SKANSE: På klosteret Mar Matti i Nord-Irak heldt nokre biskopar stand medan IS-krigarane truga med ta klosteret i 2014. No utgjer klosteret livsteikn for kristne på Ninive-sletta. Foto: Pål Brenne/Stefanusalliansen

Veksande press mot truande

/0 Kommentarer/i , , /av

Kristendommen er den religionen som møter restriksjonar i flest land. Men «konkurransen» er hårfin.

«Kristendommen er den mest forfølgde religionen i verda», uttalte den tyske kanslaren Angela Merkel i november 2012. Det var eit vekkerop for mange at ho så tydeleg sette ord på forfølginga.

På eitt vis kan Merkel finna støtte hos det kjende forskingsinstituttet Pew Research Center som kvart år gjer opp status for omfanget av restriksjonar for tru – både restriksjonar som styresmakter og andre aktørar i samfunnet står bak. Kring 80 prosent av folket i verda lever i land der dei risikerer diskriminering eller forfølging for trua si.

Den siste samla Pew-rapporten har data frå 2016. Den viser at kristne møter restriksjonar i 144 land. Året før var talet 128 land. Men muslimar vert trakasserte og diskriminerte i nesten like mange land som kristne – 142, mot 125 året før.

Det finst svært mange urovekkjande trekk for kristne. For å ta nokre:

  • Kina strammar til religionspolitikken. Fleire kyrkjer er jamna med jorda. Jamvel den godkjende, registrerte Tre sjølv-kyrkja må mange stader riva ned krossar og erstatta krossteikna med kinesiske flagg. Ei rad uregistrerte kyrkjer er stengde, seinast den store Zion-kyrkja i hovudstaden Beijing. Ho er blitt tolerert i eit par tiår. Då kyrkja nekta å installera overvakingskamera som kunne avsløra kven som gjekk til gudsteneste, sette styresmaktene i september kroken på døra. Forbodet mot at barn og unge under 18 år går til kyrkje (og moskear) vert handheva mange stader.
  • I India som etter grunnlova er eit sekulært demokrati, har den religiøse nasjonalismen fått sterkt fotfeste. I 2014 kom eit hindu-nasjonalistisk parti til makta. Hindu-nasjonalismen seier – enkelt forklart – at for å vera ein god indar, må du vera hindu. Sju delstatar har kriminalisert det å skifta tru, frå hinduismen, vel å merka. Ekstremistar angrip i fleire delstatar både kristne og muslimar. Talet på slike valdsangrep mot kristne har vakse sterkt, og Den evangeliske alliansen i India kalla 2017 «eit traumatisk år» for kristne. Kristne leiarar seier at mangelen på fordømming av valden og mangelen på vern riv ned tiltrua til styresmaktene nasjonalt og i delstatane.
  • Kristne i Irak blei truga på livet og jaga på flukt av islamistiske IS-krigarar sommaren 2014. Og vi vart skaka opp då IS særleg i fjor flytta bombeangrepa til Egypt. I Egypt har det sterkt autoritære regimet, som sjølv er under IS-angrep, prøvd å verna kristne frå IS. I Egypt er kristne generelt sterkt diskriminert.
  • I Pakistan er kristne avgjort ein forfølgd minoritet. Jenter vert tvangskonverterte og tvangsgifta med muslimske menn. Mange kristne er offer for falske skuldingar om blasfemi mot profeten Muhammed. To kristne sit med dødsdommar. Den meste kjende av dei er Asia Bibi som har vore dødsdømt sidan 2010, og som vi akkurat i desse dagar håpar og ber om vert frikjent i Pakistans høgsterett etter rettsmøte 8. oktober. (Oppdatering: Asia Bibi vart frikjend 31. oktober, etter at denne artikkelen stod på trykk.)
  • I Nord-Korea blir kristne sette i fangeleirar, og mange er drepne. Dei vert sett på som ein trussel mot regimet.
  • I Iran lever muslimar som er blitt kristne – i ei raskt veksande undergrunnskyrkje – farleg. Dei lever i frykt for arrestasjon, dei mest aktive risikerer strenge fengselsstraffer, eller dei blir pressa ut av landet. I Midtausten er det gjerne familiar og nærmiljø som står konvertittar etter livet.

Eg vil åtvara mot «konkurransen» om å vera mest forfølgd

Vi kunne halde fram. Men eg vil åtvara mot «konkurransen» om å vera mest forfølgd. For det første er det ikkje enkelt å seia kven som faktisk er forfølgd. Det krev tett kunnskap. For det andre er somme av konfliktane svært samansette. For det tredje er det mange andre som lid.

  • Presset mot kyrkjene i Kina er det sterkaste sidan Kulturrevolusjonen. Men det rammar også tibetanske buddhistar. Det er forbode for barn og unge under 18 år ikkje berre å gå i kyrkjer, men i moskear også. Og i Xinjiang sit så mange som 1 million av dei muslimske uigurane i omskoleringsleiarar.
  • I India vert muslimar trakasserte og tidvis drepne fordi dei slaktar kyr – heilage dyr i India. I Myanmar der kristne minoritetar er utsette for tvang til å skifta tru, er dei muslimske rohingyaene i Rakhine-staten aller verst ute. I august i fjor sette hæren i gang med å fordriva dei og drap så mange at det er blitt kalla folkemord. Grunngjevinga er at dei ikkje vert rekna som statsborgarar – sjølv om dei har levd i Myanmar i generasjonar.
  • Dei som vart verst ramma av IS i Irak, var jesidiane – som vart forsøkt slakta ned.
  • I Europa rammar den tøffaste nasjonalistiske retorikken muslimske innvandrarar. «Muslimar var det mest vanlege målet for trakassering av nasjonalistiske politiske parti eller offentlege tenestemenn i 2016», skriv Pew.

Menneskeverdet er likeleg fordelt. Difor skal vi som kristne forsvara trusfridommen også for menneske som vi ikkje forsvarar trua til. Som kristne kan vi dessutan skaffa oss allierte på tvers av trusgrenser i kampen for fridom og mot forfølging. 

Sambåndet nr. 10/18 har forfølging av truande som tema. Om du ikke er abonnent, kan du kjøpa dette nummeret.

Stefanusalliansen er ein misjons- og menneskerettsorganisasjon med særleg vekt på trusfridom. Starta i 1967 som Misjon bak Jernteppet.

Guds åpenbaring

/0 Kommentarer/i , , /av

Paulus skriver at han "står i gjeld" når det gjelder å forkynne evangeliet om Guds sannhet og rettferdighet. I dette ligger også Indremisjonsforbundets store og fortsatt kall, skriver Sambåndet på lederplass.

Som kristne tror vi på en Gud som har åpenbart seg for sin skapning. Paulus utlegger i Romerbrevet at det har Gud gjort gjennom en allmenn og en spesiell åpenbaring. Den allmenne skjer gjennom skaperverket (Rom 1,20) og samvittigheten (Rom 2,14–15). Den spesielle er gjennom Jesus og Bibelen (Rom 1,16 –17).

Gud lar oss her også få vite at den allmenne åpenbaringen av Ham er universell – gitt til alle. Den har vært «synlig fra verdens skapelse av». Mennesket er skapt i hans bilde – Gud avbilder seg i oss – til samfunn med Ham. Mennesket ble gitt to store oppdrag – å forvalte og tjene skaperverket (1. Mos 1,26–28) og å bringe Guds budskap ut til alle folkeslag (Matt 28,19–20).

Så vet vi hvordan det gikk med vår stamfar. «(…) vi vendte oss hver til sin vei», som Jesaja uttrykker det (53,6). Det overrasket ikke Gud, og det forandret ikke Hans allmenne åpenbaring. Den ble gitt «for at de skal være uten unnskyldning», forklarer Paulus (Rom 1,20b). Dette stiller mennesket på valg. Vi må velge mellom Guds vrede, som blir «åpenbart fra himmelen over (…) mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet» (Rom 1,18), og Guds rettferdighet i og med evangeliet om Jesus.

Vi må velge mellom Guds vrede og Guds rettferdighet

For mennesker som gjennom historien har valgt og velger Guds frede, skjer altså ikke det fordi de ikke har sannheten om Gud – den er åpenbart for dem på minst én av de to måtene vi har nevnt. Følgen av å holde sannheten nede for seg selv, er synd, først og fremst gjennom avgudsdyrkelse av ulik slag og karakter (Rom 1,23), men også gjennom en rekke andre synder som vi også ser rundt oss i dag. Historisk sett «overgav også Gud dem i deres hjerters lyster» (Rom 1,24 ff) – ikke for at de skulle og måtte synde, men for at Gud skulle vise at en fravendt menneskeslekt ikke blir god eller gjør godt i seg selv.

Det er talende at Paulus, i forkant av denne mektige undervisningen, skriver at han «står i gjeld både til grekere og barbarer, både til vise og uvise» (Rom 1,14–15). Gjelden besto i å forkynne evangeliet, det som tilbyr Guds rettferdighet i stedet for Hans vrede. I dette ligger også Indremisjonsforbundets store og fortsatte kall – å forkynne til tro om Ham som «vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse» (1. Tim 2,4).   

POSISJON: NLA Høgskolen har alle muligheter til å ta den posisjonen MF har forlatt, mener Sambåndet-redaktør Petter Olsen. Bildet er tatt på NLA i Sandviken i Bergen. FOTO: VILHELM VIKSØY

NLA kan bli det nye MF

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR NLA Høgskolen må gripe sjansen til å ta den posisjonen som teologisk utdanningsinstitusjon for konservative kristne som MF har gitt fra seg. Det vil få konsekvenser for blant annet bibelsyn.

I bakgrunnsartikkelen på sambåndet.no onsdag kommer det fram at NLA Høgskolen har mål om å starte full presteutdanning i 2020. Dermed blir skolen en direkte konkurrent til det som fram til nylig har båret navnet «Det teologiske menighetsfakultet», forkortet MF. Nå er navnet endret til «MF vitenskapelig høyskole for teologi, religion og samfunn».

NLA Høgskolen blir en direkte konkurrent til det som fram til nylig har båret navnet Det teologiske menighetsfakultet

Motstykke.

MF ble grunnlagt i 1907 med bakgrunn i en strid om hvem som skulle erstatte Fredrik Petersen som professor i dogmatikk ved Universitetet i Oslo. Det kom til å stå mellom Johannes Ording, som sto for en bibelkritisk teologi, og Christian Ihlen, som Johannes Kleppa i «Ordets folk» beskriver som «moderat-konservativ». Ording ble valgt, noe som førte til at Sigurd Odland sa opp stillingen som professor i Det nye testamentet ved Universitetet. Han startet arbeidet med å reise et teologisk fakultet på teologisk konservativ grunn, «slik at det kunne utdannast bibeltru prestar som ville forkynna til omvending», som Kleppa beskriver det. Det var derfor med bred støtte i lekfolket at MF ble til.

For å gjøre en lang historie kort har MF imidlertid gjennom 2000-tallet vist at man ikke lenger har ambisjon om å være «et bolverk mot liberal utvikling», som rektor Vidar Haanes uttrykte det overfor Dagen i august 2014. Årsaken, påpekte han, er at «ansatte ved MF står fritt til å stå for den teologien de står for».

Merkevare.

Ganske nøyaktig fire år etter denne uttalelsen sender så MF ut pressemelding om det nevnte navnebyttet. Hallgeir Elstad, prodekan ved teologisk fakultet (TF) ved Universitetet i Oslo, bekrefter overfor Vårt Land 8. august 2018 at MF ble startet «som organisasjonenes og menighetenes egen utdanningsinstitusjon», og at «kristenfolket ville utdanne sine egne prester». Elstad mener MF har endret seg, «blant annet for å imøtekomme myndighetenes krav om vitenskapelighet». Elstad mener til og med at MF og TF kan bli slått sammen, både av økonomiske årsaker og for å «redde teologien som fag».

Rektor Vidar Haanes bedyrer i samme artikkel at MF fremdeles er opptatt av å ha kontakt med Den norske kirke. Organisasjonene never han ikke. Rektoren er mest opptatt av å bygge merkevare av initialene MF: «Mange mennesker har sterke assosiasjoner til navnet ‘Menighetsfakultetet’. For noen klinger det positivt, mens det for andre forbindes med mørkemannsteologi», forklarer Haanes navnebyttet.

Profil.

MF-rektoren vedgår imidlertid at høyskolen hans er «avhengig av de fem millionene vi får i gaver fra menigheter og privatpersoner årlig». De holdningene som Haanes gir uttrykk for i sitatet ovenfor, oppmuntrer ikke meg til å føre MF opp på gavelista.

Skal NLA være konservative kristnes institusjon, må man ansette folk som står for en tilsvarende teologi.

Det er altså her jeg mener NLA Høgskolen, med sin nye ambisjon om full presteutdanning, har en posisjon å ta som en samlende utdanningssituasjon for konservative kristne – inkludert dem med prestekall. For å kunne bli det, mener jeg NLA må være nøye med profilen sin. En studentstartet diskusjon høsten 2013 om bibelsynet til enkelte NLA-ansatte, brakte fram momenter som ikke var betryggende. Viktig her er å unngå den glideflukten som Vidar Haanes i realiteten beskriver når det gjelder hva ansatte står for. Skal NLA være konservative kristnes institusjon, må man ansette folk som står for en tilsvarende teologi. Her har ikke minst styret en viktig oppgave, noe jeg vet de også har tatt på alvor.

Livssyn.

Det har blitt hevdet at høyskolene mangler frihet på dette området. Tidligere Fast Grunn-redaktør Jon Kvalbein har imidlertid rettet oppmerksomhet mot en offentlig utredning fra 2006 kalt «Akademisk frihet», som Gunhild Hagesæther ved NLA var med på å skrive. Her heter det at institusjoner under Universitets- og høyskoleloven har rett til å utforme sitt eget faglige og verdimessige grunnlag innenfor lovens ramme. Utvalget konstater at dette grunnlaget i mange tilfeller vil være knyttet til livssyn og bruker uttrykket «livssynshøyskoler». «En viss åpning for at det faglige og verdimessige grunnlaget kan få konsekvenser for den enkeltes frihet, er en forutsetning for virksomhet i denne type institusjoner», slås det fast.

En slik begrensning av frihet må være «godt begrunnet» i den aktuelle høyskolens faglige og verdimessige grunnlag. Rammene må være «klart og skriftlig angitt ved ansettelse», og medarbeideren må akseptere rammen som del av ansettelsesvilkårene.

Slike begrensninger i den enkeltes akademiske frihet vil komme til uttrykk i undervisningen, konstaterer det enstemmige utvalget. Dette fordi studieplanene vil bygge på høyskolens faglige og verdimessige grunnlag, og de vil forutsette at lærernes undervisning er i samsvar med dette.    

Basis.

NLA Høgskolens basisparagraf sier at skolen «bygger på den kristne tro slik den er uttrykt i Bibelen og den evangelisk-lutherske bekjennelse». Formålet er blant annet definert som å «forberede til tjeneste i hjem, barnehage og skole, kirke og misjon».

Selvsagt vil det da være slik at noen ikke vil være aktuelle for ansettelse ved NLA

Med tanke på formuleringene i den nevnte utredningen, bør NLA – slik ImF som deleier har tatt initiativ til – si noe mer presist om hvordan den kristne tro «er uttrykt i Bibelen». Dette må så også gjenspeiles i studieplanene og som del av ansettelsesvilkår. Selvsagt vil det da være slik at noen – særlig teologer – ikke vil være aktuelle for ansettelse ved NLA. Det tror jeg er en nødvendig konsekvens – i alle fall dersom NLA Høgskolen virkelig skal ta en posisjon blant kristenfolket. Jeg tror også det vil ha noe å si for den gaveøkningen som NLA Høgskolen har satt seg som mål å oppnå.

BRENNPUNKT: KrF-leiar Knut Arild Hareide har blitt avkrevd svar om retninga for KrF. FOTO: PETTER OLSEN

Kva skal KrF gjera?

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Det lett å seia at KrF må stramma seg opp og ta eit tydeleg standpunkt. Men det er lettare sagt enn gjort. For det kan fort bli gale, kva ein gjer, skriv Tom Hetland på Synspunkt-plass i Sambåndet.

Verda er snudd på hovudet. I det super-sekulære Sverige har Kristdemokraterna fått 6,4 prosent av stemmene i det siste valet. Det er nesten dobbelt så mykje som norske Kristeleg Folkeparti får på enkelte målingar. Medan dei kristelege partia i andre nordiske land før var bleike kopiar av det mektige norske partiet og berre kunne drøyma om noko slikt som ein statsministerpost, er det i dag Lars Korvalds og Kjell Magne Bondeviks parti som kjempar mot sperregrensa.

Og nå nærmar det viktige vegvalet seg. Fredag 28. september kjem landsstyret i KrF saman for å drøfta regjeringsstrategien. Partileiar Knut Arild Hareide har lova ei avklaring av KrF sin posisjon seinast før jul.

Uvissa gneg på partiet

Det er på høg tid. Uvissa gneg på partiet. «Men du er lunka, ikkje varm og ikkje kald. Difor skal eg spytta deg ut av min munn», står det i Skrifta. Jamvel i Johannes’ openberring, sjølvaste Apokalypsen. Er også KrF på veg mot endetida?

Ideelt sett skulle vippeposisjonen gitt KrF maksimal utteljing for sin politikk. I staden framstår partiet som uklart og vinglete. I fleire saker fungerer KrF som ein bremsekloss mot at regjeringa skal driva politikken for langt mot høgre. Det kan vera populært i mange krinsar, men veg ikkje opp for at partiet i altfor liten grad maktar å setja ein sjølvstendig dagsorden, heller ikkje i ei tid der utviklinga innan bioteknologi og kunstig intelligens reiser nye og alvorlege utfordringar mot det kristne og humanistiske menneskeverdet.

(I parentes: Det gjer naturlegvis ikkje saka betre at KrF til tider er fullstendig tonedøv for kva som rører seg i folket. Når partiet har klart å bli både fødselshjelpar og garantist for regionreforma, det tåpelegaste og minst gjennomtenkte prosjektet i moderne norsk historie, kan ein i alle fall ikkje skulda på andre for at veljarane sviktar.  Ingen skal undrast over at Trygve Slagsvold Vedum ler både mykje og ofte når han får slike gåvepakker i fanget.)

Det kan fort bli gale, kva ein gjer

Så er det lett å seia at partiet må stramma seg opp og ta eit tydeleg standpunkt. Men det er lettare sagt enn gjort. For det kan fort bli gale, kva ein gjer.

For tilhengarane av at KrF skal følgja Venstre og gå inn i regjeringa, er resultatet i Sverige naturlegvis til stor inspirasjon. Kristdemokraterna har plassert seg klart og tydeleg på borgarleg side – og har tydelegvis vunne på det.

Men Sverige og Norge kan ikkje utan vidare samanliknast. KrF har lenge hatt ein meir venstreorientert profil enn søsterpartiet i Sverige, noko som truleg reflekterer haldningane til kjerneveljarane i dei to landa. Det svenske partiet har større tru på skattelette og marknadsløysingar, det vil ha ein tøffare kriminalpolitikk, vidare satsing på kjernekraft og seier klart ja til EU og meir frihandel.

Det er ingen tvil om at KrF-veljarane også i Norge lutar meir mot høgre enn mot venstre

Nå er det heller ingen tvil om at KrF-veljarane også i Norge lutar meir mot høgre enn mot venstre. Ei undersøking frå TV2 tyder på at tre av fire veljarar som har sagt farvel til KrF så langt i år, har gått til eitt av regjeringspartia. Flest går til Høgre (42 prosent).

Les òg: Slagside i KrF-havari.

Også ved dei fleste tidlegare vala har KrF tapt meir til høgre enn til venstre. Unntaket er dei store nedgangsåra i 2003 og 2005, då fråfallet var nokså likt til begge sider. Regjeringsperioden med Høgre og Venstre i 2001–2005 vart ein katastrofe for KrF, sjølv om Bondevik var statsminister. Den historiske framgangen frå 1990-talet vart nulla ut på få år. Medan partiet på 1990-talet hadde fotfeste over heile landet, vart det nå utradert i Nord-Norge og på Indre Austlandet. Slike spor skremmer også.

Eit vedtak om å gå inn i regjeringa kan hjelpa partiet på kort sikt

Det kan henda at KrF i dag ikkje har noko anna val enn å prøva å tetta igjen lekkasjane av borgarleg innstilte kjerneveljarar på Sør- og Vestlandet. I så fall kan eit vedtak om å gå inn i regjeringa hjelpa partiet på kort sikt. Meir usikkert er det om ein slik strategi legg grunnlaget for ny vekst på lengre sikt. Det er både avhengig av korleis KrF får profilera seg i regjering, og av utviklinga i andre parti, framfor alt Frp. Knut Arild Hareide og Sylvi Listhaug i same regjering blir ikkje enkelt.

KrF sitt dilemma handlar likevel ikkje berre om politisk strategi. Det avspeglar meir grunnleggjande at kristenfolket i Norge går i ulike retningar. Alt i 2003 slo Maktutgreiinga fast at kyrkjeleiarane er den mest radikale elitegruppa i landet. Den tendensen har berre forsterka seg sidan då. Oslo-biskop Kari Veiteberg snakkar om miljø, innvandring og fattigdom som ein radikal SV-ar. Samstundes går store delar av frikyrkjene og bedehus-Norge i amerikansk retning, der dei evangeliske kristne er ei mektig konservativ kraft i politikken. Dei intense debattane om homofili og islam forsterkar dette skismaet.

Knut Arild Hareide blir ståande i ein stadig breiare spagat

KrF har aldri samla heile kristenfolket, men det har likevel historisk hatt ein samlande sentrumsposisjon i Kristen-Norge. I vår polariserte tid forvitrar sentrumsposisjonane nær sagt over alt, og det råkar også KrF. Knut Arild Hareide blir ståande i ein stadig breiare spagat. Det er derfor tvilsamt om eit landsstyrevedtak – same kva veg det går – vil føra han og partiet med samla bein over på fast grunn.

Kommentaren blei først publisert i Sambåndet nr. 09/18, datert 22.09.18. 

Les òg: Jonas Gahr Støre mener det er bånd mellom arbeiderbevegelsen og den kristne lekmannsbevegelsen.

Frå redaksjonen: ImF og Sambåndet er partipolitisk nøytrale. Uavhengig av kva parti ein eventuelt røystar på, er det ei historisk kopling mellom dåverande DVI og KrF som kan gjera det interessant for Sambåndet sine lesarar kva som skjer med nettopp dette partiet. Nils Lavik var første stortingsmannen for KrF, samstundes som han var forbundsstyreleiar i DVI.  

I kø for å endra abortlova

/0 Kommentarer/i , , /av

Leiaren for Unge Venstre kjem med groteske argument i abortsaka, skriv Sambåndet på leiarplass.

Lite visste vi då vi sende augustnummeret i trykken, at analysen av eit framlegg i Sverige om å setja grensa for sjølvbestemt abort ned frå 18 til 12 veker, skulle bli brennaktuell. Frå dagen etter at bladet kom ut, stod den eine etter den andre av ungdomspartileiarane i Norge fram med ønskje om det motsette. Dei vil leggja ned abortnemndene som i dag kjem inn i bildet når nokon ønskjer abort etter 12 veker. I forlenginga av det vil dei flytta grensa for sjølvbestemt abort.

Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF) vil ha fri abort til 18 veker, seks veker lengre enn i dag. Det same vil Sosialistisk Ungdom. Og FpU, viste det seg, hadde allereie gjort vedtak om 18 veker. Rød Ungdom vil ha 22 veker. Leiaren for Unge Venstre gjer framlegg om ei dobling, til 24 veker. KrFU og Unge Høyre har ikkje signalisert ønskje om å flytta grensa for sjølvbestemt abort.

Om grensa for abort blir sett til 24 veker, skulle ingen vera tvil om at det er drap av eit barn det er snakk om

Sambåndet er for rettsvern av eit liv frå unnfanginga av. I Norge er abort ikkje lovleg om ein kan rekna med at fosteret er levedyktig, og den grensa går i dag etter 22 veker av svangerskapet. Om grensa for abort blir sett til 24 veker, slik Unge Venstre-leiar Sondre Hansmark vil, skulle ingen vera tvil om at det er drap av eit barn det er snakk om. Professor emeritus i barnesjudomar, Ola Didrik Saugstad, har opplyst at i 2015 og -16 overlevde i gjennomsnitt 54 prosent av gutane som vart fødd ved 23 veker, 68 prosent ved 24 veker og 80 prosent ved 24 veker. For jentene er tala høvesvis 57, 75 og 85 prosent.

Hansmark meiner grensa skal setjast ved tidspunktet når barnet kan kjenna smerte. Påstanden hans om at det først skjer ved 24 veker, vert avvist av Saugstad og andre. Grotesk er det når Hansmark seier at «problemet ved å setja grensa for abort ved tidspunktet når eit foster kan leva utanfor livmora, er at den grensa «stadig kan flyttes nedover mot uke null med ny teknologi». Sjølv om det skulle bli mogleg å berga eit liv tidlegare enn etter 22 veker, er det altså for Hansmark viktigare fortsatt å kunne ta det same livet som ein då kunne ha redda.

Då fleire partier i 2016 avviste å diskutera avgjerda om at tvillingabort var innanfor abortova, var argumentet at dei ikkje ville endra lova. To år etter står altså ungdomspartia i kø for å gjera nettopp det. Neste år er det val igjen.

Bygge slitesterk tru

/0 Kommentarer/i , , /av

Vi må fokusere på kva vi kan gjere for å bygge ei meir slitesterk tru hos våre unge, skriv Sambåndet på leiarplass.

Når vi ser på det totale arbeidet mellom barn, unge og vaksne i landet vårt, når vi framleis mange med forkynning og undervisning, og ein del får til dels mykje kristen påverknad. For eksempel vil ein elev ved ein av ungdomsskulane våre høyre 500-600 andakter i løpet av tre år. Også konfirmantarbeid og anna barne- og ungdomsarbeid er gode arenaar for systematisk og planmessig innføring i kristen tru.

Altfor mange tek meir eller mindre bevisst eit anna val enn å leve i etterfølging av Jesus Kristus

Likevel ser vi at altfor mange meir eller mindre bevisst tek eit anna val enn å leve i etterfølging av Jesus Kristus. Vi kan då søkje forklaring i tøffare åndsklima, eit meir sekulært samfunn, ein postmoderne kultur der det ikkje finst absolutte sanningar osb. Mange av desse faktorane er reelle, og det er avgrensa kva vi kan gjere med dei, men vi må fokusere på kva vi kan gjere for å bygge ei meir slitesterk tru hos våre unge.

Først og fremst må vi blankpusse formidling av eit frigjerande evangelium der menneske får kvile i det Gud har gjort, ikkje det vi skal gjere

Først og fremst må vi blankpusse formidling av eit frigjerande evangelium der menneske får kvile i det Gud har gjort, ikkje det vi skal gjere. Om vitnemåla frå dei unge har tyngdepunkt i eigne opplevingar og erfaringar, meir enn i kva Jesus har gjort og gjer for meg, kan det vere eit signal om ei kristendomsforståing som er sårbar når opplevingane stilnar av og prøvingar kjem. Vi vil her sterkt tilrå lesing av Geir Otto Holmås si ferske bok, «Ved ein korsvei», som gjev mykje sunn og dagsaktuell rettleiing i møte med usunne trendar i vår tid.

Dernest må vi ta på alvor den tøffe kritikken av klassisk kristen tru som unge menneske møter i skule, medium og vennegjeng. Barn og unge må oppleve at heimen og forsamlinga har arenaar for å stille vanskelege spørsmål og få ærlege svar tilbake. Dersom den nye generasjon berre skal arve våre haldningar og syn, utan å kunne underbygge dei, vil dei stille svakt når trua skal prøvast. Derfor har vi tru på Awana-modellen, der undervisning og den personlege samtalen kan kombinerast. Derfor lanserer vi også nye ressursar, ikkje minst den nye boka «Advokater», som skal vere ei hjelp for å bygge ei slitesterk tru.

Barn og unge må oppleve at heimen og forsamlinga har arenaar for å stille vanskelege spørsmål og få ærlege svar tilbake

Det er altså god hjelp å få, men du og eg må engasjere oss for å stille opp for dei som møter langt sterkare utfordringar enn for berre ganske få år tilbake.

ILLUSTRASJON: Skjermbilde fra Vårt Land 11. juli.

Nei til homofilt samliv er ikke «homo-hat»

/0 Kommentarer/i , , /av

Avisoppslag fra i sommer illustrerer at religionsfriheten er under angrep i Norge.

Hvordan er religionsfrihetens vilkår i Norge? Jeg var en av dem som ble bedt om å uttale meg om dette til Vårt Land 19. juli. Jeg svarte at jeg oppfattet at religionsfriheten var under angrep, foreløpig ikke av vedtatte lover, men ved at det kreves større mot og frimodighet enn før til å utøve friheten dersom man står for noe motstrøms.

En av måtene religionsfriheten forsøkes innsnevret på, er ved å karakterisere enkelte synspunkter som springer ut fra Bibelens lære, for «hat-prat», hatefulle ytringer eller hets. Noen dager før jeg ble intervjuet, kom 1. nestleder i Unge Høyre, Daniel Skjevik-Aasberg, med et utspill som belyser dette. I Vårt Land 11. juli forteller Skjevik-Aasberg fra hans hjemsted med 2500 innbyggere, Ballangen i Nord-Norge: «I vårt område har vi hatt sokneprester som blant annet nektet å vie homofile, og kristne menigheter med enda verre syn». Skjevik-Aasberg mente at Den norske kirke (DNK) må ta til motmæle overfor «bedehusmiljøene» som påpeker at Bibelen beskriver som synd det å leve ut homofile følelser. Høyre-politikeren var altså her rystet over en rettighet prester alltid har hatt og fortsatt har, og han ønsker at Den norske kirke skal tale bedehusfolket til rette.

En av måtene religionsfriheten forsøkes innsnevret på, er ved å karakterisere enkelte synspunkter som springer ut fra Bibelens lære, for «hat-prat», hatefulle ytringer eller hets

I neste dags avis påpekte informasjonsleder Espen Ottosen i NLM det som også er et av mine poeng – nemlig at Daniel Skjevik-Aasberg med sitt utspill blander sammen et nei til homofilt samliv med «homo-hets».

Saken flyttet seg over på leserbrevsidene, og 18. juli hevder Skjevik-Aasberg at Ottosen bortforklarer. Høyre-politikeren kommer nå med flere eksempler på synspunkter han mener legitimerer «homohat»: at homofili kan «kureres», at likekjønnet foreldreskap bryter med barns grunnleggende rettigheter, og at barnehagebarn ikke bør utsettes for det han kaller «mangfoldsmarkeringer». Slike synspunkter bør ikke gis spalteplass, ifølge Skjevik-Aaberg.

I et tilsvar 21. juli oppsummerer Espen Ottosen på følgende måte det som etter mitt syn er sakens hovedpoeng, og som illustrerer det jeg selv forsøkte å få fram: «Går det an for konservative kristne å fastholde at homofilt samliv er galt – uten å få beskjed om at vi står for homohat? Ikke hvis Skjevik-Aasberg får bestemme.»

Det hele ble overtydelig da DNK 16. juli publiserte en uttalelse fra kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum i sakens anledning (jeg ble ikke oppmerksom på uttalelsen før jeg hadde lest de øvrige artiklene): «Kirken har bidratt til å øke menneskers skam, når den kalte deres kjærlighet for synd», skrev Raaum blant annet.

En overskrift fra avisen Dagen 30. oktober 2015 dukket opp i minnet: «Prester skal kunne preke homofili som synd». Etter at bispekollegiet hadde gått inn for å utarbeide liturgi for vigsel av homofile, ble biskop Halvor Nordhaug i Bjørgvin spurt av Dagen om en prest fortsatt ville kunne «undervise at homofili er synd». «Ja, det kan han», lød det krystallklare svaret fra Nordhaug. «Det er ikke slik at en prest eller kateket må legge sin overbevisning bort», sa biskopen også – åpenbart for å berolige.

Jeg utfordret både Raaum og Nordhaug via Twitter på om Bjørgvin-biskopens forsikring nå var å anse som annullert. Ingen av dem ga meg noe svar

Etter å ha lest kirkerådslederens uttalelse utfordret jeg med all mulig tydelighet både Raaum og Nordhaug via Twitter på om Bjørgvin-biskopens forsikring nå var å anse som annullert. Ingen av dem ga meg noe svar.

Denne saken er heller ikke den eneste fra i sommer som kan få en til å frykte for religionsfrihetens kår. I Vårt Land 5. juli hevdet generalsekretær Øystein Magelssen i KFUK-KFUM at Bibelen «ikke er entydig» i spørsmålet om likekjønnet ekteskap og samliv. 13. juli svarte Jostein Ådna, professor i Det nye testamente, med blant annet å slå fast at «Bibelen fra første til siste side uten unntak definerer ekteskapet som et samliv mellom mann og kvinne, aldri mellom mennesker av samme kjønn.» 17. juli repliserer Magelssen med det som nærmest kan oppfattes som en trussel: Ådnas svar «gir grunn til å stille spørsmål ved Ådnas egnethet som leder i Den norske kirke» (i likhet med Magelssen er Ådna medlem av Stavanger bispedømmeråd og dermed også Kirkemøtet, min anm.), skrev lederen for KFUK-KFUM. Det kan være grunn til å spørre, slik også Ådna selv gjør, om yrkesforbud på grunn av meninger her spøker i bakgrunnen. 

Det er ikke et uttrykk for kjærlighet å tie stille om hva Bibelen sier om å leve ut homofile følelser

For å vende tilbake til Daniel Skjevik-Aasberg skal jeg gi ungdomspolitikeren fra Høyre rett i én ting, slik også Espen Ottosen understreket i debatten: Homofile skal ikke utsettes for trakassering og forfølgelse, heller ikke fra konservative kristne. På den andre siden er det ikke et uttrykk for kjærlighet å tie stille om hva Bibelen sier om å leve ut homofile følelser. Faktisk vil det være det motsatte av kjærlighet – og en innskrenkning av den delen av FNs menneskerettighetserklæring som gjelder religionsfrihet.

Også publisert på verdidebatt.no.

HIMMELFART: Bilde fra pergament fra 586 som viser Kristi himmelfart. Miniatyren er hentet fra Rabbula-evangeliene, et bysantinsk manuskript på gammelsyrisk. Kilde: Wikimedia Commons

Fór opp til himmelen

/0 Kommentarer/i , , /av

Ble Jesus virkelig tatt opp til himmelen, eller er Lukas’ beretning om Jesu himmelfart å forstå på alle andre måter enn rent konkret?

I tiden 2.–23. mai registrerte jeg 14 innlegg i avisen Vårt Land om Jesu himmelfart. Sju var skrevet av fem ulike professorer (hvorav to emerituser, altså avgått fra stillingen), fem av folk som titulerte seg teolog og to av innsendere uten tittel.

Det var professor ved teologisk fakultet, Universitetet i Oslo, Marius Timmann Mjaaland, som startet det hele. I kronikken 2. mai tar han utgangspunkt i Apg 1 og siterer (v. 9) at Jesus ble «løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort fra deres øyne». Mjaaland refererer også spørsmålet fra de to mennene i hvite klær (v. 11): «Hvorfor står dere og ser opp mot himmelen?». Professoren mener himmelfarten kan forstås slik: «De (disiplene som øyenvitner, min anm.) beretter slett ikke om en kropp som farer opp til himmelen som en rakett. De forteller om en åpenbaring, en visjon på fjellet, som minner om Jesu transfigurasjon (da Jesus ble forklaret, min anm.). Men denne gangen handler det om en transfigurasjon fra den avgrensede til den himmelske, altså den som i likhet med Gud Skaperen kan være til stede overalt.»

At Jesus etter oppstandelsen hadde et legeme med andre kvaliteter enn før, har Mjaaland rett i. Men hva så med påstanden om at himmelfarten ikke var fysisk og konkret? Da må vi spørre som (lekmann?) Magne V. Kristiansen gjør 11. mai: «Mener teologene at Jesu bein fortsatt ligger i en hemmelig grav?».  I skrivende stund har Mjaaland og hans meningsfeller ikke gitt Kristiansen noe svar.

Det som etter mitt syn er et helt sentralt skriftsted i denne saken, er ikke nevnt i noen av de 14 innleggene

HIMMELFART: Bilde fra pergament fra 586 som viser Kristi himmelfart. Miniatyren er hentet fra Rabbula-evangeliene, et bysantinsk manuskript på gammelsyrisk. Kilde: Wikimedia Commons

Det som etter mitt syn er et helt sentralt skriftsted i denne saken, er ikke nevnt i noen av de 14 innleggene. Når Jesus etter oppstandelsen viser seg for Maria, sier han dette (Joh 20,17): «Rør ikke ved meg! For ennå er jeg ikke fart opp til Faderen!». Den britiske teologen og biskopen Charles Ellicott (1819–1905) påpeker i sin kommentar til Det nye testamente at det greske ordet som er oversatt «rør», betyr «å feste seg selv til», «å holde fast», «klynge seg til». Maria hadde kastet seg ned og omfavnet Jesus i knehøyde. Det Jesus vil stoppe, ifølge Ellicott, er fortsettelsen av denne handlingen. Jesus sier egentlig følgende til Maria: «Ikke fortsett med å klynge deg til meg».   

Hvorfor sier Jesus dette? Det forklarer han selv, og her kommer altså himmelfarten inn: «For ennå er jeg ikke fart opp til Faderen!». Uttrykkelig bekrefter Jesus i siste del av verset: «Jeg farer opp (…)» (jf. Joh 6,62). Marias handling forutsatte noe som ennå ikke var fullført. Jesus hadde ennå ikke returnert til jorden på den måten han i Joh 14 og 16 hadde forklart disiplene at han skulle gjøre: «Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere» (14,18). Hvordan skulle han komme til dem – og til oss? «Det er til gagn for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke talsmannen til dere. Men går jeg bort, da skal jeg sende ham til dere» (16,7).

Guds plan var at Jesus skulle kunne være hos alle troende samtidig, i og med Den hellige ånd! Det forutsatte nettopp at Jesus ble tatt opp til Gud, og det legemlig

Maria signaliserte – forståelig nok menneskelig sett! – at hun ønsket å holde fast på en synlig, fysisk tilstedeværelse av Jesus. Men i stedet var altså Guds plan at Jesus skulle kunne være hos alle troende samtidig, i og med Den hellige ånd! Det forutsatte nettopp at Jesus ble tatt opp til Gud, og det legemlig.

I sin andre kronikk, som sto på trykk 18. mai, skriver Marius Timmann Mjaaland at «hvis ikke Jesus hadde forsvunnet opp til himmelen (…), kunne vi ikke forvente hans nærvær overalt». Likevel oppfatter jeg at professoren fastholder fornektelsen (som han ikke er alene om) i den første kronikken av en legemlig, konkret himmelfart.

«Jesus forsvinner, altså», skriver Mjaaland, «men ikke fordi han er steget opp til en fjern himmel». Mjaaland velger å hoppe over at de to mennene i hvite klær ikke bare stilte et spørsmål i Apg 1,11, men også kom med svaret på det: «Denne Jesus (…) skal komme igjen på samme måten som dere så ham fare opp til himmelen!». «På samme måte» er rimelig konkret.

Med det samme legemet skal han fysisk komme igjen til Oljeberget. Som før himmelfarten, vil han kjennes igjen på sårene

I stedet for en Jesus som både er fysisk til stede ved Faderens høyre hånd – der han går i yppersteprestelig tjeneste for oss – og i alle troende ved Den hellige ånd, synes blant andre Mjaaland å forstå det slik at Jesu legemlighet etter oppstandelsen bare kommer fram i nattverden.   

Da Jesus ble løftet opp, var det med et legeme med kvaliteter ulikt det kroppens hans hadde før oppstandelsen. Med det samme legemet skal han fysisk komme igjen til Oljeberget. Som før himmelfarten, vil han kjennes igjen på sårene.

Innlegget er også publisert på verdidebatt.no.

At de må bli frelst

/0 Kommentarer/i , , /av

Jesus er den eneste veien til den ene, sanne Gud. Det gjelder for kristne så vel som muslimer og – for den del – jøder, framholder Sambåndet på lederplass.

Møtet mellom kristendom og islam, kristne og muslimer, er tema for mai-nummeret av Sambåndet. Publiseringstidspunktet er ikke tilfeldig valgt ettersom den muslimske fastemåneden ramadan i år startet 17. mai, få dager etter at bladet kom ut.

Vi har valgt «Ismaels barn» som stikkord for temaseksjonen. Bibelen (1. Mos 16) opplyser oss om at Abraham, på oppfordring fra sin da barnløse kone, fikk en sønn med den egyptiske trellkvinnen Hagar. Denne sønnen fikk navnet Ismael. I kapittelet etter leser vi at Gud imidlertid knytter sine løfter til Abrahams påfølgende sønn, med hustruen Sara, Isak.

Slik gikk det til at Isak ble utgangspunktet for Guds utvalgte jordiske folk, jødefolket, mens Ismael – sønn av en egypterinne – regnes som stamfar for araberne. Vi er selvsagt klar over at det finnes muslimer som ikke er arabere, men vi finner likevel at betegnelsen «Ismaels barn» er beskrivende.

Det at Abraham har fostret både det jødiske og det arabiske folk blir av mange brukt i et forsøk på å viske ut skillelinjer mellom jødisk og kristen tro og islamsk tro. Det er forfeilet. Det er uoverstigelige forskjeller på kristendom og islam. Allah er ikke ensbetydende med den Gud som jøder og kristne tror på.

Det er uoverstigelige forskjeller på kristendom og islam. Allah er ikke ensbetydende med den Gud som jøder og kristne tror på

Dette betyr ikke at Gud ikke har omsorg for Ismaels barn. Ifølge 1. Mos 17 får Abraham høre dette fra Gud: «Og Ismael – også om ham har jeg hørt deg: Se, jeg vil velsigne ham, jeg vil gjøre ham fruktbar og gi ham en overmåte tallrik ætt. Han skal bli far til tolv høvdinger, og jeg vil gjøre ham til et stort folk.» Men Gud etablerer altså to folk, som blant annet tildeles adskilte bosteder i det vi kaller Midtøsten.

Guds omsorg for arabere som er muslimer, innbefatter selvsagt også misjonsbefalingen. Jesus er den eneste veien til den ene, sanne Gud. Det gjelder for kristne så vel som for muslimer og – for den del – jøder. Det gir oss en grunn til å komme i kontakt med også de muslimer som kommer til vårt land, slik vi i mai-nummeret kan lese om at Edgar Ebbesvik gjør. Relasjoner kan skape grobunn for samtale om religion der vi klargjør eget utgangspunkt.

«Mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst», understreker Paulus i Rom 10,1. «Dem» innbefatter også Ismaels barn.

Er du ikke abonnent, kan du kjøpe digitalversjonen av mainummeret her.

FULLT: Om lag 350 personer fylte Vigrestad misjonshus til trengsel. På bildet synges Israels nasjonalsang om håp. Alle foto: Petter Olsen

Kristen israelsmarkering

/0 Kommentarer/i , , /av

Forholdet til jøden Jesus sto sentralt da Israels første 70 år som gjenopprettet stat ble markert på Jæren i går kveld.

VIGRESTAD: Selv om det hadde snurret seg rundt stangen og dermed var forhindret fra å vaie, var det Israels umiskjennelige blå og hvite nasjonalsymbol med davidsstjerne som dannet portal til Vigrestad misjonshus tirsdag kveld, side om side med det norske flagget. Et tresifret antall ekstrastoler var satt ut, og om lag 350 personer fylte misjonshuset nesten til trengsel – et oppmøte som tydelig rørte lokal møteleder Nils Terje Aarsland. 

Jøden Jesus

FRA FLEKKERØY: Sveinung Kristiansen sto for kraftfull solosang. Foto: Petter Olsen

Jeg har ikke hatt anledning til å være med på de tidligere 70-årsmarkeringene i Bergen og Oslo, men kanskje skilte den på Jæren seg ut ved vektleggingen av Jesus og hans frelsesverk også ved feiring av en jordisk stat. Sanger Sveinung Kristiansen fra Flekkerøy satte tonen tidlig. Han fortalte at han egentlig ikke hadde så mange sanger med Israel som tema. – Men jeg synger om en jøde – om Jesus, sa han. Til hviskende bifall fra min sidemann la Kristiansen lett advarende til: – Det er mange israelsvenner som ikke er Jesus-venner. Det kan være tilfelle her også.

Det var naturlig nok det profetiske ord om Israel som dominerte under innslagene på jubileumsfesten, men også hovedtaler Gordon Tobiassen fra organisasjonen Ordet og Israel understreket sammenhengen mellom jøder og hedninger (ikke-jøder). Han siterte Rom 11,11: «Har de (jødefolket, min anm.) snublet for at de skulle falle? Langt derifra! Men ved deres fall er frelsen kommet til hedningene for å vekke Israel til nidkjærhet.»

Bibelen

Tobiassen påpekte også at når Paulus i Rom 3,1-2 stiller spørsmålet «hva fortrinn har da jøden?», lyder apostelens eget svar slik: «Mye på alle vis! Først og fremst at Guds ord ble betrodd dem.» Jeg tror det er viktig å være klar over dette. Paulus sier altså at selv om «barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene» (Rom 9,4) tilhører israelittene, er det gudsordet i Bibelen som er det aller viktigste fortrinnet jødefolket har. Og dette Ordet har også vi som ikke-jøder fått gjennom jødene, og det er dette Ordet som kan gjøre oss vis til frelse, enten vi er jøder eller hedninger.  

– 39 av Bibelens 40 forfattere var jøder. Uten dette folket ingen profeter, ingen apostler, ingen frelser, ingen etikk og moral, ingen løfter, ikke noe håp og ikke noen framtid, sa Gordon Tobiassen.

Landet

At vår tilknytning som kristne til jødefolket går gjennom Jesus og Bibelen, leder oss ikke til noen form for erstatningsteologi, men gir oss en bakgrunn for på en spesiell måte å dra omsorg for dette folket. Som forsamlingen ble minnet om tirsdag kveld, er Bibelen fra 1. Mos 12 av full av konkrete løfter til jødefolket, løfter som vi tror gjelder for dem den dag i dag. Derfor skal vi forsvare Israels rett til å eksistere som stat. Hvordan skal vi som bibeltroende kristne kunne gjøre noe annet?

HJELPER JØDER: Øyvind Bernatek hilste fra Hjelp jødene hjem (HJH). Foto: Petter Olsen

Vi skal ikke nødvendigvis forsvare alt hva staten Israel gjør ved sine myndigheter – det har da som kjent heller ikke Gud gjort – men vi tror at staten i seg selv ble gjenopprettet i 1948 som en oppfyllelse av bibelske profetier og skal fortsette å eksistere under jødisk styre.

Styreleder i organisasjonen Hjelp Jødene Hjem, Øyvind Bernatek, understreket da også i sin hilsen at for jøder som han selv, er Israel en forsikring, og at det derfor er sentralt med fortsatt jødisk majoritet i landet. Også Bernatek så på det at jøder emigrerer til Israel som en oppfyllelse av bibelske profetier.

Som jeg har vært inne på ved en annen anledning, må en statsløsning for Ismaels slekt – palestinaaraberne – etter mitt synes finnes utenfor det bibelske Israel.

Gordon Tobiassens tale hadde stikkordene Israel i historien (Rom 9), Israel i dag (Rom 10) og Israel i morgen (Rom 11). Selv om det ikke alltid var like lett å få sammenhengen i alle de mange Power point-bildene som flimret forbi, var det – som også en av de ivrige tilhørerne bemerket etterpå – tydelig at Tobiassen vakte forsamlingens engasjement. 

Fiender

TALE: Gordon Tobiassen talte om Israel før, nå og i framtiden. Foto: Petter Olsen

Taleren unnlot da heller ikke å komme inn på dagsaktuelle begivenheter. Datoen – 15. mai – som palestinaaraberne markerer som en katastrofe, åpnet USA sin ambassade i Jerusalem. Uroen på grensen mellom Gaza og Israel som har kostet mange liv de siste ukene, ga Tobiassen Hamas og Iran skylden for. Han aktualiserte Asafs ord i Sal 83,4-5: «Med svik legger de hemmelige planer mot ditt folk, og de rådslår mot dem du verner. De sier: Kom, la oss utslette dem, så de ikke mer er et folk, slik at ingen lenger minnes Israels navn!».

23. juni i fjor rapporterte The Times of Israel at det under en antiisraelsk demonstrasjon i Teheran ble avdekket en klokke som viste at det var 8411 dager igjen til Israels utslettelse. Tidligere spådommer fra samme hold har gått ut på at Israel ville slutte å eksistere innen 2040. Som Tobiassen, fester vi heller lit til profetordet i Jes 54,17: «Ingen av de våpen som blir smidd mot deg, skal ha framgang».

Jerusalem

Gordon Tobiassen kom ellers med uforbeholden ros til president Donald Trump for anerkjennelsen av at Jerusalem er Israels hovedstad – og for flyttingen av ambassaden i tråd med dette. Han opplyste at 40 ambassadører var til stede under åpningen, men tok trolig feil i påstanden om at «ingen fra Europa kom». Romania, Tsjekkia, Ungarn og Østerrike rapporteres i alle fall å ha vært representert under ambassadeåpningen, for øvrig i strid med holdningen fra EU.

Jeg har i en tidligere nettleder på sambåndet.no støttet Trumps beslutning om å anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad. Jeg vil faktisk gå enda lenger og hevde som Israel selv gjør, at byen er Israels udelelige hovedstad. Jeg tror ikke det er Guds vilje at denne byen skal deles eller styres av andre enn jødene – og fredsplaner som inkluderer noe slikt, tror jeg derfor vil mislykkes. Tobiassen hevdet at profetien i Sak 1,15 om at «de trygge hedningefolkene (…) hjalp til med ulykken» treffer Norge og øvrige land som er uenige i Trumps anerkjennelse.

Fred

Jeg ventet med en viss spenning på om taleren fra Ordet og Israel ville komme inn på palestinaarabernes sak. I den grad Gordon Tobiassen gjorde det, var han langt mindre konkret enn tidligere i talen, men knyttet på den andre side tråden tilbake til Jesus ved å vise til Ef 2,14-16 om at Jesus «brøt ned gjerdet som skilte» jøder og ikke-jøder:

– Veien til fred i Midtøsten går gjennom Jesus.

Det tror jeg han til sjuende og sist har rett i. 

Les også: ImF-styret gratulerer Israel. 70 år siden Israel ble gjenopprettet.

TEOLOG: Carl Fredrik Wisløff er ein av dei som har vore premissleverandør for ImF-profilen, skriv Karl Johan Hallaråker. Foto: DM-arkiv

ImFs teologiske profil

/0 Kommentarer/i , , /av

Forbundslinja har ein tydeleg profil og er eit fellesskap bygd på ein klar åndeleg grunn, skriv Karl Johan Hallaråker i denne kronikken.

Kva er ImFs arv? Det er eit godt spørsmål. Eg skal gje mitt svar med å peika på ImFs teologiske profil slik eg har granska Forbundet si historie.

For meir utførleg svar viser eg til mi bok Bedehuset – heim og misjonsstasjon, Profilserien 2, 1981. Spørsmålet bør ikkje svarast med kjappe slagord eller subjektiv synsing. Temaet  fortener grundig svar med den grunngjeving som høyrer med.

Det første poenget er dette: Indremisjonsarven på Vestlandet omfattar på fleire måtar eit fargerikt og raust fellesskap. Folk har blitt med både av geografiske, åndelege og sosiale grunnar i det lokale misjonsfellesskapet. «Forbundslinja» som vi talar om, kan starta med dette – her er folk av ulik meining om mangt og mykje.

Indremisjonsarven på Vestlandet omfattar på fleire måtar eit fargerikt og raust fellesskap

Det andre poenget er dette: Forbundslinja har ein tydeleg profil og er eit fellesskap bygd på ein klar åndeleg grunn – ei evangelisk luthersk lekmannsrørsle. Eg har i fleire samanhengar sagt at ImF står for ein evangelisk luthersk vekkingsteologi. Eg skal utdjupa det litt etter kvart.

Men først det neste poenget: Det er leiarar på dei ulike plan med hjelp av teologar ein har hatt i sin midte og andre ein har hatt tillit til (som professor Carl Fr. Wisløff), som har vore dei faglege premisseleverandrørane for denne teologiske profilen. Forkynnarar har vore inkluderte med si nådegåveteneste enten dei har vore evangelistar eller meir tradisjonelle bibellærarar, Men desse har eigentleg ikkje utan vidare vore bærarar av Forbundslinja sin teologiske profil. Det viktigaste har vore at dei ikkje motsa eller undergrov den læremessige profilen. 

Les også: I aprilnummeret av Sambåndet kan du lese hva 13 forkynnere mener er ImFs arv og hvilke deler av denne det er verdt å legge vekt på videre. Er du ikke abonnent, kan du kjøpe dette nummeret av bladet i digital utgave via denne lenken.

Så til profilpunkta. Dette er vår læremessige arv:

Bibeltruskap. Gjennom Forbundet si historie har skrifttruskapen vore sentral. Bibelen er Guds truverdige ord. Med respekt for nyansar og vurdering av inspirasjonsteoriar har ikkje grunnhaldninga stått til diskusjon. ImF sine leiarar og teologar har alltid stått på det vi kan kalla ein heil bibel, forstått som «Så seier Herren».

ImF sine leiarar og teologar har alltid stått på det vi kan kalla ein heil bibel, forstått som «Så seier Herren»

Vedkjenningstruskap. Lovene har alltid vore forankra i Bibelen og den evangelisk lutherske truvedkjenninga (dei tre oldkyrkjelege og dei to lutherske – Den augsburgske truvedkjenninga og Luthers vesle katekisme.). Når somme uttalte at vi treng ikkje vedkjenningsskrifter, «for Bibelen er mi vedkjenning» svara våre fedre slik grunnleggaren Andreas Lavik sa det: Bibelen er ikkje vår vedkjenning. Bibelen er Guds vedkjenning. Vedkjenningsskriftene er vår vedkjenning, vårt gjensvar. (Å vedkjenna er jo «å seia det same som» eller å «sanna» at Bibelen talar sant frå Gud.)

Ordets nådemiddel. I heile si historie har ImF lagt vekt på forkynninga av Guds ord – lov og evangelium – til vekking, omvending og nytt liv kombinert med innføring i Ordet. Ein har vore overtydd om at forkynninga er Ordet sitt nådemiddel i funksjon. Forkynninga er ikkje informasjon om ei bestemt hending eller ein spesiell person. Forkynninga er Ordet som skaper det det nemner. Det er som Martin Luther formulerte det:  «Når Kristus blir forkynt, kjem han». Denne forkynninga vil eg meina er sjølve pulsslaget i heile forbundslinja sin profil. Ei framtidig indremisjonsrørsle utan forkynnarar er svik mot vår arv og vårt kall.

Forkynninga er Ordet som skaper det det nemner

Forkynnarrørsla står ikkje i motsetnad til å leggja vekt på dei to andre nådemidla – sakramenta dåp og nattverd. ImF-arven har allltid hatt syn for nattverden sitt sakrament. Det var jo difor dei heilt frå Andreas Lavik kjempa for nattverden i bedehuset – det var åndeleg mat for Guds folk.

Det var også difor ein døypte borna. Dåpen er Guds nådemiddel – gjennom evangelieordet sameina med vatnet gjev Gud barnet del i det nye livet. Men dette må leggast til: ImF sin arv har alltid hatt med «atterføding ved Ordet» for den døypte og fråfalne. Det fråfalne skal ikkje berre møta forkynning som formanar til å leva i dåpen, men gjennom evangelieordet bli ført til omvending, atterføding og nytt liv.

ImF sin arv har alltid hatt med «atterføding ved Ordet» for den døypte og fråfalne

Bak den læremessige profilen til ImF (sjå førre nummer, red.anm.) ligg følgjande moment:

Menneskeslekta som er skapt i Guds bilete, har frå sine første foreldre – Adam og Eva –  vendt Gud ryggen og blitt vreidens born. Guds frelse er knytt til Jesu stedfortredande soningsverk. Men skal dette frelsesverket bli eit menneske til frelse, må Gud ved evangeliet bringa Jesu frelsesverk til den enkelte. Det er når Gud gir oss si frelse at mennesket ved tru blir rettferdig for Gud.

Her må vi tilstå at vi som leiarar har svikta

Ei diakonal rørsle. Indremisjonen har vore diakonien sin fanebærar i kyrkjelandskapet like frå August Herman Francke i Tyskland. Arven har vore både institusjonsdiakoni, sjukepleie, fattigpleie og omsorg for menneske i nød. Her må vi tilstå at vi som leiarar har svikta. Eg gløymer ikkje kva Frank Aarebrot ein gong sa til meg: «Det er indremisjonen som burde vore først ute med ‘Kirkens bymisjon’». Her kan eg trekka inn mi eiga formulering: Vi må vera «Ordet nær – og – Mennesket nær». Det er sann indremisjon.

Avklart kyrkjeprofil. ImF har vore ei radikal lekmannsrørsle. Poenget er ikkje å vera ulærd, men at her høyrer vi til i kraft av liv i Gud og det allmenne prestedømmet som omfattar alle truande. Vi tener i kraft av nådegåve og det ytre kall vi får. Den lutherske truvedkjenninga seier at kyrkja sitt vesen er «Samfunnet av de hellige og troende. – Andre kjennetegn enn sann forkynnelse og sann sakramentsforvaltning nevner vår bekjennelse ikke.» (Carl Fr. Wisløff). Ytre kyrkjeordning er menneskeleg og ikkje guddommeleg fastlagd.

Ytre kyrkjeordning er menneskeleg og ikkje guddommeleg fastlagd

Den radikale indremisjonsrørsla fann si plass innan stats- og folkekyrkja. Det var ikkje fordi ein såg denne kyrkja (med si teologiske bredde) som eit fullgodt svar på «den sanne kyrkja» i bibelsk forstand, men her var vi plassert, og fordi den gav strategisk plass for vårt misjonskall og oppdrag i folket.  Arven seier at vi er «i kyrkja, men ikkje under kyrkja». Her er altså alle med på same grunn – også presten (ikkje i kraft av embetet), men som «bror mellom brør», som dei gamle sa).

KYRKJE OG BEDEHUS: ImF-arven forstår «ellipsen» annleis enn det Ole Hallesby gjorde, konstaterer Karl Johan Hallaråker. Kjelde: Oslo Museum/Leif Ørnelund/Wikimedia Commons

Vår vestlandske arv har vore meir markert sjølvstandig enn indremisjonsarven på Austlandet. Første gong eg har funne omgrepet «ellipsen» i norsk kyrkjeliv brukt, er i prof. Ole Hallesby si Sedelære bind II. Han forsto ellipsen med dei to sentra i hovudsak slik: Kyrkja og presten representerte embetet, bedehuset og emissæren representerte det andre senteret (evangelisten). Difor var det historisk ikkje plass for sakramentsbruk (bl.a. fri nattverd) i den austlandske indremisjonen. Det skulle embetet ta seg av.

Vår vestlandske arv har vore meir markert sjølvstandig enn indremisjonsarven på Austlandet

Vår ImF-arv forstod ellipsen annleis. Bedehuset og vennesamfunnet (det gamle forsamlingsnamnet) hadde fulle rettar til forsamlings- og kallsrett med rett til full nådemiddelforvaltning som lekmannsrørsle i kyrkja. Det er først i nyare tid med forsamlingsutbygging at full nådemiddelbruk har blitt meir «stuereint» utanom den vestlandske radikale lekmannsrørsla. (Eg kunne vera freista til å minna om dei første kommentarane etter eg som ny generalsekretær skreiv dokumentet Åndeleg leiarskap og den kristne forsamlinga i bedehuset (1996) der eg støtta ja til dåp i bedehuset, eit syn som fekk støtte i Forbundsstyret og Generalforsamlinga i ImF i 1997.

Dette er også eit aktuelt poeng for vår åndelege arv når ein i seinare år har drøfta kyrkjesyn og kyrkjemedlemskap. Indremisjonsfolket har i hovudsak vore medlemmer i Den norske kyrkja. Somme har vore medlemmer i den lutherske frikyrkja. Men medlemsskapet har ikkje vore basis for arbeidet. ImF har hatt tru for bibelsk dekning for liv og teneste i kraft av det allmenne prestedømmet. Grunngjevinga for ImF trussamfunn i 2009 for dei som personleg av samvitsgrunnar forlet Den norske kyrkja, var ikkje at vi trong eit kyrkjesamfunn for full nådemiddelforvaltning eller å tena folket med forkynning og undervisning eller andre «kyrkjelege handlingar» som gravlegging. Argumentasjon i den retning er faktisk i strid med vår lekmannslinje.

Calmeyergatens Misjonshus i 1957. Foto: Leif Ørnelund, Oslo Museum. Kilde: Wikimedia Commons

Calmeyergatelina er navigasjonsprofilen i kyrkjelandskapet.  Sjølv har eg ikkje vanskar med å følgja professor Carl Fredrik Wisløff sine vurderingar også i dagens kyrkjelandskap og ønskjer ei sjølvstendig og radikal indremisjonsrørsle i Den norske kyrkja framleis. Eg er overtydd om at det er den raude tråden i vår misjonsarv.

Calmeyergatemøtet i 1920 samla folk frå dei store misjonsorganisasjonane der Ole Hallesby, Johan Martin Wisløff og Ludvig Hope var dei fremste leiarane. Møtet drøfta korleis organisasjonane og bedehusfolket skulle førehalda seg til liberal teologi, og liberale prestar og leiarar. Konklusjonen blei denne – Nei til frivillig samarbeid med liberale prestar. Det betyr at dei ikkje problematiserte offisielt samarbeid i statskyrkja eller krevde nokon bort der. Dei ville berre ha klare linjer om sitt eige frie arbeid i bedehusland. På møtet blei det strid om eit poeng. Fleirtallet (austlendingane) vedtok at var det liberal prest i kyrkja, kunne ein også la seg betena med Ord og sakrament på «anna lovleg måte» («lovleg» var ved annan prest). Vestlendingane røysta imot. Det var naturleg grunna i deira radikale lekmannssyn – ein kunne bli betent i bedehusland med Ord og sakrament i kraft av det allmenne prestedømet.

Teologiske brytningar i kyrkja og biskopar som lærer i strid med Bibel og vedkjenning, er ikkje av ny dato

Teologiske brytningar i kyrkja og biskopar som lærer i strid med Bibel og vedkjenning, er ikkje av ny dato. Det viser kyrkjehistoria til fulle. Korleis ulike grupper samlar seg om ulike løysingar viser boka Norsk kirkedebatt gjennom 100 år (1979) av Carl Fr. Wisløff også på ein klargjerande måte. Det er kyrkje- og embetssynet som i stor grad skil mellom gruppene sine løysingar. Det er nok situasjonen i dag også, spør ein meg. Wisløff sitt råd er tydeleg: Truande prestar og lekfolk må gå til sin daglege gjerning med frimot! «Ingen organisasjonsformer er i seg selv hellige og umistelige.»

ImF-arven er tydeleg – vekt på forsamlings- og nådemiddelbruk utan energilekkasje til ordningsspørsmål

ImF-arven er tydeleg – vekt på forsamlings- og nådemiddelbruk utan energilekkasje til ordningsspørsmål. Folket og kyrkjelandskapet treng denne radikale lekmannsrørsla som aldri før. Ei luthersk kyrkje er ei tenande kyrkje!

Les mer: I aprilnummeret av Sambåndet kan du lese hva 13 forkynnere mener er ImFs arv og hvilke deler av denne det er verdt å legge vekt på videre. Er du ikke abonnent, kan du kjøpe dette nummeret av bladet i digital utgave via denne lenken.