Livsfarleg rettleiing?

/0 Kommentarer/i , , /av

I kjærleik til barn, unge og vaksne i Norge er det heilt uaktuelt for ImF å gå med på endringar som medfører ei svekking av det vi meiner er tydeleg rettleiing i Guds ord, skriv Sambåndet på leiarplass.

Det er sterke brytningar på det samlivsteiske feltet for tida. Enten det handlar om organisasjonen Krik sine endringar av spelereglar, mediestormen etter Mike Davidsons foredrag ved NLA Høgskulen eller VG-serien «Homoterapi», merker vi eit enormt press mot klassisk kristen lære på området.

Det gjer ikkje situasjonen betre at sjølvaste helseministeren har gått ut og karakterisert Andreas Håtveit sitt syn som «livsfarleg», ein uttale som også stemplar ImF og liknande organisasjonar i same ordelag.

Det er særs vanskeleg å forstå korleis ein i praksis skal halde fram at ekteskapet er for mann og kvinne når ein har opna for leiarar som både meiner og praktiserer noko anna 

Konklusjonen i prosessen med Krik vert ikkje dregen før dei har landa sin revisjon av verdidokument i desember, men det er særs vanskeleg å forstå korleis ein i praksis skal halde fram at ekteskapet er for mann og kvinne når ein har opna for leiarar som både meiner og praktiserer noko anna.

Ved NLA er det sterke stemmer som vil endre verdidokumentet på det same området, samt å redusere styret og eigarane sin fridom til å tilsette personell som forpliktar seg på våre verdiar.

Då ImF sende ut sin uttale i samband med kyrkjesituasjonen i 2016, understreka vi alvoret ved den «surdeigseffekten» som Bibelen talar om. Når vi vert utydelege i forkynning og rettleiing i samlivsetikken, vil det ete seg inn på andre område som handlar om synd og nåde. Derfor meiner vi det ikkje er haldbart å tenkje at vi kan ha ulikt syn på ekteskap og samliv berre vi står saman om å peike på Jesus og forkynne Evangeliet.

I kjærleik til barn, unge og vaksne i Norge er det heilt uaktuelt for ImF å gå med på endringar som medfører ei svekking av det vi meiner er tydeleg rettleiing i Guds ord.

Ein del menneske med homofile kjensler og dragning er blitt møtt med enkle løysingar som opplevast som til dels sterke overtramp

Det vi stadig må arbeide med og forbetre oss på, er korleis vi forstår og kommuniserer det komplekse i menneskets seksualitet. I møte med det ukjente og uvante må vi erkjenne at ein del menneske med homofile kjensler og dragning er blitt møtt med enkle løysingar som opplevast som til dels sterke overtramp.

Kristne med homofile kjensler har prisverdig stått fram og fortalt om kjensler som har vore stabile og uendra trass i at kjenslene var uønska. Andre, som Mike Davidson, fortel om ei reise der kjensler vart endra når ein fekk sette ord på det vanskelege i møte med menneske som møtte ein med respekt. Det er derfor ubegripeleg for oss kvifor det skal vere problematisk at menneske får snakke med eit medmenneske, også ein profesjonell terapeut, om denne type tematikk så lenge det ikkje er ein agenda om endring.

Målet for ein kristen er uansett å leve eit heilagt liv til Guds ære.

Forbundstiden

/0 Kommentarer/i , , /av

Sjelden har en organisasjon i den grad lagt hodet på hoggestabben som ImF i forkant av generalforsamlingen 2019, konstaterer Sambåndet på lederplass.

«Er det fortsatt bruk for ImF om 10 år?» Slik lyder et av spørsmålene vi i nr. 10/19 stiller til de to kandidatene til ImF-formann for perioden 2019–22. Vi kan røpe at de begge svarer «ja», med hver sin utdypning.

Kanskje har det aldri vært så mye på sin plass å stille akkurat dette spørsmålet. For sjelden har en organisasjon i den grad lagt hodet på hoggestabben som ImF, sammen med sine ti tilsluttede kretser, har gjort i forkant av generalforsamlingen (GF) 2019. «… er vi blitt en bremsekloss (…) som suger ressurser og energi ut av det lokale arbeidet», lød spørsmålet som ble sendt ut til lokale enheter i starten av det som skulle bli «GF-året» 2019. Få – om noen – har sett behov for å ta i bruk slike karakteristikker. I stedet registrerer vi at de som har engasjert seg, er opptatt av indremisjonsfamiliens framtid.

Nyvinninger de siste årene som Lederkonferansen og Awana, er uttrykk for at ImF ser dagens behov og evner å gjøre noe med dem

I de snart 121 årene Indremisjonsforbundet har eksistert, har Sambåndet vært dets hovedorgan. Den oppgaven har vi akslet med stolthet – og gjør det fremdeles. Vi ser endrede rammebetingelser for en organisasjon som ImF, men er overbevist om at det fortsatt er behov for sentralenheten. Ikke minst med en organisasjon som er styrt fra bunnen, tror vi det er viktig at noen forsøker å se det store bildet. Nyvinninger de siste årene som Lederkonferansen og Awana, er uttrykk for at ImF ser dagens behov og evner å gjøre noe med dem. Framvoksende forsamlinger, forresten en ordning som forbundet lett kunne ha valgt å se på som en økonomisk «trussel» for organisasjonen som sådan, har man i stedet oppmuntret til fordi åndssituasjonen i landet fordrer det. Vi ser at også der tilknytningen til andre organisasjoner er sterkere, ønsker mange av de nystiftede forsamlingene å være med på ImF-laget.

En endret virkelighet har også mediebransjen, som Sambåndet er en del av, stått overfor de siste tiårene. Internett førte til at alle og enhver fikk mulighet til å nå langt ut med et budskap og være sin egen redaktør. Men for det første skapte flere kanaler behov for mer innhold – ikke mindre – og for det andre er evnen til å skjelne blitt enda viktigere. Vi tror et slikt bilde også er relevant for ImF. Et forbund som både selv bidrar og utruster andre til fortsatt forkynnelse for alle aldersgrupper, og som kan våke over dens sunnhet, vil det fortsatt være behov for – ikke minst for en tid som denne.

I andre episode av ImF-podcasten Lydbåndet kan du høre generalsekretær Erik Furnes’ vurdering av hvordan GF-året har vært.   

Krik og bibelskulane

/0 Kommentarer/i , , /av

Vedtaket til Krik i ektskapssaka er ikke berre ei utfordring for bibelskulane, men kan òg slå tilbake på Krik sjølv, skriv Sambåndet på leiarplass.

Det er lett å tenkja at ekteskapsvedtaket i Krik (Kristen idrettskontakt) er eit problem for bibelskular med Krik-linjer. Det Krik kanskje ikkje har tenkt på, er at vedtaket òg kan bli ei utfordring for «Krik-arar» som søkjer seg til dei same bibelskulane.

26.august konkluderte landsstyret i Krik i den såkalla speleregel-saka, som handla om synet på ekteskapet. Eit samrøystes styre slo først fast at «KRIK skal løfte opp ekteskapet mellom mann og kvinne som Guds gode ordning for samlivet.» Generalsekretær Silje Kvamme Bjørndal var like etter klar på at dette er i tråd med historia til Krik, noko som òg må lesast som ei oppreising til førre generalsekretær, Erling Ekroll, som blei anklaga for å ha innført dette i spelereglane som ein ny kurs.

Mot ei stemme la styret til noko i vedtaket: «Samtidig respekterer vi at våre ledere kan ha et annet syn og praksis enn KRIK i dette spørsmålet. Samlivsform skal derfor ikke være avgjørende for hvorvidt man kan være frivillig leder på KRIK-leir.»

Her ligg det ei innebygd motseiing

Her ligg det ei innebygd motseiing. Krik som organisasjon har eit klassisk og bibelsk syn på samliv, men leiarane deira kan ha eit anna syn – og også «praksis» – og dermed kan til dømes sambuarar og samlevande homofile vera «frivillig leder på Krik-leir».

Om alle leiarar, tilsette inkludert, kan ha eit anna syn og praksis enn organisasjonen dei skal leia, opnar vedtaket for tolking av. Om det er berre på leir ein kan bryta med prinsippet, og kva for type leir, kan òg bli tema for diskusjon. Korleis Krik konkret skal «løfte opp ekteskapet» er eit anna viktig spørsmål. Då KrF tok ei liknande formulering inn i programmet sitt for 2013–17, utla partileiinga det som at KrF gav opp kampen mot lova frå 2008 som omdefinerte ekteskapet.

Idrettsinteressert ungdom som søkjer seg til bibelskular meir på grunn av Krik-linjene enn konservativ kristen tru, vil møta ei undervisning om ekteskap og samliv som i sin konsekvens er langt tydelegare enn det Krik no har lagt opp til. Spørsmålet er kor godt dei – og i neste omgang Krik som samarbeidspartnar – kan leva med det. Ein ting er sikkert: Bibelskulane til ImF, NLM og Normisjon kan ikkje med livsretten i behald endra syn og praksis på ekteskap og samliv. Om Krik skulle reagera på det, er det dei som bryt med bibelskulane.

Tre myter om Awana

/0 Kommentarer/i , , /av

Vi har registrert tre myter om Awana som vi vil bidra til å avlive, skriver Sambåndet på lederplass.

I 5M6-artikkelen i augustnummeret leser vi inspirerende tanker om hvordan ImFs Awana-satsing får ringvirkning i flere sammenhenger. Dette er sannelig en spennende reise, og vi registrerer begeistrede ledere som opplever ny giv i barne- og ungdomsarbeidet. Samtidig undrer det oss at ikke enda flere av lagene i våre bedehus har tatt dette i bruk, og at satsingen er blitt et såpass tungt økonomisk løft for ImF. Vi har registrert tre myter som vi vil bidra til å avlive.

1.myte: «Awana krever så mange ledere. Vi er for få til å starte opp.» Nei, det er feil utgangspunkt. For det første har Awana tre pilarer: Forkynnelse av hele Guds ord, bygge relasjon og ha det kjekt sammen med lek og aktiviteter. Alt dette er mulig med dagens ledere, om en så skulle være alene, men det er jo klart at kvaliteten og mangfoldet øker med antall ledere. For det andre bør Awana appellere til voksne som ikke ser på seg selv som andaktsholdere, men som vil bruke tid til å bygge relasjon med barn og unge. For det tredje handler Awana om å ta barns åndelige liv på alvor fra de er små, og at de kan vokse inn i lederoppgaver ved at de blir gjort til Jesu disipler.

2.myte: «Awana ødelegger for andre ressurser og tilbud til barn.» Ja, dette har vi fått høre. For ImF sin del hadde vi en lignende satsing, om enn mye mindre i omfang, da Ving og Inpuls ble introdusert for ca. 30 år siden. Etter det har vi så å si ikke utarbeidet materiell og ressurser for den aldersgruppen der de fleste velger livskurs! Ser vi samlet på det tilfanget av ressurser som kristne B/U-ledere i Norge har å spille på, mener vi at tilbudet er blitt mindre og smalere de siste tiårene. Awana har tilbud fra to til nitten år, og lederne, barna og de unge vinner på å ha et variert tilbud der en kan velge det en mener er best egnet for ulike målgrupper.

Det er et stort løft, og vi skal klare det, men i fravær av ekstraordinære inntekter de siste årene er det tungt. Derfor trenger vi din støtte!

3.myte: «Awana finansieres av rike amerikanere, så det trenger vi ikke støtte.» Det er riktig at våre venner i USA har vært rause med å tilby alt sitt materiell uten å kreve royalties av oss, men alt det vi har produsert og tilrettelagt for det norske markedet, er betalt av ImF og ImF-UNG, med noe støtte fra Frikirken. Det er et stort løft, og vi skal klare det, men i fravær av ekstraordinære inntekter de siste årene er det tungt. Derfor trenger vi din støtte!

Karismatikk-takk?

/0 Kommentarer/i , , /av

Kan indremisjonsfolket bli et Åndens folk like naturlig som Ordets, spør Sambåndet på lederplass.

I mainummeret brukte vi god plass på teamet karismatikk, eller Åndens gaver som vi satte som stikkord. En av reaksjonene vi fikk, er at dette ikke ville ha vært mulig for få tiår siden, underforstått at verken utgiverorganisasjon eller lesere ville ha vært klar for det da. I juninummeret setter vi – som varslet sist – søkelys på usunn karismatikk, og noen vil kanskje si at en slik vektlegging er mer i tråd med Indremisjonens profil og misjonsfolk.

Det må erkjennes at dette er et inntrykk som har fått feste seg – og at det også et stykke på vei har noe for seg. Ikke desto mindre kunne en erfaren kretsforkynner nylig fortelle at da han og en enda mer erfaren kollega gjorde en opptelling av hva som gikk igjen i tilfeller der de var blitt spurt om å tale over et bestemt tema, var det nådegaver som toppet statistikken.

For et år siden kom teologen Geir Otto Holmås med boken «Ved en korsvei – Åpent brev til mine karismatiske venner». Boken handler om usunne strømninger innen internasjonal karismatikk, nærmere bestemt den ny-apostoliske reformasjon (NAR). Utgivelsen førte – kanskje litt paradoksalt – til at ImF satte søkelys på sunn karismatikk. Dette var et tema som preget flere nettverk og seminarer på lederkonferansen i 2018. Ikke minst derfor er det naturlig at også Sambåndet viet plass til dette i våre spalter.

En pastor i en ImF-tilknyttet forsamling kom med den formaning at før vi skrev om usunne sider ved karismatikk, måtte vi legge fram det gode og det sunne. Det rådet har vi fulgt. I forrige nummer viste Geir Otto Holmås til at lavkirkelige miljøer som ImF, der bibeltillit og forsoningslære fortsatt står sterkt, kan bety en stor forskjell i vår tid om vi er «villig til å åpne oss for Åndens dimensjon».

Det er viktig å kunne skjelne mellom det sunne og usunne, det ekte og det falske, og det har vært et mål med disse to temaseksjonene

For som vi legger fram i dette nummeret, er vår tid preget av en karismatisk strømning som det er all grunn til å advare mot – noe Sambåndet også gjør. Om NAR sier Holmås at «det er noe som ligner» på det ekte, «og som også mange oppriktige og dedikerte kristne trekkes mot». Derfor er det viktig å kunne skjelne mellom det sunne og usunne, det ekte og det falske, og det har vært et mål med disse to temaseksjonene.

Så må vi, som Holmås også understreker, ikke la det vrange og løgnaktige hindre oss. Kan indremisjonsfolket bli et Åndens folk like naturlig som Ordets? 

Guds historie

/0 Kommentarer/i , , /av

Det er i kunnskapen om Gud kraften ligger til å stå fast med frimodighet – også i at ekteskapet er Guds skaperordning for én mann og én kvinne som Gud selv avspeiler seg i, mener Sambåndet på lederplass.

Øivind Benestad mener det bare er snakk om tid før også konservative kristne miljøer får merke presset om å akseptere at ekteskapet kan inkludere likekjønnede. Kristne ser at de fleste i samfunnet mener at to av samme kjønn kan gifte seg, og den daglige lederen for stiftelsen Mor Far Barn registrerer en bevegelse i samme retning også i konservative kristne forsamlinger.

Nå har Benestad lansert nettstedet samlivsbanken.no med ferdige undervisningsopplegg som han mener det er særlig viktig å nå unge med.

Vi tror Øivind Benestad har helt rett i at også frikirkelige miljøer, pinsebevegelsen og bedehusbevegelsen i økende grad vil få merke presset fra majoriteten når det gjelder spørsmål rundt kjønn og samliv (se lenke nederst). Dersom det ikke undervises i og forkynnes et annet budskap enn det de unge møtes med fra samfunnet rundt seg, er det bare et spørsmål om tid før skansene faller.

I stedet for å gi etter er vi kalt til motstand

I stedet for å gi etter er vi kalt til motstand. I 2. Kor 10 skriver Paulus at «selv om vi lever i kjødet, så fører vi ikke vår strid på kjødelig vis. For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus». «Kunnskapen om Gud», læren, er det vi må fortsette med å holde fram, i lydighet mot Kristus og slik Gud selv har åpenbart den i sitt Ord, gjennom sine utvalgte skribenter.

Kunnskapen om Gud skifter ikke med tiden

Kunnskapen om Gud skifter nemlig ikke med tiden. I stedet er det de kristnes oppgave til enhver tid å levere læren videre, slik at Guds mektige fortelling om hva Han har gjort fra før verdens grunnvoll ble lagt, fortsatt kan lyde. «Jeg roser dere», skriver Paulus i 1. Kor 11,2, «for at dere (…) holder fast på overleveringene, slik jeg overga dem til dere». Og i 1. Kor 15,3: «For jeg overga dere blant de første ting det som jeg selv tok imot».

Kirken, det være seg Den norske eller andre og uavhengig av konfesjon, kan ikke endre læren. Organisasjonene kan ikke endre læren. ImF kan ikke endre læren. Gud forteller sin historie. Vår oppgave er å levere den videre. Det er i dette, i kunnskapen om Gud, at kraften ligger til å stå fast med frimodighet – også i at ekteskapet er Guds skaperordning for én mann og én kvinne som Gud selv avspeiler seg i.

Norge i dag: Nystiftet frikirkelig nettverk vil arbeide for likekjønnet samliv.     

En dialog av lidelse

/0 Kommentarer/i , , /av

Det bør være åpenbart at et folk som ble forsøkt fullstendig utryddet for bare noen få tiår siden, er opptatt av sikkerhet innenfor egne, forsvarbare grenser, skriver Sambåndet på lederplass.

Når man går rundt i det som var utryddelsesleirene Auschwitz-Birkenau i Polen, er det mange refleksjoner man kan gjøre seg. En av dem er at det jødiske folk aldri vil komme til å gi fra seg kontrollen over verdens eneste jødiske stat, Israel, med et udelt Jerusalem som hovedstad.

I Auschwitz-komplekset ble mellom 1,1 og 2 millioner mennesker, de fleste av dem jøder, drept av nazistene. Det bør være åpenbart at et folk som ble forsøkt fullstendig utryddet for bare noen få tiår siden, er opptatt av sikkerhet innenfor egne, forsvarbare grenser.

Gud kaller Israel for sitt land, og dette landet har Han gitt til sitt utvalgte jordiske folk, jødene

For oss som legger Bibelens ord til grunn, er det et forhold som teller like mye: Gud kaller Israel for sitt land, og dette landet har Han gitt til sitt utvalgte jordiske folk, jødene. Vel står det at Gud tillot at de ble spredt til andre land på grunn av synd (3. Mos 26,33; 5. Mos 28,36), men da staten Israel ble gjenopprett i 1948, var også det oppfyllelse av profetier (f.eks. 5. Mos 30,3–5).

Joel fikk også et profetisk budskap fra Gud om et framtidig oppgjør (kap. 3,6–7): «For se, i de dager og på den tid, når jeg gjør ende på Judas og Jerusalems fangenskap, da vil jeg samle alle hedningefolk og føre dem ned i Josjafats dal. Der vil jeg holde rettergang med dem på grunn av Israel, mitt folk og min arv, fordi de spredte dem blant hedningefolkene og delte mitt land» (våre uthevelser).

Utstillingen er et tankevekkende og sterkt bidrag til renselse og helbredelse i forholdet mellom jøder og kristne

I den israelske byen Arad har den canadiskfødte skulptøren Rick Wienecke satt holocaust i et viktig perspektiv i form av en «dialog av lidelse» mellom påskens korsfestede Kristus og en representant for jødene som overlevde tilintetgjørelsen. Vi besøkte nylig en kopi av utstillingen, lokalisert like utenfor portene til Birkenau. Med bakgrunn i nazistenes utryddelsesforsøk er det ikke rart at utstillingen har provosert mange jøder. Fra deres synsvinkel var det nettopp de kristnes anklage om at det var jødene som korsfestet Jesus, som la grunnlaget for holocaust.

Gjennom skulpturene og undervisningsmateriellet peker Wienecke på forbindelser og likheter mellom de to verdenshistoriske hendelsene. Utstillingen er et tankevekkende og sterkt bidrag til renselse og helbredelse i forholdet mellom jøder og kristne. Å akseptere at Israel vil forbli jødenes nasjonalstat, vil bidra til det samme.              

Skaperkraft

/0 Kommentarer/i , , /av

Bibelen åpenbarer dype sannheter som er egnet til å gi oss frimodighet som kristne til å være hele mennesker, skriver Sambåndet på lederplass.

«Om ikke våre ungdommer og unge voksne ser kirken tjene og bety en forskjell for våre omgivelser – hvorfor skal de da være en del av den?» Det er Hermund Haaland som spør, i boken «Samfunnsbygger – kirken ut av isolasjon». Bakteppet er at om lag 70 prosent av barna som vokser opp i kristne familier i Norge, forlater den kristne forsamling som unge voksne.

Vi tror ikke at det er «kirkens» tjeneste eller samfunnsgagnlighet i seg selv som er det avgjørende for at en bærekraftig tro kan spire fram hos den oppvoksende slekt, men at den kristne forsamling forkynner et helhetlig bibelsk verdensbilde som setter tjenesten i det rette perspektiv.

De første kapitlene i 1. Mosebok sier noe helt grunnleggende om mennesket som Guds ypperste skapning, menneskets forhold til skaperverket og til Gud og – ikke minst – Guds forhold til oss. Her lærer vi at vi er skapt i den treenige Guds bilde og etter Hans liknelse. Den hebraiske ordbruken signaliserer at Gud hadde en særlig sterk vilje til å skape mennesket, og at Han avbilder seg gjennom det. Eva regnes med sammen med Adam før hun er skapt, og hun velsignes i Adam før hun er til (1. Mos 1,27–28 jf. 2,21–24). Allerede her åpenbares konturene av den troende menighet som den siste Adams – Kristi – legeme. Vi ser hvordan et dyr måtte late livet som stedfortreder for at Adam og Eva skulle kunne bli overkledd i sin synd og skam (1. Mos 3,21).

Som kristne tjener vi våre medmennesker i kjærlighet fordi vi gjennom det troen gir oss, ikke står under Guds dom

Vi er skapt til å bære Guds bilde i verden – en bæreevne som ble ødelagt i syndefallet, men som ble gjenopprettet i Kristus. To viktige oppdrag uttrykker dette: Forvalter- og kulturoppdraget som går ut på å dra omsorg for skaperverket og legge til verdi ved å undersøke og dra nytte av den orden Gud har skapt. Misjonsoppdraget som går ut på å lede mennesker til frelse og etterfølgelse. Og disse to henger sammen. Som kristne tjener vi våre medmennesker i kjærlighet fordi vi gjennom det troen gir oss, ikke står under Guds dom.

Bibelen åpenbarer dype sannheter som er egnet til å gi oss frimodighet som kristne til å være hele mennesker og ikke gi etter for presset om å holde kristentro og daglig fagutøvelse adskilt. Det tror vi ikke minst vil tiltale de unge og utruste dem til å leve som troende og bli værende i forsamlingen.

Rekkefølge-biskop

/0 Kommentarer/i , , /av

Dersom Den norske kirke virkelig legger mer vekt på «rekkefølgekrav» enn på troen og den overleverte bibelske læren, befester det inntrykket av at bispeutnevnelser ikke betyr så mye lenger, skriver Sambåndet på lederplass.

Det har vært et underlig skue å følge analysene av at Kirkerådet ikke utnevnte Helge S. Gaard til biskop i Stavanger. For mange av oss var det ikke uventet at  flertallet i Kirkerådet trosset avstemningen der eksempelvis 45 av 73 voterende menighetsråd og 48 av 91 prester hadde Karmøy-prosten på førsteplass.

Vårt Land har lansert teorien om at ulikt syn på liturgi var tungen på vektskålen, ikke likekjønnet vigsel (Gaard vier ikke likekjønnede, men det gjør Anne Lise Ådnøy, som ble utnevnt). 1. februar forklarte konstituert sjefredaktør Alf Gjøsund at det sto mellom to linjer i Den norske kirke (DNK) – en vekkelseskristen tradisjon, representert ved Gaard, og en folkekirke-tradisjon, representert ved Ådnøy.

Førstnevnte tradisjon, som er merkbar i Stavanger bispedømme, lar målet om at mennesker skal komme til tro, styre liturgien. Folkekirketradisjonen holder fast på  rekkefølgen (ordoen) og anser de som er døpt, som kristne. Å endre på rekkefølgen av de liturgiske elementene vil ifølge førsteamanuensis i liturgikk, Merete Thomassen, føre til at DNK «vil miste økumenisk innflytelse (…) Det er nesten på nivå med å endre trosbekjennelsen».

Det kan godt hende at dette er en medvirkende, kanskje til og med avgjørende, begrunnelse for at Gaard ble forbigått for andre gang. Men denne forklaringen er uansett bemerkelsesverdig. Vi vil minne om at da verdens største lutherske kirke – Mekane Yesus-kirken i Etiopia – brøt med den lutherske folkekirken i Sverige, handlet det ikke om rekkefølge på liturgi, men om at den svenske kirken mente den kunne endre læren om ekteskapet – altså innholdet i liturgien. Det er faktisk over nivået for å «endre trosbekjennelsen». Og da 12 landsomfattende kristne kirker og organisasjoner i 2013 advarte biskopene mot å gå inn for kirkelig vigsel av likekjønnede, ble blant annet faren for å miste økumenisk innflytelse vektlagt.

Så mener vi også det er berettiget å spørre i hvilken grad folkekirketradisjonen er livskraftig. Tall fra 2016 viste at bare 48 prosent av de som var døpt og medlem av DNK, definerte seg selv som kristne. Hvert tredje medlem svarte at de var ateister. Dersom Den norske kirke virkelig legger mer vekt på «rekkefølgekrav» enn på troen og den overleverte bibelske læren, befester det inntrykket av at bispeutnevnelser ikke betyr så mye lenger. 

Den beste staden å ha det vondt

/0 Kommentarer/i , , /av

Vi må læra fattigdomen i vår tid å kjenna, skriv Sambåndet på leiarplass.

«Vi vassar i naud, men nauden har eit anna uttrykk enn på 1800-talet», sa Runar Landro på Leiarkonferansen til ImF i november i fjor. Fredheim-pastoren snakka om å byggja sunne bibelske forsamlingar på bibelske prinsipp.

I temaseksjonen i årets første nummer set Sambåndet søkelys på diakoni gjennom det som vart delt på nettverket «Håp gjennom godhet» på leiarkonferansen. Ikkje minst får den svenske presten Carl-Erik Sahlberg god plass. Forsamlinga i Santa Clara-kyrkja sentralt i Stockholm mangedobla seg etter at Sahlberg kom dit, ein vekst som i stor grad var grunna i den aktive diakonale rolla som kyrkja kom til å spela i den svenske hovudstaden.

Det bibelske grunnlaget for diakoni finn vi mellom anna i Apg 6. Her står det at dei gresktalande jødane i den første kristne forsamlinga tok til å «klaga på dei hebraisktalande fordi deira eigne enkjer vart sette til sides ved den daglege hjelpetenesta». Dei tolv apostlane bestemte difor at forsamlinga skulle velja ut sju menn «som har godt ord på seg og er fylte av Ande og visdom». Desse skulle setjast inn i hjelpetenesta slik at apostlane kunne halda fram med «bøna og tenesta med Ordet». Begge deler høyrde med, men det vart ei arbeidsdeling.

Diakonirørsla i Norge sprang ut frå lekmannsrørsla, og ikkje minst historia til Bergens Indremisjon er eit døme på det

Diakonirørsla i Norge sprang ut frå lekmannsrørsla, og ikkje minst historia til Bergens Indremisjon er eit døme på det. «Bedehuset», sa Runar Landro, «må vera den beste staden å ha det vondt». Då ImF i 2013 gjorde vedtak om strategiplan fram mot 2020, såg ein føre seg mellom anna dette: «Ei rørsle av unge og eldre som saman veks og modnast som Jesu disiplar og misjonerer i Norge ved å dele evangeliet i ord og praktisk kvardagsdiakoni.» Ordet og ei hjelpande hand – hand i hand.

Det er talande å lesa fortsetjinga i Apg 6. Etter at Stefanus og seks andre menn var valde ut, står det at apostlane bad og la hendene på dei. «Guds ord breidde seg ut, og talet på læresveinar i Jerusalem auka sterkt», fortel Lukas. Same erfaring gjer altså kristne seg òg i dag.

«Dette er ein del av vårt andelege DNA som styrer utviklinga av kva vi skal bli», sa Runar Landro på leiarkonferansen – med basis i historia. «Dei fattige har de alltid hos dykk», sa Jesus. Vi må læra fattigdomen i vår tid å kjenna.  

Et legeme ble dannet

/0 Kommentarer/i , , /av

Jesus trådte inn i verden, det var ikke vi som hentet ham ned, påpeker Sambåndet på lederplass i desember.

I Hebreerbrevet refereres Jesus slik i kap. 10, v. 5: «Derfor sier han når han trer inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme dannet du for meg.» (min uthevelse).

Ved inkarnasjonen kom Gud til verden gjennom Jesus. I et parallelt sted i Det gamle testamente, Sal 40,7, sier David i stedet at «du har boret mine ører». Det fortelles (2. Mos 21,6) at dersom en slave som ble tilbudt friheten, valgte å bli, stakk herren hans en syl gjennom øret på slaven som et tegn på at slaven skulle tjene ham for alltid.

Slik leser vi også om Jesus at han «tok en tjeners skikkelse på seg». Jesus ble «lydig til døden – ja, døden på korset» (Fil 2,7–8). Med referanse til profetiene bekrefter Jesus videre i Hebr 10,7 at «Se, jeg kommer – i bokrullen er det skrevet om meg – for å gjøre din vilje, Gud». Vi finner også en forbindelse til Sal 50, den tredje sangen om Herrens tjener, der det i v. 5 står at «Herren Herren har åpnet mitt øre, og jeg var ikke gjenstridig, jeg vek ikke tilbake». 

Så konkret, så fysisk, ble Jesus sant menneske i tillegg til å være sann Gud

Så konkret, så fysisk, ble Jesus sant menneske i tillegg til å være sann Gud, «han som for en kort tid ble satt lavere enn englene (Hebr 2,9). «Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte, profeterer David (Sal 40,9). Jesus kom, poengterer Paulus, «i menneskers liknelse», og «i sin ferd» ble han «funnet som et menneske» (Fil 2,7). Slik fikk Jesus et øre som både kunne lytte og gjennombores, og slik kunne han gå i vårt sted, hans legeme ble «ofret én gang for alle» (Hebr 10,10).

I boken «Ved en korsvei» skriver den selverklærte karismatikeren Geir Otto Holmås om en tendens i noen karismatiske miljøer til å søke et opplevd nærvær av Gud og det store dette skal kunne føre til i verden gjennom menigheten. Forsmådd blir det objektive faktum at Gud er nær, i Kristus, enten vi erfarer det eller ikke (Joh 14,16; 17,26). Det er dette gudsnærværet vi skal være opptatt av, understreker Holmås, ellers blir vi avhengig av erfaringene.  

Den forestående julefeiringen gir oss igjen anledning til å glede oss over at det er evangeliet om Jesu stedfortredende soningsdød og oppstandelse som er Guds kraft til frelse (Rom 1,16). Jesus trådte inn i verden, det var ikke vi som hentet ham ned.

Les også andakt for 4. søndag i advent.