FORFATTER: Jarle Mong under lanseringen av boken «Mer mann» på Saron, Bryne 27. juni. FOTO: PETTER OLSEN

Våg å stå som Daniel

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Feminister og «progressive» av begge kjønn mobiliserer nå mot at mannen skal finne tilbake til sin gudgitte funksjon.

Som Jarle Mong påpeker i forordet til boken «Mer mann» (Sambåndet, 2024), lever vi i en tid hvor det «hersker stor forvirring rundt hva en mann er og hva maskulinitet innebærer».

En forklaring kan finnes i radikal- eller nyfeminismen fra 1960- og 70-tallet. Den bygger på en teori om at alle menn undertrykker kvinner gjennom «patriarkatet», det vil si angivelige mekanismer som reproduserer og utøver mannlig dominans.

Omveltning

Noen radikalfeminister ønsker å eliminere det de forstår som menns privilegerte stilling i samfunnet, mens andre har som mål å eliminere hankjønnet, og at kvinner bare bør leve med andre kvinner. Målet er uansett en radikal omveltning av samfunnets kjønnsorden.

Mange menn har følt seg forpliktet til å la seg forme av disse samfunnsnedbrytende tankene 

Mange menn har følt seg forpliktet til å la seg forme av disse samfunnsnedbrytende tankene, og dermed er de kommet inn i en slik forvirring som Jarle Mong beskriver. For oss som er kristne, kvinner så vel som menn, er Bibelen også her vår rettesnor. Her finner vi Guds gode vilje for de to kjønn han har skapt. 

Guds bilde  

I 1. Mos 1,26 sier Gud: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse. Og i v. 27 konstaterer Moses: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.»

Gud skapte hankjønnet og hunkjønnet – med henholdsvis mannlige og kvinnelige egenskaper.

De hebraiske begrepene som er brukt, betyr både mann og kvinne og mannlig og kvinnelig. Med andre ord skapte Gud hankjønnet og hunkjønnet, og han skapte dem med henholdsvis mannlige og kvinnelige egenskaper.

Ulike egenskaper  

For det andre forteller disse versene oss at mann og kvinne avspeiler Gud («… i vårt bilde, etter vår liknelse»). Vi kan spørre hvorfor Gud skulle skape to kjønn dersom de hadde nøyaktig de samme egenskapene. Ved sine ulike egenskaper fremviser mann og kvinne sider ved Gud.

Ved sine ulike egenskaper fremviser mann og kvinne sider ved Gud. 

For det tredje brukes det flertallspronomen i v. 26: «oss» og «vår/vårt». Her får vi Bibelens første glimt av treenigheten. Jesus, Sønnen – som selv ikke er skapt – var med under skapelsen. 

Mannen  

Det er først i kap. 2, fra v. 18, vi får beskrivelsen av at kvinnen blir skapt. Før den tid besto mennesket kun av ett kjønn, hankjønnet.

På denne plass i nr. 4/24 skrev jeg om hvordan noen har tenkt at det første mennesket var tvekjønnet. Det kan vi trygt avvise som fri fantasi. I tillegg til det mannlige pronomenet («ham») som er brukt i v.15 (og v.7) i 1. Mos 2, synes også profeten Jesaja (2,22) å bekrefte at det første mennesket var en mann (og bare det!). 

Dyrke og verne

I 1. Mos 2,15 leser vi at «Gud Herren tok mennesket og satte ham i Edens hage til å dyrke og verne den». Jeg mener det er svært sentralt for hva som er mannens gudgitte rolle. Å «dyrke» handler om å frembringe noe som fører til underhold eller forsørgelse. Jeg tror en del av Guds vilje for en gift mann er at han skal være familiens hovedforsørger.

Jeg tror en del av Guds vilje for en gift mann er at han skal være familiens hovedforsørger. 

For det andre skulle Adam «verne» hagen. Som den som har biologiske egenskaper til å være den fysisk sterkeste i et ekteskap (jeg legger til grunn som selvsagt et ekteskap er mellom mann og kvinne), skal mannen beskytte sin hustru, familie – og samfunnet for øvrig – mot fare. I Ef 5,25 forsterkes dette med at ektemannen om nødvendig skal gi livet sitt for sin kone. 

Kvinnen  

Selv om det her er mannens funksjon vi er særlig opptatt av, er det ingen grunn til ikke å nevne kvinnens gudgitte hovedoppgave. Fra 1. Mos 2,18 hører vi om hennes skapelse. Hennes gudgitte rolle er å være mannens «medhjelp» og i den egenskap «hans like».

Kvinnen er i den forstand mannens «frelser».

Det var nemlig kvinnen som gjorde mannen i stand til å oppfylle det gudgitte oppdraget i 1. Mos 1,28 om være fruktbare og bli mange. Uten kvinnen ville dette være umulig, og kvinnen er i den forstand mannens «frelser».

Mann og kvinne er likeverdige, men ulike. De utfyller og istandsetter hverandre, og sammen avspeiler de Gud.  

Slik ser vi hvordan Guds skaperorden og vilje er. Det er et prinsipielt bilde og ikke utfyllende eller utelukkende i alle detaljer. Mann og kvinne er likeverdige, men ulike. De utfyller og istandsetter hverandre, og sammen avspeiler de Gud. 

Syndefallet 

Så vet vi at det skjedde noe fundamentalt i kap. 3. De to første menneskene lar seg friste til å velge sin egen vei i stedet for Guds. Syndefallet får store konsekvenser, forutsetningene endres (fra v.16). Adam og Eva vises ut av hagen.

De to første menneskene lar seg friste til å velge sin egen vei i stedet for Guds.

Det nære forholdet til Gud får et brudd. Å nære seg av jorden, forsørgerrollen, blir en «møye» for mannen. Barnefødselen blir smertefull for kvinnen.  

Undertrykkelse

Eva, kvinnen, får også høre dette: «Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg.» Her må vi erkjenne at noen menn opp gjennom historien har misbrukt domsordet i 1. Mos 3,16 til på ulike måter å undertrykke kvinner. Men poenget er at dette er en konsekvens av syndefallet og ikke en del av Guds opprinnelige og gode vilje.

Jesu frelsesverk har gjenopprettende kraft i seg også for forholdet mellom kvinne og mann.  

Og domsordet må ikke blandes sammen med det som sies om kvinnens underordning i Ef 5, som har Jesu frivillige underordning under Gud som forbilde. Sammenhengen forteller oss at dette er en god underordning og ikke et resultat av syndefallet. Jesu frelsesverk har gjenopprettende kraft i seg også for forholdet mellom kvinne og mann (sml. 1. Mos 3,16b med Høys 7,10). 

Kritikk 

Slik formulerte jeg mine tanker før jeg leste videre fra forordet i «Mer mann». Jarle Mongs framleggelse av «hva en mann er, og hva maskulinitet innebærer» er naturlig nok langt bredere enn jeg har fått fram her. Men det var ikke overraskende å konstatere at han bygger på de samme bibelske grunnsteinene (se også Sambåndet nr. 3/24).

Dermed var det forutsigbart at alarmen har gått hos radikalfeministene.  

Dermed var det forutsigbart at alarmen har gått hos radikalfeministene. De som langt på vei har fått gjennomslag for at (han)kjønn og kjønnsforskjeller må avskaffes. Jarle Mongs utledning av mannens gudgitte oppgave som forsørger, beskytter og leder – med Jesus som forbilde – er eksempelvis blitt stemplet som «kjønnsfascisme» (vl.no 04.06.). («Fascisme» favner politiske ideologier som blant annet legger vekt på autoritært styre, så som nazisme.)

Jordan Peterson

Når den misforståtte skrekken for at mannen skal reise seg og fylle sin nødvendige plass i et bibelsk verdensbilde, blir stor nok, tar man absurde virkemidler i bruk. 

Mot slutten av boken sin kommer Jarle Mong med en observasjon om canadiske Jordan Peterson: «Noe av det mest fascinerende (…) er at han ikke sier noe nytt. Professoren løfter fram gode, gamle og slitesterke verdier.» Det samme er tilfellet for Jarle Mong og boken «Mer mann», og takk skal han ha for det!

HARAM: Kretsgruppa foreslår at Brattvåg bedehus blir eit kraftsenter i indremisjonsarbeidet på Sunnmøre. FOTO: PETTER OLSEN   

Stor organisasjon – liten bevegelse

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Det er interessant lesing når medvitne indremisjonsfolk kjem med ærlege analysar av no-situasjonen og moglegheitene for endring.

I nummer 4/24, som kom ut 2. mai, skreiv Sambåndet om korleis fire av kretsgruppene i organisasjonsprosessen konkret ser for seg å endra arbeidet (IMS, ImF Sunnmøre, ImF Rogaland og ImF Sør). I nr. 5/24 skriv vi om årsmøtevedtak i fleire av dei andre kretsane.

Ikkje alle kretsgruppene har lagt fram skriftlege dokument for årsmøtet sitt. To av dei som har gjort det, er gruppene i ImF Sunnmøre og Indremisjonssamskipnaden (IMS). Desse har tatt seg tid til å analysera situasjonen ut over ein rein talmessig oppstilling.

Analysane har verdi uavhengig av avstemminga på dei respektive kretsårsmøta.

«Vi har brukt mykje tid på analyse», skriv Sunnmøre-gruppa i sitt 16 sider lange framlegg. Analysane har verdi uavhengig av avstemminga på dei respektive kretsårsmøta.

Historia

Gruppa i IMS gir oss eit historisk oversyn. Då indremisjonsarbeidet vaks fram i overgangen mellom 1800- og 1900-talet, var målet at kvar bygd skulle ha eit bedehus som innbyggjarane hadde gangavstand til. I den første tida var det også mange omreisande forkynnarar og hyppige møteveker. Lekmannsrørsla ImF vaks fram som resultat av «eit levande bibel- og bønneliv, samt at dei betydde noko for dåtidas naud».

Føresetnadane for dei to førstnemnde historiske kjenneteikna har endra seg, konstaterer IMS-gruppa. Og om levande bibel- og bønneliv og diakoni konkluderer gruppa på alvorsamt vis:

Om levande bibel- og bønneliv og diakoni konkluderer gruppa på alvorsamt vis

«Dette har endra seg til at me ikkje brukar så mykje tid på Gud i kvardagen, og at det meste av vår teneste- og fellesskapstid handlar om å ta vare på dei som allereie er kristne. Her treng me på ny å venda blikket vårt oppover mot Gud (…) og utover til dei som verkeleg treng Jesus, og møte notidas naud.»

IMS gruppa konstaterer at det i dag er få som kjem til tru og blir disippelgjort. Det framtidige indremisjonsarbeidet må målast på dette: «Vinn me nye? Vert menneske gjort til disiplar?»

Sunnmøre

Kretsgruppa i ImF Sunnmøre slår fast at det dei fleste stader er mindre lokalforeingar som står for arbeidet. Omfang, tilhøvet til Den norske kyrkja og alderssamansetnad varierer.

«Svært mange stadar har vi ei aldrande gruppe menneske (…) som ikkje har arvtakarar til arbeidet. Om det ikkje snur, vil arbeidet døy ut med dei som driv det», resonnerer gruppa.

Statusoppsummeringa liknar på den til IMS: «Vi er ein stor organisasjon, men ei lita rørsle. Det meste av ressursane går med til vedlikehald av eksisterande arbeid. Vi når ikkje vår samtid med evangeliet slik at dei vert frelst.»

Her kan det skytast inn at kretsgruppa i IMS samstemmer: «Me ser at me brukar mykje ressursar på å oppretthalda det me har i dag, og lite vert nytta til ny, utadretta verksemd.»

Arbeidsform

På eit historisk bakteppe av store vekkingar gjennom 142 år der bygder og tettstadar har vore «sterkt påverka av brennande og frimodige kristne», erkjenner Sunnmøre-gruppa at «dei siste tiåra har kanskje ikkje bedehusbevegelsen hatt like stor påverknad på lokalsamfunna som ein hadde i tidlegare tider». Ambisiøst nok «ønsker prosessgruppa om mogleg å endre» dette.

Minst like tankevekkande er det at gruppa meiner dagens arbeid heller ikkje utan vidare treffer «menneske som allereie er kristne

Kretsgruppa meiner det er «fornuftig og nødvendig» å tilpassa arbeidsforma: «Det er lite hensiktsmessig å halde fram med arbeid som i liten grad treff dei det er meint å treffe, nemleg møtefremmande og ufrelste.»

Minst like tankevekkande er det at gruppa meiner dagens arbeid heller ikkje utan vidare treffer «menneske som allereie er kristne, men som kanskje i liten grad har engasjement og iver for å vere med og ta del i arbeidet som foregår på bedehuset».

Endringsprosess

Dristig nok har kretsgruppa i ImF Sunnmøre også med eit kapittel om sjølve endringsprosessen. Utgangspunktet er dette: «Det som synes klart og er utfordrande, er at dei aller fleste er einig i at vi ikkje kan drive som før.» Eit anna ord for dette er «kriseforståing», som er ein del av drivkreftene i endringsprosessen.

Dristig nok har kretsgruppa i ImF Sunnmøre også med eit kapittel om sjølve endringsprosessen.

Kretsgruppa held fram: «At det er kriseforståing, betyr ikkje at alle har den same forståinga av kva som har skapt krisa, og kvar løysinga på dette ligg.» Gruppa erkjenner at det er ein frykt for endring, som dei trur «ligg mykje i ei førestilt tapsoppleving. Det vil ikkje bli som før …» Gruppa erfarer også at jo større og tilårskomen organisasjonen er, desto vanskelegare er det å gjennomføra endringar.

Skal ein endringsprosess lukkast, treng ein «endringsagentar», altså enkeltpersonar i eit satsingsområde som har tillit og er villig til å vera med i ein prosess. Kretsgruppa legg ikkje skjul på at dei har tillit til sitt eige framlegg (sjå nummer 4/24 om lokale kraftsentre). «Kven tolkar og forstår krisa slik gruppa ser det? Og ser moglegheiter i dei løysingane som er foreslått, og strategien som gruppa lanserer?»

Gruppa vil også løna dei som er villig til endring, med «tilførte ressursar.

Motstand

Kretsgruppa har likevel ikkje noko imot «positiv motstand», som handlar om «konstruktive innspel og forbetringar som prosessgruppa ikkje har sett», eller der dei har «vore i blindsonen». Negativ motstand er derimot destruktiv. Den «finns blant personar i forsamlingane, og dei får vi respektere, men ikkje navigere etter», fastslår kretsgruppa. Dette er prisverdig ope og samstundes dristig, for dette kan jo folk kjenna seg stempla av.

Dette er prisverdig ope og samstundes dristig, for dette kan jo folk kjenna seg stempla av.

Når det gjeld framdrifta, observerer gruppa at ImF har hatt ein så flat struktur at all motstand blir møtt med resignasjon. Grasrota er sterk, og ein tenkjer at «vi må ha alle med». «Vi trur faktisk at den situasjonen som ImF er i no, krev ei sterkare, men klok, leiing, erklærer kretsgruppa.

«Det ligg mykje kraft i forteljinga», konkluderer Sunnmøre-gruppa. Saman med gruppa i IMS har dei fortalt sin del. No er det opp til misjonsfolket korleis dei vil ta forteljinga vidare.

Først publisert i nr. 5/24, son kom ut 19. juni.

ÅLESUND: Saken om etablering av Sjøholt folkehøgskole står sentralt i forkant av den ekstraordinære generalforsamlingen i ImF. FOTO: PETTER OLSEN

«Alle burde kjenne til …»

/0 Kommentarer/i , , , /av

KOMMENTAR Hadde misjonsfolket nok løpende og offentlig tilgjengelig informasjon til eventuelt å be om stopp av Sjøholt-prosjektet før det var kommet for langt?

Bakgrunnen for den ekstraordinære generalforsamlingen (GF) 24. februar gjør det relevant å gå nærmere inn på det spørsmålet.  

21. desember i fjor skrev sambåndet.no at ImF-styret ønsker å «uttrykke en tydelig beklagelse» i saken om Sjøholt folkehøgskole (FHS) på Sunnmøre. Beklagelsen, som kom overraskende, har flere ledd:

    1. At etableringen av skolen ikke var «forankret i tydelige vedtak på tidligere generalforsamlinger».
    2. At saken hadde så store økonomiske konsekvenser at den «skulle først ha vært forelagt våre kretser for uttalelse».
    3. At det ikke skulle ha vært gjort «bindende avtaler med store økonomiske konsekvenser … uten vedtak fattet i generalforsamlinger».

«Større sak»

Paragraf ni i lov for ImF fasetter styrets oppgaver i seks punkter. Det fjerde (d) handler om prosesser i forbindelse med GF, og her står det blant annet følgende: «Større saker legges frem for kretsene samme år, før behandling i generalforsamlingen.» 

Begrepet «større sak» er ikke definert nærmere i loven. Ett spørsmål er om det omfatter alle typer «større saker», også de som ikke er planlagte og dermed ikke nødvendigvis kan behandles i et tempo samsvarende med interne innkallingsfrister. Sjøholt var en sak i sistnevnte kategori. Her hastet det med å sikre bygg og overholde frister for oppstart knyttet til statens godkjenning og bevilgning.

Les mer: Ja til kjøp av skuletomt (19.03.19).  

Kretsene

Dersom vi legger til grunn at Sjøholt både er en «større sak» og er omfattet av paragraf 9d, sier ikke lovteksten noe om hvordan en «større sak» skal «legges fram for kretsene». Som jeg skrev i nr. 1/24, var de to kretsene i Møre og Romsdal representert på skoleledermøtet i februar 2011 der ideen om skolen ble unnfanget (Rettelse: Det jeg skrev, var at Sunnmøre og IMS var representert). Kretsene i Møre og Romsdal ble også holdt informert da det på våren samme år ble aktuelt for ImF å overta bygget til tidligere Ørskog videregående skole for en symbolsk sum.

Første søknad om statsstøtte ble sendt våren 2012. ImF-styret fornyet søknaden hvert år før den en sen novemberkveld i 2018, overraskende for noen og enhver, fikk gjennomslag i budsjettforhandlingene på Stortinget.

Forankring   

Når det gjelder forankringen, beskrev jeg i forrige nummer kort hvordan ImF-styret informerte om Sjøholt-prosessen i årsmeldinger til fire påfølgende generalforsamlinger (2013–2022). Først på siste GF kom det kritiske merknader, da fra Bergens Indremisjon (BI). I desember 2021 hadde BI bedt ImF-styret om å innkalle til ekstraordinær GF (noe en krets for øvrig ikke kan kreve uten støtte fra en tredjedel av kretsstyrene totalt sett).

Les mer: – Tidenes skoleprosjekt i ImF (06.11.22). 

ImF-styret er utgiver av herværende blad på papir og nett. Det er via Sambåndet ImF kommuniserer på daglig basis. I meldingen til GF i 2022 innleder ImF-styret eksempelvis avsnittet om Sjøholt slik: «Sjølv om vi har gitt forklaringar gjennom Sambåndet, gjev vi eit riss over prosjektets historie».   

Byggestopp

Vedtakene i ImF-styret som førte til at Bergens Indremisjon i desember 2021 ba om ekstraordinær GF, ble fattet lenge før. 20. mars 2020 melder sambåndet.no at byggearbeidene på Sjøholt stoppes midlertidig med bakgrunn i koronapandemien, og at staten har godkjent utsatt skolestart fra høsten 2020 til høsten 2021. Daværende styreleder for Sjøholt FHS AS kunne ikke si når arbeidene ville starte igjen, men opplyste at «renoveringa av hovudbygget så langt ligg omtrent i tråd med budsjettet.»

Her var det en periode der de som måtte ønske det, kunne ha bedt om at prosjektet ikke ble gjenopptatt.  

I bladet datert 20. juni 2020 skriver Sambåndet om møte i ImF-styret 5. juni. Det framgår at kostnadsrammen må utvides. Internat vil koste 36 millioner kroner, og ImF som skoleeier har ansvar for finansiering. Styreleder Gabriel Pollestad uttaler at godkjenning av videre byggearbeid forutsetter plan for fullfinansiering og for hvordan driften kan betjene lånegjeld. At arbeidene ikke blir gjenopptatt, er med andre ord en mulighet.  

Byggestoppen skulle vise seg å vare til september måned. Her var det en periode der de som måtte ønske det, kunne ha bedt om at prosjektet ikke ble gjenopptatt, eventuelt via en ekstraordinær generalforsamling. Alternativet ville ha vært å forsøke å selge den delvis rehabiliterte hovedbygningen for å minimere tap. På den andre siden befant man seg i starten av en koronapandemi med store restriksjoner på å samle mennesker.

Selvkritikk 

Etter et ekstraordinært møte i ImF-styret 29. august 2020 ble byggearbeidet gjenopptatt, og prosjektet passerer raskt punktet for mulig retrett. Høsten 2020 og utover i 2021 bringer Sambåndet forklaringer fra ImF-ledelsen på at kostnadsrammen flere ganger må økes fra utgangspunktet på 40 millioner. Nr. 09/20 (26.09.) – til 65 millioner, nr. 04/21 (14.04.) – til 82 millioner og nr. 09/21 (22.09.) – til 102 millioner kroner. Samtidig øker ImFs låneforpliktelser i prosjektet fra 15 til 40 millioner.  

Les mer: Sjøholt-prosjektet har vokst (18.09.20). Ny kostnadsøkning på Sjøholt (15.09.21.).

I den omfattende artikkelen i nr. 4/21 tar både generalsekretær og styreleder selvkritikk på prosessen. Daværende generalsekretær Erik Furnes siteres på at dersom dette hadde vært kjent høsten 2020 – altså før byggestoppen ble opphevet – «ville prosjektet mest sannsynleg blitt stoppa». Det kan altså argumenteres for at ønsket i desember 2021 om ekstraordinær GF, kommer halvannet år for seint.

Det kan argumenteres for at ønsket i desember 2021 om ekstraordinær GF, kommer halvannet år for seint.  

I saksutredningen til ekstraordinær GF 24. februar i år (se øverste lenke) gjør ImF-styret det klart at satsingen på Sjøholt FHS – og Awana – er årsakene til det økonomiske uføret organisasjonen er kommet i. I henhold til paragraf 9a skal ImF-styret «forvalte og føre kontroll med Indremisjonsforbundets økonomi». ImF-styret ber om tilslutning fra GF til en plan som går ut på å selge eiendom for å redusere gjeld.

Eiendomssalg 

Et annet spørsmål som kan komme opp, er om eiendomssalg også er en «større sak» som må legges fram for kretsene og/eller behandles i generalforsamling. Det er da relevant å vise til at det har skjedd flere eiendomssalg de siste årene. Våren 2013 solgte ImF eksempelvis sin andel av Vetrlidsalmenningen i Bergen for 11 millioner kroner etter at Vestbok ble lagt ned. I november 2018 solgte ImF Ytre Laksevåg bedehus til Bergens Indremisjon Eiendom AS for to millioner kroner. Dette skjedde uten at verken selger eller kjøper mente at gjennomføring av avtalen måtte utsettes i påvente av behandling i generalforsamling. 

Dersom det skal fordeles skyld i Sjøholt-saken, har det sittende ImF-styret frivillig strukket hånden i været. Men det fantes altså både relevant, tilgjengelig informasjon og tilstrekkelig med tid for kretser som måtte ønske det, til å trykke på alarmknappen før det i realiteten var for seint. Det kan det også være greit å ha i mente når utsendingene samles 24. februar.

Først publisert i Sambåndet nr. 2/24, som kom ut 14. februar.

KRITIKK: Først på fjerde generalforsamling mens Sjøholt-saken har vært aktuell, kom det kritikk mot ImF-styret. Bildet er fra GF i 2022. FOTO: SAMBÅNDET ARKIV

Når et styre sier «unnskyld»

/0 Kommentarer/i , , , /av

ANALYSE ImF-styret «oppfatta» i 2019 at de hadde «brei støtte i misjonsfolket» for at ImF brukte mye tid og ressurser på etablering av folkehøgskole for 16-åringer. Var det grunnlagt på at ingen hadde protestert, og er det igjen et sykdomstegn i ImF-sammenheng? 

I forbindelse med ekstraordinær generalforsamling (GF) 24. februar vil dagens ImF-styre «uttrykke en tydelig beklagelse for at saken om Sjøholt Folkehøyskole ikke har vært forankret i tydelige vedtak på tidligere generalforsamlinger». Videre uttaler styret at «En sak med så store økonomiske konsekvenser skulle først ha vært forelagt våre kretser for uttalelse. Og det skulle heller ikke ha vært gjort bindende avtaler med store økonomiske konsekvenser uten forankring i misjonsfolket gjennom vedtak fattet i generalforsamlinger for ImF.» 

Det var på styremøtet 25. november i fjor at styret samtalte om behovet for en slik unnskyldning. Det går an å la seg overraske av initiativet, i alle fall om man ser det i forhold til styreleder Gabriel Pollestads offensive holdning til Sjøholt-satsingen på forrige ordinære generalforsamling, i november 2022. 

I lov for ImF handler paragraf 9 om ImF-styrets oppgaver. Første underpunkt er at styret skal «forvalte og føre kontroll med Indremisjonsforbundets økonomi». Et uavhengig fjerde underpunkt sier at «Større saker legges frem for kretsene samme år, før behandling i generalforsamlingen.» Det synes å være denne setningen ImF-styret særlig viser til i sin unnskyldning. 

Unnfangelse

Det er da naturlig å spørre hvordan forankringen for Sjøholt folkehøgskole (FHS) faktisk har vært. På et skoleledermøte 4.–5. februar 2011 var et av temaene de kristne friskolenes diakonale funksjon. De daværende kretslederne Karl Arne Austnes (Sunnmøre) og Svein Bjarne Aase (IMS) sto på deltakerlisten. Daværende generalsekretær Erik Furnes har uttalt at det var det på dette møtet tanken ble født om å starte en folkehøgskole for ungdommer fra 16 år og oppover. 

ImF-styret gjorde i 12. mars 2011 prinsippvedtak om å etablere en ny kristen folkehøgskole, og en arbeidsgruppe ble oppnevnt. Kort tid etter fikk Furnes tips av et styremedlem om at daværende Ørskog videregående skole på Sunnmøre skulle legges ned fra og med høsten 2012. (Bygget som den skolen ble drevet i, er nå hovedbygget til Sjøholt FHS.)  

«Dette konkretiserte ideen mye raskere enn vi selv hadde tenkt. Men når slike muligheter åpner seg, må vi våge å spørre om dette er Guds ledelse og den åpningen vi ser etter», sa Furnes til sambåndet.no 28. juli 2011. De daværende kretslederne på Sunnmøre og Nordmøre og Romsdal, samt lokale rektorer, ble informert i e-post datert 12. april 2011.

GF 2013

I toårsmelding (2011–2012) for ImF til GF sommeren 2013 skriver styret blant annet følgende om framtidige Sjøholt FHS: «Vi har også arbeidd tungt og seriøst med å starte ein ny folkehøgskule for 16-åringar og er blitt ønskt varmt velkomen av Ørskog kommune …». Den diakonale motivasjonen for skolen blir beskrevet, og så avsluttes avsnittet slik: «Sjølv om vi hadde god hjelp frå fylkesstyremaktene og stortingspolitikarar i møte med departementet, fekk vi dessverre avslag på søknaden våren 2013, men vonar at vi skal få gjennomslag i neste runde.» 

Les mer: Glad for folkehøgskole-søknad (13.08.2012) 

GF 2016

Første søknad om å få etablere folkehøgskolen ble altså sendt i 2012. Søknaden fornyes så hvert år til og med 2018, da den vinner fram i budsjettforhandlingene på Stortinget i november 2018. På GF i 2013 ble det vedtatt en treårig syklus for generalforsamlinger. Neste GF var altså i 2016.

I treårsmeldingen (2013–2015) fra ImF-styret står det følgende om arbeidet med skolen: «Vi har kvart år fornya søknaden om å starte ein ny folkehøgskule for 16-åringar, og Folkehøgskulerådet har no sett denne øvst på si prioriteringsliste.» Til tross for fortsatte avslag på søknad om statsstøtte, skriver styret at «vi lever enno i håpet». 

Les mer: Avslag på skolesøknad (03.05.13) – Ørskog folkehøgskole på topp (21.09.15)

GF 2019

Da er vi kommet til GF i 2019. I treårsmeldingen (2016–2018) kan styret melde om at søknad nummer seks «svært overraskande og gledeleg» vant fram «som eit resultat av budsjettforliket mellom regjering og KrF i [november] 2018». Videre står det: «Skulen skal ligge på Sjøholt på Sunnmøre, og vi får overta eigedomen med bygningar for ein symbolsk sum. Arbeidet med å følgje opp dette har tatt mykje ressursar utover i 2019.»

Om det konkrete arbeidet skriver styret: «Av protokollane ser vi at ein god del merksemd og ressursar er nytta på skulesektoren, noko vi oppfattar har brei støtte i misjonsfolket. Det gjeld både oppfølging av eksisterande skular (…), samt oppstart av nye skular (Fjaler og Ørskog/Sjøholt Folkehøgskole).» 

Dette er altså nå tredje GF der styret informerer om et stadig mer omfattende arbeid med skoleprosjektet, uten at det kommer signaler fra utsendingene om at det ikke bør videreføres. Tvert imot oppfatter styret altså at de har «brei støtte i misjonsfolket».

Les mer: Trolig sluttstrek for folkehøgskole i Ørskog (08.10.2018) – Likevel penger til Ørskog (31.10.2018) – Ja til kjøp av skuletomt (19.03.2019)

GF 2022 

Som følge av den første bevilgningen på statsbudsjettet for 2019, senere også 2020, kan arbeidet starte for fullt.

Vi er framme ved GF i november 2022. Sambåndet har i mellomtiden skrevet om kostnadsoverskridelser i forbindelse med renovering av hovedbygg og bygging av internat – med påfølgende låneopptak (mer om dette i Synspunkt-artikkelen i nr. 2/24, som kommer ut 14. februar). I treårsmeldingen (2019–2021) beskriver ImF-styret et tidspunkt der «vi kunne ha stoppa prosjektet utan for mykje tap», og styret begrunner hvorfor dette ikke ble gjort.

Les mer: Blir prosjektleder for ny folkehøgskole (02.07.2019) – Sjøholt folkehøgskole får 4,2 millioner i statsbudsjettet (07.10.2019)

Kritikk

Det er først nå det kommer kritikk fra GF, nærmere bestemt fra utsendinger fra Bergens Indremisjon (BI). Jon Osvald Harila brukte uttrykk som «feilbeslutninger» og «ikke betryggende» og etterlyste mer involvering av misjonsfolket. Til sambåndet.no sa Harila også at BI, i desember 2021, hadde sendt et brev til ImF-styret og bedt om at det ble innkalt til ekstraordinær GF i anledning Sjøholt-saken (les mer i øverste lenke).  

Ingen av de 142 utsendingene stemte imidlertid imot å godkjenne regnskapene for treårsperioden, med et samlet underskudd på 2,6 millioner kroner. Styreleder Gabriel Pollestad ble også gjenvalgt for en tredje og siste periode med 128 av 142 stemmer.  

På ekstraordinær GF 24. februar kan utsendingene velge å bare akseptere styrets beklagelse og gå videre, eller bore mer i saksforløpet.

Først publisert i Sambåndet nr. 01/24, som kom ut 17. januar.

ERKJENT: Tidligere Rødt-leder Bjørnar Moxnes har erkjent tyveri av et solbrillepar på Gardermoen 16. juni i år og har vedtatt et forelegg på 3000 kroner. Bildet er fra 2019. FOTO: Ihne Pedersen/Flickr   

Kan ikke gradere lovbrudd etter politikk

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Konservative kristne bør være forsiktige med å bære ved til det postmoderne, normløse bålet. 

«I et demokrati må vi lære å forhandle om ulike former for etikk. Det avgjørende for tillit tenker jeg er at en lever i samsvar med sin egen holdning og kontekst.» Slik ble Endre Stene sitert i Vårt Lands nettavis 4. juli.

Læreren på Fjellheim bibelskole (NLM) kommenterte en av sommerens store saker, brilletyveriet begått av daværende Rødt-leder Bjørnar Moxnes fra en taxfree-butikk på Gardermoen.  

«… bare dumt»

Noen timer tidligere hadde Dagbladet publisert et leserinnlegg fra Stene. Om tyveriet skriver bibelskolelæreren at «det er galt, men vel så mye er det bare dumt …» I et tilsynelatende forsøk på å sette tyveriet i perspektiv, resonnerer Stene at «… kanskje var det bare antikapitalisten som syntes at eierne av taxfree har hentet ut nok milliarder fra oss vanlige lønnsmottakere. Jeg tenker i alle fall at det er verre om det var en høyrepolitiker som gjorde det samme. Eller om Moxnes som fellesskapsløsningenes fremste talsmann, snøt på skatten.» 

Vårt Lands journalist tar betimelig tak i dette sitatet og spør Stene om det er riktig å «gradere feilene til politikere, avhengig av hvor de står politisk». Som svar siteres Stene direkte på at «våre etiske målestokker er forskjellige.» I et indirekte sitat, i tråd med leserinnlegget, tror bibelskolelæreren «ikke det er sikkert at en Rødt-politiker synes det å stjele fra Norgesgruppen, som eier store deler av selskapet som drifter Tax free-butikkene i Norge, er så problematisk.» Så kommer uttalelsen jeg siterte innledningsvis om å forhandle om etikk. 

Moseloven

Jeg rykket til i stolen da jeg leste dette. Slik jeg ser det, spiller Stene oss her rett i hendene på identitetspolitiske postmodernister som mener samfunnet må bygges på at både sannhet og hva som er rett og galt, er tøyelige begreper som er åpne for individuell tolkning. Det er etter mitt syn en samfunnsnedbrytende tenkning. 

Jeg stusser over at en bibelskolelærer kan argumentere på en slik måte

Jeg stusser over at en bibelskolelærer kan argumentere på en slik måte. Jeg opplever at argumentasjonen er løsrevet fra de lover som Gud ga til Israelsfolket og som helt tydelig ligger prinsipielt til grunn for lovgivning i siviliserte land.  

Eksempelvis i 2. Mosebok 23,2–3 leser vi om likhet for loven: «Du skal ikke følge mengden i det som er ondt. Og du skal ikke vitne slik i en rettssak at du bøyer deg etter mengden og gjør rett til urett. Heller ikke fattig manns sak skal du pynte på.» Parallelt med dette står det i 3. Mos 19,5: «Du skal ikke holde med noen fordi han er ringe, og ikke gi noen rett fordi han er mektig.»

Tyveri 

I tråd med dette er det fullkomment irrelevant for tyveriet hvilke partipolitiske holdninger Moxnes har (det samme gjelder lønnsnivå og andre ting som Stene er inne på). Man kan ikke gradere lovbrudd basert på partipolitisk tilhørighet. Og hva mener Endre Stene med «ulike former for etikk» som vi skal «lære å forhandle om»? «En og samme rett skal gjelde for dere, den skal gjelde for den fremmede som for den innfødte. For jeg er Herren deres Gud», leser vi i 3. Mos 24,22.  

Det er fullkomment irrelevant for tyveriet hvilke partipolitiske holdninger Moxnes har

Som kristne skal vi selvsagt fastholde retten til sivil ulydighet og motstand i møte med lover og forordninger som går imot Guds uttalte vilje (Apg 4,19 og 5,29). Og vi skal, ikke minst, bruke våre juridiske rettigheter til å fastholde standpunkter som går imot tidsånden. Men ikke noe av det Stene skriver, antyder at det er slike situasjoner bibelskolelæreren adresserer. Han resonnerer rundt et erkjent tyveri, et brudd på et samfunnsnødvendig og bibelbasert straffebud.  

Bjelken og flisen

Jeg skal legge til at Stenes hovedpoeng var at han savnet «nødvendig ydmykhet og identifikasjon med eget liv» hos journalister og redaktører som rapporterte om eller kommenterte tyveriet. Med andre ord handler det da om Jesu bilde med bjelken og flisen (Matt 7,3; Luk 6,41–42). I innlegget etterlyser bibelskolelæreren også mer medlidenhet og viser da til Jesu respons i situasjonen med kvinnen som var grepet i utroskap (Joh 8,1–11). Men da er det viktig å være oppmerksom på at Jesus her ikke drar lovens ord i tvil eller antyder at lovbruddet i seg selv var mer eller mindre alvorlig alt etter hvilken person som begikk det. Det er særlig dette siste jeg oppfatter at Stene gjør.  

I Facebook-innlegget 24. juli der han kunngjorde sin avgang som leder for Rødt, forsøker ikke Bjørnar Moxnes på noen måte å relativisere lovbruddet. Tvert imot har han «ikke hatt noen fullgod forklaring» på hvorfor han stjal brillene. Så legger han avklarende til: «Det jeg derimot er helt sikker på, er at jeg har gjort noe galt, og det må jeg ta konsekvensen av.»

Det må ikke skapes tvil om at loven i seg selv er lik for alle

Konsekvensen som Bjørnar Moxnes tok, var å gå av som partileder. Jeg er enig med Endre Stene i at erkjente lovbrudd eller andre feilsteg hos mennesker med stor makt og tillit, ikke nødvendigvis må føre til deres avgang. Men det må ikke skapes tvil om at loven i seg selv er lik for alle. 

Først publisert i Sambåndet nr. 06/23, som kom ut 23. august.

MYNDIG: Sambåndet-redaktøren setter spørsmålstegn ved at ImF-styreleder Gabriel Pollestad (stående) viser til det allmenne prestedømme som avgjørende når lærespørsmål settes på spissen. FOTO: HELGE KLEVEN 

Myndig lekfolk – men under Skriften

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Er det riktig at lærespørsmål skal avgjøres ved flertallsavstemninger i medlemsmøter? Jeg sliter i alle fall med å se at det er bibelsk.

Et hovedankepunkt jeg har hatt med tanke på Den norske kirke (DNK), er at flertall og mindretall på Kirkemøtet avgjør hvilken lære DNK skal ha i ulike spørsmål. Mest markant de siste årene er vedtaket i 2016 om «kirkelig vigsel for likekjønnede par». Med 88 av 115 stemmer (76,5 prosent) vedtok Kirkemøtet å utarbeide ekteskapsliturgi «som inkluderer likekjønnede par». 

Det er ikke uten bekymring jeg registrerer at samme prosedyre nå gjør seg gjeldende i indremisjonsland. I løpet av kort tid har to forsamlinger vedtatt at kvinner er valgbare til eldsteråd. Det er stikk i strid med rådet fra ImF sentralt, som begge forsamlingene er en del av. Sist skjedde dette i Fredheim Arena i Sandnes. 18. april stemte et flertall på 93 av 131 stemmeberettigede (70,99 prosent) for å endre loven om eldsterådets sammensetning.

Det er ikke uten bekymring jeg registrerer at samme prosedyre nå gjør seg gjeldende i indremisjonsland   

I en artikkel 20. april (lenke krever innlogging) stilte Dagen de to øverste lederne i ImF sentralt følgende betimelige spørsmål: «Hva tenker du om at et demokratisk flertall styrer teologiske beslutninger i forsamlinger?» Styreleder Gabriel Pollestad ble sitert slik: «I utgangspunktet er jeg veldig for at nettopp demokratiet skal avgjøre læregrunnlaget i forsamlingen. Så lenge vi legger opp til at de som er medlemmer skal ha en stemme inn i fellesskapet, er vi nødt til å stå på den linjen.»  

Svaret fra ImF-leder Runar Landro ble gjengitt slik: «Dette har vært Indremisjonsforbundets praksis hele tiden. ‘Det alminnelige prestedømmet’ har vært øverste organ så lenge vi har eksistert, også da det ble åpnet for kvinner i hovedstyret i 2007. (…) Så kan man spørre om det er eneste måte å forstå Bibelen på når det gjelder avgjørelse i læresaker.»

Det går an å tolke disse svarene som ansvarsfraskrivende. 

Det går an å tolke disse svarene som ansvarsfraskrivende. Slik også eldsterådsleder Reidar Røyland i Fredheim Arena antyder i ImF-podkasten Lydbåndet, er spørsmålet hvor langt et tilstrekkelig stort flertall rundt omkring i indremisjonsland vil være villig til å gå i andre lærespørsmål som måtte komme opp. Vil det neste slaget også i ImF handle om grensene for seksuelt samliv? 

Til Misjonsrådet i juni 2021 la daværende forsamlingskonsulent Runar Landro fram et notat om en tiltenkt tilsynstjeneste i ImF. Et utvidet dokument ble lagt fram for ImF-styret 11. september 2021. Her viser Landro blant annet til Apg 15 og det vi ofte omtaler som apostelmøtet i Jerusalem. Det oppsto strid om hvorvidt omskjærelse var et frelsesspørsmål for ikke-jøder som var kommet til tro på Jesus. I v. 2 leser vi: «Det ble da bestemt at Paulus og Barnabas sammen med noen andre av dem, skulle dra opp til apostlene og de eldste i Jerusalem og legge dette spørsmålet fram for dem.» 

Dokumentet som bærer den talende tittelen «Det som fremdeles er ugjort», gir også bakgrunn for siste del av Landros svar som er sitert ovenfor. Landro skisserer blant annet et «tilsyn på tvers» som han, etter modell av apostelmøtet, tenker skal ivareta en felles forståelse av Guds ord.  

«Det finnes mye god teologisk kompetanse på våre mange bedehus. Men vi får stadig henvendelser med forespørsler om hjelp og veiledning knyttet til utfordringer i forbindelse med teologiske spørsmål. Og uten å overdrive utfordringene vår tid har på dette feltet, er det ikke til å legge skjul på at behovet for slik veiledning bare øker. Det er derfor helt naturlig at det legges til rette for en tjeneste og et tilsyn hvor dette ivaretas», skriver Landro.  

I et vedlegg foreslår Landro å opprette et fagråd hvor tilsynsmenn skal møtes for å «stadig bedre istandsettes til sin tjeneste». I tillegg skal fagrådet bestå av personer med særlig kompetanse innen blant annet teologi. Fagrådet kan dermed være åpent for begge kjønn. 

I dokumentet viser Runar Landro også til at Misjonssambandet, i forslag til ny organisasjonsstruktur, tar med et nasjonalt tilsynsråd som skal ivareta «det helhetlige tilsynet» i organisasjonen, slik Landro forstår det. Ny struktur ble vedtatt på generalforsamlingen til Misjonssambandet i juli 2022.  

Landros notat ble godt mottatt på styremøtet i ImF i september 2021. I beslutningen heter det blant annet at styret ønsker å ta dokumentet «med videre i dialog med andre organisasjoner, samt som en del av organisasjonsprosessen i ImF». Her kan altså styret nå se hen til et nylig vedtak i Misjonssambandet.

Vi må kanskje være villig til å nyansere synet på hvor langt det allmenne prestedømmet strekker seg.  

Misjonssambandet har fortsatt en annen – og mer toppstyrt – struktur enn ImF, og jeg tar ikke til orde for at ImF skal endre seg i den retning. Men det Bibelen forteller oss om hvordan lærespørsmål ble behandlet i den første kristne menighet, må gis sin egen tyngde, uavhengig av strukturer ellers. Da må vi kanskje også være villig til å nyansere synet på hvor langt det allmenne prestedømmet strekker seg. At vi alle er «prester», betyr ikke at vi alle har samme nådegaveutrustning. Også «det myndige lekfolk» er bundet av Bibelen.

Først publisert i Sambåndet nr. 5/23, som kom ut 21. juni.

VIGELAND: 20. mai var om lag 1400 mennesker samlet til vekkelsesmøte i Lindesneshallen. FOTO: PETTER OLSEN

Hvor to eller tre er samlet

/0 Kommentarer/i , , /av

Det som skjer på Vigeland i Lindesnes kommune, er gledelig og gir grunn for refleksjon.

Fra et utgangspunkt på mellom ti og 15 personer på ett søndagsmøte i måneden, er normisjonsbedehuset på Vigeland blitt for lite til å romme alle som nå søker til møtehelgene. Da nettavisen Verdinytt var til stede fredag 14. april, hadde godt over 200 funnet veien. Fra og med 15. april ble møtene flyttet til Betania, tilhørende De frie evangeliske forsamlinger og med en kapasitet på 500. Som Verdinytt skriver, tilsvarer det nesten en tredel av innbyggertallet i sørlandsbygda. Helgen 19.-21. mai ble møtene flyttet enda en gang, nå til Lindesneshallen, med 1400 frammøtte.

Les også: Tror Gud har en plan på Vigeland.

Det som begynte med ett møte i november i fjor, har blitt til jevnlige møtehelger fra februar av. I lange ettermøter søker mennesker frelse og fornyelse, og folk forteller om helbredelser. Geir Norum fra bedehusstyret sier han ikke kan huske lignende tilstander på huset de siste 30 årene. 

Da jeg leste om utgangspunktet for vekkelsen på Vigeland, kunne jeg ikke unngå å sammenligne med en møteuke jeg selv fikk ha på fem bedehus i Sogn og Fjordane uken før Den stille uke. Min eldste sønn og jeg la jeg ut i bobilen fra Bryne i et overraskende snøvær.  Ut fra det vi kunne anta på forhånd, var møteflokkene små – akkurat slik som på Vigeland – og slik ble det da også. Vi kom til bedehus der det hadde gått måneder siden sist det var møte. I sørlandsbygda var de noe bedre stilt, men de hadde de ikke hatt møtehelg siden før koronaperioden. 

Vi fikk ha «tradisjonelle» møter på Brekke, Løland, Kalvåg, Bremanger og Holmedal. Det skjedde tilsynelatende ikke «noe spesielt» på møtene, men Guds ord ble forkynt i evangeliske sanger, tale og enkle vitnesbyrd, og vi samlet oss rundt bordet til kvelds- eller kaffemat etterpå. Et privilegium å få være Ordet nær og mennesket nær! 

LØLAND: Ordet vender ikke tomt tilbake, heller ikke når det forkynnes på små bedehus i dype fjordarmer på Vestlandet, skriver Sambåndet-redaktøren. FOTO: JOHN INGVE OLSEN

«Møtestilen» på Vigeland beskrives på samme måte å være enkel. I en bloggpost Dagen refererer til, skriver Terje Høyland fra normisjonsbaserte Imi-kirken blant annet: «Det er nydelig å være i et sterkt nærvær av Gud, men det er også krevende for noen av oss. Musikkstilen er annerledes og var mye utbredt for 40–50 år siden (…) Men Gud smiler og ler. Det er som han har gjort det med vilje slik at nettopp vi som tenker at vi forstår oss på Gud og kirkevekst, må lære det helt enkle rop som Gud kaller oss med gjennom et bedehus på Sørlandet: ‘Gi meg rom! Gi meg rom i ditt liv, gi meg rom i deres gudstjenester, gi meg rom til å være Gud.’ Og veldig fort om du er på møte på Vigeland bedehus, blir du klar over at Gud mener alvor når han sier Han vil bruke alt og alle!» 

Det er ikke nødvendigvis det velregisserte opplegget det kommer an på

Jeg fryder meg over dette, for det sier oss noe forskrekkelig viktig. Det er ikke nødvendigvis det velregisserte opplegget det kommer an på. Gud kan gjøre noe på et landsens bedehus med begrensede menneskelige og økonomiske ressurser. Det vi så ofte siterer som en trøst når mange stolrekker står tomme – Jesu ord om at «hvor to eller tre er samlet i midt navn, der er jeg midt iblant dem (Matt 18,29) – beskriver en virkelighet.  

For hvordan er det næringslivsleder og sangevangelist Arthur Robertsen forklarer det som skjer på Vigeland? «Vi merket med en gang at alle var samlet og ville oppleve mer av Jesus. Og det som skjer når du vil oppleve mer av Jesus, er at da kommer Han», sier Robertsen til Verdinytt.  

Jeg tror det blant annet handler om holdningen vi går til møter og gudstjenester med

Jeg tror det blant annet handler om holdningen vi går til møter og gudstjenester med. Tenker vi over at vi dypest sett går til et møte med Jesus? Lar vi det synke ned i oss at den treenige, allmektige Gud som har skapt oss, ønsker fortrolig samfunn med oss og har bruk for den som har bruk for Ham? Vår Gud er en Gud som har åpenbart seg, gjennom Jesus og gjennom Ordet. Ved Den hellige ånd er han til stede når vi låser opp bedehusdøra og slår på mikrofonen.  

Oppfordringen fra Jesaja (55,6–11) ringer i ørene: «Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær! (…) Ja, likesom regnet og snøen faller ned fra himmelen og ikke vender tilbake dit, men vanner jorden og får den til å bære og gro, så den gir såkorn til såmannen og brød til den som eter, slik skal mitt ord være, det som går ut av min munn. Det skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil, og ha fremgang med alt som jeg sender det til.»

I et av verdens mest sekulariserte land kan det fremdeles skje der hvor ryktet om Jesus holdes levende

Det er dette som nå skjer – synlig – på Vigeland, hvor de inntil nylig strevde med å opprettholde virksomheten. Og i et av verdens mest sekulariserte land kan det fremdeles skje der hvor ryktet om Jesus holdes levende. Midt i misjonsstrategiske beslutninger om hva som er riktig å videreføre av bedehus og virksomhet – for eksempel i dype fjordarmer på Vestlandet – er det altoverskyggende viktig å være oppmerksom på det.  

Dette er en oppdatert versjon av Synspunkt-artikkelen som først ble publisert i Sambåndet nr. 4/23.

Podkast: Hva er vekkelse, og hva gjør det med oss? (Lydbåndet)

          

MOTSTRIDENDE: Forfatter Tore Renberg (bildet) opptrer inkonsekvent i sin hellige vrede, mener Sambåndet-redaktøren. FOTO: SIGNE CHRISTINE URDAL/WIKIMEDIA COMMONS

Rop fra det rene berg

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR «Det jeg skrev, det skrev jeg», sa Pilatus – og motsto press fra sin samtids «sensitivitetslesere». I vår tid noterer vi oss at profilerte forfattere framstår like standhaftige på sine egne skrevne ords vegne. Spørsmålet er om de forstår konsekvensen av det.

16. februar publiserer forfatter Tore Renberg et langt innlegg på Facebook-profilen sin, som har 24.000 følgere. Det handler om at flertallet i Stavanger bispedømmeråd i en høringsuttalelse har gått inn for at det fortsatt skal være mulig å vektlegge samlivsform ved utlysning av stillinger. Det er helt i tråd med likestillings- og diskrimineringsloven å gjøre det, men de fleste bispedømmer har valgt det bort. Innlegget får stort oppslag i Stavanger Aftenblad samme dag.

Renberg er voldsomt uenig med bispedømmerådets flertall, noe han selvsagt er i sin fulle rett til. Det interessante er forfatterens analyse av hva som ligger bak flertallets stemmegivning. Renberg mener årsaken er å finne i reformasjonens fem s-er, og da særlig «Sola Scriptura» – «Skriften alene». Dette prinsippet har ledet til at 68 stater kriminaliserer homofili, og at åtte anvender dødsstraff, resonnerer forfatteren (uten å nevne at de færreste kristne vil støtte noe slikt, og at mange av disse nasjonene er ikke-kristne). 

«Uten belegg i en kirkeautorisert tekst, med Gud som direkte avsender, ville ingenting av dette være mulig», fastslår Renberg. «Skriften alene»-prinsippet har ifølge forfatteren ledet til en tenkning om at «Bibelen er Guds eget ord til oss. Det er den autoritative standard for den kristne lære» og «Guds lovverk». Og han fortsetter: «Dette er ikke det pietistiske uvesenet (…) dette er grunnsteinen i vår lutheranisme, vår religion. Det tar bare litt tid å få øye på det.»

Det Renberg i realiteten gjør med sin henvisning til «Skriften alene», er å gi bispedømmerådets flertall legitimitet 

Slik mener altså Tore Renberg at de som utgjør flertallet i Stavanger bispedømmeråd, er motivert i sin tenkning rundt samlevende homofile (Renberg nevner ikke heterofile samboere, som ville vært like relevant å trekke inn). Fordi flertallet tenker slik, kan ikke Renberg «sette beina mine» i Stavanger domkirke, som han skriver. Og forfatteren varsler at han vil bryte et planlagt samarbeid om et påkostet musikkverk knyttet til domkirkens 900-årsjubileum.  

Det Renberg i realiteten gjør med sin henvisning til «Skriften alene», er å gi bispedømmerådets flertall legitimitet. Selv om karakteristikken «bokstavtro bibelryttere» er negativt ment, indikerer Renberg at de fem tar Bibelen på alvor. I neste omgang karakteriserer forfatteren dem imidlertid for «kjærlighetsforakterne». Dersom Bibelens ord taler imot homofilt seksuelt samliv, som er saken her, bør de fem forkaste det reformatoriske prinsippet, slik vi må forstå Renberg.  

18. februar kommer nyheten om at det britiske forlaget Puppin har gjort hundrevis av endringer i Roald Dahls barnebøker. Eksempelvis skal «tjukk» erstattes med «enorm» og «stygg» byttes ut med «ekkel». Det var såkalte «sensitivitetslesere» i forlaget som hadde anbefalt endringene, og begrunnelsen var at bøkene «fortsatt kan bli satt pris på av alle».

Utfra det Renberg hadde skrevet to dager tidligere, skulle man tro at han hadde forståelse for dette. Dersom bispedømmeflertallet hadde lagt samme tanke til grunn som «sensitivitetsleserne», ville de jo ikke ha ønsket å kunne legge vekt på søkernes samliv, kunne man tenke. 

Men nei. 21. februar rykker Renberg på ny ut på Facebook. «Jeg er ikke alene om å synes at den nye bølgen av sensur-iver er historieløs og en fiende av det frie ordet. Fra ubehagelig mange kanter (…) kommer det en nyvunnet moralisme som blant annet får utslag i et ønske om rense historien for dens, sett med våre øyne, klanderverdige språkbruk og holdninger. Hvordan lære om, og av, historien hvis den er blankpolert etter våre renhetsideal», spør Renberg – og han spør godt!

Inspirert av forfatterkollega Ingvar Ambjørnsen har Renberg skrevet til Forlaget Oktober med ønske om å få kontraktfestet «en full reservasjon mot slik praksis i kommende og tidligere utgaver av mine bøker». Og forlagsredaktør Geir Gulliksen er ikke sen med å forsikre at «den slags holder vi slett ikke på med!», og at e-posten fra Renberg skal henges i glass og ramme på veggen. 

Renberg ser tydeligvis ikke den himmelropende inkonsekvensen

På den ene siden henger altså Tore Renberg ut «de bokstavtro bibelrytterne» fordi de ikke vil forandre Bibelens ord for seg til behag for samlevende homofile jobbsøkere. På den andre siden beskriver han det å gjøre endringer i skjønnlitterære verk begrunnet i at alle skal kunne sette pris på dem, som moralisme og et ønske om å fjerne det som samtiden ser på som klanderverdige holdninger. Renberg ser tydeligvis ikke den himmelropende inkonsekvensen, og det selv om tidsrommet bare er på fem dager. 

I Facebook-gruppen Religionskritisk debattforum, med 6000 medlemmer, ble det for få år siden gitt uttrykk for et ønske om å «gå til søksmål mot forlagene som har gitt ut Bibelen og Koranen, på grunnlag av brudd på lovene om diskriminering og hatefulle ytringer». Det er godt at vi som konservativt kristenfolk nå har bokstavtro forfattere på vår side dersom slike forsøk på «nyvunnet moralisme» (og misforstått juss) skulle bli satt på spissen. 

Først publisert i Sambåndets marsutgave, som kom ut 29. mars.   

Les også: I vinden (leder om Fosen-sakens betydning for foreldreretten)

BLIKK PÅ NY SJEF? Torgeir Lauvås (t.v.) blir ny generalsekretær etter Erik Furnes (t.h.) dersom Lauvås selv vil, tror Sambåndet-redaktøren. FOTO: PETTER OLSEN

En av disse kan bli «fast» general

/5 Kommentarer/i , , , /av

KOMMENTAR  Her er min liste og vurdering akkurat nå over kandidater til stillingen som generalsekretær i ImF fra 2025. Én person peker seg ut.

Erik Furnes går av som generalsekretær i ImF til våren. Sambåndet har skrevet at ImF-styret har hatt et dusin navn på blokka som de ønsket å spørre om å bli ny general. Styreleder Gabriel Pollestad bekrefter at styrets ansettelsesutvalg så langt ikke har fått positive svar.  

Oppdatert: 21. desember gikk styrelederen ut med en midlertidig løsning.

For hva det er verdt, kommer jeg med noen tips fra redaktørkrakken, vel vitende om at noen på den følgende lista allerede kan ha blitt spurt og kanskje også sagt nei. Her får de muligheten til å ombestemme seg.

Her får de muligheten til å ombestemme seg   

I om lag to og et halvt år var daværende leder for ImF-Ung, Andreas Evensen, assisterende generalsekretær i ImF. Han ville åpenbart ha blitt vurdert for et opprykk nå, men på Erik Furnes’ anbefaling søkte han – og fikk – den viktige rektorjobben på Bildøy bibelskole. Jeg holder det for utelukket at Evensen skulle kunne vende tilbake til ImF etter noen få måneder i rektorstolen.

Jeg holder det for utelukket at Andreas Evensen skulle kunne vende tilbake til ImF etter noen få måneder   

Da er min soleklare favoritt nåværende kretsleder i ImF Rogaland, Torgeir Lauvås. Han nyter den nødvendige tillit både «på grasrota» og blant tillitsvalgte og ansatte i alle ledd. Han var i mange år omreisende forkynner, og han står fortsatt på talerstolen. Han er solid plantet i lokalt forsamlingsliv og har vist seg som nytenkende og modig.

At kretslederne valgte Lauvås til å takke av Erik Furnes på deres vegne under Lederkonferansen (bildet), sier også sitt. Aldersmessig er Torgeir Lauvås i begynnelsen av 50-årene og er dermed yngre enn Furnes.

Om Torgeir Lauvås selv vil, tror jeg han blir den nye generalsekretæren i ImF  

Når styreleder Gabriel Pollestad bekrefter at flytting til bergensområdet ikke vil bli satt som et ufravikelig krav, er et mulig slikt hinder ryddet av veien. Om Torgeir Lauvås selv vil, tror jeg han blir den nye generalsekretæren i ImF. 

Om Lauvås ikke vil, er situasjonen vidåpen. Jeg mener det likevel vil være umulig for styret å ansette en mann – for det er det vi snakker om – som er uenig i ImFs nå video-understrekede syn på menn og kvinners tjeneste. Det ville ha diskreditert både Erik Furnes, styret selv og lære- og tilsynsrådet. Alene det gjør at en markant person som kretsleder i ImF Sunnmøre, Johan Halsne, er uaktuell for stillingen som generalsekretær.

Alene det gjør en markant person som Johan Halsne uaktuell  

Ser vi på resten av kretslederkorpset, kan Vegard Hetlebakke i Nordhordland nevnes. Han har bred erfaring innen ImF og er en godt likt forkynner. Sondre Johannes Orrestad i Sogn og Fjordane kan være en joler. Han har markert seg på de to siste generalforsamlingene og har uttalt endringsvilje.

Jeg er uenig med ham i hans iver etter å slå ImF sammen med Misjonssambandet  

Torgeir Skrunes er tidligere, og påtroppende, kretsleder i ImF Sør, og han har ellers vært tilknyttet ImF som forkynner. Jeg er uenig med ham i hans uttalte iver etter å slå ImF sammen med Misjonssambandet, men vil ikke utelukke ham av den grunn. 

Jarle Mong var 1. varamann til ImF-styret i forrige periode og er gjenvalgt til lære- og tilsynsrådet. Han har også vært med i kretsstyret for ImF Rogaland. Læreren på Framnes KVGS er en dyktig forkynner og ditto skribent. Hans fortid som fotballspiller gir ham innpass i miljøer også på utsiden av misjonen, og han har barn i «Awana-alder». 

Høyt utdannede Vegard Soltveit har sagt opp stillingen som generalsekretær i Israelsmisjonen. Han har vært ungdomsarbeider og styremedlem innen ImF og sitter på svært nyttig erfaring fra en beslektet organisasjon. Han har riktignok fått seg ny jobb, utenom kristensektoren.  

Fra forsamlingsnivået vil jeg trekke fram Svein Arne Fasseland. Han har fortid som forkynner og var leder for ImF-arbeidet på Bryne i en periode med betydelig endring. Fasseland har et stort kontaktnett. 

Skolesektoren

Assisterende rektor på Sjøholt folkehøgskole, Ruben Lie Monsen, var i noen år forkynner i ImF og tok på alvor tanken om å bosette seg på et sted med mindre kristen virksomhet. I likhet med Mong kan han appellere til det viktige familiesegmentet. 

Fra skolesektoren trekker jeg også fram Øystein Engås. Han er kjent som tidligere leder for NLM Norge – og som «tapende finalist» da Øyvind Åsland ble generalsekretær i Misjonssambandet – men er i dag rektor på indremisjonseide Møre barne- og ungdomsskule Ålesund. Engås har erfaring fra endringsprosesser i NLM, noe som kan være svært nyttig i det arbeidet ImF nå er inne i.

En annen skolemann er Reidar Røyland. Han hadde en tydelig stemme som nestleder i ImF-styret, men har vært mindre synlig etter at han gikk ut av styret. 

Tor Helge Fagermoen er et NLM-navn som jeg vet er spilt inn til styret. Han har internasjonal erfaring, fra lagsbevegelsen, og vil også i større grad enn andre kunne se på ImF med friske øyne. 

To bunnsolide ImF-ere er Asle Hetlebakke og Kjell Hauan, sistnevnte nettopp gjenvalgt som nestformann i ImF-styret. De har begge erfaring som kretsledere.

Erfarne er også Fredheim-pastor Runar Landro og tidligere Bildøy-rektor Gunnar Ferstad, men alder og uttalte personlige preferanser taler imot. (Se lenke øverst i artikkelen.)    

Dagen-redaktør Tarjei Gilje er spilt inn til ImF-styret. Gilje er analytisk og klartenkt og har også erfaring som eldste.  

I Laget og Ungdom i oppdrag er henholdsvis Karl Johan Kjøde og Andreas Nordli generalsekretærer. Nordli er mye brukt som taler og mentor i ImF-sammenheng, mens Kjøde har god kontakt med ungdom og viktig erfaring med tenkning rundt tros- og ytringsfrihet.  

Daglig leder for Tro & Medier, Jarle Haugland, var i åtte år ansatt i Bergens Indremisjon og er en strateg med gode evner innen kommunikasjon. At han nylig har flyttet til Sørlandet trenger ikke å utelukke ham.     

ImF-styret lar seg bistå i rekrutteringsarbeidet av Edvard Thormodsæter i Human. Kanskje den tidligere styrelederen i Bergens Indremisjon, og nåværende styreleder for Bildøy bibelskole, i stedet kan spørres om selv å ta jobben? 

I ledergruppa i ImF sentralt finner vi Kenneth Foss.  Den tidligere ImF-Ung-lederen har et stort kontaktnett og god oversikt. Han har evne til å organisere og også til å tenke strategisk.  

Endringsprosessen i ImF gjør det ikke enklere å ansette ny toppleder. Vi må be høstens herre om å drive arbeidere ut til sin høst.  

Først publisert i Sambåndet 12/22, som kom ut 21.12.22. Bladet ble sendt til trykking 14.12.22, og artikkelen er ikke endret når den nå publiseres digitalt.                 

FELLESMØTE: Fordeling av oppgaver mellom region og sentralledd ble diskutert på Gardermoen i september. FOTO: PRIVAT 

Splittet om endring

/0 Kommentarer/i , , /av

ANALYSE De som jobber med hvordan indremisjonsfamilien skal organiseres i framtiden, er nå delt omtrent på midten mellom det som kalles nettverksmodellen og regionmodellen. Sistnevnte har utviklet seg til å bli en blanding av begge. 

Arbeidet springer ut av vedtak på generalforsamlingen (GF) i 2019. Alle ti kretser i ImF ble bedt om å gå inn i en forpliktende prosess for å «finne fram til ein mest mogleg tenleg organisasjon og struktur for å nå lengst mogleg med vårt misjonsoppdrag». Konkret ble kretsene anbefalt å peke ut hver sin arbeidsgruppe «med mandat og mynde til å gå saman i eit felles læringsfellesskap». Oppdraget var å (1) skape en mest mulig felles forståelse for nåsituasjonen, (2) kartlegge behov og ressurser og (3) «arbeide fram konkrete tiltak for å styrke samhandling og betre utnytting av dei ressursane vi har i fellesskapet». 

Vedtak i saken skulle egentlig gjøres på GF i 2022, som var 5. november. Men koronapandemien gjorde det vanskelig å samles, og ImF-styret vedtok å utsette behandlingen til en ekstraordinær generalforsamling. Deretter må saken opp på kretsårsmøtene igjen.  

De kretsvise gruppene har jobbet med de tre punktene ovenfor. Som observatør synes jeg det har vært vanskelig å få grep om hvordan arbeidet står. I høst har jeg derfor forsøkt å orientere meg. I bildet som da framstår, er en modell som bygger videre på dagens struktur, nå ute av diskusjonen – i den grad den har vært med. Man står da tilbake med to modeller – region og nettverk.  

På siste fellessamling mellom alle de kretsvise gruppene, 16.–17. september, ble det gjennomført en uformell avstemning mellom disse to modellene. Her viste resultatet omtrent dødt løp. I månedene før dette møtet ble det også holdt regionale samlinger. Gruppene valgte selv hvem de ville møtes med, og noen la nok mer vekt på sammensetningen enn andre. Men hovedhensikten var å bli bedre kjent med hverandre og orientere om status.  

På årets GF ble det ryddet plass til et gruppearbeid om disse modellene, slik at de kretsvise gruppene kunne ha noen signaler med seg i det videre arbeidet. Tre ressursgrupper, bestående av ansatte, skal over nyttår legge fram utredninger om hvordan økonomi, skole og leirsteder kan organiseres i de ulike modellene. Det vil ventelig være viktig for de kretsvise gruppenes endelige konklusjon. Neste fellesmøte mellom gruppene er i mars. I mellomtiden skal gruppelederne møtes digitalt. Noen grupper er kommet lengre enn andre i å gjøre seg opp en mening.   

På GF fikk delegatene en presentasjon av hvordan man ser for seg henholdsvis en region- og en nettverksmodell. I en nettverksstruktur er hovedtanken at like enheter, så som foreninger/forsamlinger, leirsteder og skoler, søker kontakt med tilsvarende enheter andre steder, i steder for at de – som i dag – henvender seg oppover et nivå. Noen enheter har mer ressurser enn andre på et område, og blir ressursenheter. Dermed trenger ikke alle å være eksperter på alt.  

I denne modellen er kretsen borte. De ansatte herfra skal jobbe med å sette folk i kontakt med hverandre og skape forbindelser. ImF sentralt beholdes i hovedsak likt som i dag. 

I regionmodellen beholder man et koordinerende mellomledd – regionen – men de lokale enhetene innenfor hver region skal likevel jobbe i nettverk, slik som beskrevet ovenfor. En prøver med andre ord å kombinere den litt radikale nettverksstrukturen med noe som er mer kjent. Det er flere varianter av denne modellen, der oppgavene som ImF sentralt har i dag, i større eller mindre grad er fordelt på regionskontorene.

Med regionmodellen håper man nok å få gjennomslag i organisasjonsdemokratiet for i alle fall noe endring, i stedet for å satse på å ta skrittet til nettverksmodellen fullt ut  

Slik det framstår for meg, er regionmodellen blitt et kompromissforslag, forstått på den måten at man beholder et geografisk utvidet kretsledd for å skape mer trygghet i misjonsfolket. Dermed håper man å få gjennomslag i organisasjonsdemokratiet for i alle fall noe endring, i stedet for å satse på å ta skrittet til nettverksmodellen fullt ut. Det kan føre til at effekten av endringen blir mindre. 

På GF påpekte utsending fra Bergens Indremisjon, Njål Skrunes, at han i begge modellene savner en avklaring om hvor arbeidsgiver- og personalansvaret skal ligge. I en misjonsorganisasjon er det også en tilleggsdimensjon i dette som han beskrev som kallsretten. Den som ansetter, har også et ansvar for å føre åndelig tilsyn. Og den som har kallsretten, må vite om det er økonomisk grunnlag for å kalle en person til en tjeneste. Ting henger sammen, og Skrunes mente at dette burde ha vært avklart i starten av prosessen, uavhengig av modell. 

Om timeplanen skal følges, ligger det an til en spennende vinter og vår i indremisjonsfamilien.

Oppdatert 13. desember: Etter det jeg forstår, heller minst to av de kretsvise gruppene akkurat nå mot status quo – altså at man beholder dagens tredelte grunnstruktur med lokallag, krets og forbund. 

Først publisert i Sambåndet nr. 11/22, som kom ut 17. november.

TILTRENGT: Erik Furnes sender et tiltrengt og takknemlig signal om åpenhet også om det vanskelige. Og det i en sammenheng som ikke alltid viser seg å være så begeistret for akkurat det, skriver redaktør Petter Olsen. Bildet er fra Lederkonferansen i 2019 og brukes første gang her. FOTO: PETTER OLSEN  

Ikke noen søndagsskole

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Åpenheten som Erik Furnes viser i forbindelse med oppsigelsen som generalsekretær, har stor verdi for en organisasjon som ImF.

Kl. 11.03 onsdag 14. september publiserte sambåndet.no nyheten om oppsigelsen. Kort tid etterpå var saken plukket opp av nettavisene til Dagen, Vårt Land og Norge i dag. 

Erik Furnes gjør det klart at han sier opp etter «ei samla vurdering». Det er en mye brukt formulering. Men Furnes konkretiserer, for det er flere momenter ligger til grunn for vurderingen. Det første momentet er tidsmessig. Furnes har sittet 13 år i stillingen, tre år mer enn han selv så for seg da han begynte i august 2009. Det andre er familiært og knyttet til en endret situasjon i den nære familien. 

Poenget mitt er at om han ville, kunne Furnes ha stoppet her. Disse to grunnene ville vært nok til å forklare oppsigelsen – i den grad generalsekretæren har noe krav på seg til å avgi en offentlig forklaring. Men Erik Furnes legger til et flerleddet tredje moment, som gjelder forholdet til organisasjonen ImF og mennesker som på ulikt vis har en relasjon til den. Dette merker jeg meg med stor interesse. 

Generalsekretæren finner det rett å si opp både av «omsyn til meg sjølv og til organisasjonen», framholder han. Og igjen konkretiserer Furnes, for dette handler om «den slitasje eg merkar når det gjeld tillit og relasjonar». Når Vårt Land ber om utdypning av denne sistnevnte formuleringen fra sambåndet.no, påpeker Furnes at lederrollen har en kostnad: «Noen saker finner sin løsning, og folk aksepterer situasjonen, men det er også noen ting som ikke lar seg løse. Det får konsekvenser for relasjoner og tillit».

Generalsekretæren nevner ikke eksempler, og det skal også jeg la ligge her. Det viktigste er nemlig at han sier dette, ikke hvilke konkrete eksempler han tenker på. 

Når Dagen spør om samme formulering, går generalsekretøren et stykke lenger. Han siteres indirekte på at «flere saker over flere år har gjort at han ikke lenger opplever det hensiktsmessig å fortsette som leder». Forutsatt at dette er riktig gjengitt, berører det meg.  

I et direkte sitat utdyper Furnes med at generalsekretæren «skal påse at mennesker blir håndtert på en måte som gjør at misbruk av makt ikke skal skje (…). Det er varslinger og saker som må håndteres». På spørsmål om hvorvidt Furnes opplever å ha tillit i organisasjonen, svarer han at han generelt opplever å ha tillit «blant kretser og ledere i forsamlinger. Det «handler mer om forhold til enkeltmennesker», forklarer han.

Igjen: Konkrete eksempler er unødvendig, ærligheten om at de finnes, er det viktige. 

Dette er altså det som er offentlig kjent om bakteppet for formuleringen «den slitasje eg merkar når det gjeld tillit og relasjonar». Og dette tredje leddet i begrunnelsen for oppsigelsen oppleves enda sterkere når vi tar med kallstenkningen i misjonen – at et indre kall bekreftes av et ytre. Da generalsekretær-jobben ble ledig i 2008, satt Furnes som formann i forbundsstyret og kretsleder for Sunnmøre Indremisjon. Han søkte ikke på jobben som generalsekretær, men forbundsstyret kalte ham til stillingen i form av et enstemmig vedtak i september samme år. «Grunnen til at eg har sagt ja er at for det første at det har vore ei tydeleg samling om mitt kandidatur. Det opplever eg som eit sterkt kall», sa Furnes til sambåndet.no 15. september 2008.  

Han hadde altså det viktige ytre kallet i ryggen da han begynte i jobben. Og dette kan vi på et vis si ble fornyet av det samme organet – ImF-styret – to ganger. Første gang da Furnes tok opp med styret i 2018 at han nærmet seg de ti årene han selv hadde sett for seg i jobben. Andre gang da han i vår ble bedt av ImF-styret om å fortsette i alle fall fram til den ekstraordinære generalforsamlingen i november neste år. 

Ser man på forholdet til organisasjonen isolert, tror jeg noen misjonsfolk da vil kunne tenke at Furnes burde ha gått med på å stå et år til. At han likevel finner det nødvendig å sette sluttstrek tidligere, blir jeg – igjen – berørt av.  Han sier rett ut at han «har ikkje naudsynt energi og motvasjon til å halde fram».  

Nå skal vi ikke overdramatisere dette. Erik Furnes har gjort det klinkende klart at han mest av alt kjenner på takknemlighet, og at han ikke føler på bitterhet overfor noen. Men ikke minst i en misjonsorganisasjon, der forventning til lojalitet og personlig oppofrelse kan være høy, sender Erik Furnes et sterkt signal med sin vektlegging av «den slitasje eg merkar når det gjeld tillit og relasjonar». 

Ikke minst i en misjonsorganisasjon, der forventning til lojalitet og personlig oppofrelse kan være høy, sender Erik Furnes et sterkt signal

For hva det er verdt, tror jeg han gjør helt rett i å vektlegge det i nettopp en stilling som generalsekretær. Og ved å legge det offentlig fram, sender han også enda et tiltrengt og takknemlig signal – om åpenhet også om det vanskelige. Og det i en sammenheng som ikke alltid viser seg å være så begeistret for akkurat det.  

Den mektige partisekretæren Haakon Lie sa en gang at «Arbeiderpartiet er (…) ikke noen søndagsskole.» Det er kanskje synd å si det, men det er ikke misjonsorganisasjoner alltid heller. 

Først publisert i Sambåndets papir-/e-blad-utgave for oktober. Etter ønske fra redaksjonen i Dagen er artikkelen også publisert på dagen.no, 04.11.22 (lenke krever innlogging).

Flere meningsbærende artikler fra Sambåndet finner du her.