Innlegg

EDENS HAGE: Adams skapelse tolket av maleren Jan Brueghel den yngre (1601-1678).

Slik det var fra begynnelsen

Hvorfor vekker kristen samlivsetikk så stor motstand i dagens samfunn?

Det er etter hvert blitt ganske mange eksempler på negative reaksjoner som rettes mot virksomheter basert på kristne verdier. Både skoler eid av Egill Danielsen Stiftelse og misjonseide folkehøgskoler har blitt utsatt for mediekampanjer på grunn av ekteskapssyn og lovpålagte verdidokumenter. Flere steder i landet ønsker ikke studenter å bli undervist i lokaler som er eid av kristne virksomheter.

Kjønn og ekteskap

I temaseksjonen i oktobernummeret av Sambåndet gjør vi kjent dokumentet «Kirkens grunn og menneskelivets grunnvoll», som blant annet har funksjon av «en erklæring om det tokjønnsbaserte ekteskapet». En annen tankebygning i vår tid er jo at det finnes flere enn to kjønn, og at en person med mannlige kjønnsorganer kan gjøre krav på å bli betraktet som «transkvinne». De som går lengst i transideologien, mener at kvinner som betrakter seg som kvinner, må beskrives som «ciskvinner»: «Skal ein ha eit omgrep for trans, treng ein nemleg eit omgrep for det motsette.» (Medier 24.no, 15.07.20). Hvorfor trenger vi det? Er de redd for at noen skal finne på å tenke at «kvinne» er det normale?

Lørdag 10. oktober skrev Dagen om den kristne læreren Kristie Higgs, som ble oppsagt fordi hun på sosiale medier delte sitt syn på obligatorisk undervisning om transseksualitet på en barneskole drevet av Church of England. Oppsigelsen er opprettholdt av Arbeidsretten. Flere lignende eksempler kunne vært nevnt.    

På misjonseide NLA Høgskolen har studentrådslederen uttalt til Vårt Land (18.09.20) at «selvfølgelig handler det om diskriminering» når skolen har engasjert en studentprest med et annet syn på homofilt samliv enn enkelte studenter har. Det at NLAs verdidokument sier at «den tradisjonen skolen står i», har et klassisk kristent syn på ekteskapet, tolkes som at høgskolen indirekte «diskriminerer undertrykte grupper i samfunnet» (Vårt Land 13.09.20).

Begynnelsen

I evangeliene finner vi beretninger fra Jesu jordeliv som jeg tror kan kaste lys over denne situasjonen. I Matt 19 ypper fariseerne til diskusjon om lovligheten av skilsmisse. Når Jesus innleder svaret sitt med å vise til skapelsesberetningen, trekker de fram en ordning med skilsmissebrev som er beskrevet i 5. Mos 24,1–4. I Matt 19,8 repliserer Jesus: «Fordi dere har så hardt et hjerte, tillot Moses at dere skiller dere fra deres koner. Men fra begynnelsen av var det ikke slik.» (jf. v.4).

EDENS HAGE: Når Jesus ble utfordret på et samlivsetisk spørsmål, henter han det prinsipielle svaret fra hvordan det var «i begynnelsen». ILLUSTRASJON: MALERI AV JULIUS PAULSEN. KILDE: WIKIMEDIA COMMONS

Jesu svar har prinsipiell relevans utover temaet skilsmisse. Jesus viser altså til «begynnelsen», da Gud skapte mennesket til mann og kvinne (1. Mos 1,27), bød at mannen skulle «holde seg til sin hustru» og fastla forholdet mellom ektefellene som rammen for det seksuelle samlivet («ett kjød», 1. Mos 2,24). Dette er altså det gudgitte grunnlaget for kjønnsforståelse og seksuelt samliv.

Synd

Så kom synden inn i verden, og idealet gikk tapt. Moseloven ble tilpasset dette ved at det ble innført en midlertidig tillatelse til skilsmisse. Det var, som forfatterne av fembindsverket «Studiebibelen» uttrykker det, for å regulere en situasjon som ellers ville blitt kaotisk på grunn av utskeielser. Det var en fare for at menn kunne mishandle eller drepe sine hustruer for å bli kvitt dem. Skilsmissebrevet var med andre ord ment til å beskytte kvinnene, og det var en politisk lov, ikke en moralsk.

Men det som var «fra begynnelsen», var ikke satt ut av kraft, og Jesus holder fortsatt det gode prinsippet fram. At Jesus peker på utroskap som legitim grunn for skilsmisse, handler nettopp om at utroskap oppløser ekteskapet i sin grunn («ett kjød»).

Harde hjerter

I Mark 8,17 bruker Jesus uttrykket «harde hjerter» i forbindelse med mangel på evne til å forstå noe. Jeg tror det må være lov å si at det er mange «harde hjerter» i dag på det samlivsetiske området. Kanskje er det faktisk ikke så rart, for disiplene reagerte også på det Jesus sa: «Er mannens forhold til ektefellen slik, er det ikke godt å gifte seg!» (Matt 19,10).

Er det faktisk slik at kristen etikk bare kan forstås og tas til hjertet av den som selv er kristen?

Jesu svar i neste vers er verdt å reflektere over: «Ikke alle fatter dette ordet, bare de som det er gitt.» Er det faktisk slik at kristen etikk bare kan forstås og tas til hjertet av den som selv er kristen? Rent konkret refererer nok Jesus her til disiplenes tanke om at det kanskje da var best å forbli ugift. Men også her tror jeg Mesterens ord innebærer et prinsipp. For nåden opptukter den som tar imot den (Tit 2,12), også på det samlivsetiske området. For Jesus, som den siste Adam, gjenopprettet ved sitt frelsesverk det som den første brøt ned i Edens hage.

Derfor har vi som kristne all mulig grunn til å holde fast på en kjønnsforståelse som samsvarer med slik det var «fra begynnelsen». Det er et Guds under at FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter også støtter opp om det, særlig med tanke på de harde hjertene.

FELLESERKLÆRING: Jan Bygstad, som er prest i Det evangelisk lutherske kirkesamfunn (Delt) i Bergen, har vært sekretær for redaksjonskomiteen som har forfattet "Kirkens grunn og menneskelivets grunnvoll". FOTO: VILHELM VIKSØY

Kristen appell til Storting og regjering

17 kirkesamfunn og organisasjoner, ImF inkludert, har signert en erklæring om det to-kjønnsbaserte ekteskapet. De ber Storting og regjering om å verne foreldreretten og tros- og livssynsfriheten.

«Det ser ut til å foreligge en langsiktig politisk agenda som har som formål å omskolere befolkningen i retning av radikal kjønnsteori», skriver redaksjonskomiteen i et oversendelsesbrev til mottakerne.

Redaksjonskomiteen som har forfattet erklæringen, består av Jan Bygstad, prest i Delk Bergen (Det evangelisk lutherske kirkesamfunn), Erik A. Holth (pater i St. Paul katolske kirke i Bergen), Odd Sverre Hove (teolog og tidligere redaktør i Dagen), Torsten Mentzoni (tidligere pastor i Tebernaklet pinsemenighet i Bergen) og Egil Morland (professor emeritus og tidligere rektor ved NLA Høgskolen). Arbeidet har skjedd i samarbeid med leder i stiftelsen Mor Far Barn, Øivind Benestad og professor emeritus fra MF, Bernt T. Oftestad.

Dokumentet kan i sin helhet leses i papir- eller e-bladutgaven av Sambåndet, som når abonnentene i disse dager. 

Ekteskap

Alle de 36 organisasjonene som i 2016 stilte seg bak dokumentet «Ekteskapserklæring», har blitt invitert til å signere den nye erklæringen. Dokumentet har fått navnet «Kirkens grunn og menneskelivets grunnvoll».

Redaksjonskomiteen viser til to forhold som bakgrunn for at de har ført dokumentet i pennen: 20 forslag om kjønnspolitikk som i desember 2019 ble fremmet av stortingsrepresentanter fra Miljøpartiet de grønne og Arbeiderpartiet, og den forestående stortingsbehandlingen av en foreslått utvidelse av diskrimineringsgrunnlaget i straffeloven.

– Sporene fra andre vestlige land på dette området, som f.eks. Canada, Storbritannia og Finland, gir grunn til uro, framholder redaksjonskomiteen i invitasjonsbrevet.

Erklæringen ble offentliggjort 20. oktober, for øvrig samtidig med at Sambåndet kommer ut og med dette som tema. Forut for offentliggjøring vil erklæringen bli sendt til hver enkelt stortingsrepresentant.

Ideologi

ImF er en av de 17 organisasjonene som stiller seg bak «Kirkens grunn og menneskelivets grunnvoll». Saken var til behandling i ImF-styret 18.–19. september. Generalsekretær Erik Furnes viser til at ImF var en av flere kristne organisasjoner som 17. september deltok i en digital stortingshøring om forslaget som går ut på å utvide diskrimineringsgrunnlaget i straffeloven med «kjønnsidentitet» og «kjønnsuttrykk». Forslaget er ment å gi transpersoner et utvidet vern.

– Som de fleste andre kristne i høringen, mener vi utfra forarbeidene at det ligger ideologi og ønsket om holdningsendringer bak lovforslaget. Jeg vil likevel ikke knytte vår tilslutning til erklæringen for sterkt til det nevnte lovforslaget, men heller ta det med som ett av flere moment fra de siste årene, framholder Furnes.

Overfor Sambåndet utdyper han dette med ekteskapsloven av 2009, som endret definisjonen av ekteskap til også å inkludere likekjønnede, lov om endring av juridisk kjønn fra 2016, diskusjonen om et tredje kjønn og hvordan kjønn i det hele tatt skal forstås, kjønnskorrigerende behandling og den stadig tilbakevendende debatten om hvorvidt klassisk kristen samlivsetikk representerer en ulovlig diskriminering.

Forståelse

For øvrig viser Furnes til følgende formulering i felleserklæringen: «Vi fremholder (…) at unge mennesker som opplever ‘kjønnsinkongruens’ (mangel på samsvar mellom biologisk kjønn og ens egen oppfatning, red.anm.), må få solid faglig hjelp til å finne trygg identitet i sitt biologiske kjønn.»

– Det er bra, men en kunne likevel med fordel uttrykt sterkere forståelse for hvor vanskelig det er å være utsatt for press fra mediene, interessegrupper, underholdningsindustrien osv., påpeker Erik Furnes.

Uklar avsender

Sambåndet har også snakket med to av dem som underskrev «Ekteskapserklæring» i 2016, men som har valgt å avstå fra å signere det nye dokumentet, nemlig Laget og Den evangelisk lutherske frikirke (Frikirken).

‒ Vi vil ikke signere erklæringen sånn som den står nå. For meg er det uklart hvor initiativet kommer fra og hva som er plattformen for denne uttalelsen, sier synodeformann Jarle Skullerud i Frikirken.

Han tror det hadde vært noe annet om Frikirken hadde fått vært med på initiativet fra begynnelsen.

‒ Det er et forslag som man enten er med på eller ikke med på. Det fremstår som et initiativ fra noen enkeltpersoner. Det måtte ha startet på en annen måte for å være aktuelt for oss, sier Skullerud.

Språket

Heller ikke for Laget er det aktuelt å signere erklæringen: ‒ Vi var med på Ekteskapserklæringen og støtter teologien bak denne nye erklæringen. Den tar opp samme problemstilling som Ekteskapserklæringen, og det er mye der jeg kan stille meg bak. Men det er noe med språket som kunne vært bedre. Så er det spørsmål om dette er bredt nok forankret til å nå bredt ut. Spørsmålet er: Hva skal vi velge å signere og støtte? Det er behov for å ta opp seksualitet, seksualetikk og kjønn, men det er andre måter å fokusere på dette enn å signere en ny erklæring, sier generalsekretær Karl-Johan Kjøde i Laget.

Underskriverne

Disse organisasjonene og kirkesamfunnene har signert «Kirkens grunn og menneskelivets grunnvoll»: Indremisjonsforbundet, Norsk luthersk misjonssamband, Norsk luthersk lekmannsmisjon, Norges samemisjon, Den norske israelsmisjon, Det evangelisk lutherske kirkesamfunn (Delk), Det lutherske stift i Nord-Norge, Den lutherske kirke i Norge, Den nordisk-katolske kirke, Kristent fellesskap, Foreningen for bibel og bekjennelse, Foursquare Norge, Lys over land (tidligere Norsk muslimmisjon), Ungdom i oppdrag, Asialink, Jesuskvinner og Kvinner i nettverk.      

Et kjønnsløst frieri

KOMMENTAR Både Miljøpartiet de grønne og Arbeiderpartiet ønsker seg flere kristne velgere. Hvorfor legger de da opp til konflikt med nettopp kristne på viktige politikkområder?

«Forstår ikke at ikke flere kristne stemmer på Ap», lød overskriften i Dagen 6. januar i år. Den undrende var da partiveteran og stortingsrepresentant Martin Kolberg. En undersøkelse fra Dagen viste at bare 8,1 prosent av aktive kristne stemte Ap ved kommunevalget 2019.

«Ønsker seg flere religiøse velgere», lyder det tilsvarende i onsdagens utgave av Dagen (06.05.20). Nå er det nyvalgt partileder Une Bastholm i Miljøpartiet de grønne (MDG) som er på frierferd. 

Abort

lederplass 9. januar ga Dagen et svar til Kolberg, med hovedvekt på Aps holdning i abortspørsmålet, et svar jeg slutter meg til. Det kan legges til at ikke før Solberg-regjeringen mistet flertallet sitt noen uker senere, rustet Ap til omkamp mot vedtaket som KrF hadde fått gjennomslag for om nei til selvbestemt tvillingabort. Disse dagers arbeid i Stortinget for å liberalisere bioteknologilovgivningen ved blant annet å tillate eggdonasjon, kan også nevnes. Med andre ord kommer Kolberg svært langt med å lete i partiets egen politikk etter svaret på spørsmålet sitt.

Kolberg kommer svært langt med å lete i partiets egen politikk etter svaret på spørsmålet sitt

Sambåndet vil være tilbakeholden når det gjelder å gi våre lesere råd om stemmegivning eller å ta partipolitisk stilling. En annen ting er det å vurdere politikkområder ut fra et bibelsk perspektiv og partiers holdninger med tanke på disse delene av deres politiske program. Her står også vi fritt til å ha meninger på kommentar- eller lederplass.

Vil ha tredje kjønn

Ettersom Kolberg alt har fått sitt svar, er det Une Bastholm og MDG jeg i hovedsak vil adressere i denne kommentaren. Da er det verdt å minne om representantforslaget Bastholm kom med i Stortinget 20. juni i fjor om en «aktiv regnbuepolitikk for å styrke kjønns- og seksualitetsmangfold». Her ønsket hun seg innføring av «en tredje juridisk kjønnskategori». Bastholm ville også at regjeringen skulle fremme forslag om å «innlemme all diskriminering på grunnlag av seksuell praksis mellom samtykkende voksne, som ikke overskrider andres grenser, i likestillings- og diskrimineringsloven». Her handlet det altså å om legge ideologien fra «Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold» til grunn. Samtykke fra involverte parter skal være eneste kriterium for utfoldelse av seksuallivet. Dette er foreningen som blant annet står bak Pride. 

Samtykke fra involverte parter skal være eneste kriterium for utfoldelse av seksuallivet

I arbeidet med å fornye læreplanene for grunnskole og videregående opplæring ville Bastholm inkludere «kompetansemål om normkritikk, minoritetsstress, seksuell helse og kjønns-, relasjons- og seksualitetsmangfold der det er relevant, og spesielt i faget KRLE» (min uthevelse). Videre skulle alle nye skolebygg og offentlige institusjoner ha «kjønnsnøytrale toaletter og garderober».

Pakket inn

Alt dette og mer til forsvant i debatten om forslaget om å forby såkalt «konverteringsterapi» (påstanden om at noen definerer homofili som en sykdom som kan helbredes). For et øyeblikk å vende tilbake til Arbeiderpartiet, fremmet flere Ap-representanter tilsvarende forslag, som til dels også gikk enda lengre enn Bastholms. Frontet av Anette Trettebergstuen ville de be regjeringen om å «styrke arbeidet med Rosa kompetanse i arbeidslivet, helsevesenet, skolen, barnehagene, politiet og på asylmottak, og sørge for at det gjøres systematisk og landsdekkende (min uthvelse). En radikal, samfunnsnedbrytende kjønnsforståelse og -ideologi skulle altså tvinges nedover samfunnet.

Muligens gjennomskuet regjeringen det som etter alt å dømme var en strategi fra Ap- og MDG-representantene

Muligens gjennomskuet regjeringen det som etter alt å dømme var en strategi fra Ap- og MDG-representantene om å la diskusjonen gå om den delen av forslaget som handlet om «konverteringsterapi», og få alle de andre forslagene vedtatt i samme slengen. Regjeringen la fram sitt eget forslag om å utrede forbud mot «konverteringsterapi», og det var dette som ble vedtatt av Stortinget. Tonje Gjevjon, som definerer seg selv som lesbisk, gjorde en svært prisverdig jobb med å slå alarm om den «pakken» av andre forslag som Ap (og MDG) hadde bakt forbudet inn i. «En stille revolusjon», kalte Gjevjon det.

Rettesnor

For kristne velgere kan det være en fornuftig rettesnor å legge mest vekt på saker der Bibelen faktisk gir et klart svar. Bibelen snakker om forvalteransvar som prinsipp, og derfor er miljøspørsmål også viktig, men gir ingen konkrete anvisninger om eksempelvis grad av olje- og gassutvinning. Når det gjelder samlivsetikk og kjønnsforståelse, er derimot Bibelen både klar og konkret. Og svarene Bibelen gir om ekteskap, samliv og kjønn, er i direkte motstrid til det Bastholm, som representant for MDG, har gjort seg til talsperson for.

Svarene Bibelen gir om ekteskap, samliv og kjønn, er i direkte motstrid til det Bastholm, som representant for MDG, har gjort seg til talsperson for

Underlig nok blir Une Bastholm i liten grad utfordret på dette av Dagen. MDG-lederen refereres i nettsaken på at hun er «opptatt av å forsvare mangfoldet av kjønnsidentiteter og mener det går godt sammen med den store bredden av kristenheten» (min uthevelse). Hvilken del av kristenheten Bastholm tenker på, vet hun bare selv. Men en indikator på at det er grunn til å tvile på denne påstanden, er at nærmere seks av ti gudstjenesteaktive nordmenn i Den norske kirke, frikirker og lavkirkelige organisasjoner er delvis eller helt uenige i at homofile og lesbiske par bør få gifte seg i kirken. Det viser en undersøkelse Dagen har fått utført.

MDG-lederens frieri blir kjønnsløst – uten særpreg og kraft

Om MDGs holdninger til kjønn og samlivsetikk samsvarer med det som går fram av Bastholms forslag i Stortinget, er det noe som bør veie tungt når kristne velgere skal avgi sin stemme. Dermed blir MDG-lederens frieri kjønnsløst – uten særpreg og kraft. 

Også publisert i Dagen og på dagen.no 12.05.20.

En episode av ImF-podcasten Lydbåndet tar for seg menneskesyn og menneskeverd knyttet til deler av miljøbevegelsen.

Guds historie

Det er i kunnskapen om Gud kraften ligger til å stå fast med frimodighet – også i at ekteskapet er Guds skaperordning for én mann og én kvinne som Gud selv avspeiler seg i, mener Sambåndet på lederplass.

Øivind Benestad mener det bare er snakk om tid før også konservative kristne miljøer får merke presset om å akseptere at ekteskapet kan inkludere likekjønnede. Kristne ser at de fleste i samfunnet mener at to av samme kjønn kan gifte seg, og den daglige lederen for stiftelsen Mor Far Barn registrerer en bevegelse i samme retning også i konservative kristne forsamlinger.

Nå har Benestad lansert nettstedet samlivsbanken.no med ferdige undervisningsopplegg som han mener det er særlig viktig å nå unge med.

Vi tror Øivind Benestad har helt rett i at også frikirkelige miljøer, pinsebevegelsen og bedehusbevegelsen i økende grad vil få merke presset fra majoriteten når det gjelder spørsmål rundt kjønn og samliv (se lenke nederst). Dersom det ikke undervises i og forkynnes et annet budskap enn det de unge møtes med fra samfunnet rundt seg, er det bare et spørsmål om tid før skansene faller.

I stedet for å gi etter er vi kalt til motstand

I stedet for å gi etter er vi kalt til motstand. I 2. Kor 10 skriver Paulus at «selv om vi lever i kjødet, så fører vi ikke vår strid på kjødelig vis. For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus». «Kunnskapen om Gud», læren, er det vi må fortsette med å holde fram, i lydighet mot Kristus og slik Gud selv har åpenbart den i sitt Ord, gjennom sine utvalgte skribenter.

Kunnskapen om Gud skifter ikke med tiden

Kunnskapen om Gud skifter nemlig ikke med tiden. I stedet er det de kristnes oppgave til enhver tid å levere læren videre, slik at Guds mektige fortelling om hva Han har gjort fra før verdens grunnvoll ble lagt, fortsatt kan lyde. «Jeg roser dere», skriver Paulus i 1. Kor 11,2, «for at dere (…) holder fast på overleveringene, slik jeg overga dem til dere». Og i 1. Kor 15,3: «For jeg overga dere blant de første ting det som jeg selv tok imot».

Kirken, det være seg Den norske eller andre og uavhengig av konfesjon, kan ikke endre læren. Organisasjonene kan ikke endre læren. ImF kan ikke endre læren. Gud forteller sin historie. Vår oppgave er å levere den videre. Det er i dette, i kunnskapen om Gud, at kraften ligger til å stå fast med frimodighet – også i at ekteskapet er Guds skaperordning for én mann og én kvinne som Gud selv avspeiler seg i.

Norge i dag: Nystiftet frikirkelig nettverk vil arbeide for likekjønnet samliv.     

– Kristne tar for lett på gjengifte

Kristne ledere snakker ikke lenger ærlig om skilsmissen, mener forkynner Barclay Stevenson. – Jeg har opplevd å bli bedt for at ekteskapets lenker må bli brutt, forteller fraskilte «Knut» (58).

Ved første øyekast minner det om et helt ordinært kristent møte. Rundt 30 personer i alderen 40 år og oppover er samlet til lovsang, bønn og forkynnelse ved Ris menighetshus i Oslo. Men noe er annerledes. For de aller fleste av dem er enten fraskilte som ønsker å bli gjenforent med ektefellen sin, eller ektepar som har blitt gjenforent etter en skilsmisse.

– Bibelen tillater kun to utfall etter en skilsmisse. Enten blir man gjenforent med partneren, eller så fortsetter man å leve enslig. Kun døden oppløser et ekteskap helt, forkynnes det med flere henvisninger til bibeltekster.

Utenkelig med gjengifte

Bak samlingen står Stiftelsen To sko. Fundament for stiftelsens arbeid er Bibelens budskap og prinsipper om samliv, ekteskap og familieutvikling. Ekteskapet er innstiftet av Gud, en pakt som ikke opphører før døden skiller ad. Dermed åpnes det ikke for gjengifte på noe annet grunnlag, slik stiftelsen ser det.

For flere av de fremmøtte er også gjengifte uaktuelt. Det strider mot Bibelens lære, slik de forstår den. Forkynnelse om dette er i ferd med å forsvinne helt fra kristne menigheter i Norge, mener den pensjonerte forskeren og foredragsholderen denne lørdagen, Barclay Stevenson.

Les også: ImF om skilsmisse og gjengifte (leder i Sambåndet)

– Jeg kjenner faktisk ikke til undervisning om skilsmisse og gjengifte i det hele tatt utenom To sko. Man hører heller ikke forkynnelse om at man ikke skal gifte seg med en ufrelst, sier han og henviser til blant annet 2. korinterbrev 6, 14, der det står:

«Gå ikke under fremmed åk sammen med slike som ikke tror! For hva har rettferd med urett å gjøre, og hva har lyset til felles med mørket?».

– Kristne lever i hor

Skotske Stevenson, som har vært bosatt i Norge siden 1966 og selv har vært gift med sin norske kone i 48 år, brenner for at all ubibelsk lære han mener preger menigheter i dag, må renskes bort. Han tror mangelen på forkynnelse om skilsmisse og gjengifte delvis skyldes at pastorene er redd for å ta det opp i frykt for å miste medlemmer i menighetene og for å bli upopulær.

– Om temaet gjengifte hadde blitt forkynt tydeligere i menigheten, tror jeg færre ville ha valgt dette som et reelt alternativ. Mye av det som blir forkynt, er dessverre ikke etter Bibelens lære i det hele tatt. Men det forhindrer ikke at folk sluker det rett ned uten å tenke etter selv, sier Stevenson.

Han tror det har sneket seg inn enormt mye humanisme og New Age i dagens menigheter og mener at Bibelen kun åpner for gjengifte når ektefellen dør.

– En skilsmisse er verre enn et dødsfall fordi den involverer svik. Å si at «vi vokste fra hverandre» eller «jeg elsker ikke ham/henne lenger» er dirkete ulydighet mot Guds ord, mener Stevenson.

Han påpeker at dersom en skilsmisse ville ha annulert et ekteskap – så ville heller ingen gjengifte ha levd i «hor», Bibelens betegnelse for all seksuell aktivitet utenom ekteskapet.

– Om man er lydig. kan man begynne å elske ektefellen sin igjen. Jeg er takknemlig for alle som holder seg trofaste til Guds ord og lever i hellighet og i renhet i møte med utroskap og skilsmisse, sier Stevenson, som mener at Bibelen er tydelig på at de som lever i «hor», heller ikke skal «arve Guds rike».

Notorisk utro

I pausen denne lørdagen møter Kristelig Pressekontor en fraskilt kristen kvinne og mann. Av hensyn til dem selv og deres tidligere ektefeller, har vi gitt dem de fiktive navnene «Berit» og «Knut».

De er begge 58 år og har vært skilt fra sine ektefeller i mange år. Men det har ikke tatt fra dem håpet om en gang å bli gjenforent.

– Da jeg giftet meg, var det klart at dette gjør jeg for resten av livet, forteller Berit.

Stemmen hennes brister, og hun tar til tårene. Hennes syv år yngre mann reiste fra henne i 2003. Berit møtte ham på byen, og de fikk to barn sammen i ekteskapet som varte i 10 år. Han var ikke kristen.

– Jeg tror han hadde tenkt lenge på at han ville ut av ekteskapet før han endelig kom fram med det. Han var vant med å drive hor og utukt fra før og fortsatte nok i samme bane i ekteskapet. Jeg er vant til å stole på folk, men har nok sett i ettertid at han ikke var helt til å stole på, forteller Berit.

Kunne ikke tro

Da mannen forkynte at han ville skilles, var Berits første tanke at hvis ekteskapet ikke skulle vare livet ut, så kunne hun ikke tro på Gud lenger. Troen på Gud og troen på ekteskapets hellighet hang så sterkt sammen.

– Jeg forstod etter hvert at jeg bare må stå i tro. Uansett om han er utro og ikke holder løftet sitt, så har jeg gitt et løfte som jeg har tenkt å holde uansett hva han styrer med, fordi jeg tror på Gud.

Under lørdagens samling delte et ektepar sin historie om hvordan de fant tilbake til hverandre etter skilsmissen. Berits håp er at Gud også vil gjenforene henne med mannen.

– Jeg håper at han blir en kristen og at vi kan bli en familie igjen. For det har barna våre gått glipp av, forteller Berit gråtkvalt før hun fortsetter:

– Jeg har bedt til Gud om at vi kan leve sammen som kristne, og at vi kan være et vitne for andre og leve et liv til Guds ære, sier hun.

Beruset kristen

Knut har vært skilt fra kona i 14 år. Han så på seg selv som en helhjertet kristen og var aktivt engasjert med hjelpesendinger og evangelisering.

– Vi giftet oss etter å ha kjent hverandre i kort tid og møtte raskt på problemer. Vi kranglet mye, vi hadde få felles interesser, og jeg hadde til tider et voldsomt temperament, innrømmer Knut.

Etter hvert tok også alkoholen styringen. Det førte til at han nesten var utro.

– Det var egentlig kun fordi jeg var så beruset at det ikke ble et fysisk utroskap, forteller han og legger til at hendelsen ytterligere forverret situasjonen, og at kona kort tid senere ønsket skilsmisse.

Ubibelsk bønn

Før han ble skilt, hadde ikke Knut gjort seg mange tanker om hva Bibelen sier om skilsmisse. Det endret seg da han kom over en artikkel skrevet av daværende biskop i Pakistans lutherske kirke, Arne Rudvin.

– Jeg fikk møte ham, og vi hadde gode samtaler om hva Bibelen sier om den livslange forpliktelsen et ekteskap er. Hadde jeg ikke vært overbevist om hva Guds ord sier, ville jeg lett ha blitt forledet til å finne meg noen andre, sier Knut og forteller at han har bedt Gud om tilgivelse for sin tidligere oppførsel.

Selv om det nå har gått 14 år siden kona gikk fra ham, håper og ber også Knut om at han en dag får oppleve å gjenforenes med kona.

– Jeg ble redd da jeg så hvor få kristne ledere og folk rundt meg tok ekteskapet på alvor. Jeg har opplevd å bli lagt hender på og bedt for at ekteskapets lenker må bli brutt, og at «alt må bli nytt» slik at jeg kan finne meg en annen. Jeg trodde en stund selv at dette var rett, forteller han.

Først når Knut begynner å snakke om deres felles tre barn, kommer tårene frem.

– De fleste barn har et ønske om at foreldrene skal være glade i hverandre, sier Knut og nevner den gangen han skulle fortelle barna sine at han skulle flytte ut.

– De to eldste gråt. Men minsten på 5 år var helt stille og gikk ut på verandaen. Da jeg kom etter, rakk jeg bare å si at jeg var glad i ham før han avbrøt og sa: «Jeg vil ikke høre, gå inn og kyss mamma!», forteller han med en følelsesladd latter.

– Skilsmissebarn vil ofte forsøke å være lojale mot begge foreldrene sine. Men i virkeligheten er de blitt sviktet, sier han.

Gifter seg for fort

Barclay Stevenson mener alle kristne som vil gifte seg, burde være gjennom et grundig kurs først. Han tror en del yngre kristne tar for raske avgjørelser.

– Man skal virkelig be Gud om den rette ektefellen og ikke gifte seg før man kjenner at det er Guds vei for meg, sier Stevenson som også understreker at Gud kan gjenopprette ekteskap, også de som kom skjevt ut fra starten av.

– Uansett hvordan tilstanden er tidlig i et ekteskap, så kan Gud gjennopprette det. Ingen ekteskap er enkle. Det kan til tider være knalltøft, og man kan streve med store problemer. Så det kreves at begge er innstilte på å gå Guds vei, sier Stevenson. KPK

Les i morgen: Ble gjenforent etter seks år

Les mer: Indremisjonsforbundets veiledningsdokument om skilsmisse og gjengifte

Bibelens ene syn

Selv om biskopene aksepterer at det skal være to syn i Den norske kirke på hva ekteskap innebærer, har Bibelen bare ett syn på dette.

Sambåndet vender i dette nummeret tilbake til temaet bibelsyn. Sist vi skrev om dette var i januar i fjor, da på bakgrunn av en langvarig avisdebatt om bibelsynet ved den delvis ImF-eide NLA Høgskolen. Nå foreligger de vitenskapelige tekstene om bibelsynsspørsmål som høgskolens generalforsamling i 2014 ble lovet skulle komme. Disse tekstene er en del av arbeidet med den planlagte revisjonen av vedtektene for NLA Høgskolen, og de er derfor viktig å se nærmere på.

Samtidig er bibelsyn også brennaktuelt i forbindelse med den kanskje mest debatterte saken i Kristen-Norge for tiden, striden om innføring av vigselsliturgi i Den norske kirke (Dnk) for samkjønnede par.

Som kjent har leder for Åpen folkekirke, Sturla J. Stålsett, avvist rådet fra et samlet Bispemøte om å beholde dagens vigselsliturgi og innføre en egen liturgi for likekjønnede. Stålsett vil kun godta en felles liturgi. Til Vårt Land 11. november uttaler han at «det avgjørende poenget er at man ikke i den felles liturgien framholder kjønnspolariteten som konstituerende for ekteskapet». Stålsett vil altså ikke godta en liturgi som slår fast – som i dag – at ekteskapet er mellom én mann og én kvinne. Han innrømmer likevel at styret i Åpen folkekirke «ikke har noen mulighet eller ønske om å binde» delegatene på Kirkemøtet.

Stålsetts utsagn viser med all ønskelig tydelighet at dette også dreier seg om bibelsyn. For selv om biskopene aksepterer at det skal være to syn i Dnk på hva ekteskap innebærer, har Bibelen bare ett syn på dette. 1. Mos 1,27 og 2,24 etterlater ingen tvil om at ekteskapet er for mann og kvinne, og Jesus bekrefter dette i Matt 19,4-6 (jf. Mark 10,6-8).

Det andre Bibelen sier om ekteskapet, er at felles barn vanligvis vil være resultatet (1. Mos 1,28). Det nevner Stålsett og hans meningsfeller ikke i det hele tatt, men Guds tilskyndelse om «vær fruktbare» er ikke mindre klar av den grunn.

Vi som mener at det bare finnes én form for ekteskap, det mellom mann og kvinne, får stadig oftere spørsmålet om ikke denne holdningen er ukjærlig overfor et par av samme kjønn som ønsker kirkens velsignelse. Også svaret på det spørsmålet handler dypest sett om bibelsyn. Er det et uttrykk for kjærlighet å skulle legge skjul på eller søke å bortforklare hva som er Guds vilje, åpenbart i Bibelen? Jesus bruker svært sterke ord om mennesker som blir årsak til at andre føres vill (Matt 18,6-7).

Også bedehusfolk bør stemme ved kirkevalget

De siste ukene har det vært en intens debatt om hva som bør ligge til grunn for å avgi stemme ved kirkevalget. En undersøkelse gir svar på hva som førte til at noen ble hjemmesittere ved forrige valg.

Nettleder_bylinebilde_PetterTo hovedsyn har preget diskusjonen: 1. De som mener at alle som faktisk har stemmerett, frimodig bør stemme, uavhengig av tilhørighet og aktivitet. 2. De som mener at man i tillegg bør ha tilhørighet og eventuelt også bekjenne seg som en troende.

Kifo (Institutt for kirke-/religions- og livssynsforskning) undersøkte de stemmeberettigedes egen holdning til dette etter kirkevalget i 2011, da sammenlignet med valget to år tidligere. Førsteamanuensis Egil Morland ved NLA Høgskolen viste til denne rapporten i et foredrag som Sambåndet gjenga som føljetong i nr. 12/14, 1/15 og 2/15.

Spørreundersøkelsen var blant annet opptatt av hva som var de viktigste grunnene for ikke å avgi stemme. Av de som deltok i undersøkelsen og som ikke avga stemme ved kirkevalget i 2011, svarte 59 prosent at «jeg overlater til de mer kirkelig aktive å stemme». Tilsvarende andel i 2009 var 61 prosent, og for begge årstallene var dette den suverent viktigste grunnen for ikke å bruke stemmeretten.

«Dette er eit respektabelt, ja, eit beint fram anstendig svar», sa Morland i foredraget (se Sambåndet for februar i år), og vi er enig med ham.

Nest viktigste grunn for ikke å stemme var at «jeg visste ikke nok om kandidatene», henholdsvis 45 og 43 prosent svarte dette. Når disse to resultatene krysskobles, kommer det fram at så mange som 31 prosent nevner at de vil overlate stemmegivningen til de aktive – uten at de synes at mangel på kandidatinformasjon var en viktig grunn for dem.

«Denne gruppen bestående av 31 prosent av de som ikke deltok i valget, kan forståes dit hen at de har gjort en prinsipiell beslutning om at de som passive medlemmer ikke vil delta, men at det bør de aktive medlemmene gjøre», understrekes det i rapporten.

De som mener at man bør kunne forvente at de som skal avgi stemme, har et nærmere forhold til Dnk enn bare å være passivt medlem, får altså støtte fra et flertall av de spurte etter de to siste kirkevalgene.

Men så er spørsmålet om dette bare rammer de som nå vil stemme kun for å få gjennomslag for kirkelig vigsel av likekjønnede, og som ellers knapt nok viser seg i kirken og ikke bekjenner seg som troende. Kan ikke også for eksempel indremisjonsfolk som riktignok fortsatt er medlemmer av Dnk, men som har sitt åndelige hjem på bedehuset, rammes av det samme argumentet?

Egil Morland tok opp dette i foredraget: «Dersom vi lagar ein akse som heiter «stemte ikkje ved kyrkjevalet», der desse 60 prosent av ikkje-aktive kyrkjemedlemmer er på eine enden, så vil eg tru at me på den andre enden kan setja aktive bedehusmenneske. Mange av dei let også vera å stemma, også dei med den grunn at dei ville overlata til dei aktive i kyrkja å gjera det. Men det, tenkjer eg, er uttrykk for ein misforstått anstendighet. For resultatet er at makta blir lagt i hendene på dei som korkje går i kyrkje eller bedehus», sa førsteamanuensen. Igjen vil vi slutte oss til Morlands resonnement.

Som kjent viste en undersøkelse offentliggjort av Vårt Land for fire uker siden at hele 37 prosent av de spurte folkekirkemedlemmene oppga at de har tenkt å stemme i år. I en tilsvarende undersøkelse i 2011 svarte 24 prosent at de hadde planer om å stemme, mens valgdeltakelsen endte på 13,5 prosent. Vårt Land skriver 12. september at om lag 500 den siste månedene har meldt seg inn i Dnk og fått stemmerett.

Det er nærliggende å tro at det er de som er for kirkelig vigsel av likekjønnede, som mobiliserer, men vi vet det ikke sikkert. Det som er sikkert, er at kirkevalget de to neste dagene vil bli avgjørende for Dnks lære om ekteskapet.

Indremisjonsforbundet er en del av nettverket Levende folkekirke, som arbeider for å få inn kandidater i bispedømmerådene som vil stå på kristenhetens nedarvede syn på ekteskapet. Sambåndet har to ganger på lederplass oppfordret de av leserene våre som har stemmerett, til å gjøre bruk av den og følge Levende folkekirkes anbefaling om hvilke kandidater som bør gis ekstrastemme (kumulering).

Denne oppfordringen står ved lag. Tatt i betraktning det brede lag av folket som Dnk kommer i kontakt med, bør det ikke være likegyldig, heller ikke for de av oss som ikke har Dnk som vårt åndelige hjem, hva bisperådsmedlemmene som styrer kirken (Kirkemøtet), står for.

Godt valg!

Kommentaren er også publisert på DagensDebatt.no

Om å rette baker for smed

Hvem gjorde kirkelig vielse av likekjønnede par til en kampsak som tar altfor stor plass?

Nettleder_PetterSara Elisabeth Moss skriver på Verdidebatt at «det er Vårt Land som ene og alene har skylda for at neste kirkevalg blir et homo-valg». Moss er menighetsprest, lesbisk og fikk kirkelig velsignelse til likekjønnet ekteskap i Göteborg i 2011. Den direkte bakgrunnen for utfallet på Verdidebatt var Vårt Lands nyhetssak 7. april om at det blant kandidatene til bispedømmerådene er flertall for vigsel av homofile i kirken.

Sara Elisabeth Moss starter innlegget sitt godt. Jeg er hjertens enig med henne i at det er forkynnelsen av Kristi død og oppstandelse for vår skyld som er det altoverskyggende viktige for oss som er kristne å forkynne, enten vi samles i kirker, bedehus eller andre forsamlingshus. Det er hvordan vi best skal nå andre med dette budskapet som skulle vært det dominerende diskusjonstemaet i kirke- og organisasjonsliv, noe som da også ville ha blitt reflektert i pressens (eventuelle) dekning.

Men jeg mener det blir helt feil når Moss hevder at det er Vårt Land og den kristne presse for øvrig som har skapt en situasjon der det er andre ting som dominerer det kristne nyhetsbildet og debatt, ikke minst spørsmålet om homofile skal få gifte seg i kirken. Dette er en debatt som har pågått i flere tiår, og det er ikke Kirken som har presset den fram, man de homofiles interesseorganisasjoner og talspersoner. Det er disse som har presset på for at kirke- og kristenliv for øvrig skal endre et grunnfestet syn i denne saken, og som også har klart å få opinionen på sin side. Det er derfor dette diskuteres i kirken og kristenlivsdebatten, og da spørs det om ikke Sara Elisabeth Moss har et medansvar. Spørsmålet berører synet på Bibelen og er derfor for viktig til at kirke og kristenliv bare kan snu kappen etter vinden. Moss har for øvrig vært styremedlem i Åpen kirkegruppe for lesbiske og homofile.

For litt over et år siden skrev jeg en lederartikkel i Sambåndet på bakgrunn av en artikkel av pastor Jostein Krogedal om debatten i den kristne dagspressen. Et utdrag fra den er relevant også i forbindelse med innlegget fra Moss:

«Det er ingen tvil om at vi som kristne de siste årene har latt oss styre av folk som ikke nødvendigvis bekjenner troen på Jesus, når det gjelder hvilke emner vi debatterer. Samlivsspørsmål har vært et slikt dominerende emne. Men hvorfor er det blitt slik? Fordi eksempelvis de homofiles interesseorganisasjoner har presset på for å få Den norske kirke til å akseptere, ja, endog velsigne, deres levesett, uavhengig av hva Bibelen sier om dette. De har fått folkemeningens støtte til dette, noe som har økt presset ytterligere.

For ikke lenge siden var det uforpliktende «vennesex» det ble etterlyst velsignelse av, og som en redaktørkollega i Vårt Land påpekte, vil nok ikke køen stoppe der. Det virker nærmest som om det skulle være en menneskerett å få kirkens velsignelse til det levesett en måtte velge.

Dette presset fører igjen til at debatten blir preget av stridsspørsmål. Det sekulære medier legger opp til debatt om hva angår kristendom, dreier seg om ting som viser uenighet og skaper polarisering. Og de som presser på, er taleføre og fyller spaltene med sine utspill. Dette gjør det ikke lett å «fokusere på oppdraget», det vil si å målbære frelsens evangelium, i mediene, slik jeg tror de fleste av oss som deltar i debatt, er enig med Krogedal i at vi aller helst ville.

Nylig leste jeg i Kolosserbrevet 4,5-6: «Omgås i visdom med dem som er utenfor. Kjøp den laglige tid. La deres tale alltid være vennlig, men krydret med salt, så dere vet hvordan dere skal svare enhver». Her får Paulus fram begge sidene av det å skulle mene noe om spørsmål som gjelder kristent liv og lære. For alle kristne gjør ikke rett i å tie stille, selv om vi ikke kan styre debatten. Som også Peter (i 1. Pet 3,15) skriver: «Vær alltid beredt til å forsvare dere for enhver som krever dere til regnskap for det håp som bor i dere».

Vennlig, men krydret med salt. Slik lyder også oppdraget.»

Det er beklagelig at saken om vigsel av homofile og lesbiske i Den norske kirke tar så mye plass. Men det er ikke Kirkens – eller Vårt Lands – «skyld» at debatten om dette eksisterer. Oppdraget for oss som ønsker å forsvare et bibelsk syn, blir å ta del i debatten på en god måte. Når pressen, særlig den kristne, omtaler saken på nyhetsplass, er det – som alltid – også viktig å tenke over begrepsbruken. Som Sara Elisabeth Moss påpeker og redaktørkollega Trygve W. Jordheim i Vårt Land er åpen for, er det ikke sikkert at bindestreksordet «homo» da alltid er det rette å bruke.

– Skjebnevalg for Kirken i 2015

ImF blir med i nettverket «Levende folkekirke», som skal arbeide for at Den norske kirke (Dnk) bevarer ekteskapet som et samliv mellom mann og kvinne.

– Kirkevalget i september 2015 blir et vannskillevalg som vil legge føringer for utviklingen videre, sier Øivind Benestad til Sambåndet.

Benestad leder Stiftelsen MorFarBarn, som også blir med i Levende folkekirke. Han kommer trolig til å fungere som koordinator for nettverket, som vil bestå av lutherske organisasjoner med tilknytning til Dnk.

– I tillegg til ImF har vi fått positive signaler fra flere andre, men de har ennå ikke behandlet saken i sine formelle organer, sier Benestad.

Kandidater

Arbeidet vil gå ut på å få valgt inn flest mulig kandidater med et bibelsk ekteskapssyn i bispedømmerådene. Medlemmene der utgjør Kirkemøtet, som er det organet som gjør vedtak om liturgier i Dnk.

– Vi klarer ikke å bevare flertallet i Kirkemøtet uten en bred mobilisering og en allianse av alle som ønsker å kjempe for en bibelsk samlivsetikk. Hvis vi får til en slik mobilisering, er det godt håp om å lykkes, sier Benestad.

Generalsekretær Erik Furnes i ImF bekrefter at forbundsstyret har sagt ja til at ImF kan oppfordre «sine folk» til å delta i kirkevalget og å stemme bevisst (se også leder).

10,6 prosent av Den norske kirkes stemmeberettigede medlemmer stemte ved direktevalget på kirkemøtedelegater i 2011 (valget til bispedømmeråd), det vil si omlag 329.000 medlemmer. 64 av 116 delegater på Kirkemøtet stemte mot kjønnsnøytral ekteskapsliturgi, og 62 stemte mot forbønnsliturgi.

Også i 2011 var det aksjoner forut for valget. Stiftelsen MorFarBarn fikk 22 anbefalte kandidater inn i bispedømmerådene. Aksjonen «Raus folkekirke» fikk inn 21 kandidater. Ved valget neste år vil den nystartede organisasjonen «Åpen folkekirke» representere den liberale siden.

Konservative

Vårt Land anslår antallet konservative med stemmerett ved Kirkevalget neste år til vel 200.000. Sammenlignet med den store gruppen nominelle (og ikke aktive) medlemmer i Dnk er dette sannsynligvis ikke nok til å hindre et vedtak om likekjønnede ekteskap på Kirkemøtet. Ikke-aktive kirkemedlemmer som har et konservativt syn på ekteskapet, må også mobiliseres. Vårt Land påpeker at dersom 50.000 slike stemmer konservativt, kan den liberale siden trenge minst 300.000 bevisste stemmegivere for å vinne fram.

Benestad mener slike tall bare blir gjetninger:

– Det er umulig å vite hvor mange som kommer til å stemme, og det er umulig å vite hvor mange den liberale siden greier å mobilisere. Vår strategi er kort og godt å få med oss så mange som mulig. Jeg tror at tusener som ikke er med i misjonsorganisasjonene, også vil støtte oss. Folk flest skjønner at ekteskap og barn henger sammen. Og mange er svært skeptiske til at kirken skal godta planlagt farløshet og morløshet som etisk høyverdig, ja, i tråd med Jesu lære.

Ny valgordning

Et annet usikkerhetsmoment er at valgordningen ved neste års kirkevalg er helt ny. Det blir bare mulig å gi dobbeltstemme til tre av de 18 kandidatene på valglista, og den er satt opp i prioritert rekkefølge. Det blir dessuten mulig å stille alternative lister og å etternominere kandidater.

– Det vil også være viktig å påvirke hvem som kommer inn i nominasjonskomiteene, siden det er de som skal sette sammen valglista, påpeker Benestad.

Han mener at dersom de konservative også ved neste korsvei klarer å hindre en ny ekteskapsteologi, kan tiden arbeide for dem. Flere og flere vil innse at planlagt farløshet og morløshet hører uløselig sammen med den kjønnsnøytrale ideologien.

– Dersom Dnk faller i ekteskapsspørsmålet, vil presset på andre kirkesamfunn og organisasjoner øke. Hvis vi ikke mobiliserer kraftig ved neste års kirkevalg, kan kampen om ekteskapet og barnet være tapt for alltid. Vi får ingen ny sjanse hvis vi taper neste år, sier han.

Alle kanaler

«Levende folkekirke» legger opp til å nå ut med budskapet sitt via alle mulige kanaler, ikke minst gjennom annonser og sosiale medier. Og folk vil få veiledning om konkrete navn man bør gi ekstrastemme til ved bispedømmerådsvalget.

– Økonomisk baserer vi oss på penger vi har og får. Erfaringen viser at folk støtter oss med penger når vi blir synlige med informasjon og kunnskap, sier han.

Ettersom det ennå er tidlig i prosessen, oppfordrer Øivind Benestad konservative om å stille til valg til bispedømmerådene og å tipse nominasjonskomiteene om gode kandidater.

Ødeleggende strid i KrFU

Etter helgens landsmøte er KrFU (ungdomspartiet til KrF) plassert i samme posisjon som Kirkemøtet. Homofili-saken vil komme til å ri partiet som en mare fremover.

Nettleder_Petter_fremhevetMed en eneste stemmes overvekt vedtok landsmøtet i helgen at følgende formulering fortsatt skal være gjeldende politikk: «ekteskapsloven, adopsjonsloven, barneloven og bioteknologiloven skal bygge på prinsippet om at alle barn har rett til en mor og en far og (partiet skal) arbeide for å endre den vedtatte ekteskapsloven, slik at den gamle lovens definisjon av ekteskap som en ordning mellom mann og kvinne gjenopprettes». Det er etter mitt syn forstemmende at et flertall i landsstyret satte spørsmålstegn ved denne formuleringen i det hele tatt. Det er tegn på en tankegang som fjerner seg fra å ha Bibelen som premissleverandør. Slik sett skal de ha ros de som stemte imot å endre denne programformuleringen.

Men reaksjonene fra mindretallet tyder ikke akkurat på at man vil respektere et demokratisk fattet vedtak. – Nå er landsmøtet delt på midten. Det gir et signal om at vi kan ta opp igjen debatten ganske snart. Vi er ikke ferdig med å debattere dette, sier Hanne Marie I. Pedersen-Eriksen til Dagen. Hun er leder for KrFUs angivelig upolitiske homonettverk og for Buskeruds delegasjon til landsmøtet. Overfor Vårt Land er hun om mulig enda klarere: – Nei, er du gæren, svarer hun smilende på journalistens spørsmål om hvorvidt tilhengerne av at homofile skal få gifte seg, nå vil la saken ligge. Hun fortsetter: – Denne saken gir jeg meg ikke på – i hvert fall med det stemmeresultatet vi nå fikk. Også KrFU-leder Emil Andre Erstad, som har stått fremst i kampen for å endre partiets politikk på dette punktet, uttaler seg på samme måte: – Vedtaket viser at vi er delt i spørsmålet. Det er de i KrF også. Det vil ikke overraske meg om debatten kommer opp på KrFUs landsmøte om to år.

Dermed er scenen rigget for nøyktig samme utvikling i KrFU som vi har sett i Den norske kirke i spørsmålet om vigsel av homofile: En oppholdende strid der et stadig voksende mindretall vil nekte å gi seg før de har tvunget sitt syn gjennom, koste hva det koste vil. Der man ved første anledning på Kirkemøtet vil fremme homofilisaken på nytt, og der saken vil overskygge alt annet, fortsette å skape splittelse og hindre konsentrasjon om det som er det ene viktige for en kristen kirke, nemlig å fokynne evangeliet til frelse.

Leder for Vest-Agder KrFU, Tove Welle Haugland, siteres i både Dagen og Vårt Land på at hun «håper voteringen kan gi mer ro over saken, og at vi kan ha fokus på andre KrFU-saker». Det er et lyspunkt at Welle Haugland er valgt inn i sentralstyret i KrFU, men det vil overraske meg i betydelig grad dersom hun får ønsket sitt oppfylt. KrFU burde hatt helt andre saker å diskutere, og leder Olaus Trygve Bjåland treffer spikeren på hodet når han overfor Dagen konstateterer at partiledelsen her «angriper grunnfjellet».

KrFUs landsstyre og leder har med åpne øyne plassert partiet i en situasjon der faren er stor for at saken om samkjønnede ekteskap kommer til å dominere diskusjonen rundt partiet fram mot – og på – landsmøtet om to år, når programmet skal opp til behandling igjen. Det er synd, og det var alldeles unødvendig. Dette er åpenbart en sak der moderpartiet – som allerede er alvorlig ute å kjøre i sin omdefinering av familiebegrepet – ikke bør lytte til ledelsen i ungdomspartiet. Det er minst like trist.

Les også nettleder KrF og familien og blogg: En klartenkt ideolog?

Kirkemøtet avviste liturgi for homofile

Et flertall på Kirkemøtet avviste i formiddag både vigsels- og forbønnsliturgi for homofile. Generalsekretær Erik Furnes i Indremisjonsforbundet er glad for utfallet av voteringen.

Et siste forslag ble stemt over før Kirkemøtet tok lunsjpause. Det innebar at Kirkemøtet fastholder sitt tradisjonelle syn på at ekteskapet er mellom én mann og én kvinne, men åpner for forbønn for likekjønnede par «på grunnlag av den enkeltes prests pastorale skjønn og ansvar». Også dette ble nedstemt på Kirkemøtet, med 62 mot 54 stemmer. Dermed er dagens situasjon i Dnk opprettholdt. Det kom inn en protokolltilførsel der det uttrykkes håp om at biskopene finner løsninger som gjør det mulig å praktisere to syn i kirken i dette spørsmålet.

Les også: Nettleder

Stemmeresultater

Forslaget om å innføre vigselsliturgi falt tidligere i dag med 51 mot 64 stemmer. Kirkemøtet avviste også, med 54 mot 62 stemmer, å endre kirkens syn på ekteskapet. Dermed blir det i utgangspunktet heller ikke forbønnsliturgi. For det tredje avviste Kirkemøtet også, med 13 mot 103 stemmer, forslaget fra Harald Hegstad (se nedenfor) om BÅDE å gå inn for forbønnsliturgi OG fastholde at ekteskapet er forbeholdt 1 mann og 1 kvinne.

Aller først stemte Kirkemøtet over om samlivssaken er kirkesplittende, noe man avviste, mot to stemmer.

Glad generalsekretær

– Jeg vil uttrykke glede over resultatet av avstemningen og takknemlighet overfor dem som har arbeidet hardest for dette, sier generalsekretær i ImF, Erik Furnes, til sambåndet.no. Han nevner særlig delegatene Egil Morland og Øivind Benestad.

Kompromissforslag

Det som er blitt framstilt som et kompromissforslag om forbønnsliturgi ble fremmet av teologiprofessor Harald Hegstad i debatten lørdag kveld og fikk mye omtale. Den endelige ordlyden er slik, ifølge dagen.no:

«På grunnlag av Bispemøtets delte uttalelse i «Ekteskapet i et evangelisk-luthersk perspektiv» finner ikke Kirkemøtet at det er tilstrekkelig grunnlag til å endre Den norske kirkes offisielle ekteskapsforståelse. Kirkemøtet fastholder tidligere vedtak som innebærer at ekteskapet teologisk sett er å forstå som et forhold mellom én mann og én kvinne.»

Kirkemøtet erkjenner samtidig at det er ulike syn på dette spørsmålet i kirken. Av hensyn til kirkens enhet og for å komme  likekjønnede par i møte som søker kirkens forbønn for sine forpliktende samliv, ber Kirkemøtet om at det utarbeides forslag til en forbønnsliturgi for borgerlig inngått ekteskap for likekjønnede par med tanke på behandling i Kirkemøtet 2015.»

Bak forslaget sto Harald Hegstad, Berit Espeset, May Lisbeth Hovlid Aurdal og Erling Birkedal.

– For døve ører

Konservative kristenledere var i Dagen tirsdag samstemt om at dette ikke løser problemet: – Mitt spørsmål er: Hvem skal en be til? Ber en Bibelens Gud om å velsigne noe han kaller synd, så ber en for døve ører, uansett hva det måtte gjelde. Et hvert menneske som lever i strid med Guds vilje, må kalles til omvendelse, ikke til alteret for å få velsignelse, sier generalsekretær Erik Furnes i Indremisjonsforbundet.