Skaperkraft

/0 Kommentarer/i , , /av

Bibelen åpenbarer dype sannheter som er egnet til å gi oss frimodighet som kristne til å være hele mennesker, skriver Sambåndet på lederplass.

«Om ikke våre ungdommer og unge voksne ser kirken tjene og bety en forskjell for våre omgivelser – hvorfor skal de da være en del av den?» Det er Hermund Haaland som spør, i boken «Samfunnsbygger – kirken ut av isolasjon». Bakteppet er at om lag 70 prosent av barna som vokser opp i kristne familier i Norge, forlater den kristne forsamling som unge voksne.

Vi tror ikke at det er «kirkens» tjeneste eller samfunnsgagnlighet i seg selv som er det avgjørende for at en bærekraftig tro kan spire fram hos den oppvoksende slekt, men at den kristne forsamling forkynner et helhetlig bibelsk verdensbilde som setter tjenesten i det rette perspektiv.

De første kapitlene i 1. Mosebok sier noe helt grunnleggende om mennesket som Guds ypperste skapning, menneskets forhold til skaperverket og til Gud og – ikke minst – Guds forhold til oss. Her lærer vi at vi er skapt i den treenige Guds bilde og etter Hans liknelse. Den hebraiske ordbruken signaliserer at Gud hadde en særlig sterk vilje til å skape mennesket, og at Han avbilder seg gjennom det. Eva regnes med sammen med Adam før hun er skapt, og hun velsignes i Adam før hun er til (1. Mos 1,27–28 jf. 2,21–24). Allerede her åpenbares konturene av den troende menighet som den siste Adams – Kristi – legeme. Vi ser hvordan et dyr måtte late livet som stedfortreder for at Adam og Eva skulle kunne bli overkledd i sin synd og skam (1. Mos 3,21).

Som kristne tjener vi våre medmennesker i kjærlighet fordi vi gjennom det troen gir oss, ikke står under Guds dom

Vi er skapt til å bære Guds bilde i verden – en bæreevne som ble ødelagt i syndefallet, men som ble gjenopprettet i Kristus. To viktige oppdrag uttrykker dette: Forvalter- og kulturoppdraget som går ut på å dra omsorg for skaperverket og legge til verdi ved å undersøke og dra nytte av den orden Gud har skapt. Misjonsoppdraget som går ut på å lede mennesker til frelse og etterfølgelse. Og disse to henger sammen. Som kristne tjener vi våre medmennesker i kjærlighet fordi vi gjennom det troen gir oss, ikke står under Guds dom.

Bibelen åpenbarer dype sannheter som er egnet til å gi oss frimodighet som kristne til å være hele mennesker og ikke gi etter for presset om å holde kristentro og daglig fagutøvelse adskilt. Det tror vi ikke minst vil tiltale de unge og utruste dem til å leve som troende og bli værende i forsamlingen.

DÅP: "Det minste ein burde seia, var at udøypte medlemer ikke kan ha leiaroppgåver i forsamlinga", skriv NLA-professor Egil Morland. ILLUSTRASJONSFOTO: UNSPLASH.COM

Tru og dåp høyrer saman

/0 Kommentarer/i , , /av

ImF/NLM fortener ros for sitt utkast – no vedteke – til normallover for felles lokale forsamlingar for dei to. Så ulik som organisasjonstenking og -struktur er hos desse, er det godt gjort, skriv professor ved NLA Høgskolen, Egil Morland.

Det er mogleg at framlegg om samanslåing av desse organisasjonane, som kjem med ujamne mellomrom, aldri vil bli vedteke etter «læresamtalar» på topp-planet. Men det kan koma til å skje på grunn av praktiske røynsler på grunnplanet.

Eit par punkt i normallovene fortener ein kommentar. Eg ser eg ikkje bort i frå at det som eg kan stilla meg kritisk til, fordi det gjev signal eg ikkje likar, i realiteten – det vil seia: i høve til ein allereie etablert praksis lokalt – representerer ei markering i skjerpande retning.

Nokre veker før jul i 2018 skreiv eg ein artikkel i Dagen, der eg bar fram ein fundamental kritikk mot framlegget om ny kyrkjeordning for Den norske kyrkja (DNK) som Kyrkjemøtet skal vedta til våren. Eg karakteriserte framlegget som ei lite god blanding av kyrkjepolitikk og dogmatikk, og eg kritiserte særleg at bruken av dåpen som einaste medlemskriterium talar i mot vår lutherske lære. I den vesle katekisma har Luther på meisterleg vis og med enkle døme halde saman dåpens tre element: vatnet, ordet og trua.

Etter meir enn 20 år som leiar for eit bedehus har eg røynsle med kor svakt dåpen står i forkynninga her vest

Så skulle vi kanskje tru at alt er vel når normallovene for ImF/NLM-forsamlingar seier at medlemskap kan teiknast av personar som vedkjenner «seg til den kristne tro og er døpt»? Vel. Uroa mi over denne formuleringa vert større når eg les rettleiinga (sjå den første lenka, red.anm.). Det gjeld to ting: Oppmodinga til å møta menneske «med raushet for eksempel i forhold til det som har med dåp å gjøre», verkar tilsynelatande som god sjelesorg. Men i denne konteksten inviterer dette misbrukte ordet («raushet», red.anm.) til å bryta opp det sambandet som eg viste til i den aktuelle artikkelen om DNK – og endar i motsett grøft. Opplysninga om at eit ikkje-døypt medlem kan oppleva «begrensninger knyttet til … lederoppgaver», vert då ikkje godt nok. Det minste ein burde seia, var at udøypte medlemer ikkje kan ha leiaroppgåver i forsamlinga. Punktum. Etter meir enn 20 år som leiar for eit bedehus har eg røynsle med kor svakt dåpen står i forkynninga her vest.

Les òg: Ny lov gir svar til fellesforsamlingar.

Det er det eine.

Det andre er at paragrafen synest å vise «den kristne tro» til ei subjektiv – og dermed mest viktige? – side av kristenlivet, medan dåpshandlinga blir verande på den objektive, distanserte, sida. I luthersk teologi høyrer dei saman! Det er ikkje mi (private eller personlege) tru og vitnemål som frelser, men «trua som lit på dette ordet» (mi utheving.), altså Guds lovnadsord om dåpen, som gjer dåpen til noko som gagnar oss.

Lat meg leggja til: Eg kjenner ikkje til noka framstilling som betre enn Luthers forklaring til dåpen knyter kristenlivet til starten på det same livet, anten det skjedde i dåpen eller ved ei særleg omvending, nemleg ved orda om den daglege omvendinga.

Så ei anna sak:

Det er interessant at organisasjonane ikkje har heilt samanfallande syn på etablering av eldsteråd. Mi frimodige ytring om dette er som følgjer: Eg ser det som eit godt prinsipp at lover og reglar ikkje spring føre organisasjonstenkinga. Det skjer kanskje fordi det gir ei kjensle av å vera «på ballen», altså å vera det som vi kallar «proaktiv». Mitt råd ville vera ikkje å etablera eldsteråd før ein visste kvifor. Når dette rådet ikkje er overordna styret (det er eg samd i), så spør eg: Er det berre for å markera (restane av) eit tenestedelingsprinsipp ein vil ha det? Då kan det vera lurt å venta litt.

Mitt råd ville vera ikkje å etablera eldsteråd før ein visste kvifor

Det er – for meg – ganske opplagt at desse lovene har ein førebels karakter. Lovene talar konsekvent om «forsamlingen», ikkje om «menigheten», og om møte, ikkje «gudsteneste». Men den medfølgande rettleiinga registrerer den mangfaldige språkbruken som har utvikla seg når det gjeld leiarskapen, som «vil se ulikt ut frå sted til sted». Det kling framandt i dei fleste indremisjonsøyre å seia «pastor», like så at ein i nynorskland seier «menigheten». Alt dette er på full fart inn i språkbruken. Kanskje det korrekte uttrykket «kyrkjelyden» vert for skummelt å ta i munnen? For då er liksom eit avgjerande steg, som ein enno ikkje er klar for, teke?

Men det er det ordet vi lyt nærma oss. Når forsamlingane heilt ut avløyser kyrkja si gamle rolle i dei fleste menneske – også kristne menneske! – sitt liv, og paraplyen (organisasjonane) vert kyrkje, då vert testen om dette nye har ein ekklesiologi (= lære om kyrkja) som er sterk nok til å halda vegger og tak oppe.

Den diskusjonen må også koma!

Egil Morland er professor, dr. philos ved NLA Høgskolen (fagfelt prekenlære og kirkerett)

Rekkefølge-biskop

/0 Kommentarer/i , , /av

Dersom Den norske kirke virkelig legger mer vekt på «rekkefølgekrav» enn på troen og den overleverte bibelske læren, befester det inntrykket av at bispeutnevnelser ikke betyr så mye lenger, skriver Sambåndet på lederplass.

Det har vært et underlig skue å følge analysene av at Kirkerådet ikke utnevnte Helge S. Gaard til biskop i Stavanger. For mange av oss var det ikke uventet at  flertallet i Kirkerådet trosset avstemningen der eksempelvis 45 av 73 voterende menighetsråd og 48 av 91 prester hadde Karmøy-prosten på førsteplass.

Vårt Land har lansert teorien om at ulikt syn på liturgi var tungen på vektskålen, ikke likekjønnet vigsel (Gaard vier ikke likekjønnede, men det gjør Anne Lise Ådnøy, som ble utnevnt). 1. februar forklarte konstituert sjefredaktør Alf Gjøsund at det sto mellom to linjer i Den norske kirke (DNK) – en vekkelseskristen tradisjon, representert ved Gaard, og en folkekirke-tradisjon, representert ved Ådnøy.

Førstnevnte tradisjon, som er merkbar i Stavanger bispedømme, lar målet om at mennesker skal komme til tro, styre liturgien. Folkekirketradisjonen holder fast på  rekkefølgen (ordoen) og anser de som er døpt, som kristne. Å endre på rekkefølgen av de liturgiske elementene vil ifølge førsteamanuensis i liturgikk, Merete Thomassen, føre til at DNK «vil miste økumenisk innflytelse (…) Det er nesten på nivå med å endre trosbekjennelsen».

Det kan godt hende at dette er en medvirkende, kanskje til og med avgjørende, begrunnelse for at Gaard ble forbigått for andre gang. Men denne forklaringen er uansett bemerkelsesverdig. Vi vil minne om at da verdens største lutherske kirke – Mekane Yesus-kirken i Etiopia – brøt med den lutherske folkekirken i Sverige, handlet det ikke om rekkefølge på liturgi, men om at den svenske kirken mente den kunne endre læren om ekteskapet – altså innholdet i liturgien. Det er faktisk over nivået for å «endre trosbekjennelsen». Og da 12 landsomfattende kristne kirker og organisasjoner i 2013 advarte biskopene mot å gå inn for kirkelig vigsel av likekjønnede, ble blant annet faren for å miste økumenisk innflytelse vektlagt.

Så mener vi også det er berettiget å spørre i hvilken grad folkekirketradisjonen er livskraftig. Tall fra 2016 viste at bare 48 prosent av de som var døpt og medlem av DNK, definerte seg selv som kristne. Hvert tredje medlem svarte at de var ateister. Dersom Den norske kirke virkelig legger mer vekt på «rekkefølgekrav» enn på troen og den overleverte bibelske læren, befester det inntrykket av at bispeutnevnelser ikke betyr så mye lenger. 

Den beste staden å ha det vondt

/0 Kommentarer/i , , /av

Vi må læra fattigdomen i vår tid å kjenna, skriv Sambåndet på leiarplass.

«Vi vassar i naud, men nauden har eit anna uttrykk enn på 1800-talet», sa Runar Landro på Leiarkonferansen til ImF i november i fjor. Fredheim-pastoren snakka om å byggja sunne bibelske forsamlingar på bibelske prinsipp.

I temaseksjonen i årets første nummer set Sambåndet søkelys på diakoni gjennom det som vart delt på nettverket «Håp gjennom godhet» på leiarkonferansen. Ikkje minst får den svenske presten Carl-Erik Sahlberg god plass. Forsamlinga i Santa Clara-kyrkja sentralt i Stockholm mangedobla seg etter at Sahlberg kom dit, ein vekst som i stor grad var grunna i den aktive diakonale rolla som kyrkja kom til å spela i den svenske hovudstaden.

Det bibelske grunnlaget for diakoni finn vi mellom anna i Apg 6. Her står det at dei gresktalande jødane i den første kristne forsamlinga tok til å «klaga på dei hebraisktalande fordi deira eigne enkjer vart sette til sides ved den daglege hjelpetenesta». Dei tolv apostlane bestemte difor at forsamlinga skulle velja ut sju menn «som har godt ord på seg og er fylte av Ande og visdom». Desse skulle setjast inn i hjelpetenesta slik at apostlane kunne halda fram med «bøna og tenesta med Ordet». Begge deler høyrde med, men det vart ei arbeidsdeling.

Diakonirørsla i Norge sprang ut frå lekmannsrørsla, og ikkje minst historia til Bergens Indremisjon er eit døme på det

Diakonirørsla i Norge sprang ut frå lekmannsrørsla, og ikkje minst historia til Bergens Indremisjon er eit døme på det. «Bedehuset», sa Runar Landro, «må vera den beste staden å ha det vondt». Då ImF i 2013 gjorde vedtak om strategiplan fram mot 2020, såg ein føre seg mellom anna dette: «Ei rørsle av unge og eldre som saman veks og modnast som Jesu disiplar og misjonerer i Norge ved å dele evangeliet i ord og praktisk kvardagsdiakoni.» Ordet og ei hjelpande hand – hand i hand.

Det er talande å lesa fortsetjinga i Apg 6. Etter at Stefanus og seks andre menn var valde ut, står det at apostlane bad og la hendene på dei. «Guds ord breidde seg ut, og talet på læresveinar i Jerusalem auka sterkt», fortel Lukas. Same erfaring gjer altså kristne seg òg i dag.

«Dette er ein del av vårt andelege DNA som styrer utviklinga av kva vi skal bli», sa Runar Landro på leiarkonferansen – med basis i historia. «Dei fattige har de alltid hos dykk», sa Jesus. Vi må læra fattigdomen i vår tid å kjenna.  

TYSKLAND: Den 20. desember 2016 som var dagen etter drapene i Berlin, ble Brandenburger Tor, opplyst i de tyske nasjonalfarger. Foto: Wikimedia Commons

Kraften i julebudskapet

/0 Kommentarer/i , , /av

På samme måte som Gud beskyttet det sårbare Jesubarnet mot terror, skal vi beskytte oss.

I avisen Vårt Land 21. desember i fjor skriver kommentator Håvard Nyhus om terrorangrep på mennesker som besøker julemarkeder. 11. desember 2018 ble tre mennesker skutt og drept i Strasbourg, i desember 2016 ble 12 drept og 48 såret i Berlin.

Sårbar.

Den viktigste grunnen til at terrorister angriper nettopp julemarkeder, er symbolsk, mener Nyhus, fordi det «treffer Vesten og kristenkulturen på dens aller bløteste punkt». «Historien om det vergeløse barnet», fortsetter kommentatoren, «setter tonen for et kontinent som hver julehøytid senker guarden og liksom blottstiller seg. Det er den radikale fordringen i julebudskapet, og det kaster ekko ennå».

Håvard Nyhus mener åpenheten og tilliten vi møter hverandre med, springer ut av «fortellingen om barnet lagt på strå. Kraften i julebudskapet tillater oss å være sårbare», resonnerer han.

Vårt Land følger opp på lederplass 27. desember. Julen er en tid der mennesker åpner seg og blir sårbare, slik også Gud ble sårbar i julen, resonnerer avisen. Terrortrusler må ikke føre til at vi blir «skremt til å lukke oss, til å beskytte byens og menneskenes åpenhet med murer». Slik fysisk beskyttelse er nytteløs, en falsk sikkerhet, fastslår avisen og konkluderer: «Det julebudskapet vi må beskytte, handler nettopp om en sårbar Gud, en Gud som ble menneske. Han trengte vår omsorg og mildhet – slik vi trenger hverandres omsorg og mildhet.»

Terror mot Jesubarnet

Ja, det er stort å tenke på at Jesus lot seg føde til vår jord som et hjelpeløst barn. Men var den vesle familien ubeskyttet, som et ideal for hvordan vi 2000 år senere skal møte terrortrusler? Langt derifra. I Matt 2 leser vi om «noen vismenn fra Østerland». Noen måneder etter at Jesus var født kom de til Jerusalem, ledet av en stjerne, og begynner å forhøre seg om «den jødenes konge som er født nå». En bestyret kong Herodes den store kaller dem til seg og ber dem melde tilbake til ham når de har funnet barnet. Men slik gikk det ikke. I en drøm blir de varslet om å ta en annen vei hjem.

Dette møter Herodes med noe som nettopp må kunne kalles et terrorangrep: «Han sendte folk og lot drepe alle guttebarn i Betlehem og alle bygdene i omegnen, de som var to år eller yngre». Forblir Jesubarnet ubeskyttet overfor terrortrusselen, i et forsøk på å utstråle symbolsk sårbarhet? Igjen: Langt derifra. En Guds engel varsler Josef i en drøm om kongens onde plan, og stefaren får beskjed om å ta barnet og moren med seg og flykte til Egypt. Etter Herodes den stores død får Josef, i en ny drøm, klarsignal om å returnere til Israel. En tredje drøm gjør at han unngår Herodes’ sønn, Arkelaus, som er blitt konge i Judea, og Josef tar i stedet familien med seg til Galilea.

Guds inngripen

Gud unnlot altså ikke å iverksette beskyttelsestiltak stilt overfor en alvorlig trussel. For «kraften i julebudskapet» lå i det som ble sagt om barnet – at han var en frelser. Jesus fikk et legeme som ditt og mitt fordi det 33 år senere skulle dø og legges i grav og oppstå igjen. Om Jesus ble drept som barn, hadde han ikke blitt vår forsoner. Gud beskyttet både sin frelsesplan og barnet som skulle leve et syndfritt liv og fullføre den.

Om Jesus ble drept som barn, hadde han ikke blitt vår forsoner. Gud beskyttet både sin frelsesplan og barnet som skulle leve et syndfritt liv og fullføre den

Så er det ikke urimelig å spørre hvorfor Gud tillot at mange andre guttebarn på inntil to år ble drept av kongens menn i jakten på det guttebarnet Herodes så på som en trussel mot tronen. Svaret på det ligger innenfor «det ondes problem». Men Gud grep inn for å redde sin sønn i menneskelig skikkelse – og dermed menneskeheten.

Det var gjennom frelsesverket Gud viste sin kjærlighet til oss, ikke gjennom passivt å la onde mennesker få ramme hans enbårne sønn.

Straff

«De som styrer», påpeker Paulus i Rom 13, er «til skrekk (…) for dem som gjør ondt». Øvrigheten, fortsetter apostelen, «bærer jo ikke sverdet for ingenting. For den er Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det onde».

Vi kan da også spørre hvordan det gikk med Herodes-slekten. Herodes Agrippa 1, barnebarn av barnemorderen, ble slått ned av en Herrens engel og fortært av ormer, leser vi i Apg 12,23, fordi han lot seg dyrke som om han var Gud.

Selvforsvar

Når Håvard Nyhus idealiserer det å «senke guarden», henter han et uttrykk fra boksespråket. En «guard» består av to underarmer og behanskede hender hevet til beskyttelse av hodet og samtidig klar til å rette slag mot motstanderen. I boksing er det å la armene synke det dummeste man kan gjøre – og om man gjør det, signaliserer det utmattelse eller dumdristighet.

Vi skal fortsette å gå på julemarkeder, og det er øvrighetens oppgave å beskytte oss mens vi er der. Eller for å si det med Paulus: «Derfor betaler dere jo også skatt, for de (øvrigheten, min anm.) er Guds tjenere som nettopp tar vare på dette».

Illustrasjon: Freebibleimages.org

Tidshullene hos Lukas

/0 Kommentarer/i , , /av

Motsa Lukas seg selv når det gjelder tiden for Jesu himmelfart?

Desember og jul er høysesong for å komme med påstander om feil og motsetninger i Bibelen, særlig knyttet til Jesus og historien om ham. Tiden for Jesu fødsel er ett eksempel. Vi skal nå se på et annet – fra slutten av Jesu jordeliv.

To skriftsteder.

I sin evangelietekst, kap. 24, v. 50–51, forteller Lukas om himmelfarten: «Han (Jesus, min anm.) førte dem ut imot Betania, og han løftet sine hender og velsignet dem. Og det skjedde mens han velsignet dem, at han skiltes fra dem og ble tatt opp til himmelen.»

Få år senere skriver Lukas Apostlenes gjerninger (Apg). Her tar han opp tråden om himmelfarten. I kap. 1 v. 3 får vi en tilsynelatende ny opplysning: «For dem (apostlene, min anm.) fremstilte han seg levende med mange beviser, etter at han hadde lidd. I førti dager (min uthevelse) viste han seg for dem og talte om det som hører Guds rike til.»

Påstand.

Noen, for eksempel den avdøde liberale teologen Marcus Borg, mener at disse to skriftstedene avslører en motsigelse i Bibelen, til og med begått av samme forfatter. En slik påstand bygger på at man mener at alt det Lukas beskriver i kap. 24 i sitt evangelium, skjedde på samme dag, altså på oppstandelsesdagen. 

I Apg 1,3 bruker Lukas et verb for å vise seg (optanomai på gresk) som indikerer at Jesu fysiske tilstedeværelse disse dagene ikke var kontinuerlig. Mellom oppstandelsen og himmelfarten åpenbarte han seg 11 ganger, inkludert selve himmelfarten (jf. Mark 16,9 og Joh 20,1–14, Matt 28,9–10, Luk 24,34, Luk 24,13ff, Joh 20,19, Joh 20,26–29, Joh 21,1ff, 1. Kor 15,7, 1. Kor 15,8, Matt 28,16–17 og Luk 24,50–53).

«Lir mot kveld».

Ingen steder i kap. 24 skriver Lukas spesifikt at alt skjedde på samme dag. Det gjør heller ikke Markus (kap. 16).

Fra v. 13 i Luk 24 leser vi om Kleopas og hans medvandrer som møter Jesus på veien mellom Jerusalem og Emmaus. I v. 29 sier de til Jesus at «det lir mot kveld, og dagen heller». Allerede her går altså oppstandelsesdagen mot slutten.  Etter at de gjenkjente Jesus (v.31), står de at de «tok av sted i samme stund» og returnerte de 11 kilometerne til Jerusalem. De møter blant andre de 11 gjenværende disiplene og forteller dem om opplevelsen sin.

Flere episoder.

Verket Cambridge Bible for Schools and Colleges, utgitt av Universitetet i Cambridge, framholder at det fra og med v. 36 («Mens de talte om dette …») skjer et brudd i evangelieteksten. Forfatterne av dette verket mener at Lukas nå går over til å fortelle om en episode som skjer åtte dager etter oppstandelsen, den samme som Johannes skriver om i Joh 20,26–29 (der han nevner Tomas). V. 44 hos Lukas, og endelig himmelfarten fra v. 50, representerer ifølge universitetsforfatterne også to adskilte episoder, uten at Lukas tidfester dem. Midt imellom disse, v. 45, leser vi at «da åpnet han deres forstand, så de kunne forstå Skriftene».

De som mener at Lukas motsier seg selv, må altså mene at Jesu himmelfart skjedde i kveldstimene etter de to vandrernes 11 kilometer lange tur fra Emmaus til Jerusalem og samtalen med disiplene. I Apg 1,9 forteller Lukas at Jesus ble «løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort fra deres øyne». Lite tyder på kvelds- og nattemørke her.

Rød tråd.

Så hvorfor 40 dager? Fordi Gud ikke handler utfra tilfeldigheter! Jesus ble fristet av djevelen i 40 dager (Luk 4,2). Moses var «førti dager og førti netter» sammen med Gud på fjellet da han mottok lovtavlene (2. Mos 24,18 og 34,28). Profeten Elia gikk «førti dager og førti netter, til han kom til Guds berg, Horeb» (1. Kong 19,8). I 2. Kong 2,11 hører vi at «mens de (Elia og Elisja, min anm.) så gikk og talte sammen, kom det brått en ildvogn og ildhester og skilte dem fra hverandre. Og Elia fòr i stormen opp til himmelen», ikke helt ulikt Jesu himmelfart.

Moses og Elia representerer Det gamle testamente som Jesus kom for å oppfylle. «De viste seg i herlighet og talte om hans bortgang, som han skulle fullbyrde i Jerusalem», leser vi fra Jesu forklarelse på fjellet (Luk 9,28ff).

Tidshull.

Det finnes et annet eksempel i oppstandelsesberetningen på at Lukas drar sammen noe i tid. Han velger å utelate engelens og Jesu egen beskjed om at disiplene skulle dra til Galilea for å møte ham der (Matt 28,7,10; Mark 16,7). Hos Lukas får vi et tidshopp mellom vers 43 og 44, slik også Cambridge Bible for Schools and Colleges påpeker. Lukas hopper fram til beskjeden fra Jesus like før himmelfarten om at disiplene skulle bli i Jerusalem «til dere blir ikledd kraft fra det høye» (v. 49, jf. Joh 14,16,26;15,26 og Apg 1,4).

Et tredje eksempel er i Apg 9,25–26. Når Lukas forteller om Paulus’ flukt fra Damaskus, virker det som apostelen drar rett til Jerusalem. Men når Paulus selv forteller om dette, kommer det fram at det er tre år imellom (Gal 1,18).

Disse eksemplene fra Lukas betyr ikke at det er feil i Bibelen, men at den må leses i sammenheng og forklare seg selv.                   

Et legeme ble dannet

/0 Kommentarer/i , , /av

Jesus trådte inn i verden, det var ikke vi som hentet ham ned, påpeker Sambåndet på lederplass i desember.

I Hebreerbrevet refereres Jesus slik i kap. 10, v. 5: «Derfor sier han når han trer inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme dannet du for meg.» (min uthevelse).

Ved inkarnasjonen kom Gud til verden gjennom Jesus. I et parallelt sted i Det gamle testamente, Sal 40,7, sier David i stedet at «du har boret mine ører». Det fortelles (2. Mos 21,6) at dersom en slave som ble tilbudt friheten, valgte å bli, stakk herren hans en syl gjennom øret på slaven som et tegn på at slaven skulle tjene ham for alltid.

Slik leser vi også om Jesus at han «tok en tjeners skikkelse på seg». Jesus ble «lydig til døden – ja, døden på korset» (Fil 2,7–8). Med referanse til profetiene bekrefter Jesus videre i Hebr 10,7 at «Se, jeg kommer – i bokrullen er det skrevet om meg – for å gjøre din vilje, Gud». Vi finner også en forbindelse til Sal 50, den tredje sangen om Herrens tjener, der det i v. 5 står at «Herren Herren har åpnet mitt øre, og jeg var ikke gjenstridig, jeg vek ikke tilbake». 

Så konkret, så fysisk, ble Jesus sant menneske i tillegg til å være sann Gud

Så konkret, så fysisk, ble Jesus sant menneske i tillegg til å være sann Gud, «han som for en kort tid ble satt lavere enn englene (Hebr 2,9). «Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte, profeterer David (Sal 40,9). Jesus kom, poengterer Paulus, «i menneskers liknelse», og «i sin ferd» ble han «funnet som et menneske» (Fil 2,7). Slik fikk Jesus et øre som både kunne lytte og gjennombores, og slik kunne han gå i vårt sted, hans legeme ble «ofret én gang for alle» (Hebr 10,10).

I boken «Ved en korsvei» skriver den selverklærte karismatikeren Geir Otto Holmås om en tendens i noen karismatiske miljøer til å søke et opplevd nærvær av Gud og det store dette skal kunne føre til i verden gjennom menigheten. Forsmådd blir det objektive faktum at Gud er nær, i Kristus, enten vi erfarer det eller ikke (Joh 14,16; 17,26). Det er dette gudsnærværet vi skal være opptatt av, understreker Holmås, ellers blir vi avhengig av erfaringene.  

Den forestående julefeiringen gir oss igjen anledning til å glede oss over at det er evangeliet om Jesu stedfortredende soningsdød og oppstandelse som er Guds kraft til frelse (Rom 1,16). Jesus trådte inn i verden, det var ikke vi som hentet ham ned.

Les også andakt for 4. søndag i advent.      

Taust om KrFs valg

/0 Kommentarer/i , , /av

Bedehusfolkets samvittighet kan ikke bindes til et bestemt politisk parti, skriver Sambåndet på lederplass.

I fem uker i høst flommet både kristne og sekulære medier over av meningsytringer og reportasjer om Kristelig Folkepartis veivalg. Også redaksjonene selv satte retningen KrF skulle ta, øverst på agendaen dag etter dag. Fra ImF sentralt var det taust.

Indremisjonsforbundet som organisasjon – og Sambåndet som en viktig del av den kristne bladfloraen – er partipolitisk uavhengig. De som regner seg å tilhøre ImF, har ulike partipolitiske preferanser. De skal ikke miste tillit til ImFs kall ved at organisasjonen gjør partipolitiske valg for dem.

Folk skal ikke miste tillit til ImFs kall ved at organisasjonen gjør partipolitiske valg for dem

Det å engasjere seg i politisk og samfunnsnyttig arbeid ellers har vært en del av bedehusbevegelsen. Nettopp KrF ble stiftet i lokalene til daværende DVIs bibelskole i Bergen, og partiets første stortingsrepresentant – Nils Lavik – var samtidig leder for forbundsstyret i DVI. Poenget er likevel at bedehusfolkets samvittighet ikke kan bindes til et bestemt politisk parti.

Det er heller ikke slik at ImF er politisk nøytral. Ledelsen uttaler seg i høringsrunder i forbindelse med konkrete saker om eksempelvis skoler og trossamfunn. Det er både legitimt og nødvendig, men det skjer helt uavhengig av hvilke partier som har regjeringsmakt.

Heller ikke Sambåndet, som ImFs hovedorgan, er nøytralt. Vi er meningsbærende både på leder- og kommentarplass, men vi forbeholder oss retten til å kommentere alle partiers valg, og vi anbefaler ikke noe bestemt parti å stemme på. Bladets redaksjonelle medarbeidere er selvsagt frie til å stemme ved valg, men avstår fra partimedlemskap.

Derfor har heller ikke Sambåndet, verken ved redaktør eller andre, heist flagg i debatten om KrFs veivalg. Det gjelder så vel i egne spalter som i andre medier. I septembernummeret brakte vi en Synspunkt-artikkel om det forestående retningsvalget, skrevet av en ekstern kommentator. Dette var først og fremst en analyse av den politiske situasjonen. Likevel vakte det noen reaksjoner, noe vi mener tydeliggjør at også leserne er opptatt av at Sambåndet ikke skal ta partipolitisk stilling.

Luthers toregimentslære misbrukes når den anvendes til å sette vanntette skott mellom tro og politikk

Luthers toregimentslære misbrukes når den anvendes til å sette vanntette skott mellom tro og politikk. Begge regimenter er Guds, og noen ganger må og skal kristne lyde Gud mer enn mennesker – noe Sambåndets redaktør tydeliggjorde under tyskernes okkupasjon av Norge. Også det er uavhengig av hvem som sitter med regjeringsmakt.   

RADIKALT: Forsamlingssatsing forutsetter at bedehusfolket må tenke radikalt nytt med tanke på sin givertjeneste, og det er min påstand at givertjenesten i våre forsamlinger i liten grad svarer på behovene, skriver Erik Furnes. ILLUSTRASJONSFOTO: Christian Dubovan, unsplash.com

Forsamlingsarbeid med bremsene på?

/0 Kommentarer/i , , /av

For noen år siden var det til dels kraftige brytninger i bedehusland rundt temaet forsamlingsbygging. I dag er det så å si ingen i våre sammenhenger som problematiserer at vi må satse på dette, og vi ser at optimisme og engasjement er tent som følge av en ny satsing på forsamlinger med et helhetlig tilbud […]

For noen år siden var det til dels kraftige brytninger i bedehusland rundt temaet forsamlingsbygging. I dag er det så å si ingen i våre sammenhenger som problematiserer at vi må satse på dette, og vi ser at optimisme og engasjement er tent som følge av en ny satsing på forsamlinger med et helhetlig tilbud til barn, unge og voksne. Stadig flere sier: «Ja, vi vil satse på bedehusforsamlingen som vårt åndelige hjem!»

Men hva betyr det egentlig? Når en nå velger åndelig lederskap, er vi da villige til å underordne oss det lederskapet, slik Bibelen formaner oss? Når en legger opp til en planmessig og fast struktur for forsamlingsmøter/gudstjenester, prioriterer vi da å være en del av forsamlingslivet, eller kommer hytta, reiser og andre fritidsaktiviteter først? Når en ønsker å bruke mer ressurser på forsamlingsarbeidere og mer tjenlige lokaler for ulike barnegrupper, hvilken konsekvens har det for vår givertjeneste? Jeg spør igjen: Hva betyr det egentlig at vi vil satse på forsamlingen?

Jeg spør igjen: Hva betyr det egentlig at vi vil satse på forsamlingen?

For å nevne mer om det siste – givertjenesten. Bedehusfolket har alltid gitt til en mengde ulike formål innen misjon og bistandsarbeid. Både indremisjonen og de ulike ytremisjonsorganisasjoner har fått sitt i kollektkorga når de har sendt ut sine forkynnere til bedehusmøtene. Utenom dette har vi betalt giroer som kommer i posten fra diverse sammenhenger. Slik har organisasjonene kunne lønne sine ansatte og sende ut sine arbeidere.

I dag er bildet endret. Det er mindre etterspørsel etter tradisjonelle bedehusmøter og sammenhengende møtevirksomhet, og mer behov for søndagsmøter og enkelte bibelkvelder. Forsamlingene trenger arbeidere som kan prioritere forkynnelse, åndelig lederskap, oppfølging av ledere, tilrettelegging av frivillig tjeneste osv. Ingen stiller spørsmål ved om en menighet i Den norske kirke eller en frikirke har ansatte arbeidere, og like naturlig bør det være at en bedehusforsamling kan satse på egne ansatte. Det skal ikke erstatte dugnadsarbeidet, men komplettere det.

Dette forutsetter da at bedehusfolket må tenke radikalt nytt med tanke på sin givertjeneste, og det er min påstand at givertjenesten i våre forsamlinger i liten grad svarer på behovene. Det Nye Testamente gir formaning om at vi legger til side «det vi får lykke til», og gitt ulike livssituasjoner og forpliktelser vil det bety ulike prosentsatser for oss. Vi skal gi etter evne, og av og til over evne (2. Kor 8:3). Selv om vi i evangelisk frihet derfor ikke er bundet av tienden, mener jeg likevel at den er en god rettesnor. Mange kan gi mer, og noen sier at offeret begynner når tienden er gitt, men tiende som prinsipp kan de fleste av oss forholde oss til.

Skal det være mening i utsagnet om at «vi vil satse på forsamlingen», bør vi kanalisere det meste av vår faste givertjeneste til forsamlingen!

Poenget mitt er at skal det være mening i utsagnet om at «vi vil satse på forsamlingen», bør vi kanalisere det meste av vår faste givertjeneste til forsamlingen! Det er det lokale arbeidet som skaper mest engasjement hos de nye generasjonene. Giveren bør da kunne forutsette at forsamlingen tar ansvar for egen drift, at en fordeler penger til fellesoppgaver i indremisjonen, og at en gir rikelig til det ytremisjonsarbeidet en samler seg om. Det forutsigbare må ligge til grunn for at folk skal «gi seg selv» til dette, og jeg tror det har stor betydning for samhold i en forsamling at en kan si at «dette er vårt misjonsarbeid».

For å få samtalen i gang, foreslår jeg en fordeling: 50% til egen drift, 10% til ImF-krets, 5% til ImF sentralt, 35% til ytremisjon. Jeg skriver dette vel vitende om at en med vår struktur lokalt står ansvarlig for fordelingen.

Hva da med alle andre gode formål? For det første mener jeg at når forsamlingens drift er finansiert gjennom faste inntekter, står en også friere til å gi kollekten til andre. For det andre skal ulike misjonsorganisasjoner fortsatt ha sin rettmessige tilgang til å ha sine møter og innsamlinger i Bedehuset. Det at en eller flere organisasjoner går sammen for å bygge forsamling, skal ikke fortrenge andre misjonskall mellom kristne. Jeg mener at de fleste av oss har råd til å gi til ett eller flere «hjertebarn» utenom tienden, men vi bør også spørre oss selv om det er på tide å spisse vår givertjeneste inn mot det vi virkelig brenner for og framtidige generasjoner vil ha velsignelse av.

En kortere versjon av dette innlegget ble publisert på ImF-bloggen 22.10.18. 

ETTERFØLGELSE: Ole Magnus Breivold underviste om Jona i et misjonsperspektiv. FOTO: PETTER OLSEN

Når Bibelen blir livsnær

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Enhver tanke om at det å utlegge Bibelen ved å vise til bilder i teksten, ikke representerer livsnær forkynnelse, bør tas til fange. Om ikke før så i alle fall etter Lederkonferansen 2018.

«Er det konkrete forkynnere/formidlere som har hatt stor betydning for deg?», lød et av spørsmålene fra Erik Furnes til lederne som skulle delta på Misjonsrådet i mai. Visstnok var det ett svar som skilte seg ut med tanke på antall nevnte navn. Jeg skal røpe såpass mye at det var jeg som hadde ført opp 14 forkynnere.

Fellesnevneren for alle disse forkynnerne var at de evnet å utlegge sammenhengende bibeltekster, trekke røde tråder og peke på bilder, særlig i forbindelse med tekster hentet fra Det gamle testamente. Bibelteksten ble på den måten også anvendt og aktualisert for samtiden. Forkynnelsen ble livs- og hverdagsnær.

Vi fikk oppleve hvordan Den hellige ånd brukte bibellæreren fra ImF-eide Bildøy bibelskole til å åpne Jonas bok for oss

Etter mitt syn var undervisningen fra Ole Magnus Breivold under Lederkonferansen 2018 et kroneksempel på dette. Vi fikk oppleve hvordan Den hellige ånd brukte bibellæreren fra ImF-eide Bildøy bibelskole til å åpne Jonas bok for oss på en måte i alle fall jeg aldri har opplevd tidligere. Takk til Gud!

Forkynnelsen

I kommentaren datert 10. november trakk jeg fram et poeng i Breivolds undervisning som «stakk meg i hjertet» (jf. Apg 2,37) – om betydningen av Jona for konservative kristne. Nå vil jeg søke å belyse måten Breivold forkynte på.  

  • For det første leste han – i løpet av de tre bibeltimene – gjennom hele profeten Jonas bok. Vi fikk altså bibelteksten i sammenheng.
  • Dernest pekte han helt konsekvent og systematisk ut bilder i teksten – personene og hendelsene er historiske, og samtidig står de for noe mer enn bare det, noe mer enn seg selv.
  • For det tredje ga han oss noen glimt både fra tiden teksten ble skrevet, noe han blant annet hentet fra profeten Nahum, og fra det hebraiske språket teksten ble skrevet på.
  • For det fjerde pekte han på kontraster i teksten, for eksempel at det var de muligens hedenske sjøfolkene som framsto som gudfryktige når uværet kommer, mens Jona – Herrens profet – tilsynelatende ikke brød seg om at de andre var i fare på grunn av ham. Han lå og sov!
  • For det femte gjorde han oppmerksom på strukturer i teksten, eksempelvis at Jonas bekjennelse (1,9) er plassert i sentrum i et bestemt avsnitt i kap. 1.
  • For det sjette pekte han på hvordan Det nye testamente bekrefter og belyser den gammeltestamentlige historien. 

Jesus stiger fram fra de eldgamle tekstene

Alt dette tar tak hos meg, og særlig bildene når vi får dem utpekt og utlagt på den måten Breivold gjorde det. På samme måten som på kveldsbibelskolen til Betania studentfellesskap, stiger Jesus fram fra de eldgamle tekstene, selv om de ble skrevet hundrevis av år før han sto fram på denne jord som sann Gud og sant menneske.

Bilder

Noen eksempler fra notatene mine:

  • 1,4: «Herren sendte en sterk vind ut over havet». Det kan Gud billedlig talt også gjøre i våre liv som kristne, fordi han i kjærlighet vil få oss til å vende om.
  • 1,5: Sjøfolkene kastet skipslasten på havet for å lette skipet. Men det var ikke nok til å redde dem, noe som kan minne oss om de ulike formene for ofring under den gamle pakt. Våre gode gjerninger stiller ikke stormen og fører ikke til etterfølgelse.
  • 1,12-15: Det var Jonas død som måtte til for å stille stormen, og bare det. Slik peker Jona fram mot det som Jesus gjorde.  
  • 1,16: Dette førte til etterfølgelse. Sjømennene ble «grepet av stor frykt for Herren», som ifølge Breivold er en gammeltestamentlig uttrykksmåte for å komme til tro. De «bar fram offer for Herren», som innebærer at de satte Gud først. De «ga løfter», som betyr at de ville endre seg.
  • 1,12: Jona ofret seg frivillig, slik også Jesus gjorde (jf. Joh 10,18).
  • 1,13: Jona ble drept av hedninger, slik også Jesus ble overgitt til hedningene (jf. Mark 10,33). 
  • 2011-oversettelsen får også fram en annen flott detalj som Breivold trakk fram: «Så løftet de Jona opp og kastet ham i havet» (1,15). Dette peker fram mot Joh 3,14, der Jesus sammenligner seg selv med slangen som Moses «opphøyet» i ørkenen.

Anvendelse

Med dette grunnlaget lagt i den første bibeltimen, gikk Breivold videre med å utlegge Jonas bok i et misjonsperspektiv Det gjorde han i stor grad ved å følge de punktene jeg alt har nevnt, nå også med tillegg av å peke på humoristiske trekk ved teksten (hvordan må det ha sett ut for eventuelle øyenvitner da fisken «spydde Jona opp på det tørre land», som altså nødvendigvis må ha vært et kraftfullt støt på flere meter!).

Han forklarte også hva Jesus mente da han bekreftet historien om Jona ved å snakke om «Jonas tegn». Også her fikk Breivik fram noe flott ved aktiv bruk av selve bibelteksten. I Luk 11 er det Jona som er tegnet, slik også Jesus er det. I Matt 12 er det oppholdet i fiskens buk som er tegnet, og referansen til Jesu død og oppstandelse er tydelig.

– I dag kaller vi Jona-tegnet for evangeliet, sa Breivold. Han påpekte Jesu ord om at «en ond og utro slekt krever tegn» (Matt 12,39) og trakk parallellen til Rom 1,16 om at evangeliet er en Guds kraft og dermed nok til å skape forvandling når det forkynnes.

Aktualisering

I tredje og siste bibeltime aktualiserte Breivold Jona ved å trekke en tråd til den siste tidens politiske debatt om KrFs veivalg. Som et sentrumsparti, påpekte Breivold, står KrF overfor partier på henholdsvis venstre og høyre side som tenker ulikt om ulike verdispørsmål. På samme måte kan vår tankegang og Guds være ulik, noe som gjøre det utfordrende å skulle følge Jesus.

Så klart har jeg kanskje aldri hørt dette sentrale begrepet bli utlagt

Som kjent ble Jona sint på Gud da Gud valgte å spare Ninive etter at byens innbyggere hadde vendt om (kap. 3,10 og kap. 4). Tankegangen hans stred altså mot Guds. Dette brukte bibellæreren til å forklare begrepet omvendelse, som han definerte til å være en endring av tankegang og verdier (jf. Rom 12,2). Å følge Jesus, sa Breivold, innebærer å vende oss om fra verdens tankegang og til Guds måte å tenke på. Så klart har jeg kanskje aldri hørt dette sentrale begrepet bli utlagt.

Språk

Hvorfor be Jona så deprimert at han ønsket å dø (4,1 og 8). Her benyttet Breivold seg av språklig kunnskap. Det hebraiske verbet som er utgangspunktet for at Jona «syntes meget ille om», er ra’ra’, som kan bety ondskap. Jonas synets altså at Gud handlet ondt da Ninive ble spart.

I 4,6f vil Gud befri Jona fra profetens onde tanke ved å la ham oppleve kontrasten mellom buskens svalende skygge – som minnet bibellæreren om Edens hage – og solens brennende hete – fortapelsen. Utfra dette satte Breivold søkelyset på den enkelte: Trenger noen til å få endret sitt gudsbilde? Hva sier Jonas innstilling om vårt forhold til våre medmennesker, ikke minst den som vi misliker eller er uenig med? I Ninive, sa Breivold, visste de ikke forskjell på høyre og venstre (4,11). Likevel elsket Gud dem og ville at de skulle blir frelst. Og Gud ville gjøre Jona mer lik Jesus.

– Hvem er vårt personlige Ninive, utfordret Breivold.

Guds ord

Bibellæreren påpekte videre at Jona var velkjent i Guds ord. Anklagen hans mot Gud i 4,2 er svært lik 2. Mos 34,6. Men det virket ikke som om Ordet var en autoritet for ham. En del av omvendelsen, sa Breivold, er å la Bibelen styre vår tro og tanke. Kanskje var Jonas tankegang i tråd med god jødisk teologi, men den var likevel imot Guds tanke. Når vi tror at vi har sett noe i Bibelen, lever vi da ut det vi tror er sant, eller slår vi det fra oss?

Med henvisning til Mark 8,34-38 pekte Breivold også på behovet for å stå opp for og å være tydelig på Bibelens ord i et samfunn som vender seg bort fra den. Han viste til Martin Luthers erklæring for Riksdagen i Worms om at «samvittigheten min er bundet av Guds ord».

– Omvendelsen er Guds verk i oss (jf. Fil 2,13). Det var ikke Jona som tok grep og gjorde det selv, sa Breivold og avsluttet med en bønn: «Omvend meg du, Gud, jeg greier det ikke selv.»

Avleggs?

Noen oppfatter visst denne type bibelundervisning, med sterk vekt på utlegning av selve bibelteksten med dens bilder og «frampek», som gammeldags og lite livsnær. Det blir nok også mindre av den. Men Ole Magnus Breivolds tre bibeltimer er ett av mange eksempler på hvor feil det er. 

En slik holdning frontkolliderer med et Pauli eksempel i Galaterbrevet

Og en slik holdning frontkolliderer da også med et Pauli eksempel i Galaterbrevet. I kap. 4 fra v. 21 viser Paulus til Abrahams sønner med to kvinner, «trellkvinnen» og «den frie kvinnen». «I dette ligger en dypere mening. For disse kvinnene er to pakter (…)», utlegger apostelen – ved hjelp av bilder.

I stedet for å betrakte denne måten å forkynne på som avleggs, må etter mitt syn ImF fortsatt utruste mennesker til å legge fram Ordet på denne måten. Ingen står nærmere enn nettopp ImF til å ta det ansvaret.  

BIBELTIME: Ole Magnus Breivold underviser om Jona. FOTO: PETTER OLSEN

Jona for oss konservative

/0 Kommentarer/i , , /av

Igjen fikk vi oppleve det på samme måte som folket på pinsedagen måtte erkjenne etter å ha lyttet til Peters tale: "(...) da de hørte dette, stakk det dem i hjertet".

Det var bibelskolerektor Gunnar Ferstad som innledet forkynnelsesnettverket på Lederkonferansen med dette sitatet fra Apg 2,37. – Forkynnelse er viktig, la Ferstad til.

Da hadde vi nettopp lyttet til en av Ferstads medarbeidere, bibellærer Ole Magnus Breivold, holde den første av sine bibeltimer under Lederkonferansen 2018. Ut fra Jonas bok skal han belyse konferansens hovedtema, «Følg meg».

Breivold påpekte at Jona er en antihelt, han er Bibelens Peer Gynt eller Mr. Bean. Likevel er denne profeten et speil for oss som ønsker å følge Jesus.

De rette ordene

Denne kommentaren skrives idet kvelden har gått over i natt, og jeg skal begrense meg til å trekke fram det i Breivolds tale som stakk mest. Breivold viste til Jonas bekjennelse overfor sjøfolkene når profeten vekkes mens stormen raser: «Jeg er en hebreer, og jeg dyrker Herren, himmelens Gud, han som skapte havet og det tørre land.» (1,9).

Jona, påpekte Breivold, hadde sin bekjennelse i orden. Men problemet var at profeten ikke levde etter Guds vilje. 

Bibellæreren underslo ikke at bekjennelse er viktig (jf. Rom 10,9 og 1. Joh 4,2-3). – Men det handler ikke bare om lære, men om liv, sa Breivold – og viste til Jesu undervisning i Bergprekenen (Matt 7,21-23). 

Konservative

Breivold påpekte at både ham selv og mange av tilhørerne hans denne fredags formiddagen, regner seg som konservative kristne. Fortellingen om Jona kan, mente Breivold, være en utfordring til nettopp slike som oss. 

– Vi kan ha lett for å tenke at vi står mot forfallet og holder Guds ord høyt, men kan det være med på å gjøre oss blinde for egen lunkenhet, spurte Breivold retorisk. 

Som konservativ kristne kan vi kjenne på en stolthet over det vi er, ja, det kan nesten bli som en sovepute, mente bibellæreren.

Storm

– Jona la seg til å sove i et skip som sakte men sikkert fraktet ham bort fra Herren. Skipet kan symbolisere en synd vi har slått oss til ro med, og som dermed fører oss bort fra Gud, utla Breivold og fortsatte:

– Gud kan, i sin kjærlighet, sende oss en storm for å få oss til å vende om. Det behageligste er å ligge der og sove, slik Jona gjorde, og følge strømmen. Men Gud kaller deg til å vende om. Kallet til å følge Jesus handler om mer enn de rette ordene.

Generalsekretær Erik Furnes understreket det på Medarbeiderdagen for ImF-ansatte torsdag: – Å løfte forkynnelsen er fortsatt bærebjelken og ImFs primære kall.

Nøkler

Hvorfor? Fordi det er forkynnelsen som fører til at troen skapes – ikke forkynnelse av hva som helst, men av og som «Kristi ord» (Rom 10,17).

Tidligere bibelskolelærer og normisjonsgeneral Rolf Kjøde sa det blant annet slik på forkynnelsesnettverket: – Forkynnelse handler om å kommunisere Guds ord på en slik måte at distansen mellom Gud og den som hører, blir tatt bort. Kjøde siterte fra Vidar Kristensens sang:

Og når Ordets nøkler åpner

en lukket hjertegrind,

tar vi et skritt til siden

slik at Jesus slipper inn.

«Ordets nøkler». Da er det nettopp Ordet som det må legges vinn på opplesningen og utleggelsen av, med bønn om at Den hellige ånd åpner en vei. Da skapes det, for igjen å sitere Rolf Kjøde, «møteplasser for Gud i menneskers liv – til livsforvandling».

Også første dag av Lederkonferansen ble en slik møteplass. Forkynnelse er avgjørende – fordi Bibelens Gud er en talende Gud (2. Tim 4,1ff).