Å definere seg rundt grøten

/0 Kommentarer/i , , /av

Nøyer vi oss med å ha papirene i orden sånn i tilfelle bokettersyn?

«Som i alle de helliges menigheter skal kvinnene tie når menigheten samles. Det er ikke tillatt for dem å tale», skriver Paulus til menigheten i Korint.

Jeg husker dette var vanskelige ord å forholde seg til da jeg vokste opp som en del av indremisjonen. Både fordi ordene var spisse, men også fordi de ikke stemte med det jeg så rundt meg. For kvinnene på bedehuset var ikke bare taletrengte, de var også veltalende. Når så spørsmålet for noen var det store testspørsmålet om bibeltroskap og for andre kroneksempelet på at bedehuset var gammeldags, var det ikke lett for en ungdom å lande et svar.

Etter hvert skjønte jeg at dette verset skulle leses i lys av andre vers som sa mer om den såkalte «tjenestedelingen». Da var bildet mer nyansert, og jeg ble forklart at dette handlet om et «hyrdeansvar kvinnene var spart for». Hva som var begrunnelsen og hva som skilte en hyrde fra en taler eller annen lærer, var ikke like enkelt å gripe. Det mest konkrete var at «kvinnelige prester» var i kategorien. Dermed var problemet løst ved at man definerte det utenfor bedehusets vegger, og kvinner som menn kunne tale – med mindre de hadde kappe og krage.

Men en slik løsning fungerte dårlig for min realfaglige og logisk søkende hjerne. Definisjonen var i behold, men vi hadde ikke engang kvinneprester i nærheten. Var det ikke viktigere med det som faktisk skjedde blant oss i det daglige?

Løsningen for mange, meg selv inkludert, ble å «være undervegs» og overlate de sterke meningene til andre. Med tiden har jeg våget å la reisen bli mer enn unnskyldende ord, men det har ikke gjort spørsmålet lettere.

Den første utfordringen jeg møter, er å finne ut hva Bibelen faktisk sier. Et tilsynelatende opplagt vers som 1. Tim 3,2 om at en tilsynsmann skal være «én kvinnes mann», er mindre opplagt når jeg leser videre. I vers 12 gis samme føringen til diakonen, samtidig som «vår søster Føbe» anbefales som diakon i Rom 16,1. Hvis Bibelen ikke skal motsi seg selv, er det vanskelig å forstå at verset handler om mann framfor kvinner. Kan det i stedet handle om antall ektefeller, eller som noen oversettelser sier: «trofast mot sin kone»? Hvis det er tilfelle, kan det også gjelde andre tekster; at de snakker om noe annet enn vi først tror? Skal vi tro Bibelens ord, er det like galt å legge noe til, for sikkerhetsskyld, som det er å trekke noe fra.

Bibelen har heller ikke en ferdig manual for menighetsliv av typen: «når dere organiserer forsamlingen, skal dere for det første velge …, deretter …». Vi må derimot lese summen av flere tekster. I den summen er det ikke opplagt om det er ulike funksjoner som beskrives når for eksempel eldste og tilsynsmann nevnes, eller om det er ulike navn på samme funksjon.

Titlene som brukes, er heller ikke «åndelige» ord. De er hentet både fra samfunnsstrukturen og det jødiske gudstjenestelivet og var mer kjente uttrykk i den bibelske kontekst. Når vi leser, må vi fylle dem med innhold og deretter definere en forståelse tilpasset vår egen struktur. Det er en krevende reise, for de siste tiårene har vårt eget landskap endret seg dramatisk med en strøm av selvstendige forsamlinger som vokser fram. I den strømmen flyter (kvinne)presten og kirken stadig lengre bort fra oss, og spørsmålet om kvinnens plass har for lengst seilt inn på vårt eget podium.

ImF har da også tatt konsekvensen av og dette og gjort gode og ærlige forsøk på å definere åndelig lederskap på bedehuset i en ny, selvstendig tid. Med en flat og embetsløs struktur som vår, gir det seg ikke umiddelbart hvordan definisjonene blir. I veiledningen fra ImFs lære- og tilsynsråd fra 2014 løftes kvinnenes betydning fram på en frigjørende måte, og det understrekes at alle oppgaver, i lys av det allmenne prestedømmet, i utgangspunktet er åpne for alle. Det snakkes ikke lenger om nådegave, men om funksjon og mandat. I stedet for vektlegging av konkrete bibelvers, begrunnes tjenestedelingen i en helhetlig forståelse av Bibelen, med en særlig forankring i skapelsen og Bibelens grunntone om mann–kvinne, fedre–mødre, brud–brudgom osv. Det erkjennes også at historien har vært mer preget av høvdinger enn av åndelige fedre. En slik tilnærming er lettere å gripe for en som er på reise i spørsmålet.

Selv om avgrensningen skrenkes kraftig inn, er det likevel ingen tvil om at ImF fastholder et «særskilt lære- og tilsynsansvar» som er forbeholdt menn. Den samme avgrensning finner vi i forslaget til normallover for forsamlinger (revidert av GF i 2016), da omtalt som Hyrderåd. I forslaget til lover når ImF og NLM danner felles forsamling, brukes ordet Eldsteråd. Det er med andre ord brukt ulike begrep, og mandat og funksjon til dette «særskilte ansvaret», varierer. I veiledning til felleslovene står det til og med at oppgavene for Eldsterådet «vil være noe som må avklares og utvikles lokalt».

En slik fleksibel tilnærming er godt i tråd med ImFs frie og flate struktur, men det skaper samtidig utfordringer. Jeg har flere ganger vært tett på prosesser der det opprettes hyrde/tilsyns/eldste-råd, og det grunnleggende spørsmålet som har skapt strid, uavhengig av tjenestedeling, er en svært ulik forståelse av mandatets omfang. For det er stor forskjell på et eldsteråd forstått som øverste ledelse i en menighet og et tilsynsråd som trer inn ved behov.

Jeg er ikke kommet i mål på min reise. Fortsatt henger jeg ikke helt med på hvorfor Pauli ord om kvinners taushet skal utledes til et «særskilt hyrde- og læreansvar» forbeholdt menn, et uttrykk som for øvrig er skapt og ikke hentet direkte fra Bibelen. Fortsatt forstår jeg ikke hvorfor påbudet om hodeplagg under bønn i 1. Kor 11 kan leses tidsbestemt, men at det samme ikke er lov når vi møter tilsynet, begrunnelsen for begge er så langt jeg kan se, forankret i skaperordningen.

Jeg ser heller ikke hva som gjør at vi kan ha kvinnelige bedehusformenn med stor innflytelse over det åndelige livet i bygda, men ikke en kvinnelig eldste. Eller hvorfor det er greit med en kvinnelig kretsleder så lenge man kaller det noe annet eller oppretter et rådsforum på sidelinjen – for å nevne noe.

Og da brått rykker jeg tilbake til start da definisjonen havnet i prestens krage. For vi gjør det fortsatt og kommer trolig til å gjøre det i framtiden også: Vi definerer oss trygt rundt grøten. Da har vi i det minste papirene i orden hvis det blir bokettersyn.

For ordens skyld:
Jeg skriver denne kommentaren som journalist. Den står derfor for min personlige regning. Den representerer verken Sambåndets eller ImFs mening. Den er heller ikke et ønske om å opponere og krangle, men ment som et hjertesukk inn i en sak som for noen av oss ikke er like opplagt som for andre.

Hør også:

FREDHEIM: Bedehus og konferansesenter. Er det i ferd med å bli en umulig kombinasjon? FOTO: PETTER OLSEN

Illusjonen om det livssynsnøytrale

/0 Kommentarer/i , /av

KOMMENTAR Fredheim Arena ønsker å være til beste for byen. Et leserbrev antyder at det beste er om byen ikke har noe med Fredheim Arena å gjøre.

Det er onsdag 24. februar 2016. I Fredheim Arena i Sandnes legger forsamlingen fram sin strategiplan for de ti neste årene. De setter seg som mål å bety noe både for byen, landet og nasjonene – foruten å være et hjem for forsamlingens egne medlemmer.

Når det gjelder byen, vil de at eiendommen i Årsvollveien skal utvikles og brukes til beste for de stadig flere innbyggerne i Sandnes. Hjertebanken, som både formidler hjelpebehov og hjelpere, og som ble etablert i 2012, skal videreutvikles og berøre enda flere mennesker.

Leserbrev

Vi skrur fire år fram. Onsdag 26. februar 2020 publiserer Stavanger Aftenblad et debattinnlegg på nettstedet aftenbladet.no. De to skribentene, som foregir å representere «flere foresatte» til elever ved nye Bogafjell ungdomsskole, reagerer på at Sandnes kommune har leid Fredheim Arena som lokale for et foreldremøte i mars. 

Hvorfor? Jeg siterer to avsnitt fra avisinnlegget:

«Fredheim Arena er en menighet knyttet til Indremisjonsforbundet, som har en konservativ kristen profil. Selv om dette lokalet har flyttbare kristne symboler, er de aller fleste i Sandnes klar over at Fredheim er en kristen menighet. Vi mener at bruken av et kristent møtested er problematisk med tanke på at den offentlige skolen har et ansvar for å inkludere alle.

Valget av Fredheim Arena som møtelokale i skoleregi har også økonomiske konsekvenser. Leieprisen er på 15.400 kr, og det er en kjent sak at dette lokalet leies til ulike arrangement i kommunal regi. Dette betyr at Sandnes kommune i praksis støtter Fredheim, og dermed også Indremisjonsforbundets religiøse arbeid, med betydelige summer hvert år.»

For byen

De to skribentene kjenner kanskje ikke til Fredheim Arenas organisering med forsamling og utleiedel adskilt. De vet kanskje ikke noe om forsamlingens ønske om å være til beste for byen. Det er for øvrig et ønske som stikker såpass dypt at da Sandnes kommune – og også Utdanningsdirektoratet – vendte tommelen ned for Fredheim Arenas planer om å etablere friskole på eiendommen, valgte forsamlingsledelsen å akseptere det i stedet for å anke. For, som daglig leder Andreas Bjørntvedt uttrykte det, når kommunen er imot, er det kanskje ikke skole som er den beste måten å utvikle eiendommen på – for byen.

Uansett hvor mye eller lite leserbrevskribentene visste om dette, var det tydeligvis irrelevant for dem. For Fredheim Arena er jo tilknyttet Indremisjonsforbundet (ImF), og ImF holder seg med en klassisk kristen samlivsetikk som for få tiår siden var allemannseie. Slike sammenhenger er det urimelig at Sandnes kommune «støtter» økonomisk.

Boikott

Det var vel bare et spørsmål om tid før slike boikottoppfordringer også rammet indremisjonsfamilien. I januar gjorde Studentparlamentet ved Universitetet i Agder vedtak om at det burde bli slutt på å leie lokaler i Q42, pinsemenigheten Filadelfias nybygg i Kristiansand.

Det var bare et spørsmål om tid før boikottoppfordringer også rammet indremisjonsfamilien

– I tillegg til at studenter kan føle seg fremmede i lokalene til Filadelfia, bidrar UiA gjennom å leie lokalene til å finansiere driften av Q42. Dermed støtter universitetet også Filadelfia og det menigheten står for økonomisk, uttlalte leder i Studentorganisasjonen i Agder (STA), Benedicte Nordlie til Fædrelandsvennen. 

Også datert januar er styrevedtaket til Norges Håndballforbund om ikke å legge arrangementer til Oslofjord Arena. Styrets begrunnelse er at eierskapet til anlegget er koblet til Brunstad Christian Church («Smiths venner»), og at «det synet arenaens eier har på blant annet homofili, skaper problemer for flere av våre spillere og medlemmer». (I parentes bemerket ser Håndballforbundet derimot ingen grunn til å boikotte VM i Egypt neste år, der homofile – ifølge Aftenposten – blir «jaktet på, drapstruet, arrestert og fengslet».)

«Nøytral»

Gjennomgående trekk ved utspillene er for det første et påstått behov for bare å bruke «livssynsnøytrale» lokaler, og en påstand om at lokaler med eiere som ikke har bekjent seg til den nye og radikale kjønns- og samlivsideologien, ikke er inkluderende. 

Man skal lete lenge etter den forjettede livssynsnøytraliteten

For det første skal man lete lenge etter den forjettede livssynsnøytraliteten. Alle har et syn på livet, religiøst eller ikke. Selv om man hevder at man ikke tror på noe, er intetheten blitt ens livssyn eller religion. Det er ikke det minste mer nøytralt enn å være muslim eller kristen. Og å forsøke å fremstille troen på intetheten som nøytral eller påvirke andre til å tenke på samme måte, er prinsipielt sett livssynsforkynnelse på lik linje med den som skjer fra talerstoler i moskeer eller bedehus. Og hva med de mange julekonsertene i landets folkekirkebygg, der det klassiske synet på ekteskapet er ett av to (motstridende!) aksepterte «syn»? Julekonsert-boikott neste – eller bør man ikke i det minste sjekke ekteskapsholdningen til den stedlige prestestand før man våger seg inn? 

Inkluderende

Så er det påstanden om at bygg der et kristent eller religiøst livssyn til vanlig forkynnes, ikke er inkluderende. Den er forunderlig. Bygningene er ikke bare reist for å oppbygge forsamlingen selv på dens høyhellige tro, for å sitere Judas’ brev. Eierne av bygget har hatt et brennende ønske om å tilby andre det man oppfatter som det beste man selv har mottatt. Er ikke dette nettopp inkluderende? Og ville ikke den motsatte holdningen blitt stemplet som ekskluderende – og det med rette?

Så er det jo faktisk slik at når bygningene leies ut, ofte i regi av en organisatorisk enhet adskilt fra forsamlingen, så følger det ingen andakt med på kjøpet. Er man virkelig så usikker på seg selv at man ikke kan sette foten innenfor de fire veggene? Vil man i alle fall ikke da få det svært travelt med å undersøke eierskap og vedtekter til ethvert bygg man entrer døren til?

Støtte

Dernest oppfattes det altså slik at det å leie seg inn i et bygg er å «støtte» huseieren. Hva med å tenke at det er betaling for en mottatt tjeneste – som tak over hodet og en stol å sitte på? Og om man først skal trekke inn det huseieren står for, det være seg ja eller nei til EU, ja eller nei til høyere fartsgrenser, ja eller nei til olje- og gassutvinning – eller ja eller nei til klassisk samlivsetikk; ønsker vi ikke å leve i et fritt, demokratisk land der meninger får brytes i åpenhet uten at noen tyr til vold eller oppfordrer til boikott av den grunn?

Det ut til at man ønsker seg inn i et ensrettet, totalitært samfunn der flertallet opplever seg å være de eneste opplyste og de eneste som er tolerante

Dessverre framstår det likevel klarere og klarere at det er liten vilje (eller evne?!) i vår samtid til å tenke prinsipielt. I stedet ser det ut til at man ønsker seg inn i et ensrettet, totalitært samfunn der flertallet opplever seg å være de eneste opplyste og de eneste som er tolerante – og der man også holder seg med sin egen og enegyldige oppfatning av hva det betyr å være tolerant.

Betale selv

Faktisk tror jeg det er mye som tyder på at når vi som kristne framover skal reise våre forsamlingsbygg, bør vi ikke regne inn utleie som en nødvendig del av finansieringen. Og vil vi ha et kristent arbeid i Norge framover – til beste både for oss selv og andre – tror jeg vi som kristenfolk må være forberedt på å betale for det selv.

Selv om dette ikke utelukkende er negativt, håper jeg at jeg tar feil. Hva som skjer med det tillyste foreldremøtet i Fredheim Arena i mars vil være en av mange indikatorer.

BRYTER: Skal vi alle bli «sett», «bekreftet» og «akseptert» basert på våre egne syndsbefengte definisjoner og oppfatninger, vil det uunngåelig bryte med Guds vilje og dermed også bryte ned samfunnet, skriver redaktør Petter Olsen. ILLUSTRASJONSFOTO: JOE GARDNER/UNSPLASH.COM

Menneskeverd bygger ikke på aksept

/0 Kommentarer/i , , /av

Å få «aksept» og «bli bekreftet» i sin foretrukne livsstil er ikke det som gir oss verdi som mennesker. I alle fall ikke dersom man spør Bibelen til råds.

To eksempler fra vinteren 2019. 26. november viste NRK Supernytt en reportasje der «Marcus og Kim føler de er født i feil type kropp». Supernytt er beregnet på barn mellom 8 og 12 år. I reportasjen ble det, slik avisen Dagen beskriver det, forklart hva som skjedde med kroppen til en jente som mente hun var gutt, og som derfor tok en sprøyte for å utsette puberteten.

En dansk lege fortalte at barn som er født i feil kropp, kjemper en kamp som er umulig å vinne hvis de ikke tar kjønnskorrigerende behandling.

Psykolog Marit Johanne Bruset beskriver overfor Dagen dette som «en alvorlig og farlig overforenkling av barns identitetsutvikling og utfordringer.»

Jeg er enig, og dette kunne vært temaet for hele denne kommentaren, men i stedet vil jeg dvele ved svaret fra Supernytts redaksjonsleder, Frank Sivertsen:

– I mange barns hoder surrer denne problemstillingen rundt hele tiden, og vi ønsker å se og bekrefte også disse barnas opplevelser.

«Se og bekrefte», altså.

Det andre eksempelet er fra debatten om forslagene fra Ap og Miljøpartiet de grønne (MDG) om forbud mot «homoterapi» med tillegg av tiltak for «styrking av LHBTI-politikken» (lesbiske, homofile, transpersoner og interkjønn). Forslagene ble nedstemt i Stortinget 11. desember. Av Dagen blir en av forslagsstillerne, Anette Trettebergstuen (Ap), spurt om problemet ligger i at noen mener homofilt samliv er synd.

– Ja, det er det som skaper behov i folk for å være annerledes, fordi de ikke møter aksept, svarer stortingsrepresentanten.

«Aksept» er altså kjernen for Trettebergstuen. Ap-politikeren utdyper med at folk «blir fortalt at de ikke er gode nok som de er».

Ser vi dette ut fra et kristent, bibelfundert menneskesyn, mener jeg disse resonnementene er svært problematiske.

For det første synes de å basere seg på en tanke om at menneskets egen oppfatning av hva det til enhver tid «er», er det som gir mennesket verdi. Loven om juridisk kjønnsskifte tar dette helt ut i det absurde. Kun ved å fylle ut et skjema kan man kreve å bli betraktet og behandlet som et annet kjønn enn det man er født med. Og oppfatter man at noen mener dette er galt, er veien kort til å hevde at ens menneskeverd angripes.

Det er ikke hvilket kjønn man blir oppfattet som, som gir mennesket dets iboende og ukrenkelige verdi, men at man er skapt i Guds bilde og etter hans liknelse og er elsket av ham

Spør man etter Skaperens syn på dette, slik det er åpenbart i Bibelen, får man et helt annet svar. Det er ikke hvilket kjønn man blir oppfattet som, som gir mennesket dets iboende og ukrenkelige verdi, men det faktum at man er skapt i Guds bilde og etter hans liknelse – til henholdsvis mann og kvinne – og er elsket av ham. Elsket i den grad at da våre forfedre Adam og Eva valgte å stole på egen kunnskap i stedet for Guds, sendte Gud sin enbårne sønn for å dø i vårt sted og gjenopprette det som denne synden ødela. Jesus sier vi må fornekte oss selv dersom vi vil følge ham (Matt 16,24).

Slik sett er det helt rett at vi som mennesker – inn for Gud – ikke er «gode nok som vi er», i betydningen i oss selv og vår egen kraft. For Adam og Evas synd fikk konsekvenser for hele menneskeslekten, og det måtte gjøres bot for den. Det gjorde Jesus – og det blir gjeldende for oss om vi erkjenner behovet for det, tar imot med takk og lar nåden få utrette sin gjerning i våre liv.

Dernest er altså tidens løsen at man selv skal bestemme både hva man «er» og hvordan man vil leve. Og dette skal det enkelte mennesket, ifølge NRK også små barn, bli «sett og bekreftet» og møte «aksept» på. Dette bryter etter mitt syn fundamentalt både med det åpenbarte gudsordet i Bibelen og med grunnleggende forutsetninger for et fungerende samfunn.

Skal vi alle bli «sett», «bekreftet» og «akseptert» basert på våre egne syndsbefengte definisjoner og oppfatninger, vil det uunngåelig bryte med Guds vilje og dermed også bryte ned samfunnet

Gud har en vilje for og med våre liv. Han skapte mennesket til å råde over skaperverket sammen med ham, som mann og kvinne i ekteskap og med en evne til fellesskap med skaperen selv. Gud ga oss noen allmenne lover og retningslinjer, der mange av dem er nedfelt i vårt lands lover. For heller ikke et verdslig samfunn kan fungere godt dersom det ikke finnes noen allmenne normer som gjennom oppdragelsen fra våre foreldre blir en del av oss og som lovlig valgte myndigheter også kan regulere adferden vår etter. Og det er bare foreningen av mann og kvinne som kan resultere i felles barn og dermed føre samfunnet videre.

Skal vi alle bli «sett», «bekreftet» og «akseptert» basert på våre egne syndsbefengte definisjoner og oppfatninger, vil det uunngåelig bryte med Guds vilje og dermed også bryte ned samfunnet.

Ekteskap på skolebenken

/0 Kommentarer/i , , /av

LEDER Det synes å være dårlige vilkår i den norske offentligheten for å tenke prinsipielt. I alle fall dersom det oppfattes å begrense noens (seksual)livsutfoldelse, skriver Sambåndet på lederplass.

Fredag 13. desember i fjor startet Bergensavisen (BA) en omfattende kampanje som særlig fikk brodd mot de åtte skolene eid av Egill Danielsen Stiftelse (EDS). NLM og ImF er, forenklet sagt, eiere av denne stiftelsen. «Homofile lærere uønsket», lød overskriften på den første av en rekke store oppslag den neste måneden. Avisens uttalte mål var å få fjernet kommunale og statlige tilskudd til disse skolene.

Tirsdag 28. januar kom så det første oppslaget om ImFs nye folkehøgskole på Sjøholt i nye Ålesund kommune. Med utgangspunkt i lokalavisa Bygdebladet spredte den samme vinklingen som i Bergen seg via regionaviser til riksdekkende NRK-sendinger.  I skrivende stund (12.02.20, red.anm.) krever en Ap-representant svar fra nyutnevnt kultur- og likestillingsminister Abid Raja (V) på om verdidokumentet er lovlig (se lenke nederst).

Det er ikke slik at ImF i utgangspunktet nekter å ansette mennesker som definerer seg selv som homofile

Det er ikke slik at ImF i utgangspunktet nekter å ansette mennesker som definerer seg selv som homofile. ImF skiller mellom en persons seksuelle identitet – hvilket kjønn man tiltrekkes av – og det å leve som homofile i et seksuelt parforhold. Den symbolrike sannheten som åpenbares i Bibelen, er at vi er skapt i Guds bilde og etter hans liknelse, til mann og kvinne, og at rammen for seksuelt samliv er det livslange ekteskapet mellom én mann og én kvinne.  Det er også bare denne sammensmeltningen som kan føre til felles barn og dermed videreføre samfunnet.

Både trosfrihet og foreldres rett til å oppdra egne barn i tråd med egen tro, er beskyttet av internasjonale konvensjoner

Dette er grunnleggende i kristentroen, og både trosfrihet og foreldres rett til å oppdra egne barn i tråd med egen tro, er beskyttet av internasjonale konvensjoner. ImF bidrar til mangfoldet i skolesektoren ved å tilby foreldre hjelp til dette. Staten gjør sitt ved å gi tilskudd til godkjente folkehøyskoler og friskoler og ved at lovverket på visse kriterier tillater virksomheter å drive etter sin overbevisning. Man kan spørre seg om kritikerne ikke ser at alternativet ville være ensretting og et totalitært samfunn.

Det er ikke hvem man elsker som gir et menneske det iboende menneskeverdet. Det er at vi som mennesker er skapt av Gud, elsket av ham og også omsluttet av hans gode vilje for våre liv. Det vil ImF fortsatt holde fram med stor frimodighet.  

Sambåndets omtale av statsrådens svar.

Bråkmakere på bedehuset

/0 Kommentarer/i , , /av

Lite i evangelietekstene tyder på at Jesus var opptatt å justere sitt budskap etter graden av bifall, påpeker Sambåndet på lederplass i nyeste nummer av bladet.

Konfliktlinjene i den frikirkelige og lavkirkelige delen av Kirke-Norge er i ferd med å forskyves, observerer religionsredaktør Alf Gjøsund i Vårt Land (02.01.20). Debatten vil ikke lenger gå mellom konservative og liberale, men mellom «moderat konservative og sterkt konservative». Det kan føre til en marginalisering av den sistnevnte gruppen, og at disse kan bli sett på som «bråkmakere» også blant andre innen fri- og lavkirkeligheten.

Bare «de aller mest konservative organisasjonene» vil, slik Gjøsund vurderer det, kunne styre unna debatten om eksempelvis ekteskap/homofilt samliv og kjønn. Han nevner Misjonssambandet (NLM) i denne gruppen, men regner det som sannsynlig at Normisjon vil måtte ta denne debatten.

For vår del vil vi mene at underskriverne av Bishoftu-dokumentet (Sambåndet nr. 4/19), hører hjemme blant «de aller mest konservative» – eller radikale, for den del. I Norge gjelder det alle de tre typiske bedehusorganisasjonene, det vil si ImF, NLM og Normisjon. Dette kalls- og lærebrevet som totalt representerer om lag 20 millioner lutheranere verden over, er klart både når det gjelder menneskesyn (jf. debatten senhøsten 2019), den gudgitte tokjønnsmodellen og ekteskapet i forlengelsen av den, abort og aktiv dødshjelp. I tillegg markerer dokumentet seg også når det gjelder miljø og rasisme.

Gudsordet må ha forrang over menneskelig erfaring og skiftende flertallssyn

Brevskriverne fra Bishoftu kaller og inviterer «lutheranere over hele verden til (…) på nytt å la Guds ord komme i sentrum», heter det innledningsvis.

Gudsordet er nettopp det som er det viktigste her og som må ha forrang over menneskelig erfaring og skiftende flertallssyn. Og Sambåndet er ikke overbevist ut fra Bibelen om at ImF eksempelvis bør endre syn på at tilsynsfunksjonen i den kristne forsamling er tillagt egnede menn. Ingen har vist oss at Bibelen noe sted taler om ekteskap som noe annet enn mellom én mann og én kvinne. Det finnes slik vi ser det ingen bibelske holdepunkter for å si at Skaperen har forordnet flere enn to kjønn. Den gudgitte tanken om menneskelivets ukrenkelighet fra unnfangelse til naturlig død har ingen rokket ved.

Lite i evangelietekstene tyder på at Jesus var opptatt å justere sitt budskap etter graden av bifall. Selv om det ikke fritar bedehusorganisasjonene fra å jobbe med kommunikasjonen, er det Ordet som fortsatt må være rettesnoren. Så får heller bråkmaker-merkelappen tåles, både innenfra og utenfra.

Flere meninger i ImF-podcasten Lydbåndet. Sjuende episode handler om tjenestedeling.

BLASFEMILOVER: En gruppe pakistanske kristne protesterer utenfor den pakistanske ambassaden i London mot Pakistans bruk av blasfemilovene til å forfølge minoriteter. Bildet er tatt 19.12.09. FOTO: helen.2006/flickr.com

DEBATT Norge og Vesten må sette press på Pakistan

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Pakistan beholder den lite ærefulle femteplassen på forfølgelseslisten til Åpne Dører. Norge og andre vestlige land må nå forlange endring.

Mer enn 20 kristne sitter i dag i fengsel i Pakistan fordi de er anklaget eller funnet skyldig i blasfemi. Landets blasfemilovgivning er en uhyrlighet, og det er liten tvil om at det må settes spørsmålstegn ved sannhetsgehalten og substansen i anklagene. Saken mot Asia Bibi, som nå er kommet seg ut av regimets – eller snarere mobbens – klør, sier mye om det.

Arbeidsinnvandring

Fra tidlig på 1960-tallet og frem til innvandringsstoppen i 1975 kom det arbeidsinnvandrere til Norge fra Sørøst-Europa,  fra land som det daværende Jugoslavia, Tyrkia og Pakistan. Ifølge Wikipedia var det per 1. januar 2019 38 000 norsk-pakistanere i Norge, hvorav 20 674 var innvandrere og 17 326 var norskfødte etterkommere. Det skulle gi Norge et betydelig grunnlag for å øve innflytelse på pakistanske myndigheter. 

Landet må settes press på med de lovlige virkemidler som står til rådighet

Norge og øvrige vestlige land kan ikke sitte stille og se på at kristnes fundamentale rettigheter i Pakistan krenkes. Landet må settes press på med de lovlige virkemidler som står til rådighet.

Protest uten troverdighet

NRK Sørlandet kunne 22. november fortelle at det på sosiale medier i Pakistan var kommet fram trusler og boikottoppfordringer mot Norge og norske selskaper. Bakgrunnen var demonstrasjonen som Stopp islamiseringen av Norge (Sian) holdt i Kristiansand 16. november, der et eksemplar av Koranen ble kastet i en søppeldunk og påtent. 23. november kunne Dagen fortelle at den norske ambassadøren til Pakistan var innkalt på teppet til det pakistanske Utenriksdepartementet for å motta regimets protest. Her forsikret ambassadøren om at Norge tar avstand fra «koranbrenningen». 

Protesten fra Pakistan bærer mer preg av frekkhetens nådegave enn integritet

Jeg er enig i at bokbål ikke er en god måte å gi uttrykk for meninger på (fenomenet er for øvrig omtalt i Bibelen). Den norske ambassadøren skal ha understreket overfor de pakistanske myndighetene at demonstrasjonen ble stoppet av sikkerhetshensyn, og at ytringsfriheten fortsatt holdes i hevd i Norge. Men hovedpoenget er at protesten fra Pakistan bærer mer preg av frekkhetens nådegave enn integritet.

Når landet ytterligere befester sin posisjon blant forfølgelsesverstingene, blir det enda et hakk vanskeligere å ta Pakistan på alvor når det våger seg frampå med kritikk av andre. Det havner i tragikomisk klasse med FNs Menneskerettighetsråd, der vestlige land med respekt for menneskerettighetene, må stå skolerett for undertrykkende regimer som Saudi-Arabia og Kina.

Religionsfrihet

Forfølgelse av kristne handler i stor grad om brudd på retten til religions- og trosfrihet. Venstre-politiker Abid Q. Raja er født i Oslo av foreldre som er fra Pakistan. Raja er prisbelønnet for initiativet som ble til et nettverk av parlamentarikere nasjonalt og internasjonalt som arbeider for å fremme nettopp religionsfrihet. Det står det respekt av. Pakistan bør være et hovedsatsingsområde for dette nettverket.

Det er tid for å sette hardt mot hardt overfor Pakistan

Statsminister Erna Solberg har nok akkurat nå andre ting å tenke på. Men neste gang invitasjonen til å delta på feiring av Pakistans nasjonaldag 14. august kommer, bør hun tenke seg nøye om. Det er tid for å sette hardt mot hardt i Pakistan. De kristne og andre som er uriktig blasfemi-anklaget, må ut av fengslene, og myndighetene må få kontroll på og delegitimere de radikale islamistiske gruppene. Neste trinn må være å få blasfemilovene fjernet. Inntil dette skjer, må det gjøres klart overfor Pakistan at landet ikke er en del av det gode selskap. 

Les også: Fortsatt øker forfølgelsen av kristne (World Watch List 2020)

Davids-sønnen

/0 Kommentarer/i , , /av

Jesus skal en gang innta Davids trone bokstavelig, og ved troens gave får også vi som hedninger borgerrett i hans evige kongedømme, skriver Sambåndet på lederplass i desember.

Engelen Gabriels utsendelse og ord til Maria er en del av juleevangeliet som fortjener større oppmerksomhet enn det har fått.

Lukas forteller (Luk 1,26 ff) at Gabriel ble «sendt av Gud» til Nasaret, til «en jomfru som var forlovet med en mann som hette Josef, av Davids ætt». Maria får høre at hun skal føde en sønn som hun skal gi navnet Jesus. «Gud Herren», fortsetter Gabriel, «skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme».

Hvorfor Davids ætt? Her knytter engelen Gabriel an til syndefallet i 1. Mos 3 og løftet i v. 15 om at en av kvinnens ætt skulle knuse slangens – Satans – hode og gjenopprette det som Adam og Evas synd ødela. Dette ble oppfylt gjennom nettopp Maria og hennes forlovelse og ekteskap med davidsslektningen Josef.

Når Maria videre får høre at barnet hennes en gang skal få «Davids trone og (…) være konge over Jakobs hus», er det profetiene i bl.a. 2. Sam 7,12 ff og 1. Krøn 17,11 ff som klinger sammen med engelens ord.

Menneskene, som det ypperste av Guds skapning, var av Gud tiltenkt å herske sammen med ham over det øvrige skaperverket

Menneskene, som det ypperste av Guds skapning, var av Gud tiltenkt å herske sammen med ham over det øvrige skaperverket. Da Adam og Eva sviktet, hadde Gud en plan om en – av Evas ætt – som skulle ta et oppgjør med Satan og synden og gjenopprette det som var blitt ødelagt slik at mennesket igjen kunne råde sammen med ham.

Mye kunne tyde på at det var Salomo, som de nevnte profetiene i første omgang taler om, men slik skulle det ikke bli. Etter en god start skulle han som konge komme til å bryte ett etter ett av Guds bud i kongeloven (5. Mos 17,14–20), og hans kongedømme ble slett ikke evig. Men i slektstavlen til en annen av Davids sønner, Natan, finner vi Maria, som altså fødte Jesus.

Kanskje tanken slo de jødiske lærerne i tempelet allerede da Jesus var 12 år gammel, de som «var forundret over hans forstand og over de svarene han ga» (Luk 2,46ff). Fra folkemengden Matteus forteller om i kap. 12, som lyttet til Jesus som voksen, er det mer uttalt (v. 23): «Han skulle vel ikke være Davids-sønnen?».

Jo det var nettopp det Jesus var. Han skal en gang innta Davids trone bokstavelig, og ved troens gave får også vi som hedninger borgerrett i hans evige kongedømme.     

SANNHET: Den australske historikeren og apologeten John Dickson var hovedtaler under Veritaskonferansen i Grimstad i oktober. FOTO: PETTER OLSEN

Hvis Bibelen er sann …

/0 Kommentarer/i , , /av

Kan trosforsvar bli en fascinerende akademisk øvelse løsrevet fra en levende tro på Jesus?

GRIMSTAD: På Veritas-konferansen i Grimstad 18.–20. oktober fikk jeg med meg åpningstalen, som ble holdt av den verdenskjente apologeten eller trosforsvareren John Dickson. Jeg tilstår gjerne at jeg frydet meg over hvordan den australske historikeren fikk fram at kristendommen – i motsetning til religionene – knytter seg til historien og dermed kan settes på prøve.

Det er her nok å vise til Luk 3,1–2: «I det femtende året av keiser Tiberius’ regjering, mens Pontius Pilatus var landshøvding i Judea, Herodes fjerdingfyrste i Galilea, hans bror Filip fjerdingfyrste i landene Iturea og Trakonitis, og Lysanias fjerdingfyrste i Abilene, og mens Annas og Kaifas var yppersteprester – da (min uthevelse) kom Guds ord til Johannes, Sakarjas sønn, i ørkenen.» Jeg har også stor sans for evangelistens redegjørelse for hvordan han nærmest på journalistisk vis gikk fram da han skrev (1,1–4).

En tilbeder

Etter et nærmest blendende foredrag langs disse linjene var det like fullt Dicksons avslutningsord som ble sittende igjen hos meg. Historikeren med antikken som fagfelt, sa det noenlunde slik: – Aller mest ønsker jeg å være en tilbeder av Jesus. Etter at han eksempelvis hadde trukket fram arkeologiske bevis for kong Davids eksistens og for at troende allerede i det tredje århundre (200-tallet) var overbevist om at Jesus var Gud, var det altså dette Dickson lot henge igjen da han forlot talerstolen – at han måtte få være en tilbeder av Jesus.

Underlig nok, kanskje, var det dette som fikk meg til å stille spørsmålet jeg innledet med. Går det an å bli så fascinert av alt som taler for at det vi tror på er sant, at det viktigste – vårt personlige trosforhold til Jesus – kommer på avstand? Ja, jeg tror det er mulig. Som kristne kan vi bli så opptatt av kunnskapen at kunnskapens utspring, Jesus, kommer i bakgrunnen. Slik tolket jeg Dicksons ord også som en advarsel til oss som tilhørere.

Trang fødsel

KREVER INNSATS: – Det tar tid å få apologetikken inn i kirkestrukturene. Menigheter og kirkesamfunn må begynne å sende sine ledere på Veritaskonferansen, mener Stefan Gustavsson. Foto: Stein Gudvangen, KPK

Kristelig Pressekontor (KPK) var til stede på konferansen og publiserte få dager etterpå et intervju med John Dicksons svenske apologetkollega Stefan Gustavsson. Han ga uttrykk for at apologetikk egentlig har hatt en trang fødsel blant kristne:

– Det har tatt lang tid å slå opp den apologetiske døren hos oss. Lenge har det vært teologiske hindre for at det skulle skje. Man har misforstått bibelord og sagt at «Vi skal stole på Ånden og ikke drive med trosforsvar», eller «Vi skal forkynne evangeliet, ikke argumentere». Noen av leserne vil nok kjenne igjen en slik tenkning, også fra norsk bedehussammenheng.

Gustavsson sa videre: «Selvsagt skal vi stole på Den hellige ånd og evangelisere, men det utelukker ikke at vi også driver med apologetikk. Disse tingene står ikke i kontrast til hverandre.»

Jeg er enig. Dersom vi er klar over faren jeg innledet med – og som jeg mener er reell – er jeg fortsatt overbevist om at apologetikk bare blir mer og mer nødvendig i vår tid, som er preget av et allment høyt utdanningsnivå. Bibelen er da også selv klar på dette (f.eks. 1. Pet 3,15; Kol 4,6; Jud v. 3).

Holdbart

Gustavsson var i KPK-intervjuet også inne på trekk ved vår samtid: «Mange som har vært med i kristent ungdomsarbeid, flytter hjemmefra og begynner på et universitet eller en høgskole, og så mister de troen etter et halvår. De synes ikke troen er holdbar i møte med vitenskapen. Deres tilknytning til menigheten var bare rent sosiologisk. De var en del av et tett fellesskap, men fant ingen grunn til fortsatt å tro på det kristne budskapet. Dette har vi ikke vært tilstrekkelig oppmerksomme på.»

FOR FÅ: Jon Romuld Håversen savner et mye større oppmøte av ungdomsledere på den apologetiske Veritaskonferansen. Foto: Stein Gudvangen, KPK.

I et annet KPK-intervju fra konferansen støtter også Jon Romuld Håversen fra Laget opp om dette: – Apologetikken er bred nok til å favne både troen og tvilen, og da kommer folk fram til sterkere og mer motstandsdyktig tro. Jeg ser mange som går den veien. Etter at de har slitt med troen og stilt de vanskelige spørsmålene, har de fått en mer robust tro, delte Håversen fra egen erfaring.

Det å grunnfeste barn og unge i troen slik at den blir en umistelig del av livet også når de flytter bort fra hjemlige forhold, er da også en svært viktig grunn til at Indremisjonsforbundet har satset mye for å kunne ta Awana til Norge.

For tvilere

I «En tvilers guide til Bibelen», som ble lansert på norsk i forkant av konferansen, sier John Dickson dette om hva som er hans mål med boken: «Dette er ikke egentlig en øvelse i (…) kunsten å prøve å bevise at Bibelen er sann, men en enkel oversikt for nysgjerrige tvilere over hva det kan bety i praksis hvis Bibelen faktisk er sann.»

Her tror jeg det ene tjener det andre – til ære for Jesus.

Livsfarleg rettleiing?

/0 Kommentarer/i , , /av

I kjærleik til barn, unge og vaksne i Norge er det heilt uaktuelt for ImF å gå med på endringar som medfører ei svekking av det vi meiner er tydeleg rettleiing i Guds ord, skriv Sambåndet på leiarplass.

Det er sterke brytningar på det samlivsteiske feltet for tida. Enten det handlar om organisasjonen Krik sine endringar av spelereglar, mediestormen etter Mike Davidsons foredrag ved NLA Høgskulen eller VG-serien «Homoterapi», merker vi eit enormt press mot klassisk kristen lære på området.

Det gjer ikkje situasjonen betre at sjølvaste helseministeren har gått ut og karakterisert Andreas Håtveit sitt syn som «livsfarleg», ein uttale som også stemplar ImF og liknande organisasjonar i same ordelag.

Det er særs vanskeleg å forstå korleis ein i praksis skal halde fram at ekteskapet er for mann og kvinne når ein har opna for leiarar som både meiner og praktiserer noko anna 

Konklusjonen i prosessen med Krik vert ikkje dregen før dei har landa sin revisjon av verdidokument i desember, men det er særs vanskeleg å forstå korleis ein i praksis skal halde fram at ekteskapet er for mann og kvinne når ein har opna for leiarar som både meiner og praktiserer noko anna.

Ved NLA er det sterke stemmer som vil endre verdidokumentet på det same området, samt å redusere styret og eigarane sin fridom til å tilsette personell som forpliktar seg på våre verdiar.

Då ImF sende ut sin uttale i samband med kyrkjesituasjonen i 2016, understreka vi alvoret ved den «surdeigseffekten» som Bibelen talar om. Når vi vert utydelege i forkynning og rettleiing i samlivsetikken, vil det ete seg inn på andre område som handlar om synd og nåde. Derfor meiner vi det ikkje er haldbart å tenkje at vi kan ha ulikt syn på ekteskap og samliv berre vi står saman om å peike på Jesus og forkynne Evangeliet.

I kjærleik til barn, unge og vaksne i Norge er det heilt uaktuelt for ImF å gå med på endringar som medfører ei svekking av det vi meiner er tydeleg rettleiing i Guds ord.

Ein del menneske med homofile kjensler og dragning er blitt møtt med enkle løysingar som opplevast som til dels sterke overtramp

Det vi stadig må arbeide med og forbetre oss på, er korleis vi forstår og kommuniserer det komplekse i menneskets seksualitet. I møte med det ukjente og uvante må vi erkjenne at ein del menneske med homofile kjensler og dragning er blitt møtt med enkle løysingar som opplevast som til dels sterke overtramp.

Kristne med homofile kjensler har prisverdig stått fram og fortalt om kjensler som har vore stabile og uendra trass i at kjenslene var uønska. Andre, som Mike Davidson, fortel om ei reise der kjensler vart endra når ein fekk sette ord på det vanskelege i møte med menneske som møtte ein med respekt. Det er derfor ubegripeleg for oss kvifor det skal vere problematisk at menneske får snakke med eit medmenneske, også ein profesjonell terapeut, om denne type tematikk så lenge det ikkje er ein agenda om endring.

Målet for ein kristen er uansett å leve eit heilagt liv til Guds ære.

FORMÅL FOR NLA: «Ut fra en kristen forståelse av natur, menneske, kultur og samfunn har NLA Høgskolen som formål å fremme danning, dyktiggjøre mennesker til tjeneste i hjem, arbeid og fritid, og bidra kritisk og konstruktivt til å møte lokale, nasjonale og globale utfordringer.» FOTO: ImF MEDIA ARKIV

Det norske utdanningssystemet trenger mangfold

/0 Kommentarer/i , /av

DEBATT "Ingen som følger med i norsk kristen- og samfunnsliv, bør være overrasket over at NLAs eierorganisasjoner lærer at rammen for seksuelt samliv er det monogame ekteskapet mellom mann og kvinne." Det skriver tre av NLA-eierne i et debattinnlegg.

På bakgrunn av oppmerksomheten NLA Høyskolen har fått den siste tiden, vil vi som eiere komme med en uttalelse. Vi representerer ulike organisasjoner som har til felles at vi vil gjøre det glade budskapet om frelsen i Jesus Kristus kjent. I dette oppdraget har noen av oss funnet det formålstjenlig å starte over 50 ulike skoler i Norge, og for over 50 år siden gikk vi sammen med andre for å opprette NLA Høyskolen. Skolens formål er uttrykt slik:

«Ut fra en kristen forståelse av natur, menneske, kultur og samfunn har NLA Høgskolen som formål å fremme danning, dyktiggjøre mennesker til tjeneste i hjem, arbeid og fritid, og bidra kritisk og konstruktivt til å møte lokale, nasjonale og globale utfordringer.» Fundamentet NLA bygger på, er den kristne tro. Ut over det driver vi våre skoler i henhold til norsk lov, og vår rolle er således å oppnevne et styre som har ansvar for skolens drift.

Det er sunt at meninger utfordres og formes i et miljø der ulike oppfatninger kommer til orde

Til alle våre skoler, inkludert våre høyskoler, kommer elever og studenter med ulike livssyn og livshistorie. Det er særdeles viktig for oss at alle disse møtes med reell respekt og toleranse. Alle mennesker skal få velge sin vei uten å bli utsatt for press, og som aktører i et åpent og fritt samfunn ønsker vi å bidra til meningsmangfold og åpne samtaler. Det er sunt at meninger utfordres og formes i et miljø der ulike oppfatninger kommer til orde.

Det har vært mye debatt om NLA i etterkant av at høyskolen leide ut sine lokaler 15. oktober til et seminar i regi av Til Helhet og Frimodig Kirke, Bjørgvin. Som eiere av skolen er det unaturlig i denne sammenheng å gi en vurdering av dette seminaret siden NLA bare stod for utleie av lokalet. Derimot vil vi gjerne gi en respons på de sterke reaksjonene som har kommet i kjølvannet av dette seminaret når det gjelder høyskolens syn på seksualitet og samliv. Disse reaksjonene har kommet både fra enkelte ansatte og fra noen utenforstående.

Det mest overraskende med denne saken er hvor liten forståelse det er fra ulike aktører for at verdigrunnlaget som ligger til grunn for en institusjon, vil kunne få praktiske konsekvenser

La oss først påpeke at ingen som følger med i norsk kristen- og samfunnsliv, bør være overrasket over at NLAs eierorganisasjoner lærer at rammen for seksuelt samliv er det monogame ekteskapet mellom mann og kvinne. Slik sett er det mest overraskende med denne saken hvor liten forståelse det er fra ulike aktører for at verdigrunnlaget som ligger til grunn for en institusjon vil kunne få praktiske konsekvenser.

På generelt grunnlag vil vi hevde at det bør være en selvfølge i et demokrati at eiere av politiske, ideologiske, religiøse og andre verdibaserte virksomheter har forventninger til ansatte og tillitsvalgte. Det er jo gjennom disse at virksomhetenes visjoner og verdier virkeliggjøres. Følgelig gir norsk lov mulighet til å rekruttere medarbeidere som stiller seg lojale til verdigrunnlaget, og vi kan ikke se at en slik lojalitet kommer i strid med den undervisning- og forskningsfrihet som virksomheten er forpliktet på ifølge universitets- og høgskoleloven. For øvrig er det en selvfølge for oss som eiere å ikke blande oss inn i driften av den enkelte skole/høgskole; vår oppgave er å bidra til valg av styre.

Det bør være en selvfølge i et demokrati at eiere av politiske, ideologiske, religiøse og andre verdibaserte virksomheter har forventninger til ansatte og tillitsvalgte

Det norske utdanningssystemet trenger mangfold, og det må aldri bli oppfattet som en trussel at noen institusjoner har en tydelig kristen verdiforankring. Tvert imot er det en berikelse for samfunnet, og gir reell valgmulighet for elever og studenter.

Anne Birgitta Langmoen Kvelland, Normisjon

Øyvind Åsland, NLM

Erik Furnes, ImF

Les mer:

Når påstand blir sannhet (kommentar om det nevnte seminaret på NLA Høgskolen).

Podcast: Stråmannsargumentasjon i debatten om seminaret på NLA. 

NLA kan bli det nye MF (kommentar som ble fulgt opp av Vårt Land)

 

MENNESKESYN: I møte med KrF-leder Kjell Ingolf Ropstads utspill synes ikke partifellene Tom Sverre Tomren (til venstre) og Erik Lunde å være så bekyrmet for menneskesynet til Miljøpartiet de grønne (MDG) lenger. FOTO: Hordaland fylkeskommune/Gunhild Sørås/Wimimedia Commons. Montasje: ImF Media

Ropstads oppgjør er nødvendig

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Kjell Ingolf Ropstads anførsel om at det kristne menneskesynet er under angrep, er reelt. Samtidig oppfatter jeg at profilerte politikere nå har fått problemer med tidligere uttalelser.

«Der hvor sekulær filosofi fornekter det unike menneskeverdet, fastholder kirken at mennesket, i motsetning til dyrene, er skapt i Guds bilde og etter hans lignelse (1. Mos 1:26-27)». Slik står det i lærebrevet fra Bishoftu som Indremisjonsforbundet (ImF), Norsk luthersk misjonssamband (NLM), Normisjon og 14 internasjonale organisasjoner og kirkesamfunn har undertegnet. Diskusjonen som nå pågår, er derfor også relevant for misjonsorganisasjonene, selv om det også involverer partipolitikk.

«Intelligent dyr»

Under en tale til KrFs landsstyre 8. november sa leder Kjell Ingolf Ropstad at partiet blant annet skal stå opp mot «krefter i miljøbevegelsen som mener ‘mennesket bare er et intelligent dyr’». Det var avisen Vårt Land som først meldte om dette og som dermed utløste debatten. Overfor avisen klargjorde Ropstad at utsagnet også har adresse til Miljøpartiet de grønne (MDG). Ropstad har senere (VG 13. november) levert en solid utdypning av utspillet sitt.)

Ropstads oppgjør har falt MDG tungt for brystet. Det MDG imidlertid ikke kan bortforklare, er følgende setning i partiets prinsipprogram om menneskesyn: MDG «har som utgangspunkt at menneskene ikke står hevet over naturen, men er en del av naturen.» Det finnes ingen tvil om at dette – etter sin ordlyd – strider mot et kristent, bibelfundert menneskesyn.

Det finnes ingen tvil om at dette – etter sin ordlyd – strider mot et kristent, bibelfundert menneskesyn

Sidestilles

I en kronikk i Vårt Land 30. mars 2015 pekte KrFs profilerte ideolog, Erik Lunde, på den samme setningen. For å vise hvor alvorlig Lunde så på det, er det nødvendig å ta med et lengre avsnitt fra kronikken:

«Det er en tynn suppe, men gir likevel en pekepinn på at MDG definerer seg som en del av den ‘grønne ideologien’. En viktig fellesnevner for denne bevegelsen er at mennesket sidestilles med andre skapninger i naturen. Mennesket skal ikke ha noen særstatus, men betraktes som en del av naturen på linje med andre livsformer.

Den grønne ideologien utfordrer en grunnleggende tanke i moderne religiøs, filosofisk og politisk tenkning: et antroposentrisk menneskesyn.

I alle de store monoteistiske verdensreligionene betraktes mennesket skapt i Guds bilde og er gitt en særstaus. I Salmenes bok omtales mennesket ‘lite lavere enn Gud’ og med en ‘herlighet og ære’ som skiller det fra andre levende vesener. Ideen om mennesket som unikt har også dype røtter i gresk filosofi. Gjennom hele filosofihistorien har ulike tenkere begrunnet hvorfor mennesket skiller seg fra dyrene.

Dette menneskesynet er et viktig premiss for tanken om at mennesket har spesielle rettigheter, noen menneskerettigheter, som andre skapninger ikke har.»

https://twitter.com/eriklun/status/1194695661536600067?s=20

 På Twitter 13. november (se ovenfor) uttaler imidlertid Lunde seg helt annerledes: «Jeg mener verken MDG eller miljøbevegelsen … har et problematisk menneskesyn.» Når jeg konfronterer ham med kronikken fra 2015, svarer Lunde at han at «der stiller jeg spørsmål til MDG. Jeg kommer ikke med noen påstander om hva slags menneskesyn de har, bare at det er behov for en tydeliggjøring. Min opplevelse er at den tydeliggjøringen har kommet. MDG sier klart og tydelig at de tillegger mennesket en spesiell status.» 

Når jeg repliserer at jeg ikke får dette til å stemme med det jeg har sitert ovenfor, svarer Lunde at etter at kronikken sto på trykk i 2015, «har de (MDG, min anm.) presisert at de mener mennesket har en særlig moralsk status». (Her er hva Erik Lunde viser til: Dagsnytt 18 31. mars 2015.) 

Jeg finner fortsatt dette noe underlig ettersom MDGs formulering i prinsipprogrammet er den samme som i 2015.

«Spesielt dyr»

I mainummeret i 2017 satte Sambåndet søkelys på miljøspørsmålet. Her intervjuet vi blant andre daværende MDG-politiker Tom Sverre Tomren. På direkte spørsmål om menneskesyn relatert til Bibelen, svarte Tomren blant annet at «vi (mennesket, min anm.) er et dyr, men et spesielt dyr». Som det framgår av lenken, uttalte Tomren seg langt mer nyansert enn MDGs prinsipprogram, men holdningen om at mennesket er et dyr, tok Sambåndet avstand fra på lederplass i samme utgave.

I juni 2018 meldte for øvrig Tomren overgang fra MDG til KrF. I Vårt Land 26. juni 2018 siteres Tomren indirekte på at han «har vært i knallharde debatter med partimedlemmer og sier han reagerer på et menneskesyn og en religionsdebatt som går på tvers av menneskeverdet.» Neste sitat lød slik:

– Det er flere som er opptatt av menneskeverdet i MDG, og jeg tror flere vil forlate partiet, sier Tomren og understreker: – Noe av utfordringen ved å oppvurdere naturens verdi, er at man risikerer å nedvurdere menneskets verdi.

https://www.facebook.com/tom.tomren/posts/10156424745545940

Overfor Kjell Ingolf Ropstads utspill nå synes imidlertid ikke Tom Sverre Tomren å være så bekymret for MDGs og miljøbevegelsens menneskesyn lenger. 9. november skrev Tomren på sin Facbook-profil at KrF heller bør ta en titt i speilet før partiet «angriper idealister som arbeider for Guds skaperverk».

Dersom MDG nå har et annet eller mer nyansert menneskesyn enn i 2015/18, hvorfor har partiet så ikke endret prinsipprogrammet sitt? Denne kronikken fra talsperson for Grønn ungdom, Teodor Bruu, er da heller ikke akkurat et signal om en slik endring er nær forestående.