. Man har misforstått bibelord og sagt at «Vi skal stole på Ånden og ikke drive med trosforsvar», eller «Vi skal forkynne evangeliet, ikke argumentere». Noen av leserne vil nok kjenne igjen en slik tenkning, også fra norsk bedehussammenheng.

Gustavsson sa videre: «Selvsagt skal vi stole på Den hellige ånd og evangelisere, men det utelukker ikke at vi også driver med apologetikk. Disse tingene står ikke i kontrast til hverandre.»

Jeg er enig. Dersom vi er klar over faren jeg innledet med – og som jeg mener er reell – er jeg fortsatt overbevist om at apologetikk bare blir mer og mer nødvendig i vår tid, som er preget av et allment høyt utdanningsnivå. Bibelen er da også selv klar på dette (f.eks. 1. Pet 3,15; Kol 4,6; Jud v. 3).

Holdbart

Gustavsson var i KPK-intervjuet også inne på trekk ved vår samtid: «Mange som har vært med i kristent ungdomsarbeid, flytter hjemmefra og begynner på et universitet eller en høgskole, og så mister de troen etter et halvår. De synes ikke troen er holdbar i møte med vitenskapen. Deres tilknytning til menigheten var bare rent sosiologisk. De var en del av et tett fellesskap, men fant ingen grunn til fortsatt å tro på det kristne budskapet. Dette har vi ikke vært tilstrekkelig oppmerksomme på.»

FOR FÅ: Jon Romuld Håversen savner et mye større oppmøte av ungdomsledere på den apologetiske Veritaskonferansen. Foto: Stein Gudvangen, KPK.

I et annet KPK-intervju fra konferansen støtter også Jon Romuld Håversen fra Laget opp om dette: – Apologetikken er bred nok til å favne både troen og tvilen, og da kommer folk fram til sterkere og mer motstandsdyktig tro. Jeg ser mange som går den veien. Etter at de har slitt med troen og stilt de vanskelige spørsmålene, har de fått en mer robust tro, delte Håversen fra egen erfaring.

Det å grunnfeste barn og unge i troen slik at den blir en umistelig del av livet også når de flytter bort fra hjemlige forhold, er da også en svært viktig grunn til at Indremisjonsforbundet har satset mye for å kunne ta Awana til Norge.

For tvilere

I «En tvilers guide til Bibelen», som ble lansert på norsk i forkant av konferansen, sier John Dickson dette om hva som er hans mål med boken: «Dette er ikke egentlig en øvelse i (…) kunsten å prøve å bevise at Bibelen er sann, men en enkel oversikt for nysgjerrige tvilere over hva det kan bety i praksis hvis Bibelen faktisk er sann.»

Her tror jeg det ene tjener det andre – til ære for Jesus.

Livsfarleg rettleiing?

/0 Kommentarer/i , , /av

I kjærleik til barn, unge og vaksne i Norge er det heilt uaktuelt for ImF å gå med på endringar som medfører ei svekking av det vi meiner er tydeleg rettleiing i Guds ord, skriv Sambåndet på leiarplass.

Det er sterke brytningar på det samlivsteiske feltet for tida. Enten det handlar om organisasjonen Krik sine endringar av spelereglar, mediestormen etter Mike Davidsons foredrag ved NLA Høgskulen eller VG-serien «Homoterapi», merker vi eit enormt press mot klassisk kristen lære på området.

Det gjer ikkje situasjonen betre at sjølvaste helseministeren har gått ut og karakterisert Andreas Håtveit sitt syn som «livsfarleg», ein uttale som også stemplar ImF og liknande organisasjonar i same ordelag.

Det er særs vanskeleg å forstå korleis ein i praksis skal halde fram at ekteskapet er for mann og kvinne når ein har opna for leiarar som både meiner og praktiserer noko anna 

Konklusjonen i prosessen med Krik vert ikkje dregen før dei har landa sin revisjon av verdidokument i desember, men det er særs vanskeleg å forstå korleis ein i praksis skal halde fram at ekteskapet er for mann og kvinne når ein har opna for leiarar som både meiner og praktiserer noko anna.

Ved NLA er det sterke stemmer som vil endre verdidokumentet på det same området, samt å redusere styret og eigarane sin fridom til å tilsette personell som forpliktar seg på våre verdiar.

Då ImF sende ut sin uttale i samband med kyrkjesituasjonen i 2016, understreka vi alvoret ved den «surdeigseffekten» som Bibelen talar om. Når vi vert utydelege i forkynning og rettleiing i samlivsetikken, vil det ete seg inn på andre område som handlar om synd og nåde. Derfor meiner vi det ikkje er haldbart å tenkje at vi kan ha ulikt syn på ekteskap og samliv berre vi står saman om å peike på Jesus og forkynne Evangeliet.

I kjærleik til barn, unge og vaksne i Norge er det heilt uaktuelt for ImF å gå med på endringar som medfører ei svekking av det vi meiner er tydeleg rettleiing i Guds ord.

Ein del menneske med homofile kjensler og dragning er blitt møtt med enkle løysingar som opplevast som til dels sterke overtramp

Det vi stadig må arbeide med og forbetre oss på, er korleis vi forstår og kommuniserer det komplekse i menneskets seksualitet. I møte med det ukjente og uvante må vi erkjenne at ein del menneske med homofile kjensler og dragning er blitt møtt med enkle løysingar som opplevast som til dels sterke overtramp.

Kristne med homofile kjensler har prisverdig stått fram og fortalt om kjensler som har vore stabile og uendra trass i at kjenslene var uønska. Andre, som Mike Davidson, fortel om ei reise der kjensler vart endra når ein fekk sette ord på det vanskelege i møte med menneske som møtte ein med respekt. Det er derfor ubegripeleg for oss kvifor det skal vere problematisk at menneske får snakke med eit medmenneske, også ein profesjonell terapeut, om denne type tematikk så lenge det ikkje er ein agenda om endring.

Målet for ein kristen er uansett å leve eit heilagt liv til Guds ære.

Forbundstiden

/0 Kommentarer/i , , /av

Sjelden har en organisasjon i den grad lagt hodet på hoggestabben som ImF i forkant av generalforsamlingen 2019, konstaterer Sambåndet på lederplass.

«Er det fortsatt bruk for ImF om 10 år?» Slik lyder et av spørsmålene vi i nr. 10/19 stiller til de to kandidatene til ImF-formann for perioden 2019–22. Vi kan røpe at de begge svarer «ja», med hver sin utdypning.

Kanskje har det aldri vært så mye på sin plass å stille akkurat dette spørsmålet. For sjelden har en organisasjon i den grad lagt hodet på hoggestabben som ImF, sammen med sine ti tilsluttede kretser, har gjort i forkant av generalforsamlingen (GF) 2019. «… er vi blitt en bremsekloss (…) som suger ressurser og energi ut av det lokale arbeidet», lød spørsmålet som ble sendt ut til lokale enheter i starten av det som skulle bli «GF-året» 2019. Få – om noen – har sett behov for å ta i bruk slike karakteristikker. I stedet registrerer vi at de som har engasjert seg, er opptatt av indremisjonsfamiliens framtid.

Nyvinninger de siste årene som Lederkonferansen og Awana, er uttrykk for at ImF ser dagens behov og evner å gjøre noe med dem

I de snart 121 årene Indremisjonsforbundet har eksistert, har Sambåndet vært dets hovedorgan. Den oppgaven har vi akslet med stolthet – og gjør det fremdeles. Vi ser endrede rammebetingelser for en organisasjon som ImF, men er overbevist om at det fortsatt er behov for sentralenheten. Ikke minst med en organisasjon som er styrt fra bunnen, tror vi det er viktig at noen forsøker å se det store bildet. Nyvinninger de siste årene som Lederkonferansen og Awana, er uttrykk for at ImF ser dagens behov og evner å gjøre noe med dem. Framvoksende forsamlinger, forresten en ordning som forbundet lett kunne ha valgt å se på som en økonomisk «trussel» for organisasjonen som sådan, har man i stedet oppmuntret til fordi åndssituasjonen i landet fordrer det. Vi ser at også der tilknytningen til andre organisasjoner er sterkere, ønsker mange av de nystiftede forsamlingene å være med på ImF-laget.

En endret virkelighet har også mediebransjen, som Sambåndet er en del av, stått overfor de siste tiårene. Internett førte til at alle og enhver fikk mulighet til å nå langt ut med et budskap og være sin egen redaktør. Men for det første skapte flere kanaler behov for mer innhold – ikke mindre – og for det andre er evnen til å skjelne blitt enda viktigere. Vi tror et slikt bilde også er relevant for ImF. Et forbund som både selv bidrar og utruster andre til fortsatt forkynnelse for alle aldersgrupper, og som kan våke over dens sunnhet, vil det fortsatt være behov for – ikke minst for en tid som denne.

I andre episode av ImF-podcasten Lydbåndet kan du høre generalsekretær Erik Furnes’ vurdering av hvordan GF-året har vært.   

GRUPPEARBEID: Kretsleder Ole-Jørgen Storsæter i Nordhordland Indremisjon presenterer på vegne av gruppen han var leder for. Generalsekretær Erik Furnes i ImF gjør tjeneste som «oppholder». FOTO: PETTER OLSEN

En god dag på Gardermoen

/0 Kommentarer/i , , /av

ANALYSE Hva er det viktigste for indremisjonsfamilien å jobbe med de nærmeste årene for å løse misjonsoppdraget i vår tid? Spørsmålet fikk noen svar i løpet av en lang lørdag øst for Langfjellene.

ULLENSAKER: Scenen er en forholdsvis trang møtesal på et konferansehotell like utenfor døren til Norges hovedflyplass. 41 ledere, ansatte så vel som medlemmer av styrer lokalt og regionalt, fra hele indremisjonsland er samlet til Rådsmøte 20. september. Det er et forum som ImFs lover slår fast at skal avholdes før hver generalforsamling, for å gi råd til ImF-styret.

Generalsekretær Erik Furnes i ImF klargjør målet for dagen: Å erkjenne nåsituasjonen og definere endringsbehov. – Hvordan skal vi jobbe sammen etter generalforsamlingen (GF) – krets, forbund og lokalforsamlinger? Kan vi forplikte oss på en prosess som vi kan få gjennomslag for i organisasjonen?

Forkynnelse

Furnes, og daglig leder Andreas Evensen i ImF-Ung, innleder med en kort repetisjon av de to organisasjonenes gjeldende strategiplaner. Furnes’ gjennomgang oppleves mer som en løypemelding for planen fra 2013, og ImF-Ungs plan fra 2018 knytter seg i stor grad til moderorganisasjonens.

På det første av de fire M-punktene, om misjon, erkjenner generalsekretæren at det har funnet sted en dreining fra den tradisjonsrike benevnelsen av ImF som «en forkynnerbevegelse». Nå er det mer reelt å snakke om «en misjonsbevegelse der forkynnelse er en bærebjelke i det vi holder på med». Like fullt handler det om den opprinnelige drømmen om å gi evangeliet videre til det norske folk.

Følger av strategiplan

Punkt to, om modning, fordrer nå at ImF i større grad enn før arbeider med utrustning av ledere, å bygge åndelig lederskap og kompetanse. – Virkeligheten vi lever i, tvinger oss til å ta et ansvar man kanskje ikke behøvde før, og her kommer Lederkonferansen inn, sier Furnes.

På punkt tre, mor og far (tro i hjemmet), forteller generalsekretæren om en aha-opplevelse for om lag ti år siden der han og andre ImF-ledere ble bevisstgjort på hjemmets plass. – Vi kan hjelpe foreldre med trosopplæring, men vi hadde oversett eller glemt at det er foreldrene og hjemmet som er den viktigste trosformidleren, vedgår Furnes.

Awana er derfor ikke bare et nytt trosopplæringsopplegg for barn og unge, men ressurser til foreldre for å få den åndelige samtalen i gang.

– Vi så ikke hverken Awana eller Lederkonferansen i 2013, men det er blitt til som følge av strategiplanen, påpeker Furnes.

Det fjerde M-punktet handler om å være medmenneske (diakoni). – Vi ble til som en diakonal bevegelse som fylte et behov som det offentlige ikke gjorde. Hva er nøden og behovene i dagens samfunn? Hva gjør vi for ungdom som faller utenfor, spør Furnes – og nevner Ørskog/Sjøholt folkehøgskole for unge fra 16 år og oppover, som et svar på det siste.

50 svar

Totalt 50 svar er kommet inn på spørsmålene som kretsene sendte ut i januar om hvordan man så for seg de ulike leddene i ImF i framtiden (se også egen sak i GF-delen av bladet). Innspillene var bakgrunnsmateriale for arbeidet denne lørdagen. – Noen har kommet lengre enn andre i hvordan de tenker at organisasjonen kan se ut i framtiden. Noen har ikke så mange drømmer. Hvem skal vi høre mest på? Det er viktig at folk skal få kjenne på deltakelse, men det er ikke så lett å trekke konklusjoner ut fra dette materialet, oppsummerer Furnes.

Generalsekretæren erkjenner at behov for talerhjelp er nevnt i svært mange av de 50 innspillene. – Hvordan hjelpe dem som har lite ressurser lokalt? Hvordan utruste mer enn å avlaste, spør han.

Rollefordeling

Når kretslederne skal rapportere fra arbeidet med spørsmålene hos dem, og hva de selv mener, kan Ole Christian Martinsen fra Nordmøre og Romsdal Indremisjon (NRI) melde om en god samtale på kretsårsmøtet: – Misjonsfolket vil bli sett, og de vil ha en sterkere relasjon til forbundet enn de har i dag, sier han. Og i stedet for sentralisering vil Martinsen blåse liv i lokalforeningene igjen, selv om heller ikke NRI-lederen utelukker sammenslåing av enkelte nærliggende foreninger.

Ole Andreas Wastvedt i ImF Midthordland etterlyser en klar rollefordeling for lokalledd, krets og forbund. Eksempelvis kan forbundet ha arbeidsgiveransvar og tilsynsfunksjon for hele indremisjonsfamilien, mener han, og trossamfunnets funksjoner må styrkes.

Prioritering

Så settes rådsmøtedeltakerne i gang med et usedvanlig konkret gruppearbeid som fyller det meste av dagen. Andreas Evensen definerer målet som å «presse oss til å se et større bilde» og å «prioritere oss fram til konkrete punkter som Rådsmøtet gir videre til styret». – En viktig egenskap for ledere er å se muligheter, påpeker han.

Med utgangspunkt i hvilken kompetanse gruppene mener at indremisjonsfamilien besitter i dag, og hvilken kompetanse man mener det er behov for framover, skal hver gruppe gjennom en utvelgelsesprosess. Utgangspunktet er hovedområdene behov, struktur og økonomi fra de 51 lokale innspillene. Etter flere prioriteringsrunder sitter hver gruppe igjen med det man vurderer som de seks viktigste tiltakene for å realisere ImFs strategiplan. Hver gruppe presenterer underveis slik at man har hatt mulighet til å ta inn forslag fra andre grupper i egen prioritering.

Oppsummeringen av gruppene prioriteringer viser at det å arbeide med strukturen, hvordan oppgaver og roller fordeles i organisasjonen, er det Rådsmøtet oppfatter som det viktigste tiltaket å jobbe med de neste to–tre årene. Dernest kommer åndelig lederskap, altså tilsynsordninger i form av eldste-/hyrderåd. Dette vil dermed bli viktige temaer for GF 8. og 9. november.

Uavhengig av hva man måtte mene om denne prioriteringen, kan det slås fast at det ble en god dag på Gardermoen.