Innlegg

UTRUSTA: – Eg har personleg fått undervisning i frikyrkjeforsamlingar, og dette har utrusta meg til engasjement i Den norske kyrkja, seier Rikke Grevstad Kopperstad. Foto: Stein Gudvangen, KPK.

– Den norske kyrkje ser frikyrkjer som trugsmål

Rikke Grevstad Kopperstad var delegat på Kyrkjemøtet og trur Den norske kyrkja har ei kjensle av å vere frikyrkjene underlegen.

Grevstad Kopperstad har sjølv fått viktige impulsar frå det frikyrkjelege i Norge.

– Eg har personleg fått undervisning i frikyrkjer, i Ungdom i Oppdrag og i Aglow, og dette har utrusta meg til engasjement i Den norske kyrkja (DNK). Det eg har fått, har berika meg så mykje og utfylt så mykje som ikkje vert dekt i DNK, seier Grevstad Kopperstad til Kristelig Pressekontor.

Frikyrkjeleg trugsmål?

Ho meiner det i eit av dokumenta til Kyrkjemøtet – Et utfordringsbilde for Den norske kirke – framstår som Den norske kyrkja ser på frikyrkjer som teologiske og organisatoriske trugsmål:

«I byer er det også lettere å søke andre menigheter enn sin geografiske, eller å etablere nye menigheter basert på meningsfellesskap. På sikt kan dette undergrave en kirkelig struktur og teologi som sier at menigheter ikke bygges på meningsfellesskap, men på Kristus-fellesskap.»

– Kyrkja må sjå på dei frie kyrkjelydane som ressursar vi kan lære noko av. Eg kunne ynskje at DNK var meir nyfiken på kva frikyrkjene gjer for å få folk til å strøyme til. Grundig bibelundervisning og smågruppefellesskap er to ting dei tek på alvor i det frikyrkjelege, og som vi i DNK ikkje driv med, seier Grevstad Kopperstad.

I lys av kritikken mot det store misjonsarrangementet The Send i Telenor Arena 25. juni neste år, seier ho.

– Eg trur ikkje kritikken mot The Send er naudsynt, og han handlar om ei kjensle av å vere underlegne i DNK, bemerkar ho.

Samtidig som ho medgir at det også kjem kritikk den andre vegen, frå frikyrkjene mot DNK, manar ho til at Den norske kyrkja heller let seg inspirere av frikyrkjene.

«All in»

Som ung vart Grevstad Kopperstad dregen med til Trefoldighetskyrkja i Oslo der ho fekk eit uventa møte med Jesus. No forsvarer ho ungdom som vert sett i brann på kristne storsamlingar.

– Spørsmålet om rekruttering har vore sentralt på Kyrkjemøtet, og ungdomar som er blitt gripne av evangeliet, vert potensielle medarbeidarar i kyrkja på sikt, seier Grevstad Kopperstad.

Fredag 12. november gjekk ho på talarstolen under Kyrkjemøtet i Trondheim og fortalde korleis ho fekk eit sterkt personleg møte med Jesus under Jesus-vekkinga på 1970-talet. Der og då vart skepsisen hennar vend til begeistring, og ho gjekk «all in», eit omgrep som har vore diskutert den seinare tida i samband med The Send. Storsamlinga har fått mykje kritikk grunna påståtte koplingar til kontroversielle predikantar og politikarar, ikkje minst i USA.

Takka

Grevstad Kopperstad representerte Møre på Kyrkjemøtet i Trondheim. Under generaldebatten sende ho takk i staden for kritikk til dei som står bak The Send og «andre arenaer for Jesus-begeistring».

– Takk til kyrkjelydar som sponsar utgifter for dei unge, til leirar og konferansar. Forvandla liv er ei god investering, sa ho. KPK

Teksten er skriven av Stein Gudvangen, Kristelig Pressekontor

 

Kyrkjemøtet

  • Kyrkjemøtet er det øvste demokratiske organet i Den norske kyrkja.
  • Kyrkjemøtet har 116 delegatar som normalt samlar seg ein gong i året.
  • Trondheim har vore staden for Kyrkjemøtet dei siste åra. I år var møtet frå 11. til 16. november.
  • Kyrkjemøtet er sammensett av 77 leke medlemer valde ved direkte val, 22 representantar for prestar og leke kyrkjeleg tilsette, 12 biskopar, 3 samiske representantar, 1 representant frå Døvekyrkja og leiaren for Samisk kyrkjeråd.
  • Dessutan har leiaren av Mellomkyrkjeleg råd, ein delegat frå kvart av dei tre teologiske fakulteta og 4 representantar for Ungdommens kyrkjemøte tale- og forslagsrett, men ikkje stemmerett.

KRITISK: – Det er nokre som må reorientere seg no og finne ut av kva ei folkekyrkje er, seier Egil Morland, delegat i Kyrkjemøtet frå Bjørgvin. Foto: Stein Gudvangen, KPK.

‘- Kyrkja tonar ned trua

Egil Morland meiner det no er lagt til rette for at Den norske kyrkja kan styrast frå kammerset til Åpen folkekirke.

Kyrkjemøtet 2019 blei avslutta måndag. Delegat Egil Morland frå Bjørgvin meiner også det er blitt stadfesta at det er blitt trongare for dei som ikkje er einige med Åpen folkekirke i synet på homofilt samliv.

– Åpen folkekirke bestemmer

– Kva hovudinntrykk sit du att med etter Kyrkjemøtet 2019?

– Eg synest det Alf Gjøsund i Vårt Land skriv, er ganske treffande når han seier dei bør legge ned Åpen folkekirke. I dette kyrkjemøtet såg vi at stemmetala jamnt over var dei same heile vegen og i dei fleste sakene, sjølv om det var nokre positive unnatak. Det tyder at det Åpen folkekirke har bestemt seg for, slik blir det, seier Morland i ei oppsummering til Kristelig Pressekontor.

Kyrkjemøtet vedtok måndag at dei lokale kyrkjelydane skal få mindre liturgisk fridom. Om dette seier Morland:

– Det er Kyrkjemøtet som vedtek om den nye liturgien skal innførast. Så må Kyrkjemøtet etter det vedtaket som no er gjort, seie om lokalkyrkjelyden i kvart einskildtilfelle skal få lov til å nytta den gamle liturgien, eller om dei må innføre den nye. Det er ikkje slik at Kyrkjemøtet ikkje har lov til å vedta dette, men spørsmålet er om fleirtalet vedkjenner seg at det no er eit nytt prinsipp som blir introdusert.

Meir sentralstyrt

– Ser vi med dette ei meir sentralstyrt kyrkje?

– Ja, og det ser vi også mellom anna ved at det skal vere direkte val til bispedømmeråd og kyrkjemøte. Det universelle er jo at det er eit indirekte system, der soknerådet vel representantar til bispedømmerådet, og at medlemene der er utsendingar til Kyrkjemøtet. Eit slikt system ville ha knekt Åpen folkekirke si makt, seier Morland.

Han meiner det no er duka for at Åpen folkekirke kan avgjere det meste bak lukka dører på sitt eige rom. Dette vart tydeleg på Kyrkjemøtet 2019.

Delegaten frå Bjørgvin meiner eit slikt system aldri ville vorte akseptert og sett på som demokratisk nokon annan stad, til dømes på fotballtinget.

– Det skulle ha tatt seg ut, seier han og legg til: – Men dette er ei av dei kampsakene eg har tapt.

Kyrkjeordning

I saka om kyrkjeordning argumenterte Morland for at lokalforsamlingane har rett til å velja kvafor liturgibøker dei tek i bruk. Vårt Land skriv at dette til no har vore opent for tolking i kyrkjelova, og at ein del forsamlingar har nytta seg av det for å unngå å ta i bruk liturgien for vigsel av likekjønna. Dette «holet» i lova er no tetta etter at Morland sitt forslag om å ha same lovtekst som i dag, falt med 27 mot 83 stemmer. 

– Dette endrar makttilhøvet mellom det nasjonale og det lokale planet og bryt med det som har vore praksis tidlegare, seier Morland til Vårt Land. 

Han gjorde seg gjeldande frå talarstolen i fleire av sakene som vart handsama på Kyrkjemøtet i Trondheim frå onsdag sist veke og fram til måndag.

– Ligg vigselssaka, slik du ser det, framleis bak vedtaka om auka sentralstyring?

– Eg vil ikkje seie at alt handlar om vigsel, men det dreier seg om ein generell teologi som freistar å tone ned den personlege trusdimensjonen ved det å høyre til i kyrkja.

– Ikkje plass til to syn

– Etter vrakinga av Helge S. Gaard som biskop i Stavanger og responsen frå kyrkerådsleiar Kristin Gunleiksrud Raaum på kritikken mot denne avgjerda – har vi i realiteten ei kyrkje der det er plass til to syn i vigselssaka og plass til lokale variasjonar i kyrkjelydane?

– Nei, det har vi slett ikkje, og eg er litt forundra over at dette ikkje har fått større konsekvensar i Stavanger, seier Morland.

Han syner til Stavanger-delegaten Jostein Ådna som under Kyrkjemøtet klaga over mangelen på handlingsrom for dei som står for mindretalet sitt syn i ekteskapssaka.

Les òg: Ei rådlaus kyrkje (kommentar).

Truga folkekyrkjeomgrep

– Kva konsekvensar vil desse utviklingstrekka få; blir det no sett fart i ein prosess der fleire melder seg ut av Den norske kyrkja og startar nye fellesskap?

– Det skjedde ikkje noko på dette kyrkjemøtet som straks vil føre til fleire utmeldingar, meiner Morland.

– Men noko nytt håp vart vel heller ikkje tent for det kyrkjelege mindretalet?

– Nei, det var det ikkje, og det kunne vore interessant å om nokon hadde undersøkt kor mange kyrkjemedlemer som har gått inn i andre trudomssamfunn. Kristenlivet i ein by som Kristiansand er til dømes dominert av dei frikyrkjelege.

Morland viser til at presten Trond Bakkevig i si tid definerte at ei folkekyrkje måtte ha minst halvparten av befolkninga som medlemer. Utviklinga har gjort at folkekyrkjeomgrepet, som jamvel ligg inne i grunnlova, no er truga. Eller så må det få eit nytt innhald.

– I Oslo er medlemstalet forlengst under 50 prosent, og tala for dåp og vigsel og jamvel for gravferder går kraftig ned, seier Morland.

Han indikerer at strategien til Åpen folkekirke er sårbar.

– Det er nokre som må reorientere seg no og finne ut av kva ei folkekyrkje er, seier han. KPK

Redigert for sambåndet.no av Petter Olsen

KLAR TALE: – Skal man få endringer, må man være litt krass, sier kirkemøtedelegat Gunnar Gjevre som nok hadde generaldebattens skarpeste innlegg. Foto: Stein Gudvangen, KPK.

For krass for Kirkemøtet – og for Verdidebatt

'- Kirkens oppdrag er å vinne mennesker for Kristus, men det skjer ikke uten å konfrontere. Kanskje må vi stille folk på valg, sier Gunnar Gjevre. Hamar-delegaten fikk tilsnakk på Kirkemøtet og ble slettet av Verdidebatt.

Kirkemøtet 2019 avsluttes mandag. Det krasseste innlegget rommet hard kritikk av kirkeledelse og politikere, kvinner og menn. For dette fikk Gunnar Gjevre tilsnakk av møteledelsen, men han angrer ikke.

Under generaldebatten torsdag i forrige uke kom Gjevre med bredsider mot mange, og flere reagerte sterkt – deriblant møteledelsen som etterpå kalte læreren fra Våler i Hedmark inn på teppet.

Bisperefs

Innlegget må ses i lys av Bispemøtets nylige uttalelse om abort. Der sier biskopene blant annet at «Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang» og erkjenner at kirken ofte har sviktet gravide kvinner, ikke minst de ugifte.

– Det sies at abortloven er en god lov. Det er løgn, åpnet Gjevre og fortsatte: – En lov som tillater oss å drepe andre mennesker, vil aldri være en god lov. Det er å bryte budet «Du skal ikke slå ihjel», sa delegaten fra Hamar bispedømme.

– Sannheten er at den svakeste parten ikke er kvinnen, men fosteret, sa han og kalte abort «ofring på selvrealiseringens alter – både for menn og kvinner»:

– Seksuell frigjøring, abortlov, samboerskap; alt dette holder dere fanget under syndens lov, sa han til kvinner, mens han anklagde menn for å ha utnyttet kvinner.

– Dere biskoper, hyrder og kirkeledere: Hvorfor leder dere oss vekk fra Gud og Guds ord? Dere er mer politikere enn biskoper og tilsynsmenn, sa han og mente biskopene svikter sitt tilsynsansvar.

Han konfronterte også lovgiverne for ikke å ville verne «det mest dyrebare og kunstferdige av alt i skaperverket, barnet i mors liv!»

– Jeg har sagt hva Gud har gitt meg å si. Dette er valget: Dom – eller frelse, avsluttet han.

– Må være krass

Alt han rakk å si på talerstolen, var fra manus, men han feilberegnet taletiden og kom ikke i mål på to minutter. Derfor ble han klubbet. Hans forsøk på å publisere manuskriptet i sin helhet på Vårt Lands verdidebatt.no – slik han for øvrig også gjorde med innlegget sitt fra i fjor – strandet fredag morgen da moderator slettet innlegget.

Uansett er abortsaken så viktig for Gjevre at han mener det er nødvendig å si tydelig ifra.

– Skal man få endringer, må man være litt krass, sier han og viser til at både profetene i Det gamle testamente og Jesus selv serverte mange domsord, sier han til Kristelig Pressekontor.

– Du antyder at budskapet ditt er profetisk?

– Jeg kaller meg ikke profet, men ser på det jeg sa, som profetisk tale.

Foran Kirkemøtet har Gjevre fordypet seg blant annet i Jeremia-boka.

– Som Jeremia skulle jeg gjerne vært spart for rollen jeg har nå, sier han, men understreker at det viktigste for ham er lydighet mot Gud.

– Er man ikke lydig, blir man mer og mer tonedøv, forklarer Gjevre.

For tre år siden snudde han i spørsmålet om vigsel av likekjønnede par. Under generaldebatten på Kirkemøtet i 2016 var han derfor alene om å forfekte det klassiske synet på ekteskapet.

– Du får en reprimande av møteledelsen?

– Ja, jeg registrerer det, men står for det jeg har sagt, som Jeremia som refset prestene i Jerusalem og Jesus som refset fariseerne. Jeg hadde ikke sagt dette hvis jeg ikke var glad i kirken, og jeg har bedt om at jeg måtte få til å formidle det i kjærlighet. Vi må gjøre bot og be om tilgivelse for folkets synder. Det er den rollen jeg etterlyser hos biskoper og kirkeledere.

– Meningsfeller i abortsaken vi har snakket med, mener formen din er feil?

– Jeg forstår reaksjonen, men tenker det tilligger et kirkelig lederskap å vite når nok er nok.

Gjevre sier han alt har vært i samtale med Hamar-biskop Solveig Fiske.

– Jeg forstår at hun føler seg urettmessig behandlet, og jeg anerkjenner hennes oppriktige omsorg for mennesker som har lidd ondt, for eksempel kvinner som har opplevd overgrep.

– Anerkjenner du biskopenes intensjon med abortuttalelsen?

– Ja, men likevel blir det forfeilet. Kirkens oppdrag er å vinne mennesker for Kristus, men det skjer ikke uten å konfrontere. Kanskje må vi stille folk på valg, sier Gjevre.

 – Feil-lest

I den samme generaldebatten forsvarte biskop Halvor Nordhaug i Bjørgvin biskopenes uttalelse. Han mener den er blitt misoppfattet av mange, blant annet i deler av pressen.

– Det er en feillesning at vi forsvarer dagens lov om retten til selvbestemt abort. Vårt innspill var ment som et selvkritisk bidrag inn i en fastlåst debatt, sa han blant annet og understreket at selv om man uttaler seg om abort, må ikke alt sies på en gang.

KPK snakket fredag med Nordhaug om Gjevres innlegg, men biskopen ønsker ikke å kommentere det offentlig. De to har imidlertid snakket med hverandre i etterkant. KPK

Redigert for sambåndet.no av Petter Olsen

Den rådløse kirken

Kirken skulle få utnevne biskoper. Men hva hjelper det når "Kirken" er overtatt av en samfunnsrevolusjonær interessegruppe heiet fram av en ubibelsk rådsstruktur?

Torsdag overkjørte Åpen folkekirke-flertallet i Kirkerådet igjen det krystallklare rådet fra den omfattende kirkelige avstemningen. Den eneste av de tre bispekandidatene i Stavanger bispedømme som vier likekjønnede, ble utnevnt til biskop.

Dette var alt annet enn overraskende, og det understreker situasjonen med en kirkeledelse som har mistet all åndelig autoritet.

Fred?

For å spore dette burde vi ha startet i 1870- og 1880-årene med sekulariseringen av Universitetet i Oslo og framveksten av «den nye teologien» som utfordret kristentroens kjernepunkter som kristologi og forsoningslære (ja, det er lite nytt under solen).

Vi hopper imidlertid noen tiår fram, til tiden etter første verdenskrig. Historieskriftet «Ordets folk» forteller om en herskende stemning blant teologer som vi også kjenner oss igjen i hundre år senere. Det skulle være «arbeidsfred» – men på hvilket grunnlag? 

De konservative holdt fram den apostoliske trosbekjennelsen som samlingsgrunnlag, men det ble for sterkt for de liberale. De var ikke interessert i læremessig samling. Kristne fra ulike leire skulle stå sammen i arbeidet og unngå teologisk og konfesjonelt uenighet. 

Problemet

Vi kjenner lusa på gangen. Resultatet var at det brøt ut kirkestrid og diskusjoner om frikirke. På et Rådsmøte i daværende «Vestlandske» (nå ImF) i 1920 ble regelen om ikke å holde bedehusmøter i kirketiden gjort fravikelig. Lekmannsbevegelsen så, den gang som nå, at den måtte forberede seg på å tilby et alternativ til Den norske kirke (DNK) og ikke bare et tilskudd.

Lekmannsbevegelsen så, den gang som nå, at den måtte forberede seg på å tilby et alternativ til Den norske kirke og ikke bare et tilskudd

I et foredrag på denne tiden uttalte de konservatives leder, professor Ole Hallesby, at «den første og grunnlæggende fare» ved den liberale teologien «er at den har brutt med Bibelens autoritet og indsat menneskemeninger i Guds ords sted». Det er nøyaktig hva som også har skjedd i våre dager, med en omdefinering av ekteskapet og tilhørende endring av lære – i åpenbar strid med Bibelen. 

Hallesby la til at mennesket hadde gjort seg selv til «øverste dommer i de kristelige spørsmål». Og da er vi ved det andre hovedproblemet i DNK i dag: Læremessige spørsmål avgjøres ved simpelt flertall i en ubibelsk rådsstruktur.

Struktur

Ulykken med denne rådsstrukturen startet i 1920 da «lov om menighetsråd og menighetsmøter» ble vedtatt. Alle medlemmer av DNK som hadde statsborgerlige stemmerett og bodde i soknet, fikk stemmerett ved valg av menighetsråd.

Lekmannsbevegelsens 100 år gamle uro var i aller høyeste grad berettiget

Lekmannskristne, særlig på Vestlandet, var imot nyordningen med menighetsråd. De mente at valgordningen ville føre til at menighetsrådene ikke ville være i stand til å lede et åndelig arbeid etter bibelske retningslinjer. Særlig strukturen med Kirkeråd og Kirkemøte som i senere år er bygd over menighetsrådene – basert på samme valgordning – har til fulle vist at lekmannsbevegelsens 100 år gamle uro i aller høyeste grad var berettiget.

Arbeidet med ny kirkeordning som nå pågår, legger opp til å flytte enda mer makt oppover. Det er en alvorlig trussel også mot tanken om at kirken skal være lokal. Ære være de menighetene som – ut fra en slik tanke – har nektet å innføre den nye ekteskapsliturgien/-læren.    

Gjennom det berømte møtet i Calmeyergatens Misjonshus 15.-19. januar 1920 nedkjempet det bibeltro kristenfolket i praksis den liberale teologien i sin tid. Lite tyder på at det vil skje i våre dager – i Den norske kirke. Bispeutnevnelsen torsdag er – uavhengig av person – bare én konsekvens av den trøstesløse utviklingen.                                                                                                                   

Kritisk til dekning av kirkens vigselsvedtak

– Medienes dekning av liturgispørsmålet preges stort sett av folkeopinionen, mener viserektor ved NLA Mediehøgskolen Gimlekollen, Lars Dahle.

Han har fulgt medienes dekning av spørsmålet om likekjønnet vigsel tett og er ikke overrasket over at mediene omtalte vedtaket om homofil vigsel i kirken som et gjennombrudd. Han viser til en artikkel VG brukte med følgende ingress: «Det har tatt sin tid, men mandag ga kirken endelig grønt lys til også å vie homofile

– Det er en god illustrasjon av poenget mitt. Saken slås opp som et gjennomslag: «Endelig har kirken tatt til fornuft». Det er mange som vil være uenig i det. Da blir det et toleransespørsmål, sier Dahle til KPK.

– Helt naturlig

Dahle er også leder av nettstedet EngagingMedia, som blant annet jobber med mediekritikk og mediebevisstgjøring, primært for kristne mediebrukere.

Vedtaket om at likekjønnede ekteskap nå skal kunne inngås i kirken har i stor grad støtte blant det norske folk. Det er naturlig at dette også preger dekningen, mener Dahle.

– Det har skjedd store endringer både i holdninger og i lovverket i løpet av de siste ti årene spesielt. Derfor vil mange av de større mediene naturlig nok preges av disse holdningene og meningene. Man kan si at Kirkemøtet gjorde et vedtak som er i takt med folkeopinionen, og da er det også naturlig at mediene gjenspeiler noe av det, sier han.

– Makter ikke motkultur

Samtidig påpeker han også at dekningen viser noe av medienes utfordring i slike saker. Kirkemøtets vedtak om å la homofile få vie seg i kirken er et resultat av en årelang internkirkelig debatt, der den ene siden er på linje med folkeopinionen og den andre siden, ofte omtalt som konservativ, er motkulturell.

– Det gir særlige utfordringer for å synliggjøre mindretallets argumentasjon i debatten. Der tror jeg det største problemet har ligget, at en ikke makter å beskrive det motkulturelle synspunktet på en sakssvarende måte, sier Dahle.

Uforenlige synspunkter

Han påpeker at homofilidebatten har to uforenlige synspunkter, det klassiske, konservative standpunktet og det mer liberale.

– Hvordan kan man leve sammen på tvers av den uenigheten? Hvordan kan mediene hjelpe storsamfunnet til å få en forståelse av debatten, argumentene og de ulike posisjonene her, spør Dahle.

 Sunn mediekritikk

Jarle Haugland i Familie & Medier kan ikke se at dekningen har vært medieetisk problematisk, men oppfordrer folk til å være bevisste:

– I slike saker er det usedvanlig viktig med sunn mediekritikk fra oss mediebrukere: Hvilken vinkling har overskrifter? Hvilke historier fortelles? Hvilke «roller» får de ulike aktørene tildelt i mediehistorien? Om vi ikke stiller disse spørsmålene, overlater vi hele regien til pressen og deres valg av vinkling, sier Haugland.

Det er Lars Dahle helt enig i:

– Det er alltid viktig at en har med seg både en åpen og en kritisk holdning til det en møter i mediene. Ingen er nøytrale, og det må man være bevisst på. KPK

Tirsdag kveld (19. april) blir det nettmøte på sambåndet.no med biskop Halvor Nordhaug i Den norske kirke og generalsekretær Erik Furnes i Indremisjonsforbundet (ImF). ImF har kommet med et rådgivende dokument om kirkesituasjonen. Du kan stille spørsmål til nettmøtet allerede nå. Skjema for innsending finner du her.

– Anbefaler ikke utmelding

Øivind Benestad råder folk til å ha is i magen og ikke melde seg ut av Den norske kirke ennå. Han får følge av andre meningsfeller.

Øivind Benestad, som er en forkjemper for det tradisjonelle synet på ekteskapet som en ordning mellom én kvinne og én mann, vil ikke umiddelbart melde seg ut av Den norske kirke (Dnk) etter at vedtaket om ny vigselsliturgi ble gjort på Kirkemøtet mandag.

– Det kan godt være det går den veien, men for meg fortsetter deltakelsen i bispedømmerådet i hvert fall frem til neste år, for jeg vil være med i høringsrunden om ny liturgi. Det kan jo også hende at saken blir forsinket, sier han, men vedgår at han har liten tro på det siste.

– Jeg tar først den beslutningen etter Kirkemøtet i 2017 og ny vigselsliturgi blir vedtatt. Jeg vil anbefale alle å ikke ta overilte beslutninger, sier Rikke Elisabeth Grevstad Kopperstad fra Møre bispedømme.

Benestad er enig i dette rådet.

Les også nettleder: Spente bein for seg selv

To tredjedelers flertall
Flertallet på kirkemøtet ga utrykk for stor glede da det ble vedtatt med 88 av 115 stemmer at det skal utarbeides ny vigselsliturgi for likekjønnede par i tillegg til den nåværende. Den nye liturgien skal ifølge vedtaket også kunne brukes av flerkjønnede par.

– Dette er fantastisk! Det er en stor dag for både meg, Åpen folkekirke og Den norske kirke, sier Gard Realf Sandaker-Nielsen som leder Åpen folkekirke.

– Endelig anerkjenner vi at alle skal få lov til å forplikte seg å si ja til ekteskapet i kirken.

Ikke overrasket
Blant mindretallet ble det uttrykt en forventet sorg og skuffelse.

– Jeg er ikke overrasket, men reagerer rolig og alvorlig. Jeg tror kirken nå gjør noe som de vil angre på, sier Grevstad Kopperstad.

– Min sorg går på at kirken sekulariseres og blir en værhane som mister sin troverdighet når den går på akkord med så sentrale sannheter.

Mindretallets forslag, som gikk ut på å kun beholde det konservative synet på ekteskapet, fikk kun 31 stemmer.

– Bryter fundamentalt
– Dette vedtaket bryter fundamentalt med alt Bibelen sier om ekteskapet, sier Benestad.

Han mener også at vedtaket får følger for kirkens forståelse av familien.

– Det kirken gjør, er å oppløse betydningen av relasjonen mellom mor, far og barn. Det vil få dramatiske følger for fremtidens kirke.

Også Benestad var forberedt på at flertallet ville gå for en ny vigselsliturgi, men hadde håpet på et større mindretall.

– Jeg var overrasket over antallet som stemte for. Jeg hadde ikke trodd at det var så høyt.

To syn
Nyvalgt kirkerådsleder Kristin Gunnleiksrud Raaum er opptatt av at vedtaket som nå er gjort, åpner for to syn i denne saken. Det er fastslått i vedtaket at prester skal kunne ha frihet til å velge om de vil foreta vigsel av, eller forbønn for, likekjønnede par.

– Dette vedtaket sier to ting: At det er et bredt, stort flertall i kirkemøtet og et enstemmig bispemøte som vil anerkjenne retten til vielse av likekjønnede i kirken. Så sier dette vedtaket også at det i like store, og kanskje enda større deler av kirkemøtet, er en vilje til å finne denne veien sammen, sier hun.

Respektfull glede
Også leder for biskopene, preses Helga Haugland Byfuglien, er opptatt av at de ulike synene kan leve side om side.

– Jeg registrerte at reaksjonen i plenumssalen etter vedtaket var fylt av respektfull glede. Det synes jeg var godt fordi det utrykker at alle er klar over at dette ikke er en gledens dag for alle, selv om det er det for mange, sier hun.

– For oss som er ledere er det svært viktig å reflektere over og ta ansvar for den situasjonen som kirken nå er kommet i. Uten å dramatisere det må vi ta inn over oss at det vil være krevende lederoppgaver på ulike nivåer i kirken i tiden framover. KPK

Spente bein for seg selv

I et misforstått forsøk på å holde Den norske kirke samlet lot alle biskopene seg presse.

Nettleder_Petter_fremhevet_bilde_forside88 av 116 delegater på Kirkemøtet stemte i dag for at det skal innføres vigselsliturgi i Den norske kirke (Dnk) for likekjønnede. Liturgien ventes å kunne vedtas på Kirkemøtet i januar neste år.

Dette var ventet – på bakgrunn av resultatet fra Kirkevalget høsten 2015. Det som ikke var fullt så ventet – og dermed desto mer skuffende – er at alle biskopene stemte for forslaget fra den behandlende komiteen om at den nye liturgien skal kunne brukes av både likekjønnede og ulikekjønnede. Dermed gikk biskopene et langt steg lenger enn det de gjorde i pkt. 3 i Bispemøtets enstemmige forslag til vedtak (fra 30. oktober i fjor):

Foreslo adskilte liturgier

«Et flertall i Kirkemøtet mener at det i tillegg til (min uthevelse) dagens liturgier for ekteskap og forbønn for borgerlig inngått ekteskap mellom kvinne og mann, må utarbeides tilsvarende liturgier både for ekteskapsinngåelse mellom likekjønnede og forbønn for borgerlig inngått likekjønnet ekteskap.»

Det eneste «positive» ved dette var altså at biskopene la opp til to «likeverdige» liturgier.

«Stålsett slår beina under biskopene», skrev undertegnede i en nettleder 6. november i fjor. Den dagen gikk daværende leder i Åpen folkekirke, Sturla Stålsett, ut med at to vigselsliturgier ikke var akseptabelt, det måtte være en felles. Jeg var da ikke klar over at et enstemmig vedtak fra Bispemøtet ville behøve to tredels flertall i Kirkemøtet for å kunne overprøves, og også ville ha ført til ett års utsettelse.

Strategi

Da Åpen folkekirke innså det samme, valgte de å godta to liturgier. Nå har de likevel, altså med samtlige biskopers tilslutning, fått gjennomslag for at også heterofile kan velge den nye liturgien som skal utarbeides. Det blir da en «moderne», altomfattende liturgi og den eksisterende, som opinionen fort vil oppfatte som snever og gammeldags. Det vil skape press mot prestene og er trolig første skritt på vei mot å å fjerne den eksisterende liturgien for kvinne og mann.

Lot seg presse

I rettferdighetens navn skal det sies at biskopene Stein Reinertsen og Ingeborg Midttømme begge gikk på talerstolen lørdag og argumenterte mot en liturgi for begge typer par, men deres kollega Halvor Nordhaug slo fast at biskopene ikke ville sette seg imot denne løsningen.

– Det store flertallet av oss biskoper vil mene at det forslaget som nå foreligger, er en rimelig imøtekommelse av det vi har vedtatt, sa Nordhaug til avisen Vårt Land etter debatten.

Reinertsen og Midttømme lot seg dessverre presse på plass. Da var det til slutt altså ikke bare Stålsett som slo beina under biskopene, de spente bein for seg selv i tillegg.

Les også første nettleder om Kirkemøtet: Markerer – og overser – Bibelen

Stort engasjement rundt vigselssaken

Over halvparten av Kirkemøtets delegater ønsket å si noe i første plenumsdebatt i saken om vigselsliturgi for likekjønnede.

Det er fortsatt stor uenighet blant Kirkemøtets delegater når det gjelder kirkelig vigsel for likekjønnede par. Hele lørdag formiddag gikk med til debatt rundt denne saken etter at komiten la fram sitt forslag til vedtak (lenke til dagen.no).

Argumentene fra begge leirer er kjente for de fleste, og det ble kommentert både på de store linjene om likekjønnet ekteskap kan forsvares i det hele tatt, og reaksjoner på detaljer i komiteens forslag.

Foreslår to liturgier

Komiteens første forslag opprettholder Bispemøtet og Kirkerådets ønske om to ulike liturgier, men ønsker at også heterofile par skal kunne bruke den nye liturgien.

– Vi ønsket i utgangspunktet én vigselsliturgi for alle, men er villige til å møtes på midten, sier Gard Realf Sandaker fra Åpen Folkekirke.

– Jeg er glad for at det er foreslått to liturgier, og at det skal være mulighet å velge, sa biskop i Agder og Telemark, Stein Reinertsen.

Men han og flere av delegatene var ikke enige i at den nye liturgien skal kunne brukes av heterofile par også og mente det ble for mange endringer fra Bispemøtets opprinnelige vedtak.

– Bispemøtets vedtak har lagt premissene for all behandling av den saken fram mot Kirkemøtet. Det skal veldig små endringer til før saken må gå tilbake til Bispemøtet for ny behandling, sa Egil Morland.

Rom for to syn

Flere av delegatene, både blant dem som har et tradisjonelt syn og dem som har et liberalt syn på ekteskapet, fremholdt viktigheten av at det må være rom for to syn på denne saken i kirken.

– Kirkemøtet fastslår at prester har frihet til å velge om de vil foreta vigsel av likekjønnede par eller forbønn for borgerlig inngått ekteskap mellom likekjønnede, skrev komiteen i sitt første forslag til vedtak.

– Det skal etter dette Kirkemøtet være helt tydelig at det finnes to syn på ekteskapet i kirken, sa biskop i Borg, Atle Sommerfeldt og advarte Kirkemøtet å tenke for politisk.

– Dette er en kirkelig avgjørelse og ikke en politisk sak der vi skal kåre vinnere eller tapere, sa han.

Barn og familie

Øivind Benestad fra organisasjonen MorFarBarn fremholdt i sine innlegg at en ny forståelse av ekteskapet også vil få følger for kirkens syn på barns rettigheter og familieteologi.

– Barnets rettigheter til å vokse opp med sin biologiske mor og far og bruddet på mor-far-barn relasjonen har ikke blitt redegjort godt nok i arbeidet med denne saken, sa Benestad og fikk blant annet støtte i dette fra biskop i Oslo, Ole Christian Kvarme.

Flere av forkjemperne for likekjønnet vigsel hevdet at spørsmålet om barn ikke var relevant for saken om vigselsliturgi. Det ble også av blant andre Kai Krogh henvist til forskning som ifølge disse deletatene viser at barn som vokser opp med likekjønnede foreldre, ikke tar skade av det. KPK

Les også nettleder om Kirkemøtet: Markerer – og overser – Bibelen

Les også: Dette er Kirkemøtet

Ho vil gi Kirkemøtet eit pusterom

Bibelforteljar Anne Kristin Aasmundtveit ønskjer å gi Kirkemøtets deltakarar kjensla av å sitje i ein trygg armkrok og få fortalt ei god historie.

Under Kirkemøtets hovudtema «Gå og fortel» skal Anne Kristin Aasmundtveit framføre profetforteljinga «Nåde» saman med musikarane Karoline Barbøl på piano og Frøydis då Damas på bratsj.

– Ein kan jo tenkje seg når dei kjem til Kirkemøtet og det er masse informasjon heile tida. Ei forteljing er noko heilt anna! Du lyttar med andre delar av deg, ikkje så mykje med hjernen som med hjartet, seier Aasmundtveit som er tilsett som rådgivar og bibelforteljar i Bibelselskapet.

Eit pusterom

Det er Kirkerådet som har valt Kirkemøtets hovudtema og som spurte Bibelselskapet om dei kunne stille med ein bibelforteljar.

– Vi ønskte å markere 200-årsjubileet til Bibelselskapet på Kirkemøtet og ville derfor setje Bibelen i sentrum av årets hovudtema, fortel assisterande direktør i Kirkerådet, Gerd Karin Røsæg.

Både ho og Aasmundtveit trur bibelforteljinga vil fungere som eit pusterom i ei travel veke med krevjande saker og steile frontar.

Håper på gjennomsyring

Røsæg fortel at Kirkemøtets hovudtema også passar godt inn i påsketida vi no er i.

– Temaet «Gå og fortel» tek utgangspunkt i kvinnene som finn den tomme grava (Lukas 24), og som går og fortel det dei har sett. Like etterpå får vi historia om Emmaus-vandrarane som også fortel bodskapen vidare, seier ho.

-Vi håper at hovudtemaet skal gjennomsyre heile Kirkemøtet, frå opninga på onsdag, gjennom morgonbønnene kvar dag og heilt til avslutninga på tysdagen, fortset Røsæg.

Nåde

Hovudmarkeringa av temaet skjer på søndagen med Aasmundtveits framsyning kalt «Nåde».

– Forteljinga tek utgangspunkt i vanvitig gamle historier, frå rundt 930 før Kristus, noko som fascinerer meg veldig. Dei handlar om ein liten, velståande nasjon som er på veg mot sin eigen undergang utan at ein lyttar til varslarane, fortel ho.

Bibelforteljaren ønskjer ikkje å røpe for mykje om kva historier ho skal fortelje om.

– Den eine historia handlar om at Gud set ei grense for vondskapen, mens den andre viser at Guds godvilje er grenselaus, og at Han viser nåde om igjen og om igjen når ein på ingen måte fortener det, seier ho.

Forteljinga si kraft

Aasmundtveit er lidenskapeleg oppteken av forteljarkunst og understrekar at det ikkje er ei preike, men ei forteljing ho framfører.

– Ein tek imot på andre nivå når ein lyttar til ei forteljing. Det er litt som når ein var barn og sat i armkroken hos somme og fekk fortald ei historie, seier ho.

– Det er ein eigen magi i munnleg forteljing. Den magien der går ein inn i som vaksen òg.

Grunnforteljingar

Innimellom bibelforteljingane fletter Aasmundtveit inn sine eigne historier.

– Det handlar om at bibelforteljingane også er forteljingane våre. Dei høyrer med til grunnforteljingane for kulturen vår og kan også høyre med til dei personlege grunnforteljingane våre. Eg tenkjer at veldig mange på Kirkemøtet vil kjenne dei igjen som forteljingane sine, seier ho. KPK

Greit å være motstrøms?

Er det aksept eller dårlig korttidsminne som har ført til at nordmenns syn på Den norske kirke er nesten uendret etter homofili-vedtaket på årets Kirkemøte? Og kan en motstrømsbevegelse som ImF eventuelt lære noe av det?

Nettleder_PetterVårt Land topper i dag førstesiden sin med en undersøkelse der Norstat har stilt 1000 personer følgende spørsmål: «Har ditt syn på Den norske kirke endret seg i løpet av 2014?»

– 89 prosent svarer nei

– 8 prosent svarer at de har fått et mer negativt syn på kirken

– 4 prosent svarer at de har fått et mer positivt syn.

Vårt Land påpeker at homofilisaken sto sentralt under kirkemøtet i 2014. Ut fra undersøkelsen konkluderer avisen med at denne kontroversielle saken, der Kirkemøtet sa nei til både vigsels- og forbønnsliturgi for homofile par, har gjort lite eller ingenting med nordmenns syn på Den norske kirke (Dnk).

Dersom dette er riktig, er det positivt, kanskje til og med overraskende, basert på de sterkt negative reaksjonene som kom på Kirkemøtets avstemning 8. april i år. Dessverre tror jeg, i likhet med omdømmeeksepertene som kommenterer undersøkelsen overfor Vårt Land, at det ikke nødvendigvis er så enkelt.

Glemsomme?

For det første, og her står jeg foreløpig alene, gjelder det utformingen av selve spørsmålet i undersøkelsen (se ovenfor). Det er så åpent (og det er isolert sett bra) at det ikke leder folks tanker i noen bestemt retning. Vårt Land opplyser ikke når undersøkelsen ble foretatt, men jeg legger til grunn at det ble gjort lenge etter Kirkemøtet. Mye vann har runnet siden 8. april, og det folk har friskest i minne hva Dnk angår, er trolig «Salmeboka minutt for minutt» på NRK2. Denne happeningen vakte stort sett positive reaksjoner. Kan det rett og slett være slik at de som ble spurt, hadde glemt hele homofilidiskusjonen da de svarte på spørsmålet?

Stabilt

Direktør Jens-Petter Johnsen i Kirkerådet mener tallene først og fremst viser at «folks oppfatning av Den norske kirke er veldig stabil».

– Forholdet til kirken er mer rotfestet enn preget av enkelthendelser i kirkens liv og støy om kontroversielle temaer, sier Johnsen.

Omdømmeundersøkelse

Jeg tror direktøren har mye rett i det. I en undersøkelse som TNS Gallup utførte for Indremisjonsforbundet (ImF) i februar 2012, fikk de 512 respondentene blant annet følgende spørsmål: «Har ditt syn på indremisjon endret seg i løpet av livet ditt?»

– 78 prosent valgte svaralternativet «nei, stort sett uendret»

– 16 prosent svarte «ja, til det mer negative»

– 7 prosent svarte «ja, til det mer positive».

TNS Gallup konkluderte utfra det med at «folks oppfatning av indremisjon er konstant».

Førstehåndserfaring

Professor Magne Supphellen ved NLA Høgskolen mener at homofilidebatten har passert «langt under radaren for folk flest», altså at mange av de som har svart i Vårt Land-undersøkelsen, rett og slett ikke fikk med seg den kontroversielle saken. Han får støtte fra PR-rådgiver Trond Albert Skjelbred i Nor PR. Supphellen mener at folks egne erfaringen med kirken og dens medarbeidere er det som teller for omdømmet, og at Dnk her har et stort potensial.

Her kan vi for øvrig trekke en linje til høstens debatt om strukturen i ImF, der påtroppende kretsleder i Sunnmøre Indremisjon, Johan Halsne, anførte at det ikke er organisasjon, men organisme – folks erfaringer med ImF-folk – som er det viktigste for evnen til å skape gode relasjoner.

Greit å være konservativ?

Det finnes altså momenter som kan bidra til å svekke inntrykket av at respondentene i Vårt Land-undersøkelsen har fått med seg homofilidebatten, men ikke latt seg påvirke negativt av den i synet på Dnk. Men dersom vil et øyeblikk tar denne hypotesen på alvor, må det jo bety at folk i hovedsak synes det er greit at Kirkemøtet sa nei til liturgi-kravene fra de homofile og deres støttespillere – eller i alle fall at de ikke i veldig stor grad endret sitt syn på Dnk på grunn av dette vedtaket på Kirkemøtet.

Hvis det er tilfelle, må det gi frimodighet både til de konservative innen Dnk og til bevegelser som ImF. I en kommentar til lederartikkelen i Sambåndets desembernummer skriver Oskar Tveit bl.a. følgende: «Jeg oppfatter IMF som svært konservative, noe dere ikke legger skjul på. At man da opplever tilbakegang i antall bedehus, møter motstand når det gjelder bibelsyn, eller mangler mannlige ledere, kan vel ikke være noen overraskelse». Slik jeg tolker Tveit, mener han altså at ImFs konservative holdninger har negative følger for folks oppslutning om og vurdering av organisasjonen.

«Stemmer godt»

Kommentarene fra både Jens-Petter Johnsen og Magne Supphellen i dagens Vårt Land tilsier at det ikke er noen automatikk i det Tveit hevder. I samme retning trekker da også et annet spørsmål som ble stilt i den tidligere nevnte omdømmeundersøkelsen om ImF. Da folk ble bedt om å ta stilling til påstanden om at ImF er «mot homfilt partnerskap», sa 64 prosent at det «stemmer godt». 62 prosent svarte det samme på at ImF er «mot fri abort»,og 39 prosent mente det «stemmer godt» at ImF er «mot samboerskap». I alle disse (og flere andre) spørsmålene er ImF motstrøms, men sammenholder vi med spørsmålet om hvorvidt respondentenes syn på indremisjonen var endret fram til februar 2012, svarte altså nesten 8 av 10 at synet stort sett var uendret. Og debatten om abort, samboerskap og homofilt samliv har pågått i flere tiår.

Selv om folks korttidsminne kan være avkortet, kan vi kanskje likevel våge å si at omdømmet ikke nødvendigvis svekkes av å ha omstridte standpunktet – og jeg legger til – om noen noen skulle være bekymret for det.

 

 

Kirkevalget 2015

Vi i ImF vil være tydelig på å oppfordre de av vårt misjonsfolk som er medlem i Den norske kirke, til å bruke sin stemmerett for å få valgt inn de kandidater som «Levende folkekirke» anbefaler.

Ved forrige Kirkemøte ble det stemt over fire forslag om hvordan Den norske kirke skal forholde seg til homofile som vil inngå, eller har inngått, «ekteskap» innenfor gjeldende norsk lov. Vi skriver ekteskap i hermetegn, fordi dette aldri kan bli ekteskap i bibelsk forstand. Det ble ikke flertall for egen vigselsliturgi for likekjønnede par, og heller ikke flertall for forslagene om forbønnsliturgi eller forbønnslignende handlinger for homofile som har inngått ekteskap i en borgerlig vielse. Selv om marginene var heller små, er det ikke tvil om at resultatet av avstemmingene var en lettelse for alle som kjemper for at ekteskapet kun gjelder forholdet mann-kvinne.

Det er mye som tyder på at neste gang Kirkemøtet vil få saken til avstemming, vil det handle om to radikale alternativ: For eller imot full vigselsliturgi for likekjønnede. I begynnelsen av juni ble organisasjonen «Åpen folkekirke» stiftet, der kirkevigsel for likekjønnede er en fanesak. På motsatt fløy vil «Levende folkekirke» kjempe for den ekteskapsforståelse som har vært gjeldende i hele kirkens historie, og nå mobiliseres det foran kirkevalget høsten 2015. Vi i ImF vil være tydelig på å oppfordre de av vårt misjonsfolk som er medlem i Den norske kirke, til å bruke sin stemmerett for å få valgt inn de kandidater som «Levende folkekirke» anbefaler. Dette gjør vi fordi det er viktig å støtte de som fortsatt kjemper for den klassiske ekteskapsforståelsen innad i Den norske kirke, og fordi en endring av denne forståelse vil ha konsekvenser også langt utenfor denne kirken. Er en medlem, bør en bruke sin stemmerett til å påvirke i den retning en selv ønsker.

Uavhengig av hvor vi har vårt kirkerettslige medlemskap, vil vår hovedstrategi være å satse på å bygge fellesskap og forsamlinger med basis i Bedehuset. Med opprettelsen av ImF Trossamfunn i 2009, gav vi også vårt misjonsfolk muligheten til å velge en kirkerettslig tilhørighet gjennom Indremisjonen, og etter vårt syn gav vi dermed en reell samvittighetsfrihet for alle. Dette alternativet ser vi som mer aktuelt enn noen gang, for selv om Kirkemøtet 2014 ikke gav flertall for noen av de liberaliserende alternativene, virker det ikke som det dype alvoret i saken har gått opp for særlig mange. Det begrunner vi med at Kirkemøtet, mot to stemmer, vedtok at ulikt syn på like­kjønnet eller he­te­ro­filt ek­te­ska­p ikke bryter det guds­tje­nes­telige og sa­kra­men­ta­le fel­les­ska­pet, selv om det drei­er seg om et lære­spørs­mål. Det har som konsekvens at prester fremdeles kan ha forbønn for homofile par ut fra sitt pastorale skjønn. Dette er for oss komplett ubegripelig. For mennesker som lever i åpenbar synd (samme hvilken det er snakk om), kan en sann kirke bare kalle til omvendelse, ikke til velsignelse.