OFFENTLIG: Er NRK, her representert ved Kringkastingshuset, en redaksjon som tar egne redaksjonelle avgjørelser, eller er den «statens TV-kanal», som lederen for Human-etisk forbund vil ha det til, spør Sambåndet-redaktøren. FOTO: WIKIMEDIA COMMONS  

Offentlig tro

/3 Kommentarer/i , , /av

Lederen i Human-etisk forbund opererer med diskuterbare definisjoner og argumenterer mot TV-gudstjenester på en måte som NRK-redaktøren virkelig bør reagere på.

3. august kunne Dagen melde at NRK, fra og med 4. september, skal sende gudstjenester på TV ukentlig. Fram til nå har det kun skjedd ved store høytider. 7. august kom leder i Human-etisk forbund (Hef) med en programmessig protest mot dette i form av et debattinnlegg i Vårt Land.

Christian Lomsdalen bygger sin argumentasjon på et skarpt skille mellom uttrykkene «det offentlige rom» og «det offentlige». Styrelederen i Hef definerer «det offentlige rom» ganske upresist som «samfunnet», mens «det offentlige» er «institusjoner som kommuner, fylker, staten og andre fellesinstitusjoner». I innlegget hevder han at religionsutøvelse og forkynnelse må holdes ute av «det offentlige», som Hef-lederen altså tolker som fellesinstitusjoner.  

I desember 2006 publiserte Vox Publica, et magasin som omhandler demokrati og ytringsfrihet, en artikkel med overskrift «Offentlig rom». Her skriver samfunnsforskeren Erling Dokk Holm at «offentlig rom» rent juridisk er «et fysisk territorium som alle har adgang til». Jeg legger godviljen til og antar at det også er dette Lomsdalen mener. Men så fortsetter Holm med å si at «offentlig rom» også brukes billedlig, og at det da gjerne betyr «det samme som offentlighet, ordskifte eller debatt». 

Går vi til ordboka, defineres «offentlig» både som noe alle har adgang til, som offentlige parker, og noe som «har med stat og kommune (hele samfunnet) å gjøre». «Offentlig», eller den bøyde formen «offentlige», synes altså både å kunne brukes om det Lomsdalen beskriver som «det offentlige rom» eller «samfunnet», og om fellesinstitusjoner i samfunnet – det Lomsdalen kaller «det offentlige».  

At jeg ikke finner igjen Lomsdalens skarpe skille blir viktig når vi går til Verdenserklæringen for menneskerettigheter. Ikke minst Hef vil formodentlig være vel kjent med artikkel 18, som omhandler religions- og trosfrihet. Her står det følgende, i norsk oversettelse: «Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer». 

Her beskrives to situasjoner der man har rett til å gi uttrykk for sin religion eller tro: alene eller sammen med andre, offentlig eller privat. På engelsk brukes uttrykket «in public» der det på norsk står «offentlig». Til norsk kan dette oversettes med «i offentligheten» og betyr et sted man kan ses av mange mennesker.  

Lomsdalen finner ikke grunn til å kommentere artikkel 18 i sitt innlegg, men den er etter mitt syn svært relevant. Jeg tror nemlig heller ikke Lomsdalen og Hef mener at «offentlig» slik det her står – som det motsatte av «privat» – ikke skal inkludere massemedier som eksempelvis NRK. Og det man altså skal få lov til også i offentligheten, er å «gi uttrykk for» sin tro «gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer». Det er en ganske god beskrivelse av hva som skjer blant annet på kristne møtesamlinger.  

Det NRKs ansvarlige redaktør, Vibeke Fürst Haugen, bør merke seg, er at Christian Lomsdalen videre langt på vei reduserer Norges største redaksjon til kun å være en fellesinstitusjon, på linje med kommuner, fylker og staten. Hef-lederen beskriver rett og slett NRK som «statens TV-kanal» (gjentatt med litt andre ord i nytt innlegg i Vårt Land 25.08.22: «… NRK som en offentlig, statlig aktør»). Slik vi ellers kjenner statlige fjernsynskanaler, gir det ikke mye rom for ansvarlig redaktør i utførelsen av samfunnsoppdraget med å «informere om det som skjer i samfunnet» (Vær varsom-plakaten 1.4.). Her er kanalsjef i NRK, Bjørn Tore Grøtte, imidlertid klar i Dagen 5. august: «NRK skal speile samfunnet historien og kulturen i Norge, også den religiøse arven.» 

Og nettopp om den religiøse arven har også Grunnloven noe å si, som Christian Lomsdalen naturlig nok heller ikke trekker inn i sitt innlegg. «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv», heter det i paragraf 2. «Forblir» betyr «fortsette å være» og dekker både fortid, nåtid og overskuelig fremtid. Det ville da være både underlig – og i strid med menneskerettighetene – om ikke kristen tro skulle kunne komme til uttrykk også i Christian Lomsdalens høyst diskuterbare definisjon av «det offentlige».

Overflod av liv!

/0 Kommentarer/i , , /av

LEIAR Vi må følgje Sanninga om vi skal behalde Sanninga, elles vert trua som ein muskel som visnar når vi ikkje brukar han.

Det Nye Testamentet fortel oss at det kom til eit punkt i Jesu teneste at han begynte å tale til folket i likningar. Han hadde samla folk i tusenvis og undervist dei ope om alt. Så skjer det altså ei endring, og hos Matteus ser vi det i kapittel 13. Etter å ha fortalt likninga om såmannen, spør læresveinane: «Kvifor talar du til dei i likningar?» 

Jesu svar er til stor ettertanke, ikkje berre for dei jødiske menn og kvinner som lytta den gongen, men like mykje for oss i dag: «Fordi dykk er det gjeve å kjenna løyndomane om himmelriket, men dei er det ikkje gjeve. For den som har, han skal få, og han skal ha overflod. Men den som ikkje har, skal verta fråteken jamvel det han har» (Matteus 13:11–12). 

Kva var skilnaden mellom desse læresveinane og resten av folket som lytta til Jesus? Fleire gonger kan vi lese at folket var imponert over innhaldet i bodskapen og den autoritet han hadde då han bar det fram. «Aldri har noko menneske tala som denne mannen», var det nokon som sa.  

Men det Herren såg i dei mennene som skulle bli hans disiplar, var eit hjarte og ein vilje til å handle som ei følgje av at dei høyrde Sanninga. Då dei såg og høyrde Sanninga, handla dei på den. Beviset på det er måten dei reagerte på då han kalla dei. Då han sa til dei: «Kom, følg meg», reiste dei seg og følgde etter han. Dei handla på kallet og den personen dei hadde høyrt noko om.  Derfor vart det gitt dei å kjenne løyndomane, mens for andre var det skjult. Deira vilje til å handle i samsvar med Sanninga kvalifiserte dei til meir sanning. 

Som folk og nasjon er det eit stort ansvar om vi forkastar den grunnvollen som landet vårt er bygd på, men det gjeld aller mest vårt personlege ansvar.

Det er noko løfterikt over dette, og det er eit alvor over det vi les om resten av folket. Dei høyrde det same, men Sanninga vart berre teori. Det fortel oss at vi må følgje Sanninga om vi skal behalde Sanninga, elles vert trua som ein muskel som visnar når vi ikkje brukar han. Som folk og nasjon er det eit stort ansvar om vi forkastar den grunnvollen som landet vårt er bygd på, men det gjeld aller mest vårt personlege ansvar. 

Jesus vil at vi skal ha overflod av liv! Det startar med at vi høyrer og les Ordet, og det utviklar seg når vi er lydige mot Herrens kall og lever etter hans formaningar. 

PANEL: Martin Paulsen, til venstre, Ine Eriksen Søreide og Kalle Kniivilä snakket om krigen i Ukraina. Fredrik Solvang ledet samtalen. FOTO: PETTER OLSEN

Putins ikke-folk

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Tankene gikk til konflikten mellom palestinaaraberne og Israel da krigen i Ukraina var tema på Nordiske mediedager.

BERGEN: Aarebrot-samtalen 6. mai handlet om årsaksforhold og ringvirkninger knyttet til krigsutbruddet 24. februar. De tre i panelet levnet ikke noe håp om en fredelig utgang på krigen. 

På spørsmål fra debattleder Fredrik Solvang – kjent fra «Debatten» på NRK1 – om hvorvidt Russland og Ukraina er broderfolk, tok Martin Paulsen først ordet. Han leder institutt for fremmedspråk ved Universitetet i Bergen og har doktorgrad i russisk.  

Slavere

Paulsen viste til at den ideologiske retningen panslavisme står sterkt i deler av den russiske befolkningen. Den baserer seg på at slaverne som folkeslag har noe til felles. Da snakker vi eksempelvis om ukrainere, russere, belarusere (folk fra det som tidligere ble kalt Hviterussland) og serbere. Konkret handler det blant annet om at språkene er ganske like og om forståelsen av den russisk-ortodokse kirke og dens misjon i verden. Ukrainerne er enig i at de snakker et slavisk språk, men regner den ortodokse kirke i Ukraina som en egen kirke.   

Kalle Kniivilä er finskfødt journalist og forfatter bosatt i Sverige. Han har også jobbet ved den svenske ambassaden i henholdsvis Moskva og Kyev. Kniivilä påpekte at den russiske presidenten Vladimir Putin i stedet for broderfolk snakker om at russere og ukrainere er samme folk. Slik Putin ser det, har ukrainere ikke rett til å eksistere, og dermed har heller ikke en ukrainsk stat rett til å eksistere – annet enn som en russisk koloni.

Parallell  

Journalisten brukte dette som et poeng da han avviste muligheten av en diplomatisk løsning mellom Russland og Ukraina: – Det er egentlig umulig å forhandle når motparten din sier at «du har ikke rett til å eksistere». Hva skal man da forhandle om, spurte Kalle Kniivilä retorisk. 

Det splittede palestinaarabiske lederskapet anerkjenner ikke Israels rett til å eksistere som en jødisk stat. Isolert sett er det da ikke rart at forhandlinger gjennom flere tiår ikke har ført til levedyktig enighet.

Det var da tankene mine gikk til Midtøsten. Det splittede palestinaarabiske lederskapet anerkjenner ikke Israels rett til å eksistere som en jødisk stat. Isolert sett er det da i grunnen ikke rart at forhandlinger gjennom flere tiår ikke har ført til levedyktig enighet. 

Nato

Både Finland og Sverige har søkt om medlemskap i forsvarsalliansen Nato etter krigsutbruddet. Ukraina har i 20 år ønsket en tilnærming til Nato, styrket av at Russland angrep den tidligere sovjetrussiske republikken Georgia i 2008. Ukraina har nylig også startet en prosess med sikte på å bli medlem av EU. Martin Paulsen framholdt at Russland vil bruke innlemmingen av Finland og Sverige i Nato som ledd i en forståelse av at Russland er under angrep og derfor må handle som de gjør. 

Den tredje paneldeltakeren, tidligere forsvars- og utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) mente at Russlands forhold til Nato er «ganske underordnet» som årsak til krigsutbruddet. – Det er ikke riktig å si at det hadde gått bra med Ukraina dersom landet ikke hadde snakket om Nato og EU, fastslo den erfarne utenrikspolitikeren.  

Demokrati

Hun finner årsaken til krigen i det som har vært Putins politiske målsettinger siden 2007–08, om å få en «annen europeisk sikkerhetsarkitektur» og stanse demokratiets utbredelse i nærområdet. 

– Demokratiet har den leie tendens at det smitter, og det er den største trusselen mot Putins regime. Ukraina er det viktigste landet for Russland, og derfor er det viktig med en russiskvennlig regjering der, resonnerte Søreide, som la til at Putin ikke reelt har akseptert Sovjetunionens oppløsning. 

– Ikke akseptere

Høyre-politikeren erklærte seg også uenig i en utbredt tanke om at vi nå må «akseptere at Krim er russisk og gå videre derfra». – Tid har ingen betydning her. Dersom Vesten hadde latt dette passere, ville det være en klar indikasjon på at Vesten heller ikke ville reagert dersom Putin fortsatte. Putins hovedtanke med å ta Krim var å få kontroll i et område, mente Søreide.  

Som tidligere nevnt kunne ingen av de tre paneldeltakerne se for seg noen diplomatisk løsning. Som Søreide sa: «Det er ikke der man er nå. Det handler om å få stoppet krigen og få russerne ut.» Utenrikspolitikeren avviste også at det kunne noe ligge noe håp i at Putin eventuelt forsvinner. Det sivilsamfunnet som kunne overtatt, har Putin brukt 22 år på å bryte ned. En ny russisk leder må forventes å trekke landet ytterligere i autoritær retning.

«Uff!» 

– Veldig mye tilsier at vi kommer til å se en negativ utvikling i Russland i mange år framover, og det påvirker også hva som er mulige utfall av krigen, sa Ine Eriksen Søreide. 

Fredrik Solvang ga nok uttrykk for mange tilhøreres inntrykk da han avsluttet samtalen på denne ukarakteristiske måten: «Uff! Takk for oss …»       

KALL: Sofie Braut har valgt å følge Guds kall i ekteskapet. Gud hjelpe hennes mann i etterfølgelsen av det gudgitte kallet til ham – begge til forbilde for alle oss andre, skriver redaktør Petter Olsen. ILLUSTRASJONSFOTO: ESTHER ANN/UNSPLASH.

Bibelsk underordning i ekteskap 

/0 Kommentarer/i , , , /av

KOMMENTAR En kristen kvinnes stillferdige overbevisning om forholdet mellom mann og kvinne i ekteskap, møtes med avvisning. Men en overbevisning som er grunnet på Bibelen som høyeste autoritet for liv og lære, står seg – ikke minst i møte med motstand.  

I Stavanger Aftenblads magasin 24. april er Sofie Braut en av fire kvinner som intervjues under vignetten «Dei er ikkje A4». Alt etter hvordan man skiller seg ut, kan det fort straffe seg i et samfunn som i vår tid er preget av marxistisk gruppekamp og dermed er på full fart i totalitær retning. 

Selv om det løftes fram i en samleingress for alle de fire intervjuene, er det først mot slutten av selve artikkelen at journalisten kommer inn på Brauts tanker om «ei bibelsk tenestedeling mellom menn og kvinner». Ein ting dette fører med seg for kvinnen fra Time på Jæren, er at «mannen skal vera overhovudet i familien», slik journalisten formulerer det. 

Funksjon

Brauts kloke begrunnelse er sitert slik: «Menn og kvinner er kalla til ulike funksjonar. I vår tid tolkar ein gjerne det som at kristendommen meiner kjønna har ulik verdi, men slik er det ikkje. Når ein er to i eit ekteskap, må den eine ha ein overordna funksjon, elles vil ein ikkje greia å setja ein kurs. Men i Bibelen står det også at mann og kvinna skal underordna seg kvarandre. I dagens maktspråk der det meste handlar om å kjempa om privilegium, kan dette lett mistolkast. Tanken er at mann og kvinne utfyller einannan. Ved å vera ein god leiar skal mannen eigentleg vera ein god tenar. Kvinna skal dermed ikkje vera noko dørmatte.»

2. mai blir saken plukket opp av Vårt Land, og avisen drar i gang en debatt om underordning. I denne artikkelen er det ikke noe poeng for meg å redegjøre for ytringene i en ennå pågående debatt. Sofie Brauts treffende karakteristikk av reaksjonene som «forslitne feministiske klisjear» (Vårt Land 16. mai), gir et inntrykk.

Sten Sørensen havner i en misforstått omdømmetenkning

Men i Dagen (og Vårt Land) 2. juni kommer pastor i Misjonskirken Stavanger, Sten Sørensen, med et innlegg som i større grad vekker interesse. Ulikt de fleste andre går han gjennom relevante skriftsteder på en bibeltro måte og påviser syndefallets negative konsekvenser også for forholdet mellom mann og kvinne.

Til kvinnen, Eva, sa Gud (1. Mos 3,16): «Med smerte skal du føde dine barn. Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg.» Nettopp fordi dette budskapet var en følge av syndefallet, har det – som Sørensen også påpeker – blitt misbrukt og ført til at kvinner har blitt undertrykt opp gjennom historien.  

Gjenopprettelse

Men det pastoren dessverre unnlater å ta med, er at forholdet mellom mann og kvinne gjenopprettes ved Jesu stedfortredende død og oppstandelse. Kanskje det er derfor Sten Sørensen havner i en misforstått omdømmetenkning i spørsmålet om underordning. Kast et blikk på Joh 6,60f for å se hvor lite Jesus var opptatt av reaksjonene på det han sa!  

I Høysangen 7,10 hører vi den unge kvinnen Sjulammit, som er et bilde på alle kristne, uttale profetisk: «Jeg hører min elskede til, og til meg står hans hu.» (min uthevelse). Dette legger et viktig grunnlag for apostlenes senere tale om underordning.  

Trinitarisk

Tim og Kathy Kellers undervisning om kvinner i tjenesten er blitt avgjørende for min forståelse. Oppsummert kan vi si at de tar utgangspunkt i 1. Kor 11,3: «Men jeg vil at dere skal vite at Kristus er enhver manns hode, og mannen er kvinnes hode, men Gud er Kristi hode». Av dette følger det som ekteparet Keller kaller «det trinitariske prinsipp». For det første ser vi her at Kristus har en myndighetsfunksjon i forholdet til mennesker. Men Rom 15,2–3 forteller oss at myndighetsfunksjonen uttrykkes gjennom offertjeneste («For heller ikke Kristus levde seg selv til behag …»).  

Med referanse også til Fil 2,6f ser vi for det andre at Jesus «tok en tjeners skikkelse på seg» selv om han var «i Guds skikkelse». Hode-funksjonen innebærer altså ikke overlegenhet. Jesus tok frivillig på seg en underordnet rolle overfor Gud. 

Likeverdig

Med andre ord innebærer bibelsk lederskap for det første tjenerskap og for det andre frivillig og respektfull underordning mellom likeverdige. I ekteskapet kaller Gud kvinnen til å underordne seg mannen (Ef 5,21f), basert på det trinitariske prinsipp. Mannen kan ikke bruke dette ansvaret til å overstyre for å behage seg selv, men får en myndighet til å skjære gjennom i fastlåste situasjoner. Både kvinnen og mannen må underordne seg Guds kall, og kallet til mannen er å elske sin kone «likesom også Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den».

Sofie Braut har valgt å følge Guds kall i ekteskapet 

Sofie Braut har valgt å følge Guds kall i ekteskapet. Gud hjelpe hennes mann i etterfølgelsen av det gudgitte kallet til ham – begge til forbilde for alle kristne ektefolk.

Først publisert i Sambåndets papirutgave for juni og juli.

Mistenkelig kjønn

/0 Kommentarer/i , , /av

LEDER Av og til fristes man til å bruke uttrykket «hva var det vi sa?» uten at det nødvendigvis bringer noen glede.

I septembernummeret 2020 skrev Sambåndet på lederplass: «Vi frykter at det omtalte lovforslaget kan gjøre det straffbart å forkynne Guds gode vilje for menneskene.»   

I november 2020 ble Straffelovens paragraf 185 om «hatefull ytring» utvidet til å inkludere vern av «kjønnsidentitet» og «kjønnsuttrykk». ImF var blant en rekke organisasjoner som advarte, blant annet i en digital høring på Stortinget. Vi som var urolige, ble forsøkt beroliget med at det kun var «grove, kvalifisert krenkende ytringer» som ville kunne bli straffbare.

20. mai i år meldte Stavanger Aftenblad at Christina Ellingsen har fått status som mistenkt etter den nevnte lovparagrafen, for ytringer hun har publisert på Twitter. Ellingsen er leder for grasrotbevegelsen Women’s Declaration International Norge, som har utformet en erklæring om kvinners kjønnsbaserte rettigheter. «Jeg har skrevet at menn verken kan bli kvinner, jenter, lesbiske eller mødre», ble Ellingsen sitert på i Aftenbladet.

To kjønn. Slik avspeiler Gud seg, rent biologisk, i sitt skaperverk

I høringen på Stortinget påpekte Ellingsen at det kunne bli ansett som en hatefull ytring å forholde seg til en objektiv definisjon av kjønn. Dette var også noe av det Sambåndet og ImF fremholdt. For Bibelen er tydelig på at det kun finnes to kjønn, og at disse er mann og kvinne.  

Ellingsen begrunner sine holdninger på basis av rettigheter kvinner har fordi de er kvinner. Her er det altså et litt utradisjonelt sammenfall mellom kristne som vil stå på Bibelens budskap, og feminister som legger til grunn at det kun finnes to kjønn. For en fellende dom mot Christina Ellingsen vil kunne få konsekvenser også for alle oss som bygger vår holdning på at det både er sant og godt slik det står i 1. Mos 1,26–28: «… til mann og kvinne skapte han dem. Og Gud velsignet dem, og Gud sa til dem: Vær fruktbare …»  

To kjønn – med xy-kromosom i hver celle i en manns kropp og xx-kromosom i hver celle i en kvinnes kropp. Slik avspeiler Gud seg, rent biologisk, i sitt skaperverk. Og som Ellingsen videre siteres på i Aftenbladet, finnes det «verken papirarbeid, kirurgiske inngrep eller tankemønstre som kan gjøre at hankjønn blir hunkjønn», eller omvendt for den del. Vi slutter oss til Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk, som på lederplass 30. mai erklærte at det er verdt eventuelt å gå i fengsel for å holde fram dette.      

Ingen annen vei

/0 Kommentarer/i , , /av

LEDER: En kristen kirke kan ikke tilby «et alternativ til budskapet om synd».

En trend i vår tid er at man mener man kan sette sammen sin egen versjon av kristendommen og så holde denne versjonen for sann og tro på den. Det oppleves som et utslag av dette når en journalist i Vårt Land stiller følgende spørsmål i et intervju 20. april: «Kan det ikke være fordeler med en kirke som tilbyr et alternativ til budskapet om synd?» 

I et debattinnlegg i avisen samme dag hadde intervjuobjektet, Victoria Paulsen, påpekt det hun mener er «usunn kristendom og usunt lederskap» fra tiden hun var med i menigheten Hillsong Kristiansand. «Den viktigste grunnen til at jeg forlot kirka, var at det ble preket lite om synd, omvendelse og helliggjørelse. Prekenene gav meg ikke åndelig rettledning og veiledning, slik de burde gjøre. Istedenfor minnet de mer om «feel-good» selvhjelpsforedag, der budskapet var ‘Jesus elsker deg slik du er’, og ikke ‘Jesus elsker deg på tross av den du er’», skriver Paulsen i innlegget. Det er dette som utløser spørsmålet fra journalisten som er referert ovenfor. 

Denne lederartikkelen tar ikke for seg situasjonen i Hillsong. Men Victoria Paulsens beskrivelse oppleves dessverre som relevant for en norsk «folkekirkekristendom» der poenget synes å være å få flest mulig til å føle seg velbehagelig inkludert, mer enn å forkynne et fulltonende bibelsk budskap som utfordrer mennesker til oppgjør. 

Nei, en kristen kirke har ikke noe alternativ til å snakke om synd

For kan en kristen kirke virkelig tilby «et alternativ til budskapet om synd»? Substantivet «alternativ» kan forklares med «ting som en kan velge mellom». Implisitt i journalistens spørsmål ligger det dermed en tanke om at man kan velge bort å snakke om synd og heller holde, for å bruke Paulsens ord, «selvhjelpsforedrag» som er egnet til å skape gode følelser.  

Nei, en kristen kirke har ikke noe alternativ til å snakke om synd. Én ting er at man ikke trenger å starte der – budskapet om at vi alle er skapt av Gud og i Guds bilde, med samme verdi – må ligge i bunn. Men synden skiller mennesker og Gud allerede i tredje kapittel i Bibelens første bok, og den er frelseshistoriens utgangspunkt. Kristendommen lærer oss at det er noe vi må frelses fra, og dette «noe» er synden, den som «trengte gjennom til alle mennesker», som Paulus uttrykker det. Guds gjenopprettende frelse ved Jesu stedfortredende død og oppstandelse tilbys oss av nåde, og som frelste syndere «opptukter» nåden oss til et endret liv (Titus 2,12).  

Det finnes ikke noe kristent alternativ til dette evangeliet.      

GIKK AV: Eva Kristin Hansen (Ap), Kjell Ingolf Ropstad (KrF) og Hadia Tajik (Ap) var med på å gjenopprette tillit ved å forlate sine posisjoner, mener Sambåndet-redaktøren. FOTO ENKELTBILDER: STORTINGET. MONTASJE: SAMBÅNDET

Tilbake til normalen

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR At flere rikspolitikere i Norge har forlatt fremstående verv de siste månedene, har på et vis gitt oss tilbake troen på ansvarlighet og et sannhetsbegrep bygd på faktaopplysninger.

Høsten 2021 gikk Kjell Ingolf Ropstad av både som leder for KrF og som statsråd i Erna Solbergs regjering. I november samme år forlot stortingspresidenten, Eva Kristin Hansen (Ap), kongerikets nest høyeste verv. I mars i år var det Hadia Tajik sin tur til å annonsere sin avgang, da fra vervet som statsråd i Støre-regjeringen, senere også fra det valgte vervet som nestleder i Arbeiderpartiet.

Bakgrunnen for avgangene var den såkalte pendlerbolig-saken. Avsløringer i ulike medier reiste tvil om hvorvidt reglene for tildeling av skattefri pendlerbolig var blitt fulgt, og politiet har satt i gang etterforskning i saken. 

I utgangspunktet tok alle tre selv beslutningen om å gå av, og Tajik brukte endog uttrykket å «be om tilgivelse». I et intervju med Egil Svartdahl på TV-Inter 6. februar i år, sa Kjell Ingolf Ropstad at det var «ganske åpenbart for meg at jeg måtte gjøre det» – altså trekke seg som statsråd. Selv om det var fristende å forsøke å bortforklare, innså han at det var «en ganske stor feil jeg egentlig har gjort». Han beskrev det som at han som privilegert politiker ønsket å «utnytte disse ordningene og virkelig få tynt ut».  

Også i dag mener han at pendlerboligsaken var grunn nok til å trekke seg. Som «en av de aller mektigste i landet» måtte han være «et bedre forbilde», sier han. «Jeg feilet, og det måtte jeg ta konsekvensen av. Egentlig er det godt å ta konsekvenser også, innimellom, selv om det var veldig kjipt.» Kjell Ingolf Ropstad vant respekt for ærligheten han viste i dette intervjuet. 

De nevnte avgangene gjorde at tankene mine gikk til en annen politiker, privilegert på et helt annet nivå enn Ropstad, på den andre siden av Atlanterhavet. I løpet av Donald Trumps kampanje for å bli amerikansk president kom det fram en rekke avsløringer som ga god grunn til å stille spørsmål ved hans egnethet og karakter. Men i stedet for å følge medarbeideres råd om å trekke seg, svarte Trump med bagatellisering, avvisning, angrep og en definisjon av «falske nyheter» som han har til felles med Vladimir Putin. Det helt ekstraordinære og svært farlige var at han ble trodd, unnskyldt og heiet videre fram, ikke minst av velgere som tidligere hadde stilt seg under slagordet «Character matters» («personlig karakter har betydning»). 

Mer om dette i denne episoden av podkasten Lydbåndet.

«Jeg kunne ha stått midt på Fifth Avenue og skutt noen, og jeg ville ikke ha mistet noen stemmer», sa Trump i januar 2016. Hva han gjorde eller sa var med andre ord irrelevant. Poenget var ikke om noe var riktig eller galt, men at han ville slippe unna med det. 

Per i dag er det vanskelig å se for seg at verken Kjell Ingolf Ropstad, Eva Kristin Hansen eller Hadia Tajik ville ha kunnet bli værende i sine posisjoner om de hadde valgt en slik strategi. Vi får tro at det sier noe positivt om den norske folkesjelen.  

Ropstad fortalte i TV-Inter-intervjuet at han leste i en barnebibel for datteren sin. Da boligsaken sto på som verst, hadde han kommet til historien om Jakob som overtalte broren Esau til å selge ham førstefødselsretten sin (1. Mos 25). Ropstad hadde ellers lagt merke til hvordan også andre av Bibelens helter var feilbarlige mennesker, men at Gud likevel kunne bruke dem.  

Det er det godt for noen og enhver å være oppmerksom på. Likevel finner vi selvsagt også veiledning i Bibelen for en redelig livsførsel. I 2. Mos 18 får Moses gode råd fra sin svigerfar, Jetro (v. 21): «Velg deg så ut dyktige menn av hele folket, menn som frykter Gud, troverdige menn, som hater urettferdig vinning. Sett dem til førere over dem, noen over tusen, noen over hundre, noen over femti og noen over ti.»  

Kommentarene i Bibelen Ressurs trekker ut fem kvalifikasjoner for disse statstjenestemennene (kjønn er her ikke hovedpoenget): 1. De måtte være dyktige. 2. De måtte frykte Gud ved å kunne vise medynk, ærefrykt, from ydmykhet og moden lydighet. 3. De måtte være troverdige, i samsvar med Guds sinnelag. 4. De måtte være slike som vendte seg bort fra urettferdig vinning, slik at de ikke kunne bestikkes. 5. De skulle inndeles i forhold til ansvar (antall underordnede), med andre ord skulle alle være ansvarlige overfor en annen.  

Meningen med å trekke fram dette, er ikke å hevde at de nevnte samfunnstoppene ikke kan krysse av for noen av disse karaktertrekkene – for det kan de åpenbart. Men de tok en selvvalgt konsekvens på basis av opplysninger som skapte en erkjennelse hos dem.    

«Da vil også alt folket her kunne gå hjem i fred», la Moses’ svigerfar til.

Presisering: Artikkelen er skrevet til aprilnummeret, som hadde deadline 6. april. Den nevner derfor ikke avgangen til Odd Roger Enoksen som ble kjent 9. april. Enoksens avgang hadde for øvrig en annen bakgrunn enn de som er med i artikkelen.

Påske i hus og hytte

/0 Kommentarer/i , , /av

«Påske» kommer av det hebraiske ordet «pesach», som betyr «gå forbi». Men innebærer det at vi lar påsken gå forbi oss?

Vi er nå i Den stille uke, og spørsmålet er hvor mange som fyller bedehus og kirker på høytidsdagene. Det blitt en gjenganger å lage artikler om tomme bedehusstoler i kristendommens viktigste høytid. Såpass mange reiser bort at mange bedehus nøyer seg med møte på 2. påskedag. 

Prest i Den nordisk-katolske kirke, Asle Dingstad, er av dem som maner til «mer påskedisiplin for kristne». I en artikkel fra KPK legger katolikken stor vekt på at høytiden må feires i kirken. Å feire andre steder er å gjøre påsken mindre viktig. I tråd med lang tradisjon må kristne «vise ved praktisk og konkret disiplin at vi i påskedagene går gjennom lidelsen og døden fram til oppstandelsen sammen med Jesus».

Dingstad mener denne tradisjonen ble svekket med reformasjonen, og at dette har «gjort norske kristne mindre kollektive». Han viser også til at brødsbrytelsen er sentral i påsken. 

Det er i utgangspunktet lett å si seg enig i mye av det den katolske presten framholder. På lederplass i februar skrev Sambåndet også at «Kristi legeme fungerer best» når lemmene er samlet. Spørsmålet er dermed hvorfor så mange av oss har frimodighet til å reise bort fra forsamlingen i påsken.

Gud bor ikke i hus, men i hver enkelt kristen

Én ting er at også kristne kan kjenne på behov for et avbrekk etter en travel arbeidsperiode. Har man anledning til å ta seg fri fra jobb, kan man også dele den stille uke i to og være hjemme til høytidssamlingene i eget bedehus eller kirke.

Enda viktigere er det at også en samling i familien eller på et påskestevne, kan symbolisere Kristi legeme, inkludert feiring av nattverd. En påskekalender fra Awana Norge er blitt en salgssuksess og er et eksempel på materiell som hjelper familiene med å følge Jesus gjennom påskens hendelser, uavhengig av oppholdssted.  

Den aller første påske, mens jødene var i Egypt, ble markert i «de hus hvor de eter det» (påskelammet, 2. Mos 12,7), altså ikke i et spesielt hus. I 4. Mos 9 leser vi om en situasjon der noen var «på lang reise» i den fastsatte tiden for påskefeiring – det var altså ikke forbudt og hindret heller ikke feiring.  

Gud bor ikke i hus, men i hver enkelt kristen. Det vil også være en alvorlig misforståelse og begrensning å la kalenderen avgjøre når bibeltekstene som hendelsesmessig er knyttet til høytidsdagene i påsken, skal få tale til oss.

God påske!   

KYIV: Ukrainske soldater og sivile søker beskyttelse under en bro i hovedstaden Kyiv 5. mars 2022. FOTO: Міністерство внутрішніх справ України/WIKIMEDIA COMMONS

Når krig blir personlig 

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Jeg kjenner noen som har stått midt opp i krigen i Ukraina og flyktet fra den. Å se fjernsynsbilder fra krig er ikke det samme lenger. Det er blitt ubehagelig nært.  

Jeg har en god venninne som opprinnelig er fra Ghana, men norsk statsborger. Hennes sønn som er ghanesisk statsborger, studerte i Kharkiv, Ukrainas nest største by, og skulle ta avsluttende eksamen høsten 2022.  

Så bestemte president Vladimir Putin at Russland skulle invadere Ukraina, og min venninnes sønn havnet midt i krigens galskap. Min venninne og jeg snakket med sønnen et par ganger på Whatsapp (en meldingstjeneste man også kan ringe med, red.anm.) og kunne se ham der han sammen med andre hadde søkt dekning i kjelleren i en kirke.  

Midt oppi det hele ventet han på at den ghanesiske ambassaden i Sveits skulle fornye passet hans. Som en nødløsning sendte ambassaden et dokument som fungerer som en nød-ID. Han klarte å komme på toget vekk fra Kharkiv før det virkelig ble harde kamper der.  

Først prøvde han å komme seg over grensen til Ungarn, men da han viste sitt nød-ID, nektet grensevaktene ham å krysse grensen fordi han ikke hadde gyldig pass. Neste forsøk var å krysse grensen til Slovakia. Før han nådde grensen, rådet noen ham til ikke å vise nød-ID, men bare studentkortet og si til grensevaktene at han ikke rakk å få med seg passet. Grensevaktene slapp ham inn i Slovakia, og han reiste videre til Østerrike, hvor han fortsatt er. Der forsøker han å finne ut hva han skal gjøre videre. Universitetet han gikk på og boligblokken han bodde i, er bombet og ødelagt.  

KHARKIV: Russisk bombardement i utkanten av Kharkiv 1. mars 2022. FOTO: Міністерство внутрішніх справ України/WIKIMEDIA COMMON

Plutselig er krig noe mer enn bilder fra steder som er langt borte og av ukjente mennesker som ikke angår meg. Jeg blir absolutt berørt av slike krigsbilder, men nå er det kommet nærmere. Krigen har fått et ansikt. Det betyr også at det blir mer ubehagelig, og jeg blir konfrontert med spørsmål jeg helst vil unnslippe.  

Helst skulle jeg sett at det var enkle svar og løsninger på krigene og de væpnede konfliktene rundt om i verden. Helst skulle det vært som det står på en graffiti i jernbaneundergangen i Sarpsborg: «Tenk om det ble krig, og ingen møtte opp!» Jeg skulle gjerne visst hvem som først sa eller skrev det. Men det er selvfølgelig ikke så enkelt. Virkeligheten består av sammensatte mennesker som er både det ene og det andre. Vi kan gjøre det som er godt og riktig, og vi kan gjøre det som får alvorlige negative konsekvenser. Den ubehagelige sannheten er at noen tjener store penger på krig og død. Det er ikke sant at alle vil ha fred. For eksempel er våpen- og militærindustrien store og mektige næringer. På verdensbasis blir det brukt store summer på våpen og militær opprustning, og nå vil det bli brukt enda mer på grunn av krigen i Ukraina, penger som kunne vært brukt på å løfte folk opp fra fattigdom og på å løse klima- og naturkrisen vi står midt oppi.

Når en blir angrepet, har en tre muligheter: Å gå i frys, å kjempe eller å flykte. Jesus nevnte et fjerde alternativ – å vende det andre kinnet til. Men kan det være riktig å gjøre det når en blir invadert og okkupert? Å bare la seg herse med og undertrykke er vel feigt? Hvis du går i frys, blir resultatet gjerne at en undertrykker og okkupant kan gjøre hva som helst med deg.

Krigen har ikke bare et ansikt, den har også sin egen logikk og spiral  

Hvis du derimot går til kamp, er ikke det helt uproblematisk heller. Krigen har ikke bare et ansikt, den har også sin egen logikk og spiral. I krig kommer det beste og verste frem i oss mennesker, og vi risikerer å gjøre ting vi aldri ville gjort under normale forhold. Jeg sier «vi», for det er ikke bare fienden som begår grusomheter i krig. En kommer inn i en voldsspiral som baller på seg og blir stadig mer barbarisk. Ser vi på krigen i Ukraina, ba Russlands president Putin i en TV-tale om at atomvåpen-styrkene skulle settes i «kampberedskap». Man kan nesten ikke komme med en mer brutal trussel enn det, for man truer egentlig med å utslette alt liv.  

Alle de som reagerer på krig med å flykte, legger ut på en tøff reise. De risikerer å bli drept og treffe på mennesker som vil utnytte dem. Krysser de en landegrense, er det ikke sikkert at de blir møtt med åpenhet og godhet.  

Ukrainas naboland har åpnet sine armer for de ukrainske flyktningene. Men som eksemplet med min venninnes sønn viser, ser flyktninger fra Ukraina forskjellig ut. På sosiale medier har det vært lagt ut flere videoer som viser afrikanske studenter som blir nektet å komme om bord på tog og hindret av ukrainske grensevakter i å krysse grensen, fordi de er afrikanere. Hvordan blir de tatt imot av nabolandene? Noe annet som også kommer frem i eksemplet med min venninnes sønn, er dette med ID. I en fluktsituasjon er det helt avgjørende å ha gyldig ID. Har du ikke det med deg, kan du få alvorlig trøbbel, men du har like stort behov for sikkerhet som de som har passet i orden.  

Krig stiller oss altså overfor vanskelig etiske dilemma og valg, som det ikke fins noen enkle svar på. Å være konsekvent pasifist er ikke lett. Det som står på graffitien i Sarpsborg, er naivt, men det er kanskje også naivt å tro at vi kan få fred uten at folk nekter å møte opp til krigen. Om det virkelig er fred vi vil ha.

Skrevet til Sambåndets marsutgave, som gikk i trykken 16.03.22. 

FRIHET: Er det revolusjon som skal skape frihet, her i symbolsk skikkelse av en kvinne som leder an i den andre franske revolusjon i 1830, eller er det håpet vi har i Jesus Kristus og det kommende gudsriket? For en kristen er svaret klart, skriver redaktør Petter Olsen. ILLUSTRASJONSFOTO: WIKIMEDIA COMMONS

Den frigjørende sannheten

/0 Kommentarer/i , , /av

BAKGRUNN Når vi skal bekjempe undertrykkelse og urettferdighet, må vi gjøre det ut fra et bibelsk perspektiv, der alle mennesker er i samme kategori.

Dette er den tredje Synspunkt-artikkelen der vi ser på identitetspolitikken, som er styrende for mye av den offentlige debatten i dag. Utgangspunktet er et seminar jeg deltok på, med Stefan Gustavsson. Den svenske trosforsvareren anbefaler å tenke i tre trinn: holdning, forståelse og evangelisk perspektiv. De to første var vi innom i nr. 12/21 og 1/22. I denne siste artikkelen skal vi se på det evangeliske perspektivet i møte med identitetspolitikken.

I første artikkel konstaterte vi at politikk i dette tankesettet betraktes som selve frelseren. Også fra et kristent ståsted er politikk viktig, men som kristne ønsker vi å skille mellom den politiske sfæren og den personlige. I Bibelen finner vi et verdensbilde og en etikk og ulike perspektiver vi kan anvende i politisk arbeid, men vi finner ikke et partiprogram der (se også Sambåndet nr. 8/17). Her er det grunn til uro over utviklingen i USA, påpeker Gustavsson.

Forrige gang så vi at mange som arbeider identitetspolitisk, gjør det på bakgrunn av opplevd undertrykkelse (for eksempel Black lives matter-bevegelsen). Også Bibelen oppfordrer til å bekjempe undertrykkelse og fremme rettferdighet – så langt det er mulig i en verden som ligger under for syndefallet. Men vi må gjøre det ut fra et bibelsk perspektiv. Da handler det ikke om grupper satt opp mot hverandre, men om oss alle, fordi vi er syndere. Vi er alle i samme kategori.

Og for kristne handler det heller ikke om ett aspekt, så som makt. Makt kan misbrukes, men det basale menneskelige problemet er synden, og at synd er en gift som forgifter alt, som Gustavsson uttrykker det. Ut fra dette, dypere perspektivet må vi forholde oss til bestemte synder og former for undertrykkelse og forsøke å handle overfor dem.

I dette evangeliske perspektivet er ikke politikk den endelige løsningen. Selv om vi kan arbeide politisk, gjør vi det i lys av håpet vi har om frelse i Jesus, om en ny fødsel, og om at Jesus etablerer sitt rike på jorden.

Vi må arbeide for frihet og åpne debatter. Vi lever tross alt i <sett inn årstall>

Med dette i tanken kan vi se på en del motsetningspar som uttrykker en forskjell i tenkning mellom identitetspolitikk på den ene siden og kristen tenkning på den andre.

Er sannhet subjektiv eller objektiv? Som kristne tror vi at sannheten er objektiv. Det finnes en virkelighet som er skapt av Gud, og vi lever alle i den samme virkeligheten. Vi tilnærmer oss sannhet som individer, men vi kan aldri ofre konseptet om sannhet.

Er språk noe som undertrykker eller noe som kommuniserer? Vi må være oppmerksomme på at språk kan brukes på en undertrykkende måte. Men som kristne setter vi språk høyt, fordi vi tror på Ordet, som kan kommunisere.

FRIHET: Er det revolusjon som skal skape frihet, her i symbolsk skikkelse av en kvinne som leder an i den andre franske revolusjon i 1830, eller er det håpet vi har i Jesus Kristus og det kommende gudsriket? For en kristen er svaret klart, skriver redaktør Petter Olsen. ILLUSTRASJONSFOTO: WIKIMEDIA COMMONS

Bør vi arbeide for revolusjon eller reform? Det er så mye enklere å rive ned enn å bygge opp. Derfor bør vi som kristne arbeide for en gradvis reform av vårt samfunn, og vi avviser utopisme (ugjennomførlig idealsamfunn). Det er mange svakheter i den vestlige sivilisasjon – fordi den er full av syndige mennesker og dermed også synd – men det skal godt gjøres å finne en kultur som er mer likestilt, rettferdig og åpen.

Skal vi definere identitet ut fra etnisitet, kjønn, seksualitet etc., eller ut fra vår delte menneskelighet? Som kristne bør vi legge hovedvekten på at alle er skapt i Guds bilde, og at vi alle er velkomne i Guds familie gjennom tro på Jesus.

Kollektivt eller individuelt ansvar? Her må vi sa ja til begge deler, selv om den kristne tro tydelig peker på et individuelt ansvar der hver og en av oss må svare innfor Gud. Samtidig har vi et gruppe-ansvar, så som overfor familie og nasjon. Vi må også ta på alvor at den gruppen vi i så måte tilhører, kan ha mishandlet andre grupper.

Hevn eller forsoning? Bør en tidligere undertrykket gruppe nå hevne seg, eller finnes det en bedre vei? Vi må ta på alvor det som har skjedd gjennom historien, men veien framover er ikke hevn, men evangeliets budskap om forsoning.

Stefan Gustavssons siste motsetningspar, eksklusjon eller frihet, samler på mange måter trådene. Vil vi ha et samfunn der vi kan leve side om side med ulike meninger, ulik tro og ulik livsstil, eller bør vi ekskludere grupper som har «feil» meninger og sier ting som ikke er politisk korrekte? For oss som er kristne, er svaret klart: Vi må arbeide for frihet og åpne debatter. Vi lever tross alt i <sett inn årstall>.

UNDERTRYKT: Opplevelse av undertrykkelse er viktig for å forstå identitetspolitikken. Her fra en Black Lives Matter-demonstrasjon i Stockholm i juni 2020. FOTO: FRANKIE FOUGANTHIN/WIKIMEDIA COMMONS   

De undertryktes undertrykkelse 

/0 Kommentarer/i , , /av

Når vi vet hva identitetspolitikk er, hvordan skal vi forholde oss til den? 

På denne plass i nr. 12/21 stoppet vi for hva identitetspolitikk er, og hvor det kommer fra.  Den svenske apologeten Stefan Gustavsson definerer dette som en politisk tilnærming der mennesker former allianser basert på identitetsfaktorer som religion, folkeslag, sosial bakgrunn og samfunnsklasse.

Opprinnelsen til identitetspolitikken er, ifølge Gustavsson, en overraskende sammensmelting av marxisme og postmodernisme. Identitetspolitikken gir seg utslag i eksempelvis skeiv teori, kjønnsstudier og utestengelseskultur. 

I fortsettelsen skal vi se på hvordan vi kan forholde oss til denne stadig mer utbredte og høylytte tenkningen. Personer som for eksempel snakker om at «Black lives matter», gjør det på bakgrunn av en opplevd undertrykkelse og ønsker rettferdighet, frigjøring og frihet. Dette, påpeker Gustavsson, er relatert til store bibelske temaer, og vi må forholde oss til det. 

Den svenske apologeten anbefaler at vi tenker i tre trinn: holdning, forståelse og evangelisk perspektiv. Når det gjelder forståelse, kan vi knytte an til der vi stoppet i forrige artikkel. Gustavsson identifiserer tre perspektiver som lever videre fra marxismen.

Det første kan vi kalle historisk nødvendighet eller determinisme. Den tenkningen innebærer at historien unngåelig beveger seg mot et bestemt mål. Ut fra dette kan vi som konservative kristne eksempelvis få høre at vi er «på feil side av historien». Samfunnet vil bli slik de identitetspolitiske alliansene vil uansett, så om man har en annen mening enn dem, vil man bli en taper. 

Det andre perspektivet som lever videre fra marxismen, er at én gruppe står mot en annen. Det som før var borgerskapet mot proletariatet eller arbeiderklassen, er nå utvidet til å handle om seksualitet, kjønn, makt, kultur osv.  

Det tredje er ideen om revolusjon. Problemene våre er systemiske, og systemet er så integrert i vår kultur og samfunn at det ikke kan endres gradvis. Det må bli omsnudd i en radikal revolusjon, i én stor forandring.  

Spørsmålet er hvilken holdning vi bør ha overfor identitetspolitikken. Gustavsson starter med oss selv. Som kristne er vi klar over at synden har fordervet alle mennesker, oss selv inkludert, og at mennesker er tilbøyelig til selvbedrag og blindhet. Derfor er det viktig å være åpen for selvkritikk.  

På den bakgrunn bør vi ikke bare reagere med kritikk og forsvar med tanke på utslagene av identitetspolitikken, men også vurdere oss selv. Én gruppe som ofte kan føle seg angrepet av identitetspolitiske allianser, er hvite, heterofile, protestantiske, middelaldrende menn. De blir av identitetspolitiske allianser sett på som privilegert og høyt oppe i samfunnshierarkiet. Dermed blir de oppfattet som å være en del av den undertrykkelsen som de som er påvirket av identitetspolitikken, mener å se.  

Det er her Gustavsson mener vi må lytte og lære. En del av det er å ta på alvor diskusjonen om privilegier og undertrykkelse og være oss bevisst hvor lett det er å bli selvrettferdig og å gå inn i en forsvarsmodus. 

En utfordring med å diskutere de ulike temaene, så som eksempelvis kjønnsidentitet og -uttrykk, er at de er plassert inn i et kulturelt område som er fylt med følelser, sterk hengivenhet, aktivisme, polarisering og sinne. Likevel må vi, mener Gustavsson, lære å snakke om dette på en konstruktiv måte. Ting er ikke alltid svarthvitt, men ofte mer kompliserte enn som så.         

Det betyr ikke at vi skal være ukritiske i sak. Vi må spørre hvordan de identitetspolitiske trendene identifiserer de aktuelle problemene og årsakene til dem, og hvilke løsninger de identitetspolitiske alliansene foreslår. Så kan vi spørre om vi er helt eller delvis enige, eller om vi er uenige og har en annen definisjon av både problemet, årsaken til det og medisinen for det. 

Løsningene som identitetspolitikken kommer med, er problematiske, fordi de framstår som selvmotsigende. De ulike alliansene ønsker å motarbeide undertrykkelse, men ender opp med selv å virke undertrykkende. Utestengningskultur er ett eksempel på det. Grupper som tidligere opplevde å bli fortiet, fortier nå andre grupper. LHBT-grupper (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) forlanger nå eksempelvis at andre grupper skal forties. Tidligere intoleranse blir bekjempet med en annen form for intoleranse. Det snakkes om normkritikk bare for å innsette et nytt sett av normer. De identitetspolitiske alliansene fornekter at det finnes en objektiv sannhet, men samtidig former de selv nye sannheter.  

På denne bakgrunnen er vi kommet fram til det tredje trinnet i Stefan Gustavssons anbefalte måte å forholde seg til identitetspolitikken på. Det handler om å se den i et evangelisk perspektiv og blir tema for neste artikkel i denne miniserien.