ERKJENT: Tidligere Rødt-leder Bjørnar Moxnes har erkjent tyveri av et solbrillepar på Gardermoen 16. juni i år og har vedtatt et forelegg på 3000 kroner. Bildet er fra 2019. FOTO: Ihne Pedersen/Flickr   

Kan ikke gradere lovbrudd etter politikk

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Konservative kristne bør være forsiktige med å bære ved til det postmoderne, normløse bålet. 

«I et demokrati må vi lære å forhandle om ulike former for etikk. Det avgjørende for tillit tenker jeg er at en lever i samsvar med sin egen holdning og kontekst.» Slik ble Endre Stene sitert i Vårt Lands nettavis 4. juli.

Læreren på Fjellheim bibelskole (NLM) kommenterte en av sommerens store saker, brilletyveriet begått av daværende Rødt-leder Bjørnar Moxnes fra en taxfree-butikk på Gardermoen.  

«… bare dumt»

Noen timer tidligere hadde Dagbladet publisert et leserinnlegg fra Stene. Om tyveriet skriver bibelskolelæreren at «det er galt, men vel så mye er det bare dumt …» I et tilsynelatende forsøk på å sette tyveriet i perspektiv, resonnerer Stene at «… kanskje var det bare antikapitalisten som syntes at eierne av taxfree har hentet ut nok milliarder fra oss vanlige lønnsmottakere. Jeg tenker i alle fall at det er verre om det var en høyrepolitiker som gjorde det samme. Eller om Moxnes som fellesskapsløsningenes fremste talsmann, snøt på skatten.» 

Vårt Lands journalist tar betimelig tak i dette sitatet og spør Stene om det er riktig å «gradere feilene til politikere, avhengig av hvor de står politisk». Som svar siteres Stene direkte på at «våre etiske målestokker er forskjellige.» I et indirekte sitat, i tråd med leserinnlegget, tror bibelskolelæreren «ikke det er sikkert at en Rødt-politiker synes det å stjele fra Norgesgruppen, som eier store deler av selskapet som drifter Tax free-butikkene i Norge, er så problematisk.» Så kommer uttalelsen jeg siterte innledningsvis om å forhandle om etikk. 

Moseloven

Jeg rykket til i stolen da jeg leste dette. Slik jeg ser det, spiller Stene oss her rett i hendene på identitetspolitiske postmodernister som mener samfunnet må bygges på at både sannhet og hva som er rett og galt, er tøyelige begreper som er åpne for individuell tolkning. Det er etter mitt syn en samfunnsnedbrytende tenkning. 

Jeg stusser over at en bibelskolelærer kan argumentere på en slik måte

Jeg stusser over at en bibelskolelærer kan argumentere på en slik måte. Jeg opplever at argumentasjonen er løsrevet fra de lover som Gud ga til Israelsfolket og som helt tydelig ligger prinsipielt til grunn for lovgivning i siviliserte land.  

Eksempelvis i 2. Mosebok 23,2–3 leser vi om likhet for loven: «Du skal ikke følge mengden i det som er ondt. Og du skal ikke vitne slik i en rettssak at du bøyer deg etter mengden og gjør rett til urett. Heller ikke fattig manns sak skal du pynte på.» Parallelt med dette står det i 3. Mos 19,5: «Du skal ikke holde med noen fordi han er ringe, og ikke gi noen rett fordi han er mektig.»

Tyveri 

I tråd med dette er det fullkomment irrelevant for tyveriet hvilke partipolitiske holdninger Moxnes har (det samme gjelder lønnsnivå og andre ting som Stene er inne på). Man kan ikke gradere lovbrudd basert på partipolitisk tilhørighet. Og hva mener Endre Stene med «ulike former for etikk» som vi skal «lære å forhandle om»? «En og samme rett skal gjelde for dere, den skal gjelde for den fremmede som for den innfødte. For jeg er Herren deres Gud», leser vi i 3. Mos 24,22.  

Det er fullkomment irrelevant for tyveriet hvilke partipolitiske holdninger Moxnes har

Som kristne skal vi selvsagt fastholde retten til sivil ulydighet og motstand i møte med lover og forordninger som går imot Guds uttalte vilje (Apg 4,19 og 5,29). Og vi skal, ikke minst, bruke våre juridiske rettigheter til å fastholde standpunkter som går imot tidsånden. Men ikke noe av det Stene skriver, antyder at det er slike situasjoner bibelskolelæreren adresserer. Han resonnerer rundt et erkjent tyveri, et brudd på et samfunnsnødvendig og bibelbasert straffebud.  

Bjelken og flisen

Jeg skal legge til at Stenes hovedpoeng var at han savnet «nødvendig ydmykhet og identifikasjon med eget liv» hos journalister og redaktører som rapporterte om eller kommenterte tyveriet. Med andre ord handler det da om Jesu bilde med bjelken og flisen (Matt 7,3; Luk 6,41–42). I innlegget etterlyser bibelskolelæreren også mer medlidenhet og viser da til Jesu respons i situasjonen med kvinnen som var grepet i utroskap (Joh 8,1–11). Men da er det viktig å være oppmerksom på at Jesus her ikke drar lovens ord i tvil eller antyder at lovbruddet i seg selv var mer eller mindre alvorlig alt etter hvilken person som begikk det. Det er særlig dette siste jeg oppfatter at Stene gjør.  

I Facebook-innlegget 24. juli der han kunngjorde sin avgang som leder for Rødt, forsøker ikke Bjørnar Moxnes på noen måte å relativisere lovbruddet. Tvert imot har han «ikke hatt noen fullgod forklaring» på hvorfor han stjal brillene. Så legger han avklarende til: «Det jeg derimot er helt sikker på, er at jeg har gjort noe galt, og det må jeg ta konsekvensen av.»

Det må ikke skapes tvil om at loven i seg selv er lik for alle

Konsekvensen som Bjørnar Moxnes tok, var å gå av som partileder. Jeg er enig med Endre Stene i at erkjente lovbrudd eller andre feilsteg hos mennesker med stor makt og tillit, ikke nødvendigvis må føre til deres avgang. Men det må ikke skapes tvil om at loven i seg selv er lik for alle. 

Først publisert i Sambåndet nr. 06/23, som kom ut 23. august.

MYNDIG: Sambåndet-redaktøren setter spørsmålstegn ved at ImF-styreleder Gabriel Pollestad (stående) viser til det allmenne prestedømme som avgjørende når lærespørsmål settes på spissen. FOTO: HELGE KLEVEN 

Myndig lekfolk – men under Skriften

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Er det riktig at lærespørsmål skal avgjøres ved flertallsavstemninger i medlemsmøter? Jeg sliter i alle fall med å se at det er bibelsk.

Et hovedankepunkt jeg har hatt med tanke på Den norske kirke (DNK), er at flertall og mindretall på Kirkemøtet avgjør hvilken lære DNK skal ha i ulike spørsmål. Mest markant de siste årene er vedtaket i 2016 om «kirkelig vigsel for likekjønnede par». Med 88 av 115 stemmer (76,5 prosent) vedtok Kirkemøtet å utarbeide ekteskapsliturgi «som inkluderer likekjønnede par». 

Det er ikke uten bekymring jeg registrerer at samme prosedyre nå gjør seg gjeldende i indremisjonsland. I løpet av kort tid har to forsamlinger vedtatt at kvinner er valgbare til eldsteråd. Det er stikk i strid med rådet fra ImF sentralt, som begge forsamlingene er en del av. Sist skjedde dette i Fredheim Arena i Sandnes. 18. april stemte et flertall på 93 av 131 stemmeberettigede (70,99 prosent) for å endre loven om eldsterådets sammensetning.

Det er ikke uten bekymring jeg registrerer at samme prosedyre nå gjør seg gjeldende i indremisjonsland   

I en artikkel 20. april (lenke krever innlogging) stilte Dagen de to øverste lederne i ImF sentralt følgende betimelige spørsmål: «Hva tenker du om at et demokratisk flertall styrer teologiske beslutninger i forsamlinger?» Styreleder Gabriel Pollestad ble sitert slik: «I utgangspunktet er jeg veldig for at nettopp demokratiet skal avgjøre læregrunnlaget i forsamlingen. Så lenge vi legger opp til at de som er medlemmer skal ha en stemme inn i fellesskapet, er vi nødt til å stå på den linjen.»  

Svaret fra ImF-leder Runar Landro ble gjengitt slik: «Dette har vært Indremisjonsforbundets praksis hele tiden. ‘Det alminnelige prestedømmet’ har vært øverste organ så lenge vi har eksistert, også da det ble åpnet for kvinner i hovedstyret i 2007. (…) Så kan man spørre om det er eneste måte å forstå Bibelen på når det gjelder avgjørelse i læresaker.»

Det går an å tolke disse svarene som ansvarsfraskrivende. 

Det går an å tolke disse svarene som ansvarsfraskrivende. Slik også eldsterådsleder Reidar Røyland i Fredheim Arena antyder i ImF-podkasten Lydbåndet, er spørsmålet hvor langt et tilstrekkelig stort flertall rundt omkring i indremisjonsland vil være villig til å gå i andre lærespørsmål som måtte komme opp. Vil det neste slaget også i ImF handle om grensene for seksuelt samliv? 

Til Misjonsrådet i juni 2021 la daværende forsamlingskonsulent Runar Landro fram et notat om en tiltenkt tilsynstjeneste i ImF. Et utvidet dokument ble lagt fram for ImF-styret 11. september 2021. Her viser Landro blant annet til Apg 15 og det vi ofte omtaler som apostelmøtet i Jerusalem. Det oppsto strid om hvorvidt omskjærelse var et frelsesspørsmål for ikke-jøder som var kommet til tro på Jesus. I v. 2 leser vi: «Det ble da bestemt at Paulus og Barnabas sammen med noen andre av dem, skulle dra opp til apostlene og de eldste i Jerusalem og legge dette spørsmålet fram for dem.» 

Dokumentet som bærer den talende tittelen «Det som fremdeles er ugjort», gir også bakgrunn for siste del av Landros svar som er sitert ovenfor. Landro skisserer blant annet et «tilsyn på tvers» som han, etter modell av apostelmøtet, tenker skal ivareta en felles forståelse av Guds ord.  

«Det finnes mye god teologisk kompetanse på våre mange bedehus. Men vi får stadig henvendelser med forespørsler om hjelp og veiledning knyttet til utfordringer i forbindelse med teologiske spørsmål. Og uten å overdrive utfordringene vår tid har på dette feltet, er det ikke til å legge skjul på at behovet for slik veiledning bare øker. Det er derfor helt naturlig at det legges til rette for en tjeneste og et tilsyn hvor dette ivaretas», skriver Landro.  

I et vedlegg foreslår Landro å opprette et fagråd hvor tilsynsmenn skal møtes for å «stadig bedre istandsettes til sin tjeneste». I tillegg skal fagrådet bestå av personer med særlig kompetanse innen blant annet teologi. Fagrådet kan dermed være åpent for begge kjønn. 

I dokumentet viser Runar Landro også til at Misjonssambandet, i forslag til ny organisasjonsstruktur, tar med et nasjonalt tilsynsråd som skal ivareta «det helhetlige tilsynet» i organisasjonen, slik Landro forstår det. Ny struktur ble vedtatt på generalforsamlingen til Misjonssambandet i juli 2022.  

Landros notat ble godt mottatt på styremøtet i ImF i september 2021. I beslutningen heter det blant annet at styret ønsker å ta dokumentet «med videre i dialog med andre organisasjoner, samt som en del av organisasjonsprosessen i ImF». Her kan altså styret nå se hen til et nylig vedtak i Misjonssambandet.

Vi må kanskje være villig til å nyansere synet på hvor langt det allmenne prestedømmet strekker seg.  

Misjonssambandet har fortsatt en annen – og mer toppstyrt – struktur enn ImF, og jeg tar ikke til orde for at ImF skal endre seg i den retning. Men det Bibelen forteller oss om hvordan lærespørsmål ble behandlet i den første kristne menighet, må gis sin egen tyngde, uavhengig av strukturer ellers. Da må vi kanskje også være villig til å nyansere synet på hvor langt det allmenne prestedømmet strekker seg. At vi alle er «prester», betyr ikke at vi alle har samme nådegaveutrustning. Også «det myndige lekfolk» er bundet av Bibelen.

Først publisert i Sambåndet nr. 5/23, som kom ut 21. juni.

VIGELAND: 20. mai var om lag 1400 mennesker samlet til vekkelsesmøte i Lindesneshallen. FOTO: PETTER OLSEN

Hvor to eller tre er samlet

/0 Kommentarer/i , , /av

Det som skjer på Vigeland i Lindesnes kommune, er gledelig og gir grunn for refleksjon.

Fra et utgangspunkt på mellom ti og 15 personer på ett søndagsmøte i måneden, er normisjonsbedehuset på Vigeland blitt for lite til å romme alle som nå søker til møtehelgene. Da nettavisen Verdinytt var til stede fredag 14. april, hadde godt over 200 funnet veien. Fra og med 15. april ble møtene flyttet til Betania, tilhørende De frie evangeliske forsamlinger og med en kapasitet på 500. Som Verdinytt skriver, tilsvarer det nesten en tredel av innbyggertallet i sørlandsbygda. Helgen 19.-21. mai ble møtene flyttet enda en gang, nå til Lindesneshallen, med 1400 frammøtte.

Les også: Tror Gud har en plan på Vigeland.

Det som begynte med ett møte i november i fjor, har blitt til jevnlige møtehelger fra februar av. I lange ettermøter søker mennesker frelse og fornyelse, og folk forteller om helbredelser. Geir Norum fra bedehusstyret sier han ikke kan huske lignende tilstander på huset de siste 30 årene. 

Da jeg leste om utgangspunktet for vekkelsen på Vigeland, kunne jeg ikke unngå å sammenligne med en møteuke jeg selv fikk ha på fem bedehus i Sogn og Fjordane uken før Den stille uke. Min eldste sønn og jeg la jeg ut i bobilen fra Bryne i et overraskende snøvær.  Ut fra det vi kunne anta på forhånd, var møteflokkene små – akkurat slik som på Vigeland – og slik ble det da også. Vi kom til bedehus der det hadde gått måneder siden sist det var møte. I sørlandsbygda var de noe bedre stilt, men de hadde de ikke hatt møtehelg siden før koronaperioden. 

Vi fikk ha «tradisjonelle» møter på Brekke, Løland, Kalvåg, Bremanger og Holmedal. Det skjedde tilsynelatende ikke «noe spesielt» på møtene, men Guds ord ble forkynt i evangeliske sanger, tale og enkle vitnesbyrd, og vi samlet oss rundt bordet til kvelds- eller kaffemat etterpå. Et privilegium å få være Ordet nær og mennesket nær! 

LØLAND: Ordet vender ikke tomt tilbake, heller ikke når det forkynnes på små bedehus i dype fjordarmer på Vestlandet, skriver Sambåndet-redaktøren. FOTO: JOHN INGVE OLSEN

«Møtestilen» på Vigeland beskrives på samme måte å være enkel. I en bloggpost Dagen refererer til, skriver Terje Høyland fra normisjonsbaserte Imi-kirken blant annet: «Det er nydelig å være i et sterkt nærvær av Gud, men det er også krevende for noen av oss. Musikkstilen er annerledes og var mye utbredt for 40–50 år siden (…) Men Gud smiler og ler. Det er som han har gjort det med vilje slik at nettopp vi som tenker at vi forstår oss på Gud og kirkevekst, må lære det helt enkle rop som Gud kaller oss med gjennom et bedehus på Sørlandet: ‘Gi meg rom! Gi meg rom i ditt liv, gi meg rom i deres gudstjenester, gi meg rom til å være Gud.’ Og veldig fort om du er på møte på Vigeland bedehus, blir du klar over at Gud mener alvor når han sier Han vil bruke alt og alle!» 

Det er ikke nødvendigvis det velregisserte opplegget det kommer an på

Jeg fryder meg over dette, for det sier oss noe forskrekkelig viktig. Det er ikke nødvendigvis det velregisserte opplegget det kommer an på. Gud kan gjøre noe på et landsens bedehus med begrensede menneskelige og økonomiske ressurser. Det vi så ofte siterer som en trøst når mange stolrekker står tomme – Jesu ord om at «hvor to eller tre er samlet i midt navn, der er jeg midt iblant dem (Matt 18,29) – beskriver en virkelighet.  

For hvordan er det næringslivsleder og sangevangelist Arthur Robertsen forklarer det som skjer på Vigeland? «Vi merket med en gang at alle var samlet og ville oppleve mer av Jesus. Og det som skjer når du vil oppleve mer av Jesus, er at da kommer Han», sier Robertsen til Verdinytt.  

Jeg tror det blant annet handler om holdningen vi går til møter og gudstjenester med

Jeg tror det blant annet handler om holdningen vi går til møter og gudstjenester med. Tenker vi over at vi dypest sett går til et møte med Jesus? Lar vi det synke ned i oss at den treenige, allmektige Gud som har skapt oss, ønsker fortrolig samfunn med oss og har bruk for den som har bruk for Ham? Vår Gud er en Gud som har åpenbart seg, gjennom Jesus og gjennom Ordet. Ved Den hellige ånd er han til stede når vi låser opp bedehusdøra og slår på mikrofonen.  

Oppfordringen fra Jesaja (55,6–11) ringer i ørene: «Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær! (…) Ja, likesom regnet og snøen faller ned fra himmelen og ikke vender tilbake dit, men vanner jorden og får den til å bære og gro, så den gir såkorn til såmannen og brød til den som eter, slik skal mitt ord være, det som går ut av min munn. Det skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil, og ha fremgang med alt som jeg sender det til.»

I et av verdens mest sekulariserte land kan det fremdeles skje der hvor ryktet om Jesus holdes levende

Det er dette som nå skjer – synlig – på Vigeland, hvor de inntil nylig strevde med å opprettholde virksomheten. Og i et av verdens mest sekulariserte land kan det fremdeles skje der hvor ryktet om Jesus holdes levende. Midt i misjonsstrategiske beslutninger om hva som er riktig å videreføre av bedehus og virksomhet – for eksempel i dype fjordarmer på Vestlandet – er det altoverskyggende viktig å være oppmerksom på det.  

Dette er en oppdatert versjon av Synspunkt-artikkelen som først ble publisert i Sambåndet nr. 4/23.

Podkast: Hva er vekkelse, og hva gjør det med oss? (Lydbåndet)

          

MOTSTRIDENDE: Forfatter Tore Renberg (bildet) opptrer inkonsekvent i sin hellige vrede, mener Sambåndet-redaktøren. FOTO: SIGNE CHRISTINE URDAL/WIKIMEDIA COMMONS

Rop fra det rene berg

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR «Det jeg skrev, det skrev jeg», sa Pilatus – og motsto press fra sin samtids «sensitivitetslesere». I vår tid noterer vi oss at profilerte forfattere framstår like standhaftige på sine egne skrevne ords vegne. Spørsmålet er om de forstår konsekvensen av det.

16. februar publiserer forfatter Tore Renberg et langt innlegg på Facebook-profilen sin, som har 24.000 følgere. Det handler om at flertallet i Stavanger bispedømmeråd i en høringsuttalelse har gått inn for at det fortsatt skal være mulig å vektlegge samlivsform ved utlysning av stillinger. Det er helt i tråd med likestillings- og diskrimineringsloven å gjøre det, men de fleste bispedømmer har valgt det bort. Innlegget får stort oppslag i Stavanger Aftenblad samme dag.

Renberg er voldsomt uenig med bispedømmerådets flertall, noe han selvsagt er i sin fulle rett til. Det interessante er forfatterens analyse av hva som ligger bak flertallets stemmegivning. Renberg mener årsaken er å finne i reformasjonens fem s-er, og da særlig «Sola Scriptura» – «Skriften alene». Dette prinsippet har ledet til at 68 stater kriminaliserer homofili, og at åtte anvender dødsstraff, resonnerer forfatteren (uten å nevne at de færreste kristne vil støtte noe slikt, og at mange av disse nasjonene er ikke-kristne). 

«Uten belegg i en kirkeautorisert tekst, med Gud som direkte avsender, ville ingenting av dette være mulig», fastslår Renberg. «Skriften alene»-prinsippet har ifølge forfatteren ledet til en tenkning om at «Bibelen er Guds eget ord til oss. Det er den autoritative standard for den kristne lære» og «Guds lovverk». Og han fortsetter: «Dette er ikke det pietistiske uvesenet (…) dette er grunnsteinen i vår lutheranisme, vår religion. Det tar bare litt tid å få øye på det.»

Det Renberg i realiteten gjør med sin henvisning til «Skriften alene», er å gi bispedømmerådets flertall legitimitet 

Slik mener altså Tore Renberg at de som utgjør flertallet i Stavanger bispedømmeråd, er motivert i sin tenkning rundt samlevende homofile (Renberg nevner ikke heterofile samboere, som ville vært like relevant å trekke inn). Fordi flertallet tenker slik, kan ikke Renberg «sette beina mine» i Stavanger domkirke, som han skriver. Og forfatteren varsler at han vil bryte et planlagt samarbeid om et påkostet musikkverk knyttet til domkirkens 900-årsjubileum.  

Det Renberg i realiteten gjør med sin henvisning til «Skriften alene», er å gi bispedømmerådets flertall legitimitet. Selv om karakteristikken «bokstavtro bibelryttere» er negativt ment, indikerer Renberg at de fem tar Bibelen på alvor. I neste omgang karakteriserer forfatteren dem imidlertid for «kjærlighetsforakterne». Dersom Bibelens ord taler imot homofilt seksuelt samliv, som er saken her, bør de fem forkaste det reformatoriske prinsippet, slik vi må forstå Renberg.  

18. februar kommer nyheten om at det britiske forlaget Puppin har gjort hundrevis av endringer i Roald Dahls barnebøker. Eksempelvis skal «tjukk» erstattes med «enorm» og «stygg» byttes ut med «ekkel». Det var såkalte «sensitivitetslesere» i forlaget som hadde anbefalt endringene, og begrunnelsen var at bøkene «fortsatt kan bli satt pris på av alle».

Utfra det Renberg hadde skrevet to dager tidligere, skulle man tro at han hadde forståelse for dette. Dersom bispedømmeflertallet hadde lagt samme tanke til grunn som «sensitivitetsleserne», ville de jo ikke ha ønsket å kunne legge vekt på søkernes samliv, kunne man tenke. 

Men nei. 21. februar rykker Renberg på ny ut på Facebook. «Jeg er ikke alene om å synes at den nye bølgen av sensur-iver er historieløs og en fiende av det frie ordet. Fra ubehagelig mange kanter (…) kommer det en nyvunnet moralisme som blant annet får utslag i et ønske om rense historien for dens, sett med våre øyne, klanderverdige språkbruk og holdninger. Hvordan lære om, og av, historien hvis den er blankpolert etter våre renhetsideal», spør Renberg – og han spør godt!

Inspirert av forfatterkollega Ingvar Ambjørnsen har Renberg skrevet til Forlaget Oktober med ønske om å få kontraktfestet «en full reservasjon mot slik praksis i kommende og tidligere utgaver av mine bøker». Og forlagsredaktør Geir Gulliksen er ikke sen med å forsikre at «den slags holder vi slett ikke på med!», og at e-posten fra Renberg skal henges i glass og ramme på veggen. 

Renberg ser tydeligvis ikke den himmelropende inkonsekvensen

På den ene siden henger altså Tore Renberg ut «de bokstavtro bibelrytterne» fordi de ikke vil forandre Bibelens ord for seg til behag for samlevende homofile jobbsøkere. På den andre siden beskriver han det å gjøre endringer i skjønnlitterære verk begrunnet i at alle skal kunne sette pris på dem, som moralisme og et ønske om å fjerne det som samtiden ser på som klanderverdige holdninger. Renberg ser tydeligvis ikke den himmelropende inkonsekvensen, og det selv om tidsrommet bare er på fem dager. 

I Facebook-gruppen Religionskritisk debattforum, med 6000 medlemmer, ble det for få år siden gitt uttrykk for et ønske om å «gå til søksmål mot forlagene som har gitt ut Bibelen og Koranen, på grunnlag av brudd på lovene om diskriminering og hatefulle ytringer». Det er godt at vi som konservativt kristenfolk nå har bokstavtro forfattere på vår side dersom slike forsøk på «nyvunnet moralisme» (og misforstått juss) skulle bli satt på spissen. 

Først publisert i Sambåndets marsutgave, som kom ut 29. mars.   

Les også: I vinden (leder om Fosen-sakens betydning for foreldreretten)

I vinden

/0 Kommentarer/i , , /av

LEDER Menneskerettighetserklæringen er blitt den sekulariserte Vestens «hellige tekst». Det er det avgjørende at også vi som holder en annen tekst for å være hellig, er oppmerksomme på.

Arbeidet med å lage en verdenserklæring om menneskerettigheter startet i 1946. Bakgrunnen var overgrepene mot sivilbefolkningen og Hitlers folkemord mot jøder og andre minoriteter under andre verdenskrig.

I 1966 vedtok FNs generalforsamling i tillegg en konvensjon (mellomfolkelig avtale) om sivile og politiske rettigheter (SP) og en konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK). Disse medførte at en rekke av rettighetene formulert i Menneskerettighetserklæringen, ble rettslig bindende for stater som underskrev konvensjonene, deriblant Norge.  

Dette kom tydelig fram i forbindelse med demonstrasjonene i månedsskiftet februar–mars mot vindmøllene innenfor Fosen reinbeitedistrikt i Trøndelag. 11. oktober 2021 avsa Høyesterett dom om at konsesjonen til Storheia og Roan vindkraftverk var ugyldig, fordi utbyggingen krenker reindriftssamenes rett til kulturutøvelse. Grunnlaget var artikkel 27 i den nevnte SP-konvensjonen. De unge demonstrantene ga seg ikke før regjeringen lot seg presse til offentlig å erkjenne at vindmøllene representerer et «pågående menneskerettighetsbrudd», noe som hadde en voldsom symbolsk effekt.  

Høyesteretts dom påla regjeringen å finne såkalte «avbøtende tiltak» som er tilstrekkelige til at vinterbeiteområdene ved Storheia og Roan ikke lenger anses som tapt. Det kan medføre at deler av Europas største vindkraftprosjekt kan måtte rives, uavhengig av kostnad og konsekvens. 

Det kan være fristende å tenke at det blir litt for voldsomt.

Slik er altså styrken til dette menneskerettighetsregelverket, og det kan være fristende å tenke at det blir litt for voldsomt. Men vi bør samtidig merke oss artikkel 18 i nøyaktig samme konvensjon. Her står det om tanke-, samvittighets- og religionsfrihet, og vi siterer fjerde ledd: «Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres (…) frihet til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning.» Dette kaller vi for foreldretten, og den utgjør juridisk grunnlag for å drive kristne friskoler.  

Dersom det skulle bli slått fast at myndighetene innskrenker foreldreretten – noe regjeringens forslag til endring av «privatskoleloven» aktualiserer – vil det med nødvendighet også måtte anses som et «pågående menneskerettighetsbrudd». Og vi må kunne forvente at alle som har tatt de store, moralske ordene i bruk på vegne av reindriftssamene på Fosen, vil være like klare ved tegn på brudd på foreldreretten. For de vil vel ikke framstå som inkonsekvente og dermed ikke troverdige?

Først publisert i Sambåndet for mars, som kom ut 29. mars.              

Forførarane og dei forførte

/0 Kommentarer/i , , , /av

LEDER Forføring er den største utfordringa for kristne i eit av dei mest sekulariserte landa på kloden, skriv Erik Furnes på leiarplass i Sambåndet.

Det vert sagt at vi i Norge ikkje har mange forfølgde, men mange forførte. Det er heilt rett, sjølv om vi innan omgrepet «forfølgde» må inkludere alt frå utstøytingar, nedbryting av omdømme, hindringar for arbeid osb. til det mest alvorlege som tortur og død. Likevel er forføring den største utfordringa for kristne i eit av dei mest sekulariserte landa på kloden. 

Det er enormt sterke stemmer som snakkar ned evige sanningar i byte med datostempla verdiar.

Barn, unge og vaksne vert forført. Det er enormt sterke stemmer som snakkar ned evige sanningar i byte med datostempla verdiar der «det som er sant for deg, ikkje er sant for meg». Bibelens bodskap om å tilbe Skaparen og Frelsaren, er for mange bytta ut med tilbeding av det skapte. Tydelegast kjem dette til uttrykk innan kjønnsideologi og ateistisk naturalisme, og haldningane brer om seg langt inn i kristne organisasjonar og kyrkjesamfunn.

Ordbruken er så sterk at vi kan synast Han tek for hardt i.

Gud har eit hjarte som bankar for dei forførte. Vi finn aldri ei fordøming frå Jesus om dei som på ein eller annan måte er forførte av menneske, til dømes i form av vranglære, lovisk utøving av religion eller maktmisbruk. Vi finn heller ikkje fordøming og harde ord om dei som lever i synd, berre eit kall til omvending og nytt liv.  

Bodskapen frå Jesus er ein annan om dei som forfører andre, og ordbruken er så sterk at vi kan synast Han tek for hardt i. Desse to perspektiva ser vi veldig tydeleg i Matteus 18 der Jesus stiller eit barn framfor seg og understrekar at vi må alle ha barnets tillit til Gud for å kome inn i himmelriket. Så seier han: «Den som forfører éin av desse små som trur på meg, for han var det betre om ein kvernstein vart hengd om halsen på han og han vart søkkt i havsens djup. Ve over verda for hennar forføringar! For forføringar må koma, men ve over det mennesket som forføringa kjem ved!»

Om vi ikkje talar imot forførarane, vil enno fleire bli forført.

Som kristne, og spesielt som leiarar i våre kristne fellesskap, må vi vere leia av Jesu eksempel også her. Vi skal halde fram Evangeliet om Guds grenselause kjærleik og nåde for all synd som er sanna innfor Gud. Vi skal også vere tydelege imot alle stemmer som talar for å leve i strid med Guds openberre vilje med våre liv. Om vi ikkje talar imot forførarane, vil enno fleire bli forført. 

På mange måtar summerer desse to aspekta også opp ytterpunkta i mi teneste som leiar for ImF. Takk for all omsorg og forbønn, og Guds velsigning over alle som tener Gud i truskap i ulike delar av ImF sitt arbeid. 

Erik Furnes

Framtid for ImF?

/0 Kommentarer/i , , , /av

LEIAR Dei næraste åra vil avklara kor sterk organisasjon misjonsfolket skal ha i ryggen i framtida, konstaterer Sambåndet på leiarplass.

Når Indremisjonsforbundet (ImF) no er gått inn i det 125. året i teneste for Guds rikes sak, er det med betydelege utfordringar, ikkje minst økonomisk. Sambåndet-lesarane kjenner godt til dei store satsingane dei siste åra på Awana og Sjøholt folkehøgskole (FHS). Begge har kosta sentraleininga ImF mykje til no, og dei vil fortsatt gjera det.  

Samstundes er nettopp Awana og Sjøholt FHS døme på satsingar som treff midt i kjerneområdet for kva ImF er til for. Tusenar av barn og unge får ei mobil og motstandsdyktig tru, og kristne skular er ein av dei viktigaste misjonsstasjonane i vår tid. Sjøholt FHS har òg eit diakonalt perspektiv med sin visjon om å motivera skuletrøytte ungdomar frå 16 år og oppover, for vidare utdanning og arbeidsliv. Satsingane er gode og rette. 

Det vil vera tildekkande å seia at heile indremisjonsfamilien har stilt seg bak.

Initiativet til Sjøholt FHS kom på eit rektormøte så tidleg som i 2010 og var altså forankra breiare enn sentraleininga åleine. Men særleg etter at skuleprosjektet begynte å røyna på økonomisk, vil det vera tildekkande å seia at heile indremisjonsfamilien har stilt seg bak. Sjøholt FHS tydeleggjer difor også utfordringa for ImF som ligg i at kvar eining i indremisjonsfamilien har eigen økonomi, leiing og strategi. Slik kan ImF bli ståande med eit tungt økonomisk ansvar som det ikkje er opplagt at tilslutta einingar kan eller vil vera med og aksla. Samstundes har ImF vore god å ha når verksemder i organisasjonen har hatt behov for økonomisk støtte.   

Då ImF vart til i 1898, var det først og fremst for å tena og støtta det lokale arbeidet som alt var i gong. Og det er avgjerande å halda fast på at det er lokalt det viktigaste arbeidet skjer.

Spørsmålet er kva for rolle ImF skal ha i det bildet vi no ser.

Misjonsfolket sitt engasjement er no i aukande grad retta mot å byggja opp lokale forsamlingar. Spørsmålet er kva for rolle ImF skal ha i det bildet vi no ser, og om misjonsfolket vil engasjera seg også i organisasjonen. Forsamlingsstrategien har ImF – utan «eigennytte» – både oppmoda til og sidan 2017 også utrusta til gjennom Leiarkonferansen, i den kyrkjesituasjonen ein såg utvikla seg.

Har ImF vist at det lokale arbeidet framleis er tent med ei sterk sentraleining? «Det er gruelig mykje ImF sentralt driv på med. Det er ting vi som organisasjon har ein dekning på. Det må vi vita når vi skal til å endra», sa kretsleiar Sondre Orrestad på generalforsamlinga i fjor. Dei næraste åra vil avklara kor sterk organisasjon misjonsfolket skal ha i ryggen i framtida.

Gud og menneske

/0 Kommentarer/i , , , /av

LEDER Jesus var del av den samme treenige Gud som Den Hellige Ånd, også da han var på jorden. Det er derfor vi kan si at det dypest sett var Gud som ofret seg selv for oss.

Josef fikk høre dette av en «Herrens engel» (Matt 1,20): «Josef, Davids sønn! Frykt ikke for å ta Maria, din hustru, hjem til deg. For det som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd.»  

Bibelen bekrefter at Jesus var den som skulle komme fra «hennes ætt» – Evas ætt (1. Mos 3,15). Dette var den ætten som David ble født inn i, og som Josef tilhørte (Luk 1,32 og 2,4). Om Jesu ættetavle påpeker Lukas (3,23) at folk «holdt ham for» å være «sønn av Josef, sønn av Eli». Eli var Marias far, og Josef var Elis sønn i egenskap av svigersønn. Jesus ble født uten innvirkning fra en kjødelig mann. 

Dette klinger sammen med julehøytiden og handler også om kristologi, læren om Jesus Kristus, og om hans inkarnasjon og gjerning (kenose). Historisk var det et spørsmål om hva det innebar at mennesket Jesus var Gud. Som følge av denne diskusjonen, som også omfattet Den hellige ånd som guddommelig person, ble læren om treenigheten utformet på kirkemøtet i Nikea i år 325. 

«Vektingen» av Jesus som sann Gud og sant menneske har variert blant teologer, også konservative. Vi kan høre at Jesu dåp ved Johannes var en slags åndsdåp som istandsatte ham til å gjøre overnaturlige gjerninger og gjorde ham bedre kjent med Gud. Etter vårt syn går en slik tenkning for langt i å redusere Jesu guddommelighet.

Etter vårt syn går en slik tenkning for langt i å redusere Jesu guddommelighet   

«La det nå skje! For slik er det riktig av oss å fullføre all rettferdighet», sa Jesus (Matt 3,15) da Johannes – naturlig nok – nølte med å døpe ham. Vi tror det handlet om at Jesus ved dåpen stadfestet sin beslutning om å ta bort verdens synd, slik Johannes hadde vitnet om (Joh 1,29).  

Fil 2,7 – «da han i sin ferd var funnet som et menneske» – brukes for å begrunne Jesu påståtte avhengighet av Den Hellige Ånd. Men protevangeliet i 1. Mos 3,15 sier også at slangen skulle «knuse hans hæl». Det var nødvendig at Jesus ble menneske for å kunne gå i vårt sted og bli merket av det. Han ble «prøvd i alt i likhet med oss», men ble likevel funnet å være «uten synd» (Hebr 4,15). Frivillig ble han menneskenes tjener (Luk 22,27), men han sluttet ikke å være «i Guds skikkelse» (Fil 2,6). «… i ham bor hele guddommens fylde legemlig», skriver Paulus i Kol 2,9.

Det var nødvendig at Jesus ble menneske for å kunne gå i vårt sted og bli merket av det   

Jesus var del av den samme treenige Gud som Den Hellige Ånd, også da han var på jorden. Det er derfor vi kan si at det dypest sett var Gud som ofret seg selv for oss.  

Først publisert i Sambåndet nr. 12/22, som kom ut 21.12.22.

Les også: Nestleder i ImF-styret, Kjell Hauan, svarer Geir Inge Fuglestad om menn og kvinners tjeneste (i kommentarfeltet).

 

BLIKK PÅ NY SJEF? Torgeir Lauvås (t.v.) blir ny generalsekretær etter Erik Furnes (t.h.) dersom Lauvås selv vil, tror Sambåndet-redaktøren. FOTO: PETTER OLSEN

En av disse kan bli «fast» general

/5 Kommentarer/i , , , /av

KOMMENTAR  Her er min liste og vurdering akkurat nå over kandidater til stillingen som generalsekretær i ImF fra 2025. Én person peker seg ut.

Erik Furnes går av som generalsekretær i ImF til våren. Sambåndet har skrevet at ImF-styret har hatt et dusin navn på blokka som de ønsket å spørre om å bli ny general. Styreleder Gabriel Pollestad bekrefter at styrets ansettelsesutvalg så langt ikke har fått positive svar.  

Oppdatert: 21. desember gikk styrelederen ut med en midlertidig løsning.

For hva det er verdt, kommer jeg med noen tips fra redaktørkrakken, vel vitende om at noen på den følgende lista allerede kan ha blitt spurt og kanskje også sagt nei. Her får de muligheten til å ombestemme seg.

Her får de muligheten til å ombestemme seg   

I om lag to og et halvt år var daværende leder for ImF-Ung, Andreas Evensen, assisterende generalsekretær i ImF. Han ville åpenbart ha blitt vurdert for et opprykk nå, men på Erik Furnes’ anbefaling søkte han – og fikk – den viktige rektorjobben på Bildøy bibelskole. Jeg holder det for utelukket at Evensen skulle kunne vende tilbake til ImF etter noen få måneder i rektorstolen.

Jeg holder det for utelukket at Andreas Evensen skulle kunne vende tilbake til ImF etter noen få måneder   

Da er min soleklare favoritt nåværende kretsleder i ImF Rogaland, Torgeir Lauvås. Han nyter den nødvendige tillit både «på grasrota» og blant tillitsvalgte og ansatte i alle ledd. Han var i mange år omreisende forkynner, og han står fortsatt på talerstolen. Han er solid plantet i lokalt forsamlingsliv og har vist seg som nytenkende og modig.

At kretslederne valgte Lauvås til å takke av Erik Furnes på deres vegne under Lederkonferansen (bildet), sier også sitt. Aldersmessig er Torgeir Lauvås i begynnelsen av 50-årene og er dermed yngre enn Furnes.

Om Torgeir Lauvås selv vil, tror jeg han blir den nye generalsekretæren i ImF  

Når styreleder Gabriel Pollestad bekrefter at flytting til bergensområdet ikke vil bli satt som et ufravikelig krav, er et mulig slikt hinder ryddet av veien. Om Torgeir Lauvås selv vil, tror jeg han blir den nye generalsekretæren i ImF. 

Om Lauvås ikke vil, er situasjonen vidåpen. Jeg mener det likevel vil være umulig for styret å ansette en mann – for det er det vi snakker om – som er uenig i ImFs nå video-understrekede syn på menn og kvinners tjeneste. Det ville ha diskreditert både Erik Furnes, styret selv og lære- og tilsynsrådet. Alene det gjør at en markant person som kretsleder i ImF Sunnmøre, Johan Halsne, er uaktuell for stillingen som generalsekretær.

Alene det gjør en markant person som Johan Halsne uaktuell  

Ser vi på resten av kretslederkorpset, kan Vegard Hetlebakke i Nordhordland nevnes. Han har bred erfaring innen ImF og er en godt likt forkynner. Sondre Johannes Orrestad i Sogn og Fjordane kan være en joler. Han har markert seg på de to siste generalforsamlingene og har uttalt endringsvilje.

Jeg er uenig med ham i hans iver etter å slå ImF sammen med Misjonssambandet  

Torgeir Skrunes er tidligere, og påtroppende, kretsleder i ImF Sør, og han har ellers vært tilknyttet ImF som forkynner. Jeg er uenig med ham i hans uttalte iver etter å slå ImF sammen med Misjonssambandet, men vil ikke utelukke ham av den grunn. 

Jarle Mong var 1. varamann til ImF-styret i forrige periode og er gjenvalgt til lære- og tilsynsrådet. Han har også vært med i kretsstyret for ImF Rogaland. Læreren på Framnes KVGS er en dyktig forkynner og ditto skribent. Hans fortid som fotballspiller gir ham innpass i miljøer også på utsiden av misjonen, og han har barn i «Awana-alder». 

Høyt utdannede Vegard Soltveit har sagt opp stillingen som generalsekretær i Israelsmisjonen. Han har vært ungdomsarbeider og styremedlem innen ImF og sitter på svært nyttig erfaring fra en beslektet organisasjon. Han har riktignok fått seg ny jobb, utenom kristensektoren.  

Fra forsamlingsnivået vil jeg trekke fram Svein Arne Fasseland. Han har fortid som forkynner og var leder for ImF-arbeidet på Bryne i en periode med betydelig endring. Fasseland har et stort kontaktnett. 

Skolesektoren

Assisterende rektor på Sjøholt folkehøgskole, Ruben Lie Monsen, var i noen år forkynner i ImF og tok på alvor tanken om å bosette seg på et sted med mindre kristen virksomhet. I likhet med Mong kan han appellere til det viktige familiesegmentet. 

Fra skolesektoren trekker jeg også fram Øystein Engås. Han er kjent som tidligere leder for NLM Norge – og som «tapende finalist» da Øyvind Åsland ble generalsekretær i Misjonssambandet – men er i dag rektor på indremisjonseide Møre barne- og ungdomsskule Ålesund. Engås har erfaring fra endringsprosesser i NLM, noe som kan være svært nyttig i det arbeidet ImF nå er inne i.

En annen skolemann er Reidar Røyland. Han hadde en tydelig stemme som nestleder i ImF-styret, men har vært mindre synlig etter at han gikk ut av styret. 

Tor Helge Fagermoen er et NLM-navn som jeg vet er spilt inn til styret. Han har internasjonal erfaring, fra lagsbevegelsen, og vil også i større grad enn andre kunne se på ImF med friske øyne. 

To bunnsolide ImF-ere er Asle Hetlebakke og Kjell Hauan, sistnevnte nettopp gjenvalgt som nestformann i ImF-styret. De har begge erfaring som kretsledere.

Erfarne er også Fredheim-pastor Runar Landro og tidligere Bildøy-rektor Gunnar Ferstad, men alder og uttalte personlige preferanser taler imot. (Se lenke øverst i artikkelen.)    

Dagen-redaktør Tarjei Gilje er spilt inn til ImF-styret. Gilje er analytisk og klartenkt og har også erfaring som eldste.  

I Laget og Ungdom i oppdrag er henholdsvis Karl Johan Kjøde og Andreas Nordli generalsekretærer. Nordli er mye brukt som taler og mentor i ImF-sammenheng, mens Kjøde har god kontakt med ungdom og viktig erfaring med tenkning rundt tros- og ytringsfrihet.  

Daglig leder for Tro & Medier, Jarle Haugland, var i åtte år ansatt i Bergens Indremisjon og er en strateg med gode evner innen kommunikasjon. At han nylig har flyttet til Sørlandet trenger ikke å utelukke ham.     

ImF-styret lar seg bistå i rekrutteringsarbeidet av Edvard Thormodsæter i Human. Kanskje den tidligere styrelederen i Bergens Indremisjon, og nåværende styreleder for Bildøy bibelskole, i stedet kan spørres om selv å ta jobben? 

I ledergruppa i ImF sentralt finner vi Kenneth Foss.  Den tidligere ImF-Ung-lederen har et stort kontaktnett og god oversikt. Han har evne til å organisere og også til å tenke strategisk.  

Endringsprosessen i ImF gjør det ikke enklere å ansette ny toppleder. Vi må be høstens herre om å drive arbeidere ut til sin høst.  

Først publisert i Sambåndet 12/22, som kom ut 21.12.22. Bladet ble sendt til trykking 14.12.22, og artikkelen er ikke endret når den nå publiseres digitalt.                 

FELLESMØTE: Fordeling av oppgaver mellom region og sentralledd ble diskutert på Gardermoen i september. FOTO: PRIVAT 

Splittet om endring

/0 Kommentarer/i , , /av

ANALYSE De som jobber med hvordan indremisjonsfamilien skal organiseres i framtiden, er nå delt omtrent på midten mellom det som kalles nettverksmodellen og regionmodellen. Sistnevnte har utviklet seg til å bli en blanding av begge. 

Arbeidet springer ut av vedtak på generalforsamlingen (GF) i 2019. Alle ti kretser i ImF ble bedt om å gå inn i en forpliktende prosess for å «finne fram til ein mest mogleg tenleg organisasjon og struktur for å nå lengst mogleg med vårt misjonsoppdrag». Konkret ble kretsene anbefalt å peke ut hver sin arbeidsgruppe «med mandat og mynde til å gå saman i eit felles læringsfellesskap». Oppdraget var å (1) skape en mest mulig felles forståelse for nåsituasjonen, (2) kartlegge behov og ressurser og (3) «arbeide fram konkrete tiltak for å styrke samhandling og betre utnytting av dei ressursane vi har i fellesskapet». 

Vedtak i saken skulle egentlig gjøres på GF i 2022, som var 5. november. Men koronapandemien gjorde det vanskelig å samles, og ImF-styret vedtok å utsette behandlingen til en ekstraordinær generalforsamling. Deretter må saken opp på kretsårsmøtene igjen.  

De kretsvise gruppene har jobbet med de tre punktene ovenfor. Som observatør synes jeg det har vært vanskelig å få grep om hvordan arbeidet står. I høst har jeg derfor forsøkt å orientere meg. I bildet som da framstår, er en modell som bygger videre på dagens struktur, nå ute av diskusjonen – i den grad den har vært med. Man står da tilbake med to modeller – region og nettverk.  

På siste fellessamling mellom alle de kretsvise gruppene, 16.–17. september, ble det gjennomført en uformell avstemning mellom disse to modellene. Her viste resultatet omtrent dødt løp. I månedene før dette møtet ble det også holdt regionale samlinger. Gruppene valgte selv hvem de ville møtes med, og noen la nok mer vekt på sammensetningen enn andre. Men hovedhensikten var å bli bedre kjent med hverandre og orientere om status.  

På årets GF ble det ryddet plass til et gruppearbeid om disse modellene, slik at de kretsvise gruppene kunne ha noen signaler med seg i det videre arbeidet. Tre ressursgrupper, bestående av ansatte, skal over nyttår legge fram utredninger om hvordan økonomi, skole og leirsteder kan organiseres i de ulike modellene. Det vil ventelig være viktig for de kretsvise gruppenes endelige konklusjon. Neste fellesmøte mellom gruppene er i mars. I mellomtiden skal gruppelederne møtes digitalt. Noen grupper er kommet lengre enn andre i å gjøre seg opp en mening.   

På GF fikk delegatene en presentasjon av hvordan man ser for seg henholdsvis en region- og en nettverksmodell. I en nettverksstruktur er hovedtanken at like enheter, så som foreninger/forsamlinger, leirsteder og skoler, søker kontakt med tilsvarende enheter andre steder, i steder for at de – som i dag – henvender seg oppover et nivå. Noen enheter har mer ressurser enn andre på et område, og blir ressursenheter. Dermed trenger ikke alle å være eksperter på alt.  

I denne modellen er kretsen borte. De ansatte herfra skal jobbe med å sette folk i kontakt med hverandre og skape forbindelser. ImF sentralt beholdes i hovedsak likt som i dag. 

I regionmodellen beholder man et koordinerende mellomledd – regionen – men de lokale enhetene innenfor hver region skal likevel jobbe i nettverk, slik som beskrevet ovenfor. En prøver med andre ord å kombinere den litt radikale nettverksstrukturen med noe som er mer kjent. Det er flere varianter av denne modellen, der oppgavene som ImF sentralt har i dag, i større eller mindre grad er fordelt på regionskontorene.

Med regionmodellen håper man nok å få gjennomslag i organisasjonsdemokratiet for i alle fall noe endring, i stedet for å satse på å ta skrittet til nettverksmodellen fullt ut  

Slik det framstår for meg, er regionmodellen blitt et kompromissforslag, forstått på den måten at man beholder et geografisk utvidet kretsledd for å skape mer trygghet i misjonsfolket. Dermed håper man å få gjennomslag i organisasjonsdemokratiet for i alle fall noe endring, i stedet for å satse på å ta skrittet til nettverksmodellen fullt ut. Det kan føre til at effekten av endringen blir mindre. 

På GF påpekte utsending fra Bergens Indremisjon, Njål Skrunes, at han i begge modellene savner en avklaring om hvor arbeidsgiver- og personalansvaret skal ligge. I en misjonsorganisasjon er det også en tilleggsdimensjon i dette som han beskrev som kallsretten. Den som ansetter, har også et ansvar for å føre åndelig tilsyn. Og den som har kallsretten, må vite om det er økonomisk grunnlag for å kalle en person til en tjeneste. Ting henger sammen, og Skrunes mente at dette burde ha vært avklart i starten av prosessen, uavhengig av modell. 

Om timeplanen skal følges, ligger det an til en spennende vinter og vår i indremisjonsfamilien.

Oppdatert 13. desember: Etter det jeg forstår, heller minst to av de kretsvise gruppene akkurat nå mot status quo – altså at man beholder dagens tredelte grunnstruktur med lokallag, krets og forbund. 

Først publisert i Sambåndet nr. 11/22, som kom ut 17. november.

Fortapt bibeloversettelse

/0 Kommentarer/i , , , /av

LEDER Bibelselskapet står i fare for å gjøre seg irrelevant for bedehusfolket med den reviderte bibeloversettelsen som kommer i januar 2024.

I mer enn fire år har Bibelselskapet arbeidet med en revisjon av Bibel 2011. Arbeidet ble først offentlig kjent gjennom en artikkel i Vårt Land 25. oktober i år, og Bibelselskapets styre skal gjøre vedtak i desember. Denne gang er det særlig Det nye testamente som har vært under lupen. 

Endringen som er mest omtalt, er at «gå fortapt» i Joh 3,16, blir til «gå til grunne». Reaksjonene fra liberalt hold var forutsigbare: «Jeg er veldig glad for at vi nå ikke lenger skal gå fortapt», uttalte Bjørn Eidsvåg til Vårt Land 31. oktober. Det er en rørende naiv holdning, dette, at Gud skulle la seg styre i sin handlemåte av hvordan hans ord blir oversatt, fortolket eller bortforklart.  

Det er en rørende naiv holdning, dette, at Gud skulle la seg styre i sin handlemåte av hvordan hans ord blir oversatt, fortolket eller bortforklart

I Dagen 7. november skrev tidligere Fast Grunn-redaktør Jon Kvalbein at utskiftningen av ordet «fortapt» «signaliserer en læremessig endring som ikke kan aksepteres». 9. november avviser generalsekretær i Bibelselskapet, Øyvind Haraldseid, dette. Han skriver at «gå til grunne» handler om en «evig ødeleggelse». Oversettelsen beholder betydningen at «uten Jesu frelse er mennesket redningsløst fortapt».  

Skal vi tro generalsekretæren, ønsker altså Bibelselskapet ikke å endre forståelsen av Den lille bibel, heller ikke det evige alvoret i verset. Det er vi selvsagt glad for, men setter da spørsmålstegn ved hvorfor de vil endre ordlyden og dermed åpne for den forståelsen som eksempelvis Bjørn Eidsvåg umiddelbart gjør seg til talsmann for. Bibelselskapet mener «gå til grunne» ligger nærmere det greske verbet som er brukt, men fraviker denne oversettertanken i andre endringer (såkalt kjønnsinkluderende språk). 

Fra å ha en anerkjent bibeloversettelse av 1930 gjorde Bibelselskapet seg i mange år uaktuelle på bedehuset med «meningsoversettelsen» som kom i 1978

Fra å ha en anerkjent bibeloversettelse av 1930 (bokmål) gjorde Bibelselskapet seg i mange år uaktuelle på bedehuset med «meningsoversettelsen» som kom i 1978. Denne utgaven banet vei for misjonseide Norsk Bibel AS og deres oversettelse av 1988 (revidert i 2007). En av oversetterne, Thoralf Gilbrant, framholdt i boken «Hva er skjedd med Bibelen» at Bibelselskapet i 1978 brøt med en 150-årig bibeltradisjon: «Viktige ord som i århundrer har stått som bærere av teologiske hovedbegreper, er kastet ut av Bibelen.»  

Etter at Bibelselskapet nærmet seg 1930-oversettelsen i 2011, er det nå endringsiveren fra 1978 som styrer. Annenhver, altså. Det er ingen automatikk i at en ny bibeloversettelse blir tatt i bruk. Vi tror utgaven fra Norsk Bibel, som nå utgis av ImF-deleide Lunde Forlag, vil få et styrket marked framover.

Først publisert i Sambåndets novembernummer, som kom ut 17. november.

Les også: Hva er risikoen med ny bibeloversettelse?