RADIKALT: Forsamlingssatsing forutsetter at bedehusfolket må tenke radikalt nytt med tanke på sin givertjeneste, og det er min påstand at givertjenesten i våre forsamlinger i liten grad svarer på behovene, skriver Erik Furnes. ILLUSTRASJONSFOTO: Christian Dubovan, unsplash.com

Forsamlingsarbeid med bremsene på?

/0 Kommentarer/i , , /av

For noen år siden var det til dels kraftige brytninger i bedehusland rundt temaet forsamlingsbygging. I dag er det så å si ingen i våre sammenhenger som problematiserer at vi må satse på dette, og vi ser at optimisme og engasjement er tent som følge av en ny satsing på forsamlinger med et helhetlig tilbud […]

For noen år siden var det til dels kraftige brytninger i bedehusland rundt temaet forsamlingsbygging. I dag er det så å si ingen i våre sammenhenger som problematiserer at vi må satse på dette, og vi ser at optimisme og engasjement er tent som følge av en ny satsing på forsamlinger med et helhetlig tilbud til barn, unge og voksne. Stadig flere sier: «Ja, vi vil satse på bedehusforsamlingen som vårt åndelige hjem!»

Men hva betyr det egentlig? Når en nå velger åndelig lederskap, er vi da villige til å underordne oss det lederskapet, slik Bibelen formaner oss? Når en legger opp til en planmessig og fast struktur for forsamlingsmøter/gudstjenester, prioriterer vi da å være en del av forsamlingslivet, eller kommer hytta, reiser og andre fritidsaktiviteter først? Når en ønsker å bruke mer ressurser på forsamlingsarbeidere og mer tjenlige lokaler for ulike barnegrupper, hvilken konsekvens har det for vår givertjeneste? Jeg spør igjen: Hva betyr det egentlig at vi vil satse på forsamlingen?

Jeg spør igjen: Hva betyr det egentlig at vi vil satse på forsamlingen?

For å nevne mer om det siste – givertjenesten. Bedehusfolket har alltid gitt til en mengde ulike formål innen misjon og bistandsarbeid. Både indremisjonen og de ulike ytremisjonsorganisasjoner har fått sitt i kollektkorga når de har sendt ut sine forkynnere til bedehusmøtene. Utenom dette har vi betalt giroer som kommer i posten fra diverse sammenhenger. Slik har organisasjonene kunne lønne sine ansatte og sende ut sine arbeidere.

I dag er bildet endret. Det er mindre etterspørsel etter tradisjonelle bedehusmøter og sammenhengende møtevirksomhet, og mer behov for søndagsmøter og enkelte bibelkvelder. Forsamlingene trenger arbeidere som kan prioritere forkynnelse, åndelig lederskap, oppfølging av ledere, tilrettelegging av frivillig tjeneste osv. Ingen stiller spørsmål ved om en menighet i Den norske kirke eller en frikirke har ansatte arbeidere, og like naturlig bør det være at en bedehusforsamling kan satse på egne ansatte. Det skal ikke erstatte dugnadsarbeidet, men komplettere det.

Dette forutsetter da at bedehusfolket må tenke radikalt nytt med tanke på sin givertjeneste, og det er min påstand at givertjenesten i våre forsamlinger i liten grad svarer på behovene. Det Nye Testamente gir formaning om at vi legger til side «det vi får lykke til», og gitt ulike livssituasjoner og forpliktelser vil det bety ulike prosentsatser for oss. Vi skal gi etter evne, og av og til over evne (2. Kor 8:3). Selv om vi i evangelisk frihet derfor ikke er bundet av tienden, mener jeg likevel at den er en god rettesnor. Mange kan gi mer, og noen sier at offeret begynner når tienden er gitt, men tiende som prinsipp kan de fleste av oss forholde oss til.

Skal det være mening i utsagnet om at «vi vil satse på forsamlingen», bør vi kanalisere det meste av vår faste givertjeneste til forsamlingen!

Poenget mitt er at skal det være mening i utsagnet om at «vi vil satse på forsamlingen», bør vi kanalisere det meste av vår faste givertjeneste til forsamlingen! Det er det lokale arbeidet som skaper mest engasjement hos de nye generasjonene. Giveren bør da kunne forutsette at forsamlingen tar ansvar for egen drift, at en fordeler penger til fellesoppgaver i indremisjonen, og at en gir rikelig til det ytremisjonsarbeidet en samler seg om. Det forutsigbare må ligge til grunn for at folk skal «gi seg selv» til dette, og jeg tror det har stor betydning for samhold i en forsamling at en kan si at «dette er vårt misjonsarbeid».

For å få samtalen i gang, foreslår jeg en fordeling: 50% til egen drift, 10% til ImF-krets, 5% til ImF sentralt, 35% til ytremisjon. Jeg skriver dette vel vitende om at en med vår struktur lokalt står ansvarlig for fordelingen.

Hva da med alle andre gode formål? For det første mener jeg at når forsamlingens drift er finansiert gjennom faste inntekter, står en også friere til å gi kollekten til andre. For det andre skal ulike misjonsorganisasjoner fortsatt ha sin rettmessige tilgang til å ha sine møter og innsamlinger i Bedehuset. Det at en eller flere organisasjoner går sammen for å bygge forsamling, skal ikke fortrenge andre misjonskall mellom kristne. Jeg mener at de fleste av oss har råd til å gi til ett eller flere «hjertebarn» utenom tienden, men vi bør også spørre oss selv om det er på tide å spisse vår givertjeneste inn mot det vi virkelig brenner for og framtidige generasjoner vil ha velsignelse av.

En kortere versjon av dette innlegget ble publisert på ImF-bloggen 22.10.18. 

SKANSE: På klosteret Mar Matti i Nord-Irak heldt nokre biskopar stand medan IS-krigarane truga med ta klosteret i 2014. No utgjer klosteret livsteikn for kristne på Ninive-sletta. Foto: Pål Brenne/Stefanusalliansen

Veksande press mot truande

/0 Kommentarer/i , , /av

Kristendommen er den religionen som møter restriksjonar i flest land. Men «konkurransen» er hårfin.

«Kristendommen er den mest forfølgde religionen i verda», uttalte den tyske kanslaren Angela Merkel i november 2012. Det var eit vekkerop for mange at ho så tydeleg sette ord på forfølginga.

På eitt vis kan Merkel finna støtte hos det kjende forskingsinstituttet Pew Research Center som kvart år gjer opp status for omfanget av restriksjonar for tru – både restriksjonar som styresmakter og andre aktørar i samfunnet står bak. Kring 80 prosent av folket i verda lever i land der dei risikerer diskriminering eller forfølging for trua si.

Den siste samla Pew-rapporten har data frå 2016. Den viser at kristne møter restriksjonar i 144 land. Året før var talet 128 land. Men muslimar vert trakasserte og diskriminerte i nesten like mange land som kristne – 142, mot 125 året før.

Det finst svært mange urovekkjande trekk for kristne. For å ta nokre:

  • Kina strammar til religionspolitikken. Fleire kyrkjer er jamna med jorda. Jamvel den godkjende, registrerte Tre sjølv-kyrkja må mange stader riva ned krossar og erstatta krossteikna med kinesiske flagg. Ei rad uregistrerte kyrkjer er stengde, seinast den store Zion-kyrkja i hovudstaden Beijing. Ho er blitt tolerert i eit par tiår. Då kyrkja nekta å installera overvakingskamera som kunne avsløra kven som gjekk til gudsteneste, sette styresmaktene i september kroken på døra. Forbodet mot at barn og unge under 18 år går til kyrkje (og moskear) vert handheva mange stader.
  • I India som etter grunnlova er eit sekulært demokrati, har den religiøse nasjonalismen fått sterkt fotfeste. I 2014 kom eit hindu-nasjonalistisk parti til makta. Hindu-nasjonalismen seier – enkelt forklart – at for å vera ein god indar, må du vera hindu. Sju delstatar har kriminalisert det å skifta tru, frå hinduismen, vel å merka. Ekstremistar angrip i fleire delstatar både kristne og muslimar. Talet på slike valdsangrep mot kristne har vakse sterkt, og Den evangeliske alliansen i India kalla 2017 «eit traumatisk år» for kristne. Kristne leiarar seier at mangelen på fordømming av valden og mangelen på vern riv ned tiltrua til styresmaktene nasjonalt og i delstatane.
  • Kristne i Irak blei truga på livet og jaga på flukt av islamistiske IS-krigarar sommaren 2014. Og vi vart skaka opp då IS særleg i fjor flytta bombeangrepa til Egypt. I Egypt har det sterkt autoritære regimet, som sjølv er under IS-angrep, prøvd å verna kristne frå IS. I Egypt er kristne generelt sterkt diskriminert.
  • I Pakistan er kristne avgjort ein forfølgd minoritet. Jenter vert tvangskonverterte og tvangsgifta med muslimske menn. Mange kristne er offer for falske skuldingar om blasfemi mot profeten Muhammed. To kristne sit med dødsdommar. Den meste kjende av dei er Asia Bibi som har vore dødsdømt sidan 2010, og som vi akkurat i desse dagar håpar og ber om vert frikjent i Pakistans høgsterett etter rettsmøte 8. oktober. (Oppdatering: Asia Bibi vart frikjend 31. oktober, etter at denne artikkelen stod på trykk.)
  • I Nord-Korea blir kristne sette i fangeleirar, og mange er drepne. Dei vert sett på som ein trussel mot regimet.
  • I Iran lever muslimar som er blitt kristne – i ei raskt veksande undergrunnskyrkje – farleg. Dei lever i frykt for arrestasjon, dei mest aktive risikerer strenge fengselsstraffer, eller dei blir pressa ut av landet. I Midtausten er det gjerne familiar og nærmiljø som står konvertittar etter livet.

Eg vil åtvara mot «konkurransen» om å vera mest forfølgd

Vi kunne halde fram. Men eg vil åtvara mot «konkurransen» om å vera mest forfølgd. For det første er det ikkje enkelt å seia kven som faktisk er forfølgd. Det krev tett kunnskap. For det andre er somme av konfliktane svært samansette. For det tredje er det mange andre som lid.

  • Presset mot kyrkjene i Kina er det sterkaste sidan Kulturrevolusjonen. Men det rammar også tibetanske buddhistar. Det er forbode for barn og unge under 18 år ikkje berre å gå i kyrkjer, men i moskear også. Og i Xinjiang sit så mange som 1 million av dei muslimske uigurane i omskoleringsleiarar.
  • I India vert muslimar trakasserte og tidvis drepne fordi dei slaktar kyr – heilage dyr i India. I Myanmar der kristne minoritetar er utsette for tvang til å skifta tru, er dei muslimske rohingyaene i Rakhine-staten aller verst ute. I august i fjor sette hæren i gang med å fordriva dei og drap så mange at det er blitt kalla folkemord. Grunngjevinga er at dei ikkje vert rekna som statsborgarar – sjølv om dei har levd i Myanmar i generasjonar.
  • Dei som vart verst ramma av IS i Irak, var jesidiane – som vart forsøkt slakta ned.
  • I Europa rammar den tøffaste nasjonalistiske retorikken muslimske innvandrarar. «Muslimar var det mest vanlege målet for trakassering av nasjonalistiske politiske parti eller offentlege tenestemenn i 2016», skriv Pew.

Menneskeverdet er likeleg fordelt. Difor skal vi som kristne forsvara trusfridommen også for menneske som vi ikkje forsvarar trua til. Som kristne kan vi dessutan skaffa oss allierte på tvers av trusgrenser i kampen for fridom og mot forfølging. 

Sambåndet nr. 10/18 har forfølging av truande som tema. Om du ikke er abonnent, kan du kjøpa dette nummeret.

Stefanusalliansen er ein misjons- og menneskerettsorganisasjon med særleg vekt på trusfridom. Starta i 1967 som Misjon bak Jernteppet.

BRENNPUNKT: KrF-leiar Knut Arild Hareide har blitt avkrevd svar om retninga for KrF. FOTO: PETTER OLSEN

Kva skal KrF gjera?

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Det lett å seia at KrF må stramma seg opp og ta eit tydeleg standpunkt. Men det er lettare sagt enn gjort. For det kan fort bli gale, kva ein gjer, skriv Tom Hetland på Synspunkt-plass i Sambåndet.

Verda er snudd på hovudet. I det super-sekulære Sverige har Kristdemokraterna fått 6,4 prosent av stemmene i det siste valet. Det er nesten dobbelt så mykje som norske Kristeleg Folkeparti får på enkelte målingar. Medan dei kristelege partia i andre nordiske land før var bleike kopiar av det mektige norske partiet og berre kunne drøyma om noko slikt som ein statsministerpost, er det i dag Lars Korvalds og Kjell Magne Bondeviks parti som kjempar mot sperregrensa.

Og nå nærmar det viktige vegvalet seg. Fredag 28. september kjem landsstyret i KrF saman for å drøfta regjeringsstrategien. Partileiar Knut Arild Hareide har lova ei avklaring av KrF sin posisjon seinast før jul.

Uvissa gneg på partiet

Det er på høg tid. Uvissa gneg på partiet. «Men du er lunka, ikkje varm og ikkje kald. Difor skal eg spytta deg ut av min munn», står det i Skrifta. Jamvel i Johannes’ openberring, sjølvaste Apokalypsen. Er også KrF på veg mot endetida?

Ideelt sett skulle vippeposisjonen gitt KrF maksimal utteljing for sin politikk. I staden framstår partiet som uklart og vinglete. I fleire saker fungerer KrF som ein bremsekloss mot at regjeringa skal driva politikken for langt mot høgre. Det kan vera populært i mange krinsar, men veg ikkje opp for at partiet i altfor liten grad maktar å setja ein sjølvstendig dagsorden, heller ikkje i ei tid der utviklinga innan bioteknologi og kunstig intelligens reiser nye og alvorlege utfordringar mot det kristne og humanistiske menneskeverdet.

(I parentes: Det gjer naturlegvis ikkje saka betre at KrF til tider er fullstendig tonedøv for kva som rører seg i folket. Når partiet har klart å bli både fødselshjelpar og garantist for regionreforma, det tåpelegaste og minst gjennomtenkte prosjektet i moderne norsk historie, kan ein i alle fall ikkje skulda på andre for at veljarane sviktar.  Ingen skal undrast over at Trygve Slagsvold Vedum ler både mykje og ofte når han får slike gåvepakker i fanget.)

Det kan fort bli gale, kva ein gjer

Så er det lett å seia at partiet må stramma seg opp og ta eit tydeleg standpunkt. Men det er lettare sagt enn gjort. For det kan fort bli gale, kva ein gjer.

For tilhengarane av at KrF skal følgja Venstre og gå inn i regjeringa, er resultatet i Sverige naturlegvis til stor inspirasjon. Kristdemokraterna har plassert seg klart og tydeleg på borgarleg side – og har tydelegvis vunne på det.

Men Sverige og Norge kan ikkje utan vidare samanliknast. KrF har lenge hatt ein meir venstreorientert profil enn søsterpartiet i Sverige, noko som truleg reflekterer haldningane til kjerneveljarane i dei to landa. Det svenske partiet har større tru på skattelette og marknadsløysingar, det vil ha ein tøffare kriminalpolitikk, vidare satsing på kjernekraft og seier klart ja til EU og meir frihandel.

Det er ingen tvil om at KrF-veljarane også i Norge lutar meir mot høgre enn mot venstre

Nå er det heller ingen tvil om at KrF-veljarane også i Norge lutar meir mot høgre enn mot venstre. Ei undersøking frå TV2 tyder på at tre av fire veljarar som har sagt farvel til KrF så langt i år, har gått til eitt av regjeringspartia. Flest går til Høgre (42 prosent).

Les òg: Slagside i KrF-havari.

Også ved dei fleste tidlegare vala har KrF tapt meir til høgre enn til venstre. Unntaket er dei store nedgangsåra i 2003 og 2005, då fråfallet var nokså likt til begge sider. Regjeringsperioden med Høgre og Venstre i 2001–2005 vart ein katastrofe for KrF, sjølv om Bondevik var statsminister. Den historiske framgangen frå 1990-talet vart nulla ut på få år. Medan partiet på 1990-talet hadde fotfeste over heile landet, vart det nå utradert i Nord-Norge og på Indre Austlandet. Slike spor skremmer også.

Eit vedtak om å gå inn i regjeringa kan hjelpa partiet på kort sikt

Det kan henda at KrF i dag ikkje har noko anna val enn å prøva å tetta igjen lekkasjane av borgarleg innstilte kjerneveljarar på Sør- og Vestlandet. I så fall kan eit vedtak om å gå inn i regjeringa hjelpa partiet på kort sikt. Meir usikkert er det om ein slik strategi legg grunnlaget for ny vekst på lengre sikt. Det er både avhengig av korleis KrF får profilera seg i regjering, og av utviklinga i andre parti, framfor alt Frp. Knut Arild Hareide og Sylvi Listhaug i same regjering blir ikkje enkelt.

KrF sitt dilemma handlar likevel ikkje berre om politisk strategi. Det avspeglar meir grunnleggjande at kristenfolket i Norge går i ulike retningar. Alt i 2003 slo Maktutgreiinga fast at kyrkjeleiarane er den mest radikale elitegruppa i landet. Den tendensen har berre forsterka seg sidan då. Oslo-biskop Kari Veiteberg snakkar om miljø, innvandring og fattigdom som ein radikal SV-ar. Samstundes går store delar av frikyrkjene og bedehus-Norge i amerikansk retning, der dei evangeliske kristne er ei mektig konservativ kraft i politikken. Dei intense debattane om homofili og islam forsterkar dette skismaet.

Knut Arild Hareide blir ståande i ein stadig breiare spagat

KrF har aldri samla heile kristenfolket, men det har likevel historisk hatt ein samlande sentrumsposisjon i Kristen-Norge. I vår polariserte tid forvitrar sentrumsposisjonane nær sagt over alt, og det råkar også KrF. Knut Arild Hareide blir ståande i ein stadig breiare spagat. Det er derfor tvilsamt om eit landsstyrevedtak – same kva veg det går – vil føra han og partiet med samla bein over på fast grunn.

Kommentaren blei først publisert i Sambåndet nr. 09/18, datert 22.09.18. 

Les òg: Jonas Gahr Støre mener det er bånd mellom arbeiderbevegelsen og den kristne lekmannsbevegelsen.

Frå redaksjonen: ImF og Sambåndet er partipolitisk nøytrale. Uavhengig av kva parti ein eventuelt røystar på, er det ei historisk kopling mellom dåverande DVI og KrF som kan gjera det interessant for Sambåndet sine lesarar kva som skjer med nettopp dette partiet. Nils Lavik var første stortingsmannen for KrF, samstundes som han var forbundsstyreleiar i DVI.  

ILLUSTRASJON: Skjermbilde fra Vårt Land 11. juli.

Nei til homofilt samliv er ikke «homo-hat»

/0 Kommentarer/i , , /av

Avisoppslag fra i sommer illustrerer at religionsfriheten er under angrep i Norge.

Hvordan er religionsfrihetens vilkår i Norge? Jeg var en av dem som ble bedt om å uttale meg om dette til Vårt Land 19. juli. Jeg svarte at jeg oppfattet at religionsfriheten var under angrep, foreløpig ikke av vedtatte lover, men ved at det kreves større mot og frimodighet enn før til å utøve friheten dersom man står for noe motstrøms.

En av måtene religionsfriheten forsøkes innsnevret på, er ved å karakterisere enkelte synspunkter som springer ut fra Bibelens lære, for «hat-prat», hatefulle ytringer eller hets. Noen dager før jeg ble intervjuet, kom 1. nestleder i Unge Høyre, Daniel Skjevik-Aasberg, med et utspill som belyser dette. I Vårt Land 11. juli forteller Skjevik-Aasberg fra hans hjemsted med 2500 innbyggere, Ballangen i Nord-Norge: «I vårt område har vi hatt sokneprester som blant annet nektet å vie homofile, og kristne menigheter med enda verre syn». Skjevik-Aasberg mente at Den norske kirke (DNK) må ta til motmæle overfor «bedehusmiljøene» som påpeker at Bibelen beskriver som synd det å leve ut homofile følelser. Høyre-politikeren var altså her rystet over en rettighet prester alltid har hatt og fortsatt har, og han ønsker at Den norske kirke skal tale bedehusfolket til rette.

En av måtene religionsfriheten forsøkes innsnevret på, er ved å karakterisere enkelte synspunkter som springer ut fra Bibelens lære, for «hat-prat», hatefulle ytringer eller hets

I neste dags avis påpekte informasjonsleder Espen Ottosen i NLM det som også er et av mine poeng – nemlig at Daniel Skjevik-Aasberg med sitt utspill blander sammen et nei til homofilt samliv med «homo-hets».

Saken flyttet seg over på leserbrevsidene, og 18. juli hevder Skjevik-Aasberg at Ottosen bortforklarer. Høyre-politikeren kommer nå med flere eksempler på synspunkter han mener legitimerer «homohat»: at homofili kan «kureres», at likekjønnet foreldreskap bryter med barns grunnleggende rettigheter, og at barnehagebarn ikke bør utsettes for det han kaller «mangfoldsmarkeringer». Slike synspunkter bør ikke gis spalteplass, ifølge Skjevik-Aaberg.

I et tilsvar 21. juli oppsummerer Espen Ottosen på følgende måte det som etter mitt syn er sakens hovedpoeng, og som illustrerer det jeg selv forsøkte å få fram: «Går det an for konservative kristne å fastholde at homofilt samliv er galt – uten å få beskjed om at vi står for homohat? Ikke hvis Skjevik-Aasberg får bestemme.»

Det hele ble overtydelig da DNK 16. juli publiserte en uttalelse fra kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum i sakens anledning (jeg ble ikke oppmerksom på uttalelsen før jeg hadde lest de øvrige artiklene): «Kirken har bidratt til å øke menneskers skam, når den kalte deres kjærlighet for synd», skrev Raaum blant annet.

En overskrift fra avisen Dagen 30. oktober 2015 dukket opp i minnet: «Prester skal kunne preke homofili som synd». Etter at bispekollegiet hadde gått inn for å utarbeide liturgi for vigsel av homofile, ble biskop Halvor Nordhaug i Bjørgvin spurt av Dagen om en prest fortsatt ville kunne «undervise at homofili er synd». «Ja, det kan han», lød det krystallklare svaret fra Nordhaug. «Det er ikke slik at en prest eller kateket må legge sin overbevisning bort», sa biskopen også – åpenbart for å berolige.

Jeg utfordret både Raaum og Nordhaug via Twitter på om Bjørgvin-biskopens forsikring nå var å anse som annullert. Ingen av dem ga meg noe svar

Etter å ha lest kirkerådslederens uttalelse utfordret jeg med all mulig tydelighet både Raaum og Nordhaug via Twitter på om Bjørgvin-biskopens forsikring nå var å anse som annullert. Ingen av dem ga meg noe svar.

Denne saken er heller ikke den eneste fra i sommer som kan få en til å frykte for religionsfrihetens kår. I Vårt Land 5. juli hevdet generalsekretær Øystein Magelssen i KFUK-KFUM at Bibelen «ikke er entydig» i spørsmålet om likekjønnet ekteskap og samliv. 13. juli svarte Jostein Ådna, professor i Det nye testamente, med blant annet å slå fast at «Bibelen fra første til siste side uten unntak definerer ekteskapet som et samliv mellom mann og kvinne, aldri mellom mennesker av samme kjønn.» 17. juli repliserer Magelssen med det som nærmest kan oppfattes som en trussel: Ådnas svar «gir grunn til å stille spørsmål ved Ådnas egnethet som leder i Den norske kirke» (i likhet med Magelssen er Ådna medlem av Stavanger bispedømmeråd og dermed også Kirkemøtet, min anm.), skrev lederen for KFUK-KFUM. Det kan være grunn til å spørre, slik også Ådna selv gjør, om yrkesforbud på grunn av meninger her spøker i bakgrunnen. 

Det er ikke et uttrykk for kjærlighet å tie stille om hva Bibelen sier om å leve ut homofile følelser

For å vende tilbake til Daniel Skjevik-Aasberg skal jeg gi ungdomspolitikeren fra Høyre rett i én ting, slik også Espen Ottosen understreket i debatten: Homofile skal ikke utsettes for trakassering og forfølgelse, heller ikke fra konservative kristne. På den andre siden er det ikke et uttrykk for kjærlighet å tie stille om hva Bibelen sier om å leve ut homofile følelser. Faktisk vil det være det motsatte av kjærlighet – og en innskrenkning av den delen av FNs menneskerettighetserklæring som gjelder religionsfrihet.

Også publisert på verdidebatt.no.

HIMMELFART: Bilde fra pergament fra 586 som viser Kristi himmelfart. Miniatyren er hentet fra Rabbula-evangeliene, et bysantinsk manuskript på gammelsyrisk. Kilde: Wikimedia Commons

Fór opp til himmelen

/0 Kommentarer/i , , /av

Ble Jesus virkelig tatt opp til himmelen, eller er Lukas’ beretning om Jesu himmelfart å forstå på alle andre måter enn rent konkret?

I tiden 2.–23. mai registrerte jeg 14 innlegg i avisen Vårt Land om Jesu himmelfart. Sju var skrevet av fem ulike professorer (hvorav to emerituser, altså avgått fra stillingen), fem av folk som titulerte seg teolog og to av innsendere uten tittel.

Det var professor ved teologisk fakultet, Universitetet i Oslo, Marius Timmann Mjaaland, som startet det hele. I kronikken 2. mai tar han utgangspunkt i Apg 1 og siterer (v. 9) at Jesus ble «løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort fra deres øyne». Mjaaland refererer også spørsmålet fra de to mennene i hvite klær (v. 11): «Hvorfor står dere og ser opp mot himmelen?». Professoren mener himmelfarten kan forstås slik: «De (disiplene som øyenvitner, min anm.) beretter slett ikke om en kropp som farer opp til himmelen som en rakett. De forteller om en åpenbaring, en visjon på fjellet, som minner om Jesu transfigurasjon (da Jesus ble forklaret, min anm.). Men denne gangen handler det om en transfigurasjon fra den avgrensede til den himmelske, altså den som i likhet med Gud Skaperen kan være til stede overalt.»

At Jesus etter oppstandelsen hadde et legeme med andre kvaliteter enn før, har Mjaaland rett i. Men hva så med påstanden om at himmelfarten ikke var fysisk og konkret? Da må vi spørre som (lekmann?) Magne V. Kristiansen gjør 11. mai: «Mener teologene at Jesu bein fortsatt ligger i en hemmelig grav?».  I skrivende stund har Mjaaland og hans meningsfeller ikke gitt Kristiansen noe svar.

Det som etter mitt syn er et helt sentralt skriftsted i denne saken, er ikke nevnt i noen av de 14 innleggene

HIMMELFART: Bilde fra pergament fra 586 som viser Kristi himmelfart. Miniatyren er hentet fra Rabbula-evangeliene, et bysantinsk manuskript på gammelsyrisk. Kilde: Wikimedia Commons

Det som etter mitt syn er et helt sentralt skriftsted i denne saken, er ikke nevnt i noen av de 14 innleggene. Når Jesus etter oppstandelsen viser seg for Maria, sier han dette (Joh 20,17): «Rør ikke ved meg! For ennå er jeg ikke fart opp til Faderen!». Den britiske teologen og biskopen Charles Ellicott (1819–1905) påpeker i sin kommentar til Det nye testamente at det greske ordet som er oversatt «rør», betyr «å feste seg selv til», «å holde fast», «klynge seg til». Maria hadde kastet seg ned og omfavnet Jesus i knehøyde. Det Jesus vil stoppe, ifølge Ellicott, er fortsettelsen av denne handlingen. Jesus sier egentlig følgende til Maria: «Ikke fortsett med å klynge deg til meg».   

Hvorfor sier Jesus dette? Det forklarer han selv, og her kommer altså himmelfarten inn: «For ennå er jeg ikke fart opp til Faderen!». Uttrykkelig bekrefter Jesus i siste del av verset: «Jeg farer opp (…)» (jf. Joh 6,62). Marias handling forutsatte noe som ennå ikke var fullført. Jesus hadde ennå ikke returnert til jorden på den måten han i Joh 14 og 16 hadde forklart disiplene at han skulle gjøre: «Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere» (14,18). Hvordan skulle han komme til dem – og til oss? «Det er til gagn for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke talsmannen til dere. Men går jeg bort, da skal jeg sende ham til dere» (16,7).

Guds plan var at Jesus skulle kunne være hos alle troende samtidig, i og med Den hellige ånd! Det forutsatte nettopp at Jesus ble tatt opp til Gud, og det legemlig

Maria signaliserte – forståelig nok menneskelig sett! – at hun ønsket å holde fast på en synlig, fysisk tilstedeværelse av Jesus. Men i stedet var altså Guds plan at Jesus skulle kunne være hos alle troende samtidig, i og med Den hellige ånd! Det forutsatte nettopp at Jesus ble tatt opp til Gud, og det legemlig.

I sin andre kronikk, som sto på trykk 18. mai, skriver Marius Timmann Mjaaland at «hvis ikke Jesus hadde forsvunnet opp til himmelen (…), kunne vi ikke forvente hans nærvær overalt». Likevel oppfatter jeg at professoren fastholder fornektelsen (som han ikke er alene om) i den første kronikken av en legemlig, konkret himmelfart.

«Jesus forsvinner, altså», skriver Mjaaland, «men ikke fordi han er steget opp til en fjern himmel». Mjaaland velger å hoppe over at de to mennene i hvite klær ikke bare stilte et spørsmål i Apg 1,11, men også kom med svaret på det: «Denne Jesus (…) skal komme igjen på samme måten som dere så ham fare opp til himmelen!». «På samme måte» er rimelig konkret.

Med det samme legemet skal han fysisk komme igjen til Oljeberget. Som før himmelfarten, vil han kjennes igjen på sårene

I stedet for en Jesus som både er fysisk til stede ved Faderens høyre hånd – der han går i yppersteprestelig tjeneste for oss – og i alle troende ved Den hellige ånd, synes blant andre Mjaaland å forstå det slik at Jesu legemlighet etter oppstandelsen bare kommer fram i nattverden.   

Da Jesus ble løftet opp, var det med et legeme med kvaliteter ulikt det kroppens hans hadde før oppstandelsen. Med det samme legemet skal han fysisk komme igjen til Oljeberget. Som før himmelfarten, vil han kjennes igjen på sårene.

Innlegget er også publisert på verdidebatt.no.

TEOLOG: Carl Fredrik Wisløff er ein av dei som har vore premissleverandør for ImF-profilen, skriv Karl Johan Hallaråker. Foto: DM-arkiv

ImFs teologiske profil

/0 Kommentarer/i , , /av

Forbundslinja har ein tydeleg profil og er eit fellesskap bygd på ein klar åndeleg grunn, skriv Karl Johan Hallaråker i denne kronikken.

Kva er ImFs arv? Det er eit godt spørsmål. Eg skal gje mitt svar med å peika på ImFs teologiske profil slik eg har granska Forbundet si historie.

For meir utførleg svar viser eg til mi bok Bedehuset – heim og misjonsstasjon, Profilserien 2, 1981. Spørsmålet bør ikkje svarast med kjappe slagord eller subjektiv synsing. Temaet  fortener grundig svar med den grunngjeving som høyrer med.

Det første poenget er dette: Indremisjonsarven på Vestlandet omfattar på fleire måtar eit fargerikt og raust fellesskap. Folk har blitt med både av geografiske, åndelege og sosiale grunnar i det lokale misjonsfellesskapet. «Forbundslinja» som vi talar om, kan starta med dette – her er folk av ulik meining om mangt og mykje.

Indremisjonsarven på Vestlandet omfattar på fleire måtar eit fargerikt og raust fellesskap

Det andre poenget er dette: Forbundslinja har ein tydeleg profil og er eit fellesskap bygd på ein klar åndeleg grunn – ei evangelisk luthersk lekmannsrørsle. Eg har i fleire samanhengar sagt at ImF står for ein evangelisk luthersk vekkingsteologi. Eg skal utdjupa det litt etter kvart.

Men først det neste poenget: Det er leiarar på dei ulike plan med hjelp av teologar ein har hatt i sin midte og andre ein har hatt tillit til (som professor Carl Fr. Wisløff), som har vore dei faglege premisseleverandrørane for denne teologiske profilen. Forkynnarar har vore inkluderte med si nådegåveteneste enten dei har vore evangelistar eller meir tradisjonelle bibellærarar, Men desse har eigentleg ikkje utan vidare vore bærarar av Forbundslinja sin teologiske profil. Det viktigaste har vore at dei ikkje motsa eller undergrov den læremessige profilen. 

Les også: I aprilnummeret av Sambåndet kan du lese hva 13 forkynnere mener er ImFs arv og hvilke deler av denne det er verdt å legge vekt på videre. Er du ikke abonnent, kan du kjøpe dette nummeret av bladet i digital utgave via denne lenken.

Så til profilpunkta. Dette er vår læremessige arv:

Bibeltruskap. Gjennom Forbundet si historie har skrifttruskapen vore sentral. Bibelen er Guds truverdige ord. Med respekt for nyansar og vurdering av inspirasjonsteoriar har ikkje grunnhaldninga stått til diskusjon. ImF sine leiarar og teologar har alltid stått på det vi kan kalla ein heil bibel, forstått som «Så seier Herren».

ImF sine leiarar og teologar har alltid stått på det vi kan kalla ein heil bibel, forstått som «Så seier Herren»

Vedkjenningstruskap. Lovene har alltid vore forankra i Bibelen og den evangelisk lutherske truvedkjenninga (dei tre oldkyrkjelege og dei to lutherske – Den augsburgske truvedkjenninga og Luthers vesle katekisme.). Når somme uttalte at vi treng ikkje vedkjenningsskrifter, «for Bibelen er mi vedkjenning» svara våre fedre slik grunnleggaren Andreas Lavik sa det: Bibelen er ikkje vår vedkjenning. Bibelen er Guds vedkjenning. Vedkjenningsskriftene er vår vedkjenning, vårt gjensvar. (Å vedkjenna er jo «å seia det same som» eller å «sanna» at Bibelen talar sant frå Gud.)

Ordets nådemiddel. I heile si historie har ImF lagt vekt på forkynninga av Guds ord – lov og evangelium – til vekking, omvending og nytt liv kombinert med innføring i Ordet. Ein har vore overtydd om at forkynninga er Ordet sitt nådemiddel i funksjon. Forkynninga er ikkje informasjon om ei bestemt hending eller ein spesiell person. Forkynninga er Ordet som skaper det det nemner. Det er som Martin Luther formulerte det:  «Når Kristus blir forkynt, kjem han». Denne forkynninga vil eg meina er sjølve pulsslaget i heile forbundslinja sin profil. Ei framtidig indremisjonsrørsle utan forkynnarar er svik mot vår arv og vårt kall.

Forkynninga er Ordet som skaper det det nemner

Forkynnarrørsla står ikkje i motsetnad til å leggja vekt på dei to andre nådemidla – sakramenta dåp og nattverd. ImF-arven har allltid hatt syn for nattverden sitt sakrament. Det var jo difor dei heilt frå Andreas Lavik kjempa for nattverden i bedehuset – det var åndeleg mat for Guds folk.

Det var også difor ein døypte borna. Dåpen er Guds nådemiddel – gjennom evangelieordet sameina med vatnet gjev Gud barnet del i det nye livet. Men dette må leggast til: ImF sin arv har alltid hatt med «atterføding ved Ordet» for den døypte og fråfalne. Det fråfalne skal ikkje berre møta forkynning som formanar til å leva i dåpen, men gjennom evangelieordet bli ført til omvending, atterføding og nytt liv.

ImF sin arv har alltid hatt med «atterføding ved Ordet» for den døypte og fråfalne

Bak den læremessige profilen til ImF (sjå førre nummer, red.anm.) ligg følgjande moment:

Menneskeslekta som er skapt i Guds bilete, har frå sine første foreldre – Adam og Eva –  vendt Gud ryggen og blitt vreidens born. Guds frelse er knytt til Jesu stedfortredande soningsverk. Men skal dette frelsesverket bli eit menneske til frelse, må Gud ved evangeliet bringa Jesu frelsesverk til den enkelte. Det er når Gud gir oss si frelse at mennesket ved tru blir rettferdig for Gud.

Her må vi tilstå at vi som leiarar har svikta

Ei diakonal rørsle. Indremisjonen har vore diakonien sin fanebærar i kyrkjelandskapet like frå August Herman Francke i Tyskland. Arven har vore både institusjonsdiakoni, sjukepleie, fattigpleie og omsorg for menneske i nød. Her må vi tilstå at vi som leiarar har svikta. Eg gløymer ikkje kva Frank Aarebrot ein gong sa til meg: «Det er indremisjonen som burde vore først ute med ‘Kirkens bymisjon’». Her kan eg trekka inn mi eiga formulering: Vi må vera «Ordet nær – og – Mennesket nær». Det er sann indremisjon.

Avklart kyrkjeprofil. ImF har vore ei radikal lekmannsrørsle. Poenget er ikkje å vera ulærd, men at her høyrer vi til i kraft av liv i Gud og det allmenne prestedømmet som omfattar alle truande. Vi tener i kraft av nådegåve og det ytre kall vi får. Den lutherske truvedkjenninga seier at kyrkja sitt vesen er «Samfunnet av de hellige og troende. – Andre kjennetegn enn sann forkynnelse og sann sakramentsforvaltning nevner vår bekjennelse ikke.» (Carl Fr. Wisløff). Ytre kyrkjeordning er menneskeleg og ikkje guddommeleg fastlagd.

Ytre kyrkjeordning er menneskeleg og ikkje guddommeleg fastlagd

Den radikale indremisjonsrørsla fann si plass innan stats- og folkekyrkja. Det var ikkje fordi ein såg denne kyrkja (med si teologiske bredde) som eit fullgodt svar på «den sanne kyrkja» i bibelsk forstand, men her var vi plassert, og fordi den gav strategisk plass for vårt misjonskall og oppdrag i folket.  Arven seier at vi er «i kyrkja, men ikkje under kyrkja». Her er altså alle med på same grunn – også presten (ikkje i kraft av embetet), men som «bror mellom brør», som dei gamle sa).

KYRKJE OG BEDEHUS: ImF-arven forstår «ellipsen» annleis enn det Ole Hallesby gjorde, konstaterer Karl Johan Hallaråker. Kjelde: Oslo Museum/Leif Ørnelund/Wikimedia Commons

Vår vestlandske arv har vore meir markert sjølvstandig enn indremisjonsarven på Austlandet. Første gong eg har funne omgrepet «ellipsen» i norsk kyrkjeliv brukt, er i prof. Ole Hallesby si Sedelære bind II. Han forsto ellipsen med dei to sentra i hovudsak slik: Kyrkja og presten representerte embetet, bedehuset og emissæren representerte det andre senteret (evangelisten). Difor var det historisk ikkje plass for sakramentsbruk (bl.a. fri nattverd) i den austlandske indremisjonen. Det skulle embetet ta seg av.

Vår vestlandske arv har vore meir markert sjølvstandig enn indremisjonsarven på Austlandet

Vår ImF-arv forstod ellipsen annleis. Bedehuset og vennesamfunnet (det gamle forsamlingsnamnet) hadde fulle rettar til forsamlings- og kallsrett med rett til full nådemiddelforvaltning som lekmannsrørsle i kyrkja. Det er først i nyare tid med forsamlingsutbygging at full nådemiddelbruk har blitt meir «stuereint» utanom den vestlandske radikale lekmannsrørsla. (Eg kunne vera freista til å minna om dei første kommentarane etter eg som ny generalsekretær skreiv dokumentet Åndeleg leiarskap og den kristne forsamlinga i bedehuset (1996) der eg støtta ja til dåp i bedehuset, eit syn som fekk støtte i Forbundsstyret og Generalforsamlinga i ImF i 1997.

Dette er også eit aktuelt poeng for vår åndelege arv når ein i seinare år har drøfta kyrkjesyn og kyrkjemedlemskap. Indremisjonsfolket har i hovudsak vore medlemmer i Den norske kyrkja. Somme har vore medlemmer i den lutherske frikyrkja. Men medlemsskapet har ikkje vore basis for arbeidet. ImF har hatt tru for bibelsk dekning for liv og teneste i kraft av det allmenne prestedømmet. Grunngjevinga for ImF trussamfunn i 2009 for dei som personleg av samvitsgrunnar forlet Den norske kyrkja, var ikkje at vi trong eit kyrkjesamfunn for full nådemiddelforvaltning eller å tena folket med forkynning og undervisning eller andre «kyrkjelege handlingar» som gravlegging. Argumentasjon i den retning er faktisk i strid med vår lekmannslinje.

Calmeyergatens Misjonshus i 1957. Foto: Leif Ørnelund, Oslo Museum. Kilde: Wikimedia Commons

Calmeyergatelina er navigasjonsprofilen i kyrkjelandskapet.  Sjølv har eg ikkje vanskar med å følgja professor Carl Fredrik Wisløff sine vurderingar også i dagens kyrkjelandskap og ønskjer ei sjølvstendig og radikal indremisjonsrørsle i Den norske kyrkja framleis. Eg er overtydd om at det er den raude tråden i vår misjonsarv.

Calmeyergatemøtet i 1920 samla folk frå dei store misjonsorganisasjonane der Ole Hallesby, Johan Martin Wisløff og Ludvig Hope var dei fremste leiarane. Møtet drøfta korleis organisasjonane og bedehusfolket skulle førehalda seg til liberal teologi, og liberale prestar og leiarar. Konklusjonen blei denne – Nei til frivillig samarbeid med liberale prestar. Det betyr at dei ikkje problematiserte offisielt samarbeid i statskyrkja eller krevde nokon bort der. Dei ville berre ha klare linjer om sitt eige frie arbeid i bedehusland. På møtet blei det strid om eit poeng. Fleirtallet (austlendingane) vedtok at var det liberal prest i kyrkja, kunne ein også la seg betena med Ord og sakrament på «anna lovleg måte» («lovleg» var ved annan prest). Vestlendingane røysta imot. Det var naturleg grunna i deira radikale lekmannssyn – ein kunne bli betent i bedehusland med Ord og sakrament i kraft av det allmenne prestedømet.

Teologiske brytningar i kyrkja og biskopar som lærer i strid med Bibel og vedkjenning, er ikkje av ny dato

Teologiske brytningar i kyrkja og biskopar som lærer i strid med Bibel og vedkjenning, er ikkje av ny dato. Det viser kyrkjehistoria til fulle. Korleis ulike grupper samlar seg om ulike løysingar viser boka Norsk kirkedebatt gjennom 100 år (1979) av Carl Fr. Wisløff også på ein klargjerande måte. Det er kyrkje- og embetssynet som i stor grad skil mellom gruppene sine løysingar. Det er nok situasjonen i dag også, spør ein meg. Wisløff sitt råd er tydeleg: Truande prestar og lekfolk må gå til sin daglege gjerning med frimot! «Ingen organisasjonsformer er i seg selv hellige og umistelige.»

ImF-arven er tydeleg – vekt på forsamlings- og nådemiddelbruk utan energilekkasje til ordningsspørsmål

ImF-arven er tydeleg – vekt på forsamlings- og nådemiddelbruk utan energilekkasje til ordningsspørsmål. Folket og kyrkjelandskapet treng denne radikale lekmannsrørsla som aldri før. Ei luthersk kyrkje er ei tenande kyrkje!

Les mer: I aprilnummeret av Sambåndet kan du lese hva 13 forkynnere mener er ImFs arv og hvilke deler av denne det er verdt å legge vekt på videre. Er du ikke abonnent, kan du kjøpe dette nummeret av bladet i digital utgave via denne lenken.

ILLUSTRASJONSBILDE: Unsplash

Det «nye» misjonsbegrepet

/0 Kommentarer/i , , /av

Alt det som samstemmer med Guds plan i verden, kan integreres i misjonsbegrepet, skriver misjonsekspert på Synspunkt-plass i Sambåndet.

Hva er misjon? Lenge lå hovedvekten i misjonstenkningen på at den kristne kirken hadde et særlig misjonsoppdrag, som ikke minst var forankret i misjonsbefalingen i Matt 28. Det oppdraget bestod ikke minst i å etablere kristne menigheter der hvor kirken ikke tidligere var etablert.

Dette innebar gjerne et tydelig geografisk preg. Det var «Kristenheten», definert som Vesten, som sendte misjonærer til «resten» av verden. Misjon var med andre ord noe som foregikk et annet sted enn hos oss.

I ettertid har det gjerne blitt hevdet at grunnlaget for den gamle «Vesten til resten» tenkningen gikk i oppløsning gjennom 1960- og -70-tallet. Europa var i stadig mindre grad et «kristent kontinent», og den kristne kirken hadde satt dype røtter i andre deler av verden. Stadig oftere ble det hevdet at «hele verden er et misjonsfelt», og at misjon derfor er noe som foregår på seks kontinenter.

I Norge er dette egentlig ikke så veldig nytt. Vi har for eksempel hatt lang tradisjon for å snakke om indremisjon og ytremisjon som to sider av samme sak. Det er selvsagt mulig å problematisere denne skjelningen. Hvordan skal en f.eks. definere arbeid blant migranter i Norge? Er det geografi, kultur eller kanskje «folkegruppe» som skiller mellom det vi definerer som indre og ytre misjon? Uansett er det ikke fremmed for nordmenn å benytte misjonsbegrepet om arbeid i eget nærområde.

Utover på 1900-tallet ble definisjoner av misjonsbegrepet stadig utvidet i økumenisk sammenheng. Fra 1960-tallet og fremover kom den internasjonale misjonsbevegelsen på mange måter inn i en eksistensiell krise. Misjonsbevegelsen kom under press fra ulike hold. Misjon ble f.eks. anklaget for å være imperialistisk, mange utfordret budskapet om Kristus som eneste vei til frelse, og tanken om Guds tilstedeværelse i ulike religioner fikk også fotfeste.

Denne utfordringen ble besvart på ulikt vis. En av responsene ble «Missio Dei»-paradigmet. Det innebar en forskyvning fra misjon som kirkens misjonsoppdrag, til en vektlegging av «Gud som misjonens herre». Misjonen tilhørte den treenige Gud, og misjon var Guds gjerning i verden. Kirkens rolle var «å spille på lag» med Gud, men Gud var slett ikke avhengig av kirken. Gud kunne også arbeide utenfor og uavhengig av kirken. I noen miljøer kunne en få inntrykk av at Gud handlet i verden først og fremst utenfor kirken.

I andre miljøer var det særlig evangeliets «horisontale aspekt» som ble løftet frem. Misjon innebar å fremme rettferdighet i verden. Det kunne innebære å arbeide for politisk frigjøring eller å gjenopprette menneskeverd gjennom for eksempel bistand og diakonale prosjekter. Marginaliserte og utstøtte var misjonens ansvar i særdeleshet.

I den moderne misjonsteologien finner vi ofte en sammensmelting av disse ulike perspektivene. Dette finner vi f.eks. delvis innen Lausannebevegelsen. Men i Lausannebevegelsen har en samtidig vært opptatt av å understreke det eksklusive ved det kristne budskapet, nemlig Jesus som eneste vei til frelse.

Chris Wright er trolig blant de mest innflytelsesrike teologene innen den moderne evangelikale misjonsbevegelsen. Wright er blant dem som tydelig har utfordret en tradisjonell bruk av misjonsbegrepet. Han hevder at misjon først og fremst skal forstås som «Alt, hvad Gud gjør for sin store plan med hele skaperværket, og alt hvad han kaller os til at gøre i samarbejde om den plan» (Guds folks mission s. 22). Det innebærer altså at misjonsbegrepet har blitt utvidet til å omfatte noe mye mer enn den tradisjonelle anvendelsen av ordet. Alt det som samstemmer med Guds plan i verden, kan integreres i misjonsbegrepet. Arbeid for å verne om miljøet, politisk aktivisme mot urettferdighet, vern av utstøtte dyr eller å avholde gudstjeneste kan alt defineres som misjon, på samme måte som å sende misjonærer til Afghanistan.

I «det gamle» misjonsparadigmet var det altså vanlig å tenke at misjon innebar at kirken sender noen som krysser grenser. I det nye paradigmet er det hele kirken som selv er sendt til verden, og derfor kan man også si at kirken både er og gjør misjon.

Dette skiftet i misjonsterminologien og misjonstenkningen har opplagt ulike konsekvenser, og rammene for denne artikkelen gir ikke rom for å gå inn i alle disse. La meg likevel kort løfte frem noen aktuelle utfordringer.

I den «tradisjonelle» misjonstenkningen var kirkens misjonsoppdrag tydelig og konkret. «Guds plan i verden» utgjør et mer overordnet perspektiv. Hva skjer så med det som tradisjonelt har vært misjonens hovedoppdrag? I Apg 1:8 møter vi et konkret uttrykt misjonsoppdrag. Retningen går fra lokalmenigheten og utover, like til «jordens ende». Matt 28:19 understreker at «alle folkeslag» skal gjøres til disipler. Dette er ikke et geografisk anliggende fra «Vesten til resten», men det er et teologisk anliggende som understreker at alle kristne, uavhengig av bosted, har et ansvar også for «folkeslagene» og «jordens ende». Det understrekes gjerne i dag at misjon er «fra alle steder til alle steder». Men dette er bare delvis sant. Mellom 2 og 3 milliarder mennesker lever i områder uten et relevant kristent nærvær. Her finner vi få eller ingen som vitner om evangeliet. Spørsmålet er om kirken fortsatt har et særlig ansvar for disse.

Mellom 2 og 3 milliarder mennesker lever i områder uten et relevant kristent nærvær. Her finner vi få eller ingen som vitner om evangeliet. Spørsmålet er om kirken fortsatt har et særlig ansvar for disse.

Teologen D.T. Niles fra Sri Lanka sa engang at evangelisering dreier seg om «en tigger som forteller en annen tigger hvor han kan finne brød». Den tradisjonelle misjonstenkningen har funnet sitt sentrum i å dele det gode budskapet om frelse i Jesus Kristus. Så har misjonærer alltid visst og demonstrert at forkynnelse og barmhjertighetshandlinger går hånd i hånd. I mye moderne misjonstenkning møter vi likevel et mye «flatere» misjonsbegrep. Mange misjonsledere er også svært forsiktige med å tale om et sentrum i misjonsoppdraget. Man vil ikke definere noe som primært ettersom det vil innebære at noe også kan være sekundært. Vil vi da makte å ivareta en misjonstenkning med Kristus i sentrum?

Les også: Misjon er hverdagsliv.

KJETTERBÅL: Tresnitt fra 1493 som viser jøder som brennes på bål på grunn av anklager om å da vanæret nattverdbrødet. Fra Nuremberg Chronicle. Kilde: Liber Chronicarum / Die Schedelsche Weltchronik / Wikimedia Commons. Opphavsperson: Michel Wolgemut, Wilhelm Pleyenwurff

Luther og jødene

/0 Kommentarer/i , , /av

På Luthers tid var det meste tillatt for å bekjempe dem som hadde en annen tro enn den ene tillatte, skriver professor Oddvar Johan Jensen på Synspunkt-plass.

I Reformasjonsåret 2017 har Martin Luthers forhold til jødene med rette vært omtalt som en av de mørke sidene ved reformasjonen.

Hva var det så dette dreide seg om? Det første som faller meg inn, er de massive jødeutryddelsene under Den andre verdenskrig og bruken av Luther-tekster til å rettferdiggjøre dette. Det er ubestridelige fakta; både utryddelsen av 6 millioner jøder og nazistenes bruk av Luthers antijødiske skrifter fra 1540-tallet som propaganda mot jødene.

Bildet blir imidlertid langt mer komplisert dersom vi historisk vil klarlegge sammenhengen mellom det de tyske nazistene på 1940-tallet stod for og Luthers forhold til jødene på 1540-tallet. Dette kan illustreres gjennom to sentrale begreper som stadig er i bruk i kritikken av Luther, nemlig anti-semittisme og anti-judaisme.

To begreper

Anti-semittisme forstår vi gjerne som et uttrykk for rasisme. Nazistenes raseteorier knyttet jødeforfølgelsene til jødene som en underlegen rase som skulle renskes ut av rasehygieniske grunner. Luthers angrep på jødene var imidlertid slik innrettet at rase ikke var noe tema. Det var jødenes jødiske tro han avviste. Dersom de bare lot seg døpe og ble rette kristne, var alt i orden. Slik tenkte ikke nazistene.

Rase var ikke noe tema. Det var jødenes jødiske tro Luther avviste

Anti-judaisme er et tydeligere religiøst preget begrep som langt bedre treffer Luthers anliggende. Jødene fornektet den kristne treenighetslæren, dogmet om Kristus som sann Gud og sant menneske, og jomfrufødselen. Dette var sakens kjerne, slik Luther så det. Det lar seg ikke gjøre å frata Luther retten til å hevde dette uten samtidig å frata ham retten til å hevde tradisjonell kristen tro. Som en følge av dette var det ikke til å unngå at mer eller mindre hele GT ble en arena for en krevende kamp om den rette tolkning av tekstene. Helt uavhengig av hvem som hadde rett, må Luthers anti-judaisme så langt forstås som et legitimt uttrykk for Luthers egen tro.

Historisk bakteppe

Kirkereformatoren Martin Luthers bok «Om jødene og deres løgner» (Von den Jüden vnd iren Lügen) fra 1543 var typisk for den kristne antijudaismen i samtida. Kilde: Wikimedia Commons

Hva så med Luthers hatefulle ytringer mot jødene? Dette henger på sett og vis sammen med det som er nevnt, men det fikk samtidig en form og ble fremført med en intensitet vi med fordel kunne vært spart for. Men også her er det et historisk bakteppe vi ikke skal overse.

På 1500-tallet var Europa ikke et sted for religiøst mangfold og toleranse. Det måtte man vente flere hundre år på. I Norge forsvant det siste religiøst begrunnede forbudet for bare noen tiår siden. Grunnloven av 1814 tillot ikke jøder å oppholde seg i Norge. Dette ble endret i 1851. Jesuittene fikk derimot adgang til Norge først i 1956.

På 1500-tallet var Europa ikke et sted for religiøst mangfold og toleranse

På Luthers tid var det annerledes. Da kunne en avvisning av treenighetslæren i seg selv være nok til at man havnet på kjetterbålet. Etter forbilde fra GT måtte landet holdes rent for vantro og gudsbespottelse om ikke Guds velsignelse skulle gå tapt. Dersom man konsekvent hadde fulgt denne linjen, hadde det ikke vært plass jøder i det kristne Europa overhodet. Under vekslende forhold representerte imidlertid jødene unntaket. De kunne være helt innestengt i sine gettoer eller bevege seg nokså fritt og drive både handel og håndverk. Forholdene for jødene varierte og kunne være uforutsigbare.

Holdninger

På 1520-tallet anbefaler Luther en åpen og imøtekommende holdning. På 1540-tallet er det nesten ingen grenser for hva han kan få seg til å si for å få fyrstene til å bli kvitt jødedommen. Luthers teologiske anliggende var det samme på 1540-tallet som på 1520-tallet, å verne om den rette kristne tro, men virkemidlene var på 1540-tallet ikke leger vennlighet og forkynnelse av evangeliet som på 1520-tallet.

Djevelen var løs og ville sluke alle de fromme sjeler han kunne

På 1540-tallet var det hardhendt politisk makt som ble anbefalt. Luther ser ut til fullstendig å ha blitt fanget i en forventning om at endetiden stod for døren, og at det gjaldt å redde det som reddes kunne. Djevelen var løs og ville sluke alle de fromme sjeler han kunne.

Angrep

Djevelens angrep kom på tre fronter. Muslimene angrep Kristus som sann Gud. Det samme gjorde jødene. Papistene angrep Kristi verk ved å sette egne gjerninger i hans sted. I denne kampen mot djevelen måtte alle stå sammen, både de som forvaltet den verdslige makt og de som forvaltet nådemidlene. Dette fikk Luther til å skrive mot jødene på en måte som 400 år senere kunne gå rett inn i nazistenes antisemittiske propaganda. Slik gikk det da også.

Vurdering

Når vi i dag tar avstand fra Luthers antijudaisme, er det tre forhold som må tas med i våre vurderinger. For det første har Luthers antijudaistiske holdninger et legitimt teologisk innhold som er begrunnet i Luthers egen tro. For det andre kan vi gå i rette med Luther fordi han ikke holdt fast ved den milde linjen fra 1520-tallet. For det tredje har vi i dag en helt annen standard å vurdere disse spørsmålene mot. Vi lever i et åpent liberalt samfunn der religionsfrihet er en av de grunnleggende menneskeretter.

På Luthers tid var det meste tillatt for å bekjempe dem som hadde en annen tro enn den ene tillatte

På Luthers tid var det meste tillatt for å bekjempe dem som hadde en annen tro enn den ene tillatte. Både tortur, kjetterbål og lignende var ansett som tjenlige midler for å forsvare den rette tro, ja, til og med krig var et «legitimt» middel. Keiseren gikk da til slutt også til krig mot de lutherske fyrstene for å få slutt på det lutherske kjetteriet. Den schmalkaldiske krig ble utløst kort tid etter Luthers død i 1546.

JERUSALEM: Et jødisk bolighus i Gamlebyen i Jerusalem bærer preg av palestinaarabernes konflikt med Israel. Bildet er fra januar 2015. FOTO: PETTER OLSEN

Den historiske kong David og palestinaarabernes land

/0 Kommentarer/i , , /av

Er det slik at vi ikke kan betrakte Bibelen også som historieskriving, og har ikke palestinaaraberne faktisk fått et land?

En stund før jul hadde jeg gleden av å snakke med en lærd og erfaren yrkesbror. Utgangspunktet var president Donald Trumps nylige anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad. I en nettleder på sambåndet.no samme dag (06.12.17) viste jeg til opplysningene i 1. Krøn 21,18-30 om at David kjøpte jebusitten Ornans treskeplass etter at David og hans menn inntok Jerusalem i år 1004 f.Kr.

– Det nytter ikke å vise til David. Han står det jo bare om i Bibelen, lød motargumentet fra den tidligere redaktøren.

For det første ble det i 1993 gjort arkeologiske funn som underbygger Bibelens opplysninger om David og hans kongeslekt.

Men – og for det andre – er det noe galt med Bibelen som kilde? I sin utmerkede bok «Skeptikerens guide til Jesus 1» (Luther Forlag, 2014) siterer Stefan Gustavsson fra en artikkel av Charles J. Chaput i magasinet First Things: «Å være kristen er å tro på historien». Chaput påpeker at Bibelens utgangspunkt er annerledes enn alle andre skrifter som gjør krav på hellighet: De første ordene i Bibelen er «I begynnelsen». Bibelen forteller med andre ord en historie, og den handler om historiske personer.

I 1993 ble det gjort arkeologiske funn som underbygger Bibelens opplysninger om David og hans kongeslekt

Gustavsson viser til hvordan vi har forholdt oss til andre personer i historien. Den verdensberømte generalen Hannibal levde fra ca. 247 til 183 f.Kr. og angrep Roma fra nord i 218 f.Kr. Opplysningene om Hannibal tas på alvor, påpeker Gustavsson, selv om det ikke finnes samtidige skriftlige kilder. De to nærest i tid som finnes, er fra henholdsvis 70 år (Polybios) og 200 år (Livius) etter hendelsen.

Alexander den store levde fra 356 til 323 f.Kr . Alle samtidige kilder har ifølge Gustavsson gått tapt, og de fem viktigste kildene historikerne har tilgang til, er skrevet mellom tre hundre og fire hundre år etter hærførerens død. Likevel mener vi å ha god kunnskap om Alexander den store.

Julius Caesar (100–44 f.Kr.) er en av Romerrikets fremste skikkelser, men omtales likevel bare i fem kilder i løpet av de første 150 årene etter sin død. Historikerne aksepterer rett og slett at kildematerialet er begrenset.

– Vi må legge de samme kriterier til grunn når det gjelder Bibelen, og det går ikke an å avvise en opplysning kun fordi «den står i Bibelen», framholder Gustavsson i boken, og jeg slutter meg til. Legger vi en slik tanke til grunn, kan ikke kong David avvises som historisk person.

Men samtalen min denne førjulskvelden hadde et tankekors til:

– Donald Trump sa ingenting i talen sin om palestinernes stilling og hvor de skal gjøre av seg. Det sier heller ikke norske konservative kristne noe om, framholdt min yrkesbror.
– Jordan fikk jo over 70 prosent av det som var det britiske mandatområdet, begynte jeg, men ble avbrutt av min samtalepartner:
– Man kan jo ikke bare si at palestinerne i dag skal bli en del av et annet land!

De som omtales som palestinere, er arabere (derfor bruker jeg uttrykket palestinaarabere). Palestinaaraberne har aldri regjert over et eget land. Jeg mener faktisk derfor det kan sies at da Jordan ble opprettet på store deler av det britiske mandatområdet fra 1923, fikk også palestinaaraberne et land (i 1947 takket de nei til FNs tilbud om en tostatsløsning med Israel). Jordan annekterte Judea og Samaria i 1950, og navnet «Vestbredden» oppsto.

Da Jordan ble opprettet på store deler av det britiske mandatområdet fra 1923, fikk også palestinaaraberne et land

Palestinaarabere som flyktet eller frivillig dro fra Israel, Judea og Samaria inkludert, mellom 1947 og -49, fikk jordansk statsborgerskap. Sammen med sine etterkommere utgjør de om lag halvparten av den jordanske befolkningen. Ifølge Landinfo finnes det i dag to grupper palestinaarabere som ikke er jordanske statsborgere, men som likevel har jordansk pass. Det er ca. 150.000 fra Gaza som er bosatt i Jordan, og de palestinaaraberne som i dag er bosatt på «Vestbredden» og i Øst-Jerusalem. Denne situasjonen oppsto så sent som i 1988 etter at Jordan da frasa seg administrative og juridiske rettigheter på «Vestbredden».

I 1. Mos leser vi at Gud gir Abrahams ætt, gjennom Isak, «hele Kanáans land» til en «evig eiendom» (kap. 17, v. 8,19,21). Også Ismael velsignes (kap. 17, v. 20), men hans slekt er ikke en del av landpakten og skal bo «østenfor sine brødre» (1. Mos 16,12 (1930-overs.)). 1. Mos 25,18 angir at Ismaels etterkommere bodde i Sinai og på den nordvestlige delen av den arabiske halvøy (deriblant Jordan).

En løsning for palestinaaraberne i Judea og Samaria må søkes med Jordan eller andre araberstater

Etter mitt syn taler dette for at en løsning for palestinaaraberne i Judea og Samaria må søkes med Jordan eller andre araberstater. Palestinaarabiske ledere har flere ganger vedgått at de er ett med araberverdenen for øvrig, og at de opprettholder kravet om en egen palestinsk stat på «Vestbredden» som en motstand til den israelske staten. Spørsmålet er hvor lenge det internasjonale samfunn skal bidra til å holde liv i tanken om to stater i det bibelske Israel – og dermed også konflikten. Er det faktisk slik at det ikke blir fred i området fordi to stater her ikke er en del av Guds plan?

HERLEGDOM: "Med eitt stod ein Herrens engel framfor dei, og Herrens herlegdom lyst kringom dei" (Luk 2,8). Illustrasjonsfoto: Freebibleimages.org.

Ære til Gud åleine

/0 Kommentarer/i , , /av

På tampen av eit år som har stått i reformasjonens teikn, gir uttrykket «Soli Deo Gloria» meg nokre refleksjonar, skriv Erik Furnes.

Etter Lederkonferansen i november fekk eg ein e-post frå ein av deltakarane. Vedkomande var takksam for ein god konferanse, men sakna ein tydeleg takk og ære til Gud for alt vi hadde fått del i. Det var til ettertanke for meg.

Det er godt å få mykje takk og ros frå brødre og søstre i trua, og den skal vi ta imot på beste måte. Bibelen seier at vi skal vere varmhjarta mot kvarandre i brorskjærleik, og vi skal kappast om å heidra kvarandre. Samstundes treng vi heile tida å tenkje over at våre anlegg, evner og gåver er det Gud som har utrusta oss med. Bibelen minner oss om dette: «Enten de et eller drikk, eller kva de så gjer, så gjer det til Guds ære» (1.Kor 10:31). Og i den åndelege dimensjon er det berre Gud som kan utrette noko. Vi kan så og vatne, men berre Gud kan gje vokster.

Vi treng heile tida å tenkje over at våre anlegg, evner og gåver er det Gud som har utrusta oss med

På tampen av eit år som har stått i reformasjonens teikn, er det derfor uttrykket «Soli Deo Gloria» som gir meg nokre refleksjonar. Dette omgrepet står for læra om at all ære tilhøyrer Gud åleine. Heile skaparverket og forsoningsverket er utført til Guds ære. Dei fleste vil vel seie at synd handlar om brot mot stort og smått i Guds openberra vilje, men djupast sett handlar det om at vi ikkje vil underordne oss og ære den Gud som har skapt alt og som tilbyr oss si frelse i Jesus Kristus. «Dei bytte bort Guds sanning med løgn og æra og dyrka skapningen i staden for Skaparen, han som er lovprisa i all æve», står det i Romarbrevet 1:25. Vi menneske har ein trong til å framheve oss sjølve på bekostning av den plass som Gud skulle ha.

Djupast sett handlar synd om at vi ikkje vil underordne oss og ære den Gud som har skapt alt og som tilbyr oss si frelse i Jesus Kristus

Dette gjeld synet på skaparverket. Midt i alle debattar om korleis universet og alt levande vart til, er det berre eitt overordna fokuspunkt som er tillateleg: «Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få lovprising og ære og makt. For du har skapt alle ting, og fordi du ville det, vart dei til og vart skapte» (Op 4:11).

Dette gjeld også synet på frelsesverket. Eg og du har ingenting å kome med i vår frelsessak innfor Gud. Gud gjorde alt utan å invitere andre inn. Grunnen til at Gud rettferdiggjer menneska er å gjere kjent for all skapningen Guds ære i å frelse sitt folk, og arbeidet for å frelse sitt folk er ein handling som Gud utfører åleine. Mennesket har inga del i dette. Derfor er det også eine og åleine Gud som skal ha all ære, for «det var Gud som i Kristus forlikte verda med seg sjølv så han ikkje tilreknar dei misgjerningane deira, og la ordet om forlikinga ned i oss» (2. Kor 5:19).

Grunnen til at Gud rettferdiggjer menneska er å gjere kjent for all skapningen Guds ære i å frelse sitt folk

Barnet som skulle fødast i Betlehem den første julenatt, skulle få namnet Jesus, for han skulle frelse folket sitt frå syndene deira. Derfor er det grunn til å merke seg kor ofte Gud oppgir sitt namn som grunn for det han gjer, t.d. 1. Samuelsbok 12:22: «For sitt store namns skuld vil ikkje Herren forlata folket sitt – for Herren har funne glede i å gjera dykk til sitt folk». Grunnen til at han ikkje forkasta sitt folk Israel, og framleis ikkje har gjort det, er ikkje menneskeleg truskap, men «for hans store namns skuld».

Eg håper du ser at det ligg eit enormt frigjerande evangelium i dette fokuspunktet, også når det gjeld vår teneste. Gud treng ikkje augnetenarar som berre gjer det andre menneske ser. Nei, vi treng menn og kvinner som løfter blikket og ser at vi skal tene Han. At vi lever innfor hans ansikt, og vi skal gjere ære på Guds store namn. Eg har lest at når Johann Sebastian Bach endeleg var nøgd med eit nytt musikkstykke, skreiv han bokstavane SDG nedst på sida – Soli Deo Gloria. Han håpa at når musikken vart spilt, ville den peike mot Gud.

Gud treng ikkje augnetenarar som berre gjer det andre menneske ser

Den største ære du kan gje Gud, er å gje ditt liv i hans famn, for Han lengtar etter deg. Den største vanære du kan gjere mot Gud, er å vende deg vekk frå den frelse Han tilbyr i Jesus Kristus. Jesu namn skal prisast gjennom all æve. Ikkje fordi vi må, men fordi då ser vi til fulle kva det betydde at han frelste oss med sitt blod, og det er ingenting som skal fylle vår sjel med slik takksemd som Lammets pris – til Guds ære!

Den største ære du kan gje Gud, er å gje ditt liv i hans famn, for Han lengtar etter deg

Så takk for alle oppmuntringar i 2017. Vi har sanneleg mykje å glede oss over, og vi ser fram til eit nytt år i Herrens teneste. Det gjer vi best ved å la orda i englesongen få trenge djupare inn i vår sjel: «Ære vere Gud i det høgste, og fred på jorda, og Guds hugnad med menneske».

KORINT: «Den profetiske tale kan hjelpe oss til å sjå kven vi er i Kristus, og den er derfor nødvendig i vår tid, som den var nødvendig i Korint», skriv Erik Furnes. Bildet viser tempelet i Korint til Apollon, ein gudefigur i gresk mytologi frå antikken. Kjelde: Wikimedia Commons.

For dere kan alle tale profetisk

/0 Kommentarer/i , , /av

Det er min påstand at vi har hatt mykje profetisk tale i bedehusa opp igjennom tidene, og den må ikkje stilne, skriv Erik Furnes på Synspunkt-plass.

Det ligg meg på hjartet at forsamlingsarbeidet vert fornya, og då på ein slik måte at vi får eit mangfald av nådegåver i funksjon. Paulus skriv jo at «når de kjem saman, då har kvar av dykk ein salme, ein lærdom, ei openberring, ei tunge eller ei tyding: Lat alt vera til oppbygging» (1. Kor 14:26). Derfor vil eg denne gongen skrive noko om profetisk tale, utan at eg tek opp alle sidene ved den. Det er min påstand at vi har hatt mykje profetisk tale i bedehusa opp igjennom tidene, og den må ikkje stilne!

Apostelen skriv i 1. Kor 14:31 «For de kan alle tale profetisk, éin etter éin, så alle kan læra noko og verta formana». Kva kan det tyde?

For det første må det jo bety det som står, nemleg at alle truande kan tale profetisk. Nokon er utrusta med ei særskilt profetisk gåve, men alle truande kan bere fram ein profetisk bodskap. Det er som at vi alle kan formidle kristen lære og visdom, men kapittel 12 minner oss om at nokon har ei særskilt læregåve (v.28) og nokon ei særskilt visdomsgåve (v.8). Vi kan alle be for sjuke, men nokon har tydeleg ei særskilt gåve til dette (v.9).

Nokon er utrusta med ei særskilt profetisk gåve, men alle truande kan bere fram ein profetisk bodskap

For det andre er det tydeleg at profetisk gåve i NT er ei offentleg formidling i forsamlinga, ikkje noko som vert gjort «i ein krok». Grunnen er at Gud vil formidle ein bodskap til ein eller fleire i ei forsamling, men vi kan ikkje vite kven. Ein annan grunn er at bodskapen skal prøvast (1. Kor 14:29), for det står fast at «om nokon talar, han tale som Guds ord» (1. Pet 4:11). Dette skal hjelpe oss til å halde fast på det reformatoriske prinsippet om «Skrifta åleine», og det forutset at vi alle legg vinn på å kjenne Guds ord.

For det tredje må det bety at alle truande kan vere formidlarar av kva som ligg på Guds hjarte. For slik eg forstår det, og fleire med meg, er profetisk tale å vere eit talerøyr for ein bodskap som Gud vil formidle til ein eller fleire i forsamlinga. Av ein eller annan grunn har mange ei snever forståing om at profetiar handlar om det som skal skje i framtida, og eg vil ikkje underslå at det er ein del av det, men i all hovudsak må vi slå fast at «den som talar profetisk, talar for menneske, til oppbygging, formaning og trøyst» (1. Kor 14:3).

Profetisk tale er å vere eit talerøyr for ein bodskap som Gud vil formidle til ein eller fleire i forsamlinga

Oppbygging: Det greske ordet handlar om å byggje eit hus på et solid fundament. Eit av de største problema mellom kristne i dag er kampen om vår sanne identitet. Mange er i sine følelsar rivne frå kvarandre fordi vi ikkje forstår openberringa av Guds ord om at vi er nye skapningar i Kristus Jesus. Den profetiske tale kan hjelpe oss til å sjå kven vi er i Kristus, og den er derfor nødvendig i vår tid, som den var nødvendig i Korint.

Eit av de største problema mellom kristne i dag er kampen om vår sanne identitet

Formaning: Vi har alle våre «blindsoner» der vi sjølve ikkje ser sanninga om våre liv. Sjølv om vi ein gong vende om til Herren, treng vi stadig å vende oss vekk frå områder der vi er i ferd med å leve i strid med Guds vilje. Gjennom profetisk tale vert Guds ord og vilje aktualisert inn i våre liv slik at Herren kan få styrke det som har vorte svakt.

Trøyst: Det greske ordet betyr å ha empati, å sette seg sjølv i andre sin situasjon, å prøve å forstå kva for press andre menneske er under. Mange av oss har hatt erfaring med å lytte til ei utlegging frå Skrifta der det verka som det var adressert til eit grunnleggjande problem i våre liv. Det er slik profetiske bodskap verkar, og det understrekar kor nyttig og viktig dette er i våre forsamlingar.

Mange av oss har opplevd at vi under ein tale eller vitnemål vart møtt av nokre setningar som vi trengde konkret der og då. Det er ein av grunnane til at vi har så ulike opplevingar av det som vert formidla. Når eg og andre forkynnarar forbereder oss til å tale, vender vi oss (forhåpentlegvis) til Gud med ei bedande ånd: «Herre, du kjenner denne forsamlinga og veit kva den enkelte treng. Gje meg noko å dele frå deg, og hjelp meg å formidle noko frå ditt hjarta som kan vere til hjelp for nokon. Amen!» Så enkelt bør vi alle «forberede» oss til samlingar i den kristne forsamling. Om vi berre samlast for å få noko, men ikkje vere opne for å kunne formidle noko frå Gud, er vi med på å redusere den rikdomen som Gud hadde tiltenkt oss.

Det er så viktig at det vert gitt anledning til å dele noko i forsamlinga

Det er så viktig at det vert gitt anledning til å dele noko i forsamlinga. Om du er minna om å dele noko, og du teier, er det nokon som ikkje får den oppmuntring, formaning eller trøyst som dei treng.