Forbundstiden

/0 Kommentarer/i , , /av

Sjelden har en organisasjon i den grad lagt hodet på hoggestabben som ImF i forkant av generalforsamlingen 2019, konstaterer Sambåndet på lederplass.

«Er det fortsatt bruk for ImF om 10 år?» Slik lyder et av spørsmålene vi i nr. 10/19 stiller til de to kandidatene til ImF-formann for perioden 2019–22. Vi kan røpe at de begge svarer «ja», med hver sin utdypning.

Kanskje har det aldri vært så mye på sin plass å stille akkurat dette spørsmålet. For sjelden har en organisasjon i den grad lagt hodet på hoggestabben som ImF, sammen med sine ti tilsluttede kretser, har gjort i forkant av generalforsamlingen (GF) 2019. «… er vi blitt en bremsekloss (…) som suger ressurser og energi ut av det lokale arbeidet», lød spørsmålet som ble sendt ut til lokale enheter i starten av det som skulle bli «GF-året» 2019. Få – om noen – har sett behov for å ta i bruk slike karakteristikker. I stedet registrerer vi at de som har engasjert seg, er opptatt av indremisjonsfamiliens framtid.

Nyvinninger de siste årene som Lederkonferansen og Awana, er uttrykk for at ImF ser dagens behov og evner å gjøre noe med dem

I de snart 121 årene Indremisjonsforbundet har eksistert, har Sambåndet vært dets hovedorgan. Den oppgaven har vi akslet med stolthet – og gjør det fremdeles. Vi ser endrede rammebetingelser for en organisasjon som ImF, men er overbevist om at det fortsatt er behov for sentralenheten. Ikke minst med en organisasjon som er styrt fra bunnen, tror vi det er viktig at noen forsøker å se det store bildet. Nyvinninger de siste årene som Lederkonferansen og Awana, er uttrykk for at ImF ser dagens behov og evner å gjøre noe med dem. Framvoksende forsamlinger, forresten en ordning som forbundet lett kunne ha valgt å se på som en økonomisk «trussel» for organisasjonen som sådan, har man i stedet oppmuntret til fordi åndssituasjonen i landet fordrer det. Vi ser at også der tilknytningen til andre organisasjoner er sterkere, ønsker mange av de nystiftede forsamlingene å være med på ImF-laget.

En endret virkelighet har også mediebransjen, som Sambåndet er en del av, stått overfor de siste tiårene. Internett førte til at alle og enhver fikk mulighet til å nå langt ut med et budskap og være sin egen redaktør. Men for det første skapte flere kanaler behov for mer innhold – ikke mindre – og for det andre er evnen til å skjelne blitt enda viktigere. Vi tror et slikt bilde også er relevant for ImF. Et forbund som både selv bidrar og utruster andre til fortsatt forkynnelse for alle aldersgrupper, og som kan våke over dens sunnhet, vil det fortsatt være behov for – ikke minst for en tid som denne.

I andre episode av ImF-podcasten Lydbåndet kan du høre generalsekretær Erik Furnes’ vurdering av hvordan GF-året har vært.   

GRUPPEARBEID: Kretsleder Ole-Jørgen Storsæter i Nordhordland Indremisjon presenterer på vegne av gruppen han var leder for. Generalsekretær Erik Furnes i ImF gjør tjeneste som «oppholder». FOTO: PETTER OLSEN

En god dag på Gardermoen

/0 Kommentarer/i , , /av

ANALYSE Hva er det viktigste for indremisjonsfamilien å jobbe med de nærmeste årene for å løse misjonsoppdraget i vår tid? Spørsmålet fikk noen svar i løpet av en lang lørdag øst for Langfjellene.

ULLENSAKER: Scenen er en forholdsvis trang møtesal på et konferansehotell like utenfor døren til Norges hovedflyplass. 41 ledere, ansatte så vel som medlemmer av styrer lokalt og regionalt, fra hele indremisjonsland er samlet til Rådsmøte 20. september. Det er et forum som ImFs lover slår fast at skal avholdes før hver generalforsamling, for å gi råd til ImF-styret.

Generalsekretær Erik Furnes i ImF klargjør målet for dagen: Å erkjenne nåsituasjonen og definere endringsbehov. – Hvordan skal vi jobbe sammen etter generalforsamlingen (GF) – krets, forbund og lokalforsamlinger? Kan vi forplikte oss på en prosess som vi kan få gjennomslag for i organisasjonen?

Forkynnelse

Furnes, og daglig leder Andreas Evensen i ImF-Ung, innleder med en kort repetisjon av de to organisasjonenes gjeldende strategiplaner. Furnes’ gjennomgang oppleves mer som en løypemelding for planen fra 2013, og ImF-Ungs plan fra 2018 knytter seg i stor grad til moderorganisasjonens.

På det første av de fire M-punktene, om misjon, erkjenner generalsekretæren at det har funnet sted en dreining fra den tradisjonsrike benevnelsen av ImF som «en forkynnerbevegelse». Nå er det mer reelt å snakke om «en misjonsbevegelse der forkynnelse er en bærebjelke i det vi holder på med». Like fullt handler det om den opprinnelige drømmen om å gi evangeliet videre til det norske folk.

Følger av strategiplan

Punkt to, om modning, fordrer nå at ImF i større grad enn før arbeider med utrustning av ledere, å bygge åndelig lederskap og kompetanse. – Virkeligheten vi lever i, tvinger oss til å ta et ansvar man kanskje ikke behøvde før, og her kommer Lederkonferansen inn, sier Furnes.

På punkt tre, mor og far (tro i hjemmet), forteller generalsekretæren om en aha-opplevelse for om lag ti år siden der han og andre ImF-ledere ble bevisstgjort på hjemmets plass. – Vi kan hjelpe foreldre med trosopplæring, men vi hadde oversett eller glemt at det er foreldrene og hjemmet som er den viktigste trosformidleren, vedgår Furnes.

Awana er derfor ikke bare et nytt trosopplæringsopplegg for barn og unge, men ressurser til foreldre for å få den åndelige samtalen i gang.

– Vi så ikke hverken Awana eller Lederkonferansen i 2013, men det er blitt til som følge av strategiplanen, påpeker Furnes.

Det fjerde M-punktet handler om å være medmenneske (diakoni). – Vi ble til som en diakonal bevegelse som fylte et behov som det offentlige ikke gjorde. Hva er nøden og behovene i dagens samfunn? Hva gjør vi for ungdom som faller utenfor, spør Furnes – og nevner Ørskog/Sjøholt folkehøgskole for unge fra 16 år og oppover, som et svar på det siste.

50 svar

Totalt 50 svar er kommet inn på spørsmålene som kretsene sendte ut i januar om hvordan man så for seg de ulike leddene i ImF i framtiden (se også egen sak i GF-delen av bladet). Innspillene var bakgrunnsmateriale for arbeidet denne lørdagen. – Noen har kommet lengre enn andre i hvordan de tenker at organisasjonen kan se ut i framtiden. Noen har ikke så mange drømmer. Hvem skal vi høre mest på? Det er viktig at folk skal få kjenne på deltakelse, men det er ikke så lett å trekke konklusjoner ut fra dette materialet, oppsummerer Furnes.

Generalsekretæren erkjenner at behov for talerhjelp er nevnt i svært mange av de 50 innspillene. – Hvordan hjelpe dem som har lite ressurser lokalt? Hvordan utruste mer enn å avlaste, spør han.

Rollefordeling

Når kretslederne skal rapportere fra arbeidet med spørsmålene hos dem, og hva de selv mener, kan Ole Christian Martinsen fra Nordmøre og Romsdal Indremisjon (NRI) melde om en god samtale på kretsårsmøtet: – Misjonsfolket vil bli sett, og de vil ha en sterkere relasjon til forbundet enn de har i dag, sier han. Og i stedet for sentralisering vil Martinsen blåse liv i lokalforeningene igjen, selv om heller ikke NRI-lederen utelukker sammenslåing av enkelte nærliggende foreninger.

Ole Andreas Wastvedt i ImF Midthordland etterlyser en klar rollefordeling for lokalledd, krets og forbund. Eksempelvis kan forbundet ha arbeidsgiveransvar og tilsynsfunksjon for hele indremisjonsfamilien, mener han, og trossamfunnets funksjoner må styrkes.

Prioritering

Så settes rådsmøtedeltakerne i gang med et usedvanlig konkret gruppearbeid som fyller det meste av dagen. Andreas Evensen definerer målet som å «presse oss til å se et større bilde» og å «prioritere oss fram til konkrete punkter som Rådsmøtet gir videre til styret». – En viktig egenskap for ledere er å se muligheter, påpeker han.

Med utgangspunkt i hvilken kompetanse gruppene mener at indremisjonsfamilien besitter i dag, og hvilken kompetanse man mener det er behov for framover, skal hver gruppe gjennom en utvelgelsesprosess. Utgangspunktet er hovedområdene behov, struktur og økonomi fra de 51 lokale innspillene. Etter flere prioriteringsrunder sitter hver gruppe igjen med det man vurderer som de seks viktigste tiltakene for å realisere ImFs strategiplan. Hver gruppe presenterer underveis slik at man har hatt mulighet til å ta inn forslag fra andre grupper i egen prioritering.

Oppsummeringen av gruppene prioriteringer viser at det å arbeide med strukturen, hvordan oppgaver og roller fordeles i organisasjonen, er det Rådsmøtet oppfatter som det viktigste tiltaket å jobbe med de neste to–tre årene. Dernest kommer åndelig lederskap, altså tilsynsordninger i form av eldste-/hyrderåd. Dette vil dermed bli viktige temaer for GF 8. og 9. november.

Uavhengig av hva man måtte mene om denne prioriteringen, kan det slås fast at det ble en god dag på Gardermoen.

 

Synd og nåde i åkeren

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Var Alv Magnus «på kollisjonskurs med tradisjonell vekkelsesforkynnelse»?

Det er religionsredaktør Alf Gjøsund i Vårt Land som hevder dette i en kommentarartikkel i egen avis 22. august. Debattspaltene i kristne aviser i siste halvdel av august var preget av Borg-biskop Atle Sommerfeldts bannbulle mot Alv Magnus etter en tale Magnus holdt i Tomb kirke i februar. Generalsekretær Erik Furnes i ImF og undertegnede var blant dem som deltok i debatten. Furnes uttalte også til Dagen 14. august (lenke krever innlogging) at han «står inne for hele talen, og at han selv kunne holdt den».

God tro?

Det blir da interessant å se nærmere på påstanden fra Alf Gjøsund. Som kjent handlet den aktuelle talen om lignelsen om ugresset i hveten (Matt 13,24–30 og v.34–43). Magnus sa blant annet at ugresset er mennesker som «ikke anerkjenner Guds rett til å bestemme kjørereglene i livet». Han eksemplifiserte med mennesker som oppfordrer til brudd med Bibelens lære om samliv og kjønn. Om hveten sa Magnus at det er mennesker som «har akseptert Jesus som herre og redningsmann og bøyd seg under hans vilje».

Redaktøren mener Magnus da samtidig har sagt at de som uttrykker meningene taleren viste til (om samboerskap, kjønn og likekjønnet ekteskap), ikke har bøyd seg under Guds vilje. Gjøsund spør: «Hva med kristne som oppriktig og ærlig tror at de har bøyd seg under Guds vilje, men likevel ser annerledes på spørsmålene (…) enn Magnus? De vet jo ikke (…) at de gjør noe galt. Er det ikke tilgivelse for dem?»

Frelsens inntreden

Det spørsmålet finner ikke Gjøsund noe svar på hos Magnus, og redaktøren påstår videre at dette «mener faktisk ikke konservative kristne.» Gjøsund viser til et tilfelle der et likekjønnet par hadde begynt å tro på Jesus. Etter en tid som troende ble de overbevist, ifølge seg selv av Gud, om at forholdet deres var feil. Da sluttet de å leve sammen. Under henvisning til dette hadde Gjøsund spurt forkynnere i Misjonssambandet om paret ble frelst da de begynte å tro på Jesus eller da de sluttet å leve sammen. Svaret han fikk, var at de også var frelst i den perioden de levde sammen som troende.

Ergo, mener Gjøsund, er også de frelst som fremmer de oppfatningene som Magnus karakteriserte som synd, rett og slett fordi de ikke vet at dette er synd.

Den hellige ånd

For å bruke Gjøsunds uttrykk: «I og for seg helt rett.» Men Vårt Land-redaktørens problem er at han ikke ser betydningen av det som paret han viste til, sa: Det var Gud som hadde overbevist dem om at det å leve sammen som likekjønnet, ikke var forenlig med et liv i troen på Jesus.

Da de to menneskene som utgjorde dette paret, tok imot Jesus i tro, fikk de Den hellige ånd. Dette er Paulus klar på, om enn i en noe kronglete setning, i Efes 1,13: «I ham har også dere, da dere fikk høre sannhetens ord, evangeliet om deres frelse, ja, i ham har også dere, da dere kom til troen, fått til innsegl Den Hellige Ånd, som var lovt». Og hva er en av oppgavene til Den hellige Ånd? Jo, han skal «overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom», sier Jesus i Joh 16,8.

Nådens virkning

Vi kan komme til Jesus «Just som jeg er», for å sitere vekkelsessangen til Charlotte Elliott. Gud krever ikke syndfrihet av et menneske som søker hans frelse. «Jeg uforskyldt må nåde få og kommer, o Guds lam, til deg». Når vi kommer, «i synd og skam, i mørke tett», vil «blodet rense bort hver plett».

I samme sekund som vi kommer til troen, får vi Den hellige ånd. Han vil tale inn i våre liv og vise oss ugresset

Og i samme sekund som vi kommer til troen, får vi Den hellige ånd. Han vil tale inn i våre liv og vise oss ugresset, for å holde oss i såmannsbildet. «Vis oss synden så vi ser den er vår!», synger Sigurd Lunde. Det var dette som skjedde med det likekjønnede paret Gjøsund viser til. Fordi de var blitt frelst av nåde ved troen, mottok de Den hellige ånd. Dermed begynte nåden å gjøre sin virkning. Som Paulus skriver til Titus (Tit 2,12–13): Nåden «opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lystene, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp …».

Ingen motsetning

Derfor er det ingen motsetning, verken hos Alv Magnus eller de NLM-forkynnerne Gjøsund viser til. Men så er det altså nødvendig å si: Dersom man oppfatter seg selv som kristen og ikke merker en indre motstand mot det Bibelen kaller for synd, må man be slik David også gjorde (Sal 139,23–24): «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!».

Det var dette Alv Magnus ville vekke til. Og det var og er «tradisjonell vekkelsesforkynnelse» og noe konservative kristne mener. Og ja, det er en brodd i det, for oss alle. 

Også publisert på verdidebatt.no 12.09.19. Her kan du lese en meningsutveksling mellom undertegnede og Alf Gjøsund om innlegget.

Les også: Når ordet får dømme (sambåndet.no 18.08.19). Også publisert i Vårt Land og Dagen: Biskopens bannbulle – et svar (verdidebatt.no 18.08.19). Litt lengre versjon på dagen.no 21.08.19.

Etter mye debatt om biskopens utspill svarte Atle Sommerfeldt slik 30.09.19. (dagen.no)

Krik og bibelskulane

/0 Kommentarer/i , , /av

Vedtaket til Krik i ektskapssaka er ikke berre ei utfordring for bibelskulane, men kan òg slå tilbake på Krik sjølv, skriv Sambåndet på leiarplass.

Det er lett å tenkja at ekteskapsvedtaket i Krik (Kristen idrettskontakt) er eit problem for bibelskular med Krik-linjer. Det Krik kanskje ikkje har tenkt på, er at vedtaket òg kan bli ei utfordring for «Krik-arar» som søkjer seg til dei same bibelskulane.

26.august konkluderte landsstyret i Krik i den såkalla speleregel-saka, som handla om synet på ekteskapet. Eit samrøystes styre slo først fast at «KRIK skal løfte opp ekteskapet mellom mann og kvinne som Guds gode ordning for samlivet.» Generalsekretær Silje Kvamme Bjørndal var like etter klar på at dette er i tråd med historia til Krik, noko som òg må lesast som ei oppreising til førre generalsekretær, Erling Ekroll, som blei anklaga for å ha innført dette i spelereglane som ein ny kurs.

Mot ei stemme la styret til noko i vedtaket: «Samtidig respekterer vi at våre ledere kan ha et annet syn og praksis enn KRIK i dette spørsmålet. Samlivsform skal derfor ikke være avgjørende for hvorvidt man kan være frivillig leder på KRIK-leir.»

Her ligg det ei innebygd motseiing

Her ligg det ei innebygd motseiing. Krik som organisasjon har eit klassisk og bibelsk syn på samliv, men leiarane deira kan ha eit anna syn – og også «praksis» – og dermed kan til dømes sambuarar og samlevande homofile vera «frivillig leder på Krik-leir».

Om alle leiarar, tilsette inkludert, kan ha eit anna syn og praksis enn organisasjonen dei skal leia, opnar vedtaket for tolking av. Om det er berre på leir ein kan bryta med prinsippet, og kva for type leir, kan òg bli tema for diskusjon. Korleis Krik konkret skal «løfte opp ekteskapet» er eit anna viktig spørsmål. Då KrF tok ei liknande formulering inn i programmet sitt for 2013–17, utla partileiinga det som at KrF gav opp kampen mot lova frå 2008 som omdefinerte ekteskapet.

Idrettsinteressert ungdom som søkjer seg til bibelskular meir på grunn av Krik-linjene enn konservativ kristen tru, vil møta ei undervisning om ekteskap og samliv som i sin konsekvens er langt tydelegare enn det Krik no har lagt opp til. Spørsmålet er kor godt dei – og i neste omgang Krik som samarbeidspartnar – kan leva med det. Ein ting er sikkert: Bibelskulane til ImF, NLM og Normisjon kan ikkje med livsretten i behald endra syn og praksis på ekteskap og samliv. Om Krik skulle reagera på det, er det dei som bryt med bibelskulane.

ULIKE: Fra 1977 til i dag har jeg forholdt meg til fire oversettelser av Bibelen til norsk. Fra venstre 1930, 1977, 1988, 2007 (revidert 1988) og 2011. FOTO: PETTER OLSEN

Hva er risikoen med ny bibeloversettelse?

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Vil den nye oversettelsen av Bibelen til nordsamisk skape like mye diskusjon blant brukerne som 1978-oversettelsen til norsk gjorde? Det finnes i alle fall paralleller.

Det er fascinerende å lese hvor mye ulike aktører mener bibelteksten og oversettelsen av den, har å bety for et samfunn.

sambåndet.no har publisert to artikler fra Kristelig Pressekontor (KPK) om den nye oversettelsen av Bibelen til nordsamisk (mer om dette språket i faktaboksen). Den forrige oversettelsen er fra 1895. Isolert sett kan dette synes lite relevant for et flertall av våre lesere, men refleksjonene som gjøres rundt Biibbal 2019, er i høy grad interessante.

Norvagismer

Ett forhold som trekkes fram, er at det samiske språket har utviklet seg de siste 124 årene, slik at skriftspråket i 1895-oversettelsen for mange kan være vanskelig å lese og bruke. Det slås fast at det er «en markant forskjell på den nye og gamle utgaven». Konsekvensen av det gammeldagse skriftspråket ble at noen heller leste den norske oversettelsen. 

Det nordsamiske språket snakkes i samiske områder både i Norge, Finland og Sverige. Språkforskere (lingvister) mener at nordsamisk trues både av de nasjonale majoritetsspråkene og engelsk. Siden 1979 har landene hatt en felles nordsamisk rettskriving (ortografi), men den litterære stilen og strukturen i språket har utviklet seg i flere retninger. Tuomas Magga fra Finland tror den nye bibeloversettelsen vil ha stor betydning for utvikling av et felles nordsamisk skriftspråk over landegrensene (mer fra ham senere).

Fra tidlig på 1700-tallet og fram til 1980-årene rådet en fornorskingspolitikk grunnen overfor samene. En skoleinstruks fra 1898 som forbød bruk av samisk i skolen, gjaldt fram til 1950-60-årene. Bibeloversettelsen fra 1895 tok med mange typer ord som ikke brukes på samisk, eksempelvis artikkelord (en bil, ei jente, den mannen, det flyet osv.). Dette kalles for «norvagismer» og er noe av det som endres i den nye oversettelsen.

1978-oversettelsen

Derfra kan vi lett trekke en linje til diskusjonen i Norge i forbindelse med 1978-oversettelsen fra Bibelselskapet. Den forrige var fra 1930, også den fra Bibelselskapet.  Det var altså den første nye «offisielle» oversettelsen på nesten et halvt hundre år, og det gikk slett ikke ubemerket hen.

«Hva er skjedd med Bibelen?» heter en bok skrevet av Thoralf Gilbrant og utgitt av Rex Forlag i 1994. 16 år etter lanseringen av 1978-oversettelsen var altså diskusjonen fremdeles levende. Gilbrant var medoversetter av Norsk Bibel 1988, som altså var en oversettelse som på mange måter kom som en reaksjon på Bibelselskapets utgave ti år tidligere.

Bibeltradisjon

Gilbrant påpeker at hele eller deler av Bibelen på norsk går tilbake til 1100-tallet. Via en oversettelse på gammelnorsk en gang før 1250 og danske bibelutgaver i unionstiden, fikk vi en norsk bibel på riksmål i 1904. Denne ble så revidert i 1930, og det var denne oversettelsen jeg selv vokste opp med fra jeg som stolt åtteåring fikk min aller første bibel, til jul i 1977.

Det var denne oversettelsen jeg selv vokste opp med fra jeg som stolt åtteåring fikk min aller første bibel, til jul i 1977

Gilbrant påpeker i boken at bibelutgavene i Norge tilhørte en tradisjon som kan føres tilbake til Luthers tyske bibel på reformasjonstiden. Det samme kan eksempelvis også sies om den berømte King James-oversettelsen til engelsk i 1611.

«Hver ny bibel som ble utgitt, tilpasset seg sine forgjengere i språk og stil. Kontinuiteten ble tatt vare på. Slik gled Bibelens ord og tanker inn i språket. En egen norsk bibeltradisjon ble bygd opp, den ble hjørnesteinen i en historisk utvikling. Bibelen kom til å prege vårt lovverk og påvirke vårt åndsliv inntil man med en visst rett kunne kalle oss et kristent folk», skriver Gilbrant høystemt.

– Bibelspråket avskaffet

Med 1978-oversettelen mener imidlertid Gilbrant at Bibelselskapet brøt med en bibeltradisjon det hadde forvaltet i 150 år.  Til tross for sterke reaksjoner på det Gilbrant kaller «til dels dristige prøveoversettelser», holdt Bibelselskapet fast på det Gilbrant mener ikke bare ble en ny oversettelse, men en ny bibel: «Språktonen er stemt om. Selve bibelspråket er langt på vei avskaffet. Viktige ord som i århundrer har stått som bærere av teologiske hovedbegreper, er kastet ut av Bibelen. Et nytt ytterliggående idiomatisk (å få fram meningen, red.anm.) og parafraserende (omskrivende, red.anm.) oversettelsesprinsipp er innført, og et langt mer liberalt teologisk syn avspeiler seg i tekst og noter.»

Gilbrant bruker så de fleste av bokens 328 sider på å eksemplifisere endringene han fant. 

Jeg sitter selv i styret for Norsk Bibel og skal ikke bruke denne kommentaren til å argumentere for eller imot 1978-oversettelsen. I 2011 kom da Bibelselskapet også med en ny oversettelse der de til en viss grad markerte avstand til prinsippene som hadde ligget til grunn for forgjengeren. Man valgte da et mer konkordant prinsipp, som i større grad legger vekt på å oversette ord for ord.

Deja vu (allerede sett)

Det interessante i forbindelse med Biibbal 2019 er at noe av den samme diskusjonen kommer opp igjen. 

På samme måten som Gilbrant historisk sett gir bibeloversettelse til norsk stor betydning for utvikling av samfunns- og åndsliv, mener spåkforskerne at Biibbal 2019 «vil ha stor betydning for utvikling av et felles nordsamisk skriftspråk» i tre ulike land. 

– Bibelen er spesiell fordi den er den desidert største tekstsamlingen på nordsamisk språk. At vi når har en tekst som med et språk som samer ser ut til å kjenne igjen som sitt, og som er godkjent i tre land, er stort, uttaler språkforsker Tuomas Magga fra Finland begeistret til KPK.

– Sant språk

Der Gilbrant snakker om et etablert bibelspråk som ble endret i 1978, forutses det også reaksjoner på noen av endringene som gjøres i Biibbal 2019. Det gjelder særlig de nevnte «norvagismene». Disse har satt seg i språket man har brukt i kirker og andre forsamlinger, påpeker språforskerne. 

– Mange har et sterkt følelsesmessig forhold til disse tekstene. Bibelen ses ofte på som representant for et sant språk, ikke bare en sann tro, sier professor emeritus Ole Henrik Magga til KPK.

1930-oversettelsen med sine «I» og «eder» var ikke i pakt med dagligtalen på 1970- og 80-tallet, men mange av oss ungdommer holdt fast ved den

Skriftspråket i 1895-utgaven kan være vanskelig å lese for unge samisktalende i dag. Heller ikke 1930-oversettelsen med sine «I» og «eder» fra rettskrivingsnormen av 1917, var i pakt med dagligtalen på 1970- og 80-tallet. Men mange av oss ungdommer holdt fast ved den likevel. 

– Mindre åndelig?

20 år gamle Ellen Karen Skum, som satt i ungdomsgruppa som responderte på den nye nordsamiske bibelteksten i slutten av oversettelsesarbeidet, kommer nokså nær det mange av oss følte da 1978-oversettelsen kom:

– Når noen ord forsvinner, eller erstattes med andre, føles språket mindre åndelig. Da mister vi noe, sier Skum til KPK.

1978-oversettelsen ble aldri noe annet enn en referansebok for meg

Vi var altså flere som på 1980-tallet var veldig enige med Ellen Karen Skum. 1978-oversettelsen ble aldri noe annet enn en referansebok for meg. Biibbal 2019 har nok større sjanse for å bli felleseie i sitt språkområde – ikke minst fordi den forrige oversettelsen er 124 år gammel. Diskusjonene rundt den allerede før den nye oversettelsen er tatt i bruk, viser uansett noe av betydningen som bibelteksten fremdeles har. Det er det grunn til å glede seg over. 

Les mer:

Feirar ny bibel tre dagar til ende.

Satte kvote for at alle skulle få kjøpe ny bibel.

ULOGISK: Det siste året har det gått opp for meg at det å gi 1000 kroner i kollekt en helg, ville kostet meg atskillig mer enn å bruke det samme beløpet på å ta inn på en campingplass med bobilen den samme helgen, konstaterer skribenten – som nå vil gjøre noe med akkurat det. ILLUSTRASJONSFOTO: PETTER OLSEN

Ferie gir hvile – og penger til misjonen

/0 Kommentarer/i , , /av

Sommerferien vår kostet i år rundt regnet 30.000 kroner. Det gir 3000 kroner til kristent arbeid.

Det har i det siste slått meg hvor mye lettere jeg bruker hundrelapper på meg selv enn å legge det samme beløpet i kollektkorga. La meg ta et eksempel. Min kone og jeg er ivrige «bobilister». Fra mars til oktober de siste seks årene har vi brukt ferier og mange av de ledige helgene våre til å ta ut på tur til dit været er best (og nå har vi også fått vinterdekk til bobilen!).

Det har slått meg hvor mye lettere jeg bruker hundrelapper på meg selv enn å legge det samme beløpet i kollektkorga

Om vi overnatter på en bobilparkering eller campingplass, koster det mellom 200 og 500 kroner per natt eller 400–1000 kroner for en helg. Dette har jeg, for å snakke for meg selv, betalt uten å tenke for mye over det, fordi vi gleder oss over frihetsfølelsen bobil-livet gir. Men det siste året har det gått opp for meg at det å gi 1000 kroner i kollekt en helg, ville kostet meg atskillig mer. Og jeg har konkludert med at dette er det noe aldeles ulogisk i. For å være med på å sørge for at Guds ord fortsatt kan forkynnes både for meg selv og andre, for frelste og ufrelste, betyr jo enda mer for meg enn eksempelvis å være ute i bobilen.

5000 i snitt

I januar 2017 omtalte avisen Vårt Land en rapport som viste at 40 misjonsorganisasjoner (ImF inkludert) samlet sett fikk inn 1,6 milliarder kroner i gaver i 2015. Fordelt på anslagsvis 300.000–350.000 medlemmer gir det et gjennomsnittlig årlig gavebeløp på 5000 kroner. Til sammenligning fikk Den norske kirke (DNK) totalt 305 millioner kroner i kollekt og andre innsamlinger i 2015. Vårt Land unnlot å «gni det inn» ved å regne ut at dette, fordelt på nesten 3,8 millioner kirkemedlemmer, blir beskjedne 80 kroner i gjennomsnitt.

En viktig forklaring er selvsagt at menighetene i DNK får sin hovedfinansiering fra stat og kommune. Men selv om vi som tilhører lekmannsbevegelsen, forenklet sagt gir svært mye mer enn kirkemedlemmene, er 5000 kroner i året prosentvis langt mindre enn giverordningen vi kan lese om i Det gamle testamente. Allerede i 1. Mos 14,20 får vi de første sporene av tienden. Ifølge 4. Mos 18,21 (jf. Neh 10,37) skulle den gå til levittene som lønn for ansvaret deres for tjenesten i templet.

Tiende

Å gi 10 prosent av inntekten er ikke gjentatt i Det nye testamente og gjelder ikke som et krav til oss, men det hindrer oss ikke i å ha tiende som et frivillig forbilde. Når bedehuset nå i økende grad fungerer som et fullverdig alternativ til Den norske kirke, trengs det mer organisering og mer i frivillige gaver. Dette er i ferd med å synke inn hos meg.

Når bedehuset nå i økende grad fungerer som et fullverdig alternativ til Den norske kirke, trengs det mer organisering og mer i frivillige gaver

Det er da også svært interessant å lese i 1. Kor 9 om det som skal være den eldste antydning vi kjenner om fast menighetstjeneste. I v. 14 viser Paulus til at «Herren (har) fastsatt for dem som forkynner evangeliet, at de skal leve av evangeliet». Bakgrunnen er trolig Matt 10,10b og Luk 10,7 der Jesus sier at «arbeideren er sin føde («lønn» hos Lukas) verd». Paulus trekker (v. 13) også en linje til Det gamle testamente og påpeker at de som gjorde tjeneste i templet, fikk sin del av offeret, og at dette var deres «lønn» (jf. 4. Mos 18,8,31).

I forbindelse med innsamlingen til de troende i Jerusalem skriver Paulus slik i starten av 2. Kor 8 om forsamlingene i Makedonia (sitert etter 2011-utgaven på nynorsk): «… sjølv om dei har vore hardt prøvde i si naud, har den overstrøymande gleda og djupe fattigdomen deira gjort dei rike og villige til å gje. Dei gav etter evne, det kan eg vitna, ja, over evne, og det frivillig. Inderleg ba dei om å få vera med på gåva saman med oss i denne tenesta for dei heilage.» (min kursivering).

De kristne i Filippi, Teassalonika og Berøa ga penger selv om de lite hadde, og med glede tok de selv initiativet til å bli med på gaveaksjonen. Det kan altså virke som om de i utgangspunktet ikke en gang var regnet med som potensielle givere.

… får lykke til

Jeg tilstår blankt at jeg ikke kan måle meg med dette. «Bare» det å gi tiende av netto årsinntekt ville i dagens familiesituasjon gripe såpass inn i (bobil)livet at vi ikke ville kunne gjøre det med glede. «På den første dag i uken skal hver av dere hjemme hos seg selv legge til side det han får lykke til» (min kursivering), forordner Paulus i 1. Kor 16,2 om den nevnte innsamlingen.

Jeg tilstår blankt at jeg ikke kan måle meg med dette

Jeg gleder meg over å ha fått lykke til å gå ett skritt videre i tillegg til det vi fra før gir i fast månedlig beløp og kollekter ellers: I den første uka etter sommerferien overførte jeg tienden av det vi brukte på oss selv i ferien, til «min» misjonsorganisasjon, ImF (kontonummer nederst til venstre på side 6 i bladet/Vippsnr. 23312). Vi kommer ikke til å slutte med å bruke penger på oss selv – det ville bære preg av trelldom – men misjonen skal få nyte godt av det. Det tror jeg vil gjøre gleden ved bobil-livet enda større. Jeg oppfordrer frimodig alle andre som har brukt penger på ferie av ulikt slag, om å vurdere å gjøre det samme!     

Tre myter om Awana

/0 Kommentarer/i , , /av

Vi har registrert tre myter om Awana som vi vil bidra til å avlive, skriver Sambåndet på lederplass.

I 5M6-artikkelen i augustnummeret leser vi inspirerende tanker om hvordan ImFs Awana-satsing får ringvirkning i flere sammenhenger. Dette er sannelig en spennende reise, og vi registrerer begeistrede ledere som opplever ny giv i barne- og ungdomsarbeidet. Samtidig undrer det oss at ikke enda flere av lagene i våre bedehus har tatt dette i bruk, og at satsingen er blitt et såpass tungt økonomisk løft for ImF. Vi har registrert tre myter som vi vil bidra til å avlive.

1.myte: «Awana krever så mange ledere. Vi er for få til å starte opp.» Nei, det er feil utgangspunkt. For det første har Awana tre pilarer: Forkynnelse av hele Guds ord, bygge relasjon og ha det kjekt sammen med lek og aktiviteter. Alt dette er mulig med dagens ledere, om en så skulle være alene, men det er jo klart at kvaliteten og mangfoldet øker med antall ledere. For det andre bør Awana appellere til voksne som ikke ser på seg selv som andaktsholdere, men som vil bruke tid til å bygge relasjon med barn og unge. For det tredje handler Awana om å ta barns åndelige liv på alvor fra de er små, og at de kan vokse inn i lederoppgaver ved at de blir gjort til Jesu disipler.

2.myte: «Awana ødelegger for andre ressurser og tilbud til barn.» Ja, dette har vi fått høre. For ImF sin del hadde vi en lignende satsing, om enn mye mindre i omfang, da Ving og Inpuls ble introdusert for ca. 30 år siden. Etter det har vi så å si ikke utarbeidet materiell og ressurser for den aldersgruppen der de fleste velger livskurs! Ser vi samlet på det tilfanget av ressurser som kristne B/U-ledere i Norge har å spille på, mener vi at tilbudet er blitt mindre og smalere de siste tiårene. Awana har tilbud fra to til nitten år, og lederne, barna og de unge vinner på å ha et variert tilbud der en kan velge det en mener er best egnet for ulike målgrupper.

Det er et stort løft, og vi skal klare det, men i fravær av ekstraordinære inntekter de siste årene er det tungt. Derfor trenger vi din støtte!

3.myte: «Awana finansieres av rike amerikanere, så det trenger vi ikke støtte.» Det er riktig at våre venner i USA har vært rause med å tilby alt sitt materiell uten å kreve royalties av oss, men alt det vi har produsert og tilrettelagt for det norske markedet, er betalt av ImF og ImF-UNG, med noe støtte fra Frikirken. Det er et stort løft, og vi skal klare det, men i fravær av ekstraordinære inntekter de siste årene er det tungt. Derfor trenger vi din støtte!

ILLUSTRASJONSBILDE: Ben White, Unsplash.

Skaper Bibelen terrorister?

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR 21-åringen fra Bærum som er siktet for terror og drap, begynte å lese i Bibelen, meldes det. Skulle det gi grunn til bekymring?

Den siktede mannen var fra august 2018 til mai i år elev ved en folkehøgskole, melder en rekke medier. Det framgår at det ikke er en kristen skole. NRK har snakket med flere medelever av 21-åringen, og de forteller blant annet at han i løpet av skoleåret skal ha blitt «stadig mer kristen». «Plutselig fikk han en vanvittig mani rundt Bibelen. Det var et vendepunkt», siteres en av medelevene på. «Jeg tror det at han leste Bibelen forverret ting, for han ble helt oppslukt av den og forsvant mer og mer inn i en slags boble», sier en annen medelev til VG.

I Dagsrevyen mandag fikk vi høre et intervju med rektor på den aktuelle folkehøgskolen (se også første lenke over). Hun kunne fortelle at ledelsen ved skolen hadde både formelle og uformelle samtaler med den nå siktede 21-åringen, uten at det kom fram noe urovekkende. Skoleledelsen hadde heller ikke registrert noe unormalt ved ham da han var elev.

Det etterlatte inntrykket er at det å lese i Bibelen er farlig

Man kan spørre seg hvorfor medelevene velger å trekke fram akkurat dette med bibellesingen. Det etterlatte inntrykket er at det å lese i Bibelen er farlig.

Så vidt jeg har registrert, har det ikke kommet fram noe om hvorvidt det var bestemte deler av Bibelen 21-åringen var særlig opptatt av, og han har heller ikke selv kommentert sitt forhold til Bibelen. Det er ikke grunn til å legge skjul på at det finnes en rekke voldelige skildringer i Det gamle testamente, skildringer som det er svært viktig å sette inn i en sammenheng. Tilnærmer man seg disse historiene helt isolert, kan det skapes et forkvaklet bilde både av Gud og hva han tillater av handlinger.

GT som historie

Store deler av Det gamle testamente har funksjon av en historiebok og beskriver at Gud valgte seg ut et jordisk folk, jødene, og et jordisk landområde for dem, det vi i dag kjenner som Israel, inkludert Judea og Samaria («Vestbredden»). Bibelen legger ikke skjul på at det bodde mennesker i dette området før jødene kom dit første gang for ca. 4000 år siden. Bibelen er også ærlig på at det var Guds vilje at disse skulle drives bort for at jødefolket kunne ta landet i eie.

I den forbindelse fortelles det om grufulle kriger. Det viktige her er at mange av disse krigene fant sted på Guds befaling. Det er all grunn til å erkjenne at det er vanskelig å forholde seg til dette, men det skjedde altså for å gjennomføre Guds vilje og plan.

Det kan sies mye om bakgrunnen, blant annet at de folkene som ble drevet bort, hadde umenneskelige og syndige skikker som de ikke hadde vendt seg fra, og at bortdrivelsen også var en Guds dom over dette. Jødefolket skulle ikke ta etter disse skikkene.

Krigsskildringene i Det gamle testamente er ikke en generell tilskyndelse eller tillatelse fra Gud til vold eller krigshandlinger

Vi kan slå fast at krigsskildringene i Det gamle testamente ikke er en generell tilskyndelse eller tillatelse fra Gud til vold eller krigshandlinger – verken som land eller som enkeltpersoner. Om det skulle være disse delene av Bibelen den nå draps- og terrorsiktende 21-åringen var opptatt av, kan altså ikke handlingene hans rettferdiggjøres ut fra det han har lest.

Kidnappet kristendom

Det virker da også til å være andre ting som har vært utløsende, så som bestemte nettforum. 21-åringen skal særlig ha vært opptatt av innvandringspolitikk og skal ha vurdert å oppsøke en organisasjon med røtter i nazismen. Det var da også dette som fikk en av medelevene til å varsle skoleledelsen. 21-åringen snakket også om å ta jegerprøven for å kunne kjøpe våpen, og at man måtte forberede seg på rasekrig. Han ble også oppfattet å ha et kvinnefiendtlig syn. Alt dette og mer til, tyder på en radikalisering som er grunnlagt på andre impulser enn bibellesing.

Å skulle trekke en kobling mellom bibellesing og kristen tro på den ene siden og radikalisering på den andre, framstår som forenklet. Jeg tror Cathrine Thorleifsson, forsker ved C-Rex, senter for ekstremismeforskning, har rett når hun i Vårt Land snakker om at kristendommen kidnappes. Høyreekstreme kan «kapre» kristne symboler og teologi og bruke det til sitt formål. Da handler det, ifølge Thorleifsson, «mer om tilhørighet enn om tro».

Også troende mennesker står i fare for å praktisere en selektiv og individuell lesing av Bibelen

Legger vi beskrivelsen fra 21-åringens medelever til grunn, leste han Bibelen alene og ukorrigert. Også troende mennesker står i fare for å praktisere en selektiv og individuell lesing av Bibelen, der enkeltvers rykkes ut av sin sammenheng og brukes til å si noe om ting de nødvendigvis ikke omhandler. Særlig i konservative kristne kretser som våre egne, der vi ofte snakker om å forkynne «hele Guds råd» (Apg 20,27), må vi være oppmerksomme på dette.

Alle skrevne ord kan misbrukes, også Bibelens. Men da er det ikke nødvendigvis ordenes feil. Leser man Bibelen med troens blikk, under Den hellige ånds veiledning og med et ønske om å forstå, går man ikke hen og gjør som 21-åringen fra Bærum.

OMSTRIDT: Her i Triangelgården i Hamar sentrum, bak gråpapiret helt til høyre i bildet, åpner den nye kaféen som både skal servere kaffe og alkohol. På motsatt hjørne, bare noen meter unna, ligger Café Uno som er et rusfritt tilbud til ungdom. Foto: Stein Gudvangen, KPK.

Fremdeles et spørsmål om liv og lære

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR To kristne lederes involvering i alkoholservering tydeliggjør hvor problematisk det er å opptre privat på en måte som oppfattes å være i strid med det man står for som følge av yrkes- eller tillitsverv.

Kristelig Pressekontor (KPK) publiserte onsdag en grundig sak om en alkoholinvestering knyttet til Linn og Geir Byberg. Ekteparet har i en årrekke vært profilerte ledere i norsk kristenliv. Sammen har de lenge ledet Ungdom i Oppdrags familiearbeid, og Linn Byberg satt i Pinsebevegelsens lederråd. De har i flere år ledet Pinsebevegelsens sommerstevne på Hedmarktoppen, mens Geir Byberg en periode var varaordfører for Kristelig Folkeparti i Hamar.

Geir Byberg er totalavholdsmann og til daglig rektor ved Pinsebevegelsens rusfrie folkehøgskole på Hedmarkstoppen, hvor også kona Linn er ansatt, som lærer. Geir Byberg er fortsatt profilert politiker i Hamar og Hedmark KrF.

Skjenkebevilling

Den aktuelle saken handler om det KPK omtaler som en ny «kaffe- og coctailbar» ved navn Poppe i Hamar sentrum. Driftsselskapet (Tre streker under svaret AS) har søkt om – og fått –  skjenkebevilling. Cumulus Hamar AS var på søknadstidspunktet majoritetseier i driftsselskapet, og Linn Byberg eide da 71 prosent av aksjene i Cumulus. Hun er også daglig leder og styreleder der, og ektemannen sitter i styret sammen med henne. Cumulus skjøt inn 60 prosent av aksjekapitalen i driftsselskapet.

Denne investeringen har skapt reaksjoner lokalt. På spørsmål fra KPK om hvorvidt investeringen harmonerer med KrFs edruskapspolitikk, svarer leder for Hamar KrF, Magne Rydland, slik: «For meg harmonerer det ikke, og jeg tror jeg har mange i KrF med meg når jeg sier det.» Han bekrefter å ha fått «en god del henvendelser», og at han har «snakket med flere som reagerer».

– Juridisk er ikke Byberg på tynn is, men følelsesmessig er han det. Alkoholservering samsvarer ikke med KrFs praktiske politikk, og derfor er vi lei oss for det som nå skjer, legger Rydland til.

Bekkevold-saken

Selv om Rydland også understreker at «KrF ikke har noen formulering som kan hindre medlemmer i å investere i alkoholservering», mener han altså at Bybergs handlemåte bryter med «KrFs praktiske politikk». Som KPK får fram, har både Hedmark KrF og Hamar formuleringer om rusbekjempelse. Lokallaget i Hamar vil «sette fokus på mindreåriges alkoholbruk, alkoholtilgang og debutarena».

Tanken går til tidligere saker som har prinsipielle likhetstrekk. Ikke minst handler det om stortingsrepresentant og daværende familiepolitisk talsmann for KrF, Geir Jørgen Bekkevold, som i fjor sommer viet et lesbisk par. Sammen med Frp stemte KrF i 2008 imot den nye ekteskapsloven, som gir likekjønnede rett til å gifte seg.

Bekkevold, som også er ordinert prest, presiserte overfor avisen Dagen 6. august i fjor at vielsen «ikke var en politisk handling, men noe han gjorde som prest». Bekkevold avviste at dette var uttrykk for dobbeltmoral, og han argumentere med at KrF hadde vært «i bevegelse» i saken etter 2008 og forandret sin formulering om ekteskapet.

Bekkevold fikk støtte fra daværende partileder, Knut Arild Hareide, som også holdt fram skillet Bekkevold selv trakk opp mellom prest og KrF-politiker. Flere titalls partimedlemmer var uenig i dette forsøket på å skille mellom en privat og en tillits-/yrkesmessig rolle og valgte å melde seg ut på grunn av saken.

Bekkevolds og andre KrF-politikeres deltakelse i Pride-parader kommer etter mitt syn i samme kategori. Ideologien bak paradene bryter fundamentalt med KrFs formulering om å «løfte fram ekteskapet mellom en mann og kvinne som en god og stabil ramme rundt barns oppvekst». 

Les også: Dei som riv ned.

Solgte aksjene

KRITISERES: Linn og Geir Byberg er profilerte ledere med posisjoner i kristenliv og politikk. Bildet er fra Pinsebevegelsens sommerstevne på Hedmarktoppen som de sammen har hatt ansvar for i flere år. Foto: Stein Gudvangen.

Interessant nok tyr ikke Geir Byberg til samme type argumentasjon. Med bakgrunn i investeringssaken og reaksjonene den har vakt, spør KPK: «Tenker du selv at det harmonerer godt med din og KrFs profil i ruspolitikken?» Geir Byberg svarer innledningsvis slik: «Med den spørsmålsstillingen hadde jeg nok reagert på samme måte selv.»

Et tilleggsmoment er at skjenkestedet saken gjelder, blir liggende 20 meter fra det rusfrie kristne ungdomsstedet Café Uno. Café Uno støttes blant andre av den lokale pinsemenigheten Filadelfia, som Byberg-familien i mange år har vært tilknyttet.

Byberg understreker at han «støtter Café Uno 100 prosent i deres mål om å redusere rusbruken i Hamar». Cumulus Hamar driver selv serveringsstedet Larsen butikk, kafé og bakgård i Hamar sentrum. Larsen har ikke har søkt om skjenkebevilling. Ekteparets tanke med investeringen til Cumulus Hamar var at Larsen og det nye stedet skulle supplere hverandre og samarbeide om kaffe og eventuelt også matproduksjon.

Respekt

Det går fram av KPK-saken at Cumulus Hamar hadde planer om å beholde en mindre aksjepost i selskapet som driver skjenkestedet. Onsdag morgen, et halvt døgn etter at KPK først tok kontakt med ekteparet Byberg, opplyser Geir Byberg at Cumulus Hamar har kvittet seg med alle aksjene i driftsselskapet. Overfor KPK grunngir Byberg dette med at eierskapet «åpenbart fører store misforståelser med seg».

Jeg mener det står respekt av det ekteparet Byberg nå har gjort

Man kunne sikkert si mye om klokskapen i investeringen. Men dette er i alle fall en helt annen måte å forholde seg til en oppfatning av brudd mellom liv og lære på enn den Geir Jørgen Bekkevold valgte, og jeg mener det står respekt av det ekteparet Byberg nå har gjort.

Interessant – og oppmuntrende – nok er det trolig også i tråd med oppfatninger i Hamar-samfunnet for øvrig. Geir Byberg har vært styreleder for ishockeyklubben Storhamars elitelag, som fikk skjenke alkohol i forbindelse med kampene. Da Byberg overlot til en annen å uttale seg på klubbens vegne, fikk han kritikk i lokalavisa Hamar Arbeiderblad.

På lederplass trakk avisa fram at Byberg var profilert avholdsmann og KrF-politiker. «Vi har lyst til å snu problemstillingen og spørre Byberg om det ikke er nettopp i saker som denne at han bør kjempe for sitt avholdssyn. Kan han som KrF-politiker abdisere i en debatt som handler om en av partiets hjertesaker?», spurte lederskribenten – som altså fant det uholdbart å skille mellom rollene.

Engasjement

I Storhamar-saken stemte Geir Byberg imot å søke om skjenkebevilling, men ble sittende som styreleder. I den aktuelle saken nå vil han heller ikke trekke seg fra styret i Cumulus Hamar AS. «Jeg har forståelse for at folk spør, men jeg håper og tror ikke at folk mener at KrF-medlemmer må være avholdsfolk eller ikke skal kunne engasjere seg i selskaper som selger alkohol. Da måtte man ha luket ut KrF-ere fra store deler av næringslivet», sier han til KPK.

Dette er en enda bredere debatt – som kanskje ligner litt på om det norske «Oljefondet» skal kunne investere i selskaper som på en eller annen måte kan tenkes å drive i strid med offisiell norsk politikk. Å bli valgt inn i et styre som en av flere, som Byberg formodentlig her refererer til, kan ikke sammenlignes med situasjonen i Cumulus, der ekteparet Byberg var de eneste faste styremedlemmene. 

Det interessante med Hamar-saken er uansett at problemstillingen om sammenheng mellom liv og lære fremdeles er aktuell. Dersom man ønsker å beholde sin troverdighet, er det ikke den beste løsningen å insistere på at man kan stå for noe privat som strider med den offentlige rollen man har. Det har Geir Byberg forstått. 

Karismatikk-takk?

/0 Kommentarer/i , , /av

Kan indremisjonsfolket bli et Åndens folk like naturlig som Ordets, spør Sambåndet på lederplass.

I mainummeret brukte vi god plass på teamet karismatikk, eller Åndens gaver som vi satte som stikkord. En av reaksjonene vi fikk, er at dette ikke ville ha vært mulig for få tiår siden, underforstått at verken utgiverorganisasjon eller lesere ville ha vært klar for det da. I juninummeret setter vi – som varslet sist – søkelys på usunn karismatikk, og noen vil kanskje si at en slik vektlegging er mer i tråd med Indremisjonens profil og misjonsfolk.

Det må erkjennes at dette er et inntrykk som har fått feste seg – og at det også et stykke på vei har noe for seg. Ikke desto mindre kunne en erfaren kretsforkynner nylig fortelle at da han og en enda mer erfaren kollega gjorde en opptelling av hva som gikk igjen i tilfeller der de var blitt spurt om å tale over et bestemt tema, var det nådegaver som toppet statistikken.

For et år siden kom teologen Geir Otto Holmås med boken «Ved en korsvei – Åpent brev til mine karismatiske venner». Boken handler om usunne strømninger innen internasjonal karismatikk, nærmere bestemt den ny-apostoliske reformasjon (NAR). Utgivelsen førte – kanskje litt paradoksalt – til at ImF satte søkelys på sunn karismatikk. Dette var et tema som preget flere nettverk og seminarer på lederkonferansen i 2018. Ikke minst derfor er det naturlig at også Sambåndet viet plass til dette i våre spalter.

En pastor i en ImF-tilknyttet forsamling kom med den formaning at før vi skrev om usunne sider ved karismatikk, måtte vi legge fram det gode og det sunne. Det rådet har vi fulgt. I forrige nummer viste Geir Otto Holmås til at lavkirkelige miljøer som ImF, der bibeltillit og forsoningslære fortsatt står sterkt, kan bety en stor forskjell i vår tid om vi er «villig til å åpne oss for Åndens dimensjon».

Det er viktig å kunne skjelne mellom det sunne og usunne, det ekte og det falske, og det har vært et mål med disse to temaseksjonene

For som vi legger fram i dette nummeret, er vår tid preget av en karismatisk strømning som det er all grunn til å advare mot – noe Sambåndet også gjør. Om NAR sier Holmås at «det er noe som ligner» på det ekte, «og som også mange oppriktige og dedikerte kristne trekkes mot». Derfor er det viktig å kunne skjelne mellom det sunne og usunne, det ekte og det falske, og det har vært et mål med disse to temaseksjonene.

Så må vi, som Holmås også understreker, ikke la det vrange og løgnaktige hindre oss. Kan indremisjonsfolket bli et Åndens folk like naturlig som Ordets? 

IKKE ILLUSTRASJONSFOTO: Vilhelm Viksøy.

Det begynte med en liten skygge på veggen

/0 Kommentarer/i , , /av

Jeg angrer inderlig på at jeg ikke malte over den mørke flekken på veggen, beretter journalist Vilhelm Viksøy i denne litt utradisjonelle kommentaren.

Vi nærmet oss mål på vår lille oppussingsjobb. Baderommet var tatt, stuen var malt og gangen med. Nå var det bare kjøkkenkroken igjen før nytt gulv skulle legge grunnen for styling og finish i den lille hybelen. Slik ble det ikke.

Det var altså den skyggen på veggen. Helt nederst bak kjøkkenbenken vi akkurat hadde løftet bort. Mest sannsynlig var det bare noe vann som hadde rent ned langs veggen og neppe noe å bry seg om. Kanskje vi bare skulle male over sånn at det så rent og pent ut? Mest for moro tok jeg fram skrujernet for å pirke litt, bare for å få bekreftet at alt var i orden.

Jeg skulle aldri ha gjort det. Skrujernet forsvant innover i veggplaten. Dette var mer enn overflatisk søl. Jeg gravde litt til og fant mer og mer vått tre. Til slutt kunne jeg skimte en stender (jeg har sett det på tv, derfor vet jeg hva det heter – en sånn tjukk stokk som går fra tak til gulv). Også stenderen virket litt mørkt. Dermed var det fram med sagen for å gi bedre innsyn. En liten luke som jeg lett kunne lappe igjen når jeg var ferdig, ble saget bort. Jeg skulle aldri ha gjort det heller – for der så jeg det enda tydeligere. Det var ingen tvil om at stenderen var våt. Nå var det for sent å late som ingenting og mure igjen elendigheten.

Nå var det for sent å late som ingenting og mure igjen elendigheten

Men hvor kom vannet fra? Regner det faktisk så mye vest for Bergen? Nei, det var nok ingen ytre flom, her var det snakk om indre forvitring. Jeg skimtet det som kunne se ut som et vannrør som forsvant inn bak stenderen, og jeg fant fram tommestokken (også omtalt som målbånd eller metermål) for å sjekke teorien min. Jeg skulle aldri gjort det heller, for nå ble det enda mer styr. Målet viste at på andre siden av veggen lå vannuttaket til toalettet. Det måtte være det røret eller koblingen som hadde fått seg en knekk som lekket til omgivelsene.

Det var neppe en stor lekkasje, for jeg verken hørte eller så vann som rant, men det begynte å bli så omfattende at jeg slo på tråden til forsikringsselskapet. Det skulle jeg aldri ha gjort, de mente nemlig det var god grunn for å sjekke dette med en takstmann. Dagen etter var han på plass med måleren, og jo da, her var det fukt. Og ikke bare det. Den stenderen (altså den lange stolpen inni veggen, en dobbel 2×4 – igjen for å late som jeg kan fagspråket) var ikke bare del av en lettvegg. Det var en bærende stolpe. Den var en del av selve reisverket i huset. Dermed var det ikke bare å skjødesløst kappe av og bytte ut med en ny av samme sort – eller en plastkopi for den del. Dette måtte gjøres grundig.

Kanskje var det nok å tørke litt og smøre på litt god-stoff for å smøre maskineriet?

Skjønt ekspertene var ikke helt samstemte. Noen av dem jeg spurte, mente det kanskje bare var vått, ikke råttent. Stenderen var bare mørk – så langt de kunne se. Kanskje var det nok å tørke litt og smøre på litt god-stoff for å smøre maskineriet? Jeg skulle ha hørt på dem. Det hadde vært mye enklere.

For etter at jeg hadde sikret stenderen forsvarlig for å unngå at taket falt i hodet på meg, begynte jeg å sage i stenderen. Det våte feltet måtte bort. Jeg tok godt i, trodde jeg, for overraskelsen var stor over hvor langt oppover stenderen fukten hadde satt seg. Og ikke bare det; den var mer enn våt. Det var plukkende råttent der på baksiden. Ikke bare på baksiden, forresten, stenderen gikk langt nedover i støypen. Sannelig var det vått der nedi også. Hvor langt? Nei, det var bare å ringe takstmann på nytt. Jeg lærer jo aldri av skade, for han ville innom for å ta en ny kikk. Dermed måtte jeg ringe rørleggeren også for å be ham vente med siste del av jobben.

Rørleggeren – la oss ta en liten parentes. Siden dette var et hus fra 80-tallet, var de fleste røster jeg rådførte meg med, samstemte: Rørene burde byttes i sin helhet, det var dristig å lappe. Jeg valgte å høre på dem selv om det ble en del dyrere, og tror du ikke den traven av en fagmann også greide å finne små dyr krypende inni veggen? Dyr som trivdes i mørke og fukt. Kunne han ikke holdt seg til sin del av jobben uten å engasjere seg i dette? Dermed måtte jeg på plass med lim-feller for å se om de lyssky dyrene bare var plagsomme, eller om de også må kriges mot. Svaret venter jeg på fortsatt.

Og da takstmannen kom tilbake på nytt, monterte han et monster av en vifte for å prøve å berge restene av veggen. Det kan hende at nå som årsaken til elendigheten er fjernet og avslørt, kan noe reddes. Hvis ikke må gulvet hugges opp og legges på nytt. Svaret får jeg når nordavinden har blåst seg ferdig.

At all elendigheten ble avslørt, har bare skapt mye styr og bryderi. Hadde jeg tidd stille, ville hybelen nå vært i bruk

Jeg angrer inderlig på at jeg ikke malte over den mørke flekken på veggen. Hvorfor måtte jeg være så dum å nevne dette for andre og undersøke hva som var galt? At all elendigheten ble avslørt, har bare skapt mye styr og bryderi. Hadde jeg tidd stille, ville hybelen nå vært i bruk.

Så fikk det heller våge seg at lekkasjen ville spist opp bærestenderen totalt og kanskje skapt langt større skader i huset. Men det får da være grenser for hva man skal forvente av en huseier.