Innlegg

Rettferdig kjærlighet

En gud som vi forsto i ett og alt, ville ha befunnet seg på vårt eget nivå, Lykkeligvis er det ikke en slik Gud vi har, og dermed har vi også bruk for ham, skriver Sambåndet på lederplass.

«Det eldgamle budskapet er på vei ut av kristen forkynnelse», innleder Vårt Land en seks siders «Hovedsak» med i lørdagsavisa 6. januar. Det er Jesu død på korset som bærer av vår straff og soner av vår synd, journalistene har i tanken.

Mot slutten av fjoråret ble det tydelig at det som hadde startet i utlandet blant såkalte postmoderne teologer, har fått rom også blant norske forkynnere. Pastor i Oslo misjonskirke Betlehem, Erik Andreassen, erfarer at man i dag må lete lenger i evangelikale miljøer for å finne det han kaller «skremselsforkynnelse». Han synes det er «mye bra med at man har sluttet å fremstille Gud som sint og med behov for å straffe.»

Felles for dem som tar avstand fra Jesu stedfortredende strafflidelse, synes å være at de har problemer med å forstå en slik handlemåte fra Gud. «At Gud konfronterer mennesker med deres synd og kaller dem til oppgjør og omvendelse er ikke det minste problematisk. Men spørsmålet man bør stille seg, er om stedfortredende korsdød er en god måte å gjøre dette på», uttaler MF-teolog Asle Eikrem. Legger man til grunn det kristne har gjort siden oldkirken, setter altså Eikrem seg til doms over Gud. Adventistpastor Harald Giesebrecht har – i samme ånd – stilt seg spørsmålet «tror Gud på Jesus?» og har skrevet boken «Ærlig talt, Gud».

Sambåndet tar i februarnummeret opp tråden fra senhøsten 2016. Vi tar mål av oss til å svare på noen av de påstandene som er kommet fram det siste året, ved å påvise at Jesu lidelse og død på korset i vårt sted går som en blodrød tråd gjennom hele Bibelen. Derfor har da også store evangelikale nettverk gjort det som også kalles objektiv forsoningslære, til forutsetning for medlemskap.

Nødvendigheten av å være rettferdig, for dermed selv å kunne rettferdiggjøre andre, forklarer den treenige Guds handlemåte.

Det er nødvendigheten av å være rettferdig, for dermed selv å kunne rettferdiggjøre andre, som forklarer den treenige Guds handlemåte. At Jesus, som den andre personen i guddommen, frivillig påtok seg gjøre opp for synden i vårt sted, oppfatter vi først og fremst som uttrykk for grenseløs kjærlighet.

Også vi synes det er vanskelig å fatte hvorfor det «behaget» Gud å «knuse» Jesus, slik profeten Jesaja forutså. Men Gud har åpenbart sin vilje gjennom Jesus og Bibelen. En gud som vi forsto i ett og alt, ville ha befunnet seg på vårt eget nivå, og en slik gud kunne vi både ha diskutert med og skaltet og valtet med læren til. Men lykkeligvis er det ikke en slik Gud vi har, og dermed har vi også bruk for ham.         

Illustrasjonsfoto: Offerlammet. Kilde: Wikimedia Commons. Acquired by Henry Walters with the Massarenti Collection, 1902

Straffen lå på ham

KOMMENTAR Jesu stedfortredende strafflidelse går som en blodrød tråd gjennom hele Bibelen.

6. januar viet Vårt Land seks sider til hva som skjedde på korset. Debatten startet da Sambåndet i november 2016 første gang skrev om angrepet på det som også kalles objektiv forsoningslære.

Kritikk

Det siste året har særlig tre personer stått fram i Norge med kritikk av objektiv soning: Hovedpastor Erik Andreassen i Oslo misjonskirke Betlehem, leder Harald Giesebrecht i Syvendedags Adventistkirkens barne- og ungdomsforening og seniorprofessor Notto Thelle ved teologisk fakultet, Universitetet i Oslo. Dette er et utdrag av et svar til dem i årets februarnummer av Sambåndet.

Lære

Andreassen holder seg til den klassiske forsoningslæren, som legger vekt på at Jesus døde for å beseire ondskap og død og bringe befrielse. Jeg er enig med førsteamanuensis Arne Helge Teigen ved Fjellhaug internasjonale høgskole som i den viktige boken «Kors og frelse», framholder at klassisk og objektiv forsoningslære er to sider av samme sak. Vi står da igjen med den subjektive, liberalteologiske forsoningslæren – om at synd ikke finnes, og at Guds tilgivelse derfor ikke er nødvendig – som ubibelsk. 

N.T. Wright

Erik Andreassen siterer den britiske teologen N.T. Wright på at mange kristne har unnlatt å tolke Jesus ut fra det Bibelen sier om hva Gud gjorde med jødene. Tankerekken «vi har syndet – Jesus døde – vi blir frelst» holder ikke, ifølge Wright. Jeg vil argumentere for at læren om Jesu objektive, stedfortredende lidelse og soning nettopp er grunnlagt på det Guds handlemåte overfor israelsfolket betyr for oss som hedningekristne. (Alle uthevelser i bibelsitater er mine.)

Guds lam

Døperen Johannes plasserer Jesus inn i israelsfolkets historie: «Dagen etter ser han Jesus komme til seg, og sier: Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd!» (Joh 1,29, jf. Apg 2,22-23; 4,26f). I 2. Mos 12 leser vi om den siste av plagene Gud førte over Egypt for at farao skulle la det slavebundne israelsfolket forlate landet. Dersom blodet fra påskelammet ble smurt på ytterdørens rammeverk, sparte Gud livet til den førstefødte innenfor.

Vårt lam

Paulus bekrefter sammenhengen mellom Jesus og påskelammet i 1. Kor 5,7: «For vårt påskelam er slaktet, Kristus.» I Luk 24,25-27 sier Jesus til emmausvandrerne: «Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet? Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og forklarte for dem i alle Skriftene det som er skrevet om ham» (jf. Apg 3,15-18).

Jesus kalles også for «vårt påskelam». I Egypt døde påskelammet i stedet for den førstefødte. Peter bekrefter i apostelens første brev (1,18-20): «For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting (…) dere ble kjøpt fri (…), men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam. Han var forut kjent (…), og for deres skyld er han blitt åpenbart ved tidenes ende.»

Synd

«Den som synder, skal dø», sier profeten (Esek 18,20a). Paulus samstemmer i Rom 6,23a: «For syndens lønn er døden». For de førstefødte i de israelittiske familiene i Egypt ble dommen eksekvert over det lyteløse og uskyldige lammet. For oss ble dommen eksekvert over den syndfrie Jesus.

Døde

Hebreerbrevet sier det slik om da Jesus ble menneske (2,14-15): «Da nå barna har del i kjød og blod, fikk også han på samme vis del i det, for at han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen». Vi er ikke frelst fordi Jesus oppfylte loven, men fordi han døde i vårt sted.

Juridisk

Jesaja profeterte slik (kap. 53) om det få vil være uenig om at er Jesus: «Han ble såret for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. (…) Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham. (…) Ved trengsel og ved dom ble han revet bort». Språket er juridisk. Peter bekrefter stedfortredelsen i sitt første brev (2,24a): «han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet».

Døperen Johannes

I boken «Gåten Jesus» skriver Notto Thelle at det er «vanskelig å tenke seg at denne (læren om objektiv soning, min anm.) kan amputeres uten at kirken blir skadet og får fantomsmerter.» Thelle peker også på at døperen Johannes utpeker Jesus som «Guds lam». Men så forsøker professoren å argumentere for at verken døperen eller evangelisten hadde soning i tankene. Starten av Jes 40, som døperen knytter seg an til, gjør det til en underlig påstand. Og hva evangelisten angår, skriver Johannes i sitt første brev (1,1b-2) at Jesus Kristus «er en soning for våre synder (…) også for hele verdens» (jf. 3,5).

Ofring

Harald Giesebrecht hevder (i Dagen 30.11.17) at blod ikke var nødvendig for at Gud skulle kunne tilgi, og at «drapet» på dyret ikke var sentralt. Jeg vil henvise Giesebrecht til framstillingen ovenfor om Guds lam og vårt lam. Jeg har også vist til flere skriftsteder som slår fast at Jesu død, som vårt påskelam, var nødvendig. Jesus uttalte om sin forestående korsdød: «For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse (Matt 26,28). Paulus skriver til efeserne (1,7): «I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse etter hans nådes rikdom.»

Jesus

Fordi ofringene i gamle pakt er en skygge (Hebr 10,1), refereres Jesus slik i Hebr 10,8-10: «Først sier han altså: Offer og gaver og brennoffer og syndoffer ville du ikke ha, og hadde du ikke lyst til – enda disse blir båret fram etter loven. Deretter sier han: Se, jeg kommer for å gjøre din vilje. Han tar bort det første, for å la det andre stå fast. Ved denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme blir ofret én gang for alle.»

Jo, Giesebrecht, vårt påskelam, Kristus, ble ofret. Og som yppersteprest (Hebr 8) motsvarer Jesus handlingene til ypperstepresten Aron (jf. Hebr 7,27; 9,24; 9,28).            

Rettferdig

Jesu objektive, stedfortredende strafflidelse er vanskelig å forstå. Men dette var nødvendig for at Gud skulle kunne være rettferdig (Rom 3,25-26), og Jesus fikk se resultater av sitt offer (Jes 53,10ff). «Er ei det kjærlighet, da er havbunnen tørr».   

Også publisert i Vårt Lands papirutgave og på verdidebatt.no 17.02.18.

Les også Synspunkt i Dagen om samme tema (16.02.18).

Er du ikke abonnent på Sambåndet og ønsker å lese den fullstendige artikkelen, kan nr. 2/18 kjøpes her

En frelser

Vi skal ikke veldig mye lenger enn til julens tekster for å avvise en begrensning av frelsen til å handle om jordeliv, skriver Sambåndet på lederplass.

«I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids by», kunngjorde Herrens engel for hyrdene (Luk 2,11). «Han skal frelse sitt folk fra deres synder», fikk Josef høre (Matt 1,21).

I dag vet man tydeligvis bedre enn evangelistene: «Å bli frelst betyr å bli satt fri fra slaveri eller fangenskap, ikke å bli frelst fra våre synder», hevder eksempelvis den avdøde forfatteren Marcus J. Borg i boken «Gjenoppdag kristendommen» som nylig er oversatt til norsk. Borg er en av dem som vil «avskaffe» den objektive forsoningslæren – et angrep på kristendommens kjernepunkt som Sambåndet viet temaseksjonen i nr. 11/16 til. Borg har langt på vei norske støttespillere i professor Notto Thelle og pastorene Harald Giesebrecht og Erik Andreassen, for å nevne noen som har stått fram de siste månedene.

I dag vet man tydeligvis bedre enn evangelistene

Vi skal altså ikke veldig mye lenger enn til julens tekster for å avvise en slik begrensning av frelsen til å handle om jordeliv. Det greske substantivet som er oversatt med «frelser» i Luk 2, sótér, er det samme som er brukt om Jesus i Fil 3,20: «vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus som frelser.» I kap. 1,47 bruker Lukas samme tittel om Gud, og indirekte i 1,69 om Jesus, «frelsens horn».

Sótér kommer av verbet sózó, som betyr frelse eller redde – å frelse fra fare og til trygghet. Profeten Joel bruker dette verbet i kap. 3,5 i anledning frelse fra den framtidige «Herrens dag», den «store og forferdelige». Det er det samme verbet Matteus bruker i kap. 1.

Når foreldrene bærer Jesus inn i tempelet 40 dager etter fødselen, møtes de av blant annet disse ordene fra Simeon, «en rettferdig og gudfryktig mann»: «Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse, som du har beredt for alle folks åsyn» (Luk 2,30, vår kursivering). Adjektivet frelse, sótérios, stammer fra det samme substantivet som i v. 11, sótér, frelser. «Simeons lovsang er det første stedet i Lukasevangeliet hvor Jesus og hans frelsesgjernings universelle betydning blir spesielt vektlagt», skriver Tormod Engelsviken og Svein Granerud i kommentarserien Bibelverket.

Barnet i krybben fører oss til korset

Barnet i krybben fører oss til korset. La oss denne julen med fornyet frimodighet stemme i det femte verset i «Det lyser i stille grender» av Jakob Sande: «den songen som atter tonar/med jubel kvar julenatt/om barnet, Guds son, vår sonar/som døden for evig batt.»

Les også: Ære til Gud åleine – av Erik Furnes

Guds lam og vår høgtid

Vi gjer ei stor urett dersom vi gjev tilslutning til forkynning som forteier sanninga om Kristi død i vår stad, meiner Sambåndet.

Når vi les Israels historie i Det gamle testamente, er det ei brutal historie prega av krig og brutalitet. Likevel vart ikkje ein av dei frelste ved eige sverd og ved eige strev. Dei vart eine og åleine frelst og utfridd ved at ein uskuldig døydde i deira stad. Dei skulle slakte eit feilfritt lam, og blodet skulle dei smøre på dørstolpane. «Blodet på dei husa de er i, skal vere til eit teikn for dykk. Når eg ser blodet, vil eg gå forbi dykk. Ikkje eit einaste drepande slag skal råke dykk når eg slår Egyptarlandet» (2. Mos 12:13).

Takk Gud, for dette forbildet er lett for oss å forstå. Guds veg er frelse ved blodet frå Guds fullkomne offerlam, Jesus Kristus. Om vi stig inn i lyset med våre liv, og bekjenner våre synder innfor Guds ansikt, har vi løfte om at Jesu blod reinsar oss frå all synd (1. Joh 1:7). Dei måtte for all del ikkje ete kjøtet rått eller kokt, men berre steikt over elden, noko som talar om at vår frelsesveg går gjennom den liding og dom som fall over Kristus.

Denne dagen, den som seinare skulle kallast den store forsoningsdagen, skulle vere ein minnedag og høgtidsdag for all ettertid. «Denne dagen skal vere ein minnedag for dykk, de skal halde han som ei høgtid for Herren. Det skal gjelde som ei evig forskrift for dykk å halde han, ætt etter ætt» (2. Mos 12:14). Vi skal minnast og forkynne om Guds offerlam som måtte lide og døy for vår skuld og vår stad. 

Det er ikkje den fullkomne, den snille, den sjølvfornektande, den velgjerande, den solidariske Jesus vi skal ha oss forkynt som frelsar

Vi gjer ei stor urett dersom vi gjev tilslutning til forkynning som forteier sanninga om Kristi død i vår stad. Det er ikkje den fullkomne, den snille, den sjølvfornektande, den velgjerande, den solidariske Jesus vi skal ha oss forkynt som frelsar. Desse sidene skal vi halde fram som eksempel for eit kristenliv i Jesu fotspor. Men det er berre Lammet som døydde på Golgata, han som tok vår dom og død på seg, vi skal ha oss servert som frelsar. Vi vil ikkje ha servert rått eller kokt kjøt når Herren seier vi skal ta til oss lammet som er steikt over elden. Ved dette offeret er dommen fullbyrda over oss. Som den førstefødde i Israel fekk sin dom og død i lammet som døydde i hans stad, har vi fått vår dom og død i Kristus Jesus. Dommen er falt. Døden er ei kjensgjerning. «Når éin er død for alle, så har dei alle døydd» (2. Kor 5:14).

Vi vert invitert til å halde høgtid for Herren. Det gjer vi ved å nyte samfunn med Gud og hans familie i Jesus Kristus.

Dommen og tårene

Når Bibelens autoritet vert broten ned, er det i prinsippet ingen grenser for kva ein kan så tvil om av sentrale bibelske sanningar, peikar Sambåndet på.

Det er ikkje til å undrast over at det har kome opp ein debatt i kristen dagspresse denne hausten om «livets to utgonger». Når ImF i sin uttale om kyrkjesituasjonen ikkje nemnde samlivsetikk med eitt ord, var det for å understreke eit sentralt poeng: Når Bibelens autoritet vert broten ned, er det i prinsippet ingen grenser for kva ein kan så tvil om av sentrale bibelske sanningar. Forrige nummer av Sambåndet kasta lys over dette med sitt søkelys på forsoningslæra, og vi bør ikkje verte overraska over kva nye utslag eit liberalt skriftsyn vil få.

Vi bør ikkje verte overraska over kva nye utslag eit liberalt skriftsyn vil få

Kva har hendt i spørsmålet om frelse og fortaping? Den svenske misjonsteologen Agne Norlander har sagt dette: «Først unnviker man å snakke om et teologisk lærespørsmål. Når man har gjort det tilstrekkelig lenge, begynner man å fornekte. Det er dette som har skjedd i forhold til spørsmålet om livets to utganger. Men dermed forsvinner også en vesentlig motivasjon bak all misjonsvirksomhet» (Agenda 3,16 – januar 2005). Vi trur dette er ei rett skildring. Etter ei tid der det kanskje var for einsidig søkelys på fortapinga sin realitet, har dette tema vorte lite framme i forkynninga, og dermed er ein no kome over i fornektinga.

Ved sida av at Bibelen talar tydeleg om den evige konsekvensen av å forkaste Guds veg til frelse, bør vi også peike på den «sjelesørgeriske» sida av dommen. Mange menneske lever under ufatteleg smerte, urettferd og undertrykking, og for desse har Bibelen ein bodskap om at Gud ein dag skal bringe alt fram i sin rettferdige dom: «Hemna dykk ikkje sjølve, mine kjære, men gjev rom for vreiden. For det står skrive: Hemnen høyrer meg til, eg vil gje attergjeld, seier Herren» (Rom 12:19). Vi skal kjempe for rettferd, og Ikkje noko menneske skal la seg trakke på, men samtidig vil ikkje alt verte rettferdig i denne verda. Her skal vi leve i tillit til at Gud ein dag skal døme.

Alt vil ikkje verte rettferdig i denne verda. Her skal vi leve i tillit til at Gud ein dag skal døme

Så vil vi minne om at denne sida av Bibelens bodskap må løftast fram med det same sinnelag som kjem til uttrykk hos Paulus: «For som eg ofte har sagt dykk, og no atter seier med tårer: Mange ferdast som fiendar av Kristi kross.  Dei endar i fortapinga ….» (Fil 3:18f). Dette seier noko om den nød for sjelene som er drivkrafta i hans misjonsteneste, og det er det same sinnelag som pregar Jesus Kristus når han ser ut over Jerusalem og gret over byen. Ingen harde og lettvinte ord må falle når vi talar om dommen, men samtidig må Ordet må få lyde også om dette.

Les også: Uforsonlig feil (bloggpost på imf.no)

Avviser soningstanken

– Det er fortsatt mange som mener tanken om stedfortredende strafflidelse er den beste måten å forstå betydningen av Jesu død på korset på. Men min opplevelse er at det er stadig flere teologer som går bort fra en slik tenkemåte.

Ordene kommer fra Asle Eikrem, førsteamanuensis i systematisk teologi ved Menighetsfakultetet. Han mener derimot at disse tankene ikke er nye.

– Helt siden opplysningstiden har forestillingen om stedfortredende strafflidelse blitt gjenstand for kritikk, sier han.

Glad i Bibelen.

Eikrem er oppvokst i bedehustradisjonen og uttrykker at han «har dyp respekt for bedehusfolket på mange måter». Han har også mye godt å si om arven fra bedehuset, blant annet mener han at «tanken om at Gud gjør noe i Jesus som ikke andre mennesker er i stand til», bør holdes fast på.

– Men påstanden om at Gud straffer Jesus for våre synder, mener jeg er dypt problematisk. Gudsbildet en slik påstand forutsetter, er vanskelig å forsvare, sier han til Sambåndet.

Eikrem presiserer, som en forutsetning for sine svar, at han «er glad i Bibelen».

– Den er en viktig, interessant og spennende bok som jeg har brukt størstedelen av mitt voksne liv på å studere mange timer om dagen, sier han.

Men i et vitenskapelig arbeid med bibeltekster, skal tekstene kritisk etterprøves.

– Et bibelsitat er ikke et teologisk argument, men danner utgangspunktet for en diskusjon som må ta all menneskelig erfaring med i betraktning, sier han.

Avviser vold.

I disse dager arbeider han med en bok der blant annet spørsmålet om soning og forsoning er tema. Der diskuterer han forholdet mellom ulike forståelser av kjærlighet i kristen tradisjon og kristne forestillinger om offer. Disse diskuterer han opp mot ulike forståelser av betydningen av Jesu liv som helhet, både knyttet til hans død på korset, men også til måten han levde sitt liv på for øvrig.

– I boken avviser jeg alle forståelser av frelse hvor vold er nødvendig for at målet skal realiseres, bl.a. tanken om at Jesu død på korset er et uttrykk for stedfortredende strafflidelse, sier han og fortsetter:

– Dette innebærer at jeg ikke tilskriver mordet på Jesus noen frelsende betydning. I det øyeblikket man gjør det, tilskriver man voldshandlinger en form for guddommelig nødvendighet, noe jeg mener er i dyp konflikt med hvem Gud er. Guds vilje kommer derfor ikke til uttrykk i korsfestelsen av Jesus, men i Guds reaksjon på denne hendelsen, der han reiser opp voldsofferet.

Enkeltstående vers.

– Men hvordan vil du forholde deg til bibelske tekster som for eksempel Jesaja 53,5, Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder, eller Kol 2,14, han tok bort (gjeldsbrevet) da han naglet det til korset?  

– Det er ikke vanskelig å finne enkeltstående bibelvers som motsier min posisjon. Men, gitt det bibelsynet jeg forfekter, så er ikke dette problematisk. Det er mange ting som blir sagt og gjort i Bibelen det er vanskelig å forsvare som gode ord og handlinger. Dette utelukker ikke at Bibelen gir oss mange gode ressurser til å forstå livet, og leve godt.

De konkrete tekstene Sambåndet gir som eksempler, vil Eikrem møte slik:

– Ordene fra Jesaja 53 er sjelden eksplisitt brukt til å fortolke Jesus-fortellingen. Det er verdt å merke seg at et av de få stedene det faktisk skjer (Matt 8, 17), brukes det til å fortolke en hendelse der Jesus tar bort sykdom uten å måtte lide på samme måte som Peters svigermor. Dette sier jeg som en generell advarsel mot å anvende ord i GT for å fortolke Jesu liv.

– Når det gjelder ordet i Kol 2,14, så finner jeg denne tolkningen av korset dypt problematisk. Som Jesu tilgivende aktivitet før korsdøden viser, kan heldigvis Gud tilgi uten å kreve stedfortredende strafflidelse, sier Asle Eikrem.
 

Trenger Jesus.

– Men når stedfortredende soning fjernes som det sentrale, hva blir da kjernen i kristendommen?

– Å avvise tanken om stedfortredende strafflidelse er ikke ensbetydende med at den kristne troen har mindre å si om livet og livets utgang. Tvert imot, ved å reformulere vår forståelse av Jesu liv og død, kan vi bidra med et mye rikere og mer nyansert vokabular om hvem Gud er og hvordan Gud forholder seg til vår verden, sier Eikrem og eksemplifiserer:

– Vi trenger Jesus i kampen mot urettferdighet på alle samfunnsmessige plan, vi trenger Jesus til å lære oss om hvordan vi konfronterer synd på en måte som skaper forandring i menneskehjerter, vi trenger Jesus til å forstå at livet og dets muligheter for å erfare godhet er en gave, og vi trenger Jesus for å forstå betydningen av vår egen død og hvilke nye muligheter for liv døden åpner for.

Lurer du på hva Sambåndet mener om dette og/eller ønsker du å kommentere? Les lederartikkelen på sambåndet.no og bruk kommentarfeltet under den