Et legeme ble dannet

/0 Kommentarer/i , , /av

Jesus trådte inn i verden, det var ikke vi som hentet ham ned, påpeker Sambåndet på lederplass i desember.

I Hebreerbrevet refereres Jesus slik i kap. 10, v. 5: «Derfor sier han når han trer inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme dannet du for meg.» (min uthevelse).

Ved inkarnasjonen kom Gud til verden gjennom Jesus. I et parallelt sted i Det gamle testamente, Sal 40,7, sier David i stedet at «du har boret mine ører». Det fortelles (2. Mos 21,6) at dersom en slave som ble tilbudt friheten, valgte å bli, stakk herren hans en syl gjennom øret på slaven som et tegn på at slaven skulle tjene ham for alltid.

Slik leser vi også om Jesus at han «tok en tjeners skikkelse på seg». Jesus ble «lydig til døden – ja, døden på korset» (Fil 2,7–8). Med referanse til profetiene bekrefter Jesus videre i Hebr 10,7 at «Se, jeg kommer – i bokrullen er det skrevet om meg – for å gjøre din vilje, Gud». Vi finner også en forbindelse til Sal 50, den tredje sangen om Herrens tjener, der det i v. 5 står at «Herren Herren har åpnet mitt øre, og jeg var ikke gjenstridig, jeg vek ikke tilbake». 

Så konkret, så fysisk, ble Jesus sant menneske i tillegg til å være sann Gud

Så konkret, så fysisk, ble Jesus sant menneske i tillegg til å være sann Gud, «han som for en kort tid ble satt lavere enn englene (Hebr 2,9). «Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte, profeterer David (Sal 40,9). Jesus kom, poengterer Paulus, «i menneskers liknelse», og «i sin ferd» ble han «funnet som et menneske» (Fil 2,7). Slik fikk Jesus et øre som både kunne lytte og gjennombores, og slik kunne han gå i vårt sted, hans legeme ble «ofret én gang for alle» (Hebr 10,10).

I boken «Ved en korsvei» skriver den selverklærte karismatikeren Geir Otto Holmås om en tendens i noen karismatiske miljøer til å søke et opplevd nærvær av Gud og det store dette skal kunne føre til i verden gjennom menigheten. Forsmådd blir det objektive faktum at Gud er nær, i Kristus, enten vi erfarer det eller ikke (Joh 14,16; 17,26). Det er dette gudsnærværet vi skal være opptatt av, understreker Holmås, ellers blir vi avhengig av erfaringene.  

Den forestående julefeiringen gir oss igjen anledning til å glede oss over at det er evangeliet om Jesu stedfortredende soningsdød og oppstandelse som er Guds kraft til frelse (Rom 1,16). Jesus trådte inn i verden, det var ikke vi som hentet ham ned.

Les også andakt for 4. søndag i advent.      

Taust om KrFs valg

/0 Kommentarer/i , , /av

Bedehusfolkets samvittighet kan ikke bindes til et bestemt politisk parti, skriver Sambåndet på lederplass.

I fem uker i høst flommet både kristne og sekulære medier over av meningsytringer og reportasjer om Kristelig Folkepartis veivalg. Også redaksjonene selv satte retningen KrF skulle ta, øverst på agendaen dag etter dag. Fra ImF sentralt var det taust.

Indremisjonsforbundet som organisasjon – og Sambåndet som en viktig del av den kristne bladfloraen – er partipolitisk uavhengig. De som regner seg å tilhøre ImF, har ulike partipolitiske preferanser. De skal ikke miste tillit til ImFs kall ved at organisasjonen gjør partipolitiske valg for dem.

Folk skal ikke miste tillit til ImFs kall ved at organisasjonen gjør partipolitiske valg for dem

Det å engasjere seg i politisk og samfunnsnyttig arbeid ellers har vært en del av bedehusbevegelsen. Nettopp KrF ble stiftet i lokalene til daværende DVIs bibelskole i Bergen, og partiets første stortingsrepresentant – Nils Lavik – var samtidig leder for forbundsstyret i DVI. Poenget er likevel at bedehusfolkets samvittighet ikke kan bindes til et bestemt politisk parti.

Det er heller ikke slik at ImF er politisk nøytral. Ledelsen uttaler seg i høringsrunder i forbindelse med konkrete saker om eksempelvis skoler og trossamfunn. Det er både legitimt og nødvendig, men det skjer helt uavhengig av hvilke partier som har regjeringsmakt.

Heller ikke Sambåndet, som ImFs hovedorgan, er nøytralt. Vi er meningsbærende både på leder- og kommentarplass, men vi forbeholder oss retten til å kommentere alle partiers valg, og vi anbefaler ikke noe bestemt parti å stemme på. Bladets redaksjonelle medarbeidere er selvsagt frie til å stemme ved valg, men avstår fra partimedlemskap.

Derfor har heller ikke Sambåndet, verken ved redaktør eller andre, heist flagg i debatten om KrFs veivalg. Det gjelder så vel i egne spalter som i andre medier. I septembernummeret brakte vi en Synspunkt-artikkel om det forestående retningsvalget, skrevet av en ekstern kommentator. Dette var først og fremst en analyse av den politiske situasjonen. Likevel vakte det noen reaksjoner, noe vi mener tydeliggjør at også leserne er opptatt av at Sambåndet ikke skal ta partipolitisk stilling.

Luthers toregimentslære misbrukes når den anvendes til å sette vanntette skott mellom tro og politikk

Luthers toregimentslære misbrukes når den anvendes til å sette vanntette skott mellom tro og politikk. Begge regimenter er Guds, og noen ganger må og skal kristne lyde Gud mer enn mennesker – noe Sambåndets redaktør tydeliggjorde under tyskernes okkupasjon av Norge. Også det er uavhengig av hvem som sitter med regjeringsmakt.   

RADIKALT: Forsamlingssatsing forutsetter at bedehusfolket må tenke radikalt nytt med tanke på sin givertjeneste, og det er min påstand at givertjenesten i våre forsamlinger i liten grad svarer på behovene, skriver Erik Furnes. ILLUSTRASJONSFOTO: Christian Dubovan, unsplash.com

Forsamlingsarbeid med bremsene på?

/0 Kommentarer/i , , /av

For noen år siden var det til dels kraftige brytninger i bedehusland rundt temaet forsamlingsbygging. I dag er det så å si ingen i våre sammenhenger som problematiserer at vi må satse på dette, og vi ser at optimisme og engasjement er tent som følge av en ny satsing på forsamlinger med et helhetlig tilbud […]

For noen år siden var det til dels kraftige brytninger i bedehusland rundt temaet forsamlingsbygging. I dag er det så å si ingen i våre sammenhenger som problematiserer at vi må satse på dette, og vi ser at optimisme og engasjement er tent som følge av en ny satsing på forsamlinger med et helhetlig tilbud til barn, unge og voksne. Stadig flere sier: «Ja, vi vil satse på bedehusforsamlingen som vårt åndelige hjem!»

Men hva betyr det egentlig? Når en nå velger åndelig lederskap, er vi da villige til å underordne oss det lederskapet, slik Bibelen formaner oss? Når en legger opp til en planmessig og fast struktur for forsamlingsmøter/gudstjenester, prioriterer vi da å være en del av forsamlingslivet, eller kommer hytta, reiser og andre fritidsaktiviteter først? Når en ønsker å bruke mer ressurser på forsamlingsarbeidere og mer tjenlige lokaler for ulike barnegrupper, hvilken konsekvens har det for vår givertjeneste? Jeg spør igjen: Hva betyr det egentlig at vi vil satse på forsamlingen?

Jeg spør igjen: Hva betyr det egentlig at vi vil satse på forsamlingen?

For å nevne mer om det siste – givertjenesten. Bedehusfolket har alltid gitt til en mengde ulike formål innen misjon og bistandsarbeid. Både indremisjonen og de ulike ytremisjonsorganisasjoner har fått sitt i kollektkorga når de har sendt ut sine forkynnere til bedehusmøtene. Utenom dette har vi betalt giroer som kommer i posten fra diverse sammenhenger. Slik har organisasjonene kunne lønne sine ansatte og sende ut sine arbeidere.

I dag er bildet endret. Det er mindre etterspørsel etter tradisjonelle bedehusmøter og sammenhengende møtevirksomhet, og mer behov for søndagsmøter og enkelte bibelkvelder. Forsamlingene trenger arbeidere som kan prioritere forkynnelse, åndelig lederskap, oppfølging av ledere, tilrettelegging av frivillig tjeneste osv. Ingen stiller spørsmål ved om en menighet i Den norske kirke eller en frikirke har ansatte arbeidere, og like naturlig bør det være at en bedehusforsamling kan satse på egne ansatte. Det skal ikke erstatte dugnadsarbeidet, men komplettere det.

Dette forutsetter da at bedehusfolket må tenke radikalt nytt med tanke på sin givertjeneste, og det er min påstand at givertjenesten i våre forsamlinger i liten grad svarer på behovene. Det Nye Testamente gir formaning om at vi legger til side «det vi får lykke til», og gitt ulike livssituasjoner og forpliktelser vil det bety ulike prosentsatser for oss. Vi skal gi etter evne, og av og til over evne (2. Kor 8:3). Selv om vi i evangelisk frihet derfor ikke er bundet av tienden, mener jeg likevel at den er en god rettesnor. Mange kan gi mer, og noen sier at offeret begynner når tienden er gitt, men tiende som prinsipp kan de fleste av oss forholde oss til.

Skal det være mening i utsagnet om at «vi vil satse på forsamlingen», bør vi kanalisere det meste av vår faste givertjeneste til forsamlingen!

Poenget mitt er at skal det være mening i utsagnet om at «vi vil satse på forsamlingen», bør vi kanalisere det meste av vår faste givertjeneste til forsamlingen! Det er det lokale arbeidet som skaper mest engasjement hos de nye generasjonene. Giveren bør da kunne forutsette at forsamlingen tar ansvar for egen drift, at en fordeler penger til fellesoppgaver i indremisjonen, og at en gir rikelig til det ytremisjonsarbeidet en samler seg om. Det forutsigbare må ligge til grunn for at folk skal «gi seg selv» til dette, og jeg tror det har stor betydning for samhold i en forsamling at en kan si at «dette er vårt misjonsarbeid».

For å få samtalen i gang, foreslår jeg en fordeling: 50% til egen drift, 10% til ImF-krets, 5% til ImF sentralt, 35% til ytremisjon. Jeg skriver dette vel vitende om at en med vår struktur lokalt står ansvarlig for fordelingen.

Hva da med alle andre gode formål? For det første mener jeg at når forsamlingens drift er finansiert gjennom faste inntekter, står en også friere til å gi kollekten til andre. For det andre skal ulike misjonsorganisasjoner fortsatt ha sin rettmessige tilgang til å ha sine møter og innsamlinger i Bedehuset. Det at en eller flere organisasjoner går sammen for å bygge forsamling, skal ikke fortrenge andre misjonskall mellom kristne. Jeg mener at de fleste av oss har råd til å gi til ett eller flere «hjertebarn» utenom tienden, men vi bør også spørre oss selv om det er på tide å spisse vår givertjeneste inn mot det vi virkelig brenner for og framtidige generasjoner vil ha velsignelse av.

En kortere versjon av dette innlegget ble publisert på ImF-bloggen 22.10.18. 

ETTERFØLGELSE: Ole Magnus Breivold underviste om Jona i et misjonsperspektiv. FOTO: PETTER OLSEN

Når Bibelen blir livsnær

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Enhver tanke om at det å utlegge Bibelen ved å vise til bilder i teksten, ikke representerer livsnær forkynnelse, bør tas til fange. Om ikke før så i alle fall etter Lederkonferansen 2018.

«Er det konkrete forkynnere/formidlere som har hatt stor betydning for deg?», lød et av spørsmålene fra Erik Furnes til lederne som skulle delta på Misjonsrådet i mai. Visstnok var det ett svar som skilte seg ut med tanke på antall nevnte navn. Jeg skal røpe såpass mye at det var jeg som hadde ført opp 14 forkynnere.

Fellesnevneren for alle disse forkynnerne var at de evnet å utlegge sammenhengende bibeltekster, trekke røde tråder og peke på bilder, særlig i forbindelse med tekster hentet fra Det gamle testamente. Bibelteksten ble på den måten også anvendt og aktualisert for samtiden. Forkynnelsen ble livs- og hverdagsnær.

Vi fikk oppleve hvordan Den hellige ånd brukte bibellæreren fra ImF-eide Bildøy bibelskole til å åpne Jonas bok for oss

Etter mitt syn var undervisningen fra Ole Magnus Breivold under Lederkonferansen 2018 et kroneksempel på dette. Vi fikk oppleve hvordan Den hellige ånd brukte bibellæreren fra ImF-eide Bildøy bibelskole til å åpne Jonas bok for oss på en måte i alle fall jeg aldri har opplevd tidligere. Takk til Gud!

Forkynnelsen

I kommentaren datert 10. november trakk jeg fram et poeng i Breivolds undervisning som «stakk meg i hjertet» (jf. Apg 2,37) – om betydningen av Jona for konservative kristne. Nå vil jeg søke å belyse måten Breivold forkynte på.  

  • For det første leste han – i løpet av de tre bibeltimene – gjennom hele profeten Jonas bok. Vi fikk altså bibelteksten i sammenheng.
  • Dernest pekte han helt konsekvent og systematisk ut bilder i teksten – personene og hendelsene er historiske, og samtidig står de for noe mer enn bare det, noe mer enn seg selv.
  • For det tredje ga han oss noen glimt både fra tiden teksten ble skrevet, noe han blant annet hentet fra profeten Nahum, og fra det hebraiske språket teksten ble skrevet på.
  • For det fjerde pekte han på kontraster i teksten, for eksempel at det var de muligens hedenske sjøfolkene som framsto som gudfryktige når uværet kommer, mens Jona – Herrens profet – tilsynelatende ikke brød seg om at de andre var i fare på grunn av ham. Han lå og sov!
  • For det femte gjorde han oppmerksom på strukturer i teksten, eksempelvis at Jonas bekjennelse (1,9) er plassert i sentrum i et bestemt avsnitt i kap. 1.
  • For det sjette pekte han på hvordan Det nye testamente bekrefter og belyser den gammeltestamentlige historien. 

Jesus stiger fram fra de eldgamle tekstene

Alt dette tar tak hos meg, og særlig bildene når vi får dem utpekt og utlagt på den måten Breivold gjorde det. På samme måten som på kveldsbibelskolen til Betania studentfellesskap, stiger Jesus fram fra de eldgamle tekstene, selv om de ble skrevet hundrevis av år før han sto fram på denne jord som sann Gud og sant menneske.

Bilder

Noen eksempler fra notatene mine:

  • 1,4: «Herren sendte en sterk vind ut over havet». Det kan Gud billedlig talt også gjøre i våre liv som kristne, fordi han i kjærlighet vil få oss til å vende om.
  • 1,5: Sjøfolkene kastet skipslasten på havet for å lette skipet. Men det var ikke nok til å redde dem, noe som kan minne oss om de ulike formene for ofring under den gamle pakt. Våre gode gjerninger stiller ikke stormen og fører ikke til etterfølgelse.
  • 1,12-15: Det var Jonas død som måtte til for å stille stormen, og bare det. Slik peker Jona fram mot det som Jesus gjorde.  
  • 1,16: Dette førte til etterfølgelse. Sjømennene ble «grepet av stor frykt for Herren», som ifølge Breivold er en gammeltestamentlig uttrykksmåte for å komme til tro. De «bar fram offer for Herren», som innebærer at de satte Gud først. De «ga løfter», som betyr at de ville endre seg.
  • 1,12: Jona ofret seg frivillig, slik også Jesus gjorde (jf. Joh 10,18).
  • 1,13: Jona ble drept av hedninger, slik også Jesus ble overgitt til hedningene (jf. Mark 10,33). 
  • 2011-oversettelsen får også fram en annen flott detalj som Breivold trakk fram: «Så løftet de Jona opp og kastet ham i havet» (1,15). Dette peker fram mot Joh 3,14, der Jesus sammenligner seg selv med slangen som Moses «opphøyet» i ørkenen.

Anvendelse

Med dette grunnlaget lagt i den første bibeltimen, gikk Breivold videre med å utlegge Jonas bok i et misjonsperspektiv Det gjorde han i stor grad ved å følge de punktene jeg alt har nevnt, nå også med tillegg av å peke på humoristiske trekk ved teksten (hvordan må det ha sett ut for eventuelle øyenvitner da fisken «spydde Jona opp på det tørre land», som altså nødvendigvis må ha vært et kraftfullt støt på flere meter!).

Han forklarte også hva Jesus mente da han bekreftet historien om Jona ved å snakke om «Jonas tegn». Også her fikk Breivik fram noe flott ved aktiv bruk av selve bibelteksten. I Luk 11 er det Jona som er tegnet, slik også Jesus er det. I Matt 12 er det oppholdet i fiskens buk som er tegnet, og referansen til Jesu død og oppstandelse er tydelig.

– I dag kaller vi Jona-tegnet for evangeliet, sa Breivold. Han påpekte Jesu ord om at «en ond og utro slekt krever tegn» (Matt 12,39) og trakk parallellen til Rom 1,16 om at evangeliet er en Guds kraft og dermed nok til å skape forvandling når det forkynnes.

Aktualisering

I tredje og siste bibeltime aktualiserte Breivold Jona ved å trekke en tråd til den siste tidens politiske debatt om KrFs veivalg. Som et sentrumsparti, påpekte Breivold, står KrF overfor partier på henholdsvis venstre og høyre side som tenker ulikt om ulike verdispørsmål. På samme måte kan vår tankegang og Guds være ulik, noe som gjøre det utfordrende å skulle følge Jesus.

Så klart har jeg kanskje aldri hørt dette sentrale begrepet bli utlagt

Som kjent ble Jona sint på Gud da Gud valgte å spare Ninive etter at byens innbyggere hadde vendt om (kap. 3,10 og kap. 4). Tankegangen hans stred altså mot Guds. Dette brukte bibellæreren til å forklare begrepet omvendelse, som han definerte til å være en endring av tankegang og verdier (jf. Rom 12,2). Å følge Jesus, sa Breivold, innebærer å vende oss om fra verdens tankegang og til Guds måte å tenke på. Så klart har jeg kanskje aldri hørt dette sentrale begrepet bli utlagt.

Språk

Hvorfor be Jona så deprimert at han ønsket å dø (4,1 og 8). Her benyttet Breivold seg av språklig kunnskap. Det hebraiske verbet som er utgangspunktet for at Jona «syntes meget ille om», er ra’ra’, som kan bety ondskap. Jonas synets altså at Gud handlet ondt da Ninive ble spart.

I 4,6f vil Gud befri Jona fra profetens onde tanke ved å la ham oppleve kontrasten mellom buskens svalende skygge – som minnet bibellæreren om Edens hage – og solens brennende hete – fortapelsen. Utfra dette satte Breivold søkelyset på den enkelte: Trenger noen til å få endret sitt gudsbilde? Hva sier Jonas innstilling om vårt forhold til våre medmennesker, ikke minst den som vi misliker eller er uenig med? I Ninive, sa Breivold, visste de ikke forskjell på høyre og venstre (4,11). Likevel elsket Gud dem og ville at de skulle blir frelst. Og Gud ville gjøre Jona mer lik Jesus.

– Hvem er vårt personlige Ninive, utfordret Breivold.

Guds ord

Bibellæreren påpekte videre at Jona var velkjent i Guds ord. Anklagen hans mot Gud i 4,2 er svært lik 2. Mos 34,6. Men det virket ikke som om Ordet var en autoritet for ham. En del av omvendelsen, sa Breivold, er å la Bibelen styre vår tro og tanke. Kanskje var Jonas tankegang i tråd med god jødisk teologi, men den var likevel imot Guds tanke. Når vi tror at vi har sett noe i Bibelen, lever vi da ut det vi tror er sant, eller slår vi det fra oss?

Med henvisning til Mark 8,34-38 pekte Breivold også på behovet for å stå opp for og å være tydelig på Bibelens ord i et samfunn som vender seg bort fra den. Han viste til Martin Luthers erklæring for Riksdagen i Worms om at «samvittigheten min er bundet av Guds ord».

– Omvendelsen er Guds verk i oss (jf. Fil 2,13). Det var ikke Jona som tok grep og gjorde det selv, sa Breivold og avsluttet med en bønn: «Omvend meg du, Gud, jeg greier det ikke selv.»

Avleggs?

Noen oppfatter visst denne type bibelundervisning, med sterk vekt på utlegning av selve bibelteksten med dens bilder og «frampek», som gammeldags og lite livsnær. Det blir nok også mindre av den. Men Ole Magnus Breivolds tre bibeltimer er ett av mange eksempler på hvor feil det er. 

En slik holdning frontkolliderer med et Pauli eksempel i Galaterbrevet

Og en slik holdning frontkolliderer da også med et Pauli eksempel i Galaterbrevet. I kap. 4 fra v. 21 viser Paulus til Abrahams sønner med to kvinner, «trellkvinnen» og «den frie kvinnen». «I dette ligger en dypere mening. For disse kvinnene er to pakter (…)», utlegger apostelen – ved hjelp av bilder.

I stedet for å betrakte denne måten å forkynne på som avleggs, må etter mitt syn ImF fortsatt utruste mennesker til å legge fram Ordet på denne måten. Ingen står nærmere enn nettopp ImF til å ta det ansvaret.  

BIBELTIME: Ole Magnus Breivold underviser om Jona. FOTO: PETTER OLSEN

Jona for oss konservative

/0 Kommentarer/i , , /av

Igjen fikk vi oppleve det på samme måte som folket på pinsedagen måtte erkjenne etter å ha lyttet til Peters tale: "(...) da de hørte dette, stakk det dem i hjertet".

Det var bibelskolerektor Gunnar Ferstad som innledet forkynnelsesnettverket på Lederkonferansen med dette sitatet fra Apg 2,37. – Forkynnelse er viktig, la Ferstad til.

Da hadde vi nettopp lyttet til en av Ferstads medarbeidere, bibellærer Ole Magnus Breivold, holde den første av sine bibeltimer under Lederkonferansen 2018. Ut fra Jonas bok skal han belyse konferansens hovedtema, «Følg meg».

Breivold påpekte at Jona er en antihelt, han er Bibelens Peer Gynt eller Mr. Bean. Likevel er denne profeten et speil for oss som ønsker å følge Jesus.

De rette ordene

Denne kommentaren skrives idet kvelden har gått over i natt, og jeg skal begrense meg til å trekke fram det i Breivolds tale som stakk mest. Breivold viste til Jonas bekjennelse overfor sjøfolkene når profeten vekkes mens stormen raser: «Jeg er en hebreer, og jeg dyrker Herren, himmelens Gud, han som skapte havet og det tørre land.» (1,9).

Jona, påpekte Breivold, hadde sin bekjennelse i orden. Men problemet var at profeten ikke levde etter Guds vilje. 

Bibellæreren underslo ikke at bekjennelse er viktig (jf. Rom 10,9 og 1. Joh 4,2-3). – Men det handler ikke bare om lære, men om liv, sa Breivold – og viste til Jesu undervisning i Bergprekenen (Matt 7,21-23). 

Konservative

Breivold påpekte at både ham selv og mange av tilhørerne hans denne fredags formiddagen, regner seg som konservative kristne. Fortellingen om Jona kan, mente Breivold, være en utfordring til nettopp slike som oss. 

– Vi kan ha lett for å tenke at vi står mot forfallet og holder Guds ord høyt, men kan det være med på å gjøre oss blinde for egen lunkenhet, spurte Breivold retorisk. 

Som konservativ kristne kan vi kjenne på en stolthet over det vi er, ja, det kan nesten bli som en sovepute, mente bibellæreren.

Storm

– Jona la seg til å sove i et skip som sakte men sikkert fraktet ham bort fra Herren. Skipet kan symbolisere en synd vi har slått oss til ro med, og som dermed fører oss bort fra Gud, utla Breivold og fortsatte:

– Gud kan, i sin kjærlighet, sende oss en storm for å få oss til å vende om. Det behageligste er å ligge der og sove, slik Jona gjorde, og følge strømmen. Men Gud kaller deg til å vende om. Kallet til å følge Jesus handler om mer enn de rette ordene.

Generalsekretær Erik Furnes understreket det på Medarbeiderdagen for ImF-ansatte torsdag: – Å løfte forkynnelsen er fortsatt bærebjelken og ImFs primære kall.

Nøkler

Hvorfor? Fordi det er forkynnelsen som fører til at troen skapes – ikke forkynnelse av hva som helst, men av og som «Kristi ord» (Rom 10,17).

Tidligere bibelskolelærer og normisjonsgeneral Rolf Kjøde sa det blant annet slik på forkynnelsesnettverket: – Forkynnelse handler om å kommunisere Guds ord på en slik måte at distansen mellom Gud og den som hører, blir tatt bort. Kjøde siterte fra Vidar Kristensens sang:

Og når Ordets nøkler åpner

en lukket hjertegrind,

tar vi et skritt til siden

slik at Jesus slipper inn.

«Ordets nøkler». Da er det nettopp Ordet som det må legges vinn på opplesningen og utleggelsen av, med bønn om at Den hellige ånd åpner en vei. Da skapes det, for igjen å sitere Rolf Kjøde, «møteplasser for Gud i menneskers liv – til livsforvandling».

Også første dag av Lederkonferansen ble en slik møteplass. Forkynnelse er avgjørende – fordi Bibelens Gud er en talende Gud (2. Tim 4,1ff).

SKANSE: På klosteret Mar Matti i Nord-Irak heldt nokre biskopar stand medan IS-krigarane truga med ta klosteret i 2014. No utgjer klosteret livsteikn for kristne på Ninive-sletta. Foto: Pål Brenne/Stefanusalliansen

Veksande press mot truande

/0 Kommentarer/i , , /av

Kristendommen er den religionen som møter restriksjonar i flest land. Men «konkurransen» er hårfin.

«Kristendommen er den mest forfølgde religionen i verda», uttalte den tyske kanslaren Angela Merkel i november 2012. Det var eit vekkerop for mange at ho så tydeleg sette ord på forfølginga.

På eitt vis kan Merkel finna støtte hos det kjende forskingsinstituttet Pew Research Center som kvart år gjer opp status for omfanget av restriksjonar for tru – både restriksjonar som styresmakter og andre aktørar i samfunnet står bak. Kring 80 prosent av folket i verda lever i land der dei risikerer diskriminering eller forfølging for trua si.

Den siste samla Pew-rapporten har data frå 2016. Den viser at kristne møter restriksjonar i 144 land. Året før var talet 128 land. Men muslimar vert trakasserte og diskriminerte i nesten like mange land som kristne – 142, mot 125 året før.

Det finst svært mange urovekkjande trekk for kristne. For å ta nokre:

  • Kina strammar til religionspolitikken. Fleire kyrkjer er jamna med jorda. Jamvel den godkjende, registrerte Tre sjølv-kyrkja må mange stader riva ned krossar og erstatta krossteikna med kinesiske flagg. Ei rad uregistrerte kyrkjer er stengde, seinast den store Zion-kyrkja i hovudstaden Beijing. Ho er blitt tolerert i eit par tiår. Då kyrkja nekta å installera overvakingskamera som kunne avsløra kven som gjekk til gudsteneste, sette styresmaktene i september kroken på døra. Forbodet mot at barn og unge under 18 år går til kyrkje (og moskear) vert handheva mange stader.
  • I India som etter grunnlova er eit sekulært demokrati, har den religiøse nasjonalismen fått sterkt fotfeste. I 2014 kom eit hindu-nasjonalistisk parti til makta. Hindu-nasjonalismen seier – enkelt forklart – at for å vera ein god indar, må du vera hindu. Sju delstatar har kriminalisert det å skifta tru, frå hinduismen, vel å merka. Ekstremistar angrip i fleire delstatar både kristne og muslimar. Talet på slike valdsangrep mot kristne har vakse sterkt, og Den evangeliske alliansen i India kalla 2017 «eit traumatisk år» for kristne. Kristne leiarar seier at mangelen på fordømming av valden og mangelen på vern riv ned tiltrua til styresmaktene nasjonalt og i delstatane.
  • Kristne i Irak blei truga på livet og jaga på flukt av islamistiske IS-krigarar sommaren 2014. Og vi vart skaka opp då IS særleg i fjor flytta bombeangrepa til Egypt. I Egypt har det sterkt autoritære regimet, som sjølv er under IS-angrep, prøvd å verna kristne frå IS. I Egypt er kristne generelt sterkt diskriminert.
  • I Pakistan er kristne avgjort ein forfølgd minoritet. Jenter vert tvangskonverterte og tvangsgifta med muslimske menn. Mange kristne er offer for falske skuldingar om blasfemi mot profeten Muhammed. To kristne sit med dødsdommar. Den meste kjende av dei er Asia Bibi som har vore dødsdømt sidan 2010, og som vi akkurat i desse dagar håpar og ber om vert frikjent i Pakistans høgsterett etter rettsmøte 8. oktober. (Oppdatering: Asia Bibi vart frikjend 31. oktober, etter at denne artikkelen stod på trykk.)
  • I Nord-Korea blir kristne sette i fangeleirar, og mange er drepne. Dei vert sett på som ein trussel mot regimet.
  • I Iran lever muslimar som er blitt kristne – i ei raskt veksande undergrunnskyrkje – farleg. Dei lever i frykt for arrestasjon, dei mest aktive risikerer strenge fengselsstraffer, eller dei blir pressa ut av landet. I Midtausten er det gjerne familiar og nærmiljø som står konvertittar etter livet.

Eg vil åtvara mot «konkurransen» om å vera mest forfølgd

Vi kunne halde fram. Men eg vil åtvara mot «konkurransen» om å vera mest forfølgd. For det første er det ikkje enkelt å seia kven som faktisk er forfølgd. Det krev tett kunnskap. For det andre er somme av konfliktane svært samansette. For det tredje er det mange andre som lid.

  • Presset mot kyrkjene i Kina er det sterkaste sidan Kulturrevolusjonen. Men det rammar også tibetanske buddhistar. Det er forbode for barn og unge under 18 år ikkje berre å gå i kyrkjer, men i moskear også. Og i Xinjiang sit så mange som 1 million av dei muslimske uigurane i omskoleringsleiarar.
  • I India vert muslimar trakasserte og tidvis drepne fordi dei slaktar kyr – heilage dyr i India. I Myanmar der kristne minoritetar er utsette for tvang til å skifta tru, er dei muslimske rohingyaene i Rakhine-staten aller verst ute. I august i fjor sette hæren i gang med å fordriva dei og drap så mange at det er blitt kalla folkemord. Grunngjevinga er at dei ikkje vert rekna som statsborgarar – sjølv om dei har levd i Myanmar i generasjonar.
  • Dei som vart verst ramma av IS i Irak, var jesidiane – som vart forsøkt slakta ned.
  • I Europa rammar den tøffaste nasjonalistiske retorikken muslimske innvandrarar. «Muslimar var det mest vanlege målet for trakassering av nasjonalistiske politiske parti eller offentlege tenestemenn i 2016», skriv Pew.

Menneskeverdet er likeleg fordelt. Difor skal vi som kristne forsvara trusfridommen også for menneske som vi ikkje forsvarar trua til. Som kristne kan vi dessutan skaffa oss allierte på tvers av trusgrenser i kampen for fridom og mot forfølging. 

Sambåndet nr. 10/18 har forfølging av truande som tema. Om du ikke er abonnent, kan du kjøpa dette nummeret.

Stefanusalliansen er ein misjons- og menneskerettsorganisasjon med særleg vekt på trusfridom. Starta i 1967 som Misjon bak Jernteppet.

Guds åpenbaring

/0 Kommentarer/i , , /av

Paulus skriver at han "står i gjeld" når det gjelder å forkynne evangeliet om Guds sannhet og rettferdighet. I dette ligger også Indremisjonsforbundets store og fortsatt kall, skriver Sambåndet på lederplass.

Som kristne tror vi på en Gud som har åpenbart seg for sin skapning. Paulus utlegger i Romerbrevet at det har Gud gjort gjennom en allmenn og en spesiell åpenbaring. Den allmenne skjer gjennom skaperverket (Rom 1,20) og samvittigheten (Rom 2,14–15). Den spesielle er gjennom Jesus og Bibelen (Rom 1,16 –17).

Gud lar oss her også få vite at den allmenne åpenbaringen av Ham er universell – gitt til alle. Den har vært «synlig fra verdens skapelse av». Mennesket er skapt i hans bilde – Gud avbilder seg i oss – til samfunn med Ham. Mennesket ble gitt to store oppdrag – å forvalte og tjene skaperverket (1. Mos 1,26–28) og å bringe Guds budskap ut til alle folkeslag (Matt 28,19–20).

Så vet vi hvordan det gikk med vår stamfar. «(…) vi vendte oss hver til sin vei», som Jesaja uttrykker det (53,6). Det overrasket ikke Gud, og det forandret ikke Hans allmenne åpenbaring. Den ble gitt «for at de skal være uten unnskyldning», forklarer Paulus (Rom 1,20b). Dette stiller mennesket på valg. Vi må velge mellom Guds vrede, som blir «åpenbart fra himmelen over (…) mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet» (Rom 1,18), og Guds rettferdighet i og med evangeliet om Jesus.

Vi må velge mellom Guds vrede og Guds rettferdighet

For mennesker som gjennom historien har valgt og velger Guds frede, skjer altså ikke det fordi de ikke har sannheten om Gud – den er åpenbart for dem på minst én av de to måtene vi har nevnt. Følgen av å holde sannheten nede for seg selv, er synd, først og fremst gjennom avgudsdyrkelse av ulik slag og karakter (Rom 1,23), men også gjennom en rekke andre synder som vi også ser rundt oss i dag. Historisk sett «overgav også Gud dem i deres hjerters lyster» (Rom 1,24 ff) – ikke for at de skulle og måtte synde, men for at Gud skulle vise at en fravendt menneskeslekt ikke blir god eller gjør godt i seg selv.

Det er talende at Paulus, i forkant av denne mektige undervisningen, skriver at han «står i gjeld både til grekere og barbarer, både til vise og uvise» (Rom 1,14–15). Gjelden besto i å forkynne evangeliet, det som tilbyr Guds rettferdighet i stedet for Hans vrede. I dette ligger også Indremisjonsforbundets store og fortsatte kall – å forkynne til tro om Ham som «vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse» (1. Tim 2,4).   

POSISJON: NLA Høgskolen har alle muligheter til å ta den posisjonen MF har forlatt, mener Sambåndet-redaktør Petter Olsen. Bildet er tatt på NLA i Sandviken i Bergen. FOTO: VILHELM VIKSØY

NLA kan bli det nye MF

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR NLA Høgskolen må gripe sjansen til å ta den posisjonen som teologisk utdanningsinstitusjon for konservative kristne som MF har gitt fra seg. Det vil få konsekvenser for blant annet bibelsyn.

I bakgrunnsartikkelen på sambåndet.no onsdag kommer det fram at NLA Høgskolen har mål om å starte full presteutdanning i 2020. Dermed blir skolen en direkte konkurrent til det som fram til nylig har båret navnet «Det teologiske menighetsfakultet», forkortet MF. Nå er navnet endret til «MF vitenskapelig høyskole for teologi, religion og samfunn».

NLA Høgskolen blir en direkte konkurrent til det som fram til nylig har båret navnet Det teologiske menighetsfakultet

Motstykke.

MF ble grunnlagt i 1907 med bakgrunn i en strid om hvem som skulle erstatte Fredrik Petersen som professor i dogmatikk ved Universitetet i Oslo. Det kom til å stå mellom Johannes Ording, som sto for en bibelkritisk teologi, og Christian Ihlen, som Johannes Kleppa i «Ordets folk» beskriver som «moderat-konservativ». Ording ble valgt, noe som førte til at Sigurd Odland sa opp stillingen som professor i Det nye testamentet ved Universitetet. Han startet arbeidet med å reise et teologisk fakultet på teologisk konservativ grunn, «slik at det kunne utdannast bibeltru prestar som ville forkynna til omvending», som Kleppa beskriver det. Det var derfor med bred støtte i lekfolket at MF ble til.

For å gjøre en lang historie kort har MF imidlertid gjennom 2000-tallet vist at man ikke lenger har ambisjon om å være «et bolverk mot liberal utvikling», som rektor Vidar Haanes uttrykte det overfor Dagen i august 2014. Årsaken, påpekte han, er at «ansatte ved MF står fritt til å stå for den teologien de står for».

Merkevare.

Ganske nøyaktig fire år etter denne uttalelsen sender så MF ut pressemelding om det nevnte navnebyttet. Hallgeir Elstad, prodekan ved teologisk fakultet (TF) ved Universitetet i Oslo, bekrefter overfor Vårt Land 8. august 2018 at MF ble startet «som organisasjonenes og menighetenes egen utdanningsinstitusjon», og at «kristenfolket ville utdanne sine egne prester». Elstad mener MF har endret seg, «blant annet for å imøtekomme myndighetenes krav om vitenskapelighet». Elstad mener til og med at MF og TF kan bli slått sammen, både av økonomiske årsaker og for å «redde teologien som fag».

Rektor Vidar Haanes bedyrer i samme artikkel at MF fremdeles er opptatt av å ha kontakt med Den norske kirke. Organisasjonene never han ikke. Rektoren er mest opptatt av å bygge merkevare av initialene MF: «Mange mennesker har sterke assosiasjoner til navnet ‘Menighetsfakultetet’. For noen klinger det positivt, mens det for andre forbindes med mørkemannsteologi», forklarer Haanes navnebyttet.

Profil.

MF-rektoren vedgår imidlertid at høyskolen hans er «avhengig av de fem millionene vi får i gaver fra menigheter og privatpersoner årlig». De holdningene som Haanes gir uttrykk for i sitatet ovenfor, oppmuntrer ikke meg til å føre MF opp på gavelista.

Skal NLA være konservative kristnes institusjon, må man ansette folk som står for en tilsvarende teologi.

Det er altså her jeg mener NLA Høgskolen, med sin nye ambisjon om full presteutdanning, har en posisjon å ta som en samlende utdanningssituasjon for konservative kristne – inkludert dem med prestekall. For å kunne bli det, mener jeg NLA må være nøye med profilen sin. En studentstartet diskusjon høsten 2013 om bibelsynet til enkelte NLA-ansatte, brakte fram momenter som ikke var betryggende. Viktig her er å unngå den glideflukten som Vidar Haanes i realiteten beskriver når det gjelder hva ansatte står for. Skal NLA være konservative kristnes institusjon, må man ansette folk som står for en tilsvarende teologi. Her har ikke minst styret en viktig oppgave, noe jeg vet de også har tatt på alvor.

Livssyn.

Det har blitt hevdet at høyskolene mangler frihet på dette området. Tidligere Fast Grunn-redaktør Jon Kvalbein har imidlertid rettet oppmerksomhet mot en offentlig utredning fra 2006 kalt «Akademisk frihet», som Gunhild Hagesæther ved NLA var med på å skrive. Her heter det at institusjoner under Universitets- og høyskoleloven har rett til å utforme sitt eget faglige og verdimessige grunnlag innenfor lovens ramme. Utvalget konstater at dette grunnlaget i mange tilfeller vil være knyttet til livssyn og bruker uttrykket «livssynshøyskoler». «En viss åpning for at det faglige og verdimessige grunnlaget kan få konsekvenser for den enkeltes frihet, er en forutsetning for virksomhet i denne type institusjoner», slås det fast.

En slik begrensning av frihet må være «godt begrunnet» i den aktuelle høyskolens faglige og verdimessige grunnlag. Rammene må være «klart og skriftlig angitt ved ansettelse», og medarbeideren må akseptere rammen som del av ansettelsesvilkårene.

Slike begrensninger i den enkeltes akademiske frihet vil komme til uttrykk i undervisningen, konstaterer det enstemmige utvalget. Dette fordi studieplanene vil bygge på høyskolens faglige og verdimessige grunnlag, og de vil forutsette at lærernes undervisning er i samsvar med dette.    

Basis.

NLA Høgskolens basisparagraf sier at skolen «bygger på den kristne tro slik den er uttrykt i Bibelen og den evangelisk-lutherske bekjennelse». Formålet er blant annet definert som å «forberede til tjeneste i hjem, barnehage og skole, kirke og misjon».

Selvsagt vil det da være slik at noen ikke vil være aktuelle for ansettelse ved NLA

Med tanke på formuleringene i den nevnte utredningen, bør NLA – slik ImF som deleier har tatt initiativ til – si noe mer presist om hvordan den kristne tro «er uttrykt i Bibelen». Dette må så også gjenspeiles i studieplanene og som del av ansettelsesvilkår. Selvsagt vil det da være slik at noen – særlig teologer – ikke vil være aktuelle for ansettelse ved NLA. Det tror jeg er en nødvendig konsekvens – i alle fall dersom NLA Høgskolen virkelig skal ta en posisjon blant kristenfolket. Jeg tror også det vil ha noe å si for den gaveøkningen som NLA Høgskolen har satt seg som mål å oppnå.

BRENNPUNKT: KrF-leiar Knut Arild Hareide har blitt avkrevd svar om retninga for KrF. FOTO: PETTER OLSEN

Kva skal KrF gjera?

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Det lett å seia at KrF må stramma seg opp og ta eit tydeleg standpunkt. Men det er lettare sagt enn gjort. For det kan fort bli gale, kva ein gjer, skriv Tom Hetland på Synspunkt-plass i Sambåndet.

Verda er snudd på hovudet. I det super-sekulære Sverige har Kristdemokraterna fått 6,4 prosent av stemmene i det siste valet. Det er nesten dobbelt så mykje som norske Kristeleg Folkeparti får på enkelte målingar. Medan dei kristelege partia i andre nordiske land før var bleike kopiar av det mektige norske partiet og berre kunne drøyma om noko slikt som ein statsministerpost, er det i dag Lars Korvalds og Kjell Magne Bondeviks parti som kjempar mot sperregrensa.

Og nå nærmar det viktige vegvalet seg. Fredag 28. september kjem landsstyret i KrF saman for å drøfta regjeringsstrategien. Partileiar Knut Arild Hareide har lova ei avklaring av KrF sin posisjon seinast før jul.

Uvissa gneg på partiet

Det er på høg tid. Uvissa gneg på partiet. «Men du er lunka, ikkje varm og ikkje kald. Difor skal eg spytta deg ut av min munn», står det i Skrifta. Jamvel i Johannes’ openberring, sjølvaste Apokalypsen. Er også KrF på veg mot endetida?

Ideelt sett skulle vippeposisjonen gitt KrF maksimal utteljing for sin politikk. I staden framstår partiet som uklart og vinglete. I fleire saker fungerer KrF som ein bremsekloss mot at regjeringa skal driva politikken for langt mot høgre. Det kan vera populært i mange krinsar, men veg ikkje opp for at partiet i altfor liten grad maktar å setja ein sjølvstendig dagsorden, heller ikkje i ei tid der utviklinga innan bioteknologi og kunstig intelligens reiser nye og alvorlege utfordringar mot det kristne og humanistiske menneskeverdet.

(I parentes: Det gjer naturlegvis ikkje saka betre at KrF til tider er fullstendig tonedøv for kva som rører seg i folket. Når partiet har klart å bli både fødselshjelpar og garantist for regionreforma, det tåpelegaste og minst gjennomtenkte prosjektet i moderne norsk historie, kan ein i alle fall ikkje skulda på andre for at veljarane sviktar.  Ingen skal undrast over at Trygve Slagsvold Vedum ler både mykje og ofte når han får slike gåvepakker i fanget.)

Det kan fort bli gale, kva ein gjer

Så er det lett å seia at partiet må stramma seg opp og ta eit tydeleg standpunkt. Men det er lettare sagt enn gjort. For det kan fort bli gale, kva ein gjer.

For tilhengarane av at KrF skal følgja Venstre og gå inn i regjeringa, er resultatet i Sverige naturlegvis til stor inspirasjon. Kristdemokraterna har plassert seg klart og tydeleg på borgarleg side – og har tydelegvis vunne på det.

Men Sverige og Norge kan ikkje utan vidare samanliknast. KrF har lenge hatt ein meir venstreorientert profil enn søsterpartiet i Sverige, noko som truleg reflekterer haldningane til kjerneveljarane i dei to landa. Det svenske partiet har større tru på skattelette og marknadsløysingar, det vil ha ein tøffare kriminalpolitikk, vidare satsing på kjernekraft og seier klart ja til EU og meir frihandel.

Det er ingen tvil om at KrF-veljarane også i Norge lutar meir mot høgre enn mot venstre

Nå er det heller ingen tvil om at KrF-veljarane også i Norge lutar meir mot høgre enn mot venstre. Ei undersøking frå TV2 tyder på at tre av fire veljarar som har sagt farvel til KrF så langt i år, har gått til eitt av regjeringspartia. Flest går til Høgre (42 prosent).

Les òg: Slagside i KrF-havari.

Også ved dei fleste tidlegare vala har KrF tapt meir til høgre enn til venstre. Unntaket er dei store nedgangsåra i 2003 og 2005, då fråfallet var nokså likt til begge sider. Regjeringsperioden med Høgre og Venstre i 2001–2005 vart ein katastrofe for KrF, sjølv om Bondevik var statsminister. Den historiske framgangen frå 1990-talet vart nulla ut på få år. Medan partiet på 1990-talet hadde fotfeste over heile landet, vart det nå utradert i Nord-Norge og på Indre Austlandet. Slike spor skremmer også.

Eit vedtak om å gå inn i regjeringa kan hjelpa partiet på kort sikt

Det kan henda at KrF i dag ikkje har noko anna val enn å prøva å tetta igjen lekkasjane av borgarleg innstilte kjerneveljarar på Sør- og Vestlandet. I så fall kan eit vedtak om å gå inn i regjeringa hjelpa partiet på kort sikt. Meir usikkert er det om ein slik strategi legg grunnlaget for ny vekst på lengre sikt. Det er både avhengig av korleis KrF får profilera seg i regjering, og av utviklinga i andre parti, framfor alt Frp. Knut Arild Hareide og Sylvi Listhaug i same regjering blir ikkje enkelt.

KrF sitt dilemma handlar likevel ikkje berre om politisk strategi. Det avspeglar meir grunnleggjande at kristenfolket i Norge går i ulike retningar. Alt i 2003 slo Maktutgreiinga fast at kyrkjeleiarane er den mest radikale elitegruppa i landet. Den tendensen har berre forsterka seg sidan då. Oslo-biskop Kari Veiteberg snakkar om miljø, innvandring og fattigdom som ein radikal SV-ar. Samstundes går store delar av frikyrkjene og bedehus-Norge i amerikansk retning, der dei evangeliske kristne er ei mektig konservativ kraft i politikken. Dei intense debattane om homofili og islam forsterkar dette skismaet.

Knut Arild Hareide blir ståande i ein stadig breiare spagat

KrF har aldri samla heile kristenfolket, men det har likevel historisk hatt ein samlande sentrumsposisjon i Kristen-Norge. I vår polariserte tid forvitrar sentrumsposisjonane nær sagt over alt, og det råkar også KrF. Knut Arild Hareide blir ståande i ein stadig breiare spagat. Det er derfor tvilsamt om eit landsstyrevedtak – same kva veg det går – vil føra han og partiet med samla bein over på fast grunn.

Kommentaren blei først publisert i Sambåndet nr. 09/18, datert 22.09.18. 

Les òg: Jonas Gahr Støre mener det er bånd mellom arbeiderbevegelsen og den kristne lekmannsbevegelsen.

Frå redaksjonen: ImF og Sambåndet er partipolitisk nøytrale. Uavhengig av kva parti ein eventuelt røystar på, er det ei historisk kopling mellom dåverande DVI og KrF som kan gjera det interessant for Sambåndet sine lesarar kva som skjer med nettopp dette partiet. Nils Lavik var første stortingsmannen for KrF, samstundes som han var forbundsstyreleiar i DVI.  

I kø for å endra abortlova

/0 Kommentarer/i , , /av

Leiaren for Unge Venstre kjem med groteske argument i abortsaka, skriv Sambåndet på leiarplass.

Lite visste vi då vi sende augustnummeret i trykken, at analysen av eit framlegg i Sverige om å setja grensa for sjølvbestemt abort ned frå 18 til 12 veker, skulle bli brennaktuell. Frå dagen etter at bladet kom ut, stod den eine etter den andre av ungdomspartileiarane i Norge fram med ønskje om det motsette. Dei vil leggja ned abortnemndene som i dag kjem inn i bildet når nokon ønskjer abort etter 12 veker. I forlenginga av det vil dei flytta grensa for sjølvbestemt abort.

Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF) vil ha fri abort til 18 veker, seks veker lengre enn i dag. Det same vil Sosialistisk Ungdom. Og FpU, viste det seg, hadde allereie gjort vedtak om 18 veker. Rød Ungdom vil ha 22 veker. Leiaren for Unge Venstre gjer framlegg om ei dobling, til 24 veker. KrFU og Unge Høyre har ikkje signalisert ønskje om å flytta grensa for sjølvbestemt abort.

Om grensa for abort blir sett til 24 veker, skulle ingen vera tvil om at det er drap av eit barn det er snakk om

Sambåndet er for rettsvern av eit liv frå unnfanginga av. I Norge er abort ikkje lovleg om ein kan rekna med at fosteret er levedyktig, og den grensa går i dag etter 22 veker av svangerskapet. Om grensa for abort blir sett til 24 veker, slik Unge Venstre-leiar Sondre Hansmark vil, skulle ingen vera tvil om at det er drap av eit barn det er snakk om. Professor emeritus i barnesjudomar, Ola Didrik Saugstad, har opplyst at i 2015 og -16 overlevde i gjennomsnitt 54 prosent av gutane som vart fødd ved 23 veker, 68 prosent ved 24 veker og 80 prosent ved 24 veker. For jentene er tala høvesvis 57, 75 og 85 prosent.

Hansmark meiner grensa skal setjast ved tidspunktet når barnet kan kjenna smerte. Påstanden hans om at det først skjer ved 24 veker, vert avvist av Saugstad og andre. Grotesk er det når Hansmark seier at «problemet ved å setja grensa for abort ved tidspunktet når eit foster kan leva utanfor livmora, er at den grensa «stadig kan flyttes nedover mot uke null med ny teknologi». Sjølv om det skulle bli mogleg å berga eit liv tidlegare enn etter 22 veker, er det altså for Hansmark viktigare fortsatt å kunne ta det same livet som ein då kunne ha redda.

Då fleire partier i 2016 avviste å diskutera avgjerda om at tvillingabort var innanfor abortova, var argumentet at dei ikkje ville endra lova. To år etter står altså ungdomspartia i kø for å gjera nettopp det. Neste år er det val igjen.

Bygge slitesterk tru

/0 Kommentarer/i , , /av

Vi må fokusere på kva vi kan gjere for å bygge ei meir slitesterk tru hos våre unge, skriv Sambåndet på leiarplass.

Når vi ser på det totale arbeidet mellom barn, unge og vaksne i landet vårt, når vi framleis mange med forkynning og undervisning, og ein del får til dels mykje kristen påverknad. For eksempel vil ein elev ved ein av ungdomsskulane våre høyre 500-600 andakter i løpet av tre år. Også konfirmantarbeid og anna barne- og ungdomsarbeid er gode arenaar for systematisk og planmessig innføring i kristen tru.

Altfor mange tek meir eller mindre bevisst eit anna val enn å leve i etterfølging av Jesus Kristus

Likevel ser vi at altfor mange meir eller mindre bevisst tek eit anna val enn å leve i etterfølging av Jesus Kristus. Vi kan då søkje forklaring i tøffare åndsklima, eit meir sekulært samfunn, ein postmoderne kultur der det ikkje finst absolutte sanningar osb. Mange av desse faktorane er reelle, og det er avgrensa kva vi kan gjere med dei, men vi må fokusere på kva vi kan gjere for å bygge ei meir slitesterk tru hos våre unge.

Først og fremst må vi blankpusse formidling av eit frigjerande evangelium der menneske får kvile i det Gud har gjort, ikkje det vi skal gjere

Først og fremst må vi blankpusse formidling av eit frigjerande evangelium der menneske får kvile i det Gud har gjort, ikkje det vi skal gjere. Om vitnemåla frå dei unge har tyngdepunkt i eigne opplevingar og erfaringar, meir enn i kva Jesus har gjort og gjer for meg, kan det vere eit signal om ei kristendomsforståing som er sårbar når opplevingane stilnar av og prøvingar kjem. Vi vil her sterkt tilrå lesing av Geir Otto Holmås si ferske bok, «Ved ein korsvei», som gjev mykje sunn og dagsaktuell rettleiing i møte med usunne trendar i vår tid.

Dernest må vi ta på alvor den tøffe kritikken av klassisk kristen tru som unge menneske møter i skule, medium og vennegjeng. Barn og unge må oppleve at heimen og forsamlinga har arenaar for å stille vanskelege spørsmål og få ærlege svar tilbake. Dersom den nye generasjon berre skal arve våre haldningar og syn, utan å kunne underbygge dei, vil dei stille svakt når trua skal prøvast. Derfor har vi tru på Awana-modellen, der undervisning og den personlege samtalen kan kombinerast. Derfor lanserer vi også nye ressursar, ikkje minst den nye boka «Advokater», som skal vere ei hjelp for å bygge ei slitesterk tru.

Barn og unge må oppleve at heimen og forsamlinga har arenaar for å stille vanskelege spørsmål og få ærlege svar tilbake

Det er altså god hjelp å få, men du og eg må engasjere oss for å stille opp for dei som møter langt sterkare utfordringar enn for berre ganske få år tilbake.