Innlegg

KAFÉ: Natalia Kostiuk (til høyre) og Viktoria Slobodianiuk er innom KIA Vests språkkafe. ALLE FOTO: Brit Rønningen

En pause fra krigen

På språkkafé i regi av KIA Vest får ukrainske flyktninger hjelp til å komme inn i det norske samfunnet.

BERGEN: Regionleder Hallgeir Berge i KIA (Kristent interkulturelt arbeid) Vest har hatt travle dager siden krigen brøt ut i Ukraina og ukrainske flyktninger begynte å komme til Bergen. Fire dager i uka har de språkkafé for flyktningene. Når Sambåndet er innom (uke 22, red.anm.) er det endringer på gang. Flyktningene er i ferd med å flytte fra hotellene de bor på, og bli plassert i ulike kommuner.

– Det er litt oppbruddstemning og farvel til venner, sier Berge.

Mottagelse
Rundt ti personer er innom språkkafeen denne første torsdagen i juni. Blant dem er Viktoria Slobodianiuk og moren Natalia Kostiuk. De er fra Kyiv og har, når Sambåndet treffer dem, vært i Bergen i en måned og bor på Bergen Budget Hotel. Nå har de fått plass i Austrheim kommune, og de skal reise dit over helgen (i uke 23, red.anm.). Viktoria kan engelsk og vil gjerne snakke med Sambåndet.

– Det er trist at vi må forlate Bergen, men vi kan fremdeles komme hit, for Austrheim er ikke så langt unna. Austrheim kommune har en leilighet klar til oss, men vi vet ikke hvordan den ser ut, sier Viktoria.

– Hvordan har denne tiden i Bergen vært?

– Vi har fått en god mottakelse. På Bergen Budget Hotel har vi hatt eget kjøkken slik at vi har kunnet lage vår egen ukrainske mat. Bergen kommune har gjort en flott jobb. Vi fikk Bergenskortet slik at vi har kunnet være med på mange ulike aktiviteter, som treningssenter og museer som Kode og Grieg museet. Vi har kunnet hvile fra krigen.

Prøve alt
Det er første gang Viktoria og moren er innom språkkafeen på KIA.

– Vi har vært på Røde Kors sin språkkafé og flere andre steder. Vi vil prøve alt og være med på alt her for å komme inn i den norske kulturen.

Viktoria kan ikke få skrytt nok av hvordan de er blitt møtt i Norge.

– Jeg elsker folket, naturen og Bergen. Folk tar vare på oss. Alle ønsker å hjelpe oss. Vi har fått klær og sko.

De to siste ukene (før uke 22, red.anm.) har Viktoria jobbet som servitør på Harbor Hotel og Fløyen restaurant.

– Min arbeidsgiver ønsker å beholde meg og sier at jeg er en god arbeider. Jeg tror det kan være vanskeligere å finne en jobb i Austrheim, sier Viktoria.

I Ukraina jobbet hun med markedsføring.

GAVER: Hallgeir Berge kommer med kofferter som er donert til KIA, til Viktoria Slobodianluk og Natalia Kostiuk.

Giverglede
– Vi er veldig glade for at vi eksisterer og at KIA kan tilby hjelp og assistanse. Det er bemanningskrise. Vi besøkte akuttmottaket og opplevde at det er mangel på folk med kompetanse, konstaterer Berge.

Han nevner at KIA har fått donert over 100 kofferter og mye gjenbruksting til ukrainske flyktninger.

– Vi har handlet inn matbokser og drikkeflasker til barna som går på skole. Vi fikk dekt utgiftene av Bergen kommune. Det er stor giverglede.

KIA Vest samarbeider med den anglikanske kirken som har gudstjenester i Mariakirken. En gjeng ukrainske flyktninger har gått fast i Mariakirken på engelsk gudstjeneste på søndagene.

– Det er viktig å vise at de er velkomne og vise dem veien inn i det norske samfunnet, sier Berge.

Frivillige
– Hva ellers har KIA gjort for ukrainske flyktninger?

– Vi besøkte dem på som sagt akuttmottaket og ble kjent med hva de ønsket av aktiviteter, for eksempel fotball. Så har vi fått dem med i aktivitetene vi har, som turgruppe, mannsgruppe og kvinnegruppe.

– Hvordan er det med frivillige?

– Det er mange som har lyst til å være frivillig og som har tatt kontakt. Frivillige har styrt språkkafeen.

NORSKUNDERVISNING: Sigrid S. Villanger underviser Davyd Pushynskyy og Andriana Kaplun i norsk.

Norsk
I naborommet er Sigrid S. Villanger opptatt med å gi norskundervisning til kjæresteparet Andriana Kaplun og Davyd Pushynskyy og Davids mor Maria. De tre har vært i Bergen siden mars og har gått regelmessig på språkkafeen. I dag dreier det seg om verb. Sigrid holder frem en lapp hvor det står «liker».

– «Jeg liker å drikke te», for eksempel, sier hun og forsikrer seg om at hun blir forstått før hun tar frem en ny lapp der det står «kjøper».

– «Jeg går kjøper», forsøker Davyd seg.

– Nei, «jeg går og kjøper», retter Sigrid.

David og Adriana studerte medisin i Ukraina og håper å få bli i Bergen slik at de kan fullføre utdannelsen på Universitetet i Bergen. Maria opplyser om at de har fått muntlig bekreftelse på at de får bosette seg i Bergen, men per uke 22 har de ennå ikke fått noe skriftlig vedtak.

– De fleste kan ikke det latinske alfabetet, så de må lære seg et nytt alfabet, sier Hallgeir Berge.

Sårbare
– Hva slags erfaringer har du gjort deg i arbeidet med ukrainske flyktninger?

– Det er veldig sårbare personer. De er traumatiserte. Mange kjørte til Norge rett etter at krigen brøt ut. I begynnelsen spurte jeg hvordan de har det og om litt personlige ting, men vi må være forsiktig med å spørre om personlige ting. De låser seg, og tårene kommer. For eksempel hvis vi går tur og ser noen som går tur med hunden sin, kan tårene komme fordi de har reist fra sin egen hund i Ukraina. Det er lettere for dem å snakke om Norge enn om Ukraina, forteller Berge.

Regionlederen erfarer også at flyktninger blir forskjellsbehandlet.

– På kvinnegruppa der det er papirløse flyktninger med, så de i går de fine klærne som er donert til ukrainske flyktninger, forteller han og legger til:

– Jeg håper flyktningkrisen i Ukraina kan gi bedre forståelse for flyktninger generelt. Det er alle mennesker i veldig sårbare situasjoner, uavhengig om en flykter for livet sitt fra krig i Europa eller kommer fra andre steder i verden.

IDEOLOGI: - Vi fordømte nazismen, men ikke kommunismen, påpekte Jaroslaw Lukasik (t.h.) i samtale med Stefan Gustavsson. FOTO: PETTER OLSEN

– Kommunismens ånd forlot aldri Russland

Kommunismens ånd er en hovedårsak til den russiske aggresjonen mot Ukraina, mener lederen for Eastern European Leadership Forum (EELF).

WISLA, POLEN: På første kveld av European Leadership Forum (ELF), som i år samler mellom 500 og 600 evangeliske kristne, ble krigen i Ukraina satt på dagsorden. Møteleder Stefan Gustavsson intervjuet Jaroslaw Lukasik, som leder forumets arbeid i Øst-Europa.

Målgruppen til EELF er russisktalende kristne i blant annet Hviterussland, Ukraina, Russland og Moldova.

Kommunisme

– Folk i Ukraina har levd i frykt for denne krigen i lang tid. Hva er årsaken til den russiske aggresjonen overfor Ukraina, spurte Gustavsson.

– I Vesten har vi glemt hva krig er, men krig er fremdeles en del av menneskeheten, innledet Lukasik.

Han mente det var mange grunner til at Russland gikk til krig, men var ikke i tvil om hovedårsaken:

– Ut fra mitt perspektiv handler det om kommunismens ånd, som aldri forlot Russland etter Sovjetunionens fall. Vi fordømte nazismen, men vi fordømte ikke kommunismen. Så da Putins så Vestens svakhet, kom denne ånden tilbake, kanskje med sju enda verre ånder, sa Lukasik, med referanse til Matt 12,45.

Imperiebygging

– Det handler om å gjenopprette imperiet, fortsatte Lukasik. – De første ofrene er Ukraina og Hviterussland, som mange russere tenker at ikke eksisterer som egne nasjoner. Men Ukraina eksisterer, og all motstanden som ukrainerne yter, er et vitnesbyrd om at nasjonen Ukraina eksisterer, understreket forumlederen.

– Den kristne kirke må være under et enormt press i denne situasjonen. Hva har dens respons vært, hva har skjedd mellom Guds folk, spurte Gustavsson videre.

De kristne i Ukraina

– Kristi disipler bør være der hvor det er smerte og lidelse, og jeg vet ikke om noen kirker i Ukraina som ikke er aktive. Eksempelvis hjelper mange kristne til med evakuering av mennesker fra farlige steder. Kirker har tatt inn hundretusener av flyktninger, sier Lukasik.

Ifølge forumlederen er det flere enn 14 millioner fordrevne mennesker i Ukraina. Flertallet av dem er fremdeles i Ukraina, i vest, men mange er også i andre land. Bare i Polen er det 2,8 millioner flyktninger.

– I begynnelsen av krigen fungerte kirker som sykehus. Det er også en stor mulighet til å gi åndelig hjelp til mennesker, for mennesker ønsker virkelig å be nå. Krig er en situasjon der du møter ondskap, og da trenger du kjærlighet, framholdt Lukasik.

Bønn

– Så hvordan kan vi be for Ukraina og for ukrainske kirker og kristne?

– Be! Vi trenger bønn, vi trenger Gud. Jeg tror at bare Gud kan hjelpe oss. Ingen vet hva som vil hende om en uke, en måned, seks måneder. Men vi stoler på Gud, så vi må be, understreket Lukasik og utdypet:

– Vi bør be om seier. Om seier for rettferdighet, for bare rettferdighet kan gi en varig fred, og om seier for sannheten. Jeg tror bønner er dyrebare for Gud når vi også kan handle i tråd med våre bønner. Midt i denne katastrofen ser vi mye nydelig respons i form av solidaritet, omsorg og kjærlighet fra alle nasjoner. Det er stort å ta imot all denne kjærligheten, sa Lukasik.

Langvarig

Et praktisk eksempel er å starte et partnerskap med kirker eller organisasjoner som yter støtte til Ukraina.

– Og det er viktig å være klar over at krigen kan bli langvarig, og at også behovet for støtte kan være langvarig, avsluttet Jaroslaw Lukasik.

Fornyelse

JERNTEPPE: – Et nytt jernteppe har senket seg i Europa, sa Adam Szabados. FOTO: PETTER OLSEN

Adam Szabados leder ELFs arbeid i Ungarn. Han minnet om en av målsettingene til ELF, nemlig å fornye den bibelske kirke og bringe Europa tilbake til evangeliet. Szabados fortalte om en mann han møtte i forbindelse med en hjelpesending han deltok på til vestre del av Ukraina. Mannen hadde flyktet fra Irpin. To uker før krigen startet, hadde pastoren hans talt over Apg.

– Pastoren sa til denne mannens forsamling at dersom vi ikke adlyder Apg 1,8, vil det som der står, skje.

I dette verset sier Jesus til disiplene at «dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende».

Flyktninger som vitner

– Det handler om adspredelsen av kirken i Jerusalem. «Kanskje», sa denne mannen som jeg møtte, «gjør Gud noe i Europa ved å spre mange ukrainske kristne til Europa».

Szabados viste bilde av en 16 år gammel gutt som var blitt adoptert av en familie i forumlederens forsamling.

– Da han kom, var hans første spørsmål til familien dette: «Er dere kristne? For det er jeg.» Og han gav dem en bibel som han hadde brakt med seg. Hans foreldre er ikke kristne, men han er, sa Szabados og fortsatte:

– To–tre uker etterpå tok jeg gutten med meg til en ungarsk videregående skole, hvor han bar fram sitt vitnesbyrd foran minst hundre elever.

Vasket toaletter

Da krigen startet, strømmet ukrainske flyktninger inn i Ungarn. Ifølge Szabados er ca. 700.000 blitt hjulpet i Ungarn, og om lag en tredjedel av den ungarske befolkningen har vært involvert.

– Det var kaos på jernbanestasjonene, for hver dag ankom titusener av ukrainere. Grupper av ungarske kristne dro da til stasjonene for å gjøre rent på toalettene, slik at trette flyktninger kunne komme til rene toaletter. Dette var et vitnesbyrd overfor ikke-kristne i Ungarn om kristen nestekjærlighet, sa Adam Szabados.

Jernteppe

Ukrainerne gjennomgår store lidelser på grunn av den russiske aggresjonen. Millioner har forlatt sine hjem, og mange har ikke lenger noe hjem.

– La oss be om at Herren må møte deres behov, kanskje gjennom oss, sa forumlederen – og la til en ting som også lå ham på hjertet:

– Det er ingen russiske kristne her på ELF akkurat nå. Et nytt jernteppe har senket seg i Europa. La oss be for dem som er bak dette jernteppet nå, slik at de kan være gode vitner for sin egen nasjon i denne mørke tiden.

Nåde

Sovjetunionen invaderte Ungarn i 1956. – Min far så de sovjetiske stridsvognene som rullet inn. Han var en sterk motstander av kommunismen hele sitt liv, men han sa alltid til oss: «Hat ikke russere, de lider også», sa Adam Szabados og avsluttet med en oppfordring:

– La oss be om at denne krigen kan fornye Europa gjennom Guds underfulle veier, og fornye kirken og hjelpe oss med å evangelisere. La oss be for de ukrainske kristne og for det ukrainske folket, om at Gud må vise dem nåde, og at de får erfare nåde og rettferdighet.

KYIV: Ukrainske soldater og sivile søker beskyttelse under en bro i hovedstaden Kyiv 5. mars 2022. FOTO: Міністерство внутрішніх справ України/WIKIMEDIA COMMONS

Når krig blir personlig 

KOMMENTAR Jeg kjenner noen som har stått midt opp i krigen i Ukraina og flyktet fra den. Å se fjernsynsbilder fra krig er ikke det samme lenger. Det er blitt ubehagelig nært.  

Jeg har en god venninne som opprinnelig er fra Ghana, men norsk statsborger. Hennes sønn som er ghanesisk statsborger, studerte i Kharkiv, Ukrainas nest største by, og skulle ta avsluttende eksamen høsten 2022.  

Så bestemte president Vladimir Putin at Russland skulle invadere Ukraina, og min venninnes sønn havnet midt i krigens galskap. Min venninne og jeg snakket med sønnen et par ganger på Whatsapp (en meldingstjeneste man også kan ringe med, red.anm.) og kunne se ham der han sammen med andre hadde søkt dekning i kjelleren i en kirke.  

Midt oppi det hele ventet han på at den ghanesiske ambassaden i Sveits skulle fornye passet hans. Som en nødløsning sendte ambassaden et dokument som fungerer som en nød-ID. Han klarte å komme på toget vekk fra Kharkiv før det virkelig ble harde kamper der.  

Først prøvde han å komme seg over grensen til Ungarn, men da han viste sitt nød-ID, nektet grensevaktene ham å krysse grensen fordi han ikke hadde gyldig pass. Neste forsøk var å krysse grensen til Slovakia. Før han nådde grensen, rådet noen ham til ikke å vise nød-ID, men bare studentkortet og si til grensevaktene at han ikke rakk å få med seg passet. Grensevaktene slapp ham inn i Slovakia, og han reiste videre til Østerrike, hvor han fortsatt er. Der forsøker han å finne ut hva han skal gjøre videre. Universitetet han gikk på og boligblokken han bodde i, er bombet og ødelagt.  

KHARKIV: Russisk bombardement i utkanten av Kharkiv 1. mars 2022. FOTO: Міністерство внутрішніх справ України/WIKIMEDIA COMMON

Plutselig er krig noe mer enn bilder fra steder som er langt borte og av ukjente mennesker som ikke angår meg. Jeg blir absolutt berørt av slike krigsbilder, men nå er det kommet nærmere. Krigen har fått et ansikt. Det betyr også at det blir mer ubehagelig, og jeg blir konfrontert med spørsmål jeg helst vil unnslippe.  

Helst skulle jeg sett at det var enkle svar og løsninger på krigene og de væpnede konfliktene rundt om i verden. Helst skulle det vært som det står på en graffiti i jernbaneundergangen i Sarpsborg: «Tenk om det ble krig, og ingen møtte opp!» Jeg skulle gjerne visst hvem som først sa eller skrev det. Men det er selvfølgelig ikke så enkelt. Virkeligheten består av sammensatte mennesker som er både det ene og det andre. Vi kan gjøre det som er godt og riktig, og vi kan gjøre det som får alvorlige negative konsekvenser. Den ubehagelige sannheten er at noen tjener store penger på krig og død. Det er ikke sant at alle vil ha fred. For eksempel er våpen- og militærindustrien store og mektige næringer. På verdensbasis blir det brukt store summer på våpen og militær opprustning, og nå vil det bli brukt enda mer på grunn av krigen i Ukraina, penger som kunne vært brukt på å løfte folk opp fra fattigdom og på å løse klima- og naturkrisen vi står midt oppi.

Når en blir angrepet, har en tre muligheter: Å gå i frys, å kjempe eller å flykte. Jesus nevnte et fjerde alternativ – å vende det andre kinnet til. Men kan det være riktig å gjøre det når en blir invadert og okkupert? Å bare la seg herse med og undertrykke er vel feigt? Hvis du går i frys, blir resultatet gjerne at en undertrykker og okkupant kan gjøre hva som helst med deg.

Krigen har ikke bare et ansikt, den har også sin egen logikk og spiral  

Hvis du derimot går til kamp, er ikke det helt uproblematisk heller. Krigen har ikke bare et ansikt, den har også sin egen logikk og spiral. I krig kommer det beste og verste frem i oss mennesker, og vi risikerer å gjøre ting vi aldri ville gjort under normale forhold. Jeg sier «vi», for det er ikke bare fienden som begår grusomheter i krig. En kommer inn i en voldsspiral som baller på seg og blir stadig mer barbarisk. Ser vi på krigen i Ukraina, ba Russlands president Putin i en TV-tale om at atomvåpen-styrkene skulle settes i «kampberedskap». Man kan nesten ikke komme med en mer brutal trussel enn det, for man truer egentlig med å utslette alt liv.  

Alle de som reagerer på krig med å flykte, legger ut på en tøff reise. De risikerer å bli drept og treffe på mennesker som vil utnytte dem. Krysser de en landegrense, er det ikke sikkert at de blir møtt med åpenhet og godhet.  

Ukrainas naboland har åpnet sine armer for de ukrainske flyktningene. Men som eksemplet med min venninnes sønn viser, ser flyktninger fra Ukraina forskjellig ut. På sosiale medier har det vært lagt ut flere videoer som viser afrikanske studenter som blir nektet å komme om bord på tog og hindret av ukrainske grensevakter i å krysse grensen, fordi de er afrikanere. Hvordan blir de tatt imot av nabolandene? Noe annet som også kommer frem i eksemplet med min venninnes sønn, er dette med ID. I en fluktsituasjon er det helt avgjørende å ha gyldig ID. Har du ikke det med deg, kan du få alvorlig trøbbel, men du har like stort behov for sikkerhet som de som har passet i orden.  

Krig stiller oss altså overfor vanskelig etiske dilemma og valg, som det ikke fins noen enkle svar på. Å være konsekvent pasifist er ikke lett. Det som står på graffitien i Sarpsborg, er naivt, men det er kanskje også naivt å tro at vi kan få fred uten at folk nekter å møte opp til krigen. Om det virkelig er fred vi vil ha.

Skrevet til Sambåndets marsutgave, som gikk i trykken 16.03.22

KRIG: Krigen i Ukraina har ført til at mange har måttet flykte. Bildet er tatt i Donetsk-regionen i starten av krigen. FOTO: Privat

Hjelper ukrainske flyktninger

Ukrainahjelpen driver til vanlig diakonalt arbeid blant fattige, Nå hjelper foreningen ukrainske flyktninger i den ukrainske byen Khmelnitskiy.

Administrasjons- og økonomileder Kurt André Henriksen i Plussreiser var med og startet Ukrainahjelpen for 18 år siden.

– Det er en liten organisasjon, med base i Ålesund og som er knyttet til Plussreiser gjennom årlige hjelpesendingsturer, sier Henriksen og utdyper:

– Det er ingen ansatte, alt er basert på frivillig arbeid. Alt som blir samlet inn, går rett videre til arbeidet. Ingen ting går til administrasjon.

Hjelp

Normalt driver foreningen i hovedsak diakonalt arbeid overfor vanskeligstilte, som utdeling av matkasser til fattige.

– Nå dreier det seg om å hjelpe de som er skadelidende av krigen. I første omgang vil det si å støtte kirkene som er våre samarbeidspartnere i byen Khmelnitskiy og en bygd øst for byen Lviv, forteller Henriksen.

Begge stedene ligger i vestre del av Ukraina (se kart nederst i artikkelen). Kirkene har tatt imot og prøver å hjelpe flyktninger som kommer fra øst, med mat og klær, forteller Henriksen.

Ukrainahjelpen handler også inn varer for å hjelpe sårede ukrainske soldater, som det ifølge Henriksen er mange av. To av byens sykehus er blitt gjort om til sykehus for sårede soldater.

– Soldatene trenger alt mulig, fra toalettartikler til klær, bandasjer og medisiner. Sykehusene trenger vaskepulver og vanntanker, for å nevne noe. Selvfølgelige ting som de ikke har.

Emblem

Forkynner i ImF Sunnmøre og styreleder i Emblem bedehusforsamling i Ålesund, Arild Ove Halås, skriver på sin Facebook-side at Emblem bedehusforsamling har bevilget 50 000 kr til Ukrainahjelpen, og at han utfordrer hele ImF-familien til å bidra.

– Hva vil dere bruke pengene fra Emblem bedehusforsamling til?

– De vil gå til prosjektene som våre samarbeidspartnere driver for å hjelpe flyktningene – til mat, klær, toalettartikler og medisiner, svarer Kurt André Henriksen.

Press

– Hvordan er situasjonen i Khmelnitskiy og bygda øst for Lviv?

– Ennå har det ikke vært krigshandlinger i Khmelnitskiy (intervjuet ble gjort 7. mars, red.anm.), men det nærmer seg. Raketter slo ned fem mil unna, og de kan nå se svart røyk fra byen.  Situasjonen er veldig usikker. Våre kontakter sier at butikkene begynner å mangle alt, og flyalarmen går flere ganger om dagen og natten. Veldig mange teller på knappene om de skal reise eller ikke. Det er et vanskelig valg som må tas, og de står under stort press når det gjelder hva de skal gjøre. De må eventuelt reise fra ektefelle eller gamle foreldre som ikke klarer å reise. I bygda øst for Lviv er det en jevn strøm av flyktninger som trenger mat, hvile og overnatting før de drar videre, sier Kurt André Henriksen i Ukrainahjelpen.

UKRAINA: Kartet er datert 26. februar, to dager etter den russiske invasjonen. KILDE: Viewsridge/Wikimedia Commons.

BER: Nasjonalt Bønneråd har slått seg sammen med UIO om en felles bønnekampanje i fastetiden. For Bibel og Bekjennelse har sin egen bønneaksjon for det ufødte liv. ILLUSTRASJONSFOTO: Pexels/Rodnae Productions.

Slik kan du be for Ukraina og for det ufødte liv

Gjennom fasten er mange kristne på tvers av kirke-Norge med på større bønneaksjoner. I år er det kanskje mer å be om enn noen gang.

Nasjonalt Bønneråd har slått seg sammen med Ungdom i Oppdrag (UIO) om en felleskirkelig kampanje i fastetiden, i år fra 2. mars til 14. april.

Samtidig startet foreningen For Bibel og Bekjennelse (FBB) på askeonsdag (2. mars) en bønneaksjon for vern av det ufødte liv kalt 40 dager for livet.

Ukraina

Situasjonen i Ukraina har ligget inne som et viktig tema fra første dag av bønnekampanjen UIO og Bønnerådet står bak. Det ligger allerede en video ute på nettet om dette. Den var den første som ble presentert.

– Krigen og lidelsene der, vil følge oss i hele fastetiden selv om det ikke vil være et eget tema fra vår side hver eneste dag gjennom bønneaksjonen, sier Andreas Nordli.

ImF

Også Bedehuskirken på Bryne oppfordrer til bønn for Ukraina ved inngangen til fastetiden, og har laget en bønneressurs med tanke på dette. Se også et innlegg på Facebook-profilen til mangeårig forkynner i Nordhordland Indremisjon, Audun Hjellvik.

Lederne for aksjonen i regi av Nasjonalt Bønneråd og UIO har ikke presise tall for hvor mange som engasjerer seg i bønn i løpet av fastetiden, men leder Jon Steinar Kjøllesdal i Nasjonalt Bønneråd opplyser at det er godt over 5000 følgere til sammen på Facebook-siden Bønn for alle og siden som er navet for årets bønneaksjon, Bønn for Norge. Det kan dog være en del overlapping mellom disse to gruppene.

Står sammen

– Vi tror det er viktig å stå sammen på tvers av kirker og kristelige organisasjoner i hele landet. Derfor har vi spurt en rekke mennesker fra ulike sammenhenger om å være med og bidra med en kort video for å presentere dagens bønneemner. Målet er at så mange som mulig fra bredden av kirkelandskapet vil være med og be for land og folk i fastetiden, sier UiO-leder Andreas Nordli til Kristelig Pressekontor i anledning bønneaksjonen.

BREDDE: – Målet er at så mange som mulig fra bredden av kirkelandskapet vil være med og be for land og folk i fastetiden, sier leder for Ungdom i oppdrag, Andreas Nordli. Bildet er fra ImFs lederkonferanse i 2019. FOTO: SAMBÅNDET ARKIV

Ulike stemmer fra en bredde av norsk kristenliv vil være med og presentere ulike bønneemner. Fra Misjonssambandet stiller generalsekretær Øyvind Åsland, Lemma Desta representerer Norges Kristne Råd, Linda Askeland i Åpne Dører er med, Alv Magnus stiller for Ungdom i Oppdrag, mens Håkon Fagervik fra Nordic Harvest Mission og generalsekretær Kjetil Vestel Haga i Normisjon med flere også blir å se på skjermen.

På søndagene i fastetiden vil det særlig bli bedt om vekkelse og fornyelse i Norge.

Facebook

Facebook er et nav i fellesaksjonen UIO og Bønnerådet står bak. Facebook-gruppa Bønn for Norge blir en plattform for å formidle bønneemner.

– På denne siden vil vi hver dag legge ut en kort videosnutt med presentasjon av dagens bønneemner, sier Nordli, som forteller at emnene vil være knyttet til de seks målområdene for den store misjonssamlingen The Send som går av stabelen på Fornebu 25. juni.

Emnene det vil bli bedt for, er nabolag, vanskeligstilte barn, skoler og studiesteder, misjonsarbeid, fornyet bibelengasjement og bønnevekkelse.

Omkring 30 kirkesamfunn og organisasjoner står bak The Send, og fellesaksjonen har sett det som naturlig å bruke de seks målområdene for samlingen som bønneknagger. Samtidig legges det ingen føringer på hva man kan be for. Bønneemnene som er satt opp, er ikke ment å være begrensende.

Oppfordres til faste

Aksjonen oppfordrer kristne til å finne ulike måter å faste på.

«Det er viktig at hver enkelt som ønsker å være med, finner sin egen måte å gjøre dette på som er tilpasset livssituasjonen hver enkelt befinner seg i. Noen kan faste fra mat noen dager i løpet av perioden, eventuelt en dag i uka, eller et måltid om dagen over en lengre periode. Men det går også an å faste fra TV, aviser, nyheter, film og sosiale medier», blir det foreslått.

MENNESKEVERD: – Det er krig i Ukraina, og vi ber for dem som er rammet av den, men det er også en krig mot barna og mot menneskeverdet, sier Boe Johannes Hermansen, som er daglig leder i foreningen For bibel og bekjennelse. Bildet er tatt under en markering av Hauge-jubileet i juni 2021. FOTO: SAMBÅNDET ARKIV

– Drap som menneskerett

Foreningen For Bibel og Bekjennelses bønneaksjon for det ufødte liv, går for andre år på rad.

«Vi lever i et samfunn der drap på det ufødte mennesket er opphøyet til en uangripelig menneskerett», skriver FBB i bønneheftet som er gitt ut i forbindelse med aksjonen.

Heftet er en norsk omarbeiding av et tilsvarende dokument som den danske organisasjonen Retten til Liv har laget, og det har et bønnepunkt for hver av fastens 40 dager.

«Med dette initiativet vil vi gjerne invitere deg med inn i en frimodig bønn for de ufødte», står det i heftet.

– Det er krig i Ukraina, og vi ber for dem som er rammet av den, men det er også en krig mot barna og mot menneskeverdet, og derfor bruker vi fastetiden til å be for de barna som ennå ikke er født. Vi har tro på at bønn er viktig og nødvendig, og vi prøver å holde dette høyt. Det er ikke bare noe som FBB driver med, men et økumenisk anliggende, sier Boe Johannes Hermansen som er daglig leder i foreningen.

Han opplyser at heftet ligger nedlastbart for alle på FBBs nettside samt på deres Facebook-side. KPK

Artikkelen er skrevet av Stein Gudvangen i Kristelig Pressekontor. Redigert for sambåndet.no av Petter Olsen. 

– Folk strømmer til kirkene i Ukraina

Krigen i landet åpner nye dører for evangeliet, sier ukrainsk kirkeleder på norgesbesøk.

Etter mer enn to år pågår fremdeles konflikten mellom Russland og Ukraina. Minst 9000 mennesker er drept, over 1,5 millioner mennesker er drevet på flukt, forhandlinger om fred har feilet, og våpenhvilen brytes daglig.

– Som kirkeledere har vi fått et stort ansvar, sier den profilerte kirkelederen Mykhaylo Panochko, som gjestet Norge i forbindelse med Bibeldagen 2016, som markeres flere steder i landet 23.-24. januar.

– De vanskelige omstendighetene gjør at flere og flere søker Gud i Ukraina. Samfunnet våkner og ønsker å leve annerledes. I denne prosessen har kirken en viktig rolle, sier Mykhaylo Panochko når KPK treffer han i Bibelselskapets lokaler i Oslo.

Han er leder for Den ukrainske union av pinsekirker og styremedlem i det ukrainske bibelselskapet. Pengene som samles inn i forbindelse med Bibeldagen, går til bibelarbeidet i det konfliktfylte landet.

– Kirken har stor tillit i samfunnet, og den må spille en sentral rolle i å forandre samfunnet til det bedre. Bare Bibelen har kraft som kan endre menneskers hjerter og sinn, sier Panochko.

Redd for at landet blir glemt

Bibelmisjonsleder Bernt Greger Olsen i Bibelselskapet peker på at hele verdens øyne lenge var rettet mot situasjonen i Ukraina, men at konflikten nå er skjøvet ut av mediebildet på grunn av flyktningkrisen.

– Det har vært viktig for oss å få Ukraina på dagsorden igjen. Folk må huske at det på ingen måte er fred i landet. Det er en åpen konflikt med krigshandlinger. Vårt oppdrag er å rette oppmerksomheten mot et folk som lider, sier han.

Olsen forteller at Bibelselskapet har fått veldig mange forespørsler fra ukrainske kirker. Svaret ble å sette landet opp som bibeldagsprosjekt. Olsen har selv et nært forhold til landet og jobbet som rådgiver for Ukraina i syv år før han ble ansatt av Bibelselskapet.

Synlig kirke

Han mener måten det ukrainske folk trekker til kirkene på, kan sammenlignes med situasjonen i Norge etter 22. juli, med noen vesentlige forskjeller.

– I Norge har de fleste en nominell tilhørighet til kirken. Det er ikke tilfelle i Ukraina. For ganske kort tid siden landet var en kommunistisk stat, hvor kirken var under jorden. Nå har den blitt veldig synlig. Nå søker mennesker som aldri tidligere har hatt en relasjon til kirken, svar der, sier han.

Mykhaylo Panochko mener det på mange måter aldri har vært lettere å være kristen i landet.

– Det har aldri før vært en så stor frihet til å tro og lese bibler og tro som det er nå. Flere millioner eier bibler og Det nye testamentet. Vi tror det vil gi store resultater, sier han.

Samtidig er situasjonen for kristne i østlige deler av Ukraina krevende. De er frie til å praktisere troen sin, men er i fare dersom de kritiserer regimet som har tatt makten.

– Misjonærer fra vårt kirkesamfunn måtte forlate de okkuperte områdene etter mange år, de følte seg presset til det. Kirken kan ikke støtte okkupasjonen, vi anser den som ulovlig. Samtidig må vi passe på hva vi sier, for vår egen sikkerhets skyld. Det er en vanskelig balansegang, sier Panochko.

Takker Norge

Der staten har sviktet, har kirken inntatt en sentral rolle i det humanitære hjelpearbeidet for å dekke behovene etter krigen.

– Kristne i Ukraina har nok historisk sett levd liv uten veldig mye frivillig innsats. Nå er det vi som mottar flyktninger, besøker sykehus og dekker humanitære behov, sier Panochko.

Han er takknemlig for all humanitær hjelp Norge har gitt landet, både før og nå.

– Nordmenn og Norge som nasjon har gjort en kjempeinnsats. Våre kirker sender stadig våre bønner og takk til Norge for alt det gode de gjør, og ber om at Gud må velsigne Norge for alt godt som kommer til oss, sier han.

Ni millioner bibler

Han roser også samarbeidet med Bibelselskapet. Over ni millioner bibler har blitt sendt til Ukraina gjennom årenes løp.

– De har vært en stor støttespiller for det ukrainske bibelselskapet i mange år, ikke bare i krisetider, sier han.

Han håper det som nå skjer i landet, kan være starten på en fornyelse, både åndelig og økonomisk.

– Ukraina ligger midt mellom øst og vest. Her møtes to ulike mentaliteter, asiatisk og europeisk tankegang, demokrati mot diktatur. Samfunnet ønsker å rive seg løs fra en fortid full av korrupsjon og urettferdighet, og begynne et nytt kapittel i vår historie, sier han, og legger til:

– I den forbindelse søker mennesker også de evige verdier. Det kan Bibelen og kirken formidle. Det er en utfordring som kirken må ta og respondere på, sier Mykhaylo Panochko. KPK

ImF-støttet skole legges ned

Bibelskolen i Petrodolina i Ukraina som Indremisjonsforbundet har vært med og støtte, legges ned fra i sommer.

Ole Magnus Breivold er for tiden bibelskolelærer på bibelskolen i Petrodolina i Ukraina. Til høsten går han inn i vikariat som bibelskolelærer ved Bildøy bibelskole, en nyhet sambåndet.no brakte 14. april. Samtidig legges bibelskolen i Petrodolina ned.

− Årsaken er indre stridigheter i den lutherske kirken, samt at vi er i tvil om en bibelskole virkelig er det som denne kirken trenger. Her er kulturen autoritær – ovenfra og ned. «Lekfolk» har ingen innflytelse, alt i menighetene er styrt av pastorer. Hvis vi skulle hatt en tilstrekkelig påvirkningskraft på kirken her, måtte vi ha vært med på å prege og utdanne pastorene. Man er nødt til å spille på lag med kulturen, ellers går det ikke, sier Breivold.

Internasjonalt prosjekt
Bibelskolen har vært et internasjonalt prosjekt – et samarbeid mellom East European Missions Network (EEMN) fra USA (en luthersk misjonsorganisasjon for Øst-Europa) og den tysk-lutherske kirken i Ukraina. Ole Magnus Breivold har vært med som en del av et samarbeid mellom EEMN og Norkirken Bergen, og han har vært knyttet til begge to. I 2012 startet bibelskolen, og det har vært en stasjonær skole hvor folk har bodd i ni måneder og fått opplæring i Bibelen og i kristen tjeneste. I år har skolen hatt ti studenter fra Ukraina og Georgia. Tidligere har det også vært flere studenter fra Russland og Hviterussland.

Støtte fra ImF
Tidligere generalsekretær i ImF, Karl Johan Hallaråker, var i sin tid med og bidro til at ImF støttet bibelskoleprosjektet i Petrodolina.

− Jeg var leder i kontaktnettet for Europeisk Indremisjon (Eurim). I den forbindelse kom jeg i kontakt med kirker i Øst-Europa. Jeg fikk god kontakt med ungdomslederen i den tysk-lutherske kirken i Ukraina, Alexander Gross, og hans medarbeidere. De hadde teologiske og missiologiske visjoner, men knapt med ressurser. Jeg inviterte dem til Norge og besøkte dem i Odessa, forteller Hallaråker.

I 2007-08 ble kontakten formalisert gjennom et eget misjonsprosjekt der Indremisjonsforbundet skulle gå inn i et samarbeid med Gross og ungdomsavdelingen hans om å få i gang trosopplæring og undervisning og en bibelskole.

− Å støtte europeisk indremisjon er jo midt i vårt kjerneoppdrag som indremisjonsbevegelse, sier Hallaråker.

Misjonsprosjekt
Danielsen ungdomsskole på Sotra hadde dette som sitt misjonsprosjekt et par år, og Laila Eidsheim var prosjektleder.

− Oppussingen av kirken og innredningen av rommene i andre etasje i kirkebygget, hvor studentene bor, er finansiert av Danielsen, forteller Breivold.

ImF, og senere ImF-ung, har også hatt stillingsrssurser på misjonsprosjektet. Ungdommer fra Ukraina var på besøk på PitStop her i Norge i 2008, og et filmteam i regi av ImF besøkte kirken i Ukraina. Målet var å «selge» dette inn som misjonsprosjekt til de øvrige ImF-skolene og som giverprosjekt til ulike lag. Det lyktes aldri, og ImF-prosjektet ble formelt avviklet av Forbundsstyret i november 2012. Overskytende beløp ble overført til Norkirkens arbeid samme sted.

Selv om skolen i Ukraina snart legges ned, ser ikke Breivold arbeidet som bortkastet.

− Vi har betydd mye for de studentene vi har hatt, i disse årene, og vi har lært masse selv. Kanskje vil noen av studentene bli pastorer i fremtiden, og slik sett kan vår innflytelse vare lenge. Vi har også fått bidra med søkelys på Bibel og Jesus gjennom besøk i menigheter både i Ukraina, Russland og Georgia. På flere av de stedene har vi håp om at det vi har fått sådd, vil bety en varig forskjell, sier blivende Bildøy-lærer Ole Magnus Breivold.