Innlegg

PROPAGANDA: – Svakheten med mye av vårt menighetsliv er at det fremstår som et religiøst propagandaapparat, mener den tidligere pinsepastoren Dag Nygård. FOTO: GJERMUND ØYSTESE, NORGES KRISTNE RÅD

– Trosfriheten nedvurderes i folkemeningen

/0 Kommentarer/i , /av

Med 30 års erfaring fra livssynsfeltet er Dag Nygård bekymret for religionsfrihetens kår i Norge.

Nylig pensjonerte Dag Nygård har vært forkynner og pastor i Pinsebevegelsen. I tillegg har han vært en sentral aktør i å forme en retning for det norske livssynsfeltet. Han var generalsekretær i Norges Frikirkeråd fra 1992 frem til det fusjonerte med Norges Kristne Råd (NKR) i 2006. Etter det fortsatte han i NKR som spesialrådgiver med lovgivning og politikk på tros- og livssynsfeltet som sitt spesialområde.

I dette intervjuet snakker drammenseren blant annet om religionsfrihet, finansiering av trossamfunn og diakoni.

Nygård har befattet seg mye med feltet religionsfrihet, både i utlandet og her hjemme. Han mener at religionsfriheten rent rettslig står sterkt i Norge, og at de juridiske ekspertene gjør seriøse og gode vurderinger.

– Overfladisk

Han er mer bekymret for politikere og vanlige menneskers forståelse av de krevende problemstillingene som kommer når det oppstår spenning mellom religionsfriheten og andre sentrale rettigheter.

– Det gjelder både kristne som mener at religionsfriheten skal ha forkjørsrett over alt, og andre som ikke forstår konseptet religionsfrihet. I debatter snakker mange politikere om disse tingene på en veldig overfladisk måte og som om staten kan gjøre nesten hvilke som helst inngrep i trosfriheten, sier Nygård og påpeker at Norge har forpliktet seg på internasjonale menneskerettighetskonvensjoner som setter strenge vilkår for inngrep.

– I opinionen opplever jeg at religionsfriheten blir diskreditert og ikke får den samme status som andre menneskerettigheter. Det er en foruroligende utvikling, understreker Nygård.

TRE TIÅR: Dag Nygård har jobbet i økumeniske råd i 30 år og har vært en sentral aktør i å stake ut en retning for det norske livssynsfeltet. FOTO: Gjermund Øystese, NKR

Når han nå går av med pensjon, kan han se tilbake på en tid med store forandringer på livssynsfeltet i Norge.

– Jeg tror ikke vi har hatt en annen periode med så store endringer på dette området. Den største var selvfølgelig avskaffingen av systemet med en statsreligion. Det var en lang prosess, forteller Nygård, som satt i det regjeringsutnevnte Gjønnes-utvalget for å utrede forholdet mellom kirke og stat i Norge.

Ny lov om tros- og livssynssamfunn

Et område Nygård har jobbet mye med de siste årene, er lovgivning på livssynsfeltet. I 2021 trådde den nye loven om tros- og livssynssamfunn i kraft.

– Jeg er relativt tilfreds med den nye loven, sier spesialrådgiveren.

Nygård påpeker samtidig at han tror den nåværende modellen for finansiering av Den norske kirke og tilskudd til de øvrige tros- og livssynssamfunnene, vil bli en utfordring.

– Systemet for tilskudd til andre trossamfunn, som baseres på bevilgningene til Den norske kirke og deres medlemstall, har jo ikke blitt endret fra den gamle loven fra 1969.

Han forteller at i 1960 var 96,4 prosent av befolkningen medlem i Den norske kirke og kun 0,4 prosent var ikke medlem noe sted.

– I dag er 65 prosent medlem i Den norske kirke (DNK), rundt 13 prosent er med i andre trossamfunn, mens hele 22 prosent ikke er medlem noe sted eller av et uregistrert trossamfunn.

– Sier «pang»

Nygård, som selv er pinsevenn, forklarer at samtidig med at andelen medlemmer i DNK har gått ned, har bevilgningene økt, og andel medlemmer i andre trossamfunn har økt.

– Det sier seg selv at på et eller annet tidspunkt så sier det «pang». Det tror jeg kan komme fortere enn mange liker å tenke på. Da er det viktig at trossamfunnene står sammen slik at eventuelle nye modeller for offentlige bidrag til finansieringen kan utvikles i samforstand mellom tros- og livssynssamfunn og politikerne.

– Diakonien er evangeliet forkynt i handling

– Hva tenker du om framtiden på feltet. Hva gjør deg håpefull?

– Det gjør meg håpefull at flere og flere menigheter oppdager at diakonien er evangeliet forkynt i handling. Det er det kristne vitnesbyrdet uttrykt i omsorg for mennesker som har det vanskelig. Dette er noe flere og flere satser på og gjerne på felleskirkelig basis, sier han og fortsetter:

– Svakheten med mye av vårt menighetsliv er at det fremstår som et religiøst propagandaapparat. Befolkningen i sin alminnelighet er ikke like fortrolig med det religiøse språket. Det utelukker selvfølgelig ikke verbal forkynnelse, men den uegennyttige kjærlighetshandlingen tror jeg er det sterkeste vitnesbyrd vi kan bringe til mennesker i vår tid.

PENSJONERT: Generalsekretær i Norges Kristne Råd, Erhard Hermansen, takker Dag Nygård for innsatsen de siste 30 årene. Nå har Nygård gått av med pensjon. FOTO: Gjermund Øystese, NKR

Få konflikter

Nygård var med i prosessen med å stake ut en retning da Norges Frikirkeråd og Norges Kristne Råd fusjonerte på begynnelsen av 2000-tallet.

– Det er fryktelig kjekt å ha bidratt litt til at vi nå har ett felles økumenisk organ, sier han.

Etter 30 år i økumeniske råd mener Nygård det har vært få konflikter og lite friksjon mellom de ulike kirkesamfunnene i Norge.

– Nordmenn er jo høflige og veloppdragne, ler han og sier han alltid har opplevd at det har vært en åpenhet og godt samarbeid, særlig på protestantisk side.

Bredt fellesskap

Han mener det i et lengre historisk perspektiv har vært en utvikling fra gjensidig mistenksomhet til gjensidig anerkjennelse og respekt.

– Det som er nytt, er at vi har klart å skape et bredt fellesskap som omfavner ikke bare Den norske kirke, Den katolske kirke, de ortodokse kirkene og de klassiske frikirkene, men også de nyere karismatiske gruppene og flere migrantmenigheter. Det er ganske unikt i verdenssammenheng, sier Nygård.

Han legger til at han etter fusjonen ikke selv har jobbet mye direkte med økumenikk, men at han har vært veldig glad for å se utviklingen og tror det gode samarbeidet vil fortsette.

– Det religionspolitiske samarbeidet har selvsagt ikke vært uten friksjoner. Det har dog vært preget av økumenisk åpenhet og respekt for de ulike innsikter majoritets- og minoritetserfaringen gir. Det er noe som skjer når folk møtes og snakker sammen. Vi oppdager at vi egentlig er ganske like og står kanskje ikke så langt fra hverandre som vi innbiller oss.

PENGER: Tidligere spesialrådgiver i Norges Kristne Råd, Dag Nygård, tror den statlige finansieringsmodellen for tros- og livssynssamfunnene vil bli en utfordring i fremtiden og oppfordrer til fortsatt samhold. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

Kalt forkledt humanetiker

Ikke bare økumenisk samarbeid, men også interreligiøst samarbeid og dialog har vært en vesentlig del av Nygårds arbeid alle disse årene. Kontakten med både troende og ikke-troende fra andre livssyn er noe han trekker fram som stimulerende og givende. Selv om han til tider har blitt beskyldt for å være en slags forkledt humanetiker.

– Det har jeg ikke noe problem med. Frikirkefolket og humanetikerne har på noen felter hatt helt sammenfallende synspunkter, og det har vært naturlig å samarbeide. Det har vært en gjensidig respekt.

Nygård var også med å etablere Samarbeidsrådet for Tros- og livssynssamfunn (STL) i Norge i 1996. Han var den første lederen av STL, som har blitt en sentral aktør når det gjelder samarbeid på tvers av religiøse og ikke-religiøse samfunn i Norge.

Vil ikke bli taus

Som pensjonist planlegger Nygård å tilbringe mye tid med familien og sine fire barnebarn samt gjøre praktiske ting som å snekre på hytta. Engasjementet for livssynsfeltet ønsker han likevel fortsatt å ha.

– Jeg vil ikke bli taus og kommer nok til å engasjere meg noe. Jeg vet at det er en del som setter pris på å ha noen å ringe til og jeg kommer ikke til å avvise dem, sier han. KPK

Artikkelen er skrevet av Ingunn Marie Ruud, Kristelig Pressekontor. Redigert for sambåndet.no av Petter Olsen.

PRISVINNAR: Wagma Feroz er vinnar av Stefanusprisen for 2022 som vert delt ut 24. mai. Foto: Emme A2K Photography.

Kjempar for trusfridom og kvinners rettar i Pakistan

/0 Kommentarer/i , /av

Stefanusprisen for 2022 går til den pakistanske filmskaparen og aktivisten Wagma Feroz (32) for hennar innsats for kvinner sine rettar og for trusfridom i heimlandet.

Wagma Feroz er filmskapar, journalist og aktivist for menneskrettar frå provinsen Khyber Pakhtunkhwa, nordvest i Pakistan.

Stefanusprisen er oppretta av Stefanusalliansen og vert delt ut annakvart år til ein eller fleire som har gitt eit ekstraordinært bidrag i kampen for trus- og livssynsfridom og andre menneskerettar.

Årets prisvinnar kjem frå eit hjørne av Pakistan der samfunnet er prega av sterkt konservative muslimske haldningar. Det inneber at kvinner vert diskriminerte, og derfor blir det ikkje sett på med blide auge at jenter får tilbod om utdanning. Jenteskular er blitt bomba av militante muslimske grupper, og kvinner manglar generelt grunnleggande rettar som vert rekna som sjølvsagte i Vesten. Dette vert begrunna med æreskodeksen og «kulturelle tradisjonar» i  området.

Les også: Norge og Vesten må sette press på Pakistan (kommentar)

– Imponerer

Feroz er ei av få kvinner som har våga å stå opp imot desse tradisjonane. Ho er høgare utdanna, mellom anna med ein bachelorgrad i psykologi frå universitetet i Peshawar.

Ho har vunne ein pris for filmen She makes everything beautiful (Ho gjer alle ting vakre). Filmen fortel den sanne historia om Sonia, ei kristen kvinne som finn både arbeid og aksept hjå ei muslimsk kvinne som driv ein skjønnheitssalong i byen Swat. Eigaren har teke dette modige valet for å overvinne kulturelle og religiøse skiljeliner.

Minoritetskvinnene er ekstra utsette for diskriminering ifylgje nettstaden American Muslim Today, som også opplyser at Feroz mottok ein pris på 3500 dollar for filmen under Religious Freedom Film Competition i fjor.

Ifylgje Stefanusalliansen har filmen hjulpe Feroz med å nå fram offentleg. Arbeidet hennar er omtalt både i nasjonale og internasjonale medier. Feroz er dessutan frilansjournalist sjølv, og ho har jobba for BBC.

– Wagma Feroz imponerer med motet sitt og viljen og evna ho har til å visa ein ny veg i eit samfunn der menn tradisjonelt har definisjonsmakta. Ho kommuniserer vidt og gjev kvinner mot til sjølv å stå opp for rettane sine, seier biskop Ingeborg Midttømme i høve pristildelinga. Ho leiar priskomiteen.

Glad for prisen

Wagma Feroz seier at ho er opprømt over å få Stefanusprisen.

– I eit samfunn der folk vert trakasserte, angripne og til og med drepne på grunn av religiøse forskjellar, har eg alltid vore inspirert til å arbeida for interreligiøs harmoni og fredeleg sameksistens. Eg har ynskt å skapa rom der vi kan snakka om problema våre og arbeida saman for å løysa dei. Trass alt er vi menneske, og vi trivst best når vi kan arbeida saman for samfunnet vårt og for komande generasjonar. Det har vore ei krevjande reise, men yngre generasjonar syner gradvis interesse for dialog og debattar for å skape ei fredeleg framtid for seg sjølv, seier ho ifylgje Stefanusalliansen.

Etter psykologistudia har Feroz gitt alt ho har i eit arbeid for marginaliserte kvinner og barn i Swat-dalen som grensar mot Tadsjikistan og Afghanistan. Her har islamistiske grupper lenge hatt fotfeste.

I Peshawar leier Feroz kvinnerettsorganisasjonen Da Torsaro Saadar. Der arbeider ho med andre forsvararar av kvinners rettar, lokale samfunnsleiarar og politiske beslutningstakarar for dialog om spørsmål som har med kvinner og born å gjere.

– Eg dedikerer Stefanusprisen til alle kvinnene i Afghanistan, Pakistan og resten av verda, til alle som kjempar for dei grunnlegjande menneskerettane sine – og til alle som har lidd og ofra mykje på vegen, seier Feroz vidare. KPK

Artikkelen er skrevet av Stein Gudvangen, Kristelig Pressekontor.

Stefanusprisen

 

  • Stefanusprisen vert delt ut annakvart år til ein eller fleire som har gitt eit ekstraordinært bidrag i kampen for trudoms- og livssynsfridom og andre menneskerettar.
  • Prisen vart fyrste gongen delt ut i 2005 til biskop Thomas i Egypt.
  • I 2020 gjekk prisen til juristen og hoa hao-buddhisten Nguyen Bac Truyen i Vietnam som framleis sit fengsla.
  • Prisen består av eit kunstdiplom og 10.000 euro som kjem ei sak som prisvinnaren bestemmer, til gode.
  • Stefanusalliansen har oppnemnt ein komite for utdeling av Stefanusprisen. Han består av komiteleiar Ingeborg Midttømme, som også er styremedlem i Stefanusalliansen, skribent Erling Rimehaug, stortingsrepresentant Dag Inge Ulstein og forskar Ingvill Thorson Plesner.
  • Stefanusprisen for 2022 vert delt ut i Oslo tirsdag 24. mai.

ANKLAGET: Bildet av Andrew Brunson er tatt under et møte i Det hvite hus 15.10.19. FOTO: Det hvite hus/Wikimedia Commons. MONTASJE: Sambåndet

Forfulgt pastor møtte Räsänen

/0 Kommentarer/i , /av

Pastor Andrew Brunson, som risikerte 35 år i tyrkisk fengsel, fløy til Helsinki mandag for å gi sin støtte til den hatprat-tiltalte kristne politikeren Päivi Räsänen.

Publisert 14. februar kl. 16.

Amerikanske Brunson ledet i 23 år en liten protestantisk kirke i Izmir i Tyrkia. Han ble fengslet 7. oktober 2016, anklaget for spionasje og støtte til terror. Han satt fengslet uten lov og dom i to år. 25. juli 2018 ble han overført til husarrest. 12. oktober 2018 ble han løslatt. Ifølge bladet Stefanus ble flere vitnemål trukket tilbake og avslørt som løgn i retten. Tyrkia hadde også vært under politisk og økonomisk press fra USA, dit Brunson nå kunne flytte tilbake til.

Støtte

Mandag 14. februar hadde altså Andrew Brunson tatt turen til Finland for å møte Päivi Räsänen før hun tok fatt på sin andre dag på tiltalebenken i Helsingfors tingsrätt. Med seg hadde han et støttebrev signert av kristne over hele verden. Det er Christian Network Europe som melder dette på sin direkteblogg fra rettssalen.

– Vi ærer deg for ditt mot og din tro og den gode måten du representerer Jesus Kristus på, sier Brunson i en video som ble lagt ut på Twitter av den kristne jussorganisasjonen ADF International.

Påstand om bøter

Rettssaken mot den finske politikeren ble avsluttet mandag ettermiddag. Aktor la ned påstand om 120 dagslønner i bot for Räsänen og 60 dagslønner for hennes medtiltalte, biskop Pohjola. Dommeren opplyste at dommen vil bli offentliggjort 30. mars.

DOMSTOL: Helsingfors tingrett holder til i et tidligere brennevinsdestilleri. FOTO: MakeF/Wikimedia Commons

Når handlingen skal definere mennesket

/1 Comment/i , /av

KOMMENTAR Aktor i saken mot den kristne riksdagspolitikeren Päivi Räsänen, utfordrer et viktig prinsipp innen kristendommen.

Kl. 09 mandag 24. januar i Helsingfors tingsrätt startet rettssaken mot den kristne politikeren og tidligere statsråden som er tiltalt for tre tilfeller av påstått hets mot homofile.

Som sambåndet.no tidligere har skrevet utfyllende om, gjelder anklagene en Twitter-melding, et radiointervju og et hefte om homoseksualitet i et bibelsk perspektiv. I forbindelse med det siste er også biskop Juhana Pohjola i Misjonsprovinsen i Finland tiltalt, som utgiver av heftet. I Sambåndet nr. 3/20 brakte vi et intervju med Räsänen som del av en temaseksjon om trosfrihet.

Ytring

Det kristne nyhetsnettstedet Christian Network Europe (CNE) rapporterte fra rettssalen via en direkteblogg. Med den som bakgrunn – og begrensning – kan vi danne oss et bilde av hovedlinjer i rettsforhandlingene. Rettsaken fortsetter 14. februar med partenes sluttinnlegg.

I innledningsforedraget sa aktor, statsadvokat Anu Mantila, at saken ikke handler om teologi eller bibelfortolkning. Ei heller gjelder tiltalen det faktum at Räsänen siterte Bibelen. Ifølge aktor handler det heller ikke om friheten til å tolke Bibelen slik man vil, for alle har religions- og trosfrihet. Det saken imidlertid handler om ifølge aktor, er at det å uttrykke seg om dette, har noen grenser. Slik aktor ser det, har Räsänen brukt uttrykk som er diskriminerende og støtende.

Augustin

Et svært interessant punkt i aktors argumentasjon, slik CNE gjengir den, er den indirekte henvisningen til kirkefaderen Augustin av Hippo (354-430). Han uttalte at «du skal hate synden, men elske synderen». Selve uttrykket finnes ikke i Bibelen, men det er god teologi å si at Gud elsker menneskene, på tross av at de synder, men tåler ikke selve synden. Det var da også derfor Jesus ble til synd i vårt sted og banet veien for oss til et gjenopprettet forhold til Gud.

Aktor foregrep Räsänens forsvar på dette punkt og hevdet at homoseksuelle handlinger ikke kan ses atskilt fra den aktuelle personens seksuelle identitet. Dette er et alvorlig angrep på sentral kristendomsforståelse.

Den finske anklagemyndigheten er da heller ikke først ute med å argumentere slik. 17. mars 2021 brakte sambåndet.no en artikkel fra KPK som omhandlet rettssaken mot den tyske presten Olaf Latzel. Han ble anklaget – og dømt – for hat mot homofile. Hans forsvar om at han skiller mellom homofili, som han avviser, og homofile, som han respekterer som mennesker, ble avvist av dommeren. Homofili uten mennesker er utenkelig. Den seksuelle orienteringen er en del av en person og definerer personligheten hans eller hennes, uttalte dommer Ellen Best.

Handling

Aktor i saken mot Päivi Räsänen fortsatte med å hevde at det ikke kan anses uskyldig å si at homoseksualitet er en synd. Dersom man fordømmer en handling (ved å kalle den for en synd, slik vi må forstå aktor), fordømmer man personen, hevdet Mantila. Dersom man fordømmer homoseksuelle handlinger, bryter man ned en homoseksuell persons identitet, utdypet aktor.

Dette er en oppsiktsvekkende argumentasjon som, slik Sambåndet påpekte på lederplass i nr. 5/21, «kan få uante konsekvenser». Skal det virkelig være slik at det er handlingene som definerer mennesket, og at man ikke skal kunne skille en persons handlinger fra selve personen? Hvordan kan man i så fall fastholde at alle mennesker har samme verdi?

Det er mulig at aktor her forstår mennesket først og fremst som et seksuelt vesen, som følgelig må få leve ut sin seksualitet for å være menneske. I så fall er også dette dypt problematisk. Hva da med menneskeverdet til dem som ikke kan – eller ikke ønsker – å ha sex, og skal alle begjær kunne leves ut?

Hatprat

Å beskrive homofili som synd er akseptert i Norge, i alle fall dersom man skal forholde seg til Bjørgvin-biskop Halvor Nordhaug. I Dagen 30. oktober 2015 svarte han bekreftende på spørsmål om en prest kan undervise om homofili som synd.

Da den såkalte rasismeparagrafen i 1981 ble utvidet til også å gjelde hatefulle ytringer mot homofile, var hensynet til den religiøse forkynnelsesfriheten sentralt. Da paragrafen ble ytterligere utvidet i 2020, skulle den bare ramme såkalt kvalifisert krenkende uttalelser. Det handlet om å oppfordre til integritetskrenkelser (krenkelse av en persons eiendom, legeme og psykiske grenser) og å komme med utsagn som innebærer en grov nedvurdering av en persons menneskeverd.

Dersom menneskeverdet skal defineres ved en persons handlinger, slik som den finske statsadvokaten kan forstås, kan man i prinsippet ikke utpeke noe som galt, før man har trådt over grensen til straffbar hatytring. Hvordan et samfunn da i det hele tatt skal kunne regulere menneskers adferd, framstår som gåtefullt.

Også publisert på dagen.no 28.01.22.

TROSFRIHET: Forsamlingen på Klepp bedehus, som er under utbygging, er en av de frivillige lag og organisasjonene i Klepp som vil bli rammet dersom kommunen endrer reglene for tildeling av støtte til kulturarbeid. FOTO: PETTER OLSEN

Når middelet gjør formålet irrelevant

/0 Kommentarer/i , , /av

Generalsekretæren i Human-etisk forbund skal ha takk for hjelpen med å klargjøre hva som bør ligge til grunn for valgbarhet til styrer og tillitsverv. At Trond Enger samtidig motsier seg selv, får han heller ta på egen kappe.

Det er i Vårt Land 12. februar (ikke publisert på nett) Enger redegjør for hvordan man kan tenke om man har som mål å bli valgt inn i styret for Human-etisk forbund. Bakgrunnen er et forslag i Klepp kommune om å stille følgende krav til mottakere av støtte til kulturarbeid: «Organisasjonen må rekna alle medlemmer/deltakarar som likeverdige når det gjeld å kunne veljast til styre, tillitsverv og posisjonar, uavhengig av samlivsform, seksuell orientering, kjønn eller etnisitet.»

I Vårt Land 9. februar argumenterte informasjonsleder Espen Ottosen i NLM mot dette forslaget og brukte som eksempel at «en hengiven kristen har ikke fri adgang til styreplass i Human-Etisk Forbund».

Grunnleggende formål

I sitt svar på dette kommer generalsekretær Trond Enger med den prisverdige klargjøringen: «Sivilsamfunnet i Norge bygger på at mennesker tilslutter seg det grunnleggende formålet for organisasjonen de melder seg inn i. (…) dersom Ottosen er enig i Human-Etisk Forbunds formålsparagraf og melder seg inn, er det ikke noe annet enn tillit fra organer som velger styret, som står i veien for å få ham valgt.»

Det er her generalsekretæren i Human-etisk forbund får et rungende «Amen!» fra meg

Enger holder det altså fram som et prinsipp for medlemskap og tillitsverv i en organisasjon at man «tilslutter seg det grunnleggende formålet». Det er her generalsekretæren i Human-etisk forbund får et rungende «Amen!» fra meg. For selv om dette har vært så selvsagt at det ikke burde være nødvendig å si, er det ikke dette prinsippet som ligger til grunn for forslaget i Klepp kommune. Det er åpenbart hva som derimot er den bakenforliggende hensikten til forslagsstillerne på Jæren, nemlig å legge press på lag og foreninger om å åpne for å velge eksempelvis heterofilt samboende og homofilt samlevende personer inn i lederverv.  

– Liker ikke demokrati

Fra et intervju med forslagets fanebærer, Arild Børge Skjæveland (Sp), i Dagen 10. februar, sakser jeg dette bemerkelsesverdige sitatet:

– Jeg har ingen problem med trosfriheten i dette. Dersom bedehusene ikke hadde vært så homofobiske, men heller hadde tro på demokratiet, hadde de visst at de homofile ikke kommer til å ta over styringen, sier han og legger til:

– Dette forteller meg at de (de kristne på bedehusene, min anm.) liker ikke så godt demokrati. De er mer som Putin. De vil bestemme selv hvem som skal være der. Sitat slutt.

Guds vilje

En kristen organisasjon vil ha som grunnleggende formål å arbeide for Guds rikes sak og oppfordre medlemmene til å søke Guds gode vilje for livet deres. Heterofilt samboende eller homofilt samlevende velger derimot å leve i strid med Guds gode vilje slik den verdensvide kristenhet og norske bedehuskristne forstår Bibelen, og dermed også i strid med det grunnleggende formålet for organisasjonen.

En kristen organisasjon vil ha som grunnleggende formål å arbeide for Guds rikes sak

Slik jeg forstår Arild Børge Skjæveland, bryr ikke Sp-politikeren seg det minste om organisasjonenes grunnleggende formål. Jeg siterer igjen fra intervjuet i Dagen 10. februar:  

– Bedehusfolket sier til oss at de opplever at forslaget er skreddersydd for å ramme dem. Stemmer det?

– Nei. Tvert imot. Det er for å få dem på rett vei.

Skjæveland er beredt til å bruke økonomiske virkemidler for å motarbeide det grunnleggende formålet til bedehusfolkets organisasjoner

Skjæveland er altså beredt til å bruke økonomiske virkemidler for å motarbeide det grunnleggende formålet til bedehusfolkets organisasjoner i Klepp. Og dette forslaget er det at Human-etisk forbund og dets generalsekretær gir sin støtte, stikk i strid med generalsekretærens egen beskrivelse av hva som bør ligge til grunn for valgbarhet.

Valgbar

Denne saken dreier seg om hvem som kan stille til valg, ikke om man deretter faktisk blir valgt. Det kan da være på sin plass å minne om at den norske valgordningen ikke oppfyller alle de kriteriene Skjæveland & Co stiller. Ved stortingsvalg har bare norske statsborgere stemmerett. Ved kommunestyre og fylkestingsvalg har også utenlandske statsborgere stemmerett dersom de har vært registrert som bosatt i landet sammenhengende de siste tre årene før valgdagen. Valgbarheten er med andre ord ikke «uavhengig av (…) etnisitet».

Den norske valgordningen oppfyller ikke alle de kriteriene Skjæveland & Co stiller

Så her er det litt å ta tak i for både Arild Børge Skjæveland, Trond Enger og andre som ikke bryr seg om å skille prinsipielt mellom lovlig forskjellsbehandling og ulovlig diskriminering. Men det er kanskje enklere å forsøke seg på bedehusfolket?

DRIFTSTILSKUDD: Skal Stavanger kommune, bildet viser rådhuset, granske hjerter og nyrer hos det frivillige organisasjonslivet? Flere politikere mener det kan være aktuelt. FOTO: PETTER OLSEN

Sp mot Sp om trosfrihet

/0 Kommentarer/i , /av

ANALYSE Det er stor forskjell på Senterpartiets lokallag i Klepp og Stavanger, og Høyre overrasker med å ville gradere skattebetaleres meninger.

Utvalg for kultur, idrett og samfunnskontakt (Ukis) i Stavanger kommune behandlet onsdag 17. mars sak om retningslinjer for det kommunale driftstilskuddet for barne- og ungdomsarbeid. Bakgrunnen er omtalt i denne bloggposten på imf.no. Flertallet i utvalget, bestående av Ap, Rødt, H og Frp, ba 11. november i fjor kommunaldirektøren vurdere «hvorvidt det er mulig å nekte utbetaling av støtte» til Norsk luthersk misjonssamband. NLM ble tildelt 26.870 kroner i driftstilskudd i 2020. 

Usaklig

5. mars var kommunaldirektøren klar med sitt svar. Det var – til tross for innskutte bisetninger – også ganske så klart: «Kommunedirektørens vurdering er at det, gitt tilskuddsordningens retningslinjer, vil være i strid med styrende forvaltningsmessige prinsipper, herunder saklighetskrav samt krav til likebehandling, å avslå tilskudd til NLM med grunnlag i organisasjonens vedtekter og/eller praksis overfor egne medlemmer.» Sagt på en litt annen måte mener kommunaldirektøren at det ville være lovløs og usaklig forskjellsbehandling å nekte NLM tilskudd.

Sagt på en litt annen måte mener kommunaldirektøren at det ville være lovløs og usaklig forskjellsbehandling å nekte NLM tilskudd

Det utvalgets flertall hadde hengt seg opp i, var oppslag i Vårt Land om at NLM har en åpning for, i siste instans, å ekskludere medlemmer som aktivt og bevisst motarbeider organisasjonens formål. Som jeg påpekte i bloggposten, har også eksempelvis Ap en slik paragraf.

Om ettermiddagen 17. mars behandlet Ukis utredningen på et offentlig tilgjengelig Teams-møte. Det ble et snaut kvarters ganske interessant diskusjon.

Alle de fem representantene som hadde ordet, var enig i at kommunaldirektørens utredning var god, og at det – i alle fall i denne omgang – ikke var ressurser til å gå videre med saken. Men det var fortsatt uenighet om realitetene i saken.

Vi må passe oss som politikere at vi ikke tenker at ‘nei, jeg mener ikke det samme, og derfor kan jeg ikke bidra til dette’ (Anne Kristin Vik Bruns)

KrF: mangfold

– Dette handler om at vi har et mangfold i kommunen. Et mangfold i tilbud fra frivillige lag og organisasjoner og et mangfold av folk som er med og betaler skatt for at barn og unge skal bidra og være med. Da må vi passe oss som politikere at vi ikke tenker at «nei, jeg mener ikke det samme, og derfor kan jeg ikke bidra til dette», sa Anne Kristin Vik Bruns (KrF).

Bruns omtalte dette som en viktig sak for KrF og henvendte seg direkte til byens innbyggere: – Jeg ønsker å takke alle som hver eneste dag, hver eneste uke gjør frivillig arbeid. De gjør det fordi de mener det er viktig med forebyggende arbeid og å være til stede for barn og unge i denne byen. Dere gjør en kjempejobb, og jeg håper dere hører oss. Jeg håper dere hører hyllesten, sa Bruns.

Høyre: vurdere organisasjoner

I bloggposten (lenke ovenfor), som også sto på trykk i Stavanger Aftenblad og Vårt Land, kritiserte jeg at Stavanger kommune holder seg med verdier som politikerne mener seg berettiget til å gradere innbyggerne opp imot. Høyres Hard Olav Bastiansen har tydeligvis ingen skrupler med tanke på dette, og det er overraskende – i alle for meg:

Da vil jeg tro at halvparten hadde røket ut (Hard Olav Bastiansen)

– Det er en interessant diskusjon, men den hadde blitt ganske stor – hvis en skulle laget retningslinjer som gjorde at en kunne sittet og vurdert alle organisasjoner og sagt hvem som får og hvem som ikke får penger. Da vil jeg tro at halvparten hadde røket ut, fordi en alltid ville ha funnet noen som hadde ting som en ikke var helt enig i. Jeg skulle gjerne hatt den diskusjonen, men jeg tror det er umulig, sa Bastiansen. 

KATEDRAL: Stavanger domkirke fra 1125 er byens katedral og ligger midt i byen. Rett rundt domkirken ligger også Bispekapellet fra 1200-tallet og de rekonstruerte grunnmurene til 1200-tallets Mariakirken. FOTO: WIKIMEDIA COMMONS

Sp: forutsigbarhet

Bjarne Kvadsheim (Sp) er nestleder i utvalget. Sp stemte, sammen med KrF og Stian Tjensvold (FNB – Folkeaksjonen Nei til mer bompenger) imot forslaget fra møtet i november 2020. Kvadsheim minnet om at han i forrige møte hadde sagt at «vi kan ikke gi støtte til lag og organisasjoner ut fra om vi synes de er OK og at de tilfredsstiller vårt verdisyn». Det kunne heller ikke være slik, mente Kvadsheim, at skiftende styresett skal si at «dette er innenfor, og det er utenfor».

– Høyre var dessverre på den andre siden i forrige møte og sa at de ikke ville gi NLM støtte, påpekte Kvadsheim.

Til tross for at H-representant Bastiansen i innlegget før ikke hadde sagt noe fra eller til om Høyres holdning til NLM, mente Kvadsheim nå å «kjenne igjen det verdikonservative Høyre som jeg trodde vi kunne stole på i denne type saker».

Sp: Klepp-saken

Så trakk Bjarne Kvadsheim en talende parallell: – Jeg har jo sett, dessverre, at dette brer om seg, også på Jæren. I Klepp kommune vil de ikke gi støtte til organisasjoner som ikke representerer de verdiene som utvalget mener er de rette for sin kommune.

I Klepp er det som kjent Kvadsheims partifelle, Arild Børge Skjæveland, som har stilt seg i spissen for å ville nekte kristne lag og foreninger kommunal støtte dersom de legger til grunn et klassisk kristent ekteskapssyn. Bjarne Kvadsheim hadde lite til overs for dette:

– Det er ikke slik vi kan opptre. Det er klart at dersom det er organisasjoner som strider mot norsk lov, skal vi ikke gi dem støtte. Men det skal være rom, og vi skal være romslige når vi ser på det frivillige livet og ikke gå og si at «de verdiene mener vi er rett, og det mener vi er feil».

Det er ikke slik vi kan opptre (Bjarne Kvadsheim)

På samme måte som Anne Kristine Vik Bruns (KrF) minnet Kvadsheim om at det her er snakk om skattebetalere. – Da må de også kunne forvente at vi igjen er med og setter pris på det arbeidet. Så så lenge de holder seg innenfor norsk lov, mener i alle fall Sp at det er svært viktig at den type organisasjoner (les: NLM) skal være berettiget å få driftstilskudd, sa Bjarne Kvadsheim. 

Ap: menneskerettigheter

Utvalgsleder og forslagsstiller fra sist møte, Dag Mossige (Ap), var uberørt av Kvadsheims argumentasjonen. Og i likhet med Høyres Bastiansen var han åpen for en framtidig gjennomgang av søkernes hjerter og nyrer.  

– Det handler ikke bare om våre verdier, det handler om grunnleggende menneskerettigheter, sa Mossige.  

Utvalgslederen trakk også fram at kommunaldirektøren faktisk også hadde foreslått noen endringer i behandlingen av søknader om tilskudd. Søknaden må inneholde «en tydelig beskrivelse av hvordan aktivitetene skal gjennomføres», og søkerne må beskrive «hvordan aktiveten er tilrettelagt/utformet i tråd med ordningens formål».

Ap: NLM

Mossige kom også med en hilsen til Norsk luthersk misjonssamband. Saken var egentlig ikke rettet mot NLM, mente han, men organisasjonen ble trukket fram fordi det hadde vært en mediesak om kirketukt overfor medlemmer i NLM.

Mossiges framstilling bærer preg av å være tendensiøs

– NLM har en lite ærefull historie på dette feltet. I Stavanger i 2006 ville eksempelvis organisasjonen nekte samboende, muslimer og homofile å jobbe i organisasjonens offentlig finansierte barnehage. Det mente diskrimineringsombudet var klart diskriminerende og lovstridig. Så det er ikke slik at vi ikke har tydelig maktmidler til å sette bak det vi velger å gi tilskudd til, sa Mossige.

Ser vi på det likestillings- og diskrimineringsombudet selv skriver om denne saken, bærer Mossiges framstilling preg av å være tendensiøs. Men utvalgslederen bygde videre på den:

– For Ap handler dette om menneskeverdighet. Hvis organisasjoner som mottar offentlig støtte til barne- og ungdomsarbeid, kaster ut ansatte eller egne medlemmer på slike grunnlag, er jeg glad for at det var et bredt politisk flertall i Stavanger som var beredt til å agere på det, erklærte Mossige.

Det blir altfor enkelt å si at dette handler om trosfrihet. Det handler om penger. (Dag Mossige)

Ap-representanten syntes «det blir altfor enkelt å si at dette handler om trosfrihet». I stedet handler det om penger, fastslo han. – Det handler om tilskudd. Organisasjonene står fritt til å tro hva de vil, men som kommune mener jeg vi har en plikt til å vurdere hvordan vi bruker offentlige penger, og jeg mener da at hvis disse pengene går til organisasjoner som diskriminerer eller bryter arbeidsmiljølov eller grunnleggende menneskerettigheter, så har vi en plikt til å agere og ikke bare la det passere. Det står jeg fullt ut ved, sa han.

Vågen i Stavanger. Foto: Odd Inge Worsøe/Wikimedia Commons

Runde 2

Hard Olav Bastiansen (H) mente debatten hadde tydeliggjort et behov for å se på retningslinjene med tanke på hvem som kan søke om driftstilskudd:

– Poenget vårt har vært at dersom det finnes en ordning der en ganske bredt gir tilskudd, så kan en vanskelig begynne å plukke ut enkelte og si at «dette var ikke helt slik som vi tenkte». Kanskje trenger vil egentlig den bredere og litt større saken og debatten om hva som er akseptabelt og ikke akseptabelt, sa Bastiansen.

NLM ble fremstilt i et veldig negativt lys. Det synes jeg ikke vi skal være bekjent av. (Anne Kristin Vik Bruns)

Anne Kristin Vik Bruns (KrF) responderte ved å bruke et sitat som – uriktig – er tillagt filosofen Voltaire: «Jeg er uenig i dine meninger, men jeg vil inntil døden forsvare din rett til å hevde dem.» Hun sluttet også opp om Bjarne Kvadsheims analyse om at skiftende politisk flertall i en by ikke kan avgjøre hvem som skal få tilskudd.

– Og selv om ikke dette handler om NLM, så ble NLM fremstilt i et veldig negativt lys. Det synes jeg ikke vi skal være bekjent av, fordi vi skal behandle våre skattebetalere og innbyggere på en riktig og respektfull måte.

Bruns oppfordret utvalgsmedlemmene til å oppsøke ulike arrangementer for å se hvordan arbeidet drives.

Innvandrer-organisasjoner

Bjarne Kvadsheim (Sp) erklærte seg «100 prosent enig i det som Bruns sier». – Jeg følte også at NLM ble uthengt i denne saken. Og vi skal ikke glemme at det ikke er veldig lenge siden de meningene NLM har, var veldig allmenngyldige i ganske mange organisasjoner. Heldigvis endrer tiden seg, og vi skal være med på å legge til rette for det mangfoldet, sa Kvadsheim – uten å presisere hva han mente med «heldigvis».

Vi vil fort møte oss selv i døren og måtte si at her er det mange som ikke kan få støtte (Bjarne Kvadsheim)

Sp-representanten, som fikk siste ord i debatten, gjentok advarselen sin fra forrige møte mot å «gå alle organisasjonene etter i sømmene». Han kom med en begrunnelse som trolig mange vil oppfatte som kontroversiell: – Da tenker jeg et vi skal få et veldig stort problem med ganske mange innvandrerorganisasjoner, som har helt andre regler både for hvem som kan få være medlemmer, hva som kan bli sagt og hvem som kan sitte i styrene. Så vi vil fort møte oss selv i døren og måtte si at her er det mange kanskje som ikke kan få støtte. Vi må heller være rause og romslige og legge til rette for at vi skal ha et stort og bredt frivillighetsarbeid i Stavanger kommune, sa nestlederen i utvalg for kultur, idrett og samfunnskontakt i Stavanger kommune. 

MÅ TA DEBATTEN: Sjølv om tilstanden for trusfridom er betydeleg verre andre stader i verda, som her i Nord-Irak, meiner Stefanusalliansens generalsekretær Ed Brown at det er viktig å diskutera trusfridom òg i Noreg, særleg med tanke på kva signal det sender til andre land. FOTO: Stefanusalliansen

Må snakke om trusfridom – òg i Norge

/0 Kommentarer/i , /av

Slik verda fungerer i dag, meiner Stefanusalliansen det òg er viktig å diskutera kåret til trusfridommen i Noreg, korleis politikarar ordlegg seg og kva signal vi sender.

Då vinmonopola i Oslo fekk opna medan kyrkjene framleis måtte vera stengt, var det mange som reagerte på dette. Mellom dei var menneskerettsorganisasjonen Stefanusalliansen som vanlegvis er mest opptatt av å kjempa for trusfridom i land vi ikkje liker å bli samanlikna med når det gjeld menneskerettar.

I ein aviskronikk spør redaktør i Stefanusalliansen, Johannes Morken, om norske styresmakter – politiske og faglege – har hatt sterkt nok medvit om trusfridomen midt i smittevernet.

– Kan vi, når vi sterkt kritiserer andre land, samstundes seia at hos oss er alt vel, spør han.

Morken meiner det er på høg tid å spørja om inngrepa i troslivet har vore innanfor det som etter internasjonale konvensjonar er lovleg.

– Styresmakter har rett til å avgrensa utøving av trusfridomen for å sikra offentleg tryggleik, orden og helse eller fridomen for og rettane til andre menneske. Men tiltaka skal vera baserte i lov, dei skal vera nødvendige, og dei skal – ikkje minst – vera proporsjonale. Dei skal altså ikkje vera meir inngripande enn høgst nødvendig, skriv han.

Behov for å snakka om trusfridom

Til Kristelig Pressekontor fortel generalsekretær i Stefanusalliansen, Ed Brown, at det kan vera utfordrande å snakka om trusfridom i Norge når folk i andre delar av verda blir kidnappa, tvangskonverterte eller drepne for trua si.

– Det er ein av grunnane til at vi ikkje engasjerer oss så mykje her. Det er vanskeleg å ta opp ei sak som ikkje handlar om liv og død, når vi til dømes veit at kristne jenter i Pakistan blir bortførte, tvangsgifta og tvangskonverterast til islam, seier han, men legg til:

– Vi i Stefanusalliansen er kalla til å jobba for dei der ute. Derfor er det viktigaste for oss å sjå på dei tinga i politiske program her som kan ha negativ effekt der ute og som sender feil signal. Det er behov for å snakka om trusfridom i alle land, og Norge er ikkje noko unntak.

Brown medgir at det òg kan vera ei vanskeleg øving å vega smittevernhensyn opp mot retten til trusfridom og religionsutøving.

– I eit smittevernperspektiv er det veldig bra at ein stat kan overvaka og finna ut kor folk har vore for å minska spreiingsfaren, men det kan òg gå ut over individuelle fridommar som ytringsfridom, forsamlingsfridom og assosieringsrett. Alt dette kan påverka trusfridommen, seier han.

Nødvendig med høg tillit

Generalsekretæren peikar på at eit høgt tillitsnivå er avgjerande for å kunna bruka innskrenkande tiltak i smittevernet, men at tillitskulturen vi har i Norge, kan svekkast dersom tiltaka ikkje bli opplevd som rettferdige.

– Det er ein viktig debatt å ta. Er det riktig at eit idretts- eller kulturarrangement har hatt ei høgare grense for kor mange som kan delta enn det religiøse arrangementet har hatt? Det kan finnast gode grunnar, men dei må forklarast. Det ser ikkje bra ut når det opplevast som om religiøse grupper blir diskriminerte i forhold til andre grupper.

Brown seier det ikkje er sjølvsagt å ha eit så høgt tillitsnivå mellom folk og staten som vi har i Norge.

– Det betyr at ein har større moglegheiter for gode, opne debattar, og ein stoler på at innskrenkande tiltak ikkje blir varande over ein lengre periode. Det er ikkje tilfellet mange andre stader i verda. Eg stoler ikkje på at Kina eller Iran, når dei set i gang overvakande tiltak, vil fjerne dei når pandemien er over.

Kritiserer politisk kontrolliver

LEGITIMERER: Stefanusalliansens redaktør Johannes Morken meiner iveren til norske parti etter å kontrollera livssynssamfunn i verste fall kan legitimera maktbruken i andre land. FOTO: Stefanusalliansen

Morken kritiserer i kronikken sin òg det han kallar ein urovekkjande kontrolliver retta mot norske trussamfunn og religiøse minoritetar frå fleire norske politiske parti.

– Det kan i verste fall også legitimera andre lands langt sterkare vilje til bruk av makt, skriv han

Også Stefanus-generalen reagerer på måten enkelte politiske parti i Norge ordlegg seg når det gjeld kontroll av trussamfunn. Han meiner trusfridom i Norge òg må sjåast i lys av situasjonen i andre land.

– Dersom vi hadde lese i eit partiprogram frå Kina at staten vil ha meir kontroll med troslivet, trur eg mange vilja tenka at dette ikkje er bra. Når vi får same ordlyd i ein norsk kontekst, sjølv om vi har mykje tillit, er det grunn til å stilla spørsmål, seier Brown til KPK.

Han trekker fram eit døme om å vilja greia ut og forby utanlandsk finansiering av trussamfunn.

– Dette veit vi har vorte brukt aktivt i Russland og India, og vi ser den negative effekten der folk blir stempla som landsforrædarar dersom ein får utanlandsk støtte. Eg forstår at ein ikkje vil legga til rette for terrorverksemd, som òg kan skje innanfor religiøse samfunn, men eg trur det finst andre måtar å hindra dette på enn å forby utanlandsk finansiering av trussamfunn tvers over, seier Brown og legg til:

– Dette står i kontrast til utviklinga i ein transnasjonal verd der alt, inkludert det religiøse livet, opererer på tvers av landegrenser. Kva om kristne i Norge ikkje kunne senda pengar til sine trossøsken i andre land? Eg trur dei fleste ville tenkt at det ikkje var greitt. KPK

– Dette handlar om trusfridom

/0 Kommentarer/i , /av

Denne veka har ImFs verdidokumentet for skulane havna i søkjelyset, seinast i går kveld på NRK Dagsrevyen. ImF, ved generalsekretær Erik Furnes, har nå sendt ut ei klargjering om kva verdidokumentet seier og kvifor det finnes.

Om verdidokument i skulane våre

Eit oppslag i Bygdebladet, med oppfølging i NRK og andre lokalaviser, om verdidokument for Sjøholt Folkehøgskole har vakt sterke reaksjonar denne veka. Dette er eigentleg ikkje ei nyheit då slike verdidokument har eksistert for dei fleste lag og organisasjonar i fleire tiår, og dei vart til etter at det ein har halde som sjølvsagt, ikkje lenger vart rekna som sjølvsagt i samfunnet.

Det prinsipielle er dette: Kan ein arbeidsgjevar, spesielt i ein verdibasert verksemd, ha rett til å utforme forventningar ved tilsetting av medarbeidarar som skal formidle verdigrunnlaget til verksemda? I eit forsøk på å illustrere dette drog eg for journalisten ein parallell: Dersom FrP skulle tilsette ein person i partiapparatet som skulle fronte FrP sin politikk, ville dei då tilsette ein SV-ar? Eller vi kan tenkje oss at Humanetisk Forbund skulle tilsette ein som skulle formidle deira bodskap, ville dei gje jobben til ein frimodig kristen? Ville det vere godt nok at «det er greitt at du har slike haldningar privat, men på jobben skal du formidle noko anna?» Ein slik praksis vil ikkje vere fair og ærleg ovanfor nokon av partane.

Stortinget har lovfesta retten til å gjere slike vurderingar, og i alle stillingsannonsar gjer vi merksam på at ImF kjem under unntak i Arbeidsmiljølova §13-3. Vi har møtt i Likestillings- og diskrimineringsnemnda, og fått medhald i at vi kan stille slike krav iflg Diskrimineringslova § 9. Det underlege er at når sentrale politikarar skal kommentere slike saker, kjem dei med kritikk av verksemder som held seg innanfor dei lovene dei har gitt oss.

Det er å håpe at fleire vil ta seg bryet med å lese skuledokumentet på imf.no som no vert kritisert. Det einaste som seiast om samlivsetikk er dette: «Det livslange, monogame ekteskap mellom mann og kvinne er rammen for det seksuelle samliv, og det forventes at alle lever i samsvar med dette». Dette er ein naturleg konsekvens av Jesu ord i Matteus 19:4-6. Det burde ikkje overraske at ImF og andre kristne organisasjonar er forplikta på slike klare ord frå Bibelen. Det som er overraskande er at dette ikkje skal få konsekvensar for kven vi tilset for å formidle desse verdiane.

Samlivsetikk, og etikk generelt, er eit krevjande felt å nedfelle konkrete køyrereglar for, og tabloide medieoppslag sperrer for den kommunikasjonen vi ønskjer å ha med tilsette og elevar. Konsekvensar ved brot på våre verdiar vil vi ha grundige samtalar med den det måtte gjelde, og dokumentet seier ikkje noko om kva utfallet vil vere i alle tilfelle.

Til alle våre skular kjem elevar og studentar med ulike livssyn og livshistorie. Det er særs viktig for oss at alle desse vert møtt med reell respekt og toleranse. Dokumentet har tydeleg ordlyd om det. Alle menneske skal få velje sin veg utan å bli utsett for press, og som aktør i eit ope og fritt samfunn ønskjer vi å bidra til meiningsmangfald og opne samtalar. Det er sunt at meiningar vert utfordra og formast i eit miljø der ulike oppfatningar kjem til orde. Det som er tankevekkjande er at vi er i ferd med å få eit samfunn der det ikkje lenger er mogleg å uttrykke at ein er glad i og har omsorg for ein person utan at ein samstundes støttar alle dei val som vedkomande tek. Denne saka handlar til sjuande og sist om det skal vere reell trusfridom i samfunnet, og det håpar eg framleis skal aktast høgt.

Erik Furnes
generalsekretær i ImF

————

Verdidokumentet kan lesast på imf.no

 

Historisk samling om trosfrihet

/0 Kommentarer/i /av

29 parlamentsmedlemmer fra hele verden underskrev lørdag en erklæring der de forplikter seg til å jobbe og samarbeide for å fremme trosfrihet.

Erklæringen «Charter for Freedom of Religion or Belief» tar utgangspunkt i artikkel 18 i menneskerettighetsloven, men har en mer praktisk fremgang, sier stortingsrepresentant for Venstre, Abid Raja.

– Vi har sendt brev til statsministeren i Pakistan og i Myanmar der vi ber om en slutt på menneskerettighetsbruddene i disse landene. Vi ber også paven ta initiativ til en religionskonferanse for å få fortgang i dialogen, sier han.

Kan gjøre en forskjell
Raja er organisator og pådriver, sammen med blant annet den norske Stefanusalliansen. I Norge vil han sammen med Sylvi Graham (H) ta initiativ til en parlamentsgruppe på stortinget som løfter frem artikkel 18 og religionsfrihet.

– Vi som parlamentarikere kan faktisk gjøre en forskjell ved å løfte fram artikkel 18 i menneskerettighetsloven, sier Sylvi Graham, og peker på viktigheten av religionsfrihet som grunnlag for fred.

Blant de andre representantene fra Norge var KrFs Knut Arild Hareide og Venstres Trine Skei Grande.

Historisk signering
Politikerne som fredag og lørdag var samlet ved Nobels Fredssenter i Oslo for å diskuterte hvordan man i fellesskap kan bekjempe økende religiøs forfølgelse, representerer ulike religioner og politiske retninger.

De er parlamentarikere fra blant annet Brasil, Burma, Canada, Nepal, Norge, Storbritannia, Sør-Afrika, Tanzania, Tyrkia, Tyskland og Uruguay.

Underskrivingen av erklæringen var heller ikke så alvorspreget som man kanskje kunne tro. Det er nemlig historisk at så mange parlamentsmedlemmer går sammen for å fremme rettigheten til tro og samvittighet, og blåse støvet av artikkel 18 i menneskerettighetsloven.

– Trosfrihet er ikke bare viktig for kristne, men også for muslimer og folk fra andre religioner, og også for de som ikke vil ha en tro. Det er viktig for alle mennesker å ha rett til å ha en tro eller et livssyn, å kunne praktisere sin tro uten å bli forfulgt, og ha rett til å kunne skifte tro om de skulle ønske det, sier Ed Brown, Stefanusalliansens seksjonsleder for menneskerettigheter.

Motstridende rettigheter
Et av temaene som parlamentsmedlemmene diskuterte var motstridende rettigheter. Spørsmålet som ble reist var hva som skjer når rettigheten til tro, rettigheten til å ytre seg, og rettigheten til å ikke bli diskriminert kommer i konflikt med hverandre.

– Det er ikke vanskelig, skyter Heiner Bielefeldt, FNs spesialrapportør for tros- og religionsfrihet, inn, til latter fra salen.

– I virkeligheten er det vanskelig, men i teorien er det enkelt, sier han og fortsetter:

– Du kan ikke ha religionsfrihet uten ytringsfrihet og motsatt. Hatefulle ytringer i religionens navn er ikke er del av ytringsfriheten. Den beste reaksjonen på hatefulle ytringer er ikke restriksjoner, men positive ytringer, avslutter den tyske FN representanten.

Positive opplevelser
Ed Brown fra Stefanusalliansen avslutter spørrerunden med å be parlamentsmedlemmene fortelle en positiv opplevelse knyttet til religionsfrihet fra sitt eget land.

Historiene kommer på rullende bånd om kristne og muslimer i samme nabolag som støtter hverandre, og om spesielle handlinger som fremmer religionsfrihet og toleranse.

Konklusjonen fra panelet er klart: Den «tause majoriteten» må bruke sin ytringsfrihet til å svare på hat med kjærlighet og fremme religionsfrihet. KPK

n-trofrihet-samling-1-fotoKPK