Dei som ler

/0 Kommentarer/i /av

LEIAR I år har dei dukka opp i kommentarfelta til ImF og Sambåndet på Facebook – dei som nyttar symbolet «haha» som reaksjon på innhaldet i ein artikkel i bladet. Mon tru kven som «ler sist».

Frå 2016 har Facebook-brukarar kunne nytta seks digitale symbol – emojiar – som reaksjon på ting dei ser på det sosiale mediet. «Haha»-emojien viser eit leande ansikt med open munn og attlatne auge. 

Lått og spott

21. mai i år delte redaksjonen saka om at fleire oppfatta ei tiltrengt gåve til ein Danielsen-skule, som ein inngripen frå Gud. Nesten 20.000 menneske var inne på artikkelen via Facebook-sida til ImF, og det kom 135 ulike symbol-reaksjonar (i vår samanheng er dette høge tal). Langt dei fleste var «tommel opp» eller «hjarte», men fire personar nytta den gapskrattande emojien. I tillegg var det spottande kommentarar som administrator valde å leggja skjult.

13. juli blei det lagt ut ein artikkel om ein kveldsmøte-tale på Lyngdal Bibelcamp der synd og synda sine konsekvensar, var tema. 16.500 ulike personar klikka seg inn på artikkelen, og det kom 66 symbol-reaksjonar. Seks av dei lo (i tillegg til ein som nytta emojien «sint»). Det kom også 27 kommentarar, og igjen var innhaldet i dei fleste av ein slik art at administrator valde å skjula dei.

Gud nær oss 

Ingen av dei som trykte «haha» eller kom med ord til spott, er mellom dei høvesvis 2900 som «liker» eller 3600 som «følgjer» ImF på Facebook. Det hadde vore endå større grunn til refleksjon om dei var det. Men kvifor brukte dei likevel tid på å reagera på akkurat desse artiklane? 

Det seier oss at Sambåndet må leggja endå meir vekt på tema som rører folk – uavhengig av reaksjonane.

Kan det ha noko med at innhaldet kom dei inn på livet, at det handla om ein Gud som grip inn, som handlar med menneske, som har ein vilje? Kan det henda at dei ikkje tolte det, og at dei prøvde å få andre med seg på å avvisa moglegheita av ein Gud som er nær? Var det difor dei reagerte med gapskratt? 

Til dei av jødane som dyrka avgudar, fekk profeten Jeremia dette retoriske spørsmålet: «Men er det meg dei krenkjer, seier Herren, er det ikkje seg sjølv, er det ikkje deira eige andlet som får skamma over seg?» (Jer 7,19). Erfaringa med «haha»-andletet og dei latterleggjerande kommentarane seier oss at Sambåndet må leggja endå meir vekt på tema som rører folk – uavhengig av reaksjonane. 

Først publisert i Sambåndet nr. 6/24, som kom ut 28. august 2024.

FORFATTER: Jarle Mong under lanseringen av boken «Mer mann» på Saron, Bryne 27. juni. FOTO: PETTER OLSEN

Våg å stå som Daniel

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Feminister og «progressive» av begge kjønn mobiliserer nå mot at mannen skal finne tilbake til sin gudgitte funksjon.

Som Jarle Mong påpeker i forordet til boken «Mer mann» (Sambåndet, 2024), lever vi i en tid hvor det «hersker stor forvirring rundt hva en mann er og hva maskulinitet innebærer».

En forklaring kan finnes i radikal- eller nyfeminismen fra 1960- og 70-tallet. Den bygger på en teori om at alle menn undertrykker kvinner gjennom «patriarkatet», det vil si angivelige mekanismer som reproduserer og utøver mannlig dominans.

Omveltning

Noen radikalfeminister ønsker å eliminere det de forstår som menns privilegerte stilling i samfunnet, mens andre har som mål å eliminere hankjønnet, og at kvinner bare bør leve med andre kvinner. Målet er uansett en radikal omveltning av samfunnets kjønnsorden.

Mange menn har følt seg forpliktet til å la seg forme av disse samfunnsnedbrytende tankene 

Mange menn har følt seg forpliktet til å la seg forme av disse samfunnsnedbrytende tankene, og dermed er de kommet inn i en slik forvirring som Jarle Mong beskriver. For oss som er kristne, kvinner så vel som menn, er Bibelen også her vår rettesnor. Her finner vi Guds gode vilje for de to kjønn han har skapt. 

Guds bilde  

I 1. Mos 1,26 sier Gud: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse. Og i v. 27 konstaterer Moses: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.»

Gud skapte hankjønnet og hunkjønnet – med henholdsvis mannlige og kvinnelige egenskaper.

De hebraiske begrepene som er brukt, betyr både mann og kvinne og mannlig og kvinnelig. Med andre ord skapte Gud hankjønnet og hunkjønnet, og han skapte dem med henholdsvis mannlige og kvinnelige egenskaper.

Ulike egenskaper  

For det andre forteller disse versene oss at mann og kvinne avspeiler Gud («… i vårt bilde, etter vår liknelse»). Vi kan spørre hvorfor Gud skulle skape to kjønn dersom de hadde nøyaktig de samme egenskapene. Ved sine ulike egenskaper fremviser mann og kvinne sider ved Gud.

Ved sine ulike egenskaper fremviser mann og kvinne sider ved Gud. 

For det tredje brukes det flertallspronomen i v. 26: «oss» og «vår/vårt». Her får vi Bibelens første glimt av treenigheten. Jesus, Sønnen – som selv ikke er skapt – var med under skapelsen. 

Mannen  

Det er først i kap. 2, fra v. 18, vi får beskrivelsen av at kvinnen blir skapt. Før den tid besto mennesket kun av ett kjønn, hankjønnet.

På denne plass i nr. 4/24 skrev jeg om hvordan noen har tenkt at det første mennesket var tvekjønnet. Det kan vi trygt avvise som fri fantasi. I tillegg til det mannlige pronomenet («ham») som er brukt i v.15 (og v.7) i 1. Mos 2, synes også profeten Jesaja (2,22) å bekrefte at det første mennesket var en mann (og bare det!). 

Dyrke og verne

I 1. Mos 2,15 leser vi at «Gud Herren tok mennesket og satte ham i Edens hage til å dyrke og verne den». Jeg mener det er svært sentralt for hva som er mannens gudgitte rolle. Å «dyrke» handler om å frembringe noe som fører til underhold eller forsørgelse. Jeg tror en del av Guds vilje for en gift mann er at han skal være familiens hovedforsørger.

Jeg tror en del av Guds vilje for en gift mann er at han skal være familiens hovedforsørger. 

For det andre skulle Adam «verne» hagen. Som den som har biologiske egenskaper til å være den fysisk sterkeste i et ekteskap (jeg legger til grunn som selvsagt et ekteskap er mellom mann og kvinne), skal mannen beskytte sin hustru, familie – og samfunnet for øvrig – mot fare. I Ef 5,25 forsterkes dette med at ektemannen om nødvendig skal gi livet sitt for sin kone. 

Kvinnen  

Selv om det her er mannens funksjon vi er særlig opptatt av, er det ingen grunn til ikke å nevne kvinnens gudgitte hovedoppgave. Fra 1. Mos 2,18 hører vi om hennes skapelse. Hennes gudgitte rolle er å være mannens «medhjelp» og i den egenskap «hans like».

Kvinnen er i den forstand mannens «frelser».

Det var nemlig kvinnen som gjorde mannen i stand til å oppfylle det gudgitte oppdraget i 1. Mos 1,28 om være fruktbare og bli mange. Uten kvinnen ville dette være umulig, og kvinnen er i den forstand mannens «frelser».

Mann og kvinne er likeverdige, men ulike. De utfyller og istandsetter hverandre, og sammen avspeiler de Gud.  

Slik ser vi hvordan Guds skaperorden og vilje er. Det er et prinsipielt bilde og ikke utfyllende eller utelukkende i alle detaljer. Mann og kvinne er likeverdige, men ulike. De utfyller og istandsetter hverandre, og sammen avspeiler de Gud. 

Syndefallet 

Så vet vi at det skjedde noe fundamentalt i kap. 3. De to første menneskene lar seg friste til å velge sin egen vei i stedet for Guds. Syndefallet får store konsekvenser, forutsetningene endres (fra v.16). Adam og Eva vises ut av hagen.

De to første menneskene lar seg friste til å velge sin egen vei i stedet for Guds.

Det nære forholdet til Gud får et brudd. Å nære seg av jorden, forsørgerrollen, blir en «møye» for mannen. Barnefødselen blir smertefull for kvinnen.  

Undertrykkelse

Eva, kvinnen, får også høre dette: «Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg.» Her må vi erkjenne at noen menn opp gjennom historien har misbrukt domsordet i 1. Mos 3,16 til på ulike måter å undertrykke kvinner. Men poenget er at dette er en konsekvens av syndefallet og ikke en del av Guds opprinnelige og gode vilje.

Jesu frelsesverk har gjenopprettende kraft i seg også for forholdet mellom kvinne og mann.  

Og domsordet må ikke blandes sammen med det som sies om kvinnens underordning i Ef 5, som har Jesu frivillige underordning under Gud som forbilde. Sammenhengen forteller oss at dette er en god underordning og ikke et resultat av syndefallet. Jesu frelsesverk har gjenopprettende kraft i seg også for forholdet mellom kvinne og mann (sml. 1. Mos 3,16b med Høys 7,10). 

Kritikk 

Slik formulerte jeg mine tanker før jeg leste videre fra forordet i «Mer mann». Jarle Mongs framleggelse av «hva en mann er, og hva maskulinitet innebærer» er naturlig nok langt bredere enn jeg har fått fram her. Men det var ikke overraskende å konstatere at han bygger på de samme bibelske grunnsteinene (se også Sambåndet nr. 3/24).

Dermed var det forutsigbart at alarmen har gått hos radikalfeministene.  

Dermed var det forutsigbart at alarmen har gått hos radikalfeministene. De som langt på vei har fått gjennomslag for at (han)kjønn og kjønnsforskjeller må avskaffes. Jarle Mongs utledning av mannens gudgitte oppgave som forsørger, beskytter og leder – med Jesus som forbilde – er eksempelvis blitt stemplet som «kjønnsfascisme» (vl.no 04.06.). («Fascisme» favner politiske ideologier som blant annet legger vekt på autoritært styre, så som nazisme.)

Jordan Peterson

Når den misforståtte skrekken for at mannen skal reise seg og fylle sin nødvendige plass i et bibelsk verdensbilde, blir stor nok, tar man absurde virkemidler i bruk. 

Mot slutten av boken sin kommer Jarle Mong med en observasjon om canadiske Jordan Peterson: «Noe av det mest fascinerende (…) er at han ikke sier noe nytt. Professoren løfter fram gode, gamle og slitesterke verdier.» Det samme er tilfellet for Jarle Mong og boken «Mer mann», og takk skal han ha for det!

Evangelister trengs

/0 Kommentarer/i , , /av

LEDER ImF må bryte opp fra en tanke om at evangelistens tjenestegave skal ivaretas av alle, mener Sambåndet.

I Ef 4,11 nevner Paulus fem embeter eller tjenestegaver som Jesus har satt inn i den kristne menighet. På Misjonsrådet 2024 ble det konstatert at særlig den ene av disse, evangelisten, er i ferd med å bli mangelvare i ImF.

Det ble antydet at dette også har vært bevisst. På en ledersamling i tiden 2010–13 skal det ha blitt sagt at evangelistenes tid var forbi og skulle avløses av tanken om at vi alle er evangelister. 

Ordet «evangelist» signaliserer en evangelieforkynner eller misjonær. Ifølge Bibelverket var evangelistene i den første kristne tid ikke knyttet til en enkeltmenighet, men reiste omkring. Dette stemmer godt med det bildet vi gjerne har av evangelisten, som en som har teltmøter og aksjoner på ulike steder, og som først og fremst forkynner til frelse.  

Samtidig understreker Paulus at alle de fem embetene er til «for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning» (v.12). Evangelisten har altså også en funksjon i utrustningen av den kristne forsamling. På Sendt-konferansen i april 2014 hevdet Arne G. Skagen endog at utrustning av menigheten er evangelistens viktigste oppgave.  

Å være evangelist handler ifølge Skagen ikke først og fremst om å være ute på gater eller stå på talerstolen under vekkelsesmøter, men om å «leve sitt kristenliv i hverdagen – der man er, som den man er». Det er nok en slik tenkning som har ført til postulatet om at alle kristne er evangelister. «Alle har vi evangeliet her inne», for igjen å sitere Arne G. Skagen, og det er vanskelig å være uenig i det. 

Men like fullt nevner Paulus evangelist som en egen tjenestegave, noe heller ikke Skagen avviser. En misjonær har oppmerksomheten rettet mot å nå ut, til de som ikke har tatt imot de gode nyhetene, samtidig som de kristne også kan bli vakt av hans eller hennes forkynnelse.  

Risikoen er til stede for at ImF sitter igjen med kun hyrder og lærere.

Risikoen er til stede for at ImF sitter igjen med kun hyrder og lærere, ble det sagt på Misjonsrådet. I så fall vil utrustningen av forsamlingen ha mangler, og vekkelsestonen i forkynnelsen blir svekket. Det er ikke alle gitt å være våken for når Den hellige ånd på en særlig måte vil gripe inn et sted. 

Derfor tror vi ImF må bryte opp fra en tanke om at evangelistens tjenestegave skal ivaretas av alle. «Guds ord til folket» må ikke stoppe ved bedehusveggen. Skal det å tilhøre en «vekkelsesbevegelse» være mer enn forgangne ord, må det rekrutteres og utrustes deretter. 

Først publisert i Sambåndet nr. 5/24, som kom ut 19. juni.

HARAM: Kretsgruppa foreslår at Brattvåg bedehus blir eit kraftsenter i indremisjonsarbeidet på Sunnmøre. FOTO: PETTER OLSEN   

Stor organisasjon – liten bevegelse

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Det er interessant lesing når medvitne indremisjonsfolk kjem med ærlege analysar av no-situasjonen og moglegheitene for endring.

I nummer 4/24, som kom ut 2. mai, skreiv Sambåndet om korleis fire av kretsgruppene i organisasjonsprosessen konkret ser for seg å endra arbeidet (IMS, ImF Sunnmøre, ImF Rogaland og ImF Sør). I nr. 5/24 skriv vi om årsmøtevedtak i fleire av dei andre kretsane.

Ikkje alle kretsgruppene har lagt fram skriftlege dokument for årsmøtet sitt. To av dei som har gjort det, er gruppene i ImF Sunnmøre og Indremisjonssamskipnaden (IMS). Desse har tatt seg tid til å analysera situasjonen ut over ein rein talmessig oppstilling.

Analysane har verdi uavhengig av avstemminga på dei respektive kretsårsmøta.

«Vi har brukt mykje tid på analyse», skriv Sunnmøre-gruppa i sitt 16 sider lange framlegg. Analysane har verdi uavhengig av avstemminga på dei respektive kretsårsmøta.

Historia

Gruppa i IMS gir oss eit historisk oversyn. Då indremisjonsarbeidet vaks fram i overgangen mellom 1800- og 1900-talet, var målet at kvar bygd skulle ha eit bedehus som innbyggjarane hadde gangavstand til. I den første tida var det også mange omreisande forkynnarar og hyppige møteveker. Lekmannsrørsla ImF vaks fram som resultat av «eit levande bibel- og bønneliv, samt at dei betydde noko for dåtidas naud».

Føresetnadane for dei to førstnemnde historiske kjenneteikna har endra seg, konstaterer IMS-gruppa. Og om levande bibel- og bønneliv og diakoni konkluderer gruppa på alvorsamt vis:

Om levande bibel- og bønneliv og diakoni konkluderer gruppa på alvorsamt vis

«Dette har endra seg til at me ikkje brukar så mykje tid på Gud i kvardagen, og at det meste av vår teneste- og fellesskapstid handlar om å ta vare på dei som allereie er kristne. Her treng me på ny å venda blikket vårt oppover mot Gud (…) og utover til dei som verkeleg treng Jesus, og møte notidas naud.»

IMS gruppa konstaterer at det i dag er få som kjem til tru og blir disippelgjort. Det framtidige indremisjonsarbeidet må målast på dette: «Vinn me nye? Vert menneske gjort til disiplar?»

Sunnmøre

Kretsgruppa i ImF Sunnmøre slår fast at det dei fleste stader er mindre lokalforeingar som står for arbeidet. Omfang, tilhøvet til Den norske kyrkja og alderssamansetnad varierer.

«Svært mange stadar har vi ei aldrande gruppe menneske (…) som ikkje har arvtakarar til arbeidet. Om det ikkje snur, vil arbeidet døy ut med dei som driv det», resonnerer gruppa.

Statusoppsummeringa liknar på den til IMS: «Vi er ein stor organisasjon, men ei lita rørsle. Det meste av ressursane går med til vedlikehald av eksisterande arbeid. Vi når ikkje vår samtid med evangeliet slik at dei vert frelst.»

Her kan det skytast inn at kretsgruppa i IMS samstemmer: «Me ser at me brukar mykje ressursar på å oppretthalda det me har i dag, og lite vert nytta til ny, utadretta verksemd.»

Arbeidsform

På eit historisk bakteppe av store vekkingar gjennom 142 år der bygder og tettstadar har vore «sterkt påverka av brennande og frimodige kristne», erkjenner Sunnmøre-gruppa at «dei siste tiåra har kanskje ikkje bedehusbevegelsen hatt like stor påverknad på lokalsamfunna som ein hadde i tidlegare tider». Ambisiøst nok «ønsker prosessgruppa om mogleg å endre» dette.

Minst like tankevekkande er det at gruppa meiner dagens arbeid heller ikkje utan vidare treffer «menneske som allereie er kristne

Kretsgruppa meiner det er «fornuftig og nødvendig» å tilpassa arbeidsforma: «Det er lite hensiktsmessig å halde fram med arbeid som i liten grad treff dei det er meint å treffe, nemleg møtefremmande og ufrelste.»

Minst like tankevekkande er det at gruppa meiner dagens arbeid heller ikkje utan vidare treffer «menneske som allereie er kristne, men som kanskje i liten grad har engasjement og iver for å vere med og ta del i arbeidet som foregår på bedehuset».

Endringsprosess

Dristig nok har kretsgruppa i ImF Sunnmøre også med eit kapittel om sjølve endringsprosessen. Utgangspunktet er dette: «Det som synes klart og er utfordrande, er at dei aller fleste er einig i at vi ikkje kan drive som før.» Eit anna ord for dette er «kriseforståing», som er ein del av drivkreftene i endringsprosessen.

Dristig nok har kretsgruppa i ImF Sunnmøre også med eit kapittel om sjølve endringsprosessen.

Kretsgruppa held fram: «At det er kriseforståing, betyr ikkje at alle har den same forståinga av kva som har skapt krisa, og kvar løysinga på dette ligg.» Gruppa erkjenner at det er ein frykt for endring, som dei trur «ligg mykje i ei førestilt tapsoppleving. Det vil ikkje bli som før …» Gruppa erfarer også at jo større og tilårskomen organisasjonen er, desto vanskelegare er det å gjennomføra endringar.

Skal ein endringsprosess lukkast, treng ein «endringsagentar», altså enkeltpersonar i eit satsingsområde som har tillit og er villig til å vera med i ein prosess. Kretsgruppa legg ikkje skjul på at dei har tillit til sitt eige framlegg (sjå nummer 4/24 om lokale kraftsentre). «Kven tolkar og forstår krisa slik gruppa ser det? Og ser moglegheiter i dei løysingane som er foreslått, og strategien som gruppa lanserer?»

Gruppa vil også løna dei som er villig til endring, med «tilførte ressursar.

Motstand

Kretsgruppa har likevel ikkje noko imot «positiv motstand», som handlar om «konstruktive innspel og forbetringar som prosessgruppa ikkje har sett», eller der dei har «vore i blindsonen». Negativ motstand er derimot destruktiv. Den «finns blant personar i forsamlingane, og dei får vi respektere, men ikkje navigere etter», fastslår kretsgruppa. Dette er prisverdig ope og samstundes dristig, for dette kan jo folk kjenna seg stempla av.

Dette er prisverdig ope og samstundes dristig, for dette kan jo folk kjenna seg stempla av.

Når det gjeld framdrifta, observerer gruppa at ImF har hatt ein så flat struktur at all motstand blir møtt med resignasjon. Grasrota er sterk, og ein tenkjer at «vi må ha alle med». «Vi trur faktisk at den situasjonen som ImF er i no, krev ei sterkare, men klok, leiing, erklærer kretsgruppa.

«Det ligg mykje kraft i forteljinga», konkluderer Sunnmøre-gruppa. Saman med gruppa i IMS har dei fortalt sin del. No er det opp til misjonsfolket korleis dei vil ta forteljinga vidare.

Først publisert i nr. 5/24, son kom ut 19. juni.

Lære fra Gud

/0 Kommentarer/i , , /av

LEDER Teologer kan bli brukt av Den hellige Ånd til å utlegge bibeltekster, men teologi kan ikke sidestilles med Bibelen, skriver Sambåndet på lederplass.

Når teologer skal uttale seg om et emne, krever faget at de først gjør rede for hva andre teologer opp gjennom historien har sagt om det aktuelle temaet. Jesus sier dette til disiplene: «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. (…) Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av mitt og forkynne det for dere» (Joh 16,12–14).

Vi tror det var formidlingen til de nytestamentlige forfatterne Jesus mente skulle fullføre hans budskap, og som Den hellige ånd skulle «ta av». Sammen med Det gamle testamente (GT) har vi fått et fulltonende budskap om og fra Gud – mer enn nok til et helt livs studium.

Sammen med Det gamle testamente har vi fått et fulltonende budskap om og fra Gud – mer enn nok til et helt livs studium.     

Teologer kan bli brukt av Den hellige Ånd til å utlegge bibeltekster, men teologi kan ikke sidestilles med Bibelen. I podkasten «Ulest» (ep. 25 og 26) fikk vi nylig et eksempel på det siste.

To teologer fra den delvis ImF-eide NLA Høgskolen får ikke Jesajas ord (53,5–12) om at Jesus tok den straffen for synd som vi skulle hatt, til å gå opp med teologiske utsagn om Gud. De mener det kun var vår synd Jesus tok på seg, og at Gud var fornøyd (ordvalget er ikke tilfeldig) med det.  

Hebreerbrevet tydeliggjør at jødenes gudgitte offertjeneste i GT var «en skygge av de goder som skulle komme» (10,1). For det var ikke med «blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod» Jesus gikk «inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning» (9,12; 1. Pet 1,18–20).

De tyr til en stråmann om at tanken om Jesu stedfortredende strafflidelse er en «hevnaksjon» fra Guds side.

Men Gud ofrer ikke Jesus, hevder de to NLA-teologene, det vil være det samme som å si at Gud krevde menneskeoffer. De tyr til en stråmann om at tanken om Jesu stedfortredende strafflidelse er en «hevnaksjon» fra Guds side (dagen.no 25.03.24). Vi tror det heller var at den treenige Gud ofret seg selv på korset for å frelse oss (2. Kor 5,14–21; Joh 3,16).   

Ifølge Sambåndets program fra 1898 skal bladet «hævde den gamle retfærdiggjørelses- og forsoningslære». Det brukte vi titusenvis av skrifttegn på i 2016 (nr. 11) og 2018 (nr. 2).

Ved å stille Jesus «til skue i hans blod (…) ville Gud vise sin rettferdighet i den tiden som nå er, så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus» (Rom 3,25–26). Det er vår teologi, og vi holder oss til den.

Først publisert i Sambåndet nr. 4/24, som kom ut 02.05.24.

Sensur slår tilbake

/0 Kommentarer/i , , , /av

LEDER Samfunnsaktører som legger opp til at offentlig debatt skal være politisk korrekt, fremmer de synspunktene som oppfattes som mest ukorrekt, viser undersøkelse. Funnet støtter opp om vår prinsipielle holdning, konstaterer Sambåndet.

Sambåndet har flere ganger på lederplass advart mot lovverk som begrenser ytrings- og trosfriheten. Päivi Räsänen, som risikerer fengsel i Finland for å ha ytret seg om klassisk kristen samlivsetikk, observerer at rettsprosessen mot henne har skapt selvsensur hos særlig unge mennesker.

En ny forskningsrapport i Sverige («Speaking Silence») definerer selvsensur som «når noen avstår fra å uttrykke en mening av frykt for sanksjoner». I nettidsskriftet Kvartal 30. januar skriver tre statsvitere om funnene sine.  

I en undersøkelse i Sverige i 2021 var 53 prosent av dem som svarte, helt eller delvis enige i påstanden om at de ikke kunne uttrykke sine meninger åpent.

I den nye rapporten kommer det fram at selvsensur er mest omfattende rundt spørsmål om innvandring og integrering (40 prosent av de som svarte). Religion kom på tredje plass (14 prosent) fulgt av spørsmål knyttet til likestilling, like muligheter og LHBT-rettigheter (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, 8 prosent).

Menn som er misfornøyde med demokratiet, har lav tillit til andre mennesker, opplever trusler fra innvandring, er yngre og har lav inntekt og lav utdanning er de som mest tilbakeholder meningene sine. 

Tilhengere av partier på høyresiden er de som i høyest grad oppgir at de bedriver selvsensur. For det innvandringskritiske partiet Sverigedemokraterna (SD) er andelen på over 80 prosent, fulgt av tilhengere av Kristdemokraterna (KrF i Norge, 65 prosent) og Moderaterna (Høyre i Norge, 55 prosent).

Så lenge ytringer ikke inneholder trusler om fysisk vold, bør de møtes med motytringer, ikke straffeforfølgelse.  

Forskerne viser til at SD nær firedoblet sin oppslutning fra 2010 til 2022. Dette ser ikke ut til å ha ført til en konkret økning i innvandringsfiendtlige holdninger. Men forskerne mener at andre partier, samt aktører innen akademia, medier og politikk, har skapt «et debattklima … som har satt harde grenser for hva som kan debatteres, undersøkes og sies», og der det har blitt «startet kampanjer» mot mennesker som har et annet syn enn dem selv på eksempelvis innvandring og integrering.  

Samfunnsaktører som har lagt opp til en debatt som skulle være mest mulig politisk korrekt, ser altså ut til å ha fremmet interessene til det partiet i Sverige som minst av alle er politisk korrekt. Vi mener det støtter opp om vår prinsipielle holdning om at så lenge ytringer ikke inneholder trusler om fysisk vold, bør de møtes med motytringer, ikke straffeforfølgelse.

ÅLESUND: Saken om etablering av Sjøholt folkehøgskole står sentralt i forkant av den ekstraordinære generalforsamlingen i ImF. FOTO: PETTER OLSEN

«Alle burde kjenne til …»

/0 Kommentarer/i , , , /av

KOMMENTAR Hadde misjonsfolket nok løpende og offentlig tilgjengelig informasjon til eventuelt å be om stopp av Sjøholt-prosjektet før det var kommet for langt?

Bakgrunnen for den ekstraordinære generalforsamlingen (GF) 24. februar gjør det relevant å gå nærmere inn på det spørsmålet.  

21. desember i fjor skrev sambåndet.no at ImF-styret ønsker å «uttrykke en tydelig beklagelse» i saken om Sjøholt folkehøgskole (FHS) på Sunnmøre. Beklagelsen, som kom overraskende, har flere ledd:

    1. At etableringen av skolen ikke var «forankret i tydelige vedtak på tidligere generalforsamlinger».
    2. At saken hadde så store økonomiske konsekvenser at den «skulle først ha vært forelagt våre kretser for uttalelse».
    3. At det ikke skulle ha vært gjort «bindende avtaler med store økonomiske konsekvenser … uten vedtak fattet i generalforsamlinger».

«Større sak»

Paragraf ni i lov for ImF fasetter styrets oppgaver i seks punkter. Det fjerde (d) handler om prosesser i forbindelse med GF, og her står det blant annet følgende: «Større saker legges frem for kretsene samme år, før behandling i generalforsamlingen.» 

Begrepet «større sak» er ikke definert nærmere i loven. Ett spørsmål er om det omfatter alle typer «større saker», også de som ikke er planlagte og dermed ikke nødvendigvis kan behandles i et tempo samsvarende med interne innkallingsfrister. Sjøholt var en sak i sistnevnte kategori. Her hastet det med å sikre bygg og overholde frister for oppstart knyttet til statens godkjenning og bevilgning.

Les mer: Ja til kjøp av skuletomt (19.03.19).  

Kretsene

Dersom vi legger til grunn at Sjøholt både er en «større sak» og er omfattet av paragraf 9d, sier ikke lovteksten noe om hvordan en «større sak» skal «legges fram for kretsene». Som jeg skrev i nr. 1/24, var de to kretsene i Møre og Romsdal representert på skoleledermøtet i februar 2011 der ideen om skolen ble unnfanget (Rettelse: Det jeg skrev, var at Sunnmøre og IMS var representert). Kretsene i Møre og Romsdal ble også holdt informert da det på våren samme år ble aktuelt for ImF å overta bygget til tidligere Ørskog videregående skole for en symbolsk sum.

Første søknad om statsstøtte ble sendt våren 2012. ImF-styret fornyet søknaden hvert år før den en sen novemberkveld i 2018, overraskende for noen og enhver, fikk gjennomslag i budsjettforhandlingene på Stortinget.

Forankring   

Når det gjelder forankringen, beskrev jeg i forrige nummer kort hvordan ImF-styret informerte om Sjøholt-prosessen i årsmeldinger til fire påfølgende generalforsamlinger (2013–2022). Først på siste GF kom det kritiske merknader, da fra Bergens Indremisjon (BI). I desember 2021 hadde BI bedt ImF-styret om å innkalle til ekstraordinær GF (noe en krets for øvrig ikke kan kreve uten støtte fra en tredjedel av kretsstyrene totalt sett).

Les mer: – Tidenes skoleprosjekt i ImF (06.11.22). 

ImF-styret er utgiver av herværende blad på papir og nett. Det er via Sambåndet ImF kommuniserer på daglig basis. I meldingen til GF i 2022 innleder ImF-styret eksempelvis avsnittet om Sjøholt slik: «Sjølv om vi har gitt forklaringar gjennom Sambåndet, gjev vi eit riss over prosjektets historie».   

Byggestopp

Vedtakene i ImF-styret som førte til at Bergens Indremisjon i desember 2021 ba om ekstraordinær GF, ble fattet lenge før. 20. mars 2020 melder sambåndet.no at byggearbeidene på Sjøholt stoppes midlertidig med bakgrunn i koronapandemien, og at staten har godkjent utsatt skolestart fra høsten 2020 til høsten 2021. Daværende styreleder for Sjøholt FHS AS kunne ikke si når arbeidene ville starte igjen, men opplyste at «renoveringa av hovudbygget så langt ligg omtrent i tråd med budsjettet.»

Her var det en periode der de som måtte ønske det, kunne ha bedt om at prosjektet ikke ble gjenopptatt.  

I bladet datert 20. juni 2020 skriver Sambåndet om møte i ImF-styret 5. juni. Det framgår at kostnadsrammen må utvides. Internat vil koste 36 millioner kroner, og ImF som skoleeier har ansvar for finansiering. Styreleder Gabriel Pollestad uttaler at godkjenning av videre byggearbeid forutsetter plan for fullfinansiering og for hvordan driften kan betjene lånegjeld. At arbeidene ikke blir gjenopptatt, er med andre ord en mulighet.  

Byggestoppen skulle vise seg å vare til september måned. Her var det en periode der de som måtte ønske det, kunne ha bedt om at prosjektet ikke ble gjenopptatt, eventuelt via en ekstraordinær generalforsamling. Alternativet ville ha vært å forsøke å selge den delvis rehabiliterte hovedbygningen for å minimere tap. På den andre siden befant man seg i starten av en koronapandemi med store restriksjoner på å samle mennesker.

Selvkritikk 

Etter et ekstraordinært møte i ImF-styret 29. august 2020 ble byggearbeidet gjenopptatt, og prosjektet passerer raskt punktet for mulig retrett. Høsten 2020 og utover i 2021 bringer Sambåndet forklaringer fra ImF-ledelsen på at kostnadsrammen flere ganger må økes fra utgangspunktet på 40 millioner. Nr. 09/20 (26.09.) – til 65 millioner, nr. 04/21 (14.04.) – til 82 millioner og nr. 09/21 (22.09.) – til 102 millioner kroner. Samtidig øker ImFs låneforpliktelser i prosjektet fra 15 til 40 millioner.  

Les mer: Sjøholt-prosjektet har vokst (18.09.20). Ny kostnadsøkning på Sjøholt (15.09.21.).

I den omfattende artikkelen i nr. 4/21 tar både generalsekretær og styreleder selvkritikk på prosessen. Daværende generalsekretær Erik Furnes siteres på at dersom dette hadde vært kjent høsten 2020 – altså før byggestoppen ble opphevet – «ville prosjektet mest sannsynleg blitt stoppa». Det kan altså argumenteres for at ønsket i desember 2021 om ekstraordinær GF, kommer halvannet år for seint.

Det kan argumenteres for at ønsket i desember 2021 om ekstraordinær GF, kommer halvannet år for seint.  

I saksutredningen til ekstraordinær GF 24. februar i år (se øverste lenke) gjør ImF-styret det klart at satsingen på Sjøholt FHS – og Awana – er årsakene til det økonomiske uføret organisasjonen er kommet i. I henhold til paragraf 9a skal ImF-styret «forvalte og føre kontroll med Indremisjonsforbundets økonomi». ImF-styret ber om tilslutning fra GF til en plan som går ut på å selge eiendom for å redusere gjeld.

Eiendomssalg 

Et annet spørsmål som kan komme opp, er om eiendomssalg også er en «større sak» som må legges fram for kretsene og/eller behandles i generalforsamling. Det er da relevant å vise til at det har skjedd flere eiendomssalg de siste årene. Våren 2013 solgte ImF eksempelvis sin andel av Vetrlidsalmenningen i Bergen for 11 millioner kroner etter at Vestbok ble lagt ned. I november 2018 solgte ImF Ytre Laksevåg bedehus til Bergens Indremisjon Eiendom AS for to millioner kroner. Dette skjedde uten at verken selger eller kjøper mente at gjennomføring av avtalen måtte utsettes i påvente av behandling i generalforsamling. 

Dersom det skal fordeles skyld i Sjøholt-saken, har det sittende ImF-styret frivillig strukket hånden i været. Men det fantes altså både relevant, tilgjengelig informasjon og tilstrekkelig med tid for kretser som måtte ønske det, til å trykke på alarmknappen før det i realiteten var for seint. Det kan det også være greit å ha i mente når utsendingene samles 24. februar.

Først publisert i Sambåndet nr. 2/24, som kom ut 14. februar.

KRITIKK: Først på fjerde generalforsamling mens Sjøholt-saken har vært aktuell, kom det kritikk mot ImF-styret. Bildet er fra GF i 2022. FOTO: SAMBÅNDET ARKIV

Når et styre sier «unnskyld»

/0 Kommentarer/i , , , /av

ANALYSE ImF-styret «oppfatta» i 2019 at de hadde «brei støtte i misjonsfolket» for at ImF brukte mye tid og ressurser på etablering av folkehøgskole for 16-åringer. Var det grunnlagt på at ingen hadde protestert, og er det igjen et sykdomstegn i ImF-sammenheng? 

I forbindelse med ekstraordinær generalforsamling (GF) 24. februar vil dagens ImF-styre «uttrykke en tydelig beklagelse for at saken om Sjøholt Folkehøyskole ikke har vært forankret i tydelige vedtak på tidligere generalforsamlinger». Videre uttaler styret at «En sak med så store økonomiske konsekvenser skulle først ha vært forelagt våre kretser for uttalelse. Og det skulle heller ikke ha vært gjort bindende avtaler med store økonomiske konsekvenser uten forankring i misjonsfolket gjennom vedtak fattet i generalforsamlinger for ImF.» 

Det var på styremøtet 25. november i fjor at styret samtalte om behovet for en slik unnskyldning. Det går an å la seg overraske av initiativet, i alle fall om man ser det i forhold til styreleder Gabriel Pollestads offensive holdning til Sjøholt-satsingen på forrige ordinære generalforsamling, i november 2022. 

I lov for ImF handler paragraf 9 om ImF-styrets oppgaver. Første underpunkt er at styret skal «forvalte og føre kontroll med Indremisjonsforbundets økonomi». Et uavhengig fjerde underpunkt sier at «Større saker legges frem for kretsene samme år, før behandling i generalforsamlingen.» Det synes å være denne setningen ImF-styret særlig viser til i sin unnskyldning. 

Unnfangelse

Det er da naturlig å spørre hvordan forankringen for Sjøholt folkehøgskole (FHS) faktisk har vært. På et skoleledermøte 4.–5. februar 2011 var et av temaene de kristne friskolenes diakonale funksjon. De daværende kretslederne Karl Arne Austnes (Sunnmøre) og Svein Bjarne Aase (IMS) sto på deltakerlisten. Daværende generalsekretær Erik Furnes har uttalt at det var det på dette møtet tanken ble født om å starte en folkehøgskole for ungdommer fra 16 år og oppover. 

ImF-styret gjorde i 12. mars 2011 prinsippvedtak om å etablere en ny kristen folkehøgskole, og en arbeidsgruppe ble oppnevnt. Kort tid etter fikk Furnes tips av et styremedlem om at daværende Ørskog videregående skole på Sunnmøre skulle legges ned fra og med høsten 2012. (Bygget som den skolen ble drevet i, er nå hovedbygget til Sjøholt FHS.)  

«Dette konkretiserte ideen mye raskere enn vi selv hadde tenkt. Men når slike muligheter åpner seg, må vi våge å spørre om dette er Guds ledelse og den åpningen vi ser etter», sa Furnes til sambåndet.no 28. juli 2011. De daværende kretslederne på Sunnmøre og Nordmøre og Romsdal, samt lokale rektorer, ble informert i e-post datert 12. april 2011.

GF 2013

I toårsmelding (2011–2012) for ImF til GF sommeren 2013 skriver styret blant annet følgende om framtidige Sjøholt FHS: «Vi har også arbeidd tungt og seriøst med å starte ein ny folkehøgskule for 16-åringar og er blitt ønskt varmt velkomen av Ørskog kommune …». Den diakonale motivasjonen for skolen blir beskrevet, og så avsluttes avsnittet slik: «Sjølv om vi hadde god hjelp frå fylkesstyremaktene og stortingspolitikarar i møte med departementet, fekk vi dessverre avslag på søknaden våren 2013, men vonar at vi skal få gjennomslag i neste runde.» 

Les mer: Glad for folkehøgskole-søknad (13.08.2012) 

GF 2016

Første søknad om å få etablere folkehøgskolen ble altså sendt i 2012. Søknaden fornyes så hvert år til og med 2018, da den vinner fram i budsjettforhandlingene på Stortinget i november 2018. På GF i 2013 ble det vedtatt en treårig syklus for generalforsamlinger. Neste GF var altså i 2016.

I treårsmeldingen (2013–2015) fra ImF-styret står det følgende om arbeidet med skolen: «Vi har kvart år fornya søknaden om å starte ein ny folkehøgskule for 16-åringar, og Folkehøgskulerådet har no sett denne øvst på si prioriteringsliste.» Til tross for fortsatte avslag på søknad om statsstøtte, skriver styret at «vi lever enno i håpet». 

Les mer: Avslag på skolesøknad (03.05.13) – Ørskog folkehøgskole på topp (21.09.15)

GF 2019

Da er vi kommet til GF i 2019. I treårsmeldingen (2016–2018) kan styret melde om at søknad nummer seks «svært overraskande og gledeleg» vant fram «som eit resultat av budsjettforliket mellom regjering og KrF i [november] 2018». Videre står det: «Skulen skal ligge på Sjøholt på Sunnmøre, og vi får overta eigedomen med bygningar for ein symbolsk sum. Arbeidet med å følgje opp dette har tatt mykje ressursar utover i 2019.»

Om det konkrete arbeidet skriver styret: «Av protokollane ser vi at ein god del merksemd og ressursar er nytta på skulesektoren, noko vi oppfattar har brei støtte i misjonsfolket. Det gjeld både oppfølging av eksisterande skular (…), samt oppstart av nye skular (Fjaler og Ørskog/Sjøholt Folkehøgskole).» 

Dette er altså nå tredje GF der styret informerer om et stadig mer omfattende arbeid med skoleprosjektet, uten at det kommer signaler fra utsendingene om at det ikke bør videreføres. Tvert imot oppfatter styret altså at de har «brei støtte i misjonsfolket».

Les mer: Trolig sluttstrek for folkehøgskole i Ørskog (08.10.2018) – Likevel penger til Ørskog (31.10.2018) – Ja til kjøp av skuletomt (19.03.2019)

GF 2022 

Som følge av den første bevilgningen på statsbudsjettet for 2019, senere også 2020, kan arbeidet starte for fullt.

Vi er framme ved GF i november 2022. Sambåndet har i mellomtiden skrevet om kostnadsoverskridelser i forbindelse med renovering av hovedbygg og bygging av internat – med påfølgende låneopptak (mer om dette i Synspunkt-artikkelen i nr. 2/24, som kommer ut 14. februar). I treårsmeldingen (2019–2021) beskriver ImF-styret et tidspunkt der «vi kunne ha stoppa prosjektet utan for mykje tap», og styret begrunner hvorfor dette ikke ble gjort.

Les mer: Blir prosjektleder for ny folkehøgskole (02.07.2019) – Sjøholt folkehøgskole får 4,2 millioner i statsbudsjettet (07.10.2019)

Kritikk

Det er først nå det kommer kritikk fra GF, nærmere bestemt fra utsendinger fra Bergens Indremisjon (BI). Jon Osvald Harila brukte uttrykk som «feilbeslutninger» og «ikke betryggende» og etterlyste mer involvering av misjonsfolket. Til sambåndet.no sa Harila også at BI, i desember 2021, hadde sendt et brev til ImF-styret og bedt om at det ble innkalt til ekstraordinær GF i anledning Sjøholt-saken (les mer i øverste lenke).  

Ingen av de 142 utsendingene stemte imidlertid imot å godkjenne regnskapene for treårsperioden, med et samlet underskudd på 2,6 millioner kroner. Styreleder Gabriel Pollestad ble også gjenvalgt for en tredje og siste periode med 128 av 142 stemmer.  

På ekstraordinær GF 24. februar kan utsendingene velge å bare akseptere styrets beklagelse og gå videre, eller bore mer i saksforløpet.

Først publisert i Sambåndet nr. 01/24, som kom ut 17. januar.

MØTE OM GAZA: Norges utenriksminister Espen Barth Eide (t.h.) hilser på sin kollega fra de palestinske selvstyremyndighetene, Riad al-Maliki. FOTO: Killian Munch/Utenriksdepartementet

Samme gamle lekse mens palestina-arabere dør

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Meningsløs politisk prestisje framstår viktigere for verdenssamfunnet enn å tenke nytt for å redusere lidelsene for sivilbefolkningen på Gazastripen.

«Hvor blir det av det internasjonale samfunnet? Og araberne?» Wael al-Mamlouk roper ut i fortvilelse i en reportasje på Dagsrevyen 7. januar. Palestina-araberen har dessverre liten grunn til å håpe på hjelp fra noen av dem.

Et møte i Oslo 15. desember i fjor er ett eksempel på dette. Den norske utenriksministeren, Espen Barth Eide (Ap), møtte arabiske kolleger samt utsendinger fra en rekke nord-europeiske land.  Ifølge NTB var «et viktig tema hvordan man skal komme videre på veien til en tostatsløsning».

Mer av det samme som man har snakket om i tiår etter tiår, altså.

Mer av det samme som man har snakket om i tiår etter tiår, altså, selv om det burde være innlysende for enhver at ikke engang det splittede palestina-arabiske lederskapet i realiteten ønsker seg en «tostatsløsning» slik det internasjonale samfunnet ser den for seg. Det eneste akseptable for PLO/Fatah (Judea og Samaria – «Vestbredden») og Hamas (Gazastripen) er én stat, en palestina-arabisk en, «fra elven til havet». Hvordan skal Israel kunne gå med på det?

Mens verdens ledere repeterer gamle synspunkter i det som framstår som et spill for galleriet, utkjemper Israel en forsvarskrig mot Hamas etter terrororganisasjonens bestialske angrep på Sør-Israel 7. oktober i fjor. Skal vi tro Hamas-kontrollerte helsemyndigheter, er over 20.000 drept på Gazastripen (tallene skiller ikke mellom stridende og sivilbefolkning) og ytterligere tusener skadet eller savnet. Det smerter å se bildene dag etter dag, også for oss som er venner av Israel.

Det smerter å se bildene dag etter dag, også for oss som er venner av Israel.

Forslag

13. oktober, bare seks dager etter at forsvarskrigen startet, la Etterretningsdepartementet i Israel fram et dokument der man konstaterte at det er «et behov for å evakuere den ikke-stridende delen av befolkningen fra krigsområdene» på Gazastripen, og at «Israel bør agere» med tanke på dette. Jeg har lest dokumentet i en uoffisiell engelsk oversettelse, utført av den venstreorienterte israelske nettpublikasjonen +972 Magazine.

Dokumentet inneholder tre forslag til hvordan Israel kan forholde seg til sivilbefolkningen. Det som har vakt mest oppmerksomhet, er forslag C, som beskriver en evakuering av sivilbefolkningen fra Gazastripen til Sinai-ørkenen i Egypt. I første fase ser departementet for seg at det etableres teltbyer, deretter en humanitær sone og konstruksjon av byer i nordre Sinai.

Motstand

Da forslaget ble kjent, møtte det sterk motstand fra verdenssamfunnet. Nordmannen Tor Wennesland har siden 2020 vært FNs spesialkoordinator «for fredsprosessen i Midtøsten». Han uttalte til Minerva 18. oktober at den israelske regjeringen tok kontakt med ham for å be FN hjelpe til med evakueringen. Ifølge Minerva skulle forflytningen bare vare så lenge krigen holdt på (det kan riktignok settes spørsmålstegn ved om Israel ser for seg at befolkningen vender tilbake etter en evakuering).

– Vi ville aldri legge til rette for en slik plan, er Wennesland sitert på. Årsaken til avvisningen er frykt for en ny «Nakba» – katastrofen – i 1948. 700.000 palestinaarabere flyktet eller reiste da frivillig fra det som ble den gjenopprettede staten Israel.

Press

Israel ble utsatt for sterkt press, fra blant andre USAs president, til å si at forslaget om forflytning ikke var deres offisielle politikk. I stedet for å hjelpe sivilbefolkningen på Gazastripen, avviser verdenssamfunnet forslaget ved bruk av retorikk om «etnisk rensing». I mellomtiden dør stadig flere.

I stedet for å hjelpe sivilbefolkningen på Gazastripen, avviser verdenssamfunnet forslaget ved bruk av retorikk om «etnisk rensing».

På det nevnte møtet i Oslo er utenriksministeren til de palestinske selvstyremyndighetene (PA), Riyad al-Maliki, sitert slik av NRK: «Vi må unngå fordriving av palestinere fra øst til sør og fra sør til Sinai. Vi må også beskytte de uskyldige sivile i Gaza.» Men hvordan vil han «beskytte»?

Norges utenriksminister mente, ifølge NTB, at «Israel gjør det veldig vanskelig nå. Det er en så total ødeleggelse i det nordlige Gaza at det er vanskelig å se for seg hva man skal flytte tilbake til.» Espen Barth Eide la til: «Det er klart at livsbetingelsene blir så vanskelige at etter hvert kan folk begynne å flytte på egen hånd, og da er det jo ikke lenger nødvendigvis et palestinsk område.»

Viktigere enn å berge palestina-arabiske liv synes det altså å være at Gazastripen forblir ‘et palestinsk område’.

Verken al-Maliki eller Barth Eide kommer sivilbefolkningen på Gazastripen til hjelp med slike uttalelser. Viktigere enn å berge palestina-arabiske liv synes det å være at Gazastripen forblir «et palestinsk område». Den erfarne norske utenrikspolitikeren liker også dårlig at innbyggerne på Gazastripen kan komme til å flytte fra krigsområdet på egen hånd. Jeg spør meg om det er til den håpløse politiske saken eller til den lidende sivilbefolkningen utenriksministrene al-Maliki og Barth Eide har sin lojalitet.

Én ting er at terroristene i Hamas har forsøkt å hindre sin egen sivilbefolkning i å forflytte seg. Men at også Norges utenriksminister Espen Barth Eide snakker som om det er et overordnet mål å holde folket tilbake i en krigssone, er en ganske annen. Ser han ikke det tragikomiske i en slik uttalelse?

Utenriksminister Espen Barth Eide snakker som om det er et overordnet mål å holde folket tilbake i en krigssone.

Ikke uhørt

De to andre forslagene fra det israelske Etterretningsdepartementet innebærer begge at sivilbefolkningen blir værende, slik verdenssamfunnet – arabiske land inkludert – altså ønsker. – Vår vurdering er at evakuering sannsynligvis vil føre til færre skader blant sivilbefolkningen sammenlignet med forventet skadeomfang dersom befolkningen blir værende, skriver departementet.

Ville så en slik evakuering fra en krigssone være uhørt? Nei. Etterretningsdepartementet viser til at noe tilsvarende har skjedd både i Syria, Afghanistan og nå senest i Ukraina. Departementet mener også at USA tenkte på samme måte i Irak i 2003.

Ville så en slik evakuering fra en krigssone være uhørt? Nei.

Egypt

Egypt regjerte på Gazastripen fra 1948 til 1967. Sammen med Israel håndhever landet en blokade som skal hindre at våpen og materialer som kan brukes til krigføring og produksjon av våpen, føres inn til Gazastripen.

Det israelske kulturmagasinet Mekomit lenker til en artikkel i Israels fremste finansavis, Globes. Der framgår det at den egyptiske presidenten Abdel Fattah el-Sisi i 2014 foreslo å femdoble størrelsen på Gazastripen ved nettopp å utvide til Sinai-halvøya og etablere en uavhengig palestinsk stat der.

Motstanden fra alle parter nå om å gjennomføre en evakuering til egyptiske Sinai, framstår etter dette enda hulere.

Ifølge avisen var forslaget støttet av USA, og statsminister Benjamin Netanyahu i Israel skal ha vært holdt orientert. Motstanden fra alle parter nå om å gjennomføre en evakuering til egyptiske Sinai, framstår etter dette enda hulere.

Planen til Egypts president i 2014 gikk videre ut på at de palestinske flyktningene (fra 1948) skulle returnere til denne staten i Sinai, som ville være demilitarisert. I tillegg ville de palestinske selvstyremyndighetene få autonomi i palestinske byer i territoriene. Til gjengjeld skulle palestina-arabernes president, Mahmoud Abbas, gi opp sitt krav om å gå tilbake til ’67-grensene.

At verdenssamfunnet ikke er villig til å sørge for at palestina-araberne får en framtid ut fra en annen tenkning, er for meg uforståelig.

Det er ikke veldig overraskende at Abbas nektet å gå med på dette. For det viktigste for det palestina-arabiske lederskapet synes å være å opprettholde sine egne privilegier. De bryr seg ikke om at de holder egen befolkning som gisler for sin umulige kamp for det som i realiteten er en énstatsløsning i Midtøsten der Israel ikke skal ha noen plass. At verdenssamfunnet ikke snart er villig til å skjære gjennom dette og sørge for at det palestina-arabiske folket får en framtid ut fra en annen tenkning, er for meg uforståelig.

Angrepet 7. oktober viste at Israel – som for øvrig heller ikke er uten tap av menneskeliv- ikke kan stanse forsvarskrigen før Hamas’ militære evne og terrororganisasjonens muligheter til å styre Gazastripen, er eliminert. Det kan dessverre ennå ta lang tid. I mellomtiden lider sivilbefolkningen fordi verdens politikere er mer opptatt av å tviholde på sin foretrukne «løsning» enn å handle ut fra kjente alternativer.

I mellomtiden lider sivilbefolkningen fordi verdens politikere er mer opptatt av å tviholde på sin foretrukne «løsning» enn å handle ut fra kjente alternativer.

Det innebærer at verken det internasjonale samfunnet eller araberne kommer dere til hjelp, Wael al Mamlouk. Og det er stor synd.

Tidligere kommentarer etter krigsutbruddet 7. oktober:

Nå må israelerne samle seg (07. oktober)

Hamas’ dager er talte (10. oktober)

To stater er ingen løsning (18. november)

Kommende kommentar: Begår Israel krigsforbrytelser på Gazastripen?

Steinene taler

/0 Kommentarer/i , , /av

LEDER Det glade budskap om en frelse utenfor oss selv, er anstøtsklippe for moderne mennesker som nettopp insisterer på å lete etter noe i selvet å bygge på.

«Den stein som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnestein», synger salmisten (Sal 118,22). I reportasjen fra Urnes stavkirke i desembernummeret av Sambåndet kan vi lese at da statuen av Maria, trolig med Jesubarnet på fanget, ble tatt bort fra sin plass i stavkirken, mistet den eldgamle bygningen stabiliteten sin og måtte stives opp med bjelker.  

Tanken med å fjerne statuene var god, for reformatorene ønsket slutt på at det ble bedt til Gud gjennom helgenskulpturene. Kanskje vi likevel kan bruke dette som et bilde på det vi ser skje også i vår tid. 

Igjen feirer vi at han som er Ordet og Lyset, Jesus, «ble kjøtt og tok bolig iblant oss». Uttrykket «hovedhjørnestein» som vi innledet med, var på salmistens tid å forstå som landet Israel (Jes 28,16–17). Assyriske og babylonske konger som trengte inn i landet og bortførte folket på 700- og 500-tallet f.Kr., var «bygningsmennene» som forkastet Israel.  

Sannelig forkastes også den gjenopprettede staten Israel av dagens statsoverhoder, men nå vil de ikke lykkes. For Gud er en «snublestein og en anstøtsklippe» (Jes 8,14) for de vantro. Gud skal se til at Israel får den hovedrollen han har tiltenkt sitt eget land.

Som Israel forkastes også i vår samtid, gjør også Jesus det 

I Det nye testamentet samles den profetiske betydningen av steinene i én person (1. Pet 2). Jesus Messias ble forkastet av de jødiske lederne i samtiden, påpeker Johannes. Den korsfestede Kristus, hjørnesteinen i Guds frelsesverk, ble en snublestein for dem (Rom 9,31–32). 

Og som Israel forkastes også i vår samtid, gjør også Jesus det. Det glade budskap om en frelse utenfor oss selv, er anstøtsklippe for moderne mennesker som nettopp insisterer på å lete etter noe i selvet å bygge på. Vi ser resultatet i form av ødelagte selvbilder, psykiske problemer og selvmord, og krumbøyde mennesker som deler seg i grupper som slåss innbyrdes og mot hverandre. 

Men det finnes en bjelke som kan rette opp menneskelivet for tid og evighet. For selv om Jesus ble båret ut av Urnes stavkirke, står han for hjertedøren og banker. Han ønsker å gå inn igjen i det tempelet som kroppen vår er ment å være for ham.  

La det være vår bønn denne julen at noen kan åpne døren og la Jesus bli hovedhjørnesteinen i livet. «… salig er den som ikke tar anstøt av meg», sier Jesus (Matt 11,6).                      

«ImF», seier du?

/0 Kommentarer/i , , /av

LEIAR Må det vera slik at måten me organiserer bedehusarbeidet på, er avgjerande for medvitet om organisasjonen som står bak?

I ei rekkje av møte for å markera at forbundet rundar 125 år, var turen komen til ei stor forsamling i området. Forsamlinga er av typen med tilsette og «alt under eitt tak». Møtet var lagt til ein dag i veka der medlemmene er van med at det er samling. Vonaleg opplevdes det som eit godt møte – for dei fem som kom for å lytta til informasjon og tale frå den tilreisande ImF-tilsette. 

Dei 20 siste åra har ImF aktivt tilrådd å etablera slike forsamlingar på bedehusa. Det ligg då også fast at ImF er til for å støtta det lokale arbeidet. Dette er ikkje ein kritikk av denne strategien, men spørsmålet må stillast om det har vore meininga at krets og forbund sjølv skulle forsvinna ut av medvitet til medlemmene. 

Spørsmålet må stillast om det har vore meininga at krets og forbund sjølv skulle forsvinna ut av medvitet til medlemmene

Pastoren og andre med løn i forsamlinga, vil ofte formelt vera tilsett i kretsen og ha eit arbeids- og utrustingsfellesskap der. Men om me spør om medlemmene er klar over denne strukturelle tilknytinga og om organisasjonen får noko betydning for dei, er det grunn til å tru at svaret ofte vil vera «nei» – om då ikkje leiinga i forsamlinga er bevisste på røtene og lar det få betydning.   

Leiar for fellesskapsplanting i ImF, John Torjus Eriksen, ser ei ny form for fellesskap veksa fram som er knytt til heimane og har ein meir personleg karakter. Han trur ikkje at desse fellesskapa «får en dyp ImF-identitet». Om dagens forsamlingsmodell trur han at det i framtida blir krevande for forsamlingane «å være trofaste mot bibelske grunnsannheter».          

I eit slikt bilete kan ein seia at ein funksjon for ImF vil vera å tilby ulike strukturar for leiing og drift av forsamlingane, uavhengig av modell. Men om det er eit poeng også å auka medvitet om ImF mellom dei «vanlege» medlemmene, trur me det må noko meir til.  

Sjølv ikkje som «leverandør» av tenester som Awana, Leiarkonferansen, eit omfattande skulearbeid og Lyngdal Bibelcamp, får ImF ein tydeleg identitet i bedehuslandskapet.

Sjølv ikkje som «leverandør» av tenester som Awana, Leiarkonferansen, eit omfattande skulearbeid og Lyngdal Bibelcamp, får ImF ein tydeleg identitet i bedehuslandskapet. Me trur noko av løysinga ligg i meir tid for ImF-tilsette til førstelineteneste med tydeleg forkynning. Eit mål må også vera å vere med på å motverka faren for teologisk utgliding. Folk må få ansikt på ImF-tilsette, ikkje berre namn.